Å leve fra Ånden...

Det begynner å bli en stund siden jeg blogget. I dag fikk jeg en melding fra ei venninne som hadde kjent seg igjen i det å være arbeidsledig. Da kjente jeg lysten til å blogge igjen. Mange ganger tror jeg at jeg ikke har noe å komme med, og lurer på hvem jeg skriver for. Jeg kan bli usikker om jeg ikke får respons. Da er det godt å høre at det betyr noe for noen, om det så bare er litt, om det så bare er en. Vi trenger alle bekreftelse, og dette behovet har bare økt og økt de siste årene. Samtidig så virker det som om vi ikke blir metta, vi får ikke nok. Jeg kan legge ut et blogginnlegg og få tilbakemeldinger på at det er bra, men så er jeg like usikker neste gang. Hva er dette i oss som ikke får nok? I barndommen min var det helt annerledes, vi sa sjelden at vi var glade i hverandre eller kom med mange oppmuntringer. Det var ingen som sa de heiet på meg. Men allikevel husker jeg de få komplimentene jeg fikk, noen av dem sitter som spikra. Jeg kunne tenke på dem i dagevis etterpå og ...

Fotokreditering: sjelemat.blogspot.com Nytt år, nye muligheter. Vi er inne i 2019. Aldri mer 2018. Nye ark. Ny start. Et nytt år bærer alltid muligheter med seg til å gjøre opp regnskap for året før og ønske noe for neste år, og gjerne også nyttårsforsett som en skal prøve å overholde. Når jeg ser tilbake på 2018 ser jeg at det var et ganske tøft år. I alle fall om jeg skal se det under ett. Jeg reiste tilbake til Modum Bad og satte ord på hvordan jeg hadde følt meg etter at jeg kom hjem. Det føltes til tider som å falle. På Modum var jeg beskyttet og hjulpet, men så var det livet utenfor, alene. Jeg ble arbeidsledig i 2018 og har vært det mesteparten av året. Det har vært utfordrende. Jeg elsker å jobbe, og det gir stor mening til livet mitt, og selv om ikke alltid helsa har spilt på lag, ofrer jeg mye for å kunne jobbe og gjøre det så bra som mulig. Jeg elsket jobben min som fribykoordinator på Sølvberget i Stavanger, og det var trist at en epoke var over. Hva skulle jeg ...

Har noen fått med seg alle artiklene i Aftenbladet, en hel serie, om adopsjon? Jeg har fått med meg et par artikler, men har ellers hørt om det fra flere andre. Det dukker opp litt her og litt der. Tanten min hadde klippet ut alt sammen og gitt det til min mor. Da jeg kom hjem til henne på lørdag lå de tett strødd utover på stuebordet. "Vil du lese?" spurte hun, og fortalte ivrig om noe som stod der. "Nei, du kan lese, du," svarte jeg og hørte på henne med en viss reservasjon inni meg. Adopsjon. Det er et stort tema for meg. Jeg er jo adoptert. Det her gjelder jo meg. Skal jeg virkelig gå inn i dette, og til og med skrive noe om det? Skal jeg lese alle disse artiklene som har så sterke meninger og karakteristikker, som på en måte sier noe om meg også? Jeg har hørt om flere som har følt seg utrolig stigmatisert av å lese disse artiklene som har blitt publisert i mange uker. Mens andre har syns det har vært befriende at noen setter ord på hva som har foregå...

Hva vil det egentlig si å tro? Hva tror jeg det er? I det siste har jeg vært i flere samtaler med folk jeg kjenner om tro. Både troende kristne og ikke. Min mor har alltid pleid å si at hun er glad at hun i disse dager kan kjenne trygghet til å tro. Jeg tror hun mener at hun er glad hun klarer tro i en tid som denne, med så mye ustabilitet og forandringer, hvor det er så mange meninger og hvor søken etter sannhet er satt sånn under press, at hun er glad hun klarer tro på noe som ikke forandrer seg, på at det fins en Gud, Gud i Bibelen. Men andre jeg har snakket med syns det er vanskelig å tro. Noen vil gjerne, men de klarer det ikke. Det kan være så mangt som står i veien. Vitenskap versus tro. Kan jeg virkelig tro at det som står i Bibelen er sant? Det kan være vonde opplevelser med kristne eller kirken. Mine erfaringer gjør det vanskelig for meg å tro . Gjerne på en god Gud. Det som uansett går igjen, er uttrykket - å klare å tro. Jeg klarer ikke tro. Som i, jeg prøver , eller...

I dag reiser jeg på stille retreat. Jeg tar bilen og kjører innover mot Mosterøy for å være i stillhet i naturskjønne omgivelser. Jeg lurer på om jeg skal ta med mobilen og legge den igjen i bilen, eller la den være igjen hjemme. Skal jeg bare satse på å finne det, eller måtte spør meg fram som i gamle dager? Kanskje jeg må ta med adressen og telefonnummer på en lapp? Ringe på en dør og spør om å låne telefonen? På Mosterøy, nær Utstein kloster blir jeg i noen døgn for å finne stillheten, i og rundt meg selv. I dag etter dag skal vi være helt stille, til og med under måltidene. Det er første gang og jeg kjenner ingen. Hva er retreat?  Faktisk så vet jeg ikke helt enda. Selv om jeg ikke har vært på et før sammen med andre har jeg reist på egne «retreat» på hytter før, en dag eller to eller fem for å være helt alene og uten lyder rundt en. Jeg vil tro retreat er noe sånn, bare alene sammen med andre. Drevet av en lengsel etter å komme bort fra hverdagen og alle stemmene rund...

Det som slår meg når jeg er på besøk i fengsel, er hvor bra det er der. Flere av de innsatte omtaler det også sånn. De har DVD-spiller, TV, og de kan også besøke hverandre. De kan trene og de får treffes sånn som dette, på møte og konsert, eller gjerne en fotballkamp mot bedriftslag, en gang i blant. De forteller om ekte ambisjoner om å slå andre bedriftslag. Det høres nesten ut som et vanlig fotballag. Å være her er ikke som i amerikanske fengsel, slik vi har sett på film eller en dokumentar jeg så nylig . Det er ikke som i Prison break hvor de går rundt i blå eller orange kjeledresser og sitter bak gitter. Norske fengsel er humane. Du får lov til å ta utdannelse, noen av dem jobber, bygger, lager ting med hendene. Noen av fengslene er nesten som en bedrift hvor de lager for eksempel gjenstander i tre som kan selges. To av de jeg snakka med er fullt i gang med studier. Det er ikke helt som vanlig, de kan ikke gå på skoletimer, de får ikke oppfølging av lærere, men de kan lese selv...

NRK super Etter at jeg leste Bienes historie av Maja Lunde endret noe seg for meg i forhold til miljøet. Boka er - både i fortid, nåtid og fremtid - tre oppdiktede historier om hva som kan skje når biene forsvinner og hvilke konsekvenser det har for menneskene. Forfatteren har forestilt seg at i Kina om ikke alt for mange år, så er biene helt borte og matmangelen er stor som følge av dette. Folk må selv klatre opp i trærne og befrukte blomstene. Denne boka, samt Begynnelser av Carl Frode Tiller, om naturen vi holder på å ødelegge, har fått meg til å tenke og har virkelig åpnet øyene mine for miljøproblemene vi står ovenfor i dag.  Dette et absolutt ikke selvsagt for meg, dessverre. Jeg som hører til de som på 90-tallet lo og tullet med Save the whales-organisasjoner og ikke forholdt oss til klimaet. Det var bare snakk om noe som ikke angikk meg, følte jeg. Jeg forstod ikke hvorfor det ble fuzzet sånn over. Vi hadde det vel bra nå, sånn vi hadde det? Virkelig mangel på kunn...

Jeg kom meg til og med opp på et fjell! Jeg sitter og leser blogginnlegget jeg skrev for noen uker siden, om å komme meg opp på hesten igjen, om hvor tøft det har vært å være arbeidsledig. Har det skjedd noe siden sist da? Har jeg fått meg jobb? Det føles lenge siden jeg skrev det, og det føles som om mye har skjedd. Jeg har vært på trening fem ganger på like mange uker. En av gangene gikk jeg 20 minutt (og sprang bittelitt) på tredemølle og strakk ut i ti minutter etterpå, og talte det som trening. Noen ambisjoner om å komme tilbake til tre ganger i uka virker fjern (og urealistisk?), men jeg er i alle fall i gang. Jeg har fortsatt med å blogge (knock on wood), og jeg har sunget mer enn på lenge. Og ja, ting er bedre. Merkbart bedre. Det er som om jeg har fått mer fred inni meg, og jeg har bestemt meg for å nyte å være arbeidsledig. Tenk på det! Er det lov? Jeg hadde ei venninne som gjorde det. Hun søkte på de jobbene hun kunne, og ellers koste hun seg på kafé og reiste ti...

Jeg føler meg underlig sårbar. Nesten naken. Foran meg sitter kanskje 12 menn, nesten som på rekke og rad, og ingen kjenner meg. Noen ser på meg med blanke blikk, andre med en viss interesse. Alle har de en dom på seg. Jeg aner ikke hva, eller hvor lenge de sitter der. Jeg kjenner ikke deres historie. Jeg vil vite hvem de er. Jeg vil spør. Men vi har fått tydelig beskjed på forhånd hva vi kan og ikke kan si. Egentlig ganske logisk. Ikke vis at du kjenner dem hvis ikke de tar kontakt. Ikke spør dem hva de sitter inne for eller når de kommer ut. Og selvsagt kan jeg ikke spør dem hva de driver med.... i etterkant finner jeg det faktisk vanskelig å ikke spør akkurat det spørsmålet, det viser meg hvor fort vi tyr til "hva gjør du på?" og hvor mye samtaler i begynnelsen av et bekjentskap handler om jobben vår, hva vi driver med på dagtid, hvem vi er når vi handler, gjør, er aktive, istedenfor hvem vi er når vi ikke gjør. Det virker helt absurd å synge for dem, og jeg føler romme...

Foto: Arenan Tro er en interessant ting. I Norge er den ofte sett på som ganske privat, vil jeg påstå. Kanskje enda mer enn i andre land, selv om jeg ikke er sikker på det. Men i USA for eksempel, syns jeg at personlig tro er mer ute i det offentlige rom. Politikere og kjendiser snakker åpent om det, det er på pengesedlene, `Bless you´ er et utbredt uttrykk, og kristne er generelt mer på banen, gjerne mer " aggressivt" eller direkte enn her.  Hvorfor holder vi det så privat her hjemme? Tro er jo noe alle gjør. Vi tror alle på noe. Og om du sier du ikke tror på en gud, så tror du kanskje på mennesket? Eller menneskerettigheter? Eller på det gode i mennesket, at meningen med livet er at vi skal være gode og snille med hverandre? Hva med, du tror at det ikke fins en Gud? Uansett, jeg skulle ønske vi kunne snakke mer åpent om tro. Hva vi personlig tror på, og tviler på, og hvilken vandring vi er på i forhold til dette. Og kanskje jeg må begynne med meg selv. Jeg ha...

Hvis jeg skulle velge mellom bilde og ord, så ville jeg valgt ord, igjen og igjen. Jeg har aldri vært noe veldig god til å ta bilder, og var en av de seneste til å bruke Insta og Snap, mens ord har alltid kommet lett for meg. Jeg begynte å blogge i 2004, og utenom noen opphold, har jeg holdt på siden da. Veldig lavterskel og fritt, men dog. Jeg har for det meste unngått veldig kontroversielle temaer. Kanskje har det vært feigt. Kanskje fordi jeg ikke har tålt kamper som kunne komme. Kanskje fordi jeg har fokusert på andre sider av livet mitt enn disse. Men jeg har egentlig veldig mange sterke meninger jeg kanskje skulle skrevet om, som jeg kvier meg for. Noe av grunnen til at jeg ikke har skrevet så mange type kontroversielle artikler (noen har det vært) er at jeg ikke har hatt kapasitet til å sette meg inn i ulike emner. Jeg har lyst å grunngi skikkelig det jeg mener, og ha lest sakene fra flere sider på forhånd. Hvis det blir en diskusjon rundt det etterpå, har jeg lyst å ha argume...

Vi er på Mellombels igjen. En stund siden nå, en hel sommer og litt høst. Det har blitt skikkelig kaldt ute og sommeren er definitivt over. I går hadde vi bokklubb for 8. gang. Tror snart vi kan si at den er etablert. Åtte bøker lest og analysert og diskutert. Åtte bøker som jeg alltid kommer til å huske godt, nettopp fordi vi har snakket om dem og snudd og vendt på innholdet. Jeg tror det er den første bokklubben jeg er med i, utenom den jeg var med i som barn, eller Trygg trafikk, haha. I barnebokklubben fikk jeg hjem Astrid Lindgren og Torbjørn Egners gamle gode, blant annet. Jeg elsket det. Og jeg husker at jeg satt og tegna og fargela i Trygg trafikk-bøkene som kom jevnlig. Het det forresten Trygg Trafikk?! Jeg husker ikke. Men det har faktisk vært bittelitt skummelt å starte en bokklubb som godt voksen, jeg kan vel kalle meg selv det nå. Litt sånn forventninger til meg selv og hva en skikkelig bokklubb skal være og inneholde, i alle fall når jeg hører om mine mannlige venne...

Det er to motsetninger som jeg tror er viktige å vite om angst. Når en får angst, altså en sterk følelse av frykt uten noen reell fare, ønsker en å komme seg bort fortest mulig. Dette er helt naturlig. Kroppen produserer adrenalin, blodet rusher gjennom årene, en blir mer våken og på alerten, og tenker gjerne både fortere og klarere for å komme seg bort fra situasjonen på en eller annen måte. Kroppen reagerer egentlig sånn den skal. Det var ment til å være sånn. Om det hadde vært en reell fare... Om det hadde stått en løve i veien. Da er vi heldigvis skapt slik at kroppen reagerer med en frykt som gir oss uante krefter slik at vi kan komme oss bort fra situasjonen ved å springe veldig fort. Det er naturlig å ville løpe fra vanskelige følelser Foto: ung.no Det motsetningsfylte ved angst er altså at en skal gjøre det motsatte. En skal bli. Ikke springe. Jeg tror det er viktig å lære seg å utholde følelsene sine og ikke bare stikke av, å tørre og kjenne p...

Har du noen gang ligget nede for telling? Ikke kommet deg opp på hesten igjen? Slik har jeg det nå. På mange måter er jeg skrudd tilbake til null, satt ut av spill og vet ikke hvordan jeg skal komme meg inn i ringen igjen. Hvordan kommer en seg opp når det i hodet virker umulig? Er det bare å tvinge seg? Jeg har tro på å lirke meg på plass. Ikke nødvendigvis et svart hvitt svar. Har mistet tro på å enten tvinge meg, eller slippe alt og slappe av til lysten kommer av seg selv. For ofte funker ikke noen av delene, hverken å kontinuerlig gå imot sin egen vilje og bruke tvang, eller å vente og vente på en lyst som aldri kommer. Men kanskje,  kanskje  går det an å lirke seg selv på plass, litt her og litt der, litt nei og litt ja, og litt  litt . Da jeg avsluttet vikariatet mitt på Hognestad skole i juni og tok sommerferie med de andre lærerne, var det for meg som å ta et steg inn i det store intet. Det føltes forferdelig. Foran meg lå - ingen ting. Ingen slutt på ...

Av og til tar livet en uventet vending, og går plutselig i en helt annen retning. Kanskje skjer det mens du minst venter det. Av og til tror vi at vi står stødig og vet akkurat hvor vi er på vei hen, men så snur det plutselig i en håndvending og vi står der, usikre og kanskje redde. Er det noe vi kan være sikre på så er det at livet endrer seg. Vi kan prøve så godt vi kan å klore oss fast til det trygge, det vante, men på mange områder må vi gi slipp, brått eller litt etter litt. Jeg går nå gjennom en slik endring, og er det noe jeg merker så er det at endring kan gjøre vondt, men at det også åpner dører som gir nye muligheter og frihet. Jeg sluttet i jobben som fribykoordinator 31.desember, og ser tilbake på tiden min på Sølvberget med glede. Alt jeg har fått være med på, så mange spennende mennesker jeg har truffet. Som koordinator ble jeg strukket i alle retninger og fikk utvida horisonten min og utfordra nye sider av meg selv! Det har vært litt av en reise. Men nå var denne...

Fra Maries Facebook Jeg kjenner ikke Marie noe særlig godt. Egentlig har jeg bare truffet henne i en ukes tid. Vi var sammen på en misjonstur til Tsjekkia for 5-6 år siden, hvor hun var del av en liten herlig jentegjeng fra Imi-kirken. Jeg kjente henne som en skjønn og god og glad jente, en jeg kunne tenke meg var lett å bli glad i. Vi hadde noen fantastiske dager sammen med tsjekkere som ble våre venner - utenom det kjente jeg ikke noe særlig til henne. Men nok til at hun la meg til på Facebook etterpå og jeg sporadisk så oppdateringene hennes. Allikevel - det gikk kaldt nedover ryggen min da jeg så at ei jente fra Stavanger var forsvunnet og jeg kjente igjen navnet hennes. Kunne det være den Marie jeg visste hvem var? Nei, det måtte ikke være henne. Jeg gikk rett inn på Facebook for å sjekke. Det var henne . Hjertet sank i brystet mitt. Etter det har jeg gått med en liten klump i magen. Jeg tenker på det flere ganger til dagen og sjekker stadig nettsteder for å lese om utvik...