Å leve fra Ånden...

For tida holder vi på med et kapittel som heter "Arbeidsliv og næringsliv" i samfunnsfagstimene. 2.klassingene mine, som snart er lærlinger og allerede i praksis skal snart ut i arbeidslivet og erfare hverdagen der på godt og vondt. Vi har om lover og regler, arbeidsmiljøloven blant annet, hvilke rettigheter og krav de har, LO og NHO, om arbeidsledighet og etikk og moral i arbeidslivet. Det er så mange viktige tema som kommer opp, svart arbeid - hva er det? Hvor går grensene? Er det greit fordi om andre gjør det? Hvorfor er det lav arbeidsledighet, men allikevel en stor prosentandel som ikke jobber i Norge? Hva gjør dette med samfunnet, og hva kan vi gjøre for å forandre det? Jeg prøver etter beste evne å vekke elevene, vise dem at dette angår dem og at det er de som er svaret på hvordan dette vil se ut i framtida. Så var det søndagskveld sist uke i Verdalen at søsteren min Christina fortalte meg om en dokumentar hun og mor nettopp hadde sett på NRK1. Om arbeidsforhold...

For kort tid siden kom jeg hjem fra mitt første møte med en sorggruppe. De ringte meg fra Sandnes kirke på ettermiddagen og spurte om jeg ville begynne i kveld. Jeg ble litt forfjamsa og stressa siden det kom så brått, men bestemte meg for å prøve. Jeg har begynt å forstå at sorg tar tid, og at begravelsen på en måte er slutten, men på en annen måte en begynnelse. I min personlighet skulle jeg jo gjerne ha gjort unna denne perioden raskt og effektivt, gjerne med en følelse av at jeg fikk det bra til. Jeg begynner å forstå nå at det nok vil være noen skritt fram og tilbake og en svingende kurve ei god stund til. Så var vi samla da rundt et bord, seks sørgende og to veiledere. Litt klamt ja, litt rart, litt godt å vite at her er vi samla for å snakke om sorgen. Her har vi opplevd mye av det samme. Allikevel... Jeg finner ut igjen at sorg er så forskjellig, og at vi seks som alle har mista mor eller far vil aldri kunne forstå hverandre helt ut. Det er kanskje ikke det som er målet h...