Å leve fra Ånden...

I recently got home from Taiwan and am recovering from jetlag. The first few days I felt like I was seasick. It´s a horrible feeling. One moment you´re fine, and the next you feel like a drunk. Taiwan was possibly the worst and the best trip I´ve ever had. I think I kind of had a feeling when I wrote on Facebook before leaving that I was "excited and scared "... I´ve been traveling for a long time - over 22 years - in more than 35 countries, but the actual plane trips back and forth are the worst I ever experienced. They had all the stress you can imagine. Strike among the baggage people (I didn´t even know they could strike on their own!) 36 hours extra of waiting, hours and hours not knowing when or if there would come a plane Experiencing fear of flying for the first time, I think I got exhausted and a bit delirious with all the waiting Waiting for my luggage for 48 hours, without having anything at all with me ("that´s what you get for packing so little the way...

Ja, så måtte jeg ha hjelp på å komme opp på steinen for å få tatt et bilde :-) Av og til blir du dratt med på et eventyr du bare ikke hadde tenkt deg. Helt uventet kan det oppstå og så er du plutselig med på noe du aldri hadde sett for deg at du gjorde. Jeg har ikke campet noe særlig siden jeg var i barneårene, og da var det alltid med campingvogn. Erfaringene de ti siste årene var en uke på festivalen Korsvei i 2011 hvor ei venninne Rannveig og jeg lå halvveis oppå hverandre i et enmannstelt og frøs mens det høljeregna utenfor, hele uka. Alt var bløtt og klamt og ubehagelig, og aldri følte jeg at jeg var noe i kontakt med hverken naturen eller det urnorske. Hvis campinglivet var norsk folkesjel om sommeren, ja, da var jeg ikke skikkelig norsk. Neste gang var rundreise i Europa med Arnfrid og Anne. En fantastisk tur, vi kjørte litt på måfå gjennom Danmark, Tyskland, vi var noen dager i Belgia, gjennom Luxemburg, og bare gjorde det vi hadde lyst til. 12 dager. Vi hadde med oss t...

snl.no statravel.no Å leve ut en drøm kan være så mangt, og starte med en hel serie av tilfeldige hendelser. Plutselig har en dør inn til noe spennende åpnet seg uten at du helt var klar over at det skjedde. En tilfeldig person, en forandring i livet, et valg, til og med negative hendelser kan åpne opp for noe nytt som du kanskje innerst inne har lengtet etter. Men det kan også slutte av like brått som det hele startet. Dette med kinesisk begynte med Miriam.  Jeg skrev om da hun  fikk lokket meg til å se på en kinesisk dramaserie full av hormonfylte 18-åringer. Det tok meg en episode og så ble jeg, ganske uventa, hekta! Jeg så flere serier, både kinesiske og koreanske, og noe i kulturen der fascinerte meg sånn. Noe jeg kjenner igjen i meg selv. I mange år hadde jeg et   love hate   forhold til Korea og koreanere og de kan framdeles få fram de dypeste følelsene i meg, bare ved å snakka til meg på gata. Kanskje det er på grunn av fortida mi, og at jeg jo...

flux.no "Du må slutte å tro at du er så veldig spesiell. Du er egentlig ganske ordinær. Om jeg leser om noen av dere på Wikipedia om 20 år vil jeg bli veldig overrasket. For Gud er dere alle spesielle, men i verden er dere ganske vanlige." Talen var på sist fredag, av min gode kamerat Jarle Mong, foran en 30-40 ungdommer. Jeg ble glad da jeg hørte den. De siste årene har jeg vært i en slags prosess rundt hvordan jeg ser på meg selv. Jeg har vært i, og er enda ikke ute av, den berømte 40-års krisa. Alt jeg ikke var da jeg nylig fylte 40 ble veldig vanskelig for meg. Jeg, idealisten, som alltid hadde hatt så store drømmer, var ikke blitt til så mye som jeg en gang hadde tenkt. Realismen møtte meg i døra, og det ble en kamp mellom de to, som om jeg måtte velge en av dem. Skulle jeg fremdeles holde fram idealene selv om det ikke stemte med virkeligheten, eller skulle jeg gi opp og innse realiteten, at jeg aldri ville oppnå det jeg hadde håpet på? Som liten hørte jeg...

Jeg har nettopp kommet hjem fra huskjerke. Vi samles hver onsdag kveld en gjeng, hjemme hos noen. Kanskje litt te og kaffe, noen ganger spiser vi kvelds sammen. To ganger i måneden leser og studerer vi Bibelen, en gang ber vi for venner og kjente, og en gang i måneden, som i kveld, deler vi hvordan vi har det og ber for hverandre. Det er utrolig fint, og en del av ryggraden i livet mitt. Someone´s got my back. I´m not alone! Mange av disse kjenner jeg ikke nødvendigvis godt, og ser gjerne bare på onsdagene, men de er der. Om jeg var i krise, eller bare trengte noen, ville de vært der. Jeg er veldig takknemlig for å ha dem, og for fellesskapet hvor vi kan dele det som betyr mest for oss. I alle fall, i kveld kom jeg til å si at jeg føler jeg er i blomstring! Det kom bare ut av munnen min før jeg fikk tenkt meg om. De andre ble så glade av å høre meg fortelle, og jeg måtte tenke etter. Er jeg virkelig i blomstring? Kan det se så enkelt ut, mitt lille liv uten at noe helt spesielt har s...

I går var det palmesøndag. Jeg var på gudstjeneste og Sofie Braut talte over palmesøndagsteksten i Bibelen, det som er grunnen til at vi feirer denne dagen. Den dagen for 2000 år siden feiret de også. Jødene feiret Jesus, selv om de ikke visste hvem han var. Men de hadde sett hva han hadde gjort. De hadde sett at han reiste opp folk fra de døde, helbredet syke, gav mat til alle, de hadde sett han gå inn i husene til de som var utstøtt og snakke med prostituerte midt på lyse dagen. De hadde sett han gråte av medlidenhet over folket, som var som lam blant ulver, uten fedre og mødre til å passe på seg. Men enda visste de ikke at han skulle dø for dem, den ultimate kjærlighetshandlingen. Ikke bare leve for dem, men dø den verst tenkelige død. Han visste hva de hadde gjort galt, han overså ikke at tolleren krevde inn penger som ikke var hans, eller at den prostituerte levde et utsvevende liv. Han gav dem nåde, men også sannhet. "Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer...

Har du noen gang blitt skikkelig hekta på noe? Det kan være noe å spise, eller en aktivitet eller noe på TV? Noe som du bare har blitt veldig fascinert av, eller nesten avhengig av... Jeg tror jeg ville sagt om meg selv at jeg ikke er en typisk avhengig type. I forhold til alkohol og annet vanedannende har jeg lært at det er visse typer mennesker som er mer tilbøyelige til å bli avhengige enn andre, og at de derfor må være mer forsiktige. Jeg har lurt på om jeg er en av dem, men endt opp med å tro at jeg ikke blir så fort avhengig av noe (hvis jeg ikke lurer meg selv da!). Derfor har jeg aldri helt forstått det når folk sier de er avhengige av en TV-serie. Før nå! De siste ukene har jeg blitt helt hekta på koreanske og kinesiske dramaserier ! Cathrine og andre har bare ledd av meg, og påpekt hvor utrolig smalt dette er. Men kanskje ikke så snevert som en skulle tro. Koreanske filmer og serier er på frammarsj veldig mange plasser i verden, både i Asia og Afrika har det blitt sto...

Det er rart hvordan en plutselig kan føle seg på plass i livet. Og kanskje rett etter en periode der du har vært så lite på plass som det er mulig å komme. Slik har det siste året vært for meg. Hele oppløpet til å fylle 40 egentlig. Jeg så på alle manglene i livet mitt, alt jeg ikke hadde, og alt jeg ikke hadde blitt, alt jeg ikke hadde klart å gjennomføre. 40 er jo en milepæl, da sier samfunnet at du skal ha oppnådd en viss status. Det er ikke det samme å ha sommerjobb og deltidsstilling lenger. De fleste har begynt å avansere, mange er kanskje ledere i bedrifter. Trygg økonomi, stabil familiesituasjon er ofte på plass. Og kanskje du til og med klarer å springe et maraton og holde deg i form. Det er forbi drømmestadiet. Nå skal en del av drømmene jo være oppfylt. Etter jul har det vært nesten uutholdelig å være arbeidsledig. Jeg holdt på å klikke! 14 måneder, utenom et lite vikariat på Hognestad skule, som jeg visste ville bli midlertidig. Aldri har jeg vært så lenge uten jobb og ...

Det begynner å bli en stund siden jeg blogget. I dag fikk jeg en melding fra ei venninne som hadde kjent seg igjen i det å være arbeidsledig. Da kjente jeg lysten til å blogge igjen. Mange ganger tror jeg at jeg ikke har noe å komme med, og lurer på hvem jeg skriver for. Jeg kan bli usikker om jeg ikke får respons. Da er det godt å høre at det betyr noe for noen, om det så bare er litt, om det så bare er en. Vi trenger alle bekreftelse, og dette behovet har bare økt og økt de siste årene. Samtidig så virker det som om vi ikke blir metta, vi får ikke nok. Jeg kan legge ut et blogginnlegg og få tilbakemeldinger på at det er bra, men så er jeg like usikker neste gang. Hva er dette i oss som ikke får nok? I barndommen min var det helt annerledes, vi sa sjelden at vi var glade i hverandre eller kom med mange oppmuntringer. Det var ingen som sa de heiet på meg. Men allikevel husker jeg de få komplimentene jeg fikk, noen av dem sitter som spikra. Jeg kunne tenke på dem i dagevis etterpå og ...

Fotokreditering: sjelemat.blogspot.com Nytt år, nye muligheter. Vi er inne i 2019. Aldri mer 2018. Nye ark. Ny start. Et nytt år bærer alltid muligheter med seg til å gjøre opp regnskap for året før og ønske noe for neste år, og gjerne også nyttårsforsett som en skal prøve å overholde. Når jeg ser tilbake på 2018 ser jeg at det var et ganske tøft år. I alle fall om jeg skal se det under ett. Jeg reiste tilbake til Modum Bad og satte ord på hvordan jeg hadde følt meg etter at jeg kom hjem. Det føltes til tider som å falle. På Modum var jeg beskyttet og hjulpet, men så var det livet utenfor, alene. Jeg ble arbeidsledig i 2018 og har vært det mesteparten av året. Det har vært utfordrende. Jeg elsker å jobbe, og det gir stor mening til livet mitt, og selv om ikke alltid helsa har spilt på lag, ofrer jeg mye for å kunne jobbe og gjøre det så bra som mulig. Jeg elsket jobben min som fribykoordinator på Sølvberget i Stavanger, og det var trist at en epoke var over. Hva skulle jeg ...

Har noen fått med seg alle artiklene i Aftenbladet, en hel serie, om adopsjon? Jeg har fått med meg et par artikler, men har ellers hørt om det fra flere andre. Det dukker opp litt her og litt der. Tanten min hadde klippet ut alt sammen og gitt det til min mor. Da jeg kom hjem til henne på lørdag lå de tett strødd utover på stuebordet. "Vil du lese?" spurte hun, og fortalte ivrig om noe som stod der. "Nei, du kan lese, du," svarte jeg og hørte på henne med en viss reservasjon inni meg. Adopsjon. Det er et stort tema for meg. Jeg er jo adoptert. Det her gjelder jo meg. Skal jeg virkelig gå inn i dette, og til og med skrive noe om det? Skal jeg lese alle disse artiklene som har så sterke meninger og karakteristikker, som på en måte sier noe om meg også? Jeg har hørt om flere som har følt seg utrolig stigmatisert av å lese disse artiklene som har blitt publisert i mange uker. Mens andre har syns det har vært befriende at noen setter ord på hva som har foregå...

Hva vil det egentlig si å tro? Hva tror jeg det er? I det siste har jeg vært i flere samtaler med folk jeg kjenner om tro. Både troende kristne og ikke. Min mor har alltid pleid å si at hun er glad at hun i disse dager kan kjenne trygghet til å tro. Jeg tror hun mener at hun er glad hun klarer tro i en tid som denne, med så mye ustabilitet og forandringer, hvor det er så mange meninger og hvor søken etter sannhet er satt sånn under press, at hun er glad hun klarer tro på noe som ikke forandrer seg, på at det fins en Gud, Gud i Bibelen. Men andre jeg har snakket med syns det er vanskelig å tro. Noen vil gjerne, men de klarer det ikke. Det kan være så mangt som står i veien. Vitenskap versus tro. Kan jeg virkelig tro at det som står i Bibelen er sant? Det kan være vonde opplevelser med kristne eller kirken. Mine erfaringer gjør det vanskelig for meg å tro . Gjerne på en god Gud. Det som uansett går igjen, er uttrykket - å klare å tro. Jeg klarer ikke tro. Som i, jeg prøver , eller...

I dag reiser jeg på stille retreat. Jeg tar bilen og kjører innover mot Mosterøy for å være i stillhet i naturskjønne omgivelser. Jeg lurer på om jeg skal ta med mobilen og legge den igjen i bilen, eller la den være igjen hjemme. Skal jeg bare satse på å finne det, eller måtte spør meg fram som i gamle dager? Kanskje jeg må ta med adressen og telefonnummer på en lapp? Ringe på en dør og spør om å låne telefonen? På Mosterøy, nær Utstein kloster blir jeg i noen døgn for å finne stillheten, i og rundt meg selv. I dag etter dag skal vi være helt stille, til og med under måltidene. Det er første gang og jeg kjenner ingen. Hva er retreat?  Faktisk så vet jeg ikke helt enda. Selv om jeg ikke har vært på et før sammen med andre har jeg reist på egne «retreat» på hytter før, en dag eller to eller fem for å være helt alene og uten lyder rundt en. Jeg vil tro retreat er noe sånn, bare alene sammen med andre. Drevet av en lengsel etter å komme bort fra hverdagen og alle stemmene rund...

Det som slår meg når jeg er på besøk i fengsel, er hvor bra det er der. Flere av de innsatte omtaler det også sånn. De har DVD-spiller, TV, og de kan også besøke hverandre. De kan trene og de får treffes sånn som dette, på møte og konsert, eller gjerne en fotballkamp mot bedriftslag, en gang i blant. De forteller om ekte ambisjoner om å slå andre bedriftslag. Det høres nesten ut som et vanlig fotballag. Å være her er ikke som i amerikanske fengsel, slik vi har sett på film eller en dokumentar jeg så nylig . Det er ikke som i Prison break hvor de går rundt i blå eller orange kjeledresser og sitter bak gitter. Norske fengsel er humane. Du får lov til å ta utdannelse, noen av dem jobber, bygger, lager ting med hendene. Noen av fengslene er nesten som en bedrift hvor de lager for eksempel gjenstander i tre som kan selges. To av de jeg snakka med er fullt i gang med studier. Det er ikke helt som vanlig, de kan ikke gå på skoletimer, de får ikke oppfølging av lærere, men de kan lese selv...

NRK super Etter at jeg leste Bienes historie av Maja Lunde endret noe seg for meg i forhold til miljøet. Boka er - både i fortid, nåtid og fremtid - tre oppdiktede historier om hva som kan skje når biene forsvinner og hvilke konsekvenser det har for menneskene. Forfatteren har forestilt seg at i Kina om ikke alt for mange år, så er biene helt borte og matmangelen er stor som følge av dette. Folk må selv klatre opp i trærne og befrukte blomstene. Denne boka, samt Begynnelser av Carl Frode Tiller, om naturen vi holder på å ødelegge, har fått meg til å tenke og har virkelig åpnet øyene mine for miljøproblemene vi står ovenfor i dag.  Dette et absolutt ikke selvsagt for meg, dessverre. Jeg som hører til de som på 90-tallet lo og tullet med Save the whales-organisasjoner og ikke forholdt oss til klimaet. Det var bare snakk om noe som ikke angikk meg, følte jeg. Jeg forstod ikke hvorfor det ble fuzzet sånn over. Vi hadde det vel bra nå, sånn vi hadde det? Virkelig mangel på kunn...

Jeg kom meg til og med opp på et fjell! Jeg sitter og leser blogginnlegget jeg skrev for noen uker siden, om å komme meg opp på hesten igjen, om hvor tøft det har vært å være arbeidsledig. Har det skjedd noe siden sist da? Har jeg fått meg jobb? Det føles lenge siden jeg skrev det, og det føles som om mye har skjedd. Jeg har vært på trening fem ganger på like mange uker. En av gangene gikk jeg 20 minutt (og sprang bittelitt) på tredemølle og strakk ut i ti minutter etterpå, og talte det som trening. Noen ambisjoner om å komme tilbake til tre ganger i uka virker fjern (og urealistisk?), men jeg er i alle fall i gang. Jeg har fortsatt med å blogge (knock on wood), og jeg har sunget mer enn på lenge. Og ja, ting er bedre. Merkbart bedre. Det er som om jeg har fått mer fred inni meg, og jeg har bestemt meg for å nyte å være arbeidsledig. Tenk på det! Er det lov? Jeg hadde ei venninne som gjorde det. Hun søkte på de jobbene hun kunne, og ellers koste hun seg på kafé og reiste ti...