Å leve fra Ånden...

Et bilde kan si mer enn tusen ord, men et bilde kan også lyge. Hvem vet hva som egentlig foregikk da bildet ble tatt? Hvem vet hvilke ord som ble sagt, eller blikk som ble vekslet, eller hva personene følte? Jeg har prøvd på både engelsk og norsk å skrive noe om hvordan det har vært å begynne i ny jobb - uten å helt klare sette ord på det.  Jeg tror ikke jeg har blitt helt lurt av alle de glansede bildene på sosiale medier. Jeg vet mange av dem er oppstilt og at det fins en historie bak hvert eneste. I diskusjoner med folk har jeg blitt overraska over hvor mange som faktisk tror at folk har det sånn som det viser på bildene. Er det sant? Jeg har som regel tatt for gitt at de  selvfølgelig ikke har det, og at flotte pyntelige bilder ofte kan være et forsøk på å skjule sannheten, eller behov for å vise noe som ikke eksisterer. Jeg vet at mine egne bilder selvfølgelig er utvalgt, det fins kritisk tenkning bak dem, og jeg vet at de bare gir et lite innblikk i livet mitt....

Jeg sitter på hytta i skogen og føler meg som en verdensmester fordi jeg fikk det til å brenne i peisen. Jeg kan nesten ikke tro at flammene endelig slikker oppover uten at jeg må vifte konstant med en bok eller tilføre mer tørkerullpapir! Til tross for at folk ikke ofte assosierer meg med skog og mark har jeg alltid egentlig vært ganske god på å få til bål - kanskje ikke akkurat et talent, men allikevel. Jeg har briljert som lærer på tur med elevene i skogen og som regel alltid fått fyr på peisen der det har vært behov for det. Men da tennbriketter kom for noen år siden, gjorde jeg som alle andre. Jeg gav opp strevet med å få fyr, heiv inn et par briketter og lukka ovnsdøra. Ingen mer intens vifting, ingen småved, ikke en gang avispapir trengtes. De to første gangene i skogen de siste ukene gjorde jeg det samme, før jeg i dag tenkte at jeg muligens skulle forsøke meg uten. Jeg la inn litt papir, og et par større kubber, tente på, og selvfølgelig sluknet det på to minutt. F...

Jeg kommer nettopp ut av skogen. Kledd i høye støvler, joggebukse og gammel allværsjakke, med ryggsekk på ryggen... typisk meg, hva?! Jeg har vært her hele dagen på noe som kalles for retreat , som betyr noe ala å trekke seg tilbake fra resten av verden, til et eller annet sted helst borte fra folk, by, TV, internett, og være alene, med Gud. 'Retreat from the world', trekke seg vekk fra hverdagen. Jeg kom hit fordi jeg ønsket mer stillhet og fordi hodet mitt var fullt - fullt av planer og ny jobb, full av forventningspress til meg selv, fullt av nyheter og sosiale medier-bilder og alt for mye informasjon jeg ikke klarer svelge. Det er så mange inntrykk på en dag, så mange tanker. All informasjonen blir ikke nødvendigvis til kunnskap og visdom, noe av den legger seg rundt hjertet som et slør og gjør at viktige inntrykk ikke klarer slippe inn.  Jeg var her sist mandag også, og det første som slo meg da jeg kom inn i den lille hytta, så peisen og den gamle sofaen, var: Å nei.....

Jeg tror jeg har fått drømmejobben! Som fribykoordinator i Stavanger kommune! Midt i jobbtørke i Rogaland og en global krise så stor og omfattende at jeg tror vi bare aner konturene av den, har jeg begynt og jobbe for forfulgte forfattere bosatt i Stavanger. Det har vært mye venting og mye grubling i denne prosessen. Jeg hadde såvidt begynt på ferie etter en strevsom masterinnspurt og var egentlig ikke ute etter jobb enda. I tillegg var jobben som fribykoordinator ikke lagt ut på finn og NAV sine sider, men jeg fikk et tips dagen før søknadsfristen gikk ut. Deretter ble det halvannen måned med venting. Jeg begynte å gruble - var jeg klar for en sånn jobb, var jeg sterk nok, erfaren nok, hadde jeg det som trengtes? Stillingen fikk - ikke uventet - mye respons, og jeg ble tatt ut som en av seks kandidater til intervju. Jeg brukte dagene før til å lese og sette meg inn i yrket så godt som mulig. Å være Stavangers fribykoordinator, hva ville det si? Mens jeg researcha fant jeg...

It is 20 degrees outside (68F) (which would be a warm Norwegian summer!), but I still don't feel like going to the beach. There's something in the type of heat that has changed that shows that summer has come to an end, and fall has begun. In June and July we would be happy to go to the beach with 20 degrees outside, but now it seems too cold. And as a true Norwegian, maybe something in me is starting to expect, and even long for the fall, with rain falling on the windows, a cup of tea under a blanket and everything around me turning yellow, orange, red and brown. I love the different seasons, and how we have such distinct ones - still, even though global warming is changing it. It has been an amazing summer, full of adventures. Coming into it, exhausted after finishing my thesis, I didn't expect much, but it has been better than I dared hope for. It started with an amazing girl trip with Ellinor and Olene to the infamous Sandnes city 20 minutes away...

Dette er Christine. Jeg traff henne på flyet fra London til Stavanger og vi snakket i munnen på hverandre i to timer. Det viste seg at hun hadde tenkt å sove på flyplassen før morgenflyet videre til Oslo, så jeg spurte om hun ville være med hjem til meg. Så vel, utstyrt med Calzone med pepperoni og norsk brus (jeg glemmer at Solo er norsk, og litt spesielt for en amerikaner), to forskjellige Soloer med forskjellige smaker (stort!) og en yoghurt og smoothie til frokost kjørte Christina oss hjem og vi ble sittende til en stund ut på natta og fortsette samtalen, før jeg fikk maks 2 timer søvn og kjørte henne til bussen. Christine har en veldig spesiell historie, som jeg ikke har tenkt å fortelle her, men kort fortalt så er hun opptatt av å inspirere andre til å få kontakt med jorda igjen; naturen, fjellene, fordi hun tror vi som moderne mennesker har blitt avskåret følelsesmessig, fysisk og åndelig, fra slik vi var ment til å leve. Vi snakket om hva jeg hadde blogget om, og jeg fort...

Det er min siste dag i London og jeg vandrer gatelangs Oxford street med den lille kofferten rullende etter meg. Det er søndag, men stappfullt av folk, som om det skulle vært lørdag formiddag. Det er sol og jeg traff kjentfolk i Hillsong church, som huser over 2000, og har pakkfullt på alle 4 søndagsmøter. For en annerledes verden!! Først ble jeg geleidet rundt flere kvartal for å "skrive inn trillekofferten", så stod jeg i lange køer med utallige damer og menn i svarte skjorter som snakket til hverandre gjennom en liten mikrofon. Først ville de ikke slippe meg inn da jeg kom tilbake etter å ha levert håndbagasjen, men etter gjentatte diskusjoner ble jeg geleidet av en dame - med svart skjorte og headset - gjennom lange korridorer og forbi utallige vakter, og fikk endelig kommet meg inn en sidedør av hovedsalen og klemt meg inn på bakerste benk klokka kvart på 12, 45 minutter etterpå! Mens vi gikk gjennom korridorene fortalte damen meg om Hillsongkirken, om de 10 000 som ...

I've been a bit uncertain what to write and blog about after coming home from Hawaii a week ago. It's not that there's not lots to tell, there is, but I think it's more what the visit was about that makes me feel unsure. Because it was about saying good bye, and that is never easy. Welcoming something new is always more fun. Starting a new book instead of finishing the old one. Buying new clothes instead of cleaning the closet and getting rid of the old. New things speak of hope and joy. Finishing speaks of.... grief? Sadness? Loss? Bittersweet memories? Because you can never go back to that exact time to make it new again. You'll never have a second chance at making the first impression and those first choices, and you have to accept, or try to accept what happened, the good and the bad, close the door and move on. Something inside us wants to stay and not move on at times, I think. I wanted to keep the apartment in Hawaii partly because I didn't want to cl...