Nord Korea igjen // North Korea again

ENGLISH BELOW

Jeg la nettopp på telefonen etter en lang samtale med Olene, og jeg kjenner at jeg har lyst å gråte. Med sterk innlevelse og inderlighet fortalte hun om turen sin til Sør-Korea med Stefanusalliansen, en norsk bistandsorganisasjon som jobber blant annet med mennesker som blir forfulgt for troen sin. Hun reiste rundt i Seoul sammen med dem, fra grensen mellom Nord og Sør til treffpunkt hvor de traff nord-koreanske avhoppere som fortalte om situasjonen i Nord-Korea i dag.

“Jeg kan ikke forstå at verden kan sitte og se på at dette skjer i dag i 2025!” utbrøt hun på slutten. Jeg kjente hjertet sank i meg. Samme setningen jeg selv har brukt mange ganger når jeg har snakka om det som skjer og har pågått der siden Koreakrigen endte i 1953. Et helt folkeslag hvor store deler lever i frykt og sult hver dag, uten å vite hvor det neste måltidet skal komme fra, hvor frykten for hvordan det skal gå med de gjenværende familiemedlemmene blir så stor at mange ikke tør prøve å flykte. Barn og generasjoner som blir født i fangeleirer, og dør som gamle i den samme leiren. Uten rettigheter, stadig på jakt etter mat. Slike leirer vi vanligvis bare hører om når vi snakker om konsentrasjonsleirene under 2. verdenskrig eller Gulagleirene i Sovjetunionen fram til 1960-tallet. En skulle trodd det bare tilhørte historiebøkene, men det gjør det ikke. Det skjer på vår watch. Jeg kjente en sorg over folkeslaget mitt, moderlandet mitt og hva millioner av mennesker gjennomgår hver dag mens vi lever våre glade liv i overflod og velstand. Ikke for at jeg skal føle meg skyldig fordi jeg har det så godt, men bare fordi det er så grusomt at et folkeslag lider på denne måten.

Og vi vet at de kristne er noen av de som har det verst, både i fengsel og ellers i samfunnet. Troende i Nord-Korea er nederst på rangstigen, og blir ofte behandlet verre enn andre samfunnsborgere, i et samfunn hvor å spionere på naboen og utlevere dem til myndighetene gjøres over en lav sko.

Denne følelsen har jeg ikke hatt siden jeg så denne dokumentaren for kanskje et år siden. Christina og jeg, et tantebarn og en kamerat så denne like før jeg dro til Kina, og jeg kjente hjertet mitt nesten stoppet. Har du anledning til å se den, så gjør gjerne det. Og som Olene sa, det aller viktigste vi kan gjøre for Nord-Korea er å be.

https://tv.nrk.no/se?v=KOID20007423

With help from ChatGPT

I just hung up the phone after a long conversation with Olene, and I feel like crying. With deep emotion and sincerity, she told me about her trip to South Korea with Stefanusalliansen, a Norwegian aid organization that works, among other things, with people persecuted for their faith. She traveled around Seoul with them, from the border between North and South Korea to meeting points where they met North Korean defectors who shared what life is like in North Korea today.

“I can’t understand how the world can just sit and watch this happening in 2025!” she exclaimed at the end. My heart sank. It was the same sentence I have used many times myself when talking about what has been happening there since the Korean War ended in 1953. An entire people, where many live in fear and hunger every day, not knowing where their next meal will come from, where the fear for the fate of remaining family members is so great that many do not dare to try to escape. Children and generations are born in prison camps, and die as elderly in the same camps. Without rights, constantly searching for food. These are the kinds of camps we usually only hear about when we talk about the concentration camps of World War II or the Gulag camps in the Soviet Union up until the 1960s. One would think they belonged only in history books—but they don’t. It is happening on our watch.

I felt a grief for my people, my homeland, and for what millions of people endure every day while we live our happy lives in abundance and comfort. Not to feel guilty for all I have, but simply because it is so cruel that an entire people suffers in this way.

And we know that Christians are among those who suffer the most, both in prison and elsewhere in society. Believers in North Korea are at the bottom of the social ladder and are often treated worse than other citizens in a society where spying on neighbors and reporting them to the authorities is commonplace.

I haven’t felt this way since I watched a documentary about a year ago. Christina, a nephew, and a friend watched it with me just before I left for China, and I felt like my heart almost stopped. If you have the chance to see it, please do. And as Olene said, the most important thing we can do for North Korea is to pray.