Taiwan versus Kina og å oppleve Guds godhet begge steder
ENGLISH BELOW
I dag har jeg vært i Taiwan i fire uker, og det er en vesentlig forskjell på ukene i Kina på samme tid i fjor. Den ekstreme varmen er lignende, at alt er ukjent og nytt og litt skummelt, at jeg er en kvinne på over 40 år omringet av 20-åringer og ikke helt finner min plass er likt, luktene, omgivelsene, tankesettet, kulturen, at jeg ikke vet hvor jeg kan få tak i noe, alt dette er ikke så forskjellig. Også at jeg ble syk ganske med en gang begge steder. Samtidig var Kina brutalt på en måte Taiwan har vært vennlig. Det kan være det åndelige klimaet, men også at jeg her bor i en ganske stor leilighet og har mitt eget rom, mens jeg i Kina bodde på et lite kott sammen med en ung jente jeg ikke kunne kommunisere skikkelig med fordi hun ikke kunne engelsk og kinesisken vår var begrenset. I Kina, utenom middag de fleste dagene, levde jeg en måned på yoghurt og eple, fordi jeg ikke kjente igjen maten i butikkene og ikke visste hvordan jeg skulle få tak i mat online enda, her baker jeg annenhver dag (tok med masse korn og sukring og bakepulver fra Norge). Og i Kina hadde jeg folk litt sporadisk rundt meg, følte meg ofte ensom, mens jeg her begynte å få venner med en gang jeg landet, har hostet folk to kvelder allerede med hjemmebakst og stor suksess, og folk er utrolig interessert i å vite hvem jeg er. Når jeg tenker tilbake på Kina nå, spesielt den første tiden, tenker jeg at det var ekstremt. Fælt. Litt vondt å se tilbake på.
“Min kjære, først og fremst ønsker jeg at du får være frisk og ha det godt, like godt som du har det åndelig.” 3. Johannes 1.2 (fra Bibelen).
Men det interessante er at jeg inni meg hadde det ganske likt, og åndelig veldig likt. Jeg hadde det utrolig bra, opplevde fantastiske ting med Gud, kjente Hans kjærlighet mot meg hver dag, og ble stadig overrasket av Hans godhet mot meg. Både i Kina og her i Taiwan. Så var det og er det bare for sjelen og kroppen og mer og mer få det like godt som Ånden i meg har det. Og det er derfor jeg igjen og igjen forteller om den enorme transformationen som har skjedd i livet mitt. Fordi jeg vet at uten underet Jesus gjorde i meg, ville halvåret i Kina vært grusomt, og jeg ville antageligvis reist hjem lenge før semesteret var over. Vissheten og erfaringen av at jeg alltid kan leve i HVILE, og alltid ha fred uansett hva jeg går gjennom, og å ta imot Jesu kjærlighet og leve ut fra den og Hans godhet mot meg, gjør at jeg lever “fra en annen plass”. Å virkelig tro at jeg er Hans sønn (datter) på alle vis, at jeg er som Han, at jeg er av Hans natur, at jeg kan gjøre det Han gjør, at gjennom frelsen fikk jeg tilgang til alle Guds gaver, som fred, kjærlighet, glede, overbærenhet, tålmodighet gjør at jeg mer og mer forstår at jeg aldri trenger bekymre meg for noe, og at “Hans byrde er LETT og Hans åk gagnlig” (His burden is light and His yoke is EASY). Det er et lett og enkelt liv. Uansett hvor hardt det er, for å lage det til et paradoks.
Så nå ser jeg fram mot fire nye uker i Taiwan, og håper det etter hvert blir kjøligere dager, oktober skal visstnok være veldig fint, jeg håper det blir litt mer sightseeing, få se mer av elven og kanskje fjellene og bli kjent med både taiwanesere, de på skolen min og gå dypere inn i kulturen.
English with help from Chatgpt
Today I’ve been in Taiwan for four weeks, and there’s a significant difference compared to the weeks I spent in China at the same time last year. The extreme heat is similar, the fact that everything is unknown and new and a little scary, that I’m a woman over 40 surrounded by 20-year-olds and don’t quite find my place—that’s the same. The smells, the surroundings, the mindset, the culture, not knowing where to get what I need—all of that isn’t so different. Also that I got sick quite quickly in both places. At the same time, China was brutal in a way Taiwan has been kind. It might be the spiritual climate, but also the fact that here I live in a fairly large apartment and have my own room, while in China I lived in a small closet-like space with a young girl I couldn’t really communicate with because she didn’t speak English and our Chinese were limited.
In China, apart from dinner most days, I lived for a month on yogurt and apples, because I didn’t know what food to get in the stores or how to order food online. Here I bake every other day (I brought lots of grains, sweetener, and baking powder from Norway). And in China I had people around me only sporadically, often felt lonely, while here I started making friends as soon as I landed. I’ve already hosted people twice with homemade baked goods, both times a big success, and people are incredibly curious to get to know me. Looking back on China now, especially the beginning, I think it was extreme. Awful. A little painful to remember.
“Dear friend, I pray that you may enjoy good health and that all may go well with you, even as your spirit is getting along well.”
3 John 1:2 (from the Bible)
But what’s interesting is that inside, I actually felt very much the same, and spiritually very much the same. I felt incredibly good, experienced amazing things with God, sensed His love for me every day, and was constantly surprised by His goodness toward me—both in China and here in Taiwan. So it was, and is, just a matter of my soul and body more and more coming into alignment with how good the Spirit in me already has it. And that’s why I keep sharing about the enormous transformation that has taken place in my life. Because I know that without the miracle Jesus did in me, those five months in China would have been terrible, and I probably would have gone home long before the semester ended.
The certainty and experience that I can always live in REST, and always have peace no matter what I go through, and that I can receive Jesus’ love and live from it and His goodness toward me, makes me live “from another place.” To truly believe that I am His son (daughter) in every way, that I am like Him, that I share His nature, that I can do what He does, that through salvation I gained access to all of God’s gifts—like peace, love, joy, forbearance, patience—helps me understand more and more that I never need to worry about anything, and that “His burden is light and His yoke is easy.” It’s a light and simple life. No matter how hard it feels, paradoxically.
So now I’m looking forward to four more weeks in Taiwan, and I hope the days will eventually get cooler. Apparently, October is supposed to be really nice. I hope there will be a bit more sightseeing, to see more of the river and maybe the mountains, and to get to know both Taiwanese people, those at my school, and to go deeper into the culture.
Kommentarer
Legg inn en kommentar