Tre historier

Jeg er snart ferdig med boka «Himmelen er på or´ntli,» en bok jeg har tenkt på å lese i flere måneder. En kollega fortalte meg om den rett etter jeg fikk beskjeden om at far hadde kreft som ikke kunne opereres bort. Men jeg klarte ikke en gang tanken på å lese om Himmelen – da. Nå etter begravelsen har jeg lest den litt etter litt, gjerne med lange pauser mellom hver gang. Det er mye å ta inn og fordøye, en fantastisk fortelling om en liten gutt som holder på å dø og får komme inn i Himmelen noen minutter.

Boka er en New York Times bestseller og har blitt vidt kjent for sine mildt sagt mirakuløse beskrivelser. Allikevel sier forfatter, far til gutten, at historien for dem er ikke bare underet over hva sønnen fikk se i Himmelen, men like mye om smerten ved å se sin egen sønn nesten dø.

Det minner meg om to andre historier.

Jeg har sett min egen far dø, slik som Gud så sønnen sin dø.

Det var så smertefullt for Gud at han måtte snu seg bort. «Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?» ropte Jesus til faren sin der han hang på korset etter at Gud hadde sett sin egen sønn urettmessig bli utsatt for vold, avvist av sine nærmeste og nå hang der døende, uten at han kunne gjøre noe. For en maktesløs følelse Gud må ha kjent på.

Jeg har snakket med mennesker som nesten har mistet et barn, og til tross for at det endte bra, så har opplevelsen av å nesten se noen dø skapt en veldig sorg og sjokkreaksjon. «Hvorfor det?» kan en undre seg, «det gikk jo bra til slutt!» Jeg har selv tenkt dette, men nå forstår jeg mer, det å se noen på vei mot døden, uansett utfall, kan få fram uante følelser hos oss og åpne opp et helt nytt mørklagt landskap. 

Jeg er omtrent ferdig med boka, har bare epilogen igjen, men jeg bestemte meg for å vente litt med den. Vil ikke at boka skal være ferdig helt enda. Og jeg må kjenne litt mer på det forfatteren sa om Gud som ser sin sønn dø. Kanskje jeg kan lese epilogen i slutten av påsken? Kanskje jeg da er klar for å gå videre og høre slutten av historien.