Å leve fra Ånden...

Alt har gått galt for oss i dag. Vanskelig dag på jobb for en, altfor travelt for en annen, mye forskjellige tanker og følelser. Selv har jeg vært totalt avskrudd og ikke følt noe særlig på at vi igjen skal i fengselet for å ha en konsert. Vi er seint ute og får det travelt med å sette opp utstyret, får ikke testa lyd og kjørt igjennom som vi ønsker og det går galt nesten med en gang. Det er noe rart med lyden, det er gitarproblem, vi må stoppe midt i en sang, arkene flagrer og musikken sitter ikke som den skal. Så begynner jeg av alle ting å gråte under en av sangene. Det er ikke snakk om at jeg kan stoppe det. Det bare kommer. Jeg blir flau og tør nesten ikke se på de innsatte, og prøver å gjemme meg bak Magnar og trommene etterpå.  Allikevel, til tross for dette, så er kvelden magisk for meg. Det er nesten fullt. Fullt av unge menn fra mange forskjellige land, og jeg vet det ikke, men jeg føler at de blir berørt, at det skjer noe. Etterpå, framdeles flau, setter jeg meg med...

En regnfylt dag på stranda i Taiwan Da har jeg pakket kofferten og er klar for tur igjen! Nei, ikke Taiwan eller et nytt utenlandseventyr, men Utstein pilegrimsgård, og kanskje en tur til Utstein kloster. En annen type eventyr, en reise innover i meg selv, og oppover mot Gud. Jeg skal på retreat. Kanskje blir det en årlig ting. I fjor på denne tida  fikk jeg det for meg  at jeg skulle reise bort og lette etter retreater over hele landet før jeg endte opp på Mosterøy, så også denne gangen. Det var lengselen etter noe dypere og noe mer enn det den vanlige hverdagen kan gi meg, som drev meg da også. Den samme som har drevet meg ut i skogen i en liten hytte gang på gang. Det er ikke nok, det jeg har her til vanlig. Selv om jeg har alt, er jeg framdeles rastløs og urolig. For mange inntrykk gjør meg sliten istedenfor mett. Konstant påfyll gjør meg trøtt istedenfor å stille den indre sulten. Mange ganger vet jeg ikke helt hva jeg leter etter, og sist gang kom jeg hje...

I recently got home from Taiwan and am recovering from jetlag. The first few days I felt like I was seasick. It´s a horrible feeling. One moment you´re fine, and the next you feel like a drunk. Taiwan was possibly the worst and the best trip I´ve ever had. I think I kind of had a feeling when I wrote on Facebook before leaving that I was "excited and scared "... I´ve been traveling for a long time - over 22 years - in more than 35 countries, but the actual plane trips back and forth are the worst I ever experienced. They had all the stress you can imagine. Strike among the baggage people (I didn´t even know they could strike on their own!) 36 hours extra of waiting, hours and hours not knowing when or if there would come a plane Experiencing fear of flying for the first time, I think I got exhausted and a bit delirious with all the waiting Waiting for my luggage for 48 hours, without having anything at all with me ("that´s what you get for packing so little the way...

Ja, så måtte jeg ha hjelp på å komme opp på steinen for å få tatt et bilde :-) Av og til blir du dratt med på et eventyr du bare ikke hadde tenkt deg. Helt uventet kan det oppstå og så er du plutselig med på noe du aldri hadde sett for deg at du gjorde. Jeg har ikke campet noe særlig siden jeg var i barneårene, og da var det alltid med campingvogn. Erfaringene de ti siste årene var en uke på festivalen Korsvei i 2011 hvor ei venninne Rannveig og jeg lå halvveis oppå hverandre i et enmannstelt og frøs mens det høljeregna utenfor, hele uka. Alt var bløtt og klamt og ubehagelig, og aldri følte jeg at jeg var noe i kontakt med hverken naturen eller det urnorske. Hvis campinglivet var norsk folkesjel om sommeren, ja, da var jeg ikke skikkelig norsk. Neste gang var rundreise i Europa med Arnfrid og Anne. En fantastisk tur, vi kjørte litt på måfå gjennom Danmark, Tyskland, vi var noen dager i Belgia, gjennom Luxemburg, og bare gjorde det vi hadde lyst til. 12 dager. Vi hadde med oss t...

snl.no statravel.no Å leve ut en drøm kan være så mangt, og starte med en hel serie av tilfeldige hendelser. Plutselig har en dør inn til noe spennende åpnet seg uten at du helt var klar over at det skjedde. En tilfeldig person, en forandring i livet, et valg, til og med negative hendelser kan åpne opp for noe nytt som du kanskje innerst inne har lengtet etter. Men det kan også slutte av like brått som det hele startet. Dette med kinesisk begynte med Miriam.  Jeg skrev om da hun  fikk lokket meg til å se på en kinesisk dramaserie full av hormonfylte 18-åringer. Det tok meg en episode og så ble jeg, ganske uventa, hekta! Jeg så flere serier, både kinesiske og koreanske, og noe i kulturen der fascinerte meg sånn. Noe jeg kjenner igjen i meg selv. I mange år hadde jeg et   love hate   forhold til Korea og koreanere og de kan framdeles få fram de dypeste følelsene i meg, bare ved å snakka til meg på gata. Kanskje det er på grunn av fortida mi, og at jeg jo...

flux.no "Du må slutte å tro at du er så veldig spesiell. Du er egentlig ganske ordinær. Om jeg leser om noen av dere på Wikipedia om 20 år vil jeg bli veldig overrasket. For Gud er dere alle spesielle, men i verden er dere ganske vanlige." Talen var på sist fredag, av min gode kamerat Jarle Mong, foran en 30-40 ungdommer. Jeg ble glad da jeg hørte den. De siste årene har jeg vært i en slags prosess rundt hvordan jeg ser på meg selv. Jeg har vært i, og er enda ikke ute av, den berømte 40-års krisa. Alt jeg ikke var da jeg nylig fylte 40 ble veldig vanskelig for meg. Jeg, idealisten, som alltid hadde hatt så store drømmer, var ikke blitt til så mye som jeg en gang hadde tenkt. Realismen møtte meg i døra, og det ble en kamp mellom de to, som om jeg måtte velge en av dem. Skulle jeg fremdeles holde fram idealene selv om det ikke stemte med virkeligheten, eller skulle jeg gi opp og innse realiteten, at jeg aldri ville oppnå det jeg hadde håpet på? Som liten hørte jeg...

Jeg har nettopp kommet hjem fra huskjerke. Vi samles hver onsdag kveld en gjeng, hjemme hos noen. Kanskje litt te og kaffe, noen ganger spiser vi kvelds sammen. To ganger i måneden leser og studerer vi Bibelen, en gang ber vi for venner og kjente, og en gang i måneden, som i kveld, deler vi hvordan vi har det og ber for hverandre. Det er utrolig fint, og en del av ryggraden i livet mitt. Someone´s got my back. I´m not alone! Mange av disse kjenner jeg ikke nødvendigvis godt, og ser gjerne bare på onsdagene, men de er der. Om jeg var i krise, eller bare trengte noen, ville de vært der. Jeg er veldig takknemlig for å ha dem, og for fellesskapet hvor vi kan dele det som betyr mest for oss. I alle fall, i kveld kom jeg til å si at jeg føler jeg er i blomstring! Det kom bare ut av munnen min før jeg fikk tenkt meg om. De andre ble så glade av å høre meg fortelle, og jeg måtte tenke etter. Er jeg virkelig i blomstring? Kan det se så enkelt ut, mitt lille liv uten at noe helt spesielt har s...

I går var det palmesøndag. Jeg var på gudstjeneste og Sofie Braut talte over palmesøndagsteksten i Bibelen, det som er grunnen til at vi feirer denne dagen. Den dagen for 2000 år siden feiret de også. Jødene feiret Jesus, selv om de ikke visste hvem han var. Men de hadde sett hva han hadde gjort. De hadde sett at han reiste opp folk fra de døde, helbredet syke, gav mat til alle, de hadde sett han gå inn i husene til de som var utstøtt og snakke med prostituerte midt på lyse dagen. De hadde sett han gråte av medlidenhet over folket, som var som lam blant ulver, uten fedre og mødre til å passe på seg. Men enda visste de ikke at han skulle dø for dem, den ultimate kjærlighetshandlingen. Ikke bare leve for dem, men dø den verst tenkelige død. Han visste hva de hadde gjort galt, han overså ikke at tolleren krevde inn penger som ikke var hans, eller at den prostituerte levde et utsvevende liv. Han gav dem nåde, men også sannhet. "Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer...

Har du noen gang blitt skikkelig hekta på noe? Det kan være noe å spise, eller en aktivitet eller noe på TV? Noe som du bare har blitt veldig fascinert av, eller nesten avhengig av... Jeg tror jeg ville sagt om meg selv at jeg ikke er en typisk avhengig type. I forhold til alkohol og annet vanedannende har jeg lært at det er visse typer mennesker som er mer tilbøyelige til å bli avhengige enn andre, og at de derfor må være mer forsiktige. Jeg har lurt på om jeg er en av dem, men endt opp med å tro at jeg ikke blir så fort avhengig av noe (hvis jeg ikke lurer meg selv da!). Derfor har jeg aldri helt forstått det når folk sier de er avhengige av en TV-serie. Før nå! De siste ukene har jeg blitt helt hekta på koreanske og kinesiske dramaserier ! Cathrine og andre har bare ledd av meg, og påpekt hvor utrolig smalt dette er. Men kanskje ikke så snevert som en skulle tro. Koreanske filmer og serier er på frammarsj veldig mange plasser i verden, både i Asia og Afrika har det blitt sto...

Det er rart hvordan en plutselig kan føle seg på plass i livet. Og kanskje rett etter en periode der du har vært så lite på plass som det er mulig å komme. Slik har det siste året vært for meg. Hele oppløpet til å fylle 40 egentlig. Jeg så på alle manglene i livet mitt, alt jeg ikke hadde, og alt jeg ikke hadde blitt, alt jeg ikke hadde klart å gjennomføre. 40 er jo en milepæl, da sier samfunnet at du skal ha oppnådd en viss status. Det er ikke det samme å ha sommerjobb og deltidsstilling lenger. De fleste har begynt å avansere, mange er kanskje ledere i bedrifter. Trygg økonomi, stabil familiesituasjon er ofte på plass. Og kanskje du til og med klarer å springe et maraton og holde deg i form. Det er forbi drømmestadiet. Nå skal en del av drømmene jo være oppfylt. Etter jul har det vært nesten uutholdelig å være arbeidsledig. Jeg holdt på å klikke! 14 måneder, utenom et lite vikariat på Hognestad skule, som jeg visste ville bli midlertidig. Aldri har jeg vært så lenge uten jobb og ...

Det begynner å bli en stund siden jeg blogget. I dag fikk jeg en melding fra ei venninne som hadde kjent seg igjen i det å være arbeidsledig. Da kjente jeg lysten til å blogge igjen. Mange ganger tror jeg at jeg ikke har noe å komme med, og lurer på hvem jeg skriver for. Jeg kan bli usikker om jeg ikke får respons. Da er det godt å høre at det betyr noe for noen, om det så bare er litt, om det så bare er en. Vi trenger alle bekreftelse, og dette behovet har bare økt og økt de siste årene. Samtidig så virker det som om vi ikke blir metta, vi får ikke nok. Jeg kan legge ut et blogginnlegg og få tilbakemeldinger på at det er bra, men så er jeg like usikker neste gang. Hva er dette i oss som ikke får nok? I barndommen min var det helt annerledes, vi sa sjelden at vi var glade i hverandre eller kom med mange oppmuntringer. Det var ingen som sa de heiet på meg. Men allikevel husker jeg de få komplimentene jeg fikk, noen av dem sitter som spikra. Jeg kunne tenke på dem i dagevis etterpå og ...

Fotokreditering: sjelemat.blogspot.com Nytt år, nye muligheter. Vi er inne i 2019. Aldri mer 2018. Nye ark. Ny start. Et nytt år bærer alltid muligheter med seg til å gjøre opp regnskap for året før og ønske noe for neste år, og gjerne også nyttårsforsett som en skal prøve å overholde. Når jeg ser tilbake på 2018 ser jeg at det var et ganske tøft år. I alle fall om jeg skal se det under ett. Jeg reiste tilbake til Modum Bad og satte ord på hvordan jeg hadde følt meg etter at jeg kom hjem. Det føltes til tider som å falle. På Modum var jeg beskyttet og hjulpet, men så var det livet utenfor, alene. Jeg ble arbeidsledig i 2018 og har vært det mesteparten av året. Det har vært utfordrende. Jeg elsker å jobbe, og det gir stor mening til livet mitt, og selv om ikke alltid helsa har spilt på lag, ofrer jeg mye for å kunne jobbe og gjøre det så bra som mulig. Jeg elsket jobben min som fribykoordinator på Sølvberget i Stavanger, og det var trist at en epoke var over. Hva skulle jeg ...

Har noen fått med seg alle artiklene i Aftenbladet, en hel serie, om adopsjon? Jeg har fått med meg et par artikler, men har ellers hørt om det fra flere andre. Det dukker opp litt her og litt der. Tanten min hadde klippet ut alt sammen og gitt det til min mor. Da jeg kom hjem til henne på lørdag lå de tett strødd utover på stuebordet. "Vil du lese?" spurte hun, og fortalte ivrig om noe som stod der. "Nei, du kan lese, du," svarte jeg og hørte på henne med en viss reservasjon inni meg. Adopsjon. Det er et stort tema for meg. Jeg er jo adoptert. Det her gjelder jo meg. Skal jeg virkelig gå inn i dette, og til og med skrive noe om det? Skal jeg lese alle disse artiklene som har så sterke meninger og karakteristikker, som på en måte sier noe om meg også? Jeg har hørt om flere som har følt seg utrolig stigmatisert av å lese disse artiklene som har blitt publisert i mange uker. Mens andre har syns det har vært befriende at noen setter ord på hva som har foregå...

Hva vil det egentlig si å tro? Hva tror jeg det er? I det siste har jeg vært i flere samtaler med folk jeg kjenner om tro. Både troende kristne og ikke. Min mor har alltid pleid å si at hun er glad at hun i disse dager kan kjenne trygghet til å tro. Jeg tror hun mener at hun er glad hun klarer tro i en tid som denne, med så mye ustabilitet og forandringer, hvor det er så mange meninger og hvor søken etter sannhet er satt sånn under press, at hun er glad hun klarer tro på noe som ikke forandrer seg, på at det fins en Gud, Gud i Bibelen. Men andre jeg har snakket med syns det er vanskelig å tro. Noen vil gjerne, men de klarer det ikke. Det kan være så mangt som står i veien. Vitenskap versus tro. Kan jeg virkelig tro at det som står i Bibelen er sant? Det kan være vonde opplevelser med kristne eller kirken. Mine erfaringer gjør det vanskelig for meg å tro . Gjerne på en god Gud. Det som uansett går igjen, er uttrykket - å klare å tro. Jeg klarer ikke tro. Som i, jeg prøver , eller...