Å leve fra Ånden...

Det 2. beste jeg har gjort i hele mitt liv, er å lære meg og utfordre meg, og presse meg og slappe av med å leve nær andre . Å leve sammen i et fellesskap - nært. Og da mener jeg virkelig nært. Med flere. Og ikke bare søster og bror og mor og far. Jeg kan ikke komme på noe som er 2. viktigere i hele verden. Men hva med å hjelpe de i nød? Hva med krig og fred og politikk og sånn? Hvordan kan å leve nær andre være viktigere enn dette? Fordi... gjennom å leve nær andre er alt - ja alt - mulig. Sammen er vi sterke. Og om mange virkelig kjenner meg, på mitt sterkeste, på mitt mest sårbare, med nesa i grusen og livet i en tynn tråd... Om noen kan tåle meg på høyden og i sorg, om de har sett det meste uten å snu seg bort, og allikevel elsker meg, da kan vi gjøre underverk sammen. Men det koster og det krever - ekstremt mye - daglig. For jeg gror så fort fast, jeg blir så fort stolt, jeg vil helst klare meg selv, jeg vil så gjerne skjule det mørke, og jeg vil ikke alltid være ærlig...

Jeg har begynt så smått å legge ut artikler jeg liker, synes belyser et tema på en bra måte eller er viktige, på facebook. Det gjør jeg ikke med letthet. Det er ikke bare et tastetrykk og så vips - har jeg dokumentert mine meninger om dette temaet for all verden. Jeg vet at en blir lett satt i den ene eller andre båsen av å legge ut linker som er litt tydeligere enn bilder av smilende barn, ferieminner eller dagens vær. Og det koster meg ganske mye. Jeg vil jo helst ikke være for mye i bås (selv om jeg er flink til å sette andre i en), jeg vil helst ikke støte noen, jeg vil absolutt ikke legge sten til byrden for foreldre som allerede har nok dårlig samvittighet og jeg vil ikke gi inntrykk av at jeg ikke ser flere sider i saken eller er åpen for å få andre innspill. Men... med alt dette tatt i betraktning er det lett, i alle fall for meg, å gjøre.... ingen ting .... Hvis jeg skal la være å støte noen, la være å provosere for mye, gi dårlig samvittighet eller bli satt i bås, så er d...

Utgangspunkt:  Cathrine vett kje om hu lige sushi, men hu har spist det fem gange og har veeeeldig lyst å liga d. I tillegg har hu sett på "4-stjerners middag" og "d e super-in og hipt med sushi!"  Ina har kje så veldig kjennskap t sushi, hu lige d og har spist det någen gange, aldri laga d, men e te gjengjeld veldigt nøyaktige og veldigt goe t "potleting" sånn som dette.  Astri e definitivt eksperten. Hu har lagt sushi så mange gange at hu vett kje heilt KOR mange gange, hu har faktisk lagt t et heilt utdrikningslag, og "d va villt møje arbeid!" og har forberedt seg nøye og kjøpt inn alt me trenge + litt te.  Eg vett kje heilt kem eg e i dette. Eg har spist sushi siden 1997 (uten å veda, i mange år, at d va sushi og faktisk rå fisk eg spiste), men har egentlig ikkje peiling. Eg har spist d i USA, Asia og Norge og kjøpt d mange ganga på Rema 1000 t middag, laga d ein gang, men va visst ikkje så flinke. Dette va utgangspunktet og starten...

Jeg elsker å reise, og jeg elsker å være vekke, og gjør mye for å komme meg bort ei stund, gjerne sammen med andre. Om det betyr å ta en sjanse og besøke noen jeg ikke kjenner noe særlig og håpe på det beste, så er jeg en person som er truende til det. Men mest imponerende med Spaniaturen - utenom at den var vellykka og kjekk - er jo at noen som ikke kjenner meg , inviterer meg til å komme og feriere sammen med dem! Det sier noe om dem. Å sitte ute i T-skjorte etter klokka tolv og se på stjernehimmelen uten å fryse og spise tapas i dets hjemland servert av en fjollete rumener på jakt etter et bedre liv, samt joggeturer i bikinitopp og singlet når tid som helst på døgnet som ofte endte med å sette meg ned et sted og se utover havet, er opplevelser som betyr mye for meg. Nå i helga gikk turen til Oslo. Det var klar for årets jentetur (5.gang på 6 år!), som denne gangen endte opp med kun Olene og jeg. Det var utrolig gode dager. Vi hadde ikke en eneste plan hele langhelga og ...

En kan bli yrkesskada av å være norsklærer. I alle fall om du har vært det ganske lenge. Og rettet litt for mange skrivefeil, lest litt vel mange stiler etter hverandre uten punktum og stor bokstav og bedt eleven lese igjennom stilen før han leverer den et dusitall ganger (uten at det hjelper). Jeg er yrkesskada. Eller kanskje jeg bare alltid har vært sånn. Men jeg liker i alle fall ikke skrivefeil. Og jeg hater når folk begynner å forandre skriftspråket vårt uten at det er formelt riktig. Ja, jeg må innrømme at jeg har fisket fram kulepennen fra veska og rettet skrivefeil på oppslagstavla vår i leilighetskomplekset, og ja, det hender det ødelegger hele inntrykket når jeg leser en skrivefeil i en god bok eller en velskrevet artikkel. Og jeg misliker sterkt når jeg skriver feil selv, for det gjør jeg jo. Samme hvor mye jeg korrekturleser, sniker det seg inn småfeil, og samme hvor mye andre gjennomgår stoffet så tror jeg det er uungåelig. Til og med i Bibelen har jeg funnet skrivef...

Jeg er på leting i Spania. Etter Gud. Og meg selv. Og livet. Jeg leter nok etter litt av hvert, kanskje en ramme som kan holde dette skjøre som kalles livet? På leting etter Gud?! Det virker rart å skrive det. Jeg har vel funnet han, har jeg ikke? For lenge siden vel!! På en måte da jeg var 3 og forstod at jeg ville følge Jesus... Seinere da jeg var 10-11 og det ikke lenger var så kult å være "kristen" og jeg faktisk måtte ta et valg... Eller kanskje jeg først fant han da jeg som 14-åring var på GO-festival i Kristiansand og hørte at du kunne ha et personlig forhold til han, og så ungdom rundt meg som hadde det, og at jeg selv manglet det... Eller egentlig, på en måte kan jeg vel kanskje ikke si at jeg fant han før jeg var 18 - da jeg erfarte dette selv... disse personlige, spesielle, intime, altoppslukende, rare møtene med Gud som ble til en relasjon. Allikevel er jeg på søken. Og leter etter han. Og jeg vet ikke om jeg har funnet han. Av og til føles han som en ...

Jeg sitter og lytter til en sang som heter "Cinderella" av Steven Curtis Chapman. Datteren hans skal på dans og kommer til faren og ber om hjelp. Når jeg hører det kommer tårene hos meg selv. For at jeg ikke lenger har en far jeg kan be om hjelp. Noe så enkelt, noe så lite og dagligdags. Hjelp med å sette opp en hylle, spørsmål om lyspærer og wattstyrke, om hva jeg skal gjøre med ditt eller datt... I det siste har jeg hatt litt bilproblemer. Heldigvis har jeg fantastiske venner, så bulken (ops!) ble fiksa av Eirik og Ina (for noen folk!), men savnet kjennes ekstra sterkt hver gang et praktisk problem oppstår som far pleide hjelpe meg med. Det er vanskelig å godta at han ikke er der og kan hjelpe lenger og at han ikke vil gjøre det i framtida heller. Det er vondt at han ikke er her når jeg trenger han. På bursdagen hans 21.mai tenkte jeg at jeg skulle skrive noen ord om han og legge ut sammen med bilder. Men jeg hadde nok med å bare komme meg gjennom dagen. Nå kan jeg gjø...

C.S Lewis´ mest personlige bok "A grief observed" er oversatt til norsk med "En sorg som min." En sterk bok, veldig annerledes enn barnebøkene om Narnia og hans dype teologiske bøker som "Se det i øynene" (eng. "Mere Christianity") . Boka er hans klagesang, skrevet i små, enkle notatbøker, om sorgen etter at hans kone døde i kreft. Noen få år fikk de sammen før hun ble revet fra ham. Boka har gjort sterkt inntrykk på meg, aller mest for dens ærlighet. C.S Lewis, britisk korrekt og sitert av forfattere og teologer for sin rike visdom og kunnskap verden over, bare vrenger sjela si til Gud på en alt annen enn "korrekt" måte. Jeg har lest enormt mye i det siste. Bok etter bok etter bok. Noe som er totalt uventa i sorgen er at jeg av og til føler at jeg mister språket mitt og evnen til å ordlegge meg skikkelig. Det er som om det ikke fins ord. I beste fall kan jeg beskrive det med bilder og farger, symboler og sammenligninger og syns at...

Det er en dag nå i april med fint vær at jeg ser henne for første gang på Bryne - en romkvinne, en tigger utenfor Kiwi midt i sentrum. Samme dag på jobb har jeg lest et innlegg i Jærbladet om en forarga jærbu som har truffet på henne og vil ha henne vekk til fordel for bøssebærere og skikkelige hjelpeorganisasjoner. Jeg støkker likevel når jeg ser henne, blir helt satt ut, hun ser på meg med bedende blikk og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, om jeg skal si noe, gi noe, la være.... plutselig var dette så enormt nært, ikke på en misjonstur, ikke langs Oslo´s gater eller til og med Stavanger... men her , rett utenfor hjemmet mitt. Jeg er sliten etter jobb og trening og kjenner at jeg ikke orker kampen. For det handler om mer enn 5 kroner.  "Jeg klarer å smile til henne!" tenker jeg inni meg og mønstrer et smil og går så videre. Etterpå tenker jeg lenge på dette. Jeg kjente den samme følelsen første gang jeg ser romfolk utenfor Rema 1000 med et blad jeg aldri har hørt om f...

Mye rart kan skje når jeg har gode folk rundt som inspirer meg - til og med baking!! For tida bor jeg i et helt spesielt kollektiv (oppdatering med bilder følger en annen gang) med helt spesielle mennesker, og i dag da Anne Rut og jeg gikk gjennom den selvlagte kokeboken deres, kom jeg på noen spesielle knekkebrød jeg har hatt lyst å lage i over 2 år... men som det bare har blitt med tanken (som en del andre huslige prosjekt.... men Cathrine sier det enda er håp for meg, kanskje det kommer med alderen...?) I alle fall.... dette huset har jo både Anne Rut og Hanna (og Torstein!) som bakespesialister, så de hadde tilfeldigvis alle ingrediensene til dette spesielle knekkebrødet i hus, altså satte vi i gang!! En tur innom Margrethe (naboen) for å låne bakepapir så var knekkebrødene ferdig på 1-2-litt-mindre-enn-3 timer. Dette var noe annet enn pose-muffinsene Isabella og jeg fikk til i går, dette er jo fra bunn av! Anne Rut ler av meg mens jeg tar bilder fra alle slags posisjoner, og str...

Her en dag leste jeg gjennom noen av bloggeinnleggene jeg har skrevet i det siste, og ser at jeg, naturlig nok har skrevet en del om sorgen og hva som skjer i forhold til dette. Jeg lurte på om jeg kanskje skriver litt vel mye om det, og om det kan virke som om det hovedsakelig er det som har skjedd i livet mitt det siste året. Jeg er veldig opptatt av å snakke sant om livet, tørre og være ærlig og jeg merker at jeg reagerer på denne Facebook-trenden (som jeg nok selv er en del av), der det virker som om vi legger ut mest av det fine og morsomme, men kanskje lite av det vanskelige i hverdagen. Jeg tror absolutt det er forskjell på det private, personlige og det offentlige rom, at det ikke er alt vi føler og går gjennom som nødvendigvis hører hjemme på Facebook, men allikevel kan de glamorøse familiebildene og fargesprakende feriebildene skape et inntrykk av at folk flest virkelig har det sånn hele tida. Den fine utsida blir det egentlige livet vårt. Jeg merker at det ikke alltid er l...

Til sist låste døden dørene inn til vårt samvær og skjulte deg i gravens dyp. Nå er jeg alene i alle rom der du og jeg var sammen.   Men nøkkelen til alle disse dører, gir jeg ikke døden. Den er min.   For selv vil jeg gå inn med egen nøkkel til de små rom av lykke og de store minnehaller hvor livet vårt står skrevet.   Der vil jeg se deg slik du var og uten dødens grelle lys.   Der kan jeg høre dine lette trinn og ane etterklangen av din latter.   Se, der er sol og ingen skygger, selv om tårer fukter nå mitt kinn.   Eyvind Skeie

What is Easter for you?! I think these pictures pretty much sums up a valuable Easter time for me !   Kaleb´s sleepover at my place. It was great. Coffee shop (in my own interest trying to teach him to love it like I do!), at the library borrowing books, and hang out at my place with playtime, painting, watching "Dyrepasserne" and of course - kjøttdeig og spaghetti (one of the few meals I cook...)       Sleep over with Lukas. We just had to watch the trains and go by one to Sandnes, McDonalds (as usual!) and hanging out at my place until bedtime. Then we played at the playground with some other kids the whole next day. Look at him, how excited he is here on the picture, waiting for the train to arrive!   Several walks with good friends, to Orre beach, Eigerøy fyr (lighthouse), Stokkelandsvannet.... On one of the trips we brough hot cocoa, coffee, eggs, Kvikklunsj, and a good ol´ Norwegian "matpakke."    Prayer and wors...