Livet i Taiwan

ENGLISH BELOW

8 uker i Taiwan i dag og hverdagslivet har begynt! Det er mange utfordringer her, samtidig som jeg føler det er et eventyr!

Jeg begynner såvidt å forstå noe av kulturen, utenom at det er en sterk blanding av kinesisk kultur og vestlig med en taiwansk twist. Det føles litt som å være i Kina, men allikevel ikke helt. Taiwanesere er stillere, på restauranter kan det være ganske rolig, selv om det er en god del folk, likedan på subway. Dette ville aldri skjedd i Kina, hvor folk gjerne spiller og ser på videoer på mobil, uten headset. Det er en sterkere køkultur her, og folk trenger seg ikke på, det minner mer om slik jeg opplevde Korea, med de høflige koreanerne. 

Samtidig er det annet som minner meg veldig om Kina, blant annet mentaliteten i forhold til skole og jobb. Som kineserne (og koreanere forsåvidt) jobber gjerne foreldre hele dagen til kvelden, og ikke til 15.30 eller 16 som i Norge. I går underviste jeg om Abraham og Isak i Bibelen på engelsk (og litt kinesisk) på et etterskoleprogram for barn. De fleste barn går på dette etter skoletid, selv om de er syv år gamle, og gjerne fram til 18 eller 19. Med en halvtimes kjøring hjem kanskje, er små barn ofte ikke hjemme før 19.30 om kvelden. For meg er dette hjerteskjærende, samtidig som jeg ser at foreldre ofte ikke har så mange valg. Ulikt Norge, hvor vi har høye tanker om levestandard, med ferier til utlandet, gjerne, kunne dekorere hjemmene våre og spise det vi vil, virker det på meg som om taiwanesere i enda større grad er nødt til å jobbe så mye. Tror jeg dette er til det beste for barna? Definitivt ikke. Men tror jeg det kan fungere for mange? Ja, det tror jeg. Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med taiwanesere og finne ut av dette mer. I dag skal jeg på min første språkutveksling, med et taiwanesisk pastorpar, jeg skal lære dem engelsk, de skal lære meg kinesisk. Jeg håper jeg kan spør dem mange spørsmål om hvordan det er å være familie i Taiwan.

Ellers har vi begynt med ministry (kristent sosialt arbeid), og hver torsdag drar vi til et universitet hvor vi treffer studenter, og har leker, spiser snacks og snakker sammen. Her møter vi studenter som er i krevende livssituasjoner, som ikke kan sammenlignes med hva norsk ungdom gjennomgår (selv om jeg har stor respekt for det også). For taiwanesere er det en konstant reell frykt for krig, som de har levd med siden de var født. Siden det nasjonalistiske kinesiske partiet flyktet fra Kina til Taiwan da de skjønte at de ville tape mot kommunistene i 1949, har landet vært under Marshall law i 38 (!) år, helt til 1987! Så lenge lederen Chiang Kai-Shek levde (1975) ønsket han å ta Kina tilbake (ufattelig for oss å forstå nå). Da de skjønte at det ikke ville gå, og Kina alltid har hevdet at Taiwan var deres, har det vært en reell frykt for invasjon fra Kina. Hva alt dette påfører taiwanesisk ungdom er vanskelig å forstå rekkevidden av, av frykt for seg selv og sine nærmeste og for framtiden, men også hva det gjør med identiteten deres og selvforståelsen deres. 

Det er torsdag, etter utveksling med pastorparet skal jeg i kveld treffe ungdommene igjen, og gleder meg til å møte dem og prøve å forstå dem bittelitt bedre.

English with help from ChatGPT

Eight weeks in Taiwan today — and everyday life has begun! There are many challenges here, but at the same time it feels like an adventure.

I’m slowly starting to understand parts of the culture, aside from the fact that it’s a strong mix of Chinese culture and Western influences with a Taiwanese twist. It feels a bit like being in China, but not quite. Taiwanese people are quieter; in restaurants it can be quite calm even when there are a lot of people, and it’s the same on the subway. This would never happen in China, where people often play or watch videos on their phones without headphones. There’s also a stronger queuing culture here, and people don’t push their way through. It actually reminds me more of how I experienced Korea, with its polite people.

At the same time, other aspects remind me very much of China — especially the mentality around school and work. Like the Chinese (and Koreans, for that matter), parents here often work the whole day until evening, not just until 3:30 or 4:00 p.m. like in Norway. Yesterday I taught about Abraham and Isaac in the Bible in English (and a little Chinese) at an after-school program for children. Most children go to these programs after school, even at the age of seven, and often stay until 6 or 7 p.m. With perhaps a 30-minute drive home, small children often don’t get home until 7:30 in the evening. For me, this is heartbreaking, while at the same time I see that parents often don’t have many other choices.

Unlike in Norway, where we have high standards of living, take vacations abroad, decorate our homes, and eat what we want, it seems to me that Taiwanese people are even more compelled to work this much. Do I think this is best for the children? Definitely not. But do I think it can work for many families? Yes, I do. I’m excited to get to know Taiwanese people better and learn more about this. Today I’m going to my first language exchange with a Taiwanese pastor couple — I’ll teach them English, and they’ll teach me Chinese. I hope I can ask them many questions about what family life in Taiwan is like.

We’ve also started ministry work (Christian social outreach), and every Thursday we go to a university to meet students, play games, eat snacks, and talk together. Here, we meet students in difficult life situations, not comparable to what young people in Norway usually face (though I have great respect for that too). For Taiwanese people, the fear of war is a constant and very real part of life — something they’ve lived with since they were born.

When the Chinese Nationalist Party fled from China to Taiwan after realizing they would lose to the Communists in 1949, the country was placed under martial law for 38 (!) years, until 1987. As long as the leader Chiang Kai-shek was alive (until 1975), his goal was to take back China (which is almost unimaginable to us now). When they understood that this wouldn’t happen, and since China has always claimed Taiwan as its own, the fear of invasion has remained real.

It’s hard to fully grasp the impact this has on young Taiwanese — the fear for themselves, their loved ones, and their future, but also how it shapes their identity and their sense of self.

It’s Thursday. After the language exchange with the pastor couple, I’ll meet the young people again tonight, and I’m looking forward to seeing them and trying to understand them just a little bit better.