Taiwankveld // Taiwan night

ENGLISH (with help from ChatGPT) BELOW

I dag hadde jeg en liten teaser på fem minutt på formiddagsmøtet i kirken Influx, som jeg er en del av, om hva som har skjedd og hva jeg skal snakke om på fredag. I går kveld slet jeg med å forberede meg til denne teaseren. For hvordan skulle jeg kunne komprimere fire måneders opplevelser, erfaringer og følelser på så kort tid? Så jeg spurte min venninne Heidi om hva hun ville likt å høre på i fem minutt, og hun svarte at mest av alt ville hun høre hjertet mitt for Taiwan.

Da ble det plutselig veldig lett.

For til tross for at jeg ikke har følt den intense interessen for landets historie, kultur og religion, i motsetning til Kina som jeg har pløyd gjennom alt jeg har funnet, lest mange bøker og tatt en god del studiepoeng både ved VID Stavanger og UiB i Bergen, så var det overraskende lett å connecte med taiwanesere. Og kjenne at jeg føler med dem i den ekstreme situasjonen de lever i, i en konstant kald krig. Instinktivt følte jeg at jeg på merkelig vis forstod dem, at jeg skjønte smerten deres, men samtidig ble jeg overrasket over og nysgjerrig på deres nonchalante holdning, men skjøre hjerter. 玻璃心，Bōlí xīn - ‘glasshjerte’ kalte den taiwanesiske læreren min det, «vi taiwanesere har hjerter av glass, som lett blir knust.»

De taiwaneserne jeg har blitt kjent med til nå er som stille vann, hvor veldig mye skjer under den tilsynelatende rolige overflaten. De er kanskje ikke en gang klar over sin egen dybde, noe som fascinerer meg. Og hva det er jeg tror skjer (i min beskjedne fire måneders erfaring) der nede i dypet, er noe av det jeg skal gå litt mer inn på på misjonskvelden på fredag. Sammen med bilder og flere detaljer og historier fra livet mitt der nede.

TAIWAN NIGHT

Today I did a short five-minute teaser at the morning service at Influx Church, which I’m part of, about what has happened and what I’ll be talking about on Friday on missions night. Last night I struggled to prepare for this teaser. How could I possibly put four months of experiences, impressions, and emotions into such a short time? So I asked my friend Heidi what she would like to hear about for five minutes, and she replied that more than anything, she would want to hear my heart for Taiwan.

Suddenly, it became very easy.

Because even though I haven’t felt the same intense interest in the country’s history, culture, and religion—unlike China, which I’ve thoroughly immersed myself in, read many books about, and earned quite a few credits studying both at VID Stavanger and the University of Bergen—it was surprisingly easy to connect with Taiwanese people. And to empathize with them in the extreme situation they are in, in a constant cold war. Instinctively, I felt that in a strange way I understood them, that I almost could feel their pain. At the same time, I was surprised by and curious about their nonchalant attitude, yet fragile hearts.

玻璃心, bōlí xīn—“glass heart,” my Taiwanese teacher called it: “We Taiwanese have hearts of glass, which are easily shattered.”

The Taiwanese people I’ve gotten to know so far are like still waters, with so much happening beneath the seemingly calm surface. They may not even be aware of their own depth, which fascinates me. And what I believe is happening (in my humble four months experience) down there in the depths is something I’ll go into a bit more during the mission evening on Friday—together with photos and more details and stories from my life there.