Å leve fra Ånden...

Jeg er nok litt redd for å "ta i" diskusjoner på nett som omhandler kristen tro og praksis. Det er som å gå inn i en bikube... intense følelser, personlige opplevelser og vonde erfaringer, fordommer fra alle sider, behov for å forsvare seg koste hva som helst..... og fare for å si mye en ikke mener eller sterkere enn en egentlig ønsket i diskusjonens hete. For hva er motivasjonen min - egentlig ? Og hva godt kan jeg gjøre gjennom det - egentlig ? På ungdomsskolen, og enda mer på videregående skole, tror jeg at jeg kan si at jeg faktisk var litt kjent for å diskutere. Spesielt på videregående ble både norsk- og religionstimer flittig brukt til dette. Det fantes ikke den diskusjon jeg var redd for å gå inn i, og sikkert litt ukritisk, gikk jeg inn i alle. Jeg kjempa og gråt og dro med meg flere diskusjoner ut i friminutta. På fritida spurte jeg foreldrene mine, leste i Bibelen og all slags andre bøker og lette etter svar, for jeg så jo at alle sakene hadde flere sider, ikke ...

Vaskemaskin fiksa - check! Nye dekk - check! Og nå for første gang ever - terrassen er ferdig beisa - to ganger faktisk!! Alt selvgjort, fra vasking til undersøking av olje - og beisprodukter - til å få jobben gjort! Det føles veldig bra. Og ja, jeg vet at jeg allerede har fått masse oppmerksomhet rundt dette - fra mor og far ( "Du er fantastisk!!!" tekstet far og begge var over seg av beundring) til at dette ble et stort samtaleemne i hagegrilling hos Miri med både den ene og andre til stede, der det faktisk endte med at flere av mennene kom med spørsmål om hva som er bra beis og hvordan en gjør det!! (når ble jeg plutselig en ekspert på dette???) Veldig moro. Kjekt med oppmerksomhet og mestring, og ja, her er noen bilder!! Før - mens  og etter:-)

Alt går selvfølgelig galt samtidig. Eller i alle fall føles det slik. Sommerdekkene er såpass nedslitte at jeg må kjøpe nye, og vaskemaskinen slår seg vrang og vil ikke centrifugere midt i en ladning av klær. For de av motsatt kjønn, og antagelig flere og flere av mitt eget er dette i våre dager mindre problem som lett lar seg fikse. Men for meg er dette to store fjell – samtidig . Hva i alle dager skal jeg gjøre? Vaskemaskinen er like ukjent for meg som et romskip!! Og jeg vil definitivt trenge et kurs for å ane hva jeg skal gjøre med bilen! Jeg spør Johannes... og Håvard... «Ring Solberg!» sier Johannes, «så kommer de!» Men det gjør de ikke, det er stor kø og de ber meg åpne opp vaskemaskinen selv og finne hva som kan ha kommet oppi av feil... ting... Jeg kjenner frustrasjonen stige samtidig som jeg er på vei til Kverneland, for der, har Johannes fortalt, fins en mann som billig og enkelt bytter dekka mine, han vet alt om hvilken type og hva som er best og jeg kan bare best...

HOLD MEG OPPE   Å Gud, du ser min uro, du vet om dette landskap som åpner seg for meg, du kjenner disse kalde vinder, disse nakne trær, disse vidder av savn og smerte.   Jeg ber deg: Gi meg den styrke jeg trenger for hvert skritt jeg skal ta, hvert ord jeg skal si, hvert menneske jeg skal møte, hver beskjed jeg skal få.   Hold meg oppe, du min Gud, for jeg trenger å være hos en som er sterkere enn meg.     Fra "Dyrebare døgn" av Eyvind Skeie

Nye utfordringer i livet mitt og jeg kjemper meg på vei til tredemølla igjen... Karrer meg oppå, springer langt og lenge, tar opp kampen mot kilometrene, tida, lysten og all annen motstand. Holder ut, gir gass i stedet for å slå ned tempoet når jeg blir trøtt, bare skrur opp musikken litt. Det blir Eminem for å få ut sinne, jeg raser i lag med han og gladmusikk med Steven Curtis Chapman for å kjenne på mot og inspirasjon igjen...   Alt sammen, hele kampen, når jeg vil det minst fordi jeg vet at det er da jeg trenger det mest... Jeg vet at uansett hvor lite lyst jeg har så trenger kroppen og hjernen min dette. Fra å være en person som ikke klarte springe mer enn 5 minutter til nå jevnlig jogging i 3 år, har jeg nemlig fått erfare at å springe langt og lenge har minst 50% med psyken å gjøre. Det er den som gjør at jeg nå kan springe en time. Jeg vet at det har alt å gjør med hva jeg sier til meg selv inni meg, at det ikke er farlig, at jeg ikke kommer til å dø selv ...

Det er påskehøytid igjen. Og annerledes fra mange andre år, har jeg i denne tida virkelig fått tenke og reflektere over hva dette betyr for meg. På langfredag var vi en gjeng på hyttetur hvor Johannes og Arnfrid hadde laget til måltid med påskelam. Vi spiste det klokka ti om kvelden, og hadde nattverd i mørket bare omkransa av lys og telys. Spesielt å sitte og spise lammet samme dag som vi minnes at Jesus, verdens lam, døde for oss. I går - lørdag - tenkte jeg bare en del på at Jesus nå var død.... Det slo meg liksom. Han som er Gud, var faktisk virkelig død 3 dager i denne verdenshistorien. Før han ble født var han med Gud i himmelen, så var han på jorda 33 år før han reiste tilbake til Gud, men i 3 korte dager... var han faktisk - død.... Og i dag hadde jeg påskemåltid med mor og far hjemme hos meg. Vi leste om oppstandelsen, ba sammen, mor og jeg gråt en skvett. Det ble virkelig sterkt for meg. Det er litt mer konkret denne påsken. Jesus døde for synder, men også for all lidelse...

So... it´s been 18 days since I came home from Hawaii, exhausted and jetlagged after 50 hours traveling, 3 intense weeks and then, 40 hours traveling again. Back in Norway, 6 hours sleep and then heading straight off to work as a teacher in Junior High (Tryggheim ungdomsskule). Puh! I´m just now starting to function again, a normal daily rhythm and normal thoughts in my mind:-) And I´m wondering why this month has left such an impression on me, what took me so long to digest and process. What was so special about this place in Kona, Hawaii, so far from my own little bubble world in Bryne, Norway? Why do I want to tell everyone about it? Why do I feel like everyone should go there and experience it? Well, one little Norwegian boy at the age of ten, traveling with my parents there this Christmas, put it in words for me: " This must be like heaven! " And that´s one of my feelings too, that YWAM Kona (Ungdom i Oppdrag) - the campus - was a little piece of heaven, here on E...

Jeg har aldri vært plaget noe særlig med kviser - heldigvis. Utenom en liten periode tidlig i tenårene da det dukket opp ting og tang i pannen som jeg ikke helt forstod meg på, så har det for det meste bare vært en liten en her og der, kanskje rundt mensen eller ved store klimaendringer (les: som i reise fra et land til et annet). Men det siste året (eller er det åra?) har jeg merka at de kommer oftere og vil gå igjen mye seinere... De lager små arr i huden som ikke vil gå vekk uansett hvor lang tid som går. Og i det helt siste har jeg merka at noen "underjordiske kviser" (for et herlig tema altså!) aldri kommer opp, men nesten kan bli som klumper under huden som bare blir der.... Hm, skulle jeg klemme på dem... eller ikke? Til slutt betrodde jeg meg til Christina... dette er jo ikke et veldig kjekt emne å snakke om til enhver, eller utbasunere at plager en. Men å snakke med henne var ikke mye verdt, hun som kan telle på to hender hvor mange kviser hun har hatt i hele si...

Da var jeg hjemme i Norge igjen, og jeg er totalt døgnvill og jetlagged!!! Har kommet meg såvidt gjennom jobb før jeg stuper i seng, og våkner og er oppe hele nettene:-) Endelig er det helg, så jeg kan prøve å snu døgnet tilbake igjen! Og for et fantastisk vær å komme hjem til!!! I dag fikk jeg en herlig tur i Sandtangen i solskinnet, det eneste som er annerledes er jo gradskiva:-) Vel, det er mye som skjer i hodet mitt etter at jeg kom hjem. Mye som skal tygges og svelges og bearbeides, for jeg har fått så mange inntrykk - både sammen med familien min og av det som skjer på misjonsbasen på Kona, at jeg føler jeg kommer hjem annerledes enn da jeg reiste. Hvordan skal jeg klare å ta med meg det jeg har sett og hørt og opplevd? Gjøre det sånn at jeg lever livet med et bilde av en større verden i bakhodet?! Se muligheter i steden for begrensninger? Og ikke gå tilbake i alle de samme sporene jeg gikk i før....? Å være med Magnar, Christina, Kaleb, Lukas og Isabella i over 3 uker var ut...

De siste 3 ukene, bosatt på Kona Hawaii, et misjons-universitets-område med ca 1000 stab og studenter som sender ut tusenvis av kort- og langtidsmisjonærer til hovedsakelig Stillehavsøyene og Asia, har verden for meg blitt større... mye større. Her jeg sitter for meg selv med tre sovende tantebarn i en knøttliten "leilighet" eller egentlig 40 km2´s rom + hems, tenker jeg på det utrolig sterke møtet jeg nettopp var på hvor jeg fikk høre om hva folk her driver med rundt om i verden. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal få fortalt dere hjemme alt jeg har opplevd disse ukene, hvordan jeg skal kunne forklare hvordan verdensbildet mitt har forandra seg, og ikke minst, hvor stor Gud har blitt for meg.   Noen bilder av hva jeg har fått se her Disse tre ukene har jeg sikkert vært gjennom alle regnbuens følelser; vonde og gode minner fra da jeg selv bodde her (1997-2000), smerte, tristhet, og sammenligning av lille meg med "kjempene" jeg treffer på her på campus, sa...

  Vel framme etter 50 timer Fantastisk å se ungene igjen, og Christina og Magnar også 25 grader, sier de, det føles som 30!! Stekende sol, varmt og deilig Kom fram 21 om kvelden, rett på stranda neste dag!! Jeg så en superstor skilpadde som hadde svømt inn til land! Framdeles trøtt og nesten litt "delirious", men gi meg en natts søvn til! Oppdatering følger, men kanskje ikke før jeg har kommet hjem. Vil først og fremst være her 100% med hud og hår :-)

Du vet du er litt sliten og litt utenfor, når du står i kø på på vei ut av flyplassen på Heathrow og skulle ønske Jesus kom igjen da.... ;-) Alt gikk galt i dag da jeg skulle reise til Hawaii, eller egentlig hele uka, hele opptakten til denne etterlengta turen... Mandag kjente jeg at jeg begynte å bli syk. Det passa bare så dårlig, 4 dager til jeg skulle dra og stappfull uke, samt travelt på jobb. Jeg skulle forberede 2 ukers vikartimer, ha vikartimer selv, treffe alle jeg skulle treffe før jeg reiste, pakke og 100 andre ting. Men jeg visste det var min egen skyld at sykdom kom snikende, i hele januar hadde det vært alt for mye! Men jeg trodde jeg skulle greie d!! Tirsdag våkna jeg dårlig, men tvang meg på jobb. Jeg hadde jo ikke tid til å være syk nå!! Sa til meg selv at jeg skulle gå hjem tidlig, men ble sittende lengre i et slags adrenalinrush over alt som måtte gjøres og var elendig hele kvelden og fikk ikke med meg den viktige Visjonssamlinga på Saron. Onsdag - ...

The making of a cat!! Costume party (kostymefest!!): Hostess, birthday-girl and winner of best costume: Anne Marthe!! (she´s a bird with a nest... carrying an egg!!) Smurfene... and David and Johannes... (they are a flock of raindeers, and received A LOT of laughter!! They even played the role almost all night long!)  Caesar... or Platon?!? The cat family, and a cow!! Carpenter and... friends... and there were many more. So many creative people gathered in one place! I usually only get to do this @school with my pupils!! But I definitely think we as grown ups would have fun doing role plays or costume parties more often :-)

En ting har vi til felles, elevene og jeg, vi trenger alle mestringsfølelse.... Til tross for alle forskjellene mellom oss, der er vi helt like! Jeg har tenkt mye på dette i det siste, hvor viktig det er for oss å mestre oppgaver og få gode erfaringer for å tro på oss selv og takle hverdagen. Mestringsfølelsen er noe vi snakker opp og ned om på jobben min, hvor viktig den er for elever slik at de skal takle skolen, og for noen, å takle livet. Dårlig mestringsfølelse i et fag, og mange gjentatte negative erfaringer, kan knekke selv den sterkeste elev, mens gryende følelser av å få noe til, om det så er ørlite, og i alle fall hvis det skjer igjen og igjen, kan forandre en hvem som helst elev. Det tar bare litt tid. Dette er en av de fantastiske gledene ved å få være lærer... å se at en elev mestrer noe, å se håpet i øynene og gleden ved å lære, og få til noe han eller hun kanskje aldri har fått til før, og i noen solskinnshistorier se humør og liv forandre seg helt på grunn av dette....

Her skal jeg - om nøyaktig 14 dager! Altså, Kona Hawaii, som var hjemmet mitt i 3 år, for å besøke min søster og svoger, Christina og Magnar og tantebarna mine, Isabella, Lukas og Kaleb. "Har du begynt og telle ned da?!" spurte kollegaene mine, og lurte på om nervene var på høyspenn. Men det har jeg altså ikke, ikke før i dag. "2 uker før," svarte jeg, "da kan jeg begynne og telle ned, men ikke før!" Da jeg spurte Christina sist uke om de hadde fortalt det til barna, sa hun at de prøvde og snakke så lite som mulig om det enda, og at de ikke hadde sagt det til Lukas. De var redd det skulle bli alt for lenge og vente, siden at "tante kommer snart, om 3 uker" for en treåring ville føles som en evighet. Han ville ha venta på meg kanskje allerede dagen etter, og vært utslitt lenge før 3 uker var gått. Jeg kjenner meg litt igjen i han, det er kanskje derfor jeg har prøvd å ikke tenke på det, ikke telle ned, og fortelle meg selv at det er lee...

Besøk Skrivetesten og prøv selv! For en kjekk test dette var!! Første gang fikk jeg bare 72 ord, men neste klarte jeg 91. Noen som slår meg?!? :-)

Godt nytt år alle sammen! Nytt år, nye muligheter, blanke ark... Jeg elsker å begynne på et nytt år, og jeg liker nyttårsforsett. Det er som å få en ny sjanse. Tiden i romjula til å tenke og reflektere over det gamle året; det vonde og det gode som har skjedd, og hva som kan forandres/bli bedre/gjøres annerledes i neste. Samt tillatelsen til å drømme og våge å drømme!! Jeg kom bare opp med et forsett da (pluss noen hemmelige), og det er å få spanskkunnskapene mine opp et hakk. Jeg studerer for meg selv via iPhone´n, men vil nå prøve å få det i mer system. Gjerne en spansklærer :-) Her er noen bilder fra en knallkjekk nyttårsfeiring i går.   Tapas var en storarta idé. Her er bare noen få utvalg, blant annet mine quesadilla´s. Det var en virkelig stor matfest, nydelige spanske kjøttboller, kalkun og koteletter, britisk Yorkshire pudding, laksewraps og mye mye mer!!! Arnfrid, som jeg reiste rundt omkring i Europa med i sommer, for ei dame! Norvald og Lars festkledd. Kjekt å ...