Å leve fra Ånden...

 Jeg våknet i dag med en uvanlig tanke – kanskje jeg skal bake?! For de fleste kvinner på min alder ville vel dette fortone seg som en ganske dagligdags idé, men for de som kjenner meg og vet at det kan telles på en hånd hvor mange ganger det har blitt bakt i min 8 år gamle leilighet, så vet de også at den tanken kommer ikke en gang hvert skuddår! Så imens dere sikkert har bakt et utall ganger siden mitt siste bloggeinnlegg om baking, så dokumenterer jeg altså enkeltgangene det skjer! (pose-muffins-baking med Kaleb, Lukas og Isabella teller visst ikke...) Ja, jeg fikk plutselig lyst å lage cookies!! Sånne deilige chocolate chip cookies, fordi jeg visste Christina hadde lagt igjen en halv diger pose med sjokoladepellets fra Hawaii!! Så inn på internett det bar for å google fenomenet "cookies" etter en god oppskrift. Men alle sammen trengte to egg, og jeg hadde bare ett... (tanken om å komme meg ut og kjøpe et var ganske fjern....) Og brunt sukker ja, det hadde jeg...

  Hva vil jeg? Hva har jeg lyst til? Hva skal jeg gjøre med livet mitt?!? Det er nettopp blitt høst, et nytt skoleår begynner og tanker som disse har surret rundt i hodet mitt den siste tida. Et nytt år starter opp, alle kommer i gjenge igjen, men jeg er ikke helt med. For hva skal jeg gjøre nå? Hva vil jeg egentlig? Hva skal jeg bruke resten av livet mitt til? Å leve fra halvår til halvår eller år til år så lenge som jeg har gjort, gjør noe med en. Det kan stresse meg og bekymre meg. Det kan gi meg følelse av frihet, men også følelse av panikk. For hva blir det til denne gangen? En kjenner på forventninger – fra andre, men mest fra en selv. Jeg er framdeles ung, har livet foran meg, men må jeg virkelig bestemme alt det skal inneholde? Kan ikke noen bare bestemme for meg uten at jeg trenger ta ansvaret for hvordan det går? Å leve fra dag til dag gjør noe med en. Et sterkt behov for trygghet, mer enn før. Noe som er stabilt, noe som ikke forandrer seg med årstiden...

Det raser med debatter på nettaviser om verdier for tida. Om barnehager, om skilsmissebarn, om homofile og surrogati, ja, med jevne drypp har det også vært debatter rundt abort, seinabort og abort i forhold til foster med Downs. Kanskje er det jeg som ikke har fulgt godt nok med eller kanskje det er grunner til at jeg legger ekstra merke til det for tida, eller kanskje det er at jeg såvidt begynner å tørre og legge ut noen av de artiklene jeg syns er interessante og kommentere dem...? Jeg skrev nylig bloggeinnlegg nå og for en tid siden om hvor utfordrende jeg syns det er å gå inn i disse debattene. Det er som vepsebol av og til, og kommentarfeltet kan være fullt av obskøne angrep og useriøse argument. Det har hendt jeg har lest artikler hvor jeg ikke har funnet en eneste fornuftig kommentar, hverken for den ene eller andre siden og jeg har mange ganger tenkt at det mangler en stemme og seriøse, rasjonelle, dyptgripende kommentarer som viser at det norske folk virkelig ser sake...

Dagen i dag har blant annet vært tilbrakt på lekeplassen, med is i hånda mens vi soler oss på torget, gående fra biblioteket og ned i gatene... men selv om det er stekende varmt om du finner deg en lun plass er det likevel tydelig at det begynner å bli kaldere i lufta. Sommeren er på hell, høsten er snart her. Noen begynner kanskje å glede seg til koselige kvelder under et teppe mens regnet trommer mot ruta? Det har vært en sommer med mange opplevelser, både gode og vanskelige, lette og tunge, og selvfølgelig er det enklest, og kjekkest å snakke om de gode. Og det har vært mange. Som nevnt var Spania- og Osloturene suksesser og deretter ble det to uker på det glade Sørland akkurat i den varmeste tida. Flaks! Det ble en uke på Oase, en festival jeg har hørt lite om og aldri helt kommet på å dra på før i år. Jeg var derfor rimelig spent. Det ble en hyggelig overraskelse. Jeg bodde sammen med min gode venninne Anett og fra 7-15 andre unge voksne i et knallflott stort hus like ved...

Det 2. beste jeg har gjort i hele mitt liv, er å lære meg og utfordre meg, og presse meg og slappe av med å leve nær andre . Å leve sammen i et fellesskap - nært. Og da mener jeg virkelig nært. Med flere. Og ikke bare søster og bror og mor og far. Jeg kan ikke komme på noe som er 2. viktigere i hele verden. Men hva med å hjelpe de i nød? Hva med krig og fred og politikk og sånn? Hvordan kan å leve nær andre være viktigere enn dette? Fordi... gjennom å leve nær andre er alt - ja alt - mulig. Sammen er vi sterke. Og om mange virkelig kjenner meg, på mitt sterkeste, på mitt mest sårbare, med nesa i grusen og livet i en tynn tråd... Om noen kan tåle meg på høyden og i sorg, om de har sett det meste uten å snu seg bort, og allikevel elsker meg, da kan vi gjøre underverk sammen. Men det koster og det krever - ekstremt mye - daglig. For jeg gror så fort fast, jeg blir så fort stolt, jeg vil helst klare meg selv, jeg vil så gjerne skjule det mørke, og jeg vil ikke alltid være ærlig...

Jeg har begynt så smått å legge ut artikler jeg liker, synes belyser et tema på en bra måte eller er viktige, på facebook. Det gjør jeg ikke med letthet. Det er ikke bare et tastetrykk og så vips - har jeg dokumentert mine meninger om dette temaet for all verden. Jeg vet at en blir lett satt i den ene eller andre båsen av å legge ut linker som er litt tydeligere enn bilder av smilende barn, ferieminner eller dagens vær. Og det koster meg ganske mye. Jeg vil jo helst ikke være for mye i bås (selv om jeg er flink til å sette andre i en), jeg vil helst ikke støte noen, jeg vil absolutt ikke legge sten til byrden for foreldre som allerede har nok dårlig samvittighet og jeg vil ikke gi inntrykk av at jeg ikke ser flere sider i saken eller er åpen for å få andre innspill. Men... med alt dette tatt i betraktning er det lett, i alle fall for meg, å gjøre.... ingen ting .... Hvis jeg skal la være å støte noen, la være å provosere for mye, gi dårlig samvittighet eller bli satt i bås, så er d...

Utgangspunkt:  Cathrine vett kje om hu lige sushi, men hu har spist det fem gange og har veeeeldig lyst å liga d. I tillegg har hu sett på "4-stjerners middag" og "d e super-in og hipt med sushi!"  Ina har kje så veldig kjennskap t sushi, hu lige d og har spist det någen gange, aldri laga d, men e te gjengjeld veldigt nøyaktige og veldigt goe t "potleting" sånn som dette.  Astri e definitivt eksperten. Hu har lagt sushi så mange gange at hu vett kje heilt KOR mange gange, hu har faktisk lagt t et heilt utdrikningslag, og "d va villt møje arbeid!" og har forberedt seg nøye og kjøpt inn alt me trenge + litt te.  Eg vett kje heilt kem eg e i dette. Eg har spist sushi siden 1997 (uten å veda, i mange år, at d va sushi og faktisk rå fisk eg spiste), men har egentlig ikkje peiling. Eg har spist d i USA, Asia og Norge og kjøpt d mange ganga på Rema 1000 t middag, laga d ein gang, men va visst ikkje så flinke. Dette va utgangspunktet og starten...

Jeg elsker å reise, og jeg elsker å være vekke, og gjør mye for å komme meg bort ei stund, gjerne sammen med andre. Om det betyr å ta en sjanse og besøke noen jeg ikke kjenner noe særlig og håpe på det beste, så er jeg en person som er truende til det. Men mest imponerende med Spaniaturen - utenom at den var vellykka og kjekk - er jo at noen som ikke kjenner meg , inviterer meg til å komme og feriere sammen med dem! Det sier noe om dem. Å sitte ute i T-skjorte etter klokka tolv og se på stjernehimmelen uten å fryse og spise tapas i dets hjemland servert av en fjollete rumener på jakt etter et bedre liv, samt joggeturer i bikinitopp og singlet når tid som helst på døgnet som ofte endte med å sette meg ned et sted og se utover havet, er opplevelser som betyr mye for meg. Nå i helga gikk turen til Oslo. Det var klar for årets jentetur (5.gang på 6 år!), som denne gangen endte opp med kun Olene og jeg. Det var utrolig gode dager. Vi hadde ikke en eneste plan hele langhelga og ...

En kan bli yrkesskada av å være norsklærer. I alle fall om du har vært det ganske lenge. Og rettet litt for mange skrivefeil, lest litt vel mange stiler etter hverandre uten punktum og stor bokstav og bedt eleven lese igjennom stilen før han leverer den et dusitall ganger (uten at det hjelper). Jeg er yrkesskada. Eller kanskje jeg bare alltid har vært sånn. Men jeg liker i alle fall ikke skrivefeil. Og jeg hater når folk begynner å forandre skriftspråket vårt uten at det er formelt riktig. Ja, jeg må innrømme at jeg har fisket fram kulepennen fra veska og rettet skrivefeil på oppslagstavla vår i leilighetskomplekset, og ja, det hender det ødelegger hele inntrykket når jeg leser en skrivefeil i en god bok eller en velskrevet artikkel. Og jeg misliker sterkt når jeg skriver feil selv, for det gjør jeg jo. Samme hvor mye jeg korrekturleser, sniker det seg inn småfeil, og samme hvor mye andre gjennomgår stoffet så tror jeg det er uungåelig. Til og med i Bibelen har jeg funnet skrivef...

Jeg er på leting i Spania. Etter Gud. Og meg selv. Og livet. Jeg leter nok etter litt av hvert, kanskje en ramme som kan holde dette skjøre som kalles livet? På leting etter Gud?! Det virker rart å skrive det. Jeg har vel funnet han, har jeg ikke? For lenge siden vel!! På en måte da jeg var 3 og forstod at jeg ville følge Jesus... Seinere da jeg var 10-11 og det ikke lenger var så kult å være "kristen" og jeg faktisk måtte ta et valg... Eller kanskje jeg først fant han da jeg som 14-åring var på GO-festival i Kristiansand og hørte at du kunne ha et personlig forhold til han, og så ungdom rundt meg som hadde det, og at jeg selv manglet det... Eller egentlig, på en måte kan jeg vel kanskje ikke si at jeg fant han før jeg var 18 - da jeg erfarte dette selv... disse personlige, spesielle, intime, altoppslukende, rare møtene med Gud som ble til en relasjon. Allikevel er jeg på søken. Og leter etter han. Og jeg vet ikke om jeg har funnet han. Av og til føles han som en ...