Å leve fra Ånden...

Mens vi snakker om angst, så fikk jeg noen kommentarer på Facebooklenken på sist blogginnlegg . Det er så bra med tilbakemeldinger, for dere som leser det kommer på mye som ikke jeg har tenkt på. Jeg er også selvfølgelig åpen for reaksjoner, og innspill hvis du som leser dette ikke er enig eller ser det på en annen måte. En av kommentarene handlet om at det er viktig å få fram at det går an å få hjelp om en sliter med angst. Det tror jeg er viktig å bekrefte. Jeg vet ikke om det kom så tydelig fram, men jeg har fått en god del hjelp fra profesjonelle til å finne ut hvordan jeg best kan takle angst når den dukker opp. Uten hjelp fra dem ville jeg kanskje enda vært redd for den, og den ville muligens ha kontrollert livet mitt. Nå får den ikke gjøre det. Et annet poeng jeg har tenkt litt på i etterkant av sist blogginnlegg er hvor forskjellig angst kan oppleves. Mine første erfaringer var veldig skremmende, men når den dukker opp nå kan den lett forveksles med noe annet, den kan opplev...

Jeg har tenkt en stund at jeg har hatt lyst til å skrive litt om angst. Kanskje for å ufarliggjøre det? Eller å gi det et ansikt, mitt ansikt? Kanskje for å fortelle min vandring i dette, ikke som ekspert eller fagperson, men som en som har slitt med det flere ganger over tid. Photocred: psykologisk.no Den første gangen jeg opplevde angst var en forferdelig opplevelse. Jeg visste ikke helt hva som traff meg. Det var bare en blanding av panikk og en vond følelse i brystet, som jeg ville gjøre hva som helst for at skulle gå vekk. Jeg var nesten uvitende om psykisk lidelse på den tida - og redd det , samtidig som jeg syns det var fascinerende. Men de første opplevelsene av angst handlet bare om å få vekk den vonde følelsen og kroppslige fornemmelsen, og håpe at den aldri kom igjen. Da jeg senere forstod at det var angst, men ikke slet med det lenger, var jeg framdeles redd den. Og jeg var glad for at den ikke kom igjen, på mange år. Den neste perioden jeg opplevde angst visste jeg h...

I det siste har jeg kjent på noe dypt, vanskelig som jeg har hatt problem med å definere. En stund trodde jeg at jeg hadde taket på hva det var jeg følte. Jeg trodde jeg var ensom. Følelsen som kunne slå meg på vei hjem fra jobb, men også etter en kjekk fest. Denne vanskelige følelsen som er så skambelagt for mange av oss. Ensomhet. Følte jeg meg ensom? Var det fordi jeg er single? Var det det å bo alene som gjorde det sånn? Men sent i kveld - alene på være-rommet mitt med bare stearinlys til å lyse opp mørket utenfor, er det noe annet som trår tydelig fram. Jeg kjenner på en dyp tomhet . Jeg ser ut på den mørke himmelen og de små lysene som blafrer såvidt og føler meg merkelig stille og tom. Jeg scroller nedover på Facebook-siden og ser jakten etter likes så tydelig, og kjenner igjen min egen jakt på likes til tider. Tomhet. Jeg tenker på følelsen jeg hadde da jeg gikk hjem fra en venninne i dag etter god mat og spennende samtaler. Tomhet. Mine forsøk på å finne meg til rett...

Siden jeg var 18 år har Nord-Korea hatt en spesiell plass i mitt hjerte. Jeg kom i 1997 tilfeldigvis forbi et klasserom hvor en film fra forholdene der ble avslørt, og noe i det grep meg. Jeg så bilder på skjermen av lik som lå og duppet i vannet, om mennesker som gråt i fortvilelse og fortalte en historie verden enda ikke hadde hørt . Det var en historie om hundre tusenvis, kanskje millioner som hadde dødd av sult etter feilslåtte avlinger og tørke, og manglende subsidier fra Russland som til da hadde vært en av landets få allianser. De døde i hopetall uten mat, hele byer ble utradert. Vi hørte om bark som ble spist av trærne, om hjem som hadde familieråd om hvem som skulle dø først, og deretter lot maten de fant gå til de sterkeste barna, slik at de eldre og syke døde først og så de voksne, for å etterlate utallige barn foreldreløse. Alt dette skjedde i verdens mest stengte land, mens det gikk media og oss utenfor hus forbi. Jeg fikk Nord-Korea på hjernen, jeg kunne ikke glemme d...

Jeg har vært tilbake i jobb i to uker, men jeg merker at jeg langt fra er tilbake fra feriemodus. Kanskje det er fordi jeg ikke føler at jeg har fått lang nok ferie? Jeg innrømmer glatt at årene som lærer og student gjorde meg en smule bortskjemt. 10 år med 2 måneder ferie hver sommer tok jeg for gitt, og kom nesten alltid tilbake i midten av august proppfull av energi og arbeidslyst. 3 uker gir ikke samme effekt. 3 uker hvor alt må skje, både full hvile, gøy, opplevelse, reising, beising av terrasse og andre prosjekt jeg ikke får tid til i hverdagen, osv, osv. Det er alt for lite tid. Hvordan gjør vanlige folk det? Årene som lærer har det - helt ærlig - tatt meg nesten 3 uker bare å roe ned før jeg virkelig klarer slappe av. Deretter har det vært en god måned med total avslapping hvor jeg ikke har tenkt på lærerjobben et sekund, jeg har glemt brukernavn og passord, jeg har kost meg og solt meg, før jeg begynner å bli litt rastløs og har en uke til å mentalt forberede meg og glede me...

Da jeg begynte å skrive noen innlegg som gikk på oppdatering etter livet på Modum , av helse og jobb , og så relasjoner , tenkte jeg hele tiden at jeg ville slutte med en oppdatering av troslivet mitt. Hva vil det si for troen min å bli innlagt på Modum, kunne ikke Gud hjelpe meg slik at jeg slapp det? Selvfølgelig blir det umulig å reflektere grundig over hvordan troen min har blitt påvirket gjennom sykdom i et blogginnlegg, det måtte i så fall blitt en bok, men jeg kan prøve å si noe om det. Helt fra jeg var ganske liten har jeg hatt en tro, men et rettere ord for det vil være visshet , en dyp indre sikkerhet om at Gud fins. Etter litt tvil i tida før jeg ble 12, mest på om jeg egentlig ville tro på dette og følge Jesus, så har troen min gjennom tenårene, gjennom ung voksenalder, misjonsliv, studieliv, tøffe tider, glansdager, vært dypt forankra i denne vissheten. I disse periodene opplevde jeg både sterkt nærvær og fravær av Gud, men når jeg ser tilbake på det, ser jeg for meg ...

Dohistorien endte forresten bra. Jeg sendte mail til styret, og etter å ha venta utålmodig noen dager, sendte jeg melding til styreleder og forklarte saken. Så nå er heldigvis ingen sure på meg lenger, og det er jo veeeeldig viktig...  Det har vært forvirrende og utfordrende å flytte tilbake til Bryne i forhold til relasjoner. Og på Modum Bad har jeg jo lært og tørre å kjenne mer på følelsene,  ikke være redd dem , og høre etter på informasjonen de gir meg. Å kjenne på følelsene fører jo også til at jeg må ta ansvar for dem mer enn før, og i hvilke situasjoner er det en ofte føler mye? Jo, følelsene våre er gjerne sterkest i forhold til mennesker , de nærmeste, men også bekjente, på godt og vondt. Derfor fører jo dette også til at å kjenne mer på følelser gjør noe med relasjonene våre, og hva vi velger og gjøre med dem.  Alle vet at relasjoner forandrer seg. Tid. Avstand. Konflikter. Usikkerhet. Mange ting kan gjøre at de endres, og gjerne kjølner, og ofte tror...

Javel, her kommer dohistorien , mens jeg sitter her i skjul i leiligheten og gremmer meg, og venter på at det skal bli en ny dag og alle naboene mine skal få "etterlysning av do-eier" i posten. Det verste er jo at toalettet har stått der i full offentlighet , i det nye sykkelskuret (som før var søppelskur) til full og åpenlys skue i nesten tre uker !! Venninna mi, Beathe har gått forbi med hunden sin hver kveld og lurt på hvem i huleste det er som har satt toalettet sitt, gammelt og vel brukt, rett utenfor 1.etasje på den måten. Hun lurte på når noen i styret skulle ta grep i denne saken. Naboer, fra 1. til 5. etasje må jo ha gått i 3 uker og fundert, og ikke minst irritert seg over toalettet som ingen henter og ingen vet hvem er sitt. Hvem vet hvor mange klager som har kommet inn mens jeg har vært lykkelig uvitende og smilt til alle jeg har sett, hvor mange kommentarer nabo til nabo, hvor mange ganger har styreleder tenkt: Bare en dag til, så ...! Og hvor mange har i...

Mohammad som oversetter i samtale med Åsne Seierstad og filmskaper Ali Alibrahim etter at dokumentaren One day in Aleppo ble vist på konferansen for ytringsfrihet som jeg var på i Lillehammer Hvordan balansere helsen min og den tiden jeg trenger i terapi med en ny, og spennende og utfordrende jobb? Jeg har ikke svaret enda. Flere av mine venner har uttrykt at de ikke helt forstår  hva  jeg jobber med, og det forstår jeg godt. Jeg er ikke sikker på at jeg fullstendig forstår det selv. Kort sagt så jobber jeg på Sølvberget, Stavanger bibliotek og kulturhus, og hovedjobben min er med Friby Stavanger ; forfattere som ikke har kunnet ytre seg i sine egne land, og som derfor har fått komme for å få trygghet og ytringsfrihet i en friby, og i dette tilfellet Stavanger.  Utenom dette innebærer jobben min mye forskjellig. Sølvberget og Stavanger har sin egen litteraturfestival som er blant Norges største, men som jeg hadde svært liten kjennskap til før jeg begynte....

Uvitende under aktiv matlaging snappet Kaleb mine spede forsøk hjemme hos dem, og la det ut med et WOW! Jeg visste ikke han var SÅ overrasket over at jeg laget mat... Etter opphold på Modum er det vanlig å trenge videre hjelp hjemme over en viss tid. Jeg har brukt de siste månedene på å lete etter en psykolog eller terapeut, og  ikke en hvilken som helst en . Det måtte være noen som jobbet psykodynamisk, som er ganske forskjellig fra å jobbe kognitivt, og som jeg trodde kunne hjelpe meg i min komplekse situasjon. Det har vært en nedtur å innfinne meg med at Modum Bad ikke er en quick fix, og at jeg fortsatt trenger hjelp. Det å starte enda en gang med en ny person har vært vanskelig å motivere seg til. Men nå er jeg i alle fall i gang. I tillegg har problemer med mat toppet seg. Jeg har hatt den kjedelige oppdagelsen at jeg reagerer på mat! Jeg har ofte hørt om andre som har slitt med det samme, og kanskje dømt dem litt siden jeg alltid har vært altspisende, og sikkert l...

Etter en kjempefin tur i Oslo Det har gått tre måneder siden Modum Bad, men det føles lengre. De tre månedene virker langt borte nå, fjerne, det har skjedd så mye siden da. I tiden rett etter leste jeg gjennom journalene jeg hadde skrevet og undervisningen vi hadde fått, og artiklene - om følelser, om sinne og om skam . Men så datt realitetene innover meg, at det var over . En ny hverdag slo meg, med alt fra ansvar på arbeid hvor jeg raskt måtte sette meg inn i det som hadde skjedd mens jeg var borte, å innfinne meg på Bryne og fikse alle praktiske ting som ikke funket i leiligheten, å komme tilbake til menigheten som jeg hadde vært inn og ut av de siste årene, til å finne tilbake til forskjellige relasjoner.  Etter hvert gikk det opp for meg at jeg ikke bare var kommet tilbake fra Modum, men også tilbake fra misjon, tilbake til Norge og Bryne etter flere år med reising til Hawaii og Sør-Korea. Alt føltes uvant; kulturen, folkene... Hvem var jeg nå , etter livet som st...

Påsken er en spesiell høytid for de som kaller seg kristne. Det blir gjort mye ut av julefeiringen, da Jesus ble født i en stall, men hvis en virkelig skal forstå hva det vil si og være en etterfølger av Jesus, så må en forstå påsken. Her er selve essensen av kristen tro, selve kjernen, det som de aller fleste som kaller seg kristne faktisk er enige om. Jesus, som var fullt menneske og fullt Gud og som levde et liv uten å gjøre noe galt, velger å dø på et kors for å gjøre bot for all verdens synd. Det vil si at ingen av oss kan nå inn til Gud i oss selv, vi har alle gjort noe galt, og gode gjerninger alene kan ikke føre oss fram til en hellig Gud. Det måtte et botemiddel til, et offer, en død, noen måtte bane veien til Gud, noen måtte ta straffen for alt det gale som blir gjort, og det kunne ikke være hvem som helst. Det måtte være en som ikke hadde syndet, som hadde kjent på det å være menneske, vært fristet til å gjøre feil, til å lyge, stjele, baksnakke... men som valgte og klarte...

Jeg er så heldig å ha to tweens som tantebarn, men alt er ikke så enkelt som det en gang var. Jeg tror framdeles jeg nyter tittelen som en ganske kul tante, selv om Kaleb syns jeg er strengere enn mammaen sin, men ting har likevel forandra seg. Det er ikke lenger sånn at det kommer stormende unger hver gang jeg gjør min entré inn døra. En og annen titter kanskje opp fra det de holder på med, eller fortsetter å se stivt inn i iPad'en til jeg vifter hånda foran fjeset: "Hallo!!!" Ikke er det nødvendigvis helt fantastisk å ha alenetid med tante heller. Jeg husker framdeles første gang Kaleb dro på det da jeg spurte om han ville være med meg på noe... og svarte til slutt: "Eg må tenka på det!" Han hadde kanskje bedre ting fore. Kanskje det skjedde noe med vennene, kanskje han skulle finne på noe annet, han måtte se det an. Jeg ante at det var forandringer i vente. Det er heller ikke like lett å vite hva en skal finne på lenger. Før var det bare å foreslå en ...