Møte med ei sorggruppe...

For kort tid siden kom jeg hjem fra mitt første møte med en sorggruppe. De ringte meg fra Sandnes kirke på ettermiddagen og spurte om jeg ville begynne i kveld. Jeg ble litt forfjamsa og stressa siden det kom så brått, men bestemte meg for å prøve.

Jeg har begynt å forstå at sorg tar tid, og at begravelsen på en måte er slutten, men på en annen måte en begynnelse. I min personlighet skulle jeg jo gjerne ha gjort unna denne perioden raskt og effektivt, gjerne med en følelse av at jeg fikk det bra til. Jeg begynner å forstå nå at det nok vil være noen skritt fram og tilbake og en svingende kurve ei god stund til.

Så var vi samla da rundt et bord, seks sørgende og to veiledere. Litt klamt ja, litt rart, litt godt å vite at her er vi samla for å snakke om sorgen. Her har vi opplevd mye av det samme.

Allikevel... Jeg finner ut igjen at sorg er så forskjellig, og at vi seks som alle har mista mor eller far vil aldri kunne forstå hverandre helt ut. Det er kanskje ikke det som er målet heller..? Kanskje det handler mest om at jeg kan puste litt mindre anstrengt her og snakke om far uten å føle at jeg tar så stor plass?