Å leve fra Ånden...

ENGLISH BELOW På vei hit til Sør-Korea leste jeg en liten gratis bok på Kindle om Ruby Kendrick, en av de første kvinnelige misjonærene fra USA til Korea i 1907. Av en eller annen grunn fikk boken meg til å gråte. Ruby planla siden hun var liten, og aktivt i fire år etter videregående å være misjonær. Hun leste alt hun kom over av bøker om konfusianisme og kultur om et land kalt «the Hermit Kingdom», for det meste lukket for utlendinger, og ansett som farlig å dra til. Forfølgelsene i Korea (som da ikke var delt) var store, og mange misjonærer led martyrdøden. Som 24-åring var det dette hun forberedte seg på – en mulig død i et ukjent land. Det kunne gått så bra. Hun var en utdannet og belest kvinne i sin beste alder. Men Ruby fikk ikke en gang et år i Korea. Hun fikk ikke en gang æren av å dø som martyr, selv om flere rundt henne det året ble drept. Hun fikk så vidt begynne å lære språket og bare påbegynt virket som misjonær før hun ble alvorlig syk og døde som 25-åring. Likevel skrev...

ENGLISH with ChatGPT help below «Kom avsides med meg! Sett føttene dine på landet du ble født i, og bare ta det inn.» Ordet fra Gud for 2026 var LISTEN, og plutselig befinner jeg meg tilbake i Korea etter 11 års (ikke ønsket) fravær. Da jeg dro derfra i februar 2015 etter å ha forsket ferdig på nordkoreanske og kinesiske avhoppere ved et senter i Seoul, var jeg overbevist om at det bare var måneder til før jeg ville være tilbake. Jeg så for meg B-statsborgerskap (lettere for adopterte å få), studier i koreansk og kanskje til og med finne meg en leilighet i Seoul? Drømmene var mange. I et par år snakket jeg som om jeg snart ville være tilbake, før jeg forstod at det ikke kom til å skje, og livet tok en helt ny vending. Så glemte jeg Korea. Moderlandet mitt. Det kom opp da jeg vurderte å begynne å lære meg språket i 2019, men valgte kinesisk på en magefølelse. Det kom igjen opp da jeg så en dokumentar på NRK om forfølgelse av nord-koreanere, og jeg gråt som om det var mennesker jeg...

(ENGLISH with help from chatgpt below) Jeg sa jeg skulle skrive mer framover, og så ble jeg syk. Og så reiste jeg til Shanghai og Taipei med søsteren min og vennene mine, og etterpå begynte studiene, mens jeg fremdeles ikke var frisk. Endelig, etter fem uker, og en tur til legen jeg sikkert skulle tatt før, begynner kroppen å føles som meg selv igjen. Det er rart det der, når du er syk, hvor vant du kan bli til det, og hvordan du etter hvert glemmer hvordan du er når du er frisk.  Jeg skrev i Mer av min trosreise at jeg på grunn av frykt ikke på lenge har turt å bevege meg inn i landskap som går dypere i Gud, og å kjenne Han på nye måter. Som jeg skrev i Tror du på engler? så begynte det hele etter at en i min egen familie spurte meg om jeg trodde på engler, og skjønte at jeg ikke egentlig gjorde det, men fikk en veldig nysgjerrighet på om de virkelig fantes.  Jeg kom borti bøker om troende kristne som hadde daglige møter med engler, Michael Van Vlymen og Blake K Healy , hø...

ENGLISH with help from ChatGPT below     Jeg er stolt og beæret over å ha fått lov å reise med disse fire flotte damene fire-fem dager i Shanghai, Kina og tatt imot dem i mitt hjemsted fem dager i Taipei, Taiwan, hvor de overalt de gikk bare ble en naturlig del av livet der vi var, og taklet hver en utfordring vi fikk, enten det var forsinkelser, matforgiftning og sykdom, lite søvn, endring i planene, kulturelle forskjeller eller bo så tett og intenst og være sammen hele tiden.  Jeg er sterkt berørt over disse damene, at de velger å bruke så mye tid og penger, og forlate familiene sine i beste vinterferietid, for å dra på dette eventyret med meg, for å se og erfare noe helt annerledes og åpne øynene for noe helt nytt. Og gjennom turen har jeg blitt overveldet igjen og igjen av nysgjerrigheten deres, av gleden og entusiasmen, og hvordan de engasjerer seg i det de opplever, i vennene mine sine liv i Danshui og i livet mitt her. Flere ganger, inkludert nå, har jeg tatt til t...

ENGLISH BELOW (with help from chatgpt) Du som har lest litt av det jeg har skrevet før har sikkert fått med deg, at har jeg vært på en intens trosreise de siste årene. Vi er vel alle på en trosreise, vil jeg tro – til og med de av dere som ikke har en tro? På gruppen min på Modum Bad, da jeg var der vinteren 2016, var det en ateist. Og tre ganger i kunst- og uttrykksterapitimene ble vi utfordret til å tegne Gud – både oss som trodde på Ham, og de som ikke gjorde det. Det fascinerende var at de som ikke trodde, også hadde veldig tydelige gudsbilder, måter de så på Gud på, og at disse kom fram på ulike vis de tre gangene vi tegnet og malte «Gud». Mer aktivitet – mer bevissthet Kanskje kan jeg heller si at trosreisen min har  peaket  de siste årene, i den forstand at det har vært mer aktivitet. Uansett handler denne reisen om at jeg har blitt mer bevisst, og har fått opplevelser av det overnaturlige – det vi ikke nødvendigvis ser med det blotte øyet. For en troende er jo både hel...