Ut av Kina

English below 

Jeg kom nettopp ut fra tre intense dager i Chongqing Kina, og har hatt det helt fantastisk. Maten, været, drosjesjåfører som vil snakke med deg, og ikke minst følelsen av å kjenne seg igjen, etter å ha oppholdt meg der nesten seks måneder i fjor. Følelsen er også veldig annerledes etter at kinesisken min har forbedret seg, og jeg forstår en del av hva folk sier, og ikke bare nikker og smiler eller ser rart på folk. Det gjør at jeg senket skuldrene bittelitt. Nå kan jeg faktisk kommunisere litt. Gleden over dette er større enn jeg kan beskrive. Selv om jeg «bare» er intermediate low, så begynner jeg for første gang, etter at denne språkreisen startet så smått for over seks år siden, å tro at jeg kan lære meg dette språket. Kinesisk er ikke bare noe jeg tvinger meg til eller føler jeg må gjøre, men det har blitt en spennende reise hvor jeg mer og mer nyter nivået jeg er på. 

I Chongqing fikk jeg denne gangen min første samtale om tro på kinesisk, og med begrensa vokabular be for en person som hadde mange spørsmål og utfordringer. Og med kanskje 30 % kinesisk (og hjelp med oversettelse fra min engelsktalende kinesiske venninne som tilfeldigvis kom til kaféen) ha en samtale med en annen om spøkelser og demoner og tro på det overnaturlige, noe som, tro det eller ei, kommunistparti og ateisme eller ikke, er svært utbredt i Kina. Stor var overraskelsen da personen skjønte at folk i Vesten også trodde på det overnaturlige. 

Ellers var vi i parker, så nydelig natur, spiste berømt krydret hotpot, besøkte det berømte toget som kjører inn i et bygg (om du ikke vet hva jeg snakker om, spør tenåringen din! Veldig poppis blant ungdommer, Isabella og Lukas visste selvfølgelig om dette før meg, selv om jeg faktisk bodde i byen). 

Jeg kommer ut igjen, og kjente at jeg gledet meg til å komme tilbake til Taiwan, med et ferskt perspektiv på Kina og kinesere, og en dypere forståelse av folket, som også er de samme som bor i Taiwan. Det er et annet blogginnlegg kanskje, men flesteparten av de som bor her i Taiwan i dag utvandret for ikke mange år siden fra Kina, og blant de eldste er det mange som lengter tilbake og føler seg mer som kinesere enn taiwanesere. Historien deres, som er lik og ulik hverandre, er utrolig fascinerende, og jeg skriver gjerne om det en annen gang.

(Alle på bildene har godkjent utleggelse)

OUT OF CHINA

I just came out of three intense days in Chongqing, China, and I’ve had the most amazing time. The food, the weather, the taxi drivers who want to chat with you, and—most of all—the feeling of recognizing a place I spent almost six months in last year. It all felt familiar. And the experience this time was completely different because my Chinese has improved; I actually understand some of what people say now, instead of just nodding, smiling, or staring awkwardly. It let me relax just a little. I can actually communicate a bit. The joy of this is bigger than I can describe. Even though I’m “just” intermediate low, for the first time since this language journey began more than six years ago, I’m starting to believe I can learn this language. Chinese is no longer something I force myself to study or feel like I have to do—it’s become an exciting journey, and I’m starting to genuinely enjoy the level I’m at.

This time in Chongqing, I had my first conversation about faith in Chinese. With my limited vocabulary, I prayed for someone who had many questions and struggles. And with maybe 30% Chinese (plus translation help from my English-speaking Chinese friend who happened to walk into the café), I was able to have a conversation with another person about ghosts, demons, and belief in the supernatural—something that, believe it or not, Communist Party atheism or not, is extremely widespread in China. The person was genuinely surprised to learn that people in the West also believe in the supernatural.

We also visited parks, saw beautiful nature, ate amazing spicy hot pot, and watched the famous train that goes straight through a building (if you don’t know what I’m talking about, ask your teenager! It’s super popular among young people—Isabella and Lukas knew about it long before I did, even though I actually lived in the city).

Leaving again, I felt excited to return to Taiwan—with a fresh perspective on China and its people, who are also the same people living in Taiwan. That’s another blog post perhaps, but most of the people living here in Taiwan today emigrated from China not that many years ago, and among the older generation, many long to return and feel more Chinese than Taiwanese. Their history—similar yet different—is incredibly fascinating, and I’d love to write more about it another time.

(The people in the pictures have all consented)