To dager uten smarttelefon

Jeg prøver gammel mobil uten nett nummer to. Hakket oppgradert, hvor en kan skrive både æ, ø og å.

To og en halv dag uten smarttelefon, hvordan har det gått?

Å bytte tilbake til en gammel Samsung ble ikke helt slik jeg hadde tenkt. Jeg så for meg rolige dager uten pling, minimum sjekking av mobil på jobb, avslappa besøk uten mulighet til å sjekke om andre ville ha tak i meg, og konstant fred og fryd inni meg.

Men å gå tilbake i tid på mobilfronten ble vanskeligere enn jeg hadde trodd. For faktisk viste det seg at jeg er mer avhengig av nett og apper enn jeg ante, og jeg var ikke forberedt på et liv uten. En ting var nå det jeg hadde kalkulert med. Jeg visste at å ikke ha Google Maps ville bli hardt for en som har så dårlig stedsans som meg. Det hørtes ut som et umulig fjell å gå tilbake til kart, eller ringe for veidireksjoner. Eller sjekke på dataen før jeg dro, eller ha kontakt på telefon med stedet jeg skulle til. Men jeg visste at jeg ville få utfordringer på denne fronten, det var jeg forberedt på.

Men det jeg ikke var forberedt på var alt det nye utstyret jeg ville trenge. En venninne foreslo at jeg kunne låne deres GPS. Det var nå en ting. Men så var det almanakk. Måtte jeg virkelig kjøpe det også? Nå hadde jeg jo ikke kalenderen på iPhonen lenger. Plutselig så jeg for meg alt jeg måtte skaffe meg for å hverdagen til å fungere. GPS. Almanakk. Å ja, for ikke å snakke om bankdings! Det hadde jeg glemt av. Hvor i alle dager hadde jeg gjort av den? Måtte jeg helt til bankfilialen i Stavanger for å få meg en ny? Og hvor skulle jeg gjøre av alle kortene? Ville jeg bli nødt til å kjøpe ny lommebok også nå?

I tillegg var det tiden jeg trodde jeg skulle få. Eh, til nå har jeg fått mindre tid. Og det har vært mer stress. Jeg skynder meg hjem fra jobb for å sjekke apper jeg ikke har tilgang til på dataen på jobb. Og alt stresset med den gamle Samsungen. For på den går det ikke an å skrive æ, ø eller å! Og så viste det seg at jeg ikke fikk meldinger fra folk. Det ene problemet etter det andre.

«Renate, dette kommer ikke til å gå, kjøp deg en skikkelig mobil,» sa søsteren min, «du gjør det bare enda mer komplisert for deg selv.» Andre heiet på at jeg skulle holde ut, gi det litt tid. For det var jo en gevinst, var det ikke? Var det ikke deilig at det ikke plinget like mye som vanlig? Og det til tross for at jeg har skrudd av nesten alt som går an å ha varsler på. Likevel plinget det mindre, det føltes bra. Og litt stress. For hva gikk jeg glipp av? Ville noen slutte å ta kontakt fordi jeg var mindre tilgjengelig? Plutselig lurte jeg på om jeg ville begynne å bli utenfor.

Men en ting oppdaget jeg i kveld. Det er deilig å jogge uten musikk. Det går helt fint, og tankene flyr av gårde.

Jeg skal holde ut. I alle fall noen dager til, haha. Men jeg tror jeg tar med meg jobbtelefonen når jeg skal finne en organist jeg skal øve med i en ukjent kirke i morgen:-)