Å leve fra Ånden...

Jeg tror jeg har fått drømmejobben! Som fribykoordinator i Stavanger kommune! Midt i jobbtørke i Rogaland og en global krise så stor og omfattende at jeg tror vi bare aner konturene av den, har jeg begynt og jobbe for forfulgte forfattere bosatt i Stavanger. Det har vært mye venting og mye grubling i denne prosessen. Jeg hadde såvidt begynt på ferie etter en strevsom masterinnspurt og var egentlig ikke ute etter jobb enda. I tillegg var jobben som fribykoordinator ikke lagt ut på finn og NAV sine sider, men jeg fikk et tips dagen før søknadsfristen gikk ut. Deretter ble det halvannen måned med venting. Jeg begynte å gruble - var jeg klar for en sånn jobb, var jeg sterk nok, erfaren nok, hadde jeg det som trengtes? Stillingen fikk - ikke uventet - mye respons, og jeg ble tatt ut som en av seks kandidater til intervju. Jeg brukte dagene før til å lese og sette meg inn i yrket så godt som mulig. Å være Stavangers fribykoordinator, hva ville det si? Mens jeg researcha fant jeg...

It is 20 degrees outside (68F) (which would be a warm Norwegian summer!), but I still don't feel like going to the beach. There's something in the type of heat that has changed that shows that summer has come to an end, and fall has begun. In June and July we would be happy to go to the beach with 20 degrees outside, but now it seems too cold. And as a true Norwegian, maybe something in me is starting to expect, and even long for the fall, with rain falling on the windows, a cup of tea under a blanket and everything around me turning yellow, orange, red and brown. I love the different seasons, and how we have such distinct ones - still, even though global warming is changing it. It has been an amazing summer, full of adventures. Coming into it, exhausted after finishing my thesis, I didn't expect much, but it has been better than I dared hope for. It started with an amazing girl trip with Ellinor and Olene to the infamous Sandnes city 20 minutes away...

Dette er Christine. Jeg traff henne på flyet fra London til Stavanger og vi snakket i munnen på hverandre i to timer. Det viste seg at hun hadde tenkt å sove på flyplassen før morgenflyet videre til Oslo, så jeg spurte om hun ville være med hjem til meg. Så vel, utstyrt med Calzone med pepperoni og norsk brus (jeg glemmer at Solo er norsk, og litt spesielt for en amerikaner), to forskjellige Soloer med forskjellige smaker (stort!) og en yoghurt og smoothie til frokost kjørte Christina oss hjem og vi ble sittende til en stund ut på natta og fortsette samtalen, før jeg fikk maks 2 timer søvn og kjørte henne til bussen. Christine har en veldig spesiell historie, som jeg ikke har tenkt å fortelle her, men kort fortalt så er hun opptatt av å inspirere andre til å få kontakt med jorda igjen; naturen, fjellene, fordi hun tror vi som moderne mennesker har blitt avskåret følelsesmessig, fysisk og åndelig, fra slik vi var ment til å leve. Vi snakket om hva jeg hadde blogget om, og jeg fort...

Det er min siste dag i London og jeg vandrer gatelangs Oxford street med den lille kofferten rullende etter meg. Det er søndag, men stappfullt av folk, som om det skulle vært lørdag formiddag. Det er sol og jeg traff kjentfolk i Hillsong church, som huser over 2000, og har pakkfullt på alle 4 søndagsmøter. For en annerledes verden!! Først ble jeg geleidet rundt flere kvartal for å "skrive inn trillekofferten", så stod jeg i lange køer med utallige damer og menn i svarte skjorter som snakket til hverandre gjennom en liten mikrofon. Først ville de ikke slippe meg inn da jeg kom tilbake etter å ha levert håndbagasjen, men etter gjentatte diskusjoner ble jeg geleidet av en dame - med svart skjorte og headset - gjennom lange korridorer og forbi utallige vakter, og fikk endelig kommet meg inn en sidedør av hovedsalen og klemt meg inn på bakerste benk klokka kvart på 12, 45 minutter etterpå! Mens vi gikk gjennom korridorene fortalte damen meg om Hillsongkirken, om de 10 000 som ...

I've been a bit uncertain what to write and blog about after coming home from Hawaii a week ago. It's not that there's not lots to tell, there is, but I think it's more what the visit was about that makes me feel unsure. Because it was about saying good bye, and that is never easy. Welcoming something new is always more fun. Starting a new book instead of finishing the old one. Buying new clothes instead of cleaning the closet and getting rid of the old. New things speak of hope and joy. Finishing speaks of.... grief? Sadness? Loss? Bittersweet memories? Because you can never go back to that exact time to make it new again. You'll never have a second chance at making the first impression and those first choices, and you have to accept, or try to accept what happened, the good and the bad, close the door and move on. Something inside us wants to stay and not move on at times, I think. I wanted to keep the apartment in Hawaii partly because I didn't want to cl...

Det var som om jeg leste den og så den, men allikevel ikke gjorde det. Det var som om den ikke passet inn, så pent på slutten av rekka av de fine A-ene og B-ene mine i masterfagene, samt Kinastudiet og Lykke gjennom tidene-faget. Jeg måtte se flere ganger før det gikk opp for meg. Jeg hadde fått en C på masteroppgaven. Første tanken som da kom, var "nå kan jeg aldri ta en doktorgrad om jeg vil!" Så kom det ramlende mange følelser. Tristhet. Skam. Frykt for hva andre ville si. Urettferdighet. Og sigende litt etter litt, en dyp følelse av middelmådighet . Det gjorde vondt. Samme dag hadde jeg sunget i en vielse i et bryllup. Det var lenge siden sist. Men det var fantastisk, jeg opplevde det veldig bra og sterkt. Men uansett hvor bra det var, så er det vel ingen sangere som drømmer om å "ende opp" som "Bryllupssangeren" (ala filmen.....) Det er vel ikke kjennetegnet på musikalsk storhet og evne... Det blir mye The Rose, Shania Twain, gamle svisker, De...

Hvorfor danser vi ikke mer?! Dette er noe jeg har tenkt litt på i det siste. En Zumba-time på et overfylt Elixia med 20 svette damer på rekke og rad er liksom ikke det samme. Til og med Zumba på Hawaii under palmene får ikke samme effekten. Eller trampe takten under allsangen... Lørdag kveld for et par uker siden var Ellinor, Olene og jeg ute og svingte oss. Det skjer så alt for sjeldent. Faktisk så sjeldent at jeg alltid glemmer sist gang jeg var ute og dansa. Vi kom til en fullpakka bar i halv tolv tida og slo oss løs. Det føltes fantastisk. Det føltes som medisin. Den første halve timen glemte jeg litt tid og sted og bare nøt å være i ett med musikken, bare være , bare flyte - og le (bare pittelitt) av mannen i blå dressjakke som hadde noen helt vanvittige dansemoves. Etter en halvtime begynte vi å bli litt utålmodige og lurte på om det skulle komme noe mer spenstig enn disco og Abba og Fame, helst litt techno for Olene sin skyld, men det kom aldri - så vi holdt det gående en ...

A journey that started three years ago is over. Three years since I said hello to Ina and Maria for the first time and didn't know we would become such close friends. It's been three years since I told Cathrine that my goal was to try until Christmas, and if it didn't work out, I'd quit in a heartbeat. It's been 1,5 years since I went to South Korea, gripped with fear, to encounter the North Korean children in a foreign center I'd never heard of before. And since then I've been writing about them daily, always keeping them in the back o f my mind, wondering if I would ever finish. I have postponed the due date again and again, only a few weeks ago I was certain I would not finish, maybe ever. Isn't it funny, through all the ups and downs, and the many times decisions to give up, that it all comes together on a Sunday afternoon the day before I turn it in? This master thesis has led me to different corners of the world, from Norway to Hawaii and setti...

I en historie fra Bibelen, 1.Samuelsbok 14 , står det en fantastisk historie som var med å forandre noe i livet mitt for mange år siden. Det er om kongens sønn, Jonatan som ble en modig kriger, men på den tiden var en ung nybegynner. Israel lå i kamp med filisterne, og en dag sier Jonatan til våpenbæreren sin, en slags hjelper/beskytter/høyre hånd/bærer av våpen, vil jeg tro:  « Kom, la oss dra over til filisterne og se hvor mange vi kan felle! »  Våpensveinen svarer:  «Gjør alt som ligger deg på hjertet. Gå bare på! Jeg skal følge deg hvor du vil.» Det overraskende angrepet gjør at jyplingen og tjeneren hans feller 20 av fiendene sine den dagen og setter skrekk i hele filisterleiren. Da jeg hørte historien fortalt på et møte den gangen, fikk jeg en tanke som festet seg og har sittet der siden: Du skal være den våpenbæreren! I går leste jeg en kommentar på åpningssidene i Stavanger Aftenblad, sittende i solsteken på CoffeeBerry på Sandnes med en ismocha i hendene ...

Enneagrammet er et eldgammelt personlighetsforståelsessystem med 9 forskjellige typer. Det er mye mer enn det ( les om boka Sjelens ni ansikter ), men det er den korteste måten å forklare det på. Jeg begynte å lese fra begynnelsen om nummer 1 - behovet for å være perfekt, og kjente meg litt igjen i det, for så og lese om type nummer 2 - behov for å bli behøvd,  og kunne se sider av meg selv der også... slik gikk det utover i boken, utenom nummer 6 kanskje - behov for trygghet , og egentlig 7 - behov for å ha det gøy (tragisk nok!), men da jeg kom til nummer 8 var det som å lese om meg!  Det var litt vondt, og faktisk ganske flaut. Det var som om noen som kjenner meg veldig godt plutselig hadde skrevet ned alle hemmelighetene mine, spesielt de mindre gode... Boka snakker om en moden og en umoden åtter . Og selv om jeg tror jeg er en modnere én nå enn da jeg først leste boka, kjenner jeg på dette hver eneste dag. Behovet for å være sterk. Det sitter langt og dypt inni h...

Hawaii are you ready for this? I'm selling my beautiful apartment in Kona, Hawaii after much thought and prayer. Thinking about this too much breaks my heart. Seldom have I worked so hard to attain something like this very condo in 2014. When I bought my apartment in Norway in 2005 it was the easiest thing I had ever done. The bank said I could pretty much borrow as much money I wanted and then asked my parents and I to sign two papers, deal done in 10 minutes. I went on one showing that I stumbled upon and the whole deal was over in the matter of a few days!! When buying my Hawaiian condo it took blood, sweat and tears, and I spent months howling over listings, laws, hundreds and hundreds of papers and documents, and on several showings, not finding the exact place I wanted. I started July in 2014 and worked on it until September, before I could breath out and be the proud owner of a Hawaiian home.  Now, less than two years later, I'm letting go of that dream, and...