Å leve fra Ånden...

Jeg har fortsatt å lete etter rasjonelle forklaringer på Guds eksistens, og i boka jeg leser er dette andre innvendingen mange folk har mot å tro på Gud. Den rasjonelle forståelsen i dag er at vi nå er såpass opplyste at vi kan forklare verden uten guder og onde ånder, ulikt våre forfedre. Å tro på Gud i dag blir for mange primitivt og spekulativt, og imot fornuften. Richard Dawkins, en kjent ateist, påstår at det bare er et spørsmål om tid før troen på mirakler må gi etter for vitenskapens fremgang. I letingen min ser jeg litt filmer på YouTube, tenker og leser altså denne boken ‘Saken gjelder tro’ av en tidligere ateist, Lee Strobel, som etter at kona ble kristen satte seg fore å motbevise Guds eksistens. Han endte opp med å bli en overbevist kristen, og i denne boka tar han for seg åtte argument folk har mot å tro på Gud. Den aller største skrev jeg om for noen uker siden, ‘hvordan kan en god Gud tillate så mye ondskap?’ Den andre er altså hvordan under kan forklares rasjonelt, hvis...

Noen av dere har allerede lest en post jeg la ut om dette tidligere, enten her på Facebook eller Instagram, men dette tenker jeg veldig mye på for tida. Rasjonelle grunner for å tro på Gud. Jeg føler det er en glemt skatt. For min del, som egentlig ikke har trengt det, utover at Gud i Bibelen lager mening for meg generelt, og det jeg har hørt av vitenskapelige og filosofiske begrunnelser for det meste styrker troen min, har det vært veldig spennende å gå litt inn i slike tema som ligger så langt utenfor min komfortsone. For var ikke dette kun for de veldig intellektuelle og smarte? Ville jeg i det hele tatt forstå det jeg leste og hørte? Jeg visste ikke, før jeg begynte, at jeg kvidde meg sånn for å gå inn i disse temaene, at jeg følte de var for store for meg, og at jeg ikke ante hvor jeg skulle begynne å lete. Og hva det var jeg egentlig lurte på. Derfor var det fantastisk å komme over denne boken 'Saken gjelder tro' av Lee Strobel, som tar opp 8 av de store spørsmålene fol...

Jeg er tilbake i Bergen igjen. Her ble jeg ønsket varmt velkommen av en parkeringsbot etter omtrent to timer i byen. En halv time etter - can you believe it - klarte jeg og Arnt Jakob å argumentere oss ut av bot nummer to! (Ja, jeg så på skiltene omkring!) Det skulle tatt seg ut, to parkeringsbøter på en halvtime! Da tror jeg at jeg kunne trukket dyna langt over hodet og blitt der en stund. Men det skulle bli verre. En snau halvtime etterpå klarte jeg, på helt utrolig vis, å kjøre utenfor en liten skrent da jeg skulle parkere bilen (på jakt etter parkeringsplasser som kostet mindre enn 62 kroner timen!). Der stod jeg bom fast, og dette fikk meg ned en liten tur "i kjelleren". De som var med meg, og så opptrinnet, merket seg at jeg var "stille sint" og prøvde å ikke le av meg. Men ikke lenge etter klarte jeg å le av meg selv, legge det ut på Instagram, og motta latter og medfølelse og gode tips. Aller mest lo jeg av Sofie Brauts sammenligning med Eli Hagen sin slotts...

Kan troen min forklares rasjonelt? Fins det logiske slutninger som tilsier at Gud fins, at skapelsen stemmer? Kan "det ondes problem" forklares? Ut fra vitenskap og filosofi er det naturlig å tro på Gud? Dette er spørsmål jeg aldri har gått veldig dypt inn i. Kanskje fordi min tro basert på Bibelen lager så mye mening for meg, og vitenskapelige problemstillinger aldri har skapt stor tvil i meg. Relasjonen min til Jesus bekrefter dette, og forholdet jeg har til Gud har som regel gjort det lett for meg å tro. Men jeg innser at for alle er det ikke slik. For noen trenger de at det hele går opp vitenskapelig, og filosofisk. Så av litt forskjellige grunner har jeg valgt å bevege meg ut på denne tynne isen. Å finne mer utav det. For hvis det er logisk og rasjonelt å tro på en Gud... så vil kanskje flere revurdere det de mener om saken i dag.  Men jeg kommer allerede til kort i prosessen. For hvor skal jeg lete etter svar? Jeg har søkt litt på YouTube, men det kommer opp så enorme m...

Jeg har skrevet en bok. Tenk at jeg sier det høyt, og det før noe har skjedd. Egentlig er jeg veldig for at vi skal inkludere de rundt oss i prosessene, før de er ferdige. Å fortelle at en har det tøft, mens det pågår, og ikke bare etterpå når alt er bra igjen. Å fortelle at jeg sendte en artikkel til Stavanger Aftenblad før jeg ble antatt, og altså nå, dele med dere at jeg jobber med en bok, uten at en utgivelse er på bordet. På den måten inkluderer jeg dere i prosessen, også om jeg skulle feile og ingen vil gi den ut noen gang. I så fall så får kanskje stoltheten seg en knekk, men jeg gir folk rundt meg en sjanse til å dele vandringen, og nedturene, og være en del av livet mitt når det ikke går så bra.  Så altså - jeg har skrevet en bok, og den eneste som har lest den er Gro Karete Bråtveit, sjef på Norli på Ålgård, den jeg kjenner som har lest mest bøker og har mest peiling på litteratur, og uten hennes støtte og lesning ville jeg ikke turt å gå videre. Etter at jeg hadde skreve...

 "Skal vi se hva Bibelen sier om kjærlighet?" Krista så spørrende på meg. Jeg ble glad. "Ja, når?" svarte jeg kjapt. Vi følte vi gikk i ring, vi to. Krista er en venn jeg ble kjent med i januar. Jeg vet ikke helt hva jeg skulle ha gjort uten henne de første månedene her. Hun var en av de første som inviterte meg inn i et fellesskap, og vi klikka raskt. Først var jeg invitert hjem til familien hennes på middag, deretter begynte lørdagsturene våre, opp Fløyen og rundt andre steder i Bergen, så begynte matutforskingen vår. Hun viste meg alle steder du kunne prøve billig og god mat i sentrum, sist uke var det indisk. Hun begynte å bake surdeigsbrød og lage kombucha, som jeg elsker, og neste som ble inspirert var søsteren som nettopp bød oss på ekte etiopisk mat. Først hadde vi de ukentlige møtene som ble en liten livline for meg uten nettverk. Så ble turene våre oftere, det ble mat og tur og soling, og det nyeste strikking. Neste på programmet er muligens trening, og må...

  “And I still haven´t found what I´m looking for” - U2 Klokka er tolv, det er lørdag kveld, natt til søndag. Jeg setter på musikk og begynner og danse i stua. Det er lenge siden jeg dansa sist, de siste årene har det for det meste vært kortere perioder med Zumba-trening som har fått hoftene mine til å bevege seg. Det er nesten 15 år siden, 10 kilo siden og en god del bedre fleksibilitet og koordinasjon siden jeg dansa mange timer i uka, og det føles som et halvt liv. Jeg danser altfor lite. Jeg tror vi danser altfor lite. Det er noe med dansen som setter fri, noe vi er skapt til, å bevege oss på denne måten. Nå føler jeg meg for gammel, for ute av trening, for et eller annet. Det ser ikke like bra ut som før, jeg har ikke selvtilliten til det lenger. Men i kveld danser jeg likevel, og er glad jeg er den eneste i leiligheten så ingen kan se meg, og merker at noe løsner inni meg, noe frigjørende. Jeg trenger dette. Å danse minner meg om gamle drømmer, de gamle lengslene, kreativite...

På onsdag hadde jeg en lang prat med en professor ved Universitetet i Bergen. Han fortalte om all depresjonen og psykiske lidelser som finnes blant ungdom og studenter. Hvor utbredt det er og hvor mange det gjelder. Han hadde opplevd det som professor for mange studenter, og lest flere artikler om det, og beskrev det som et "nordisk fenomen". Jeg lyttet overrasket. Jeg ante ikke at det var spesielt for nordiske land. Samtidig er jeg ikke overrasket over at en altfor stor del av studentene blir psykisk syke, jeg visste jo egentlig dette. Vi fortsatte å diskutere årsakene. Han mente at mye av grunnen var at dette var en "have-it-all"-generasjon. En ganske bortskjemt generasjon som hadde fått alt opp i hendene av foreldrene  sine og ikke hadde behøvd å slite for noe. De hadde ikke noe å se fram til, de hadde jo alt. Dette i seg selv skapte en krise, mente han.  Jeg var enig og delte om min egen oppvekst på 80- og 90-tallet, og hvordan jeg fikk pepret ørene fulle om hvo...

Da var jeg tilbake igjen i Bergen. To uker hjemme på Bryne, rastløs, med en følelse av at det jo ikke er her jeg skal være. Vanskelig å slappe av. Hver dag lure på når jeg skal dra tilbake. Sammen med mange tusen andre studenter i denne limbofasen med å bo et sted, men å studere et annet. Visste du at det er 250 000 studenter i Norge? (tall fra 2019) Mange av de jeg snakker med bor hjemme på pike- eller gutterommet, mens de egentlig er student i en helt annen by, gjerne langt borte.  Jeg ønsket å skrive om studenten, om den vanskelige situasjonen en kvart million ungdom befinner seg i, som jeg nå får kjenne på kroppen. En ting er meg. Det som er verre er at de fleste andre er svært unge. De er brorparten av Norges neste generasjon som nå sitter i isolasjon, på hybler, eller som nevnt, på pikerommet hjemme hos mor og far. Jeg føler virkelig med dem, for jeg kjenner hvor tøft det er selv. Det er ikke et naturlig spennende studentliv å ha forelesninger på Zoom. Mange har så få som 1-2...

Da Bergen stengte ned sist uke bestemte jeg meg for å reise hjem. Til Bryne, og familie og venner her. Det er utvilsomt mye som er lettere ved å være her hjemme. Alt er så convenient . Stor leilighet. Bil. Kort avstand over alt. Avslappa stemning, nesten ingen masker å se... det virker som om mange lever så normale liv som mulig. Det merket jeg med en gang jeg kom hjem, at stemningen var annerledes her. Så hvorfor dro jeg? Jeg kan snakke om eventyr, om at jeg ønsket å gjøre noe nytt, om en drøm jeg hadde, at Bryne var for lite for meg. Jeg kan snakke om mangt, men den egentlige grunnen var at jeg følte at Jesus ba meg om det. Å dra fra alt jeg var glad i, alt som var trygt og stabilt, og reise til et ukjent sted, og hvem vet, som kan lede til fjerne strøk og at jeg kanskje aldri kommer tilbake igjen. Jeg visste da jeg dro 15. januar i år at jeg kanskje aldri kommer hjem til Bryne igjen for å bo. Kanskje det er derfor oppbruddet har vært så stort, valget så vanskelig, fordi jeg ikke vet...

I dag klokka 12.30 bestemte myndighetene i Norge at Bergen skulle stenges ned. Fra klokka 18 av. Til rødt nivå. Der hvor vi helst ikke skal ha besøk, og det meste lukkes; butikkene, kaféene, treningssentrene. For ikke å snakke om hva det gjør med gatene som blir folketomme og spøkelsesaktige. Jeg kjente det langt inni magen. Jeg ante det komme, men prøvde å leve så normalt som mulig. Håpte i det lengste at det skulle komme litt lettere restriksjoner, at vi kunne få samles i mindre grupper på universitetet, at kaféene kunne holde oppe, men den gang ei. Nå skal Bergen stenges. Det er ikke noen hemmelighet at jeg syns restriksjonene tidvis har vært for strenge, også denne gangen. Jeg tenker på både økonomien i landet, samfunnets ve og vel og ikke minst den fysiske og psykiske helsen til nordmenn - folkehelsen. Da jeg leste i en artikkel på nrk.no (vil ikke leve lenger)  og så Debatten  om hvor mange barn og unge som lider, hvor mange som har fått problem med spiseforstyrrelser, h...

Uke nummer to er ferdig i Bergen og jeg er fremdeles her. Det hender jeg har lurt på hvor lenge jeg vil holde ut når alt det nye og ukjente overvelder meg, eller når jeg merker koronaens konsekvenser i en av Norges største studentbyer. På fredag var Karen, en av mine romkamerater, og jeg en tur på universitetet, til avdelingen vår HF, humanistisk fakultet. Karen skal bli lektor og jeg studerer språk, så det er samme avdeling. Jeg var så heldig å ha henne som guide, men det ble en litt stusselig affære. For det var ingen ting storslått ved HF-byggene når det nesten ikke er folk, og alt er øde og forlatt. Til og med i biblioteket satt det noen få sjeler og jobbet, og hele stemningen er litt tung. Store deler er lukket ned og avstengt, og utenfor sitter det en sikkerhetsvakt! Jeg skjønte ikke helt hvorfor han var der, men sikkert for å passe på at vi følger regler og forskrifter, noe som bare gjør stemningen enda verre.  Stemningen syns jeg forflytter seg litt inn i våre daglige Zoom-...

Første uke i Bergen er ferdig og jeg er lettet over at jeg har kommet så langt. Det har vært en spennende uke, mange følelser, mye opp og ned. I begynnelsen var det mange små ting jeg ikke var forberedt på som utfordret meg, for eksempel at jeg har en hylle i kjøleskapet til maten min. En hylle, jeg som er vant med et helt kjøleskap. Okey, der røk ukeshandlingen, det var rett og slett ikke plass i hylla, og den halve skuffen i frysen til varene jeg trengte for en uke. Og varene er jeg vant med å lempe inn i bilen og kjøre hjem med. Her har jeg jo ikke bil, vi går over alt. Futti, jeg har blitt lat, tenkte jeg da jeg stresset fra Kiwi med to poser med mat. Jeg er virkelig vant med å kjøre over alt, til og med til treningssenteret noen få minutter borte. Bygget vi bor i er ganske gammelt og som sagt er soverommet mitt mindre enn seks kvadratmeter. Standarden har definitivt gått ned, og det er en skikkelig overgang. Jeg er vant til god plass, leiligheten min er malt og pusset opp for få ...

Hver januar ber jeg Gud gi meg et nytt ord, en ny retning, for året som kommer, men for 2020 fikk jeg aldri noe. Helt til jeg satte meg ned på årets siste dag 31.12.2020, kom ordet plutselig til meg - gjennombrudd. Året 2020 hadde vært gjennombruddets år. Til mer jeg tenkte på det, til tydeligere ble det for meg hvordan 2020 har kommet med små og store gjennombrudd, og aller mest ved her jeg sitter nå i dag, i Bergen av alle steder! Hadde noen sagt det til meg i begynnelsen av 2020 ville jeg ikke trodd dem. Til tross for Cathrine som sa at jeg burde forberede meg for at noe stort ville skje. Som vanlig er hun langt fremme i fremtiden og “ser” ting ingen andre ser, også i livet mitt. Men det gjorde at jeg åpnet opp, begynte å tenke nytt og kjente skikkelig etter på lengslene mine. Hva vil jeg egentlig? Hva er det jeg er skapt til? Er kanskje Bryne “for lite” for meg? Hvorfor er jeg innerst inne urolig og utilfreds? Slik holdt det på i et halvt år hvor jeg kjente på en stigende lengsel e...