Å leve fra Ånden...

Bilde brukt med tillatelse «Kan vi ikke lære mer om ‘den strenge tiden?’» Spørsmålet kom fra en mørkhåret elev  med tidsriktige klær og perfekt anlagt sminke, muligens en av lederne blant  jentene i klassen.  «Ja!» istemte alle de andre.  «Nå har det jo blitt totalt kaos, alt er lov!» ytret  en av alfahannene i klassen, god i fotball og kjapp i replikken.  Uttalelsene deres kom brått,  men egentlig ikke uventa på meg. Og hjertet sank i meg. Enda flere bekreftelser på at noe var  veldig galt i den norske skolen i dag. Det var min første praksisperiode på pedagogikkstudiet ved en  ungdomsskole. Jeg hadde da vært lærer i 12 år i den  norske skolen og ved Flyktningtjenesten, men ingen ting hadde forberedt meg på det totale  kaoset som herjet i klassen jeg skulle ha praksis i igjennom seks uker. Under observasjonen  skrev jeg side opp og side ned mens blyanter føk, guttene sloss på gulvet (ja, midt i timen) og  halve klassen va...

Jeg møtte Valeriu for første gang høsten 2021, da jeg på vei til skolen hver morgen gikk forbi han utenfor Galleriet på Torgallmenningen, hvor han hadde sitt “kontor.” Hver dag stod han der da jeg passerte i mine egne tanker og ofte da jeg kom tilbake i 15-16-tida, i all slags vær, og jeg ble etter hvert litt kjent med denne hyggelige fyren, og skjønte at han var en spesiell mann. Det kan være det var det store hjertelige smilet hans, ønsket om “God bless you” som virket genuint og også følelsen av omsorg fra han som tok meg, men noe var det, og da han senere dukket opp i kirken min fikk jeg også litt lengre samtaler med han. Ved juletider hadde jeg lyst å gi han en større pengegave og samle inn penger til han og spurte han direkte hva hans behov var. Overraskelsen var stor da han smilende så på meg og sa: “Thank you so much, sister, but I am fine. You don’t have to give me anything.” Og flere andre ganger senere ble jeg møtt med det samme svaret, og jeg skjønte at han så på meg som en...

GRATULERER MED DAGEN, far! Nå er det over 12 år siden du gikk bort, men i dag feirer jeg deg allikevel. Det har vært nesten en liten hetebølge fem dager nå i Bergen. For en nydelig overraskelse i mai. Men på kvelden er luften så klam og innestengt, og i går kveld på soverommet mitt husket jeg på far, som på slike kvelder i Verdalen kom inn og åpnet vinduet noen timer før jeg la meg, slik at det skulle være behagelig og svalt da jeg gikk til sengs. Det var en slik mann han var. Det var en slik far han var. På DTS på Hawai’i, en slags bibelskole da jeg var 18, hadde vi en farshjerte-uke , som handlet om Gud som far. Hvem Han var som far for oss, og hva bibelen sa om dette. Vi var 60 studenter og 20 stab, og store deler av elever og stab lå og gråt gjennom uka over smerte av hva faren deres ikke hadde vært for dem, gamle sår åpnet seg, og smerte og minner de ikke hadde bearbeidet kom ut. Jeg gråt også. Hele uken. Men jeg gråt fordi jeg forstod for første gang i livet mitt at faren min m...

Bilde brukt i henhold til bruksrett Som nevnt i sist blogginnlegg levde jeg kristenlivet delvis som en tjener, hvor jeg ventet på at Gud skulle si noe til meg, og så utførte jeg det. Jeg opplevde tidvis veldig sterk kjærlighet til Han, men alene med Han klarte jeg ikke ta imot tilbake. I løpet av disse årene var det kun et par stykker som hintet frampå at jeg kanskje hadde litt feil teologi når det kom til Guds kjærlighet, men til og med når en prest spurte hvordan jeg så på Gud, og jeg svarte at jeg ser han «som en dommer, opphøyet, og over meg, han ser på meg med et strengt blikk», forstod jeg ikke at dette ikke var den fulle sannheten. Tanker om at jeg var co-creator med Gud, eller at vi oppførte oss som venner gjør, henger, skravler, ler, tuller, tar avgjørelser sammen, utforsker ting, var for det meste ganske fjern.  Midt i mitt strenge gudsbilde husker jeg at jeg så et maleri av Jesus som lo. Det bergtok meg. Tenk at Han kunne være sånn! Tenk at Jesus lo! Det samme skjedde...

                                      Brukt i henhold til bruksrett Det var mye jeg ikke var klar over i mitt eget liv før gjennombruddet kom. Jeg visste ikke at jeg ikke følte meg elsket av Gud, og at det var et stort problem, at jeg ikke klarte å motta fra Han. Jeg visste heller ikke at jeg på bunnen av hjertet hadde mye motstand og bitterhet mot Gud, og ikke  egentlig  trodde at Han var god. Kanskje mot andre, men ofte ikke mot meg. Jeg var ikke klar over at jeg levde som en  tjener,  selv om Jesus sa at Han ikke kaller oss tjenere lenger, men  venner  ( Johannes 15 | NB Bibel | YouVersion ). Og at  Han skulle kjøpe fri dem som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn.  Fordi dere er barn, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: «Abba, Far!» Derfor er du ikke lenger slave, men sønn. (Galat...

Bilde brukt med lovlige rettigheter Da har jeg skrevet tre bloggeinnlegg om det åndelige mørket jeg opplevde da jeg ble syk, og hvordan følelsen av Guds kjærlighet forsvant fra livet mitt, men også hvordan Han viste meg at jeg trengte å åpne opp for mennesker, og  lære å la meg elske  av dem. Dette er det vanskeligste et menneske kan gjøre, sa Karsten Isachsen på dødsleiet, og var noe han selv hadde gjort altfor lite av. Om det tok meg mine første tjue leveår å lære å følge Jesus og lyde Han og tjene mennesker, så tok det de neste tjue årene å lære meg å la mennesker elske meg, så vanskelig har det vært. Og jeg er nå i dag uendelig takknemlig for at Gud "tok bort" sitt nærvær slik at jeg ble "tvunget" til å slippe mennesker inn, og også at Han lot meg skli ned av fanget slik at troen min kunne modnes. Takk til alle dere som har lest. Jeg skulle gjerne hatt en samtale med hver enkelt av dere og hørt deres troshistorie, og hvordan dere opplever - eller ikke opplever...

Bilde brukt med lovlige rettigheter Noe av det verste med følelsen av at Gud forsvant, var å miste nærværet av Hans kjærlighet . Jeg hadde vokst opp i et trygt, stabilt hjem og mesteparten av barndom og ungdomstid opplevd meg elsket av Gud, og da jeg fikk en dypere personlig erfaring av Han som 18-åring på korttidsmisjon med Ungdom i Oppdrag på Hawaii, ble nærværet bare enda sterkere. Det var så naturlig at jeg trodde at alle kristne hadde det sånn, at de bare kunne gå inn på soverommet sitt, og så kom den Hellige Ånd, og de følte et fysisk nærvær, slik som jeg. Jeg opplevde "ørkenperioder" som de fleste andre, der Gud virket litt mer fraværende, men de var forbipasserende.  Gjennom en barndom og ungdomsstid hvor jeg var aktivt involvert i menighetsarbeid var det ikke fritt for at det var stort fokus på hva jeg gjorde for Gud, og siden jeg elsket Jesus så høyt og ville gjøre alt for Han, snek det seg ganske tidlig inn tanker om at Guds nærvær og kjærlighet hadde med fortjen...