Å leve fra Ånden...

Det regner katter og hunder når jeg lander i Tunis, hovedstaden. Det høljer ned og jeg kan ikke for at jeg blir en smule deprimert. «Vi skulle visst blitt i London!» spøker noen av de jeg reiser sammen med, flere uttrykker sin misnøye. «Det er egoistisk å si, det har vært tørke, de trenger regnet her!» sier en mann brått. Jeg blir litt sur, selv om han jo selvfølgelig har rett. Bare synd at den tørken ikke kunne vart bittelitt lenger! Vi har jo ikke akkurat vært bortskjemt med sol i sommer.  Lina Ben Mhenni, min nye venninne, henter meg på flyplassen og beklager været, men jeg sier raust at de sikkert trenger det... På vei ut blir jeg introdusert for bodyguarden hennes! What?! Dette er spesi. Jeg hadde helt glemt av at hun blir fotfulgt 24 timer i døgnet! På vei til leiligheten hennes stopper vi for å fylle bensin, og mannen som fyller for henne vet tydeligvis hvem hun er, og skryter av å ha samme etternavn og at han står med henne i frihetskampen. Spøkende spør han om hun ...

Jeg ante noe var feil da flyselskapet sa at det ikke var mulig å ta med bagasje på turen, kun håndbagasje, men jeg slo det fort vekk. En liten stemme sa meg at det var litt rart at det var mellomlanding på bare halvannen time, men jeg tenkte at det gikk nok greit når jeg allerede var inne på flyplassområdet, forbi innsjekking og sikkerhet. Ikke før søndags kveld når jeg nevner for familien at jeg ikke fikk med bagasje og Christina sier det er det rareste hun har hørt blir jeg litt stressa. Og dette slår ut i full blomst når jeg i dag kom på flyplassen og damen i skranken ikke forstod billetten min og hvorfor det ikke gikk an å boarde meg helt til Tunisia. «Har du bestilt to separate billetter?» spør hun flere ganger, men jeg bedyrer, og viser ivrig fram reservasjonen min, at alt er gjort fra samme reisebyrå. «Men i systemet vårt har du bare billett til London!» Hun ender opp med å tilkalle sjefen sin og vil sende meg videre i systemet. Jeg kjenner at hjertet synker. Dette var ikke...

Siste uka - fra onsdag til onsdag - har vært ei uke med veldig mange inntrykk, mange tanker og mange meninger. Det var Kapittel 17 på Sølvberget Stavanger kulturhus, som er min arbeidsplass, og jeg hadde mine første program - et to-delt seminar om Hvor ble det av den arabiske våren? med foredrag av tunisiske Lina Ben Mhenni (som kom i Stavanger Aftenblad  dagen etter) og samtale med henne, Jacob Wærness , tidligere sikkerhetssjef i en storfabrikk i Syria og aktuell med boka Risikosjef i Syria, og Mohammad Habeeb , fribyforfatter i Stavanger som jeg jobber med til daglig. Det var skummelt og stress og spennende å ha mitt første arrangement på selveste Kapittelfestivalen, som er en festival for litteratur og ytringsfrihet med langt over 100 forskjellige program denne uken og mange tusen besøkende. Det var så mye å tenke på, alt fra det praktiske , som hvor vi skulle ha arrangementet, hvem vi skulle invitere, hvem skulle gjøre hva, til innholdet - å komme opp med en beskriv...

I thought I lost you English readers a long time ago, since it is for ever since I used to blog in English, and though there aren't that many of you clicking into my pages like before, understandably when writing in Norwegian now, I see that there are still some from America, and even countries like Greece, South Korea and quite a few from Russia coming by. Are you all Norwegians, I wonder, or is it to look at pictures or use Google translate? Anyways, I thought I'd write a little update on my life (and in English for those who used to follow my blog), and let you know what's been going on the last months. Over a year ago, last summer, I was in Hawaii for the last time with sorrow in my heart. I think the last  blogpost: Summer on end  or Good bye Hawaii  were some of the last I did in English. After a long time of resisting I decided to put my apartment there up for sale (I can still by a click go in and take a look at it !). It wasn't just selling an apart...

Mens vi snakker om angst, så fikk jeg noen kommentarer på Facebooklenken på sist blogginnlegg . Det er så bra med tilbakemeldinger, for dere som leser det kommer på mye som ikke jeg har tenkt på. Jeg er også selvfølgelig åpen for reaksjoner, og innspill hvis du som leser dette ikke er enig eller ser det på en annen måte. En av kommentarene handlet om at det er viktig å få fram at det går an å få hjelp om en sliter med angst. Det tror jeg er viktig å bekrefte. Jeg vet ikke om det kom så tydelig fram, men jeg har fått en god del hjelp fra profesjonelle til å finne ut hvordan jeg best kan takle angst når den dukker opp. Uten hjelp fra dem ville jeg kanskje enda vært redd for den, og den ville muligens ha kontrollert livet mitt. Nå får den ikke gjøre det. Et annet poeng jeg har tenkt litt på i etterkant av sist blogginnlegg er hvor forskjellig angst kan oppleves. Mine første erfaringer var veldig skremmende, men når den dukker opp nå kan den lett forveksles med noe annet, den kan opplev...

Jeg har tenkt en stund at jeg har hatt lyst til å skrive litt om angst. Kanskje for å ufarliggjøre det? Eller å gi det et ansikt, mitt ansikt? Kanskje for å fortelle min vandring i dette, ikke som ekspert eller fagperson, men som en som har slitt med det flere ganger over tid. Photocred: psykologisk.no Den første gangen jeg opplevde angst var en forferdelig opplevelse. Jeg visste ikke helt hva som traff meg. Det var bare en blanding av panikk og en vond følelse i brystet, som jeg ville gjøre hva som helst for at skulle gå vekk. Jeg var nesten uvitende om psykisk lidelse på den tida - og redd det , samtidig som jeg syns det var fascinerende. Men de første opplevelsene av angst handlet bare om å få vekk den vonde følelsen og kroppslige fornemmelsen, og håpe at den aldri kom igjen. Da jeg senere forstod at det var angst, men ikke slet med det lenger, var jeg framdeles redd den. Og jeg var glad for at den ikke kom igjen, på mange år. Den neste perioden jeg opplevde angst visste jeg h...

I det siste har jeg kjent på noe dypt, vanskelig som jeg har hatt problem med å definere. En stund trodde jeg at jeg hadde taket på hva det var jeg følte. Jeg trodde jeg var ensom. Følelsen som kunne slå meg på vei hjem fra jobb, men også etter en kjekk fest. Denne vanskelige følelsen som er så skambelagt for mange av oss. Ensomhet. Følte jeg meg ensom? Var det fordi jeg er single? Var det det å bo alene som gjorde det sånn? Men sent i kveld - alene på være-rommet mitt med bare stearinlys til å lyse opp mørket utenfor, er det noe annet som trår tydelig fram. Jeg kjenner på en dyp tomhet . Jeg ser ut på den mørke himmelen og de små lysene som blafrer såvidt og føler meg merkelig stille og tom. Jeg scroller nedover på Facebook-siden og ser jakten etter likes så tydelig, og kjenner igjen min egen jakt på likes til tider. Tomhet. Jeg tenker på følelsen jeg hadde da jeg gikk hjem fra en venninne i dag etter god mat og spennende samtaler. Tomhet. Mine forsøk på å finne meg til rett...

Siden jeg var 18 år har Nord-Korea hatt en spesiell plass i mitt hjerte. Jeg kom i 1997 tilfeldigvis forbi et klasserom hvor en film fra forholdene der ble avslørt, og noe i det grep meg. Jeg så bilder på skjermen av lik som lå og duppet i vannet, om mennesker som gråt i fortvilelse og fortalte en historie verden enda ikke hadde hørt . Det var en historie om hundre tusenvis, kanskje millioner som hadde dødd av sult etter feilslåtte avlinger og tørke, og manglende subsidier fra Russland som til da hadde vært en av landets få allianser. De døde i hopetall uten mat, hele byer ble utradert. Vi hørte om bark som ble spist av trærne, om hjem som hadde familieråd om hvem som skulle dø først, og deretter lot maten de fant gå til de sterkeste barna, slik at de eldre og syke døde først og så de voksne, for å etterlate utallige barn foreldreløse. Alt dette skjedde i verdens mest stengte land, mens det gikk media og oss utenfor hus forbi. Jeg fikk Nord-Korea på hjernen, jeg kunne ikke glemme d...

Jeg har vært tilbake i jobb i to uker, men jeg merker at jeg langt fra er tilbake fra feriemodus. Kanskje det er fordi jeg ikke føler at jeg har fått lang nok ferie? Jeg innrømmer glatt at årene som lærer og student gjorde meg en smule bortskjemt. 10 år med 2 måneder ferie hver sommer tok jeg for gitt, og kom nesten alltid tilbake i midten av august proppfull av energi og arbeidslyst. 3 uker gir ikke samme effekt. 3 uker hvor alt må skje, både full hvile, gøy, opplevelse, reising, beising av terrasse og andre prosjekt jeg ikke får tid til i hverdagen, osv, osv. Det er alt for lite tid. Hvordan gjør vanlige folk det? Årene som lærer har det - helt ærlig - tatt meg nesten 3 uker bare å roe ned før jeg virkelig klarer slappe av. Deretter har det vært en god måned med total avslapping hvor jeg ikke har tenkt på lærerjobben et sekund, jeg har glemt brukernavn og passord, jeg har kost meg og solt meg, før jeg begynner å bli litt rastløs og har en uke til å mentalt forberede meg og glede me...

Da jeg begynte å skrive noen innlegg som gikk på oppdatering etter livet på Modum , av helse og jobb , og så relasjoner , tenkte jeg hele tiden at jeg ville slutte med en oppdatering av troslivet mitt. Hva vil det si for troen min å bli innlagt på Modum, kunne ikke Gud hjelpe meg slik at jeg slapp det? Selvfølgelig blir det umulig å reflektere grundig over hvordan troen min har blitt påvirket gjennom sykdom i et blogginnlegg, det måtte i så fall blitt en bok, men jeg kan prøve å si noe om det. Helt fra jeg var ganske liten har jeg hatt en tro, men et rettere ord for det vil være visshet , en dyp indre sikkerhet om at Gud fins. Etter litt tvil i tida før jeg ble 12, mest på om jeg egentlig ville tro på dette og følge Jesus, så har troen min gjennom tenårene, gjennom ung voksenalder, misjonsliv, studieliv, tøffe tider, glansdager, vært dypt forankra i denne vissheten. I disse periodene opplevde jeg både sterkt nærvær og fravær av Gud, men når jeg ser tilbake på det, ser jeg for meg ...

Dohistorien endte forresten bra. Jeg sendte mail til styret, og etter å ha venta utålmodig noen dager, sendte jeg melding til styreleder og forklarte saken. Så nå er heldigvis ingen sure på meg lenger, og det er jo veeeeldig viktig...  Det har vært forvirrende og utfordrende å flytte tilbake til Bryne i forhold til relasjoner. Og på Modum Bad har jeg jo lært og tørre å kjenne mer på følelsene,  ikke være redd dem , og høre etter på informasjonen de gir meg. Å kjenne på følelsene fører jo også til at jeg må ta ansvar for dem mer enn før, og i hvilke situasjoner er det en ofte føler mye? Jo, følelsene våre er gjerne sterkest i forhold til mennesker , de nærmeste, men også bekjente, på godt og vondt. Derfor fører jo dette også til at å kjenne mer på følelser gjør noe med relasjonene våre, og hva vi velger og gjøre med dem.  Alle vet at relasjoner forandrer seg. Tid. Avstand. Konflikter. Usikkerhet. Mange ting kan gjøre at de endres, og gjerne kjølner, og ofte tror...

Javel, her kommer dohistorien , mens jeg sitter her i skjul i leiligheten og gremmer meg, og venter på at det skal bli en ny dag og alle naboene mine skal få "etterlysning av do-eier" i posten. Det verste er jo at toalettet har stått der i full offentlighet , i det nye sykkelskuret (som før var søppelskur) til full og åpenlys skue i nesten tre uker !! Venninna mi, Beathe har gått forbi med hunden sin hver kveld og lurt på hvem i huleste det er som har satt toalettet sitt, gammelt og vel brukt, rett utenfor 1.etasje på den måten. Hun lurte på når noen i styret skulle ta grep i denne saken. Naboer, fra 1. til 5. etasje må jo ha gått i 3 uker og fundert, og ikke minst irritert seg over toalettet som ingen henter og ingen vet hvem er sitt. Hvem vet hvor mange klager som har kommet inn mens jeg har vært lykkelig uvitende og smilt til alle jeg har sett, hvor mange kommentarer nabo til nabo, hvor mange ganger har styreleder tenkt: Bare en dag til, så ...! Og hvor mange har i...