Å leve fra Ånden...

All right, so I guess we´re back to normal life, then.... tilbake til hverdagen.... but ooops, I forgot, I don´t have a normal life here!! I don´t have a schedule, a network of people, things to do, places to be at certain times and regular activities in the evenings.... what to do then?!? I think I can say I have landed here in Hawaii and adjusted, to the hot weather, the new rhythm of waking up superearly and going to bed before 10 ( so not me!), the ukulele and the slooooooow pace of life. It´s kinda nice, everybody even walks slower here. I was sitting outside Target (egentlig et slags Coop, men bare en del større!! Pluss at de har Starbucks og restaurant der inne!) waiting for my sister and watching all the funny people running errands.... did I say running?! Nobody was running (like those busy Moms I´m used to watch from Mezzanin (a Norwegian cafe in a shopping mall), then it seems like everyone is in a hurry to reach something !). Here everybody was waaaalking veeeery ...

I'm back in Kona-town where I spent almost three years as a missionary in the 90's, a place that has been a refuge ever since - in 2001, 2005, 2012 and now for some months in 2013/14. I come here hoping to refuel, to rest, to breathe again, a time and place to think and reflect, to get excited, pumped up and challenged, and mostly to be with my family! I landed a week ago and have spent the time adjusting to weather, time zone, language, living with five others and just a whole different culture, feel and daily rhythm. The kids have been super excited to see me, especially Bella who hardly will leave me alone for a second. Even when going to the bathroom or having a shower. This is a common dialogue: - "Tante Natre!! (her current name on me) Where are you?!" Me: - "I'm in the bathroom, Bellis, I'll be out in a minute!" (30 seconds later) - "Tante Natre! Are you finished yet?!" ... - "Can I come in?!" Me: - "Hang...

I´m leaving Norway in less than a week and am not coming home until the snow hopefully has melted and it is starting to get just a little brighter outside each night. I´m going to live in Hawaii for some months, leaving my life behind here and facing something new; familiar, but yet strange. I´m leaving with mixed feelings; with sadness in my heart about leaving Mom and everyone and everything I love here, but also with rising excitement  of what this visit could mean of new life, hope, challenges and inspiration. It´s no secret, even in my blog, that losing my Dad has left me feeling almost half, or like somebody else than myself or not fully alive. It is like the sun and moon and the stars are no longer in their same places and there is no order in the universe any more. I feel like a stranger in my own country, in my own town, in my own apartment. A stranger and a homeless, like I explained earlier . Maybe it´s time to break new land, to leave the old and look for someth...

En venninnekveld her nylig leste en av jentene opp en beskrivelse av "hvordan være vellykket på sosiale medier;" at en måtte poste minst to instabilder hver dag, stadig legge ut nye "selfies" og andre regler som stod på denne lista. Jeg hadde nettopp blitt kjent med ordet "selfies" og hadde i alle fall aldri hørt om å være såkalt " vellykka på sosiale medier." Går det an? tenkte jeg, å være eller ikke være poppis på Facebook, liksom?! Jeg syntes det hørtes idiotisk ut, med et tankesett om at sosiale medier er jo egentlig ikke virkelig , det er ikke livet liksom, det er bare et tidsfordriv slash kommunikasjonsforum slash et eller annet... eller tok jeg feil..? For en tid tilbake hadde jeg en god samtale med en tenåringsmor som blant annet har en sønn som har Asberger syndrom (en lettere form for autisme). Som vanlig med dette syndromet er det utfordrende med sosial kontakt, men denne gutten var desto ivrigere på nettet, blant annet på so...

Her en kveld får jeg for meg at jeg skal ta tog og buss til skolen neste dag. Det er mange år siden jeg har tatt bussen og jeg vet ikke helt hva innfallet skyldes. Kanskje det er en slags nostalgisk idyll om å være på reise, kjøre med toget og nyte landskapet rundt meg mens jeg drømmer meg bort, kikke så smått på passasjerene rundt, kjøpe en pølse på Narvesen før jeg haster av gårde for å nå bussen, slik som i gamle dager...? Var det ikke deilig da jeg slapp å sitte i kø i bilen på motorveien? Jo, jeg syns å huske det. Vel, jeg står opp tidlig og er klar. Jeg har glemt at det er kaldere ute enn i en bil som varmes opp og må opp igjen etter hansker og lue. Det er faktisk veldig kaldt ute i dag. Og jeg hadde glemt ventingen, billettkjøping i maskin og å måtte forholde seg til noe som går, med eller uten meg. Jaja, jeg kommer meg i alle fall av gårde med toget til Stavanger og er godt fornøyd med det. Men så var det denne bussen da. Hvor i alle dager skal jeg gå for å finne den...

  «Går det bedre nå?» spør Anett der vi sitter i sofaen hennes med et glass Cola Zero i hendene. Jeg har nettopp vært i sorggruppe og stikker innom henne på veien hjem. Tja? Hvordan kan jeg forklare det? «Vel, det er vanskelig å kalle det hverken bedre eller verre,» svarer jeg tenkende, «det er mer som bølger, som kommer og går, om du forstår hva jeg mener..? Noen bølger er store, noen er små, man vet aldri helt hva som kommer eller hvordan de påvirker en.» Hun er ikke den eneste som har spurt meg dette. Om det går bedre nå. For det må det vel gjøre, over åtte måneder seinere. Men hvordan kan jeg forklare at på noen måter føles det verre, for det er jo lenger og lenger siden jeg har sett han! Lenger og lenger siden vi snakket sammen eller jeg fikk gitt han en god klem. Og mer og mer virkelig at han er borte og alle konsekvensene av det. I sorggruppa spør de oss om hvordan vi føler det nå, hva det er jeg kjenner på for tida. Merkelig at de spør om det. For jeg har j...

I'm back at the café two days later. Two days with poor coffee. I think about the fact that whenever I would choose to go by this place he will always be there. Day and night, day in and day out, month after month, years passing, he might be a bit more grey-haired, but he'll still be there, in good and bad days, in sickness and in health.  I stay longer this time. He is happy to see me. I hang out for three hours and read my book, talk to some of the customers and drink lots of coffee. Two cappuccinos and one latte. He wants to pay the drinks and buys me ice cream. I really want to pay it myself, here I sit with my iPhone and loaded wallet, free to go and travel whenever - wherever I please.  To hop on a plane in no time, very content with paying close to nothing, and just spend a week in the sun. Just like that. And then go back again to my own world, blissfully forgetting all I saw and heard in a short amount of time.  The customers I talk to are there nearly ev...

Finally I found some real coffee in Greece, after searching high and low. I'm out on my own, 1,5 hours to be exact. I'm sitting down like I love so much - in an outdoor café, on the corner of a street, on a bar chair right by the road, watching the busy night go by here in Rhodos. Old men on tiny scooters, long lines, taxis coming by every minute and animals around my legs everywhere. Cats, dogs, even birds at times. I watch people on their whereabouts and wonder who is tourist and who is a Greek citizen. It's not necessarily as easy as I would think to tell them apart. People look more alike these days, and tourists are so different. I wonder what I look like to others. Does anyone see that I'm a stranger? I can't describe the feeling of freedom here I'm sitting, outdoors at night in a T-shirt and shorts. In the middle of everything, watching lives go by, chatting with the café owner, reassuring him the coffee is excellent and the best I've had so far h...

"Me sko pakkt en koffert og reist og sett oss om Åh, sko ønskt me kunne hatt det sånn Sluppet alt me har i hendene og reist, liksom Så kunne me lært å gjort vann om til vin og sånn..." Fra Kaizers Orchestra: En for orgelet, en for meg Spontanitet? Impulsivitet? Eventyrlyst?    Dette er noe jeg har snakka en del om i det siste... Kristin, Olene og Miriam, huskirka og sikkert flere har alle fått del i mine tanker om hvordan livet mitt er akkurat nå, og hva jeg begynner å lengte etter. Kristin og jeg har bestemt oss for å finne ut hva vi drømmer om for så å kanskje kunne gjennomføre det. Og noen av de andre og jeg drømmer om å reise, å oppleve noe nytt og gå utenfor boksen på forskjellige måter. Og det fins dager da jeg spør meg selv - er dette virkelig alt? Skal det ikke være noe mer? For noen av dem som sitter med ektefelle eller samboer, hund og katt og stasjonsvogn og kanskje et godt belånt hus er det kanskje nærliggende å tenke slike tanker en gang i blant,...

Jeg kan nesten ikke tro at jeg legger ut min 2. matoppskrift på bloggen min, men (etter oppfordring fra Gro Karete) here we go! 17 cookies er nå spist av 9 forskjellige mennesker og alle likte dem veeeldig godt (sa de i alle fall!) Kanskje det er det jeg burde begynne med - å bake?! ...Eller kanskje det er litt vel overambisiøst....     Ingredienser: ½ cup valnøtter (eller så mye du vil ha) 3/4 cup (170g) smør (romtemperatur) 1 cup brunt sukker 1 egg 1 ts vaniljeekstrakt (eller vaniljesukker) 3/4 cup hvetemel ½ ts bakepulver ½ ts kanel  ½ ts salt 3 cups havregryn 1 cup sjokolade, opphakka 1 cup er ca 225 gram. Slik gjør du det: 1. Sett ovnen på 177 grader. Plasser nøttene på et bakebrett og varm dem i ovnen i 8-10 min. Hakkes deretter i småbiter. 2. Pisk smør og sukker sammen til jevn blanding. 3. Tilsett egget og vaniljekstrakten. 4. I en annen bolle: Bland sammen hvetemel, bakepulver, salt og kanel. 5. Bland det tørre med den andre røren. 6...

 Jeg våknet i dag med en uvanlig tanke – kanskje jeg skal bake?! For de fleste kvinner på min alder ville vel dette fortone seg som en ganske dagligdags idé, men for de som kjenner meg og vet at det kan telles på en hånd hvor mange ganger det har blitt bakt i min 8 år gamle leilighet, så vet de også at den tanken kommer ikke en gang hvert skuddår! Så imens dere sikkert har bakt et utall ganger siden mitt siste bloggeinnlegg om baking, så dokumenterer jeg altså enkeltgangene det skjer! (pose-muffins-baking med Kaleb, Lukas og Isabella teller visst ikke...) Ja, jeg fikk plutselig lyst å lage cookies!! Sånne deilige chocolate chip cookies, fordi jeg visste Christina hadde lagt igjen en halv diger pose med sjokoladepellets fra Hawaii!! Så inn på internett det bar for å google fenomenet "cookies" etter en god oppskrift. Men alle sammen trengte to egg, og jeg hadde bare ett... (tanken om å komme meg ut og kjøpe et var ganske fjern....) Og brunt sukker ja, det hadde jeg...

  Hva vil jeg? Hva har jeg lyst til? Hva skal jeg gjøre med livet mitt?!? Det er nettopp blitt høst, et nytt skoleår begynner og tanker som disse har surret rundt i hodet mitt den siste tida. Et nytt år starter opp, alle kommer i gjenge igjen, men jeg er ikke helt med. For hva skal jeg gjøre nå? Hva vil jeg egentlig? Hva skal jeg bruke resten av livet mitt til? Å leve fra halvår til halvår eller år til år så lenge som jeg har gjort, gjør noe med en. Det kan stresse meg og bekymre meg. Det kan gi meg følelse av frihet, men også følelse av panikk. For hva blir det til denne gangen? En kjenner på forventninger – fra andre, men mest fra en selv. Jeg er framdeles ung, har livet foran meg, men må jeg virkelig bestemme alt det skal inneholde? Kan ikke noen bare bestemme for meg uten at jeg trenger ta ansvaret for hvordan det går? Å leve fra dag til dag gjør noe med en. Et sterkt behov for trygghet, mer enn før. Noe som er stabilt, noe som ikke forandrer seg med årstiden...

Det raser med debatter på nettaviser om verdier for tida. Om barnehager, om skilsmissebarn, om homofile og surrogati, ja, med jevne drypp har det også vært debatter rundt abort, seinabort og abort i forhold til foster med Downs. Kanskje er det jeg som ikke har fulgt godt nok med eller kanskje det er grunner til at jeg legger ekstra merke til det for tida, eller kanskje det er at jeg såvidt begynner å tørre og legge ut noen av de artiklene jeg syns er interessante og kommentere dem...? Jeg skrev nylig bloggeinnlegg nå og for en tid siden om hvor utfordrende jeg syns det er å gå inn i disse debattene. Det er som vepsebol av og til, og kommentarfeltet kan være fullt av obskøne angrep og useriøse argument. Det har hendt jeg har lest artikler hvor jeg ikke har funnet en eneste fornuftig kommentar, hverken for den ene eller andre siden og jeg har mange ganger tenkt at det mangler en stemme og seriøse, rasjonelle, dyptgripende kommentarer som viser at det norske folk virkelig ser sake...

Dagen i dag har blant annet vært tilbrakt på lekeplassen, med is i hånda mens vi soler oss på torget, gående fra biblioteket og ned i gatene... men selv om det er stekende varmt om du finner deg en lun plass er det likevel tydelig at det begynner å bli kaldere i lufta. Sommeren er på hell, høsten er snart her. Noen begynner kanskje å glede seg til koselige kvelder under et teppe mens regnet trommer mot ruta? Det har vært en sommer med mange opplevelser, både gode og vanskelige, lette og tunge, og selvfølgelig er det enklest, og kjekkest å snakke om de gode. Og det har vært mange. Som nevnt var Spania- og Osloturene suksesser og deretter ble det to uker på det glade Sørland akkurat i den varmeste tida. Flaks! Det ble en uke på Oase, en festival jeg har hørt lite om og aldri helt kommet på å dra på før i år. Jeg var derfor rimelig spent. Det ble en hyggelig overraskelse. Jeg bodde sammen med min gode venninne Anett og fra 7-15 andre unge voksne i et knallflott stort hus like ved...

Det 2. beste jeg har gjort i hele mitt liv, er å lære meg og utfordre meg, og presse meg og slappe av med å leve nær andre . Å leve sammen i et fellesskap - nært. Og da mener jeg virkelig nært. Med flere. Og ikke bare søster og bror og mor og far. Jeg kan ikke komme på noe som er 2. viktigere i hele verden. Men hva med å hjelpe de i nød? Hva med krig og fred og politikk og sånn? Hvordan kan å leve nær andre være viktigere enn dette? Fordi... gjennom å leve nær andre er alt - ja alt - mulig. Sammen er vi sterke. Og om mange virkelig kjenner meg, på mitt sterkeste, på mitt mest sårbare, med nesa i grusen og livet i en tynn tråd... Om noen kan tåle meg på høyden og i sorg, om de har sett det meste uten å snu seg bort, og allikevel elsker meg, da kan vi gjøre underverk sammen. Men det koster og det krever - ekstremt mye - daglig. For jeg gror så fort fast, jeg blir så fort stolt, jeg vil helst klare meg selv, jeg vil så gjerne skjule det mørke, og jeg vil ikke alltid være ærlig...