Utviklingslæren forklarer livet, derfor er Gud overflødig?

Javel, da var vi ved alle moders mor-spørsmålet. Hvis 'lidelsens problem' er den største filosofiske hemskoen for folk til å tro på Gud, må jordens opprinnelse være den vitenskapelige. Jeg fatter ikke at jeg tør å ta i dette en gang, jeg føler meg virkelig ikke kompetent eller kunnskapsrik nok til å gå inn i dette feltet, hvor så mange smarte mennesker har forsket og uttalt seg. Mitt nivå i vitenskap er sånn cirka at jeg liker å lese 'Illustrert vitenskap' fra tid til annen, noe kompiser forteller meg er omtrent som å lese 'Se og Hør' for vitenskapsmenn. Men heldigvis skal jeg ikke prøve eller utprøve teorier her. Jeg skal bare i et enkelt blogginnlegg (nok en langlesing) prøve å gjengi det jeg finner som interessante punkter for Guds eksistens i forhold til utviklingslæren, noe jeg altså har lest i en veldig interessant bok 'Saken gjelder tro' av Lee Strobel, nå dessverre bare å finne på bibliotek eller en eller annen bruktboksjappe.

"Charles Darwin sa en gang at han ikke ønsket å ta livet av Gud. Men det var det han gjorde." Sitat Time Magazine. Så altså, utviklingslæren forklarer livet, derfor er Gud overflødig. Men på den andre siden: "Utviklingslæren er fortsatt, som på Darwins tid, en høyst spekulativ hypotese. Den er fullstendig uten direkte saklig støtte og slett ikke noe selvinnlysende aksiom, slik noen av dens mest aggressive forsvarere vil ha oss til å tro." Sitat Michael Denton, molekulær biolog.

Mange er de som har mistet siste rest av tro i biologitimene på skolen. Jeg har selv fra tida mi som lærer hatt elever som føler at om de tror på evolusjonsteorien så må de ta avstand fra Gud. Selv har jeg heller ikke vært overbevist, hvor mye av dette kan jeg tro på og fremdeles tro på Gud som Skaper. Forklarer de hverandre eller står de for fjernt fra hverandre? Skapelsesfortellingen i Bibelen, hvor Gud skapte himmel, hav, alle planter, så dyr og kronet verket med menneskene, Adam og Eva, og utviklingslæren hvor "livet begynte for millioner av år siden med enkle en-cellede skapninger og så utviklet seg gjennom mutasjoner og naturlig utvalg til det enorme vi har av planter og dyr og mennesket med samme stamfar som apene" - er vel direkte motsetninger?

Det er en allmenn oppfatning at saken om utviklingslæren er opplest og vedtatt, og ikke vits å diskutere lenger. Strobel nevner biologen Francisco Ayala som sa at Darwins største bragd var å vise hvordan utviklinga av liv er "et resultat av en naturlig prosess, av naturlig utvalg, uten noe behov for å ty til en Skaper." Og Richard Dawkins uttalte at: "Darwin gjorde det mulig å være en intellektuelt tilfreds ateist." Hvis darwinismen er sann, er det ikke noe liv etter døden, det finnes ikke noe absolutt fundament for rett og galt, det finnes ingen høyere mening med livet og mennesket har egentlig ingen fri vilje.

Men er darwinismen sann? Eller gir utviklingslæren seg ut for å fastslå mer enn den faktisk gjør? Dette er det Lee Strobel prøver å finne ut av og som leder han til å oppsøke fagfolk på emnet. Han mener at det ikke lenger dreier seg om religion kontra vitenskap, men snarere om vitenskap kontra vitenskap. Både kristne og ikke troende biologer, biokjemikere og andre forskere kommer med seriøse innvendinger mot utviklingslæren og mener at slutningene er basert på svake, ufullstendige eller til og med fordreide fakta. Boka kom ut for 19 år siden, og allerede da mente Strobel at de foregående 30 årene går et økende antall vitenskapsmenn imot Darwin og konkluderer med at det står en intelligent designer bak skapelsen og utviklingen av livet. Biokjemiker Michael Behe ved Lehigh University sier at "resultat av samlede anstrengelser for å utforske cellen på molekylnivå er et høyt, tydelig og gjennomtrengende rop om 'design'.... [Men] mange mennesker, også høyt respekterte vitenskapsmenn, ønsker rett og slett ikke at det skal finnes noe ut over naturen.”

OVERGANG MELLOM DYREARTER

Et hovedpunkt i utviklingslæren er at en art har utviklet seg fra en til en annen, for eksempel at en katt over mange millioner år ville utviklet seg til å for eksempel bli en hund. Men et argument mot dette er de begrensede antall fossiler som kan bevise overgangen mellom de ulike dyreartene, noe Darwin selv sa var "den mest innlysende og alvorlige innvendingen mot teorien hans." Selv om det har gått 160 år, og det nå finnes en kvart million fossil-arter har ikke situasjonen forandret seg mye. Til tross for intens forsking fins det faktisk færre eksempler på overgangsformer enn på Darwins tid. I bergarter datert til å være omtrent fem hundre og sytti millioner år gamle, kommer nesten alle dyrerekkene til syne, og de er ferdig formet, skriver Strobel, "uten et spor av de evolusjonsstamfedrene som darwinister har behov for. Det er et fenomen som peker klarere i retning av en skaper enn av darwinismen." Selv innrømmer Darwin at "hvis det kunne påvises at et komplekst organ som har eksistert, umulig kunne ha blitt til ved en rekke av tallrike små forandringer, da ville min teori fullstendig bryte sammen." Michael Behe tok utfordringen i sin bok 'Darwin´s black box' og viste hvordan man i nyere biokjemiske oppdagelser har funnet tallrike eksempler på akkurat denne "ureduserbare kompleksiteten.”

HVOR BEGYNTE LIVET?

Men hva med det mest grunnleggende spørsmålet om menneskets eksistens. Hvor begynte egentlig livet? spør Strobel. Den søkingen leder han til det han kaller en av vår tids mest innflytelsesrike eksperter på hvordan livet oppstod på planeten Jorden, Walter L. Bradley som var med å skrev boken 'The mystery of Life´s origin' som er en "knusende analyse av teorien om hvordan levende organismer ble skapt." Boken mente at det var fundamentale feil ved alle de alminnelig godtatte teoriene om det kjemiske opphavet til liv. Darwins egen teori var fra starten mest løse spekulasjoner, ikke en gang en hypotese, han så på muligheten for at livet oppstod fra en kjemisk reaksjon i en eller annen "varm liten dam". På Darwins tid var det en utbredt tankegang om at livet kunne utvikle seg naturlig over alt, for eksempel at larver kom fra råttent kjøtt. Men samtidig som Darwin gav ut 'Artenes opprinnelse' påviste en Francesco Rei at kjøtt som ble holdt borte fra fluer, aldri utviklet larver. Pasteur oppdaget at luften inneholder mikroorganismer som formerer seg i vann og dermed kan gi et inntrykk av spontan skapelse av liv. Fra dette enkle eksperimentet uttalte han at "læren om spontan skapelse aldri vil komme seg igjen." Allikevel, etter Pasteur, kom vitenskapsmenn med teorien om at man derimot hadde milliarder på milliarder av år, kunne det muligens skje likevel. Og dette er grunnlaget for forestillingen om døde kjemikalier kan bli levende celler med nok tid.

LIV OPPSTÅTT FRA DØDE KJEMIKALIER

Et annet eksperiment som ble sett på som et avgjørende gjennombrudd var da Stanley Miller, gjenskapte jordens opprinnelige atmosfære i et laboratorium og skjøt inn elektrisitet for å få effekt av lynnedslag. Etterpå oppdaget han aminosyrer, livets byggesteiner og påstod at det var bevis for at livet kunne ha oppstått fra døde kjemikalier. Dette overbeviste mange vitenskapsmenn. Senere fant man ut at kortene var stokket sammen på uærlig vis ved at de hadde brukt gasser som ikke fantes i jordens tidlige atmosfære. Uten dem ville det ikke bli noen reaksjon. Nederlaget kom likevel ikke tydelig fram for ettertiden.

SAMMENSETTING AV EN CELLE

Darwin tenkte at det var en enkel greie å å skape liv av ikke-liv, slik det ble sett på i hans samtid. Den gang forstod de ikke kompleksiteten innenfor cellemembranen. En encellet organisme er som en høyteknologisk fabrikk med kunstige språk og dekodingssystemer. Enorme mengder informasjon lagres og gjenfinnes. For å bygge en levende organisme må du starte hovedsakelig med aminosyrer, forklarer Bradley når Strobel spør. Det finnes 80 forskjellige typer, men bare 20 er funnet i levende organismer. Så kunsten blir da å isolere bare de rette aminosyrene og koble dem sammen i rett rekkefølge for å produsere proteinmolekyler. Noen av oss har sett slike plastikklenker på skolen, eller lekt med dem som barn. De rette aminosyrene må settes sammen riktig for å få begynnelse på liv. Men det er mange hindringer for at dette skal skje på en tilfeldig naturlig måte. "Det blir som når en typograf i gamle dager tok bokstaver ut av skuffen og satte dem sammen for hånd. Det er lett når du bruker forstanden, men tenk deg om du skulle velge bokstaver tilfeldig og sette dem sammen slik det faller deg inn, også opp ned og baklengs, hvilke sjanser er det da for å få ord, setninger og avsnitt, som også gir mening? Det er svært usannsynlig," svarer Bradley. Like usannsynlig er det å korrekt og tilfeldig sette sammen 100 aminosyrer for å danne et proteinmolekyl, og om du skulle få det til, så har du skapt bare ett proteinmolekyl og det betyr ikke at du har skapt liv. Så må du lage kanskje 200 proteinmolekyl med de nøyaktige funksjonene for å få en levende celle.

Stanley utdyper at for å skape en eneste plante eller et dyr så må du ha et DNA-molekyl, og for å danne det er det et mye større problem enn å få til et proteinmolekyl fordi det er mer sammensatt. Det har aldri lykkes å få til sammensetning av DNA og det nødvendige RNA annet enn under usannsynlige betingelser som ikke var på jorden. Klaus Dose ved biokjemisk institutt ved universitetet i Mainz. Tyskland, innrømmet at "å sette sammen DNA og RNA på det nåværende tidspunkt overskrider vår forestillingsevne.”

Nobelprisvinner og biofysiker Sir Francis Crick sa: "Livets opprinnelse ser nesten ut til å være et mirakel, så mange er betingelsene som måtte bli innfridd for å få det i gang."

Til tross for dette har vitenskapsmenn gjentatte ganger forsøkt å komme med forskjellige kreative teorier. Det får bli en annen post, men alt dette har gitt meg noe tenke på, og kanskje det kan gjøre det for noen av dere også. Kanskje det kan føre til noen spørsmål ved såkalte "vedtatte sannheter”, og tanker om utviklingslæren har blitt godtatt uten nok motstand.

Godt nytt år 2022!

Som vanlig rundt et nytt år spør jeg Gud om å gi meg et ord for det nye året. I 2020 måtte jeg vente til årets aller siste dag før ordet kom. Gjennombrudd. Jeg fikk se hele året i retroperspektiv gjennom dette ordet, hvordan en begynnende uro tidlig i året ledet meg til å ta et av de største valgene jeg har tatt i livet mitt, flytte fra alt kjært på Bryne til en ukjent framtid i Bergen. Så dro jeg da, i januar 2021 og har hatt mitt første år der. Og 2021 ble et fantastisk år, og et helt forferdelig år, begge deler på en gang. Utfordringene ble større enn jeg kunne forestille meg, og hadde jeg visst det på forhånd, hadde jeg nok ikke turt å dra. Det er godt alt vi ikke vet på forhånd. Til tider har jeg følt at livet mitt er mer krig enn normalt liv, og jeg har ikke ant hvordan jeg skulle leve det. Ting på ting har slått meg ut. Samtidig har jeg truffet så mange folk jeg har blitt glad i, jeg har fått dype vennskap på kort tid, jeg har møtt så mye godhet, og små og store gleder rundt mang en sving har overveldet meg.

Men nettopp fordi de siste månedene har vært så tøffe ble jula en tid for å hvile ut etter krigen, og hente meg inn, for så, så smått begynne å kjenne på det å dra tilbake til Bergen nå. Vil også dette året bli like tøft? Vil jeg orke et år til med krig? Hvor lenge skal dette vare?

Så derfor er det så rart det ordet jeg følte jeg fikk for 2022. Det var på engelsk til og med. DELIGHT. Delight? “Something or someone that gives great pleasure, satisfaction or happiness.” “To give someone great pleasure or satisfaction.” Å glede seg, å fryde seg, er kanskje en litt svak oversettelse av et egentlig fantastisk ord. Noen kjenner bibelverset: “Delight yourself in the Lord, and he will give you the desires of your heart.” Ordet “delight” stakk ut og jeg har gått og smakt på hva dette ordet betyr for meg. Det passer ikke helt inn der jeg er, det kjennetegner ikke livet mitt slik det er nå. Så kom jeg på at jeg tror at det er antonymet, det motsatte ordet, til disiplin. Og det derimot er et ord jeg kjenner meg veldig igjen i. Disiplin er jo det som har fått meg gjennom mang en krise, og gjort at jeg har klart å gjennomføre ting jeg har satt meg fore. Det er det som har gjort at det har gått såpass bra på kinesiskstudiet som det har gjort. Fem timers studie hver dag, uansett hvordan jeg føler meg, uansett hva som skjer. Er det noe jeg kan, så er det å disiplinere meg. Men, disiplin, har jeg oppdaget, får deg bare så langt. Når den er slutt, hva gjør du da? Da er det jo bare over. Da er det ikke noe igjen. Og nettopp det har jeg følt på nå mot slutten av 2021, at disiplinen begynner å bli oppbrukt. Og hva gjør jeg da?

Derfor lurer jeg på om ordet delight kan være redningen for meg, kanskje det kan lære meg noe, kanskje det kan få meg ut av gamle mønster jeg har tråkket rundt i i lang tid. For hvis jeg kan glede meg i kinesisk, glede meg i livet, i Gud, i alt som er vakkert rundt meg, til og med i vanskelighetene jeg vet jeg kommer til å møte, så er det fremdeles håp for framtida, da er det en fortsettelse for meg i Bergen, da kan jeg klare å holde ut enda et år. Og da kan jeg kanskje lære å leve livet på en annen måte, fri fra gamle mønstre, fri fra det som binder meg og fri fra meg selv. Og i forhold til Gud, leve som om jeg var et barn, ta imot som en datter og glede og fryde meg i han som er faren min.

Seier og nederlag

Hm, hva skal jeg skrive om først? Sist uke fikk jeg mitt første avslag på bokprosjektet mitt. Det kom i form av mail. Forlaget “holder for tiden ikke på å gi ut bøker i den gaten, så derfor kan vi dessverre ikke hjelpe deg videre.” Romvenninnen min Julia bare smilte begeistra til meg: “Gratulerer med ditt første avslag som forfatter!” Jeg måtte le, det var en fin måte å se det på. Hun påstod at alle gode bøker først hadde en serie med avslag. Hun foreslo at etter fem avslag måtte vi feire stort. Kanskje med kake. Jeg, utrolig usikker på hva det er jeg egentlig holder på med, vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette. Kanskje det er derfor jeg tar avslag lett, til nå i alle fall, fordi hele prosjektet føles litt som om det er utenfor meg selv. Hvis jeg skal være helt ærlig, føler jeg at det var Gud som ledet meg til å skrive, og at hele greia er overgitt til han. Så da føles det som om det som kommer, enten det er avslag på avslag, eller utgivelse, egentlig ikke er min fortjeneste eller nederlag. 

Jeg sendte en fil med manuset mitt til et forlag i juni, men har enda ikke hørt fra dem, utenom en mail som sa at de refuserer 95 % av det som kommer til dem. Jeg tenkte på alle som går rundt med en forfatterspire i magen, dette var definitivt ikke lovende tall for noen av dem. Jeg begynner å skjønne at denne bransjen er ganske tøff. Etter det var planen å sende til fem-seks andre forlag, men jeg innså at jeg hadde glemt å skrive ferdig boken (!) og sendt et uferdig manus, og plutselig tok prosessen fire måneder til. Nå i høstferien fikk jeg endelig megt meg til å sende dem, og derav det første avslaget bare noen dager etter. Så er det bare å vente i spenning på resten.

Ellers ble jeg oppmuntret av to kamerater til å også dele seirene mine når jeg blogger, ikke bare alle nederlagene. Derfor tenkte jeg å fortelle at jeg nylig fikk A på den fryktede muntlige kinesiskeksamenen! Jeg nesten hoppet av glede da jeg fikk resultatet og holdt på å klemme den forfjamsede professoren. I et par dager kjente jeg den gode ettersmaken av en slik seier etter mye slit. Samme dag traff jeg på ikke mindre enn fire kinesere som jeg snakka litt med, til mine norske venner som stod og hørte på sin store glede, og jeg tenkte at her må jeg bare være litt. Dette bør jeg feire. Jeg er altfor kjapp til å ta slike seire som selvfølger, og så kjempe videre. Det minner meg på at jeg enda ikke har feiret, det har jeg lyst å få til denne uken.
Så det var en liten oppdatering på reisen min med skriving og kinesisk. Tusen takk igjen for alle oppmuntringer og trøst og støtte på veien!

Å gå i krigen hver dag!

 “DET FØLES SOM Å GÅ I KRIGEN HVER DAG!” utbrøt jeg frustrert til Krista. Det var selvfølgelig kinesiskstudiene jeg snakket om, og selv om det jo er en overdrivelse, beskrev det allikevel noe om hvordan jeg føler det til vanlig. Hver dag holder jeg på med noe jeg føler er for mye for meg, som om jeg bærer en byrde som egentlig er for tung. Eller se for deg en snegle som tror den skal klare å komme seg opp på et høyt fjell. Det er vanskeligere enn noe annet jeg har holdt på med, og jeg lengter tilbake til dagene på Flyktningtjenesten i Stavanger hvor jeg elsket og mestret jobben min. Så heldig jeg var. Jeg skulle ønske jeg hadde vært enda mer takknemlig og satt enda mer pris på det enn jeg gjorde da. 

Jeg vet ikke helt hva det er som gjør at akkurat dette har blitt så uoverkommelig for meg. Utenfra ser det ikke slik ut, jeg klarer meg veldig bra i timene, får skryt fra lærerne, er aktiv, har fått gode karakterer og klarer delta på alt. Jeg ser at studenter som sliter mer enn meg, allikevel tar det mer med ro og trivs godt, ingen ser ut til å gå gjennom de samme sjelelige kvalene som meg. Det føles som om det er en massiv motstandskampanje for at jeg skal klare å lære dette språket. Enda klarer jeg ikke se for meg at jeg skal mestre det. 

For tre uker siden, etter å ha vært i kjelleren i gjennomsnitt tre ganger per uke, bestemte jeg meg for å ta grep. Dette gikk ikke lenger. Så den ene romvenninnen min og jeg bestemte oss for at vi skulle be for dette hver eneste dag. Til noe skjedde. Uansett. Etter det har vi gjort det, hver kveld, bedt Gud om hjelp til å klare det jeg holder på med. Det har allerede skjedd store endringer. Jeg hadde 14 dager hvor jeg ikke hadde en eneste nedtur. Og jeg merker at jeg blir sterkere og takler mer. Men - det føles fremdeles som krig. Jeg har noen ganger lurt på hva det er som gjør at jeg som alltid har elsket studiene og jobbene jeg har hatt, plutselig har møtt på noe jeg ikke klarer mestre. Jeg lander på at det er dype prosesser som er i sving, noe med kinesisk trigger et dyptliggende behov for å være sterk og best, og overalt for å ha kontroll. Det kommer fram sider i meg som jeg virkelig ikke liker, som jeg nå blir konfrontert daglig med. 

Men kanskje, sånn egentlig, i det store bildet, dette er bra, til og med veldig bra. Kanskje har vi av og til godt av å skvises (slik jeg regner med det ville vært å gå i virkelig krig), for å se hva som bor i oss, dypt der inne, og få en sjanse til å overvinne det som ikke kommer til overflaten når vi trivs, har det bra og mestrer livet. Så kanskje jeg egentlig kan se på dette som skjer som en gave!

Går det an å være et opplyst menneske og fortsatt tro på undere?

Jeg har fortsatt å lete etter rasjonelle forklaringer på Guds eksistens, og i boka jeg leser er dette andre innvendingen mange folk har mot å tro på Gud. Den rasjonelle forståelsen i dag er at vi nå er såpass opplyste at vi kan forklare verden uten guder og onde ånder, ulikt våre forfedre. Å tro på Gud i dag blir for mange primitivt og spekulativt, og imot fornuften.

Richard Dawkins, en kjent ateist, påstår at det bare er et spørsmål om tid før troen på mirakler må gi etter for vitenskapens fremgang. I letingen min ser jeg litt filmer på YouTube, tenker og leser altså denne boken ‘Saken gjelder tro’ av en tidligere ateist, Lee Strobel, som etter at kona ble kristen satte seg fore å motbevise Guds eksistens. Han endte opp med å bli en overbevist kristen, og i denne boka tar han for seg åtte argument folk har mot å tro på Gud. Den aller største skrev jeg om for noen uker siden, ‘hvordan kan en god Gud tillate så mye ondskap?’ Den andre er altså hvordan under kan forklares rasjonelt, hvis det er mulig. Jeg syns det er veldig interessant, og litt tungt, å sette meg inn i dette stoffet, men vil her gjengi noen av punktene Lee Strobel oppgir som svar på spørsmålet. Så velkommen til litt langlesing på Facebook!

For å finne svar oppsøkte Lee Strobel en ekspert på feltet, Bill Craig, som er forfatter og professor i filosofi, som mener at en ikke må sette sin kritiske vurderingsevne til side for å tro på undere. Allikevel mener han at mirakler er absurd om du ikke tror at Gud finnes. Det rasjonelle ligger i, at om det fins en skaper som planla og skapte universet og holder det oppe minutt for minutt, som er ansvarlig for naturlovene, da er det fornuftig å tro at undere er mulig. Craig mente at undere kan ligge utenfor vitenskapen, men ikke nødvendigvis er i strid med den. Litt på samme måte som etikken, som også ligger utenfor naturvitenskapens område.

Et annet argument er kildene om Jesu under. De fleste nystestamentlige forskere godtar at Jesus gjorde undere, og de fleste kritikere anerkjenner dette. Rudolf Bultmann, en av de mest skeptiske sa at selv om de fleste historiene i evangeliene er preget av legender er det ikke noen tvil om at Jesus gjorde gjerninger som ut fra hans samtids forståelse hadde en overnaturlig guddommelig årsak. “Uten tvil helbredet han syke og drev ut demoner,” innrømte han. Undere er i følge kildene knyttet til den historiske Jesus, og Craig konkluderer med at det bare fins en grunn til å være skeptisk om dette var virkelige mirakler og at den er filosofisk: TROR du at slike hendelser kan skje eller ikke. For begivenhetenes historie er det ikke tvil om.

Så altså, hvis Gud finnes, er det fornuftig å tro på undere. Her er tre grunner til hvorfor.

1. GUD GIR MENING TIL UNIVERSETS OPPRINNELSE. Vitenskapsmenn er i dag ganske enige om at det skjedde “a big bang”. Men til og med den religionskritiske filosofen Hume sa at han aldri har påstått noe så absurd som at noe som helst kunne oppstå uten en årsak. Dette anerkjenner ateister. Filosofen Kai Nielsen sa: “Sett at du plutselig hører et høyt smell og du spør meg: ‘Hva fikk det til å smelle?’ Og jeg svarer ‘Ingen ting, det bare hendte.’ Da ville du ikke godta det.” Vitenskapsmannen Sir Arthur Eddington skrev: “Begynnelsen ser ut til å forårsake uoverstigelige vanskeligheter dersom vi ikke enes om å se på den som utvetydig overnaturlig.” Altså, hva som enn begynner har en årsak, universet har en begynnelse, derfor har universet en årsak.

2. GUD GIR MENING TIL UNIVERSETS MANGFOLD. Craig mener at vitenskapsmenn de siste 50-60 årene har vært overrasket over å oppdage at the Big Bang ikke var en slags kaotisk ur-hendelse, men en svært velorganisert begivenhet som krevde enorm mengde kunnskap. Helt fra begynnelsen har universet måttet finstilles med ufattelig presisjon for at et liv som vårt skulle kunne eksistere. For eksempel mener Hawkins at dersom universitet sekunder etter Big Bang hadde utvidet seg med en hastighet som bare var en til hundretusen billioner langsommere, så ville det ha kollapset til en brennende kule. Den britiske fysikeren P. C. W Davies har beregnet at dersom tyngdekraften ble forandret med bare 1 til 10 etterfulgt av hundre nuller, ville livet aldri kunnet utvikle seg. Og oddsen mot at det i begynnelsen var gode nok forhold for dannelsen av stjerner, er et ettall etterfulgt av minst tusen milliarder milliarder nuller. Craig mener at dette blant annet gir rikelig støtte til konklusjonen om at det står en intelligent designer bak skaperverket og at alternative forklaringer ikke kan måle seg med den.

Men hva med muligheten for at denne fininnstillingen av universet kunne skyldes en tilfeldighet? Her mener Craig at presisjonen er så overveldende matematisk at det er dumhet å tro at det kan handle om tilfeldigheter. Den forbausende nøyaktige balansen i universet er en av grunnene til at Patrick Glynn oppga ateismen og ble kristen. Han er utdanna ved Harvard og jobber ved George Washington University. I boka ‘God: The evidence’ skriver han: “I dag peker de konkrete dataene sterkt i retning av Guds-hypotesen… De som vil opponere mot den, har ingen holdbar teori å stille opp med, bare spekulasjoner om usynlige universer.”

3. GUD GIR MENING TIL OBJEKTIVE, MORALSKE VERDIER. Hvis ikke Gud finnes, så fins heller ikke objektive, moralske verdier som er gyldige og bindene selv om noen tror på dem eller ikke. Holocaust vil for eksempel være galt selv om nazistene hadde vunnet, men uten Gud så fins ikke moralske verdier objektive på denne måten. Det betyr ikke at et menneske må tro på Gud for å kunne leve et moralsk liv, men hvis Gud ikke finnes da er moralske verdier bare produkter av en sosio-biologisk utvikling. Og det er det mange ateister som mener, ifølge Craig. Men moralske verdier blir redusert til noe lignende som tenner, hender og føtter, en dypere mening enn det er en illusjon. Hvis Gud ikke finnes, da er moral bare et spørsmål om smak, og utsagn som: ‘Brokkoli smaker godt.’ Å mene at å drepe uskyldige barn er galt vil også være et spørsmål om smak, for ‘jeg liker ikke drap på uskyldige barn.’

Hvis ikke Gud finnes, hva er da så spesielt med mennesket? “De er bare naturens tilfeldige biprodukter som har utviklet seg på et støvfnugg et eller annet sted i et sjelløst univers. Etter relativt kort tid er de dømt til å gå til grunne for all tid.” Fra et ateistisk synspunkt vil for eksempel voldtekt være ufordelaktig for samfunnet, slik at det blir laget et forbud mot det, men det beviser ikke at voldtekt er galt. Craig mener at vi egentlig dypt inni oss vet at objektive verdier virkelig finnes. Det er bare å spør seg selv om: ‘Er det å torturere et barn for moro skyld en moralsk nøytral handling?’

Så langt har jeg kommet i min vandring. Et spørsmål som er nærliggende å tenke når jeg skriver om dette er, hvordan kan du vite det sikkert? Det vet jeg ikke om noen kan. I dette andre kapittelet mener Bill Craig at til syvende og sist er det Guds ånd som gjør at vi virkelig kan vite om kristendommen er sann. Og det er som kjent noe du bare kan erfare, ikke fullt ut forklare. Så selv om jeg ser at det finnes rasjonelle grunner for Gud og for under, så tenker jeg det er sant, det en eller annen smart person har sagt: Du ser det ikke før du tror det.

Kan en god Gud finnes?

Noen av dere har allerede lest en post jeg la ut om dette tidligere, enten her på Facebook eller Instagram, men dette tenker jeg veldig mye på for tida. Rasjonelle grunner for å tro på Gud. Jeg føler det er en glemt skatt. For min del, som egentlig ikke har trengt det, utover at Gud i Bibelen lager mening for meg generelt, og det jeg har hørt av vitenskapelige og filosofiske begrunnelser for det meste styrker troen min, har det vært veldig spennende å gå litt inn i slike tema som ligger så langt utenfor min komfortsone. For var ikke dette kun for de veldig intellektuelle og smarte? Ville jeg i det hele tatt forstå det jeg leste og hørte? Jeg visste ikke, før jeg begynte, at jeg kvidde meg sånn for å gå inn i disse temaene, at jeg følte de var for store for meg, og at jeg ikke ante hvor jeg skulle begynne å lete. Og hva det var jeg egentlig lurte på.

Derfor var det fantastisk å komme over denne boken 'Saken gjelder tro' av Lee Strobel, som tar opp 8 av de store spørsmålene folk generelt har mot å tro på Gud. Ja, spørsmålet som kom på topp i en stor undersøkelse, 17%, oppgav at det første spørsmålet, 'hvordan kan Gud tillate så mye lidelse?', var hovedgrunnen til at de ikke kunne tro på Gud. Jeg vil tro det er enda høyere. Innvendingen: "Siden det finnes ondskap og lidelse, kan det ikke finnes en kjærlig Gud," berører noe dypt menneskelig i oss, som gjør at det ofte blir personlig. Det er ikke så lett å kaste ut at "vi har jo alle valg, derfor fins det ondskap, og det er mennesket selv som skaper det!" når vi berøres eller ser den enorme lidelsen og begynner å filosofere rundt det og Guds eksistens. Og også for oss som tror og går gjennom vanskelige situasjoner, kan tvilen ofte komme, hvordan kan Gud tillate dette i livet mitt? Hvordan kan Gud være god når dette skjer med familien min? I møte med dyp lidelse blir svarene på disse spørsmålene aldri enkle, men nettopp derfor er det så viktig at vi går inn i dem, og møter dem, enten vi er troende eller ikke.

I en enkel liten bloggpost som dette blir det vanskelig å gå dypt inn i dette temaet, men et par ting vil jeg si.

Augustin sa: 'Hvis Gud ikke finnes, hvorfor er det så mye godt? Hvis Gud finnes, hvorfor er det så mye ondt?'

Jeg syns det er et interessant spørsmål hvordan det er mulig at 90% av alle som har levd på jorden kunne tro på Gud enda de befant seg i langt verre livssituasjoner enn oss, når vi ser det i perspektiv. Er de fleste mennesker gale? Leo Tolstoj kjempet med det ondes problem. Han så at livet var mer lidelse enn nytelse og derfor meningsløst, og ble så fortvilet at han prøvde å begå selvmord. Til han fant ut ved å se på bøndene sine liv - 'vent litt, de fleste mennesker holder jo ut, selv om livet deres er tøffere enn mitt. Hvordan kan det gå an?' Ikke med forklaringer, men med tro. Han lærte av å se på dem og fant tro og håp der.

En kommer nesten ikke utenom det klassiske argumentet, at Gud ikke skapte det onde, men han skapte muligheten for det ondes eksistens, og at det var mennesket som utløste potensialet. Derav ligger kilden til det onde ikke i Guds makt, men i menneskehetens frihet. Selv ikke en allmektig Gud kan lage en verden der mennesket ikke har frihet til å synde, det er en selvmotsigelse. Å spør Gud hvorfor han ikke laget en slik verden, vil være som å spør hvorfor han ikke skapte fargeløse farger eller runde kvadrater. Et sted uten frihet, ville, ifølge forfatteren av boka, vært en verden uten mennesker, uten hat og lidelse, men også uten kjærlighet og valg.

I verden slik vi kjenner den vet vi alle at det å være god ikke alltid er å være snill. Moralske karaktertrekk formes gjennom trengsler og hindringer, og utholdenhet gjennom vanskeligheter. Strobel forklarer hvordan mot i en verden uten smerte ville være umulig, og at en del av det å være menneske er å lære av feilene vi gjør og smerten det medfører. "Om vi ikke opplevde lidelse ville vi bli noen usannsynlig bortskjemte små unger." På spørsmålet om Gud ikke kunne begrenset lidelsen, mener han at det ville være å mene at det er fornuftig å tro på Gud om seks jøder døde i Holocaust, men ikke sju, eller 5 999 999 og ikke 6 000 000. Det blir absurd.

Strobel kommer også inn på hva meningen med lidelse kan være. I Bibelen førte det folk til omvendelse. Bare etter lidelse og katastrofer vendte Israelsfolket tilbake til Gud. C.S Lewis sier: "Gud hvisker til oss i våre gleder, taler til oss i vår samvittighet, men roper til oss i vår smerte." Denne omvendelsen kan føre til noe fantastisk, velsignelse, glede, liv, helbredelse. Lidelse og ondskap har et potensial for det gode, i alle fall mulighet for det.

For meg har det vært godt å lese rasjonelle grunner for slike vanskelige spørsmål, og åpne opp for tanker, og tvil rundt temaene. Og se at det kan finnes gode, ikke enkle svar for å tro på en god Gud.

Back in Bergen

Jeg er tilbake i Bergen igjen. Her ble jeg ønsket varmt velkommen av en parkeringsbot etter omtrent to timer i byen. En halv time etter - can you believe it - klarte jeg og Arnt Jakob å argumentere oss ut av bot nummer to! (Ja, jeg så på skiltene omkring!) Det skulle tatt seg ut, to parkeringsbøter på en halvtime! Da tror jeg at jeg kunne trukket dyna langt over hodet og blitt der en stund. Men det skulle bli verre. En snau halvtime etterpå klarte jeg, på helt utrolig vis, å kjøre utenfor en liten skrent da jeg skulle parkere bilen (på jakt etter parkeringsplasser som kostet mindre enn 62 kroner timen!). Der stod jeg bom fast, og dette fikk meg ned en liten tur "i kjelleren". De som var med meg, og så opptrinnet, merket seg at jeg var "stille sint" og prøvde å ikke le av meg. Men ikke lenge etter klarte jeg å le av meg selv, legge det ut på Instagram, og motta latter og medfølelse og gode tips. Aller mest lo jeg av Sofie Brauts sammenligning med Eli Hagen sin slottstrapphendelse, og ser for meg - etter mine mange feiltrinn med bil - at dette fort kan bli et økenavn. NAF mente at vi ikke ville klare dette selv, men med dem som standby fikk Krista en time til å få opp bilen på egenhånd, ved hjelp av jekk (som jeg ikke ante jeg hadde), planker fra en container og steiner som lå rundt omkring parkeringsplassen. Det gikk som ved et under, og jeg er per nå fortsatt på hjul rundt i Bergen sentrum, særdeles forsiktig med hvor jeg parkerer og kjører!

Et nytt skoleår er foran meg, og jeg er utrolig spent. Flyttingen var et prøveprosjekt, jeg kunne jo bare dra hjem etter et halvt år, men nå er leiligheten utleid og jeg har bestemt meg for å bli. Sommeren har vært god, full av stranddager, ferie i Lyngdal og mye tid med venner og familie, men også fylt med vansker. Noe inni meg returnerer til Bergen litt knust og litt svakere enn da jeg dro. Jeg ser for meg mine egne vellykka Instagram-bilder denne sommeren, og vet at det bare viser litt av sannheten. Jeg kjenner på min egen sårbarhet og svakhet, og prøver å huske at det er en del av den jeg er, at det er sånn det er nå, og at vi kanskje alle er litt knust, i alle fall i blant, og i alle fall på enkelte områder. 

Kan Gud forklares rasjonelt?

Kan troen min forklares rasjonelt? Fins det logiske slutninger som tilsier at Gud fins, at skapelsen stemmer? Kan "det ondes problem" forklares? Ut fra vitenskap og filosofi er det naturlig å tro på Gud?

Dette er spørsmål jeg aldri har gått veldig dypt inn i. Kanskje fordi min tro basert på Bibelen lager så mye mening for meg, og vitenskapelige problemstillinger aldri har skapt stor tvil i meg. Relasjonen min til Jesus bekrefter dette, og forholdet jeg har til Gud har som regel gjort det lett for meg å tro. Men jeg innser at for alle er det ikke slik. For noen trenger de at det hele går opp vitenskapelig, og filosofisk. Så av litt forskjellige grunner har jeg valgt å bevege meg ut på denne tynne isen. Å finne mer utav det. For hvis det er logisk og rasjonelt å tro på en Gud... så vil kanskje flere revurdere det de mener om saken i dag. 

Men jeg kommer allerede til kort i prosessen. For hvor skal jeg lete etter svar? Jeg har søkt litt på YouTube, men det kommer opp så enorme mengder med filmer, jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal navigere. Så om noen vil hjelpe meg, og sende meg noen lenker eller navn eller filmer, her eller på Messenger, er jeg veldig takknemlig for hjelp. 

Å gå på vannet

Jeg har skrevet en bok. Tenk at jeg sier det høyt, og det før noe har skjedd. Egentlig er jeg veldig for at vi skal inkludere de rundt oss i prosessene, før de er ferdige. Å fortelle at en har det tøft, mens det pågår, og ikke bare etterpå når alt er bra igjen. Å fortelle at jeg sendte en artikkel til Stavanger Aftenblad før jeg ble antatt, og altså nå, dele med dere at jeg jobber med en bok, uten at en utgivelse er på bordet. På den måten inkluderer jeg dere i prosessen, også om jeg skulle feile og ingen vil gi den ut noen gang. I så fall så får kanskje stoltheten seg en knekk, men jeg gir folk rundt meg en sjanse til å dele vandringen, og nedturene, og være en del av livet mitt når det ikke går så bra. 

Så altså - jeg har skrevet en bok, og den eneste som har lest den er Gro Karete Bråtveit, sjef på Norli på Ålgård, den jeg kjenner som har lest mest bøker og har mest peiling på litteratur, og uten hennes støtte og lesning ville jeg ikke turt å gå videre. Etter at jeg hadde skrevet boken, tok det meg månedsvis før jeg turte å vise den til henne, og jeg satt hjemme og bet negler mens jeg ventet over en måned på hennes bedømmelse. "Vær ærlig!" ba jeg, "du må si det til meg om det ikke er bra!" Da tilbakemeldingen hennes kom, ble jeg først lettet og glad, men så ble jeg redd. For hvis hun sa at det jeg hadde skrevet var bra, måtte jeg jo gjøre noe mer med det!

Siden den gang har det vært VM i procrastination (utsettelse). Det har alltid vært en grunn for at det ikke passer. I fjor vår hadde jeg det for travelt på jobb, i høst begynte jeg å studere i tillegg til jobb, og så var det flytting til Bergen i starten av dette året. Endelig fikk jeg megt meg til et online møte med Gro Karete mens jeg satt i karantene i januar hvor vi diskuterte prosjektet og hva jeg gjorde nå. "Du må skrive hva boken handler om og hva du vil oppnå med den, jeg skal sende deg en liste over forlag jeg tror kan være passende for det du skriver om."

Så har det gått fem måneder til, hvor livet mitt har vært absorbert i kinesiskstudier og å være ny i Bergen, men jeg lovet meg selv at etter eksamen skulle jeg sette meg ned og skrive i alle fall til et forlag. Derav nå. Hver dag jeg har bestemt meg for å gjøre det, skjer det noe annet, eller jeg blir sittende på mobilen. Sist tirsdag ble jeg liggende hele dagen og lese en bok. Men i dag var annerledes. I dag tvang jeg meg i gang. Og om noen minutter går jeg til det drastiske skrittet, å gå på vannet, og sender det jeg har skrevet inn til et forlag. Pust med magen!

Vennskap

 "Skal vi se hva Bibelen sier om kjærlighet?" Krista så spørrende på meg. Jeg ble glad. "Ja, når?" svarte jeg kjapt. Vi følte vi gikk i ring, vi to. Krista er en venn jeg ble kjent med i januar. Jeg vet ikke helt hva jeg skulle ha gjort uten henne de første månedene her. Hun var en av de første som inviterte meg inn i et fellesskap, og vi klikka raskt. Først var jeg invitert hjem til familien hennes på middag, deretter begynte lørdagsturene våre, opp Fløyen og rundt andre steder i Bergen, så begynte matutforskingen vår. Hun viste meg alle steder du kunne prøve billig og god mat i sentrum, sist uke var det indisk. Hun begynte å bake surdeigsbrød og lage kombucha, som jeg elsker, og neste som ble inspirert var søsteren som nettopp bød oss på ekte etiopisk mat. Først hadde vi de ukentlige møtene som ble en liten livline for meg uten nettverk. Så ble turene våre oftere, det ble mat og tur og soling, og det nyeste strikking. Neste på programmet er muligens trening, og målet langt der framme er å danse igjen. Det fine med Krista er at hun bare liker å ha det gøy, og det er fantastisk å få ha noen sånne i livet, spesielt for meg, som av og til kan kjenne på at livet er litt vel alvorlig. 

Helt fra starten har vi delt liv åpent. Og det har gått litt sånn som dette: Jeg har klaget over kinesiskstudiene, hvor vanskelig det er, hva jeg sliter med, hvor dårlig jeg er, og så videre, hennes klagesang har handlet om jobb, men har tidvis hørtes ganske lik ut som min. Så har vi oppmuntret hverandre, tatt en prosess sammen og bedt for hverandre. Etterpå føler vi oss fantastiske, uovervinnelige, og vi skjønner ikke at vi har kunnet være så bekymra. Men - neste uke, når jeg igjen spør hvordan det går på jobb, har historien ofte vært lik sist uke. Min likeså. Det er tøft på kinesiskstudiene, det er så vanskelig å lære tegn, jeg sliter med å forstå, og så videre. Same procedure as last week. Det tok noen uker med dette før vi begynte å le av det. Hvorfor er det sånn at vi går i sirkler? At det samme problemet kommer opp igjen og igjen, selv om du har brukt tid på å løse det? Hvorfor blir det ikke bedre? Er det noe vi ikke forstår? Er problemet dypere, at det ikke hjelper å snakke om det og løse det med litt forståelse og bønn?

Kunne det være noe i oss som gjorde at vi alltid følte at vi ikke strakk til, og ikke var gode nok? Det var jo ingen rundt meg som sa til meg at jeg ikke fikk til kinesisken, snarere tvert imot, det kom bare fra meg selv. Hvor kom denne dårlige selvtilliten fra, hvorfor var det jeg gjorde aldri godt nok? Derav bibelstudie. Det var Krista som kom på det. Kanskje, bare kanskje, hvis vi forstod bedre hvor høyt Gud elsker oss, og at vi er gode nok, og hva Bibelen sier om vår egentlige identitet i han, kanskje da kunne vi slutte å gå i sirkler, i alle fall litt mindre. Kanskje det ville gjøre oss tryggere i hvem vi er, og kanskje det kunne gjøre at vi arbeidet fra et sted av hvile og aksept, og ikke arbeide for å få aksept, både av mennesker og Gud. 

Så i går kveld hadde vi første kvelden med bibelstudie, og det var fantastisk. Det står så mye godt i Bibelen om hvem vi egentlig er, hvis du har tatt imot Jesus. Og det minner meg på hvorfor jeg så gjerne vil at andre skal få møte Jesus, og kjenne denne gleden, denne freden, denne nåden. Det er noe som overgår all forståelse, det er noe som gjør livet mitt verdt å leve. 

Så - med det sagt så starter vi det første online alfakurset i kveld, det er cirka 25 nye som er med, men det er fremdeles plass til flere. Noen samles fysisk/online, andre online, og sammen skal vi stille de litt dypere spørsmålene om hvem Jesus er, og hva meningen med livet er. 

Liva cooking ethiopian for us

Last weeks Indian food, I'm starting to know quite a few nice places downtown now!

Xiaohui, my first Chinese friend, making me Chinese traditional food.

Vi starter alfakurs online i kveld klokka 20!

Den smertefulle lengselen

 “And I still haven´t found what I´m looking for” - U2

Klokka er tolv, det er lørdag kveld, natt til søndag. Jeg setter på musikk og begynner og danse i stua. Det er lenge siden jeg dansa sist, de siste årene har det for det meste vært kortere perioder med Zumba-trening som har fått hoftene mine til å bevege seg. Det er nesten 15 år siden, 10 kilo siden og en god del bedre fleksibilitet og koordinasjon siden jeg dansa mange timer i uka, og det føles som et halvt liv. Jeg danser altfor lite. Jeg tror vi danser altfor lite. Det er noe med dansen som setter fri, noe vi er skapt til, å bevege oss på denne måten. Nå føler jeg meg for gammel, for ute av trening, for et eller annet. Det ser ikke like bra ut som før, jeg har ikke selvtilliten til det lenger. Men i kveld danser jeg likevel, og er glad jeg er den eneste i leiligheten så ingen kan se meg, og merker at noe løsner inni meg, noe frigjørende. Jeg trenger dette. Å danse minner meg om gamle drømmer, de gamle lengslene, kreativiteten, at alle mulighetene lå foran meg, at alt var mulig. Jeg merker at til mer årene går, så trenger jeg å legges litt i bløt, jeg trenger å bli fri til å lengte og leve fra hjertet, ikke ut fra konformitet og alt som er "riktig", alt jeg har vent meg til, alt jeg vet er mulig, men bare innenfor begrensningene årene har satt for meg. 

Jeg leser for tiden en bok om lengsler, om eventyret vi innerst inne drømmer om å leve ut, selv etter at vi har kjent på livets realiteter, alle slagene vi har fått til nå, all realisme som har blitt prentet inn i oss, alt som ikke er oppnådd og som vi nå tror vi er for gamle til å oppleve. Og hvordan det som var en selvfølge for oss, å leve ut fra hjertet, nå er noe vi må kjempe for å gjøre. Og jeg leser om Jesus som spør de to blinde ved veien hva han kan gjøre for dem, og den lamme hva det er han egentlig ønsker. Jesus er ikke dum, det er ikke det at han ikke kan se det åpenbare, at de er blinde og lamme og gjerne vil ha synet igjen, gjerne kunne gå, men fordi han ser til hjertene deres, til lengslene deres, og ser at noe kanskje har rustet. I 38 år har den lamme mannen ventet, hver dag har noen båret han ned til elven hvor han venter på engelen som av og til kommer og rører opp vannet slik at den første som kommer uti blir frisk. Men han er alltid for seint ute, og nå har han kanskje vent seg til å ligge der, kanskje drømmen om å bli frisk etter 38 år har forsvunnet for han, kanskje han ikke vet hvorfor han ligger der lenger, hva det er han egentlig vil. Kanskje han til og med er redd for å få sjansen til å komme ned i det opprørte vannet, for hva skal han gjøre om han blir frisk? Hvem er han da? Hva skal han skylde på da om han ikke takler livet? Jesus vet dette, han kjenner han selv om han aldri har snakket med han før, og han spør - hva er det du vil jeg skal gjøre for deg? Vil du virkelig bli frisk? Vil du leve ut fra lengslene dine?

Så derfor danser jeg i natt, og kanskje må jeg danse mye oftere. For å være i kontakt med lengslene og kreativiteten og det skapende. Kanskje det er derfor jeg skriver også, og synger. Fordi det er det som minner meg på den jeg er og hvorfor jeg egentlig lever, hva det er jeg ble skapt for. 

“Jeg forstod ikke at skumringen kunne få hjertet mitt til å briste. Så mange lengsler blandet inn. Jeg skulle gitt år av mitt liv for å ha deg her. For å vite at jeg ikke kan miste deg på nytt.” - Fernando Ortega

“Jeg holder nesten på å gjøre noe uanstendig. Jeg prøver å få tak i den utrøstelige hemmeligheten i hver og en av dere - den hemmeligheten som er så smertefull at dere hevner dere på den ved å gi den navn som Nostalgi og Romantikk og Ungdom.” - C. S. Lewis

“Vi lever aldri, men håper å leve” - Pascal

“Når lengselen blir for sterk til å bære, begraver vi den ofte under ville tanker og gjøremål, eller vi prøver å slippe unna det ved å sløve vår umiddelbare bevissthet om livet her og nå. Det er mulig å løpe vekk fra lengselen i årevis, selv i årtier, for en tid, men vi klarer ikke helt å stryke den ut. Den fortsetter å berøre oss i små glimt og hint - i drømmene våre og i våre ubeskyttede øyeblikk.” - The Awakened Heart

(sitat fra boka “Våg å lengte” av John Eldredge)

På professorens kontor

På onsdag hadde jeg en lang prat med en professor ved Universitetet i Bergen. Han fortalte om all depresjonen og psykiske lidelser som finnes blant ungdom og studenter. Hvor utbredt det er og hvor mange det gjelder. Han hadde opplevd det som professor for mange studenter, og lest flere artikler om det, og beskrev det som et "nordisk fenomen". Jeg lyttet overrasket. Jeg ante ikke at det var spesielt for nordiske land. Samtidig er jeg ikke overrasket over at en altfor stor del av studentene blir psykisk syke, jeg visste jo egentlig dette. Vi fortsatte å diskutere årsakene. Han mente at mye av grunnen var at dette var en "have-it-all"-generasjon. En ganske bortskjemt generasjon som hadde fått alt opp i hendene av foreldrene  sine og ikke hadde behøvd å slite for noe. De hadde ikke noe å se fram til, de hadde jo alt. Dette i seg selv skapte en krise, mente han. 

Jeg var enig og delte om min egen oppvekst på 80- og 90-tallet, og hvordan jeg fikk pepret ørene fulle om hvor heldig jeg var som fikk gå på skole, hvor hardt mange av våre foreldre hadde det som slet med å betale på de ekstremt høye rentene, og hvordan vi virkelig kjempet for rettigheter, og diskuterte høylytt og intenst som om det gjaldt livet. Jeg husker enda de heftige diskusjonene om EU, om abort, om kvinner burde være hjemme med barna til de begynte på skolen, eller ikke. Vi som vokste opp i arbeiderklassefamilier var langt fra bortskjemte og fikk ikke alt lagt i hendene våre. Vi visste at vi var heldige, men at vi måtte kjempe for å komme fram i livet. Og vi hadde mye å se fram til som voksne, mye å glede oss til.

"Men," la jeg til, og tok sats, "jeg tror ungdommer er deprimert også fordi de mangler håp. De tror ikke på noe lenger. Jeg tror at når vi har blitt mer sekularisert og kristen tro har forsvunnet ut av samfunnet, så har ungdommene mistet en tro på noe større, at det er en mening større enn dem selv, at livet er evig." Så fortalte jeg at troen på Gud er det som skaper helhet og mening i livet mitt. Han var overraskende nok litt enig. Han sa at det kunne stemme at ved å miste trosaspektet, hadde ungdommene mistet noe som gjorde at de følte mer håpløshet.

Det er interessant og spennende å få innblikk i denne verdenen som er studentenes liv, og være en del av den selv, 19 år etter at jeg først var student. Det er interessant å se hvordan det har utviklet seg og hva som har skjedd. Studenter virker i dag som om de har mange flere baller i luften, de jobber mer og de tar flere fag ved siden av. Og de studerer lengre, de er evighetsstudenter, som meg. Jeg gleder meg til å fortsette og bli kjent med denne kulturen, og ta inn alt den har å by på. 

Etter vår første eksamen gikk en gjeng av oss ut for å feire at vi var ferdige, selvfølgelig på kinesisk restaurant! Disse månedene har jeg blitt kjent med ganske mange utrolig fine folk!

Tur rundt Tveitevannet en kveld med utrolig fin #nofilter himmel!

Romvenninnene mine og jeg har laget lasagne med squash! Altså en sunnere versjon hvor du bruker squash istedenfor pastaplater. Det var utrolig godt. Veldig gøy at jeg kan legge ut noe om mat iblant, så spør meg gjerne om oppskriften!

Krista og jeg fikk en herlig liten ferie midt i uka til Austevoll. En av de utrolig mange små øyene som ligger utenfor Bergen. Nydelig natur, og et roligere liv ventet oss der. 

Prinsessa i familien. Gleder meg til å komme hjem til påske til hun her. Det er selvfølgelig mine sko hun har på seg!

Mens jeg venter på Aftenbladet...

Da var jeg tilbake igjen i Bergen. To uker hjemme på Bryne, rastløs, med en følelse av at det jo ikke er her jeg skal være. Vanskelig å slappe av. Hver dag lure på når jeg skal dra tilbake. Sammen med mange tusen andre studenter i denne limbofasen med å bo et sted, men å studere et annet. Visste du at det er 250 000 studenter i Norge? (tall fra 2019) Mange av de jeg snakker med bor hjemme på pike- eller gutterommet, mens de egentlig er student i en helt annen by, gjerne langt borte. 

Jeg ønsket å skrive om studenten, om den vanskelige situasjonen en kvart million ungdom befinner seg i, som jeg nå får kjenne på kroppen. En ting er meg. Det som er verre er at de fleste andre er svært unge. De er brorparten av Norges neste generasjon som nå sitter i isolasjon, på hybler, eller som nevnt, på pikerommet hjemme hos mor og far. Jeg føler virkelig med dem, for jeg kjenner hvor tøft det er selv. Det er ikke et naturlig spennende studentliv å ha forelesninger på Zoom. Mange har så få som 1-2 forelesninger i uken. Da kan de skru på Zoom, mens de ligger i senga, sitter i nattassen eller i et annet rom enn det de befinner seg i for den saks skyld, skru av skjerm og følge med - eller ikke - på forelesning. Utenom det skal de gjøre en hel haug med oppgaver og lese mange bøker, uten noe fullverdig drahjelp fra andre lærere og medstudenter. At ikke flere av dem har skreket opp og krevd å få møtes, er for meg en gåte. 

"Dette må du få inn i Aftenbladet. Jeg skal hjelpe deg!" utbrøt Maggi, da jeg fortalte henne om hva jeg fant ut i møte med studentene. Da begynte en ny kamp for min del. Jeg ble rett og slett redd. For å legge ut et blogginnlegg og å sende noe til en avis er to helt forskjellige saker. Jeg kommer ikke på mange innlegg og kronikker jeg har hatt på trykk. Jeg skrev litt om abort og feminisme i Jærbladet, og ble så stressa at jeg ikke leste motsvaret jeg fikk uka etterpå. For fire år siden kom jeg på nettsiden i Vårt Land da jeg skrev om noe så kontroversielt som hvorfor Trump vant valget hvor jeg argumenterte for at amerikanerne ikke var blitt gale. Men utenom dette kommer jeg ikke på så mye. Det er altså ikke så ofte jeg stikker hodet så langt ut. Kanskje det koster for mye. Kanskje jeg ikke føler meg flink nok. Kanskje har det med prioritering og tidsbruk å gjøre. Men selv om å skrive om studenter i koronatid ikke er så kontroversielt som å forsvare Trump, ble hele uken min preget av denne lille kronikken jeg skulle skrive. Den dårlige selvtilliten stakk selvfølgelig hodet opp. Hva har jeg å komme med? Hvorfor skulle noen gidde lese dette? Jeg er elendig til å skrive! var tanker som jog gjennom hodet. 

Så det endte som det ofte gjør med meg, med tvang. Haha. Bare litt satt på spissen! Det er sånn jeg på godt og vondt driver meg selv fremover, enten det er kinesiskstudier, blogging, lage middag eller gjøre ting jeg egentlig ikke tør. Så jeg tvang meg selv til å skrive, og begynte så den vanskelige veien med å vise det til andre for å få tilbakemeldinger. Noe som viste seg å ikke være så lett. Til tross for at det jeg hadde skrevet var kort tid siden, er det merkelig hvor fort en kan knytte seg til det en skriver. Hvor personlig det føles, og hvor utfordrende konstruktiv kritikk kan være. Gjennom tilbakemeldinger fra andre, positive og negative, og litt mer tvangsjobbing, og på bekostning av kinesiskstudier, ble det til noe som jeg følte jeg kunne sende fra meg. Ikke veldig bra, kanskje. Men bra nok?

Noe av det verste med slike prosesser er ventingen. Det har blitt mye venting denne uken. På at noen skal kommentere det jeg har skrevet, på tilbakemelding fra avisen, på å få diskutert det med noen. Jeg tror generelt jeg er veldig dårlig til å vente, og jeg merker at jeg blir sliten av det. Egentlig ville jeg bare avslutte hele greia, eller få en kjapp avvisning, slik at jeg kunne legge det på hylla og slikke sårene. Men å vente. Det er mye verre. Helt til Sofie påpekte for meg hvor viktig prosessen i seg selv er, hva som skjer i meg gjennom dette, hva jeg lærer. Jeg som bare ville ha et ja eller nei, ble plutselig observant reaksjonene mine i ventingen min, og begynte å kjenne på hvor viktig det er for meg å skrive, å meddele meg, og at jeg faktisk tålte ventingen hvis jeg klarte å romme den og godta den. Da jeg fikk svar fra en journalist i Aftenbladet at hun likte kronikken og at den var viktig, men at den måtte gjennom flere instanser, og at jeg dermed måtte vente enda lenger, føltes det helt greit. Samtidig som jeg gjerne innrømmer at det var godt å få positiv tilbakemelding fra en ekte journalist. 

Så siden det har det gått flere dager, og jeg venter enda, og vet ikke en gang om jeg får et endelig svar. Jeg merker at jeg har sluppet det litt og egentlig ikke tror det blir noe av, men at jeg er utrolig takknemlig for lærdommen denne prosessen gav meg, på alle følelsene jeg fikk kjenne på, og på enda et møte med meg selv i døra, som jeg har så mange av fra før, men trenger like fullt. 

Og så vil jeg være enda mer obs! i framtida på prosessene jeg er i, ikke bare resultatene. Ikke bare avklaringene. Jeg vil være bevisst hvordan jeg reagerer og handler og hvem jeg er og hva Gud gjør i det som skjer i livet mitt.

Min aller første regnkåpe! Kan du klare deg i Bergen uten? Jeg trodde jeg kunne det, men det tok meg nøyaktig seks uker å innse at det kunne jeg ikke. Tipper jeg kommer til å bruke denne omtrent hver dag de neste månedene!

Nygårdsparken - et nytt sted å gå tur i Bergen, spennende med nye parker og utsikter!

Det er ikke så ofte jeg tar meg råd til å spise ute, men dette stedet var veldig billig og utrolig godt. Asian streetfood, det minnet meg om en av de små sjappene som fins overalt i Korea med plaststoler og ymse utstyr, men med mye sjarm og god mat!

Krista har blitt min faste turvenn og medutforsker av Bergen!

Mellom boka vi skal lese i bokklubben av Vigdis Hjorth og kinesisk pensum, har jeg begynt på denne boka som jeg fikk i gave da jeg satt i karantene i januar. Den handler om hva det vil si å være Jesu disippel i dag. Jeg ble utfordra fra første side. Oddvar Søvik var i mange år pastor i Bryne frikirke. 

 

Hvorfor jeg dro...

Da Bergen stengte ned sist uke bestemte jeg meg for å reise hjem. Til Bryne, og familie og venner her. Det er utvilsomt mye som er lettere ved å være her hjemme. Alt er så convenient. Stor leilighet. Bil. Kort avstand over alt. Avslappa stemning, nesten ingen masker å se... det virker som om mange lever så normale liv som mulig. Det merket jeg med en gang jeg kom hjem, at stemningen var annerledes her.

Så hvorfor dro jeg? Jeg kan snakke om eventyr, om at jeg ønsket å gjøre noe nytt, om en drøm jeg hadde, at Bryne var for lite for meg. Jeg kan snakke om mangt, men den egentlige grunnen var at jeg følte at Jesus ba meg om det. Å dra fra alt jeg var glad i, alt som var trygt og stabilt, og reise til et ukjent sted, og hvem vet, som kan lede til fjerne strøk og at jeg kanskje aldri kommer tilbake igjen. Jeg visste da jeg dro 15. januar i år at jeg kanskje aldri kommer hjem til Bryne igjen for å bo. Kanskje det er derfor oppbruddet har vært så stort, valget så vanskelig, fordi jeg ikke vet om jeg sa farvel for godt til noe trygt og om det innebærer at jeg for alltid vil leve i dette utrygge. 

Men jeg dro fordi jeg tror Jesus ba meg gjøre det. Og ingen ting er viktigere enn det for meg, å følge Jesus der han leder, enten det er til Bergen eller Kina eller den fjerneste delen av verden, alene eller sammen med noen. Lengst inni meg er det ingen ting jeg ikke vil gjøre for å følge han, om det så er å gå i oppoverbakke resten av livet. Sammen med han vil jeg være trygg, samme hvor usikker jeg enn føler meg, samme hvor farlig det kan være rundt meg. Fordi han er trygghet. Fordi han er sannhet. 

Det har bare blitt enda tydeligere for meg når jeg ikke vet om jeg vil klare dette studiet og ikke aner hva det vil lede meg til etterpå, at jeg har en forankring i at jeg kan stole på Jesus, at jeg gjør det han ber meg om enten jeg forstår det eller ei, om det føles komfortabelt eller ikke, og at det jeg holder på med er større enn meg selv og mitt sneversyn. 

Fantastisk på Orrestranda denne uka!

Bergen stenges!

I dag klokka 12.30 bestemte myndighetene i Norge at Bergen skulle stenges ned. Fra klokka 18 av. Til rødt nivå. Der hvor vi helst ikke skal ha besøk, og det meste lukkes; butikkene, kaféene, treningssentrene. For ikke å snakke om hva det gjør med gatene som blir folketomme og spøkelsesaktige. Jeg kjente det langt inni magen. Jeg ante det komme, men prøvde å leve så normalt som mulig. Håpte i det lengste at det skulle komme litt lettere restriksjoner, at vi kunne få samles i mindre grupper på universitetet, at kaféene kunne holde oppe, men den gang ei. Nå skal Bergen stenges.

Det er ikke noen hemmelighet at jeg syns restriksjonene tidvis har vært for strenge, også denne gangen. Jeg tenker på både økonomien i landet, samfunnets ve og vel og ikke minst den fysiske og psykiske helsen til nordmenn - folkehelsen. Da jeg leste i en artikkel på nrk.no (vil ikke leve lenger) og så Debatten om hvor mange barn og unge som lider, hvor mange som har fått problem med spiseforstyrrelser, hvor mange flere som nå har selvmordstanker ble jeg veldig bekymret og urolig. Er det virkelig verdt alle nedstengningene? tenkte jeg. Hvor mye og hvor lenge skal de betale de som betaler den høyeste prisen i form av ødelagt økonomi, skadet framtid og forverret psyke?

Men dette er en lang diskusjon. En jeg kanskje ikke skal ta her. Jeg merker at jeg føler meg modig bare jeg ymter frampå at jeg har litt andre meninger enn "mainstream", slike meninger burde jeg vel egentlig holde for meg selv. 

Uansett så må jeg forholde meg til restriksjonene og det gjør vondt. Kanskje er jeg i den sårbare gruppen, tenker jeg, selv om jeg ikke har sett på det sånn? Jeg merker i alle fall at det gjør noe med meg, hele kroppen min reagerer når samfunnet stenger ned. Det blir utrygt. Det blir ensomt. Her sitter jeg i en mindre leilighet, helt ny i byen, med forelesninger på Zoom, og har ingen steder å gå. Skal jeg dra hjem? Er det innenfor? Hva er best for helsen min i dette? Hvor lenge vil det vare? Hvordan kan jeg håndtere det på best mulig måte? Spørsmål som dette farer gjennom hodet mitt, jeg blir i beredskap, jeg må handle, noe må jeg gjøre, jeg må legge en plan slik at jeg vet at jeg kommer til å takle den neste uken. Og kanskje flere.

Så jeg har kommet til min første lille krise her i Bergen. Det har gått opp og ned, men generelt veldig bra. Jeg har blitt en del av tre kollokvier, jeg begynner å bli vant med å pugge tegn, jeg har blitt kjent med mange flotte folk i et kristent fellesskap, jeg digger romkameratene mine og det har begynt å bli en hverdag. Denne uka var krevende, men den beste til nå. Fordi jeg endelig begynte å føle meg litt trygg. Og så kommer altså dette og igjen kjenner jeg utryggheten og usikkerheten banke på døra. 

Hva skal jeg gjøre nå? Hvordan skal jeg takle dette her?

Visste du at det gikk an å glemme hvordan en går på skøyter?! Jeg trodde det var det samme som å sykle! Men i dag fant jeg ut noe annet der jeg vaklet omkring første halvtimen på isen. Jeg hadde glemt det! Jeg var skikkelig ustø. Lang tid tok det før jeg følte at jeg hadde skikkelig balansen og ikke så ut som bambi på is. Så trynte jeg, og det gjorde skikkelig vondt, og så var det slutten på det eventyret.

Krista tok meg med på en perle av en restaurant, i en liten bakgate i Bergen sentrum hvor de serverer veldig sunn mat, blant annet vegansk og all slags sånt. Hot pot. Forskjellige supper. Til og med koreansk kimchi hadde de. Det var fantastisk! Det heter Daily Pot og er på førsteplass på tripadvisors ratinger.

Her er vi på Nordnes, ikke så langt fra Akvariet i Bergen. En skikkelig fin tur langs sjøen. Her endte vi opp en time i sola med medbrakt kaffe. Utrolig fin måte å bli kjent med nye mennesker, å gå tur med dem.

Så dette er det jeg leser for tiden. Ble nettopp ferdig med Jordmor på jorda av Edvard Hoem (veldig fin!) Denne boka har solgt over en million kopier! Det fins en egen webside som er laget for den www.crazylovebook.com 

Hver uke har vi lekser. Foruten 17 sider med oppgaver (valgfritt), og ca 35-40 tegn som bør læres, både uttale, tone, kunne leses og skrives (sistnevnte er forferdelig vanskelig). Vi må lese inn noen tekster og skrive en tekst på størrelse med dette. Det er tungt, men også veldig gøy. Jeg er i gang med å overvinne frykten min, og tro på at jeg kan klare dette.

Uke 2: Godhet

Uke nummer to er ferdig i Bergen og jeg er fremdeles her. Det hender jeg har lurt på hvor lenge jeg vil holde ut når alt det nye og ukjente overvelder meg, eller når jeg merker koronaens konsekvenser i en av Norges største studentbyer.

På fredag var Karen, en av mine romkamerater, og jeg en tur på universitetet, til avdelingen vår HF, humanistisk fakultet. Karen skal bli lektor og jeg studerer språk, så det er samme avdeling. Jeg var så heldig å ha henne som guide, men det ble en litt stusselig affære. For det var ingen ting storslått ved HF-byggene når det nesten ikke er folk, og alt er øde og forlatt. Til og med i biblioteket satt det noen få sjeler og jobbet, og hele stemningen er litt tung. Store deler er lukket ned og avstengt, og utenfor sitter det en sikkerhetsvakt! Jeg skjønte ikke helt hvorfor han var der, men sikkert for å passe på at vi følger regler og forskrifter, noe som bare gjør stemningen enda verre. 

Stemningen syns jeg forflytter seg litt inn i våre daglige Zoom-undervisningstimer. Det er som om alle er litt apatiske og avventende, og det er lite initiativ. Jeg kjenner at jeg nesten ikke får puste. Så derfor har jeg prøvd å gjøre noe med det i alle fall, og har vært med å starte tre forskjellige kollokviegrupper. Alt som trengs noen ganger er jo bare at noen begynner, og at noen spør. Så på mandag, tirsdag og onsdag denne uken blir det kollokvie med tre forskjellige "gjenger", det gleder jeg meg til. 

Noe jeg har fått merke betydningen av denne uken, er hvordan det føles når en er ny og litt ensom å bli møtt med godhet. På fredag fikk jeg en melding av Liva, en for meg ukjent kvinne, konen til Arnt Jakob, en pastor jeg har hatt litt kontakt med, om jeg ville komme på middag, eller shabat, på kvelden. Søsteren hentet meg på bybanen, selv om det var et stykke fra der hun bodde, og sammen gikk vi et stykke oppover Fløien for å komme oss til leiligheten. Der ble jeg møtt med mye varme, to små barn, god mat og fellesskap av høy kvalitet. Så godt det var å være i et hjem med en familie igjen, og se små barn hoppe rundt omkring. Tenk at alle disse fremmede, som jeg ikke kjenner fra før, inviterte meg hjem til seg, og prøvde å bli kjent med meg. Flere andre som jeg ikke kjenner godt har tatt kontakt for å treffes. Det gjør meg ydmyk og det gjør noe med meg og all usikkerheten jeg kjenner på. Og det slår meg hvor langt litt varme og godhet kan strekke. Hvor mye det kan bety for noen som virkelig trenger det.

Så selv om jeg enda ikke er på plass her og jeg av og til lurer på hva det er jeg har begitt meg ut på, så er det slike opplevelser som varmer meg og gir meg håp, og tålmodighet til å fortsette en uke til i dette nye livet i denne utfordrende tiden i Bergen. 

Karen, min romvenninne, bruker fredag dag til å vise meg rundt på HF. Veldig fint med snøen og alt, men litt stusselig uten alle studentene som vanligvis vrimler rundt omkring. Jeg gleder meg til bedre tider!

Musikkpaviljongen eller blomsterpaviljongen? Jeg vet ikke helt hva det heter her, men her stopper bybanen (ikke T-banen, Gud forby!) i sentrum, og her går jeg forbi nesten hver dag. I bakgrunnen er et av de berømte Bergensfjellene, kanskje Ulriken? Jeg vet ikke helt enda. Stedsans er jo, som mange vet, ikke min sterkeste side.

Christina ringte meg på torsdag og så satt vi og skravla sammen slik som dette. Jeg var på Starbucks og midt i kollokvie med en studiekamerat, Jonah og Isabella var midt i blodseriøs maling av eggekartonger. I gull og rosa, selvfølgelig. Så laget Christina mat mens vi skravla om livene våre. 

De utrolig fine romvenninnene mine, Solveig og Karen. Her gikk hele lørdagen til baking.

Jeg ble superhappy da jeg fant dette midt i Bergen sentrum - en hel isdisk full av 24 forskjellige typer mochi!! Har dere smakt det? Det er helt fantastisk. Iskrem inni en saftig risdeig. Favoritten til nå er salt karamell og mango. Jeg hadde veldig lyst å gå berserk, men hver lille ball koster 20 kroner. Hvis noen vil prøve, så vil jeg anbefale Hennig Olsens mochi-is (6 stk) til 75 kroner pakken.

Kinesisk lekse nummer to. Her skriver jeg om min og andres familie, forteller om min svoger som er pastor, og søster som er lærer

Ikke bare en, men faktisk to ganger denne uken ble dette middagen min! McDonalds. Sjelden har jeg følt meg mer student enn da jeg satt på McDonalds med kinesiskbøkene mine foran meg til venstre, og HappyMeal med 4 chicken nuggets og liten pommes frites foran meg til høyre...