Å leve fra Ånden...

Det er mars igjen og jeg reiser tilbake til Modum Bad i morgen. I dag har jeg vaska klær og pakka, avtalt at Magnar kjører meg til flyplassen og begynt å gjøre meg mentalt klar til å reise tilbake. Den siste uka har jeg lest mye i de to fullstappa journalene jeg skrev fra de tre månedene jeg var der. Det er utrolig at det er et år siden. Tida har gått så fort. Nå skal jeg tilbake til Østlandets vinterskoger. Altså skal jeg ikke på et nytt opphold, men på avslutningen av mitt første. For de fleste som kommer til Modum på tre måneders opphold venter en ukes avslutning ett år seinere. Jeg syns det er helt genialt. Så mens en jobber hjemme med alt en har lært, så har en den uka som kommer i bakhodet. Den kan være med å holde en ansvarlig, hvis en for eksempel etter seks måneder har lyst å gi opp. Da kan det være motivasjon nok at vi skal fortelle hvordan det har gått med oss igjen. I tillegg til at det er med å motivere en, er det også noe å se fram til. En skal jo få treffe alle igj...

I´ve just come home from three weeks of adventures in Hawaii. It´s my 20th time to the big island (pluss 2 times on Oahu). I have never counted before, but Magnar asked me walking into the airplane on our way home, and I counted for the first time as we boarded the plane. 20 times, in 20 years, if I´m correct! For many years I wasn´t there at all, like between 2001 and 2005 and 2005 and 2011. That means that for a lot of years I came to Hawaii several times a year. And several times I´ve thought it would be my last. But for some reason I seem to be coming back. It´s been three amazing weeks with a lot of fun and adventures. Hiking trips, long car drives along the volcano to come out to a nice beach or a small town with a totally different climate. Hawaii is one of the most ecologically diverse places in the world and has 10 of the worlds 13 climate zones, which means it´s less than an hour to get to tropical rainforest. During my stay I got to go back and visit almost all my favori...

Jeg føler noen ganger at jeg er for mye. At jeg snakker for mye. At jeg blogger for mye. At jeg snakker og skriver for mye om livet mitt, om sorg, om følelser. At det bare blir for mye depressivt. Helsa mi. Hawaii... Sorg... Blir ikke folk drittlei av å lese bloggen min? Skriver jeg ikke om mye av det samme igjen og igjen. Men - så føler jeg også at jeg er for lite. Jeg føler jeg blogger for lite. Det føles rart når jeg går lengre perioder uten å legge ut bilder på Instagram eller sjekke Snapchat. Det føles som om jeg ikke er åpen om livet mitt, som om en stor del av meg har blitt virtuell, og at hvis jeg ikke legger ut om livet mitt så er jeg i realiteten taus. Paradokser. Jeg kan føle meg for mye. Og for lite. Som jeg nevnte på Facebook og Instagram, så føles det ikke helt som om det blir lettere med årene, at far døde. Det føles vanskeligere. Siden det er lengre og lengre siden jeg har sett han. Samtidig så blir jo noe lettere. Jeg tenker på han mindre, den grusomme smerten ...

Så var jeg visst ute og reiste igjen. Og stoppestedet var Hawaii. Etter litt for lite sol denne sommeren, og litt for kort sommerferie (jeg er altfor vant til å være lærer eller student), og en altfor snau feriefølelse i Tunisia så skrek kroppen virkelig etter sol og sommer. Kanskje det også var en liten flukt. Av og til rømmer vi fra oss selv. Eller rømmer til et annet sted for å bli sterke nok til å ikke rømme mer. Jeg vet ikke helt. Det var kanskje mange grunner til at jeg reiste hit, og stedet var vel ikke helt tilfeldig. Som Ingvild sa til meg - hvis jeg virkelig bare hadde trengt sol, kunne jeg jo dratt til Gran Canaria. Litt mye billigere. Og ganske mye nærmere. Så hvorfor dro jeg til Hawaii? Egentlig var det en fjern tanke å reise så langt. Jeg følte jeg definitivt hadde sagt farvel til plassen, kanskje for godt da jeg solgte leiligheten der i april. Det var med stor sorg jeg solgte den. Mange knuste drømmer og håp lå i kjølvannet av avgjørelsen og virkeligheten jeg hadd...

Slik ser det ut. Venteværelset hos psykologen. Dette er en del av livet mitt. Her sitter jeg cirka en gang i uka og venter på min tur. Og her kommer jeg til å komme og gå i lang tid framover. For selv om jeg fikk mye god hjelp på Modum Bad, er det nok ikke en mirakelkur, og den største jobben startet da hverdagen kom her hjemme. Jeg hadde vel innerst inne håpet at Modum kanskje skulle være en slags quick fix , litt som en operasjon. Få stilt diagnose. Inn på operasjonssalen. Bedøvelse. Kirurger åpner deg opp og opererer vekk det som er galt. Hviletid og rekonvalesens, og vips så er en tilbake på beina, frisk som en fisk. Lærdommen min er at psykiske lidelser ofte kan ta veldig lang tid, og er alt annet enn en operasjon. Her tar det tid å bygge opp tillit, for helbredelsen skjer ofte i samhandling mellom terapeuten og pasienten. I dette rommet , mellom disse to, i denne relasjonen kan dypere sår leges. Men det tar tid. For tillit på dette nivået kommer ikke kjapt, og det fins ing...

Jula kommer tidligere og tidligere for hvert år, syns jeg. Og nå merker jeg at det allerede tidlig i november begynner å fylles opp. Høsten har bare sprunget av gårde, og så akselerer det fra november av. Og enda har jeg ikke vært i en butikk og kjøpt en eneste gave! Heldigvis fikk jeg gavekort på klær av mor, og Christina har mast på meg og fikk meg i dag endelig med ut for å kjøpe noen klær jeg kan ha på jobb og til jul. Jeg hadde nesten gitt opp å komme meg i en butikk selv, og lurer på om jeg må ty til kleshandel på nett, slik jeg gjorde før, for å få nye klær i hus. Å gå i butikker er så tiltak, på samme måte som å pynte leiligheten til jul (hvor jeg heldigvis fikk hjelp av Isabella) og å rydde og vaske i skuffer og skap.  Førjula begynte for min del 9.november da vi hadde julebord med huskjerka som jeg er en del av. Torstein og Carly hadde pynta så flott til jul, siden de ville ha en skikkelig norsk jul før de dro til sommer i Australia. Jeg kan godt spise pinnekjøtt ...

Noen som har lyst på kake med gul krem..? Jeg har ikke særlig god selvtillit når det kommer til å lage mat. Spesielt ikke på kaker og desserter. Det skjer en gang i skuddåret at jeg slår til, men som regel blir det Toros brownie med vaniljeis til (slår aldri feil!). Men av en eller annen grunn når jeg plutselig skal bake, så må jeg selvfølgelig velge det mest kompliserte. Som kake med gul krem, eller suksesskake  som den heter på fint ,  istedenfor at jeg kjapt kunne rørt sammen en krydderkake, som jeg har forstått er mye lettere. Det er akkurat som om når jeg virkelig skal bake, så er det ikke nok med krydderkake. Så jeg satte av rikelig tid til dette. Faktisk en hel kveld. Tenk så kjekt å for en gangs skyld servere en kake jeg selv hadde laget i mitt eget selskap dagen etter! Handling av varer jeg trengte starta før klokka seks. Allerede på det første egget gikk det galt. Da jeg skulle skille eggehviten fra det gule kom det litt eggeplomme ned i det hvite, noe jeg ha...

Etter en lettere dramatisk avslutning av Tunisiaturen er jeg nå hjemme igjen, og har hatt litt tid til i ro og mak svelge opplevelsene. Siste kvelden, hvor jeg først hadde vært med Lina og filmet på en søppelplass, med budskap til tunisere om å ikke misbruke friheten de har vunnet til å forsøple naturen, ringte hun politiet (etter sterk oppmoding fra faren om å ikke stikke av fra dem), for å gi beskjed hvor hun skulle. Deretter stakk hun ut av leiligheten for kjapt å hente mat til oss mens jeg blogget, og gav meg en siste beskjed om å ikke under noen omstendigheter , til og med hvis de banket på, å åpne døren. Jeg merket meg intensiteten hennes, men bare nikket og vendte tilbake til iPaden. Det varte og det rakk, en time gikk, så en til, men ingen Lina kom. Da klokka var over ti, kjente jeg at jeg begynte å bli bekymra for henne og ringte telefonen hennes. Ingen svarte. Jeg la igjen beskjed på Messenger, men ingen svar der heller. Plutselig føltes leiligheten veldig liten, og lydene ...

For you, my American, Korean and perhaps Canadian or other international friends who have seen me put out several blogposts lately with foreign pictures, I’m on a trip to Tunisia. There I’m visiting an organization working for peace and reconciliation called Friends of Tunisia, and the activist and writer Lina Ben Mhenni, who visited Stavanger Culture House (where I work) in September. It’s been a ride so far, traveling by myself from one city to another in North Africa, facing some fears and prejudices on the way, and talking to different kinds of people, from men at the hotel and on the train, to film makers, authors, journalists and other people working with culture, that surround Lina wherever we go.  Besides the bodyguard and the police following her, there are always people stopping her. But to be a friend of Lina’s it almost seems like you need to at least have published a few books or spent a couple of years in jail! Of the maybe 30 I’ve met non of them are what I c...

Jeg har vært hos den berømte Lina Ben Mhenni og skal tilbake igjen om få dager for å være med på filmfestival, se filmer og debatter retta mot fanger (i prosjektet hennes Books to prisons), treffe kunstgrupper og forhåpentligvis få gå litt i fotsporene til den arabiske våren med henne. Men aller først får jeg være med Njål og Mari Haugland i Sousse, feriebyen, som nå har mistet nesten alle sine vestlige turister. Jeg er spent på hvordan byen er uten, og møter andre gjester på et godt over halvfullt hotell, men med svært få vestlige... en del russere, et par tyskere og franskmenn, men ellers for det meste arabere. Det er en annerledes følelse enn de andre gangene jeg har vært her. Kanskje avventende er den rette beskrivelsen? De jeg kommer i snakk med er fra Algerie og Marokko. De er på guttetur, forklarer de, de er studenter og arbeidere på ferietur. Njål og Mari forteller at disse og lokale tunisere som er på hotellet, er velstående. Og at det ikke er vanlig at tunisiske kvinner, og...

Det regner katter og hunder når jeg lander i Tunis, hovedstaden. Det høljer ned og jeg kan ikke for at jeg blir en smule deprimert. «Vi skulle visst blitt i London!» spøker noen av de jeg reiser sammen med, flere uttrykker sin misnøye. «Det er egoistisk å si, det har vært tørke, de trenger regnet her!» sier en mann brått. Jeg blir litt sur, selv om han jo selvfølgelig har rett. Bare synd at den tørken ikke kunne vart bittelitt lenger! Vi har jo ikke akkurat vært bortskjemt med sol i sommer.  Lina Ben Mhenni, min nye venninne, henter meg på flyplassen og beklager været, men jeg sier raust at de sikkert trenger det... På vei ut blir jeg introdusert for bodyguarden hennes! What?! Dette er spesi. Jeg hadde helt glemt av at hun blir fotfulgt 24 timer i døgnet! På vei til leiligheten hennes stopper vi for å fylle bensin, og mannen som fyller for henne vet tydeligvis hvem hun er, og skryter av å ha samme etternavn og at han står med henne i frihetskampen. Spøkende spør han om hun ...

Jeg ante noe var feil da flyselskapet sa at det ikke var mulig å ta med bagasje på turen, kun håndbagasje, men jeg slo det fort vekk. En liten stemme sa meg at det var litt rart at det var mellomlanding på bare halvannen time, men jeg tenkte at det gikk nok greit når jeg allerede var inne på flyplassområdet, forbi innsjekking og sikkerhet. Ikke før søndags kveld når jeg nevner for familien at jeg ikke fikk med bagasje og Christina sier det er det rareste hun har hørt blir jeg litt stressa. Og dette slår ut i full blomst når jeg i dag kom på flyplassen og damen i skranken ikke forstod billetten min og hvorfor det ikke gikk an å boarde meg helt til Tunisia. «Har du bestilt to separate billetter?» spør hun flere ganger, men jeg bedyrer, og viser ivrig fram reservasjonen min, at alt er gjort fra samme reisebyrå. «Men i systemet vårt har du bare billett til London!» Hun ender opp med å tilkalle sjefen sin og vil sende meg videre i systemet. Jeg kjenner at hjertet synker. Dette var ikke...