De minste i samfunnet

Alt har gått galt for oss i dag. Vanskelig dag på jobb for en, altfor travelt for en annen, mye forskjellige tanker og følelser. Selv har jeg vært totalt avskrudd og ikke følt noe særlig på at vi igjen skal i fengselet for å ha en konsert. Vi er seint ute og får det travelt med å sette opp utstyret, får ikke testa lyd og kjørt igjennom som vi ønsker og det går galt nesten med en gang. Det er noe rart med lyden, det er gitarproblem, vi må stoppe midt i en sang, arkene flagrer og musikken sitter ikke som den skal. Så begynner jeg av alle ting å gråte under en av sangene. Det er ikke snakk om at jeg kan stoppe det. Det bare kommer. Jeg blir flau og tør nesten ikke se på de innsatte, og prøver å gjemme meg bak Magnar og trommene etterpå. 

Allikevel, til tross for dette, så er kvelden magisk for meg. Det er nesten fullt. Fullt av unge menn fra mange forskjellige land, og jeg vet det ikke, men jeg føler at de blir berørt, at det skjer noe.


Etterpå, framdeles flau, setter jeg meg med en av bordene, skjenker kaffe til meg selv og begynner å prate med de som sitter der. Det er en spesiell stemning, de begynner å fortelle med en gang. En sier han er innsatt på grunn av narkotika. en annen smiler lurt og sier at han syns myndighetene hadde krevd nok skatt av han, den tredje sier at han har skadet en mann alvorlig og har sittet inne lenge, men at han snart skal ut. "Da skal jeg aldri mer tilbake!" Jeg tar meg i å lure på om han har sagt det samme før. 

Dette er de minste i samfunnet. Jeg kan merke sårbarheten deres. Dette er de som sliter med å få et vanlig liv og jobb etter fengselsopphold, som skal klare å komme seg ut av rus og et dårlig miljø. Og alle har en fortid. "Det er mange triste historier her!" sier en av dem og ser ned. De er de minste i samfunnet, men de er også helt vanlige menn. Jeg glemmer at de er fanger, jeg glemmer at jeg er flau og bittelitt redd, og etter hvert blir det bare en vanlig prat.

"Hvorfor gråt du?" spør plutselig en av dem.

Det blir stille.

"Vil du virkelig vite hvorfor?" svarer jeg etter en stund.

Jeg kan ikke huske sist gang det skjedde. Kanskje 20 år siden? Jeg har ikke sunget et vers en gang før jeg merker at det snører seg til i halsen. Tettere. Det kommer et hulk og jeg rekker å tenke at dette kan ikke skje, før jeg begynner å grine midt i sangen. Ikke som tårer i øynene og litt skjelven i stemmen, men grining. Det er som om alt går i sakte kino. Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre. Jeg klarer ikke se på dem, det er for sterkt. Og jeg klarer i alle fall ikke synge teksten.

Det stopper helt opp, og bandet spiller usikkert videre… jeg klarer ikke ta meg sammen og slutter å synge til noen roper ut at vi tar det om igjen. Jeg prøver igjen på vers to. Jarle synger høyt sammen med meg for å hjelpe meg i gang. Men det skjærer seg igjen. Nye hulk. Jeg ser i taket, opp i lufta, på bærebjelkene, alle andre plasser enn på de innsatte, men det hjelper ikke. Så snur jeg meg 180 grader rundt og står med ryggen til dem og synger, men jeg klarer ikke slutte å grine. Jeg har lyst å bare legge meg ned og hulke, så sterkt er det å stå foran dem.

For jeg ser dem - plutselig. Og jeg vet at Gud ser dem. Og i noen få øyeblikk forstår jeg hva han tenker om dem. Mens jeg gråtende og til tider falskt kommer meg gjennom sangen forstår jeg at han ser med andre øyne enn oss.

Jeg føler taket vil løfte seg av applausen jeg får etterpå. Etter siste sang er spilt, reiser en av dem seg og gir oss stående applaus og kommer bort og klemmer meg. På veien hjem i bilen får jeg en melding fra en dame jeg kjenner godt. Denne mannen er sønnen hennes og han har kontaktet henne etter konserten og fortalt hvordan sangen min berørte ham. Jeg kan nesten ikke tro det, har griningen min gjort det?

Det er tid å si farvel. Jeg reiser meg og trykker noen av dem i hånda. "Beklager at jeg gråt!" sier jeg til en. Han ser varmt på meg, "sånn er det når det er noe som treffer følelsene," svarer han. 

"Følelser forstår de seg på," sier fengselspresten til meg etterpå, og jeg tenker at å gråte er et godt språk.

You say av Lauren Daigle



You say

I keep fighting voices in my mind that say I'm not enough
Every single lie that tells me I will never measure up
Am I more than just the sum of every high and every low?
Remind me once again just who I am, because I need to know (ooh oh)

You say I am loved when I can't feel a thing
You say I am strong when I think I am weak
You say I am held when I am falling short
When I don't belong, oh You say that I am Yours
And I believe (I), oh I believe (I)
What You say of me (I)
I believe

The only thing that matters now is everything You think of me
In You I find my worth, in You I find my identity, (ooh oh)

You say I am loved when I can't feel a thing
You say I am strong when I think I am weak
And You say I am held when I am falling short
When I don't belong, oh You say that I am Yours
And I believe (I), oh I believe (I)
What You say of me (I)
Oh, I believe

Taking all I have and now I'm laying it at Your feet
You have every failure God, and You'll have every victory, (ooh oh)

You say I am loved when I can't feel a thing
You say I am strong when I think I am weak
You say I am held when I am falling short
When I don't belong, oh You say that I am Yours
And I believe (I), oh I believe (I)
What You say of me (I)
I believe