Kom avsides med meg - til Korea // Come away with me - to Korea

ENGLISH with ChatGPT help below

«Kom avsides med meg!

Sett føttene dine på landet du ble født i, og bare ta det inn.»

Ordet fra Gud for 2026 var LISTEN, og plutselig befinner jeg meg tilbake i Korea etter 11 års (ikke ønsket) fravær. Da jeg dro derfra i februar 2015 etter å ha forsket ferdig på nordkoreanske og kinesiske avhoppere ved et senter i Seoul, var jeg overbevist om at det bare var måneder til før jeg ville være tilbake. Jeg så for meg B-statsborgerskap (lettere for adopterte å få), studier i koreansk og kanskje til og med finne meg en leilighet i Seoul? Drømmene var mange. I et par år snakket jeg som om jeg snart ville være tilbake, før jeg forstod at det ikke kom til å skje, og livet tok en helt ny vending.

Så glemte jeg Korea. Moderlandet mitt. Det kom opp da jeg vurderte å begynne å lære meg språket i 2019, men valgte kinesisk på en magefølelse. Det kom igjen opp da jeg så en dokumentar på NRK om forfølgelse av nord-koreanere, og jeg gråt som om det var mennesker jeg kjente. 

Men ellers har jeg ikke tenkt noe særlig på Korea på over et tiår; relasjonene der, opplevelsene, lukten av høstluft i Korea, og synet om våren når cherry blossom er i full blomst. 

Før jeg nå, i dag, nesten ved en tilfeldighet, og ikke på grunn av min egen idé, er tilbake igjen. Plutselig var jeg der igjen, som om det ikke hadde gått 11 år, men bare en liten stund. 

Selvfølgelig lurte jeg på hva jeg skal gjøre her, hvorfor jeg er her, og hvordan jeg kan utnytte muligheten maksimalt. Til jeg skjønte at det viktigste er å bare være til stede, å bare ha føttene planta på koreansk jord, å puste inn luften, og LISTEN til hva Korea vil si meg.

 “Come away with me, to a quiet place.

Place your feet on the land you were born in, and simply take it in.”

The word from God for 2026 was LISTEN, and suddenly I find myself back in Korea after 11 years of (unwanted) absence. When I left in February 2015, after finishing my research on North Korean and Chinese defectors at a center in Seoul, I was convinced it would only be a matter of months before I returned. I imagined getting dual citizenship (which is easier for adoptees), studying Korean, and maybe even finding an apartment in Seoul. There were many dreams. For a couple of years, I spoke as if I would soon be back—until I realized that it wasn’t going to happen, and life took a completely different turn.

Then I forgot Korea. My motherland. It came up when I considered starting to learn the language in 2019, but I chose Chinese on a gut feeling instead. It came up again when I watched a documentary on NRK about the persecution of North Koreans, and I cried as if they were people I knew.

But otherwise, I haven’t thought much about Korea for over a decade—the relationships there, the experiences, the smell of the autumn air, and the sight in spring when the cherry blossoms are in full bloom.

Until now. Today, almost by coincidence, and not initiated by me, I am back again. Suddenly I was there, as if 11 years had not passed, but only a short while.

Of course, I wondered what I am supposed to do here, why I am here, and how I can make the most of this opportunity—until I realized that the most important thing is simply to be present, to have my feet planted on Korean soil, to breathe in the air, and to LISTEN to what Korea wants to tell me.