Å leve fra Ånden...

Da jeg begynte å skrive noen innlegg som gikk på oppdatering etter livet på Modum , av helse og jobb , og så relasjoner , tenkte jeg hele tiden at jeg ville slutte med en oppdatering av troslivet mitt. Hva vil det si for troen min å bli innlagt på Modum, kunne ikke Gud hjelpe meg slik at jeg slapp det? Selvfølgelig blir det umulig å reflektere grundig over hvordan troen min har blitt påvirket gjennom sykdom i et blogginnlegg, det måtte i så fall blitt en bok, men jeg kan prøve å si noe om det. Helt fra jeg var ganske liten har jeg hatt en tro, men et rettere ord for det vil være visshet , en dyp indre sikkerhet om at Gud fins. Etter litt tvil i tida før jeg ble 12, mest på om jeg egentlig ville tro på dette og følge Jesus, så har troen min gjennom tenårene, gjennom ung voksenalder, misjonsliv, studieliv, tøffe tider, glansdager, vært dypt forankra i denne vissheten. I disse periodene opplevde jeg både sterkt nærvær og fravær av Gud, men når jeg ser tilbake på det, ser jeg for meg ...

Dohistorien endte forresten bra. Jeg sendte mail til styret, og etter å ha venta utålmodig noen dager, sendte jeg melding til styreleder og forklarte saken. Så nå er heldigvis ingen sure på meg lenger, og det er jo veeeeldig viktig...  Det har vært forvirrende og utfordrende å flytte tilbake til Bryne i forhold til relasjoner. Og på Modum Bad har jeg jo lært og tørre å kjenne mer på følelsene,  ikke være redd dem , og høre etter på informasjonen de gir meg. Å kjenne på følelsene fører jo også til at jeg må ta ansvar for dem mer enn før, og i hvilke situasjoner er det en ofte føler mye? Jo, følelsene våre er gjerne sterkest i forhold til mennesker , de nærmeste, men også bekjente, på godt og vondt. Derfor fører jo dette også til at å kjenne mer på følelser gjør noe med relasjonene våre, og hva vi velger og gjøre med dem.  Alle vet at relasjoner forandrer seg. Tid. Avstand. Konflikter. Usikkerhet. Mange ting kan gjøre at de endres, og gjerne kjølner, og ofte tror...

Javel, her kommer dohistorien , mens jeg sitter her i skjul i leiligheten og gremmer meg, og venter på at det skal bli en ny dag og alle naboene mine skal få "etterlysning av do-eier" i posten. Det verste er jo at toalettet har stått der i full offentlighet , i det nye sykkelskuret (som før var søppelskur) til full og åpenlys skue i nesten tre uker !! Venninna mi, Beathe har gått forbi med hunden sin hver kveld og lurt på hvem i huleste det er som har satt toalettet sitt, gammelt og vel brukt, rett utenfor 1.etasje på den måten. Hun lurte på når noen i styret skulle ta grep i denne saken. Naboer, fra 1. til 5. etasje må jo ha gått i 3 uker og fundert, og ikke minst irritert seg over toalettet som ingen henter og ingen vet hvem er sitt. Hvem vet hvor mange klager som har kommet inn mens jeg har vært lykkelig uvitende og smilt til alle jeg har sett, hvor mange kommentarer nabo til nabo, hvor mange ganger har styreleder tenkt: Bare en dag til, så ...! Og hvor mange har i...

Mohammad som oversetter i samtale med Åsne Seierstad og filmskaper Ali Alibrahim etter at dokumentaren One day in Aleppo ble vist på konferansen for ytringsfrihet som jeg var på i Lillehammer Hvordan balansere helsen min og den tiden jeg trenger i terapi med en ny, og spennende og utfordrende jobb? Jeg har ikke svaret enda. Flere av mine venner har uttrykt at de ikke helt forstår  hva  jeg jobber med, og det forstår jeg godt. Jeg er ikke sikker på at jeg fullstendig forstår det selv. Kort sagt så jobber jeg på Sølvberget, Stavanger bibliotek og kulturhus, og hovedjobben min er med Friby Stavanger ; forfattere som ikke har kunnet ytre seg i sine egne land, og som derfor har fått komme for å få trygghet og ytringsfrihet i en friby, og i dette tilfellet Stavanger.  Utenom dette innebærer jobben min mye forskjellig. Sølvberget og Stavanger har sin egen litteraturfestival som er blant Norges største, men som jeg hadde svært liten kjennskap til før jeg begynte....

Uvitende under aktiv matlaging snappet Kaleb mine spede forsøk hjemme hos dem, og la det ut med et WOW! Jeg visste ikke han var SÅ overrasket over at jeg laget mat... Etter opphold på Modum er det vanlig å trenge videre hjelp hjemme over en viss tid. Jeg har brukt de siste månedene på å lete etter en psykolog eller terapeut, og  ikke en hvilken som helst en . Det måtte være noen som jobbet psykodynamisk, som er ganske forskjellig fra å jobbe kognitivt, og som jeg trodde kunne hjelpe meg i min komplekse situasjon. Det har vært en nedtur å innfinne meg med at Modum Bad ikke er en quick fix, og at jeg fortsatt trenger hjelp. Det å starte enda en gang med en ny person har vært vanskelig å motivere seg til. Men nå er jeg i alle fall i gang. I tillegg har problemer med mat toppet seg. Jeg har hatt den kjedelige oppdagelsen at jeg reagerer på mat! Jeg har ofte hørt om andre som har slitt med det samme, og kanskje dømt dem litt siden jeg alltid har vært altspisende, og sikkert l...

Etter en kjempefin tur i Oslo Det har gått tre måneder siden Modum Bad, men det føles lengre. De tre månedene virker langt borte nå, fjerne, det har skjedd så mye siden da. I tiden rett etter leste jeg gjennom journalene jeg hadde skrevet og undervisningen vi hadde fått, og artiklene - om følelser, om sinne og om skam . Men så datt realitetene innover meg, at det var over . En ny hverdag slo meg, med alt fra ansvar på arbeid hvor jeg raskt måtte sette meg inn i det som hadde skjedd mens jeg var borte, å innfinne meg på Bryne og fikse alle praktiske ting som ikke funket i leiligheten, å komme tilbake til menigheten som jeg hadde vært inn og ut av de siste årene, til å finne tilbake til forskjellige relasjoner.  Etter hvert gikk det opp for meg at jeg ikke bare var kommet tilbake fra Modum, men også tilbake fra misjon, tilbake til Norge og Bryne etter flere år med reising til Hawaii og Sør-Korea. Alt føltes uvant; kulturen, folkene... Hvem var jeg nå , etter livet som st...

Påsken er en spesiell høytid for de som kaller seg kristne. Det blir gjort mye ut av julefeiringen, da Jesus ble født i en stall, men hvis en virkelig skal forstå hva det vil si og være en etterfølger av Jesus, så må en forstå påsken. Her er selve essensen av kristen tro, selve kjernen, det som de aller fleste som kaller seg kristne faktisk er enige om. Jesus, som var fullt menneske og fullt Gud og som levde et liv uten å gjøre noe galt, velger å dø på et kors for å gjøre bot for all verdens synd. Det vil si at ingen av oss kan nå inn til Gud i oss selv, vi har alle gjort noe galt, og gode gjerninger alene kan ikke føre oss fram til en hellig Gud. Det måtte et botemiddel til, et offer, en død, noen måtte bane veien til Gud, noen måtte ta straffen for alt det gale som blir gjort, og det kunne ikke være hvem som helst. Det måtte være en som ikke hadde syndet, som hadde kjent på det å være menneske, vært fristet til å gjøre feil, til å lyge, stjele, baksnakke... men som valgte og klarte...

Jeg er så heldig å ha to tweens som tantebarn, men alt er ikke så enkelt som det en gang var. Jeg tror framdeles jeg nyter tittelen som en ganske kul tante, selv om Kaleb syns jeg er strengere enn mammaen sin, men ting har likevel forandra seg. Det er ikke lenger sånn at det kommer stormende unger hver gang jeg gjør min entré inn døra. En og annen titter kanskje opp fra det de holder på med, eller fortsetter å se stivt inn i iPad'en til jeg vifter hånda foran fjeset: "Hallo!!!" Ikke er det nødvendigvis helt fantastisk å ha alenetid med tante heller. Jeg husker framdeles første gang Kaleb dro på det da jeg spurte om han ville være med meg på noe... og svarte til slutt: "Eg må tenka på det!" Han hadde kanskje bedre ting fore. Kanskje det skjedde noe med vennene, kanskje han skulle finne på noe annet, han måtte se det an. Jeg ante at det var forandringer i vente. Det er heller ikke like lett å vite hva en skal finne på lenger. Før var det bare å foreslå en ...

Selv om jeg føler jeg er sterk nok og står oppreist, innrømmer jeg gjerne at det ikke er like lett å dele om oppholdet mitt på Modum Bad og mine personlige utfordringer på bloggen min. Det er noe med det å dele det som er vanskelig mens det pågår, mens du er midt i stormen og ikke vet hvor det vil ende eller når det vil bli bedre - usikkerheten og mangelen på kontroll - og ikke minst sårbarheten - som gjør det tøffere enn om det var et ferdiglaget kapittel. Å fortelle at "Ja, jeg hadde det ganske tøft i fjor etter Modum," er noe ganske annet enn å prøve å dele hvordan det er akkurat nå mens jeg hver dag kjemper for å stå i det og noen ganger å holde hodet over vannet. Jeg vet ikke hva jeg kjenner mest på - usikkerheten over hvem som vet og hva de vet, eller hva andre kan tenke om det og meg. Eller kanskje jeg er mest redd for hva arbeidskollegaer skal syns, eller dere jeg kjenner ganske godt, men ikke har snakket med om dette, eller de mer perifere bekjente eller tidligere ...

Foto: Dagsavisen De siste dagene har jeg brukt en del tid til å sette meg bedre inn i Syria-konflikten siden fribyforfatteren "min", Mohammad Habeeb, skal intervjues på Snakk! på Mellombels Ølstove på Bryne i morgen kveld. Men også fordi jeg har kjent lenge at jeg vil lære mer, vite mer om dette. Så jeg har brukt noen timer på å se både nye og gamle nyhetssendinger, samt en del dokumentarer, som fokuserer på forskjellige aspekt av krigen. Jeg tok initiativet og kontaktet Snakk! blant annet fordi jeg tror at Mohammad kan lære oss på Jæren mer om hva det er som egentlig skjer i Syria. Selv jeg som jobber ukentlig med Mohammad har jeg problem med å forstå hva det er som foregår der, og hva det er jeg skal håpe på, rett og slett hvem jeg skal heie på! Det er ikke nok å følge med på nyhetene for bildet er så stort og fragmentert. Vi hører at det er store aktører involvert; Russland, Iran, USA... de holder med forskjellige syriske parter, de samarbeider, og så bryter de samarb...

Livet på Modum Bad virket fremmed i begynnelsen, men ble fort veldig normalt. Utenom kvelds laget vi ingen mat selv, men ble servert til faste tider, vi vasket ikke en gang vårt eget bad, holdt bare rommene våre, stua og kjøkkenet sånn noen lunde i orden. Fra 9 om morgenen til ca 15.30 på ettermiddagen hadde vi som regel fullt program, og utenom forskjellig undervisning var det oftest ganske likt. Vi kom fort inn i en rytme. Alt vi slapp å gjøre praktisk og denne rytmen gjorde at vi lettere kunne bruke tida og energien på å jobbe med oss selv og forholde oss til hverandre, noe som hele tida var hardt arbeid og veldig givende. Men det gjorde også sitt til at vi kjapt ble  institusjonalisert, for å si det sånn. Noen ganger følte jeg meg også som et barn, og det var ikke uten grunn at vi tullet mye med å kalle terapeutene våre for "foreldrene våre" og "de voksne".  Det var interessant å observere over tid hvordan gruppekulturen utvikla seg. Behovet for å tilhøre...

Jeg lånte dette bildet av  Piglet, en blogger som også har skrevet om Modum Bad  fordi det viser så godt hvordan vi bor der oppe. Modum Bad er et stor område bestående av 100 (!) hus midt i skogen, med utendørs badebasseng, en dundrende foss rett i nærheten, høye fjell, utallige turveier og om vinteren flotte opptråkka skispor (hadde jeg bare gått på ski!!) I denne sveitserstilen fra 1850-tallet ble disse 100 bygningene bygget. Stedet har en egen kirke (Olavskirken) som er åpen 24 timer i døgnet, og to sykehusprester er tilgjengelige for sjelesorgssamtaler.  Modum Bad er et psykiatrisk sykehus med fem avdelinger. Traume. Spiseforstyrrelser. Familie. Angst. Depresjon. (I tillegg er det poliklinikk, en annen poliklinikk i Oslo, et forskningsinstitutt som er ledende i Europa og aktivt forebyggende arbeid som undervisning av helsepersonell, det er et eget institutt for sjelesorg, og så fins det mye mye mer.) Under hver av disse fem avdelingene er det flere grupp...

Ingen fortalte meg på forhånd at det var mulig å ha kjærlighetssorg etter endt opphold på Modum Bad. En på gruppe mi sa at han reiste hjem med kjærlighetssorg i forhold til hver eneste én av oss sju andre på gruppa; over hva vi hadde hatt sammen, og det ubestridelige faktumet at det måtte få en brå slutt. Det føltes brutalt for mange av oss å skulle reise hjem nå, når hjem var blitt livet på Modum Bad . Ingen fortalte meg at det kunne være enda vanskeligere å reise tilbake, enn å komme. Utsikten fra rommet mitt. Her satt jeg daglig i en god ørelappstol og så ut vinduet, hørte spurvene som småkvitret, så dem spise fuglemat vi hadde hengt opp i treet. Det var en dyp fred og ro å ha denne bjørka stående sånn rett utenfor vinduet, og å kunne sitte og se ut over de snødekte markene Det er umulig å beskrive helt ordentlig hva disse tre månedene har inneholdt og hva som egentlig har skjedd. På en måte føler jeg at alt inni meg har blitt kasta opp i lufta og nå enten henger der oppe e...