Å leve fra Ånden...

I'm back at the café two days later. Two days with poor coffee. I think about the fact that whenever I would choose to go by this place he will always be there. Day and night, day in and day out, month after month, years passing, he might be a bit more grey-haired, but he'll still be there, in good and bad days, in sickness and in health.  I stay longer this time. He is happy to see me. I hang out for three hours and read my book, talk to some of the customers and drink lots of coffee. Two cappuccinos and one latte. He wants to pay the drinks and buys me ice cream. I really want to pay it myself, here I sit with my iPhone and loaded wallet, free to go and travel whenever - wherever I please.  To hop on a plane in no time, very content with paying close to nothing, and just spend a week in the sun. Just like that. And then go back again to my own world, blissfully forgetting all I saw and heard in a short amount of time.  The customers I talk to are there nearly ev...

Finally I found some real coffee in Greece, after searching high and low. I'm out on my own, 1,5 hours to be exact. I'm sitting down like I love so much - in an outdoor café, on the corner of a street, on a bar chair right by the road, watching the busy night go by here in Rhodos. Old men on tiny scooters, long lines, taxis coming by every minute and animals around my legs everywhere. Cats, dogs, even birds at times. I watch people on their whereabouts and wonder who is tourist and who is a Greek citizen. It's not necessarily as easy as I would think to tell them apart. People look more alike these days, and tourists are so different. I wonder what I look like to others. Does anyone see that I'm a stranger? I can't describe the feeling of freedom here I'm sitting, outdoors at night in a T-shirt and shorts. In the middle of everything, watching lives go by, chatting with the café owner, reassuring him the coffee is excellent and the best I've had so far h...

"Me sko pakkt en koffert og reist og sett oss om Åh, sko ønskt me kunne hatt det sånn Sluppet alt me har i hendene og reist, liksom Så kunne me lært å gjort vann om til vin og sånn..." Fra Kaizers Orchestra: En for orgelet, en for meg Spontanitet? Impulsivitet? Eventyrlyst?    Dette er noe jeg har snakka en del om i det siste... Kristin, Olene og Miriam, huskirka og sikkert flere har alle fått del i mine tanker om hvordan livet mitt er akkurat nå, og hva jeg begynner å lengte etter. Kristin og jeg har bestemt oss for å finne ut hva vi drømmer om for så å kanskje kunne gjennomføre det. Og noen av de andre og jeg drømmer om å reise, å oppleve noe nytt og gå utenfor boksen på forskjellige måter. Og det fins dager da jeg spør meg selv - er dette virkelig alt? Skal det ikke være noe mer? For noen av dem som sitter med ektefelle eller samboer, hund og katt og stasjonsvogn og kanskje et godt belånt hus er det kanskje nærliggende å tenke slike tanker en gang i blant,...

Jeg kan nesten ikke tro at jeg legger ut min 2. matoppskrift på bloggen min, men (etter oppfordring fra Gro Karete) here we go! 17 cookies er nå spist av 9 forskjellige mennesker og alle likte dem veeeldig godt (sa de i alle fall!) Kanskje det er det jeg burde begynne med - å bake?! ...Eller kanskje det er litt vel overambisiøst....     Ingredienser: ½ cup valnøtter (eller så mye du vil ha) 3/4 cup (170g) smør (romtemperatur) 1 cup brunt sukker 1 egg 1 ts vaniljeekstrakt (eller vaniljesukker) 3/4 cup hvetemel ½ ts bakepulver ½ ts kanel  ½ ts salt 3 cups havregryn 1 cup sjokolade, opphakka 1 cup er ca 225 gram. Slik gjør du det: 1. Sett ovnen på 177 grader. Plasser nøttene på et bakebrett og varm dem i ovnen i 8-10 min. Hakkes deretter i småbiter. 2. Pisk smør og sukker sammen til jevn blanding. 3. Tilsett egget og vaniljekstrakten. 4. I en annen bolle: Bland sammen hvetemel, bakepulver, salt og kanel. 5. Bland det tørre med den andre røren. 6...

 Jeg våknet i dag med en uvanlig tanke – kanskje jeg skal bake?! For de fleste kvinner på min alder ville vel dette fortone seg som en ganske dagligdags idé, men for de som kjenner meg og vet at det kan telles på en hånd hvor mange ganger det har blitt bakt i min 8 år gamle leilighet, så vet de også at den tanken kommer ikke en gang hvert skuddår! Så imens dere sikkert har bakt et utall ganger siden mitt siste bloggeinnlegg om baking, så dokumenterer jeg altså enkeltgangene det skjer! (pose-muffins-baking med Kaleb, Lukas og Isabella teller visst ikke...) Ja, jeg fikk plutselig lyst å lage cookies!! Sånne deilige chocolate chip cookies, fordi jeg visste Christina hadde lagt igjen en halv diger pose med sjokoladepellets fra Hawaii!! Så inn på internett det bar for å google fenomenet "cookies" etter en god oppskrift. Men alle sammen trengte to egg, og jeg hadde bare ett... (tanken om å komme meg ut og kjøpe et var ganske fjern....) Og brunt sukker ja, det hadde jeg...

  Hva vil jeg? Hva har jeg lyst til? Hva skal jeg gjøre med livet mitt?!? Det er nettopp blitt høst, et nytt skoleår begynner og tanker som disse har surret rundt i hodet mitt den siste tida. Et nytt år starter opp, alle kommer i gjenge igjen, men jeg er ikke helt med. For hva skal jeg gjøre nå? Hva vil jeg egentlig? Hva skal jeg bruke resten av livet mitt til? Å leve fra halvår til halvår eller år til år så lenge som jeg har gjort, gjør noe med en. Det kan stresse meg og bekymre meg. Det kan gi meg følelse av frihet, men også følelse av panikk. For hva blir det til denne gangen? En kjenner på forventninger – fra andre, men mest fra en selv. Jeg er framdeles ung, har livet foran meg, men må jeg virkelig bestemme alt det skal inneholde? Kan ikke noen bare bestemme for meg uten at jeg trenger ta ansvaret for hvordan det går? Å leve fra dag til dag gjør noe med en. Et sterkt behov for trygghet, mer enn før. Noe som er stabilt, noe som ikke forandrer seg med årstiden...

Det raser med debatter på nettaviser om verdier for tida. Om barnehager, om skilsmissebarn, om homofile og surrogati, ja, med jevne drypp har det også vært debatter rundt abort, seinabort og abort i forhold til foster med Downs. Kanskje er det jeg som ikke har fulgt godt nok med eller kanskje det er grunner til at jeg legger ekstra merke til det for tida, eller kanskje det er at jeg såvidt begynner å tørre og legge ut noen av de artiklene jeg syns er interessante og kommentere dem...? Jeg skrev nylig bloggeinnlegg nå og for en tid siden om hvor utfordrende jeg syns det er å gå inn i disse debattene. Det er som vepsebol av og til, og kommentarfeltet kan være fullt av obskøne angrep og useriøse argument. Det har hendt jeg har lest artikler hvor jeg ikke har funnet en eneste fornuftig kommentar, hverken for den ene eller andre siden og jeg har mange ganger tenkt at det mangler en stemme og seriøse, rasjonelle, dyptgripende kommentarer som viser at det norske folk virkelig ser sake...

Dagen i dag har blant annet vært tilbrakt på lekeplassen, med is i hånda mens vi soler oss på torget, gående fra biblioteket og ned i gatene... men selv om det er stekende varmt om du finner deg en lun plass er det likevel tydelig at det begynner å bli kaldere i lufta. Sommeren er på hell, høsten er snart her. Noen begynner kanskje å glede seg til koselige kvelder under et teppe mens regnet trommer mot ruta? Det har vært en sommer med mange opplevelser, både gode og vanskelige, lette og tunge, og selvfølgelig er det enklest, og kjekkest å snakke om de gode. Og det har vært mange. Som nevnt var Spania- og Osloturene suksesser og deretter ble det to uker på det glade Sørland akkurat i den varmeste tida. Flaks! Det ble en uke på Oase, en festival jeg har hørt lite om og aldri helt kommet på å dra på før i år. Jeg var derfor rimelig spent. Det ble en hyggelig overraskelse. Jeg bodde sammen med min gode venninne Anett og fra 7-15 andre unge voksne i et knallflott stort hus like ved...

Det 2. beste jeg har gjort i hele mitt liv, er å lære meg og utfordre meg, og presse meg og slappe av med å leve nær andre . Å leve sammen i et fellesskap - nært. Og da mener jeg virkelig nært. Med flere. Og ikke bare søster og bror og mor og far. Jeg kan ikke komme på noe som er 2. viktigere i hele verden. Men hva med å hjelpe de i nød? Hva med krig og fred og politikk og sånn? Hvordan kan å leve nær andre være viktigere enn dette? Fordi... gjennom å leve nær andre er alt - ja alt - mulig. Sammen er vi sterke. Og om mange virkelig kjenner meg, på mitt sterkeste, på mitt mest sårbare, med nesa i grusen og livet i en tynn tråd... Om noen kan tåle meg på høyden og i sorg, om de har sett det meste uten å snu seg bort, og allikevel elsker meg, da kan vi gjøre underverk sammen. Men det koster og det krever - ekstremt mye - daglig. For jeg gror så fort fast, jeg blir så fort stolt, jeg vil helst klare meg selv, jeg vil så gjerne skjule det mørke, og jeg vil ikke alltid være ærlig...

Jeg har begynt så smått å legge ut artikler jeg liker, synes belyser et tema på en bra måte eller er viktige, på facebook. Det gjør jeg ikke med letthet. Det er ikke bare et tastetrykk og så vips - har jeg dokumentert mine meninger om dette temaet for all verden. Jeg vet at en blir lett satt i den ene eller andre båsen av å legge ut linker som er litt tydeligere enn bilder av smilende barn, ferieminner eller dagens vær. Og det koster meg ganske mye. Jeg vil jo helst ikke være for mye i bås (selv om jeg er flink til å sette andre i en), jeg vil helst ikke støte noen, jeg vil absolutt ikke legge sten til byrden for foreldre som allerede har nok dårlig samvittighet og jeg vil ikke gi inntrykk av at jeg ikke ser flere sider i saken eller er åpen for å få andre innspill. Men... med alt dette tatt i betraktning er det lett, i alle fall for meg, å gjøre.... ingen ting .... Hvis jeg skal la være å støte noen, la være å provosere for mye, gi dårlig samvittighet eller bli satt i bås, så er d...

Utgangspunkt:  Cathrine vett kje om hu lige sushi, men hu har spist det fem gange og har veeeeldig lyst å liga d. I tillegg har hu sett på "4-stjerners middag" og "d e super-in og hipt med sushi!"  Ina har kje så veldig kjennskap t sushi, hu lige d og har spist det någen gange, aldri laga d, men e te gjengjeld veldigt nøyaktige og veldigt goe t "potleting" sånn som dette.  Astri e definitivt eksperten. Hu har lagt sushi så mange gange at hu vett kje heilt KOR mange gange, hu har faktisk lagt t et heilt utdrikningslag, og "d va villt møje arbeid!" og har forberedt seg nøye og kjøpt inn alt me trenge + litt te.  Eg vett kje heilt kem eg e i dette. Eg har spist sushi siden 1997 (uten å veda, i mange år, at d va sushi og faktisk rå fisk eg spiste), men har egentlig ikkje peiling. Eg har spist d i USA, Asia og Norge og kjøpt d mange ganga på Rema 1000 t middag, laga d ein gang, men va visst ikkje så flinke. Dette va utgangspunktet og starten...

Jeg elsker å reise, og jeg elsker å være vekke, og gjør mye for å komme meg bort ei stund, gjerne sammen med andre. Om det betyr å ta en sjanse og besøke noen jeg ikke kjenner noe særlig og håpe på det beste, så er jeg en person som er truende til det. Men mest imponerende med Spaniaturen - utenom at den var vellykka og kjekk - er jo at noen som ikke kjenner meg , inviterer meg til å komme og feriere sammen med dem! Det sier noe om dem. Å sitte ute i T-skjorte etter klokka tolv og se på stjernehimmelen uten å fryse og spise tapas i dets hjemland servert av en fjollete rumener på jakt etter et bedre liv, samt joggeturer i bikinitopp og singlet når tid som helst på døgnet som ofte endte med å sette meg ned et sted og se utover havet, er opplevelser som betyr mye for meg. Nå i helga gikk turen til Oslo. Det var klar for årets jentetur (5.gang på 6 år!), som denne gangen endte opp med kun Olene og jeg. Det var utrolig gode dager. Vi hadde ikke en eneste plan hele langhelga og ...