Å leve fra Ånden...

I det siste året har det skjedd noe med meg når det gjelder forhold til medier. Jeg stoler ikke lenger på dem slik som før, og jeg har en økende skepsis til motivene deres, bakgrunnsinformasjonen og holdningen, og tidvis mistanke om politisk agenda (er NRK eid av den røde siden, f eks?). Jeg har nok blitt påvirka av å bo utenlands og oppdage at media er veldig annerledes i USA, og sikkert på godt og vondt. Jeg opplever at det der er mer rom for mangfold og mindre politisk korrekthet. Det er greit at folk er veldig uenige, det er greit at noen offentlig mener og gjør noe som er veldig annerledes... det er mindre fallhøyde for å si noe utenfor boksen (vel, og Trump er nok et ekstremt eksempel på dette!). Jeg har begynt mer og mer å se på media som en  makt instans, og hatt en del tanker om hvor mye makt de tilsynelatende har versus hvor mye de kanskje burde ha..? Photo credit NRK Men aller mest reagerer jeg på det jeg opplever som personhetsing. Midt i Johaugsaken kjenner jeg a...

Jeg har nettopp flytta tilbake i den gamle leiligheten min på Bryne. Det står kasser og sekker og all slags krimskrams i alle rom - hammer og spiker, bossekker med søppel, malingsspann og en mengde knick knacks jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med. Jeg har bodd borte i 3 år - i utlandet og hos all slags venner og familie, og har samla meg opp en del ting over alt - som samla blant annet betyr 3 barberhøvler og 3-4 shampoer, og at jeg har levd uten halvparten av klærne mine uansett hvor jeg har bodd. Det har stått hos mor i forskjellige rom, boder og på loftet, hos søsteren min, hos Anett, som jeg bodde hos, på Lura... i boden i leiligheten på Bryne, i selve leiligheten og i den på Hawaii. Ting og tang over alt. For et salig kaos, og for et arbeid å samle alt sammen til en plass igjen! Nesten som om jeg samler biter av livet mitt... Jeg kjente det i magen da jeg dro med første flyttelass til Bryne i slutten av sist uke, spesielt da jeg kom gjennom rundkjøringen med Shell og kirka på...

One major thing I forgot to mention in my last blogpost about why I quite my plan of moving to South Korea, was that I already in August 2015 sensed that the life I lived was coming to an end. Deep inside I had a feeling that my task was done. The problem was that I didn't want it to be. I felt it while being in North Korea for the first time , and when talking to Morten Traavik there, and I think a part of me knew when I was asked to continue working with NT2 in October. Even when I said no, I was hoping for other doors to open up, and in my mind planning on moving to South Korea still. Why is it so hard to stop doing something you love, even if it's about time? Even when you know deep inside that it's not gonna work. Why is it hard to leave something not good for you - like a relationship? When letting go of something bad I've understood that for me it's difficult to end it because it feels safe, and because it's all I know and the future is unsure, and I...

I had begun studying Korean and were planning on moving to South Korea. I had been living in three countries for a few years and wanted to continue gathering networks and organizations working in North Korea. I was motivated, dedicated and willing to commit my life to this. Suddenly I find myself being back in Norway, selling my apartment in Hawaii and getting a job (that I'm planning on staying in) as a 'Writer-in-residence coordinator'. What happened? Did I just quite and jump on to the next best thing? Did possibly living in North Korea scare me too much? Well. Life is a journey, isn't it? And like a box of chocolate. You never know what you're gonna get. I never seem to get on beforehand what life is gonna throw at me. Somehow I'm often the most surprised at what happens, while others might have seen it coming a long time. A year ago I was writing my thesis in Hawaii, living in my apartment there, hoping that new doors would open into North Korea, hopi...

Et bilde kan si mer enn tusen ord, men et bilde kan også lyge. Hvem vet hva som egentlig foregikk da bildet ble tatt? Hvem vet hvilke ord som ble sagt, eller blikk som ble vekslet, eller hva personene følte? Jeg har prøvd på både engelsk og norsk å skrive noe om hvordan det har vært å begynne i ny jobb - uten å helt klare sette ord på det.  Jeg tror ikke jeg har blitt helt lurt av alle de glansede bildene på sosiale medier. Jeg vet mange av dem er oppstilt og at det fins en historie bak hvert eneste. I diskusjoner med folk har jeg blitt overraska over hvor mange som faktisk tror at folk har det sånn som det viser på bildene. Er det sant? Jeg har som regel tatt for gitt at de  selvfølgelig ikke har det, og at flotte pyntelige bilder ofte kan være et forsøk på å skjule sannheten, eller behov for å vise noe som ikke eksisterer. Jeg vet at mine egne bilder selvfølgelig er utvalgt, det fins kritisk tenkning bak dem, og jeg vet at de bare gir et lite innblikk i livet mitt....

Jeg sitter på hytta i skogen og føler meg som en verdensmester fordi jeg fikk det til å brenne i peisen. Jeg kan nesten ikke tro at flammene endelig slikker oppover uten at jeg må vifte konstant med en bok eller tilføre mer tørkerullpapir! Til tross for at folk ikke ofte assosierer meg med skog og mark har jeg alltid egentlig vært ganske god på å få til bål - kanskje ikke akkurat et talent, men allikevel. Jeg har briljert som lærer på tur med elevene i skogen og som regel alltid fått fyr på peisen der det har vært behov for det. Men da tennbriketter kom for noen år siden, gjorde jeg som alle andre. Jeg gav opp strevet med å få fyr, heiv inn et par briketter og lukka ovnsdøra. Ingen mer intens vifting, ingen småved, ikke en gang avispapir trengtes. De to første gangene i skogen de siste ukene gjorde jeg det samme, før jeg i dag tenkte at jeg muligens skulle forsøke meg uten. Jeg la inn litt papir, og et par større kubber, tente på, og selvfølgelig sluknet det på to minutt. F...

Jeg kommer nettopp ut av skogen. Kledd i høye støvler, joggebukse og gammel allværsjakke, med ryggsekk på ryggen... typisk meg, hva?! Jeg har vært her hele dagen på noe som kalles for retreat , som betyr noe ala å trekke seg tilbake fra resten av verden, til et eller annet sted helst borte fra folk, by, TV, internett, og være alene, med Gud. 'Retreat from the world', trekke seg vekk fra hverdagen. Jeg kom hit fordi jeg ønsket mer stillhet og fordi hodet mitt var fullt - fullt av planer og ny jobb, full av forventningspress til meg selv, fullt av nyheter og sosiale medier-bilder og alt for mye informasjon jeg ikke klarer svelge. Det er så mange inntrykk på en dag, så mange tanker. All informasjonen blir ikke nødvendigvis til kunnskap og visdom, noe av den legger seg rundt hjertet som et slør og gjør at viktige inntrykk ikke klarer slippe inn.  Jeg var her sist mandag også, og det første som slo meg da jeg kom inn i den lille hytta, så peisen og den gamle sofaen, var: Å nei.....

Jeg tror jeg har fått drømmejobben! Som fribykoordinator i Stavanger kommune! Midt i jobbtørke i Rogaland og en global krise så stor og omfattende at jeg tror vi bare aner konturene av den, har jeg begynt og jobbe for forfulgte forfattere bosatt i Stavanger. Det har vært mye venting og mye grubling i denne prosessen. Jeg hadde såvidt begynt på ferie etter en strevsom masterinnspurt og var egentlig ikke ute etter jobb enda. I tillegg var jobben som fribykoordinator ikke lagt ut på finn og NAV sine sider, men jeg fikk et tips dagen før søknadsfristen gikk ut. Deretter ble det halvannen måned med venting. Jeg begynte å gruble - var jeg klar for en sånn jobb, var jeg sterk nok, erfaren nok, hadde jeg det som trengtes? Stillingen fikk - ikke uventet - mye respons, og jeg ble tatt ut som en av seks kandidater til intervju. Jeg brukte dagene før til å lese og sette meg inn i yrket så godt som mulig. Å være Stavangers fribykoordinator, hva ville det si? Mens jeg researcha fant jeg...

It is 20 degrees outside (68F) (which would be a warm Norwegian summer!), but I still don't feel like going to the beach. There's something in the type of heat that has changed that shows that summer has come to an end, and fall has begun. In June and July we would be happy to go to the beach with 20 degrees outside, but now it seems too cold. And as a true Norwegian, maybe something in me is starting to expect, and even long for the fall, with rain falling on the windows, a cup of tea under a blanket and everything around me turning yellow, orange, red and brown. I love the different seasons, and how we have such distinct ones - still, even though global warming is changing it. It has been an amazing summer, full of adventures. Coming into it, exhausted after finishing my thesis, I didn't expect much, but it has been better than I dared hope for. It started with an amazing girl trip with Ellinor and Olene to the infamous Sandnes city 20 minutes away...