Å leve fra Ånden...

Mohammad som oversetter i samtale med Åsne Seierstad og filmskaper Ali Alibrahim etter at dokumentaren One day in Aleppo ble vist på konferansen for ytringsfrihet som jeg var på i Lillehammer Hvordan balansere helsen min og den tiden jeg trenger i terapi med en ny, og spennende og utfordrende jobb? Jeg har ikke svaret enda. Flere av mine venner har uttrykt at de ikke helt forstår  hva  jeg jobber med, og det forstår jeg godt. Jeg er ikke sikker på at jeg fullstendig forstår det selv. Kort sagt så jobber jeg på Sølvberget, Stavanger bibliotek og kulturhus, og hovedjobben min er med Friby Stavanger ; forfattere som ikke har kunnet ytre seg i sine egne land, og som derfor har fått komme for å få trygghet og ytringsfrihet i en friby, og i dette tilfellet Stavanger.  Utenom dette innebærer jobben min mye forskjellig. Sølvberget og Stavanger har sin egen litteraturfestival som er blant Norges største, men som jeg hadde svært liten kjennskap til før jeg begynte....

Uvitende under aktiv matlaging snappet Kaleb mine spede forsøk hjemme hos dem, og la det ut med et WOW! Jeg visste ikke han var SÅ overrasket over at jeg laget mat... Etter opphold på Modum er det vanlig å trenge videre hjelp hjemme over en viss tid. Jeg har brukt de siste månedene på å lete etter en psykolog eller terapeut, og  ikke en hvilken som helst en . Det måtte være noen som jobbet psykodynamisk, som er ganske forskjellig fra å jobbe kognitivt, og som jeg trodde kunne hjelpe meg i min komplekse situasjon. Det har vært en nedtur å innfinne meg med at Modum Bad ikke er en quick fix, og at jeg fortsatt trenger hjelp. Det å starte enda en gang med en ny person har vært vanskelig å motivere seg til. Men nå er jeg i alle fall i gang. I tillegg har problemer med mat toppet seg. Jeg har hatt den kjedelige oppdagelsen at jeg reagerer på mat! Jeg har ofte hørt om andre som har slitt med det samme, og kanskje dømt dem litt siden jeg alltid har vært altspisende, og sikkert l...

Etter en kjempefin tur i Oslo Det har gått tre måneder siden Modum Bad, men det føles lengre. De tre månedene virker langt borte nå, fjerne, det har skjedd så mye siden da. I tiden rett etter leste jeg gjennom journalene jeg hadde skrevet og undervisningen vi hadde fått, og artiklene - om følelser, om sinne og om skam . Men så datt realitetene innover meg, at det var over . En ny hverdag slo meg, med alt fra ansvar på arbeid hvor jeg raskt måtte sette meg inn i det som hadde skjedd mens jeg var borte, å innfinne meg på Bryne og fikse alle praktiske ting som ikke funket i leiligheten, å komme tilbake til menigheten som jeg hadde vært inn og ut av de siste årene, til å finne tilbake til forskjellige relasjoner.  Etter hvert gikk det opp for meg at jeg ikke bare var kommet tilbake fra Modum, men også tilbake fra misjon, tilbake til Norge og Bryne etter flere år med reising til Hawaii og Sør-Korea. Alt føltes uvant; kulturen, folkene... Hvem var jeg nå , etter livet som st...

Påsken er en spesiell høytid for de som kaller seg kristne. Det blir gjort mye ut av julefeiringen, da Jesus ble født i en stall, men hvis en virkelig skal forstå hva det vil si og være en etterfølger av Jesus, så må en forstå påsken. Her er selve essensen av kristen tro, selve kjernen, det som de aller fleste som kaller seg kristne faktisk er enige om. Jesus, som var fullt menneske og fullt Gud og som levde et liv uten å gjøre noe galt, velger å dø på et kors for å gjøre bot for all verdens synd. Det vil si at ingen av oss kan nå inn til Gud i oss selv, vi har alle gjort noe galt, og gode gjerninger alene kan ikke føre oss fram til en hellig Gud. Det måtte et botemiddel til, et offer, en død, noen måtte bane veien til Gud, noen måtte ta straffen for alt det gale som blir gjort, og det kunne ikke være hvem som helst. Det måtte være en som ikke hadde syndet, som hadde kjent på det å være menneske, vært fristet til å gjøre feil, til å lyge, stjele, baksnakke... men som valgte og klarte...

Jeg er så heldig å ha to tweens som tantebarn, men alt er ikke så enkelt som det en gang var. Jeg tror framdeles jeg nyter tittelen som en ganske kul tante, selv om Kaleb syns jeg er strengere enn mammaen sin, men ting har likevel forandra seg. Det er ikke lenger sånn at det kommer stormende unger hver gang jeg gjør min entré inn døra. En og annen titter kanskje opp fra det de holder på med, eller fortsetter å se stivt inn i iPad'en til jeg vifter hånda foran fjeset: "Hallo!!!" Ikke er det nødvendigvis helt fantastisk å ha alenetid med tante heller. Jeg husker framdeles første gang Kaleb dro på det da jeg spurte om han ville være med meg på noe... og svarte til slutt: "Eg må tenka på det!" Han hadde kanskje bedre ting fore. Kanskje det skjedde noe med vennene, kanskje han skulle finne på noe annet, han måtte se det an. Jeg ante at det var forandringer i vente. Det er heller ikke like lett å vite hva en skal finne på lenger. Før var det bare å foreslå en ...

Selv om jeg føler jeg er sterk nok og står oppreist, innrømmer jeg gjerne at det ikke er like lett å dele om oppholdet mitt på Modum Bad og mine personlige utfordringer på bloggen min. Det er noe med det å dele det som er vanskelig mens det pågår, mens du er midt i stormen og ikke vet hvor det vil ende eller når det vil bli bedre - usikkerheten og mangelen på kontroll - og ikke minst sårbarheten - som gjør det tøffere enn om det var et ferdiglaget kapittel. Å fortelle at "Ja, jeg hadde det ganske tøft i fjor etter Modum," er noe ganske annet enn å prøve å dele hvordan det er akkurat nå mens jeg hver dag kjemper for å stå i det og noen ganger å holde hodet over vannet. Jeg vet ikke hva jeg kjenner mest på - usikkerheten over hvem som vet og hva de vet, eller hva andre kan tenke om det og meg. Eller kanskje jeg er mest redd for hva arbeidskollegaer skal syns, eller dere jeg kjenner ganske godt, men ikke har snakket med om dette, eller de mer perifere bekjente eller tidligere ...

Foto: Dagsavisen De siste dagene har jeg brukt en del tid til å sette meg bedre inn i Syria-konflikten siden fribyforfatteren "min", Mohammad Habeeb, skal intervjues på Snakk! på Mellombels Ølstove på Bryne i morgen kveld. Men også fordi jeg har kjent lenge at jeg vil lære mer, vite mer om dette. Så jeg har brukt noen timer på å se både nye og gamle nyhetssendinger, samt en del dokumentarer, som fokuserer på forskjellige aspekt av krigen. Jeg tok initiativet og kontaktet Snakk! blant annet fordi jeg tror at Mohammad kan lære oss på Jæren mer om hva det er som egentlig skjer i Syria. Selv jeg som jobber ukentlig med Mohammad har jeg problem med å forstå hva det er som foregår der, og hva det er jeg skal håpe på, rett og slett hvem jeg skal heie på! Det er ikke nok å følge med på nyhetene for bildet er så stort og fragmentert. Vi hører at det er store aktører involvert; Russland, Iran, USA... de holder med forskjellige syriske parter, de samarbeider, og så bryter de samarb...

Livet på Modum Bad virket fremmed i begynnelsen, men ble fort veldig normalt. Utenom kvelds laget vi ingen mat selv, men ble servert til faste tider, vi vasket ikke en gang vårt eget bad, holdt bare rommene våre, stua og kjøkkenet sånn noen lunde i orden. Fra 9 om morgenen til ca 15.30 på ettermiddagen hadde vi som regel fullt program, og utenom forskjellig undervisning var det oftest ganske likt. Vi kom fort inn i en rytme. Alt vi slapp å gjøre praktisk og denne rytmen gjorde at vi lettere kunne bruke tida og energien på å jobbe med oss selv og forholde oss til hverandre, noe som hele tida var hardt arbeid og veldig givende. Men det gjorde også sitt til at vi kjapt ble  institusjonalisert, for å si det sånn. Noen ganger følte jeg meg også som et barn, og det var ikke uten grunn at vi tullet mye med å kalle terapeutene våre for "foreldrene våre" og "de voksne".  Det var interessant å observere over tid hvordan gruppekulturen utvikla seg. Behovet for å tilhøre...

Jeg lånte dette bildet av  Piglet, en blogger som også har skrevet om Modum Bad  fordi det viser så godt hvordan vi bor der oppe. Modum Bad er et stor område bestående av 100 (!) hus midt i skogen, med utendørs badebasseng, en dundrende foss rett i nærheten, høye fjell, utallige turveier og om vinteren flotte opptråkka skispor (hadde jeg bare gått på ski!!) I denne sveitserstilen fra 1850-tallet ble disse 100 bygningene bygget. Stedet har en egen kirke (Olavskirken) som er åpen 24 timer i døgnet, og to sykehusprester er tilgjengelige for sjelesorgssamtaler.  Modum Bad er et psykiatrisk sykehus med fem avdelinger. Traume. Spiseforstyrrelser. Familie. Angst. Depresjon. (I tillegg er det poliklinikk, en annen poliklinikk i Oslo, et forskningsinstitutt som er ledende i Europa og aktivt forebyggende arbeid som undervisning av helsepersonell, det er et eget institutt for sjelesorg, og så fins det mye mye mer.) Under hver av disse fem avdelingene er det flere grupp...

Ingen fortalte meg på forhånd at det var mulig å ha kjærlighetssorg etter endt opphold på Modum Bad. En på gruppe mi sa at han reiste hjem med kjærlighetssorg i forhold til hver eneste én av oss sju andre på gruppa; over hva vi hadde hatt sammen, og det ubestridelige faktumet at det måtte få en brå slutt. Det føltes brutalt for mange av oss å skulle reise hjem nå, når hjem var blitt livet på Modum Bad . Ingen fortalte meg at det kunne være enda vanskeligere å reise tilbake, enn å komme. Utsikten fra rommet mitt. Her satt jeg daglig i en god ørelappstol og så ut vinduet, hørte spurvene som småkvitret, så dem spise fuglemat vi hadde hengt opp i treet. Det var en dyp fred og ro å ha denne bjørka stående sånn rett utenfor vinduet, og å kunne sitte og se ut over de snødekte markene Det er umulig å beskrive helt ordentlig hva disse tre månedene har inneholdt og hva som egentlig har skjedd. På en måte føler jeg at alt inni meg har blitt kasta opp i lufta og nå enten henger der oppe e...

Det er min 2. og siste permisjon fra Modum Bad. 2 måneder har allerede gått, tiden har fløyet, samtidig som jeg føler at jeg har fått opplevelser og inntrykk for et helt år. Når jeg reiser tilbake i slutten av neste uke er det mindre enn 5 uker igjen, så skal jeg tilbake til hverdagen. 3 måneder innlagt - 3 måneder i intensiv terapi - da er jeg vel fikset? Da er jeg vel frisk igjen? Individualterapeuten min, Tomas, prøvde å fortelle meg så skånsomt som mulig at dette bare er begynnelsen; at det jeg lærer, og all helbredelsen som skjer må fortsette å arbeides med når jeg kommer "ut". Og jeg som trodde det var en 'easy fix', eller i alle fall håpet på en. Samtidig høres det mer troverdig ut; at å jobbe med seg selv, fortiden, barndommen og å lære å kjenne på følelser, tar et helt liv. På sett og vis blir jeg kanskje aldri ferdig? På Modum Bad har jeg møtt noe jeg aldri har truffet på før - ikke at jeg tror det er for alle, eller at de på noen måte er perfekte - me...

Jeg har nesten ikke vært på sosiale medier på tre uker, og syns det har vært deilig. Etterhvert glemte jeg nesten at det eksisterer, glemmer til og med å lese nyheter og å skru på mobilen. Det er herlig å være i en boble av og til, i alle fall på et sånt nydelig sted som Modum, med den naturen, og føle at en virkelig bor i skogen, utenfor all verdens aktiviteter. Jeg hadde ikke tenkt å skrive noe nå heller, selv om jeg er hjemom på en 2-dagers svipptur. Jeg hadde ikke sagt til noen at jeg kom hjem. Etter 11 dager "innestengt" på Modum Bads område spurte en av beboerne om jeg ville være med en tur ned til byen i nærheten, Vikersund. Vel, by og by, fru Blom. Et veldig lite tettsted med en gate, kanskje 5 butikker, men med 4-5 kaféer. Der fikk jeg en interessant opplevelse. Helt uforberedt inne på Spar for å lete etter ullstrømpebukse (det er kaldt på Østlandet!) følte jeg meg merkelig hudløs. Som om det var vind inne i butikken som fōr over kroppen. Det var rart å høre så hø...

Jeg fylte nettopp 38 og nærmer meg 40-årene med stormskritt. Selv om det har vært for travelt i det siste til å skikkelig reflektere over det, så merker jeg jo at det å bli eldre gjør noe med en. Tanken har slått meg at jeg i en alder av 38 år er på vei mot et opphold på Modum Bad, hvor andre bestemmer når vi må stå opp og når vi skal spise, og andre krav, som felles trening minst en gang i uka. Snakk om å være tilbake på barnestadiet! En 3 måneder lang leirskole hvor andre bestemmer de mest banale ting i livet ditt. Ved innleggelse på Modum, er det flere typer terapi en må være med på, blant annet gruppeterapi hvor jeg nå skal begynne og åpne meg om livet mitt til totalt ukjente folk. Selv om jeg ikke har lyst. Kanskje jeg noen av dagene hverken føler meg særlig positiv eller meddelsom, og kanskje det til og med er noen på gruppa jeg kommer til å mislike etter hvert. Allikevel må jeg altså daglig være rundt dem, og ikke bare det, men også dele de mest intime betroelser. For ikke å sna...

Hei alle lesere... jeg vet ikke helt hvem dere er. De siste månedene har det vært et økende antall lesere... 3-400 hits de 24 timene etter ar jeg la ut et innlegg og helt opp til over 600 (og nærmere 1000 på det siste) på de siste innleggene... og siden de aller fleste hit'ene kommer med en gang jeg har lagt det ut på Facebook regner jeg med at de fleste av dere er FB-venner, altså generelt venner, bekjente eller folk jeg i alle fall har truffet. Uansett, veldig kjekt at så mange (syns i alle fall jeg) leser det jeg skriver. Jeg føler meg beæret, jeg føler det som et ansvar. Av og til må jeg innrømme at jeg lurer på hvem dere er. Det var lettere å tenke seg til hvem dere kunne være da jeg hadde en 40-60 hits. Nå er det så mange flere, det må vel bety at mange av dere er veldig perifere bekjente, kanskje noen jeg ikke en gang kjenner lenger, eller venner av venner når jeg legger det ut under 'offentlig'? Uansett... For noen av dere er det ukjent, for andre som har fulg...