Å leve fra Ånden...

Jeg er på leting i Spania. Etter Gud. Og meg selv. Og livet. Jeg leter nok etter litt av hvert, kanskje en ramme som kan holde dette skjøre som kalles livet? På leting etter Gud?! Det virker rart å skrive det. Jeg har vel funnet han, har jeg ikke? For lenge siden vel!! På en måte da jeg var 3 og forstod at jeg ville følge Jesus... Seinere da jeg var 10-11 og det ikke lenger var så kult å være "kristen" og jeg faktisk måtte ta et valg... Eller kanskje jeg først fant han da jeg som 14-åring var på GO-festival i Kristiansand og hørte at du kunne ha et personlig forhold til han, og så ungdom rundt meg som hadde det, og at jeg selv manglet det... Eller egentlig, på en måte kan jeg vel kanskje ikke si at jeg fant han før jeg var 18 - da jeg erfarte dette selv... disse personlige, spesielle, intime, altoppslukende, rare møtene med Gud som ble til en relasjon. Allikevel er jeg på søken. Og leter etter han. Og jeg vet ikke om jeg har funnet han. Av og til føles han som en ...

Jeg sitter og lytter til en sang som heter "Cinderella" av Steven Curtis Chapman. Datteren hans skal på dans og kommer til faren og ber om hjelp. Når jeg hører det kommer tårene hos meg selv. For at jeg ikke lenger har en far jeg kan be om hjelp. Noe så enkelt, noe så lite og dagligdags. Hjelp med å sette opp en hylle, spørsmål om lyspærer og wattstyrke, om hva jeg skal gjøre med ditt eller datt... I det siste har jeg hatt litt bilproblemer. Heldigvis har jeg fantastiske venner, så bulken (ops!) ble fiksa av Eirik og Ina (for noen folk!), men savnet kjennes ekstra sterkt hver gang et praktisk problem oppstår som far pleide hjelpe meg med. Det er vanskelig å godta at han ikke er der og kan hjelpe lenger og at han ikke vil gjøre det i framtida heller. Det er vondt at han ikke er her når jeg trenger han. På bursdagen hans 21.mai tenkte jeg at jeg skulle skrive noen ord om han og legge ut sammen med bilder. Men jeg hadde nok med å bare komme meg gjennom dagen. Nå kan jeg gjø...

C.S Lewis´ mest personlige bok "A grief observed" er oversatt til norsk med "En sorg som min." En sterk bok, veldig annerledes enn barnebøkene om Narnia og hans dype teologiske bøker som "Se det i øynene" (eng. "Mere Christianity") . Boka er hans klagesang, skrevet i små, enkle notatbøker, om sorgen etter at hans kone døde i kreft. Noen få år fikk de sammen før hun ble revet fra ham. Boka har gjort sterkt inntrykk på meg, aller mest for dens ærlighet. C.S Lewis, britisk korrekt og sitert av forfattere og teologer for sin rike visdom og kunnskap verden over, bare vrenger sjela si til Gud på en alt annen enn "korrekt" måte. Jeg har lest enormt mye i det siste. Bok etter bok etter bok. Noe som er totalt uventa i sorgen er at jeg av og til føler at jeg mister språket mitt og evnen til å ordlegge meg skikkelig. Det er som om det ikke fins ord. I beste fall kan jeg beskrive det med bilder og farger, symboler og sammenligninger og syns at...

Det er en dag nå i april med fint vær at jeg ser henne for første gang på Bryne - en romkvinne, en tigger utenfor Kiwi midt i sentrum. Samme dag på jobb har jeg lest et innlegg i Jærbladet om en forarga jærbu som har truffet på henne og vil ha henne vekk til fordel for bøssebærere og skikkelige hjelpeorganisasjoner. Jeg støkker likevel når jeg ser henne, blir helt satt ut, hun ser på meg med bedende blikk og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, om jeg skal si noe, gi noe, la være.... plutselig var dette så enormt nært, ikke på en misjonstur, ikke langs Oslo´s gater eller til og med Stavanger... men her , rett utenfor hjemmet mitt. Jeg er sliten etter jobb og trening og kjenner at jeg ikke orker kampen. For det handler om mer enn 5 kroner.  "Jeg klarer å smile til henne!" tenker jeg inni meg og mønstrer et smil og går så videre. Etterpå tenker jeg lenge på dette. Jeg kjente den samme følelsen første gang jeg ser romfolk utenfor Rema 1000 med et blad jeg aldri har hørt om f...

Mye rart kan skje når jeg har gode folk rundt som inspirer meg - til og med baking!! For tida bor jeg i et helt spesielt kollektiv (oppdatering med bilder følger en annen gang) med helt spesielle mennesker, og i dag da Anne Rut og jeg gikk gjennom den selvlagte kokeboken deres, kom jeg på noen spesielle knekkebrød jeg har hatt lyst å lage i over 2 år... men som det bare har blitt med tanken (som en del andre huslige prosjekt.... men Cathrine sier det enda er håp for meg, kanskje det kommer med alderen...?) I alle fall.... dette huset har jo både Anne Rut og Hanna (og Torstein!) som bakespesialister, så de hadde tilfeldigvis alle ingrediensene til dette spesielle knekkebrødet i hus, altså satte vi i gang!! En tur innom Margrethe (naboen) for å låne bakepapir så var knekkebrødene ferdig på 1-2-litt-mindre-enn-3 timer. Dette var noe annet enn pose-muffinsene Isabella og jeg fikk til i går, dette er jo fra bunn av! Anne Rut ler av meg mens jeg tar bilder fra alle slags posisjoner, og str...

Her en dag leste jeg gjennom noen av bloggeinnleggene jeg har skrevet i det siste, og ser at jeg, naturlig nok har skrevet en del om sorgen og hva som skjer i forhold til dette. Jeg lurte på om jeg kanskje skriver litt vel mye om det, og om det kan virke som om det hovedsakelig er det som har skjedd i livet mitt det siste året. Jeg er veldig opptatt av å snakke sant om livet, tørre og være ærlig og jeg merker at jeg reagerer på denne Facebook-trenden (som jeg nok selv er en del av), der det virker som om vi legger ut mest av det fine og morsomme, men kanskje lite av det vanskelige i hverdagen. Jeg tror absolutt det er forskjell på det private, personlige og det offentlige rom, at det ikke er alt vi føler og går gjennom som nødvendigvis hører hjemme på Facebook, men allikevel kan de glamorøse familiebildene og fargesprakende feriebildene skape et inntrykk av at folk flest virkelig har det sånn hele tida. Den fine utsida blir det egentlige livet vårt. Jeg merker at det ikke alltid er l...

Til sist låste døden dørene inn til vårt samvær og skjulte deg i gravens dyp. Nå er jeg alene i alle rom der du og jeg var sammen.   Men nøkkelen til alle disse dører, gir jeg ikke døden. Den er min.   For selv vil jeg gå inn med egen nøkkel til de små rom av lykke og de store minnehaller hvor livet vårt står skrevet.   Der vil jeg se deg slik du var og uten dødens grelle lys.   Der kan jeg høre dine lette trinn og ane etterklangen av din latter.   Se, der er sol og ingen skygger, selv om tårer fukter nå mitt kinn.   Eyvind Skeie

What is Easter for you?! I think these pictures pretty much sums up a valuable Easter time for me !   Kaleb´s sleepover at my place. It was great. Coffee shop (in my own interest trying to teach him to love it like I do!), at the library borrowing books, and hang out at my place with playtime, painting, watching "Dyrepasserne" and of course - kjøttdeig og spaghetti (one of the few meals I cook...)       Sleep over with Lukas. We just had to watch the trains and go by one to Sandnes, McDonalds (as usual!) and hanging out at my place until bedtime. Then we played at the playground with some other kids the whole next day. Look at him, how excited he is here on the picture, waiting for the train to arrive!   Several walks with good friends, to Orre beach, Eigerøy fyr (lighthouse), Stokkelandsvannet.... On one of the trips we brough hot cocoa, coffee, eggs, Kvikklunsj, and a good ol´ Norwegian "matpakke."    Prayer and wors...

Jeg er snart ferdig med boka «Himmelen er på or´ntli,» en bok jeg har tenkt på å lese i flere måneder. En kollega fortalte meg om den rett etter jeg fikk beskjeden om at far hadde kreft som ikke kunne opereres bort. Men jeg klarte ikke en gang tanken på å lese om Himmelen – da. Nå etter begravelsen har jeg lest den litt etter litt, gjerne med lange pauser mellom hver gang. Det er mye å ta inn og fordøye, en fantastisk fortelling om en liten gutt som holder på å dø og får komme inn i Himmelen noen minutter. Boka er en New York Times bestseller og har blitt vidt kjent for sine mildt sagt mirakuløse beskrivelser. Allikevel sier forfatter, far til gutten, at historien for dem er ikke bare underet over hva sønnen fikk se i Himmelen, men like mye om smerten ved å se sin egen sønn nesten dø. Det minner meg om to andre historier. Jeg har sett min egen far dø, slik som Gud så sønnen sin dø. Det var så smertefullt for Gud at han måtte snu seg bort. «Min Gud! Min Gud! Hvorfor h...

For tida holder vi på med et kapittel som heter "Arbeidsliv og næringsliv" i samfunnsfagstimene. 2.klassingene mine, som snart er lærlinger og allerede i praksis skal snart ut i arbeidslivet og erfare hverdagen der på godt og vondt. Vi har om lover og regler, arbeidsmiljøloven blant annet, hvilke rettigheter og krav de har, LO og NHO, om arbeidsledighet og etikk og moral i arbeidslivet. Det er så mange viktige tema som kommer opp, svart arbeid - hva er det? Hvor går grensene? Er det greit fordi om andre gjør det? Hvorfor er det lav arbeidsledighet, men allikevel en stor prosentandel som ikke jobber i Norge? Hva gjør dette med samfunnet, og hva kan vi gjøre for å forandre det? Jeg prøver etter beste evne å vekke elevene, vise dem at dette angår dem og at det er de som er svaret på hvordan dette vil se ut i framtida. Så var det søndagskveld sist uke i Verdalen at søsteren min Christina fortalte meg om en dokumentar hun og mor nettopp hadde sett på NRK1. Om arbeidsforhold...

For kort tid siden kom jeg hjem fra mitt første møte med en sorggruppe. De ringte meg fra Sandnes kirke på ettermiddagen og spurte om jeg ville begynne i kveld. Jeg ble litt forfjamsa og stressa siden det kom så brått, men bestemte meg for å prøve. Jeg har begynt å forstå at sorg tar tid, og at begravelsen på en måte er slutten, men på en annen måte en begynnelse. I min personlighet skulle jeg jo gjerne ha gjort unna denne perioden raskt og effektivt, gjerne med en følelse av at jeg fikk det bra til. Jeg begynner å forstå nå at det nok vil være noen skritt fram og tilbake og en svingende kurve ei god stund til. Så var vi samla da rundt et bord, seks sørgende og to veiledere. Litt klamt ja, litt rart, litt godt å vite at her er vi samla for å snakke om sorgen. Her har vi opplevd mye av det samme. Allikevel... Jeg finner ut igjen at sorg er så forskjellig, og at vi seks som alle har mista mor eller far vil aldri kunne forstå hverandre helt ut. Det er kanskje ikke det som er målet h...

Today, eight minutes past ten, a month has gone by since my Dad passed away, and I just wanted to thank everyone who has been in my life in this hard season, since we got the cancer message April 4th 2012.   Thank you so much everyone! Thank you for prayers, which has given us strength and lifted us up to be able to go through all this, and for care, especially around his death bed and the funeral. Thank you for all the flowers, the encouraging cards and messages, for phone calls, visits in my apartment and all the other little things that has been done for me, like practical help and dinners made. Thank you for all of you who came in my Dad´s funeral and for those who wanted to, but didn´t have the chance. One of the deepest messages to me these months have been that I need people around me , I need help, and I have to live in close relationship with others. I can´t do it on my own!               ...

Jeg ville bare legge ut en salme jeg har hørt på i det siste, sunget flere ganger i natt og som jeg liker teksten veldig godt på. Her er en versjon på YouTube med Carola som er nydelig, men akkurat som om den var enda finere den gang Lena og jeg sang den i begravelsen til Alvhild, i bryllupet til Cathrine og Kent og da jeg nynnet på den ut i de sene nattetimer... Jag har hört om en stad ovan molnen, ovan jordiska, dimhöljda länder, jag har hört om de solljusa stränder, och en gång, tänk en gång är jag där! Halleluja! Jag högt måste sjunga! Halleluja! Jag går till den staden. Om än stegen bli trötta och tunga, bär det uppåt och hemåt ändå. Jag har hört om ett land utan tårar, utan sorg, utan nöd, utan strider, och där ingen av sjukdom mer lider, och en gång, tänk en gång är jag där! Halleluja! Där fröjdas vi alla! Halleluja! Vart tvivel försvunnit! Aldrig mer skall jag stappla och falla, jag är framme, ja, hemma hos Gud. Jag har hört om den snövita dräkten och om glansen av gyl...

Sånn cirka midt i Bibelen finnes det ei bok som heter Klagesangene. Den er ikke den mest kjente, absolutt ikke den mest leste eller fortalt om. Faktisk tror jeg det er mange som ikke vet at den finnes i Bibelen. En hel bok med klager. Men faktisk er det mange personer i Bibelen som klager til Gud; de roper og er sinte, de anklager han, de øser ut sin smerte, de stiller han ansvarlig for uretten som er gjort mot dem. En av disse var den mektige og store kong David, som hersket i Israel i 1010-970 før Kristus. Han ble født utenfor ekteskap og ble derfor i den tida sett ned på av sine brødre, han var en simpel gjetergutt i ungdomsårene, drepte kjempen Goliat med en slynge og en stein, og ble etter mye kamp konge over Israel. Når jeg leser hva han har skrevet, føler jeg at han ofte klager mer enn han takker. Av og til ender en klage med takknemlighet, men ikke alltid. «Legg øret til mine ord, Herre, legg merke til mitt sukk! Lytt til lyden av mitt rop, min Konge og min Gud, f...

Nina sa til meg her en dag at hun pleide å være takknemlig for alt det som ikke hadde skjedd av vonde ting. Det fikk meg til å tenke. Det er sikkert en million ganger det kunne ha skjedd ulykker, jeg kunne blitt syk, en situasjon kunne gått verre, men så gikk det allikevel bra. Tenk alle gangene jeg har blitt beskytta på forskjellige måter, men som jeg bare ikke vet om! Noen dager etter snakka jeg med ei av nabokonene og hun kunne fortelle meg at leilighetene rett ved siden av min, i en rekke fra 1.-5.etasje hadde opplevd oversvømmelse alle sammen, og måtte nå flytte ut for en periode. Selv om det selvfølgelig er dumt for naboene mine som opplever dette i jula, ser jeg jo hvor heldig jeg er som har unngått dette. En stor ting rett ved meg, men som jeg er blitt spart for denne gang. I det siste har jeg hørt mye om nettopp dette, takknemlighet. Espen Ottosen hadde en tale om det for en stund siden, det å være takknemlig under alle omstendigheter, og jeg tenker at det ligger mye kraf...