Å leve fra Ånden...

June 2008 I went to Czech Republic for the first time in my life. I didn´t know anything about the country, other than them being more advanced than us in science and therefor better (and cheaper) at laser surgery.... so my eyes were fixed, I could finally see well without glasses and contact lenses, I got a glimpse of a few tourist attractions, and that was it. End of story... Until... I arrived back again June of this year 2012 with a group of youth from our church (bedehuskirken.no), Imi and a church from Ålgård. I had no specific hopes or expectations, but for the first time in a long time my heart felt something for a nation. In just a week I started to really like these people we met and ministered to, and I got fascinated with their stories, hearts and their history. As soon as I got home, I went on to google them, like I often do when I´m fascinated with something, and found out so much more about this nation that is believed to be the most atheistic country in...

En av de siste maidagene i år sa jeg opp jobben min som lærer. Og samtidig... identiteten min som lærer. For ikke visste jeg, før jeg hadde sluttet, hvor mye jeg så på meg selv som en. Det var mer enn jobben min, det var noe jeg var. Det var enormt viktig for meg. Det satt dypt. Det sitter dypt. Hele ferien lot jeg være å fortelle folk at jeg hadde slutta, og til nye fortalte jeg at "jeg er lærer..." (teknisk sett så hadde jeg jo sommerferie...) Det var tøft å begynne og fortelle folk (til slutt måtte jeg jo det) at jeg hadde slutta, av forskjellige årsaker. Og det er tøft å fortelle folk at jeg gjør - ingen ting.... egentlig, at jeg ikke "er" noe lenger, at på en måte så har jeg en "pause" i livet og vet ikke helt hva det skal bli av meg. Som jeg skrev i sist bloggeinnlegg, jeg er hverken på vei ut av noe eller på vei inn i noe . I denne tiden har jeg tenkt mye på identitet og på hvem jeg egentlig er nå. Det er skremmende å føle seg så liten av og t...

I kveld chatta jeg med ei venninne fra "gamledager" som jeg ikke har hatt kontakt med på mange år. Hun sa hun leste bloggen min, og jeg svarte, med litt dårlig samvittighet, at jeg visst har hatt en lang ferie.... Jeg har tenkt på det en stund, hvordan jeg skal starte opp igjen.... hva skal jeg si etter så lang tid? Hva er det for noe spesielt som skjer, eller hva er det jeg går og tenker på for tida...? Og så har det jo vært så mange ting, og litt av alt og ingenting, og lite konkret og konstruktivt, og så har det bare ikke blitt... for jeg kan vel ikke blogge om hvor forvirra jeg er, eller om hvordan livet går opp og ned, eller om at jeg ikke helt vet hvor jeg er i livet akkurat nå, eller hvor jeg skal, at jeg føler at jeg hverken er på vei ut av noe eller på vei inn i noe... Hvem blogger om noe sånt? Hvem blogger om det meningsløse i en verden der alle prøver å finne noe med mening i?!? Jeg kunne blogge litt om savn, for det har jeg kjent mye på i det siste. Christina...

Til: renatesolberg@gmail.com Fra: liv.....@kiwi.no Emne: VS: Reaksjon på reklame Hei! Takk for tilbakemeldingen. Dessverre er de fleste i markedsavdelingen fortsatt på ferie. Selv er jeg litt usikker på hva det siktes til. Dersom dere kan fortelle hva/hvilken reklame dere sikter til, skal jeg følge opp saken straks de ansvarlige er tilbake. Vennlig hilsen KIWI Norge AS Liv X ---------------------------------------------------------------------------------------------------- Til: liv....@kiwi.no Emne: Re: VS: Reaksjon på reklame Heisann! Tusen takk for tilbakemeldingen. Det gjelder reklamen hvor det starter med et par som tydeligvis nettopp har hatt sex, følger etter klærne sine som de har kastet av seg dagen før tilbake til en KIWI butikk hvor klærne ender ved to handlevogner. Så kommer det opp noe lignende dette: For du vet aldri når det kan komme til å skje. For meg og flere andre som har sett denne reklamen tolker vi det som om det er to mennesker som møtes på...

Til: ....@kiwi.no Emne: Reaksjon på reklame _________________________________________________________ Til de det måtte angå! Vi er daglige kunder av KIWI og vanligvis svært fornøyd. Men da vi så den siste reklamen som vi opplever oppfordrer til tilfeldig sex ble vi skuffet og overrasket. Vi kan ikke forstå hvordan dette reklamerer for varene deres og hvordan dere kan bruke et slikt umoralsk budskap til å selge dagligvarer. Vi tenkte det er bedre å si ifra enn bare å irritere oss over dette. Vi har til vanlig bare gode opplevelser hos dere! Med vennlig hilsen (undertegnede med flere) Sendt fra min iPhone

I lange tider har vi venta på at resten av familien skal komme hjem. Nesten ett år bortreist på Hawaii, og endelig er de tilbake, i alle fall i noen måneder. Nå går det i vekselvis norske og engelske samtaler, leking i sandkassen, turer i Sandtangen, tilvenning til det norske været og kulturen, og mye lek og latter.   Velkomstkomité på flyplassen!           Rett hjem til morfar og den nye sandkassen han hadde laget til Lukas (med hjelp av Lars og Håvard)      Feiring på Jæren hotell   Christina frøs som en gal da hun kom hit, vant som hun er med nærmere 40 grader!! Noe av det første hun spurte om var vinterjakken!! Nesten samtidig er det avslutningsdager på Tryggheim ungdomsskole og de 60 8.klassingene jeg har der. Tirsdag var det strålende sol og varme på Holmavatn hvor vi tilbrakte hele dagen. Der gikk det i soling, grilling, volleyball, kano og trøbåter og mye frivillig og ufrivillig bading;-) En g...

Hvis noen spør meg hvor jeg har min oppmerksomhet, da vil jeg svare:   Jeg har ikke lenger noen oppmerksomhet. Noe kom og tok den, noe jeg lever i om dagen, dveler ved om kvelden, grubler på om natten og våkner til hver morgen, hvis det har latt meg smake søvnen.   Hvis noen spør meg hva det er som har tatt min oppmerksomhet vil jeg svare at jeg ikke kan svare fordi noen har åpnet en dør og utenfor døren venter det noe som ennå ikke har ropt på meg og som godt kan være en ny kjærlighet hvis det ikke er døden   Fra "Dyrebare døgn" av Eyvind Skeie  

Jeg blir veldig rørt for tida, av små og store ting. Tror jeg har skrevet om dette før, men det kommer opp igjen og igjen. Og i disse dager er det mange ting å bli rørt over. Jeg blir spesielt rørt over hvor mange gode, fantastiske folk jeg har rundt meg. Mennesker som ser meg og rommer meg. Å romme andre og selv å få rom, er noe jeg har tenkt mye på i det siste. Skaper jeg plass til de rundt meg? Til elevene mine, at de kan få være de de er, til å reagere, til å være ungdom..? Skaper jeg rom til familie, venner og andre jeg treffer på? Klarer jeg å romme følelsene deres - frustrasjon og sinne, og tanker og meninger som er ulike mine egne, valg som jeg ikke ville tatt..? Jeg ønsker å romme folk! Å skape et rom der det er plass for andre, selv om de er annerledes enn meg og mener forskjellige ting. Men tilbake til det å bli rørt. I går var Lars og Håvard med far i hagen og la bark og hjalp til med sandkasse til Lukas. De svarte ja med en gang Cathrine, som foreslo dette, spurte de...

På en to tre snudde livet nesten trill rundt. Sol og sommer kom til Vestlandet!!! Det var alt som trengtes for min del!! Fra en deprimerende 17.mai hvor jeg gikk bunadkledd i regn og sterk vind og var bløt langt opp etter anklene...  til ei hel uke med sol og sommer, og enda mer fint vær i vente. Det er nesten ikke til å tro. Det er nesten for godt til å være sant. Hele livet mitt forandrer seg. Jeg vil bare være ute hele tida. Det er nesten det samme hva jeg gjør, bare det er ute. Om mulig, gjerne helt til sola går ned. Sist mandag gikk Kristin Nese og jeg en to og en halv timers tur på Orrestranda. Helt herlig. Etterpå satte vi oss på en høyde med kveldssola steikende på oss, og ble sittende der en god halvtime. Dagen etter var det feiring av mors bursdag. For en fin kveld, med været som nydelig bakteppe. Også der satt vi ute i sola, gikk en tur rundt huset med onkler og ei tante, diskuterte plen og hage og annet voksent snakk. Torstein stilte opp på kort varsel og vi sang og s...

Jeg er nok litt redd for å "ta i" diskusjoner på nett som omhandler kristen tro og praksis. Det er som å gå inn i en bikube... intense følelser, personlige opplevelser og vonde erfaringer, fordommer fra alle sider, behov for å forsvare seg koste hva som helst..... og fare for å si mye en ikke mener eller sterkere enn en egentlig ønsket i diskusjonens hete. For hva er motivasjonen min - egentlig ? Og hva godt kan jeg gjøre gjennom det - egentlig ? På ungdomsskolen, og enda mer på videregående skole, tror jeg at jeg kan si at jeg faktisk var litt kjent for å diskutere. Spesielt på videregående ble både norsk- og religionstimer flittig brukt til dette. Det fantes ikke den diskusjon jeg var redd for å gå inn i, og sikkert litt ukritisk, gikk jeg inn i alle. Jeg kjempa og gråt og dro med meg flere diskusjoner ut i friminutta. På fritida spurte jeg foreldrene mine, leste i Bibelen og all slags andre bøker og lette etter svar, for jeg så jo at alle sakene hadde flere sider, ikke ...

Vaskemaskin fiksa - check! Nye dekk - check! Og nå for første gang ever - terrassen er ferdig beisa - to ganger faktisk!! Alt selvgjort, fra vasking til undersøking av olje - og beisprodukter - til å få jobben gjort! Det føles veldig bra. Og ja, jeg vet at jeg allerede har fått masse oppmerksomhet rundt dette - fra mor og far ( "Du er fantastisk!!!" tekstet far og begge var over seg av beundring) til at dette ble et stort samtaleemne i hagegrilling hos Miri med både den ene og andre til stede, der det faktisk endte med at flere av mennene kom med spørsmål om hva som er bra beis og hvordan en gjør det!! (når ble jeg plutselig en ekspert på dette???) Veldig moro. Kjekt med oppmerksomhet og mestring, og ja, her er noen bilder!! Før - mens  og etter:-)

Alt går selvfølgelig galt samtidig. Eller i alle fall føles det slik. Sommerdekkene er såpass nedslitte at jeg må kjøpe nye, og vaskemaskinen slår seg vrang og vil ikke centrifugere midt i en ladning av klær. For de av motsatt kjønn, og antagelig flere og flere av mitt eget er dette i våre dager mindre problem som lett lar seg fikse. Men for meg er dette to store fjell – samtidig . Hva i alle dager skal jeg gjøre? Vaskemaskinen er like ukjent for meg som et romskip!! Og jeg vil definitivt trenge et kurs for å ane hva jeg skal gjøre med bilen! Jeg spør Johannes... og Håvard... «Ring Solberg!» sier Johannes, «så kommer de!» Men det gjør de ikke, det er stor kø og de ber meg åpne opp vaskemaskinen selv og finne hva som kan ha kommet oppi av feil... ting... Jeg kjenner frustrasjonen stige samtidig som jeg er på vei til Kverneland, for der, har Johannes fortalt, fins en mann som billig og enkelt bytter dekka mine, han vet alt om hvilken type og hva som er best og jeg kan bare best...

HOLD MEG OPPE   Å Gud, du ser min uro, du vet om dette landskap som åpner seg for meg, du kjenner disse kalde vinder, disse nakne trær, disse vidder av savn og smerte.   Jeg ber deg: Gi meg den styrke jeg trenger for hvert skritt jeg skal ta, hvert ord jeg skal si, hvert menneske jeg skal møte, hver beskjed jeg skal få.   Hold meg oppe, du min Gud, for jeg trenger å være hos en som er sterkere enn meg.     Fra "Dyrebare døgn" av Eyvind Skeie

Nye utfordringer i livet mitt og jeg kjemper meg på vei til tredemølla igjen... Karrer meg oppå, springer langt og lenge, tar opp kampen mot kilometrene, tida, lysten og all annen motstand. Holder ut, gir gass i stedet for å slå ned tempoet når jeg blir trøtt, bare skrur opp musikken litt. Det blir Eminem for å få ut sinne, jeg raser i lag med han og gladmusikk med Steven Curtis Chapman for å kjenne på mot og inspirasjon igjen...   Alt sammen, hele kampen, når jeg vil det minst fordi jeg vet at det er da jeg trenger det mest... Jeg vet at uansett hvor lite lyst jeg har så trenger kroppen og hjernen min dette. Fra å være en person som ikke klarte springe mer enn 5 minutter til nå jevnlig jogging i 3 år, har jeg nemlig fått erfare at å springe langt og lenge har minst 50% med psyken å gjøre. Det er den som gjør at jeg nå kan springe en time. Jeg vet at det har alt å gjør med hva jeg sier til meg selv inni meg, at det ikke er farlig, at jeg ikke kommer til å dø selv ...

Det er påskehøytid igjen. Og annerledes fra mange andre år, har jeg i denne tida virkelig fått tenke og reflektere over hva dette betyr for meg. På langfredag var vi en gjeng på hyttetur hvor Johannes og Arnfrid hadde laget til måltid med påskelam. Vi spiste det klokka ti om kvelden, og hadde nattverd i mørket bare omkransa av lys og telys. Spesielt å sitte og spise lammet samme dag som vi minnes at Jesus, verdens lam, døde for oss. I går - lørdag - tenkte jeg bare en del på at Jesus nå var død.... Det slo meg liksom. Han som er Gud, var faktisk virkelig død 3 dager i denne verdenshistorien. Før han ble født var han med Gud i himmelen, så var han på jorda 33 år før han reiste tilbake til Gud, men i 3 korte dager... var han faktisk - død.... Og i dag hadde jeg påskemåltid med mor og far hjemme hos meg. Vi leste om oppstandelsen, ba sammen, mor og jeg gråt en skvett. Det ble virkelig sterkt for meg. Det er litt mer konkret denne påsken. Jesus døde for synder, men også for all lidelse...

So... it´s been 18 days since I came home from Hawaii, exhausted and jetlagged after 50 hours traveling, 3 intense weeks and then, 40 hours traveling again. Back in Norway, 6 hours sleep and then heading straight off to work as a teacher in Junior High (Tryggheim ungdomsskule). Puh! I´m just now starting to function again, a normal daily rhythm and normal thoughts in my mind:-) And I´m wondering why this month has left such an impression on me, what took me so long to digest and process. What was so special about this place in Kona, Hawaii, so far from my own little bubble world in Bryne, Norway? Why do I want to tell everyone about it? Why do I feel like everyone should go there and experience it? Well, one little Norwegian boy at the age of ten, traveling with my parents there this Christmas, put it in words for me: " This must be like heaven! " And that´s one of my feelings too, that YWAM Kona (Ungdom i Oppdrag) - the campus - was a little piece of heaven, here on E...

Jeg har aldri vært plaget noe særlig med kviser - heldigvis. Utenom en liten periode tidlig i tenårene da det dukket opp ting og tang i pannen som jeg ikke helt forstod meg på, så har det for det meste bare vært en liten en her og der, kanskje rundt mensen eller ved store klimaendringer (les: som i reise fra et land til et annet). Men det siste året (eller er det åra?) har jeg merka at de kommer oftere og vil gå igjen mye seinere... De lager små arr i huden som ikke vil gå vekk uansett hvor lang tid som går. Og i det helt siste har jeg merka at noen "underjordiske kviser" (for et herlig tema altså!) aldri kommer opp, men nesten kan bli som klumper under huden som bare blir der.... Hm, skulle jeg klemme på dem... eller ikke? Til slutt betrodde jeg meg til Christina... dette er jo ikke et veldig kjekt emne å snakke om til enhver, eller utbasunere at plager en. Men å snakke med henne var ikke mye verdt, hun som kan telle på to hender hvor mange kviser hun har hatt i hele si...

Da var jeg hjemme i Norge igjen, og jeg er totalt døgnvill og jetlagged!!! Har kommet meg såvidt gjennom jobb før jeg stuper i seng, og våkner og er oppe hele nettene:-) Endelig er det helg, så jeg kan prøve å snu døgnet tilbake igjen! Og for et fantastisk vær å komme hjem til!!! I dag fikk jeg en herlig tur i Sandtangen i solskinnet, det eneste som er annerledes er jo gradskiva:-) Vel, det er mye som skjer i hodet mitt etter at jeg kom hjem. Mye som skal tygges og svelges og bearbeides, for jeg har fått så mange inntrykk - både sammen med familien min og av det som skjer på misjonsbasen på Kona, at jeg føler jeg kommer hjem annerledes enn da jeg reiste. Hvordan skal jeg klare å ta med meg det jeg har sett og hørt og opplevd? Gjøre det sånn at jeg lever livet med et bilde av en større verden i bakhodet?! Se muligheter i steden for begrensninger? Og ikke gå tilbake i alle de samme sporene jeg gikk i før....? Å være med Magnar, Christina, Kaleb, Lukas og Isabella i over 3 uker var ut...