onsdag 5. januar 2022
Utviklingslæren forklarer livet, derfor er Gud overflødig?
Godt nytt år 2022!
søndag 24. oktober 2021
Seier og nederlag
Hm, hva skal jeg skrive om først? Sist uke fikk jeg mitt første avslag på bokprosjektet mitt. Det kom i form av mail. Forlaget “holder for tiden ikke på å gi ut bøker i den gaten, så derfor kan vi dessverre ikke hjelpe deg videre.” Romvenninnen min Julia bare smilte begeistra til meg: “Gratulerer med ditt første avslag som forfatter!” Jeg måtte le, det var en fin måte å se det på. Hun påstod at alle gode bøker først hadde en serie med avslag. Hun foreslo at etter fem avslag måtte vi feire stort. Kanskje med kake. Jeg, utrolig usikker på hva det er jeg egentlig holder på med, vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette. Kanskje det er derfor jeg tar avslag lett, til nå i alle fall, fordi hele prosjektet føles litt som om det er utenfor meg selv. Hvis jeg skal være helt ærlig, føler jeg at det var Gud som ledet meg til å skrive, og at hele greia er overgitt til han. Så da føles det som om det som kommer, enten det er avslag på avslag, eller utgivelse, egentlig ikke er min fortjeneste eller nederlag.
Jeg sendte en fil med manuset mitt til et forlag i juni, men har enda ikke hørt fra dem, utenom en mail som sa at de refuserer 95 % av det som kommer til dem. Jeg tenkte på alle som går rundt med en forfatterspire i magen, dette var definitivt ikke lovende tall for noen av dem. Jeg begynner å skjønne at denne bransjen er ganske tøff. Etter det var planen å sende til fem-seks andre forlag, men jeg innså at jeg hadde glemt å skrive ferdig boken (!) og sendt et uferdig manus, og plutselig tok prosessen fire måneder til. Nå i høstferien fikk jeg endelig megt meg til å sende dem, og derav det første avslaget bare noen dager etter. Så er det bare å vente i spenning på resten.
Ellers ble jeg oppmuntret av to kamerater til å også dele seirene mine når jeg blogger, ikke bare alle nederlagene. Derfor tenkte jeg å fortelle at jeg nylig fikk A på den fryktede muntlige kinesiskeksamenen! Jeg nesten hoppet av glede da jeg fikk resultatet og holdt på å klemme den forfjamsede professoren. I et par dager kjente jeg den gode ettersmaken av en slik seier etter mye slit. Samme dag traff jeg på ikke mindre enn fire kinesere som jeg snakka litt med, til mine norske venner som stod og hørte på sin store glede, og jeg tenkte at her må jeg bare være litt. Dette bør jeg feire. Jeg er altfor kjapp til å ta slike seire som selvfølger, og så kjempe videre. Det minner meg på at jeg enda ikke har feiret, det har jeg lyst å få til denne uken.
Så det var en liten oppdatering på reisen min med skriving og kinesisk. Tusen takk igjen for alle oppmuntringer og trøst og støtte på veien!
søndag 3. oktober 2021
Å gå i krigen hver dag!
“DET FØLES SOM Å GÅ I KRIGEN HVER DAG!” utbrøt jeg frustrert til Krista. Det var selvfølgelig kinesiskstudiene jeg snakket om, og selv om det jo er en overdrivelse, beskrev det allikevel noe om hvordan jeg føler det til vanlig. Hver dag holder jeg på med noe jeg føler er for mye for meg, som om jeg bærer en byrde som egentlig er for tung. Eller se for deg en snegle som tror den skal klare å komme seg opp på et høyt fjell. Det er vanskeligere enn noe annet jeg har holdt på med, og jeg lengter tilbake til dagene på Flyktningtjenesten i Stavanger hvor jeg elsket og mestret jobben min. Så heldig jeg var. Jeg skulle ønske jeg hadde vært enda mer takknemlig og satt enda mer pris på det enn jeg gjorde da.
Jeg vet ikke helt hva det er som gjør at akkurat dette har blitt så uoverkommelig for meg. Utenfra ser det ikke slik ut, jeg klarer meg veldig bra i timene, får skryt fra lærerne, er aktiv, har fått gode karakterer og klarer delta på alt. Jeg ser at studenter som sliter mer enn meg, allikevel tar det mer med ro og trivs godt, ingen ser ut til å gå gjennom de samme sjelelige kvalene som meg. Det føles som om det er en massiv motstandskampanje for at jeg skal klare å lære dette språket. Enda klarer jeg ikke se for meg at jeg skal mestre det.
For tre uker siden, etter å ha vært i kjelleren i gjennomsnitt tre ganger per uke, bestemte jeg meg for å ta grep. Dette gikk ikke lenger. Så den ene romvenninnen min og jeg bestemte oss for at vi skulle be for dette hver eneste dag. Til noe skjedde. Uansett. Etter det har vi gjort det, hver kveld, bedt Gud om hjelp til å klare det jeg holder på med. Det har allerede skjedd store endringer. Jeg hadde 14 dager hvor jeg ikke hadde en eneste nedtur. Og jeg merker at jeg blir sterkere og takler mer. Men - det føles fremdeles som krig. Jeg har noen ganger lurt på hva det er som gjør at jeg som alltid har elsket studiene og jobbene jeg har hatt, plutselig har møtt på noe jeg ikke klarer mestre. Jeg lander på at det er dype prosesser som er i sving, noe med kinesisk trigger et dyptliggende behov for å være sterk og best, og overalt for å ha kontroll. Det kommer fram sider i meg som jeg virkelig ikke liker, som jeg nå blir konfrontert daglig med.
Men kanskje, sånn egentlig, i det store bildet, dette er bra, til og med veldig bra. Kanskje har vi av og til godt av å skvises (slik jeg regner med det ville vært å gå i virkelig krig), for å se hva som bor i oss, dypt der inne, og få en sjanse til å overvinne det som ikke kommer til overflaten når vi trivs, har det bra og mestrer livet. Så kanskje jeg egentlig kan se på dette som skjer som en gave!
søndag 5. september 2021
Går det an å være et opplyst menneske og fortsatt tro på undere?
mandag 16. august 2021
Kan en god Gud finnes?
mandag 9. august 2021
Back in Bergen
Jeg er tilbake i Bergen igjen. Her ble jeg ønsket varmt velkommen av en parkeringsbot etter omtrent to timer i byen. En halv time etter - can you believe it - klarte jeg og Arnt Jakob å argumentere oss ut av bot nummer to! (Ja, jeg så på skiltene omkring!) Det skulle tatt seg ut, to parkeringsbøter på en halvtime! Da tror jeg at jeg kunne trukket dyna langt over hodet og blitt der en stund. Men det skulle bli verre. En snau halvtime etterpå klarte jeg, på helt utrolig vis, å kjøre utenfor en liten skrent da jeg skulle parkere bilen (på jakt etter parkeringsplasser som kostet mindre enn 62 kroner timen!). Der stod jeg bom fast, og dette fikk meg ned en liten tur "i kjelleren". De som var med meg, og så opptrinnet, merket seg at jeg var "stille sint" og prøvde å ikke le av meg. Men ikke lenge etter klarte jeg å le av meg selv, legge det ut på Instagram, og motta latter og medfølelse og gode tips. Aller mest lo jeg av Sofie Brauts sammenligning med Eli Hagen sin slottstrapphendelse, og ser for meg - etter mine mange feiltrinn med bil - at dette fort kan bli et økenavn. NAF mente at vi ikke ville klare dette selv, men med dem som standby fikk Krista en time til å få opp bilen på egenhånd, ved hjelp av jekk (som jeg ikke ante jeg hadde), planker fra en container og steiner som lå rundt omkring parkeringsplassen. Det gikk som ved et under, og jeg er per nå fortsatt på hjul rundt i Bergen sentrum, særdeles forsiktig med hvor jeg parkerer og kjører!
Et nytt skoleår er foran meg, og jeg er utrolig spent. Flyttingen var et prøveprosjekt, jeg kunne jo bare dra hjem etter et halvt år, men nå er leiligheten utleid og jeg har bestemt meg for å bli. Sommeren har vært god, full av stranddager, ferie i Lyngdal og mye tid med venner og familie, men også fylt med vansker. Noe inni meg returnerer til Bergen litt knust og litt svakere enn da jeg dro. Jeg ser for meg mine egne vellykka Instagram-bilder denne sommeren, og vet at det bare viser litt av sannheten. Jeg kjenner på min egen sårbarhet og svakhet, og prøver å huske at det er en del av den jeg er, at det er sånn det er nå, og at vi kanskje alle er litt knust, i alle fall i blant, og i alle fall på enkelte områder.
fredag 9. juli 2021
Kan Gud forklares rasjonelt?
Kan troen min forklares rasjonelt? Fins det logiske slutninger som tilsier at Gud fins, at skapelsen stemmer? Kan "det ondes problem" forklares? Ut fra vitenskap og filosofi er det naturlig å tro på Gud?
Dette er spørsmål jeg aldri har gått veldig dypt inn i. Kanskje fordi min tro basert på Bibelen lager så mye mening for meg, og vitenskapelige problemstillinger aldri har skapt stor tvil i meg. Relasjonen min til Jesus bekrefter dette, og forholdet jeg har til Gud har som regel gjort det lett for meg å tro. Men jeg innser at for alle er det ikke slik. For noen trenger de at det hele går opp vitenskapelig, og filosofisk. Så av litt forskjellige grunner har jeg valgt å bevege meg ut på denne tynne isen. Å finne mer utav det. For hvis det er logisk og rasjonelt å tro på en Gud... så vil kanskje flere revurdere det de mener om saken i dag.
Men jeg kommer allerede til kort i prosessen. For hvor skal jeg lete etter svar? Jeg har søkt litt på YouTube, men det kommer opp så enorme mengder med filmer, jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal navigere. Så om noen vil hjelpe meg, og sende meg noen lenker eller navn eller filmer, her eller på Messenger, er jeg veldig takknemlig for hjelp.
tirsdag 8. juni 2021
Å gå på vannet
Jeg har skrevet en bok. Tenk at jeg sier det høyt, og det før noe har skjedd. Egentlig er jeg veldig for at vi skal inkludere de rundt oss i prosessene, før de er ferdige. Å fortelle at en har det tøft, mens det pågår, og ikke bare etterpå når alt er bra igjen. Å fortelle at jeg sendte en artikkel til Stavanger Aftenblad før jeg ble antatt, og altså nå, dele med dere at jeg jobber med en bok, uten at en utgivelse er på bordet. På den måten inkluderer jeg dere i prosessen, også om jeg skulle feile og ingen vil gi den ut noen gang. I så fall så får kanskje stoltheten seg en knekk, men jeg gir folk rundt meg en sjanse til å dele vandringen, og nedturene, og være en del av livet mitt når det ikke går så bra.
Så altså - jeg har skrevet en bok, og den eneste som har lest den er Gro Karete Bråtveit, sjef på Norli på Ålgård, den jeg kjenner som har lest mest bøker og har mest peiling på litteratur, og uten hennes støtte og lesning ville jeg ikke turt å gå videre. Etter at jeg hadde skrevet boken, tok det meg månedsvis før jeg turte å vise den til henne, og jeg satt hjemme og bet negler mens jeg ventet over en måned på hennes bedømmelse. "Vær ærlig!" ba jeg, "du må si det til meg om det ikke er bra!" Da tilbakemeldingen hennes kom, ble jeg først lettet og glad, men så ble jeg redd. For hvis hun sa at det jeg hadde skrevet var bra, måtte jeg jo gjøre noe mer med det!
Siden den gang har det vært VM i procrastination (utsettelse). Det har alltid vært en grunn for at det ikke passer. I fjor vår hadde jeg det for travelt på jobb, i høst begynte jeg å studere i tillegg til jobb, og så var det flytting til Bergen i starten av dette året. Endelig fikk jeg megt meg til et online møte med Gro Karete mens jeg satt i karantene i januar hvor vi diskuterte prosjektet og hva jeg gjorde nå. "Du må skrive hva boken handler om og hva du vil oppnå med den, jeg skal sende deg en liste over forlag jeg tror kan være passende for det du skriver om."
Så har det gått fem måneder til, hvor livet mitt har vært absorbert i kinesiskstudier og å være ny i Bergen, men jeg lovet meg selv at etter eksamen skulle jeg sette meg ned og skrive i alle fall til et forlag. Derav nå. Hver dag jeg har bestemt meg for å gjøre det, skjer det noe annet, eller jeg blir sittende på mobilen. Sist tirsdag ble jeg liggende hele dagen og lese en bok. Men i dag var annerledes. I dag tvang jeg meg i gang. Og om noen minutter går jeg til det drastiske skrittet, å gå på vannet, og sender det jeg har skrevet inn til et forlag. Pust med magen!
søndag 25. april 2021
Vennskap
"Skal vi se hva Bibelen sier om kjærlighet?" Krista så spørrende på meg. Jeg ble glad. "Ja, når?" svarte jeg kjapt. Vi følte vi gikk i ring, vi to. Krista er en venn jeg ble kjent med i januar. Jeg vet ikke helt hva jeg skulle ha gjort uten henne de første månedene her. Hun var en av de første som inviterte meg inn i et fellesskap, og vi klikka raskt. Først var jeg invitert hjem til familien hennes på middag, deretter begynte lørdagsturene våre, opp Fløyen og rundt andre steder i Bergen, så begynte matutforskingen vår. Hun viste meg alle steder du kunne prøve billig og god mat i sentrum, sist uke var det indisk. Hun begynte å bake surdeigsbrød og lage kombucha, som jeg elsker, og neste som ble inspirert var søsteren som nettopp bød oss på ekte etiopisk mat. Først hadde vi de ukentlige møtene som ble en liten livline for meg uten nettverk. Så ble turene våre oftere, det ble mat og tur og soling, og det nyeste strikking. Neste på programmet er muligens trening, og målet langt der framme er å danse igjen. Det fine med Krista er at hun bare liker å ha det gøy, og det er fantastisk å få ha noen sånne i livet, spesielt for meg, som av og til kan kjenne på at livet er litt vel alvorlig.
Helt fra starten har vi delt liv åpent. Og det har gått litt sånn som dette: Jeg har klaget over kinesiskstudiene, hvor vanskelig det er, hva jeg sliter med, hvor dårlig jeg er, og så videre, hennes klagesang har handlet om jobb, men har tidvis hørtes ganske lik ut som min. Så har vi oppmuntret hverandre, tatt en prosess sammen og bedt for hverandre. Etterpå føler vi oss fantastiske, uovervinnelige, og vi skjønner ikke at vi har kunnet være så bekymra. Men - neste uke, når jeg igjen spør hvordan det går på jobb, har historien ofte vært lik sist uke. Min likeså. Det er tøft på kinesiskstudiene, det er så vanskelig å lære tegn, jeg sliter med å forstå, og så videre. Same procedure as last week. Det tok noen uker med dette før vi begynte å le av det. Hvorfor er det sånn at vi går i sirkler? At det samme problemet kommer opp igjen og igjen, selv om du har brukt tid på å løse det? Hvorfor blir det ikke bedre? Er det noe vi ikke forstår? Er problemet dypere, at det ikke hjelper å snakke om det og løse det med litt forståelse og bønn?
Kunne det være noe i oss som gjorde at vi alltid følte at vi ikke strakk til, og ikke var gode nok? Det var jo ingen rundt meg som sa til meg at jeg ikke fikk til kinesisken, snarere tvert imot, det kom bare fra meg selv. Hvor kom denne dårlige selvtilliten fra, hvorfor var det jeg gjorde aldri godt nok? Derav bibelstudie. Det var Krista som kom på det. Kanskje, bare kanskje, hvis vi forstod bedre hvor høyt Gud elsker oss, og at vi er gode nok, og hva Bibelen sier om vår egentlige identitet i han, kanskje da kunne vi slutte å gå i sirkler, i alle fall litt mindre. Kanskje det ville gjøre oss tryggere i hvem vi er, og kanskje det kunne gjøre at vi arbeidet fra et sted av hvile og aksept, og ikke arbeide for å få aksept, både av mennesker og Gud.
Så i går kveld hadde vi første kvelden med bibelstudie, og det var fantastisk. Det står så mye godt i Bibelen om hvem vi egentlig er, hvis du har tatt imot Jesus. Og det minner meg på hvorfor jeg så gjerne vil at andre skal få møte Jesus, og kjenne denne gleden, denne freden, denne nåden. Det er noe som overgår all forståelse, det er noe som gjør livet mitt verdt å leve.
Så - med det sagt så starter vi det første online alfakurset i kveld, det er cirka 25 nye som er med, men det er fremdeles plass til flere. Noen samles fysisk/online, andre online, og sammen skal vi stille de litt dypere spørsmålene om hvem Jesus er, og hva meningen med livet er.
søndag 11. april 2021
Den smertefulle lengselen
“And I still haven´t found what I´m looking for” - U2
Jeg leser for tiden en bok om lengsler, om eventyret vi innerst inne drømmer om å leve ut, selv etter at vi har kjent på livets realiteter, alle slagene vi har fått til nå, all realisme som har blitt prentet inn i oss, alt som ikke er oppnådd og som vi nå tror vi er for gamle til å oppleve. Og hvordan det som var en selvfølge for oss, å leve ut fra hjertet, nå er noe vi må kjempe for å gjøre. Og jeg leser om Jesus som spør de to blinde ved veien hva han kan gjøre for dem, og den lamme hva det er han egentlig ønsker. Jesus er ikke dum, det er ikke det at han ikke kan se det åpenbare, at de er blinde og lamme og gjerne vil ha synet igjen, gjerne kunne gå, men fordi han ser til hjertene deres, til lengslene deres, og ser at noe kanskje har rustet. I 38 år har den lamme mannen ventet, hver dag har noen båret han ned til elven hvor han venter på engelen som av og til kommer og rører opp vannet slik at den første som kommer uti blir frisk. Men han er alltid for seint ute, og nå har han kanskje vent seg til å ligge der, kanskje drømmen om å bli frisk etter 38 år har forsvunnet for han, kanskje han ikke vet hvorfor han ligger der lenger, hva det er han egentlig vil. Kanskje han til og med er redd for å få sjansen til å komme ned i det opprørte vannet, for hva skal han gjøre om han blir frisk? Hvem er han da? Hva skal han skylde på da om han ikke takler livet? Jesus vet dette, han kjenner han selv om han aldri har snakket med han før, og han spør - hva er det du vil jeg skal gjøre for deg? Vil du virkelig bli frisk? Vil du leve ut fra lengslene dine?
Så derfor danser jeg i natt, og kanskje må jeg danse mye oftere. For å være i kontakt med lengslene og kreativiteten og det skapende. Kanskje det er derfor jeg skriver også, og synger. Fordi det er det som minner meg på den jeg er og hvorfor jeg egentlig lever, hva det er jeg ble skapt for.
“Jeg forstod ikke at skumringen kunne få hjertet mitt til å briste. Så mange lengsler blandet inn. Jeg skulle gitt år av mitt liv for å ha deg her. For å vite at jeg ikke kan miste deg på nytt.” - Fernando Ortega
“Jeg holder nesten på å gjøre noe uanstendig. Jeg prøver å få tak i den utrøstelige hemmeligheten i hver og en av dere - den hemmeligheten som er så smertefull at dere hevner dere på den ved å gi den navn som Nostalgi og Romantikk og Ungdom.” - C. S. Lewis
“Vi lever aldri, men håper å leve” - Pascal
“Når lengselen blir for sterk til å bære, begraver vi den ofte under ville tanker og gjøremål, eller vi prøver å slippe unna det ved å sløve vår umiddelbare bevissthet om livet her og nå. Det er mulig å løpe vekk fra lengselen i årevis, selv i årtier, for en tid, men vi klarer ikke helt å stryke den ut. Den fortsetter å berøre oss i små glimt og hint - i drømmene våre og i våre ubeskyttede øyeblikk.” - The Awakened Heart
(sitat fra boka “Våg å lengte” av John Eldredge)
lørdag 20. mars 2021
På professorens kontor
På onsdag hadde jeg en lang prat med en professor ved Universitetet i Bergen. Han fortalte om all depresjonen og psykiske lidelser som finnes blant ungdom og studenter. Hvor utbredt det er og hvor mange det gjelder. Han hadde opplevd det som professor for mange studenter, og lest flere artikler om det, og beskrev det som et "nordisk fenomen". Jeg lyttet overrasket. Jeg ante ikke at det var spesielt for nordiske land. Samtidig er jeg ikke overrasket over at en altfor stor del av studentene blir psykisk syke, jeg visste jo egentlig dette. Vi fortsatte å diskutere årsakene. Han mente at mye av grunnen var at dette var en "have-it-all"-generasjon. En ganske bortskjemt generasjon som hadde fått alt opp i hendene av foreldrene sine og ikke hadde behøvd å slite for noe. De hadde ikke noe å se fram til, de hadde jo alt. Dette i seg selv skapte en krise, mente han.
Jeg var enig og delte om min egen oppvekst på 80- og 90-tallet, og hvordan jeg fikk pepret ørene fulle om hvor heldig jeg var som fikk gå på skole, hvor hardt mange av våre foreldre hadde det som slet med å betale på de ekstremt høye rentene, og hvordan vi virkelig kjempet for rettigheter, og diskuterte høylytt og intenst som om det gjaldt livet. Jeg husker enda de heftige diskusjonene om EU, om abort, om kvinner burde være hjemme med barna til de begynte på skolen, eller ikke. Vi som vokste opp i arbeiderklassefamilier var langt fra bortskjemte og fikk ikke alt lagt i hendene våre. Vi visste at vi var heldige, men at vi måtte kjempe for å komme fram i livet. Og vi hadde mye å se fram til som voksne, mye å glede oss til.
"Men," la jeg til, og tok sats, "jeg tror ungdommer er deprimert også fordi de mangler håp. De tror ikke på noe lenger. Jeg tror at når vi har blitt mer sekularisert og kristen tro har forsvunnet ut av samfunnet, så har ungdommene mistet en tro på noe større, at det er en mening større enn dem selv, at livet er evig." Så fortalte jeg at troen på Gud er det som skaper helhet og mening i livet mitt. Han var overraskende nok litt enig. Han sa at det kunne stemme at ved å miste trosaspektet, hadde ungdommene mistet noe som gjorde at de følte mer håpløshet.
Det er interessant og spennende å få innblikk i denne verdenen som er studentenes liv, og være en del av den selv, 19 år etter at jeg først var student. Det er interessant å se hvordan det har utviklet seg og hva som har skjedd. Studenter virker i dag som om de har mange flere baller i luften, de jobber mer og de tar flere fag ved siden av. Og de studerer lengre, de er evighetsstudenter, som meg. Jeg gleder meg til å fortsette og bli kjent med denne kulturen, og ta inn alt den har å by på.
søndag 28. februar 2021
Mens jeg venter på Aftenbladet...
Da var jeg tilbake igjen i Bergen. To uker hjemme på Bryne, rastløs, med en følelse av at det jo ikke er her jeg skal være. Vanskelig å slappe av. Hver dag lure på når jeg skal dra tilbake. Sammen med mange tusen andre studenter i denne limbofasen med å bo et sted, men å studere et annet. Visste du at det er 250 000 studenter i Norge? (tall fra 2019) Mange av de jeg snakker med bor hjemme på pike- eller gutterommet, mens de egentlig er student i en helt annen by, gjerne langt borte.
Jeg ønsket å skrive om studenten, om den vanskelige situasjonen en kvart million ungdom befinner seg i, som jeg nå får kjenne på kroppen. En ting er meg. Det som er verre er at de fleste andre er svært unge. De er brorparten av Norges neste generasjon som nå sitter i isolasjon, på hybler, eller som nevnt, på pikerommet hjemme hos mor og far. Jeg føler virkelig med dem, for jeg kjenner hvor tøft det er selv. Det er ikke et naturlig spennende studentliv å ha forelesninger på Zoom. Mange har så få som 1-2 forelesninger i uken. Da kan de skru på Zoom, mens de ligger i senga, sitter i nattassen eller i et annet rom enn det de befinner seg i for den saks skyld, skru av skjerm og følge med - eller ikke - på forelesning. Utenom det skal de gjøre en hel haug med oppgaver og lese mange bøker, uten noe fullverdig drahjelp fra andre lærere og medstudenter. At ikke flere av dem har skreket opp og krevd å få møtes, er for meg en gåte.
"Dette må du få inn i Aftenbladet. Jeg skal hjelpe deg!" utbrøt Maggi, da jeg fortalte henne om hva jeg fant ut i møte med studentene. Da begynte en ny kamp for min del. Jeg ble rett og slett redd. For å legge ut et blogginnlegg og å sende noe til en avis er to helt forskjellige saker. Jeg kommer ikke på mange innlegg og kronikker jeg har hatt på trykk. Jeg skrev litt om abort og feminisme i Jærbladet, og ble så stressa at jeg ikke leste motsvaret jeg fikk uka etterpå. For fire år siden kom jeg på nettsiden i Vårt Land da jeg skrev om noe så kontroversielt som hvorfor Trump vant valget hvor jeg argumenterte for at amerikanerne ikke var blitt gale. Men utenom dette kommer jeg ikke på så mye. Det er altså ikke så ofte jeg stikker hodet så langt ut. Kanskje det koster for mye. Kanskje jeg ikke føler meg flink nok. Kanskje har det med prioritering og tidsbruk å gjøre. Men selv om å skrive om studenter i koronatid ikke er så kontroversielt som å forsvare Trump, ble hele uken min preget av denne lille kronikken jeg skulle skrive. Den dårlige selvtilliten stakk selvfølgelig hodet opp. Hva har jeg å komme med? Hvorfor skulle noen gidde lese dette? Jeg er elendig til å skrive! var tanker som jog gjennom hodet.
Så det endte som det ofte gjør med meg, med tvang. Haha. Bare litt satt på spissen! Det er sånn jeg på godt og vondt driver meg selv fremover, enten det er kinesiskstudier, blogging, lage middag eller gjøre ting jeg egentlig ikke tør. Så jeg tvang meg selv til å skrive, og begynte så den vanskelige veien med å vise det til andre for å få tilbakemeldinger. Noe som viste seg å ikke være så lett. Til tross for at det jeg hadde skrevet var kort tid siden, er det merkelig hvor fort en kan knytte seg til det en skriver. Hvor personlig det føles, og hvor utfordrende konstruktiv kritikk kan være. Gjennom tilbakemeldinger fra andre, positive og negative, og litt mer tvangsjobbing, og på bekostning av kinesiskstudier, ble det til noe som jeg følte jeg kunne sende fra meg. Ikke veldig bra, kanskje. Men bra nok?
Noe av det verste med slike prosesser er ventingen. Det har blitt mye venting denne uken. På at noen skal kommentere det jeg har skrevet, på tilbakemelding fra avisen, på å få diskutert det med noen. Jeg tror generelt jeg er veldig dårlig til å vente, og jeg merker at jeg blir sliten av det. Egentlig ville jeg bare avslutte hele greia, eller få en kjapp avvisning, slik at jeg kunne legge det på hylla og slikke sårene. Men å vente. Det er mye verre. Helt til Sofie påpekte for meg hvor viktig prosessen i seg selv er, hva som skjer i meg gjennom dette, hva jeg lærer. Jeg som bare ville ha et ja eller nei, ble plutselig observant reaksjonene mine i ventingen min, og begynte å kjenne på hvor viktig det er for meg å skrive, å meddele meg, og at jeg faktisk tålte ventingen hvis jeg klarte å romme den og godta den. Da jeg fikk svar fra en journalist i Aftenbladet at hun likte kronikken og at den var viktig, men at den måtte gjennom flere instanser, og at jeg dermed måtte vente enda lenger, føltes det helt greit. Samtidig som jeg gjerne innrømmer at det var godt å få positiv tilbakemelding fra en ekte journalist.
Så siden det har det gått flere dager, og jeg venter enda, og vet ikke en gang om jeg får et endelig svar. Jeg merker at jeg har sluppet det litt og egentlig ikke tror det blir noe av, men at jeg er utrolig takknemlig for lærdommen denne prosessen gav meg, på alle følelsene jeg fikk kjenne på, og på enda et møte med meg selv i døra, som jeg har så mange av fra før, men trenger like fullt.
Og så vil jeg være enda mer obs! i framtida på prosessene jeg er i, ikke bare resultatene. Ikke bare avklaringene. Jeg vil være bevisst hvordan jeg reagerer og handler og hvem jeg er og hva Gud gjør i det som skjer i livet mitt.
søndag 14. februar 2021
Hvorfor jeg dro...
Da Bergen stengte ned sist uke bestemte jeg meg for å reise hjem. Til Bryne, og familie og venner her. Det er utvilsomt mye som er lettere ved å være her hjemme. Alt er så convenient. Stor leilighet. Bil. Kort avstand over alt. Avslappa stemning, nesten ingen masker å se... det virker som om mange lever så normale liv som mulig. Det merket jeg med en gang jeg kom hjem, at stemningen var annerledes her.
søndag 7. februar 2021
Bergen stenges!
Det er ikke noen hemmelighet at jeg syns restriksjonene tidvis har vært for strenge, også denne gangen. Jeg tenker på både økonomien i landet, samfunnets ve og vel og ikke minst den fysiske og psykiske helsen til nordmenn - folkehelsen. Da jeg leste i en artikkel på nrk.no (vil ikke leve lenger) og så Debatten om hvor mange barn og unge som lider, hvor mange som har fått problem med spiseforstyrrelser, hvor mange flere som nå har selvmordstanker ble jeg veldig bekymret og urolig. Er det virkelig verdt alle nedstengningene? tenkte jeg. Hvor mye og hvor lenge skal de betale de som betaler den høyeste prisen i form av ødelagt økonomi, skadet framtid og forverret psyke?
Men dette er en lang diskusjon. En jeg kanskje ikke skal ta her. Jeg merker at jeg føler meg modig bare jeg ymter frampå at jeg har litt andre meninger enn "mainstream", slike meninger burde jeg vel egentlig holde for meg selv.
Uansett så må jeg forholde meg til restriksjonene og det gjør vondt. Kanskje er jeg i den sårbare gruppen, tenker jeg, selv om jeg ikke har sett på det sånn? Jeg merker i alle fall at det gjør noe med meg, hele kroppen min reagerer når samfunnet stenger ned. Det blir utrygt. Det blir ensomt. Her sitter jeg i en mindre leilighet, helt ny i byen, med forelesninger på Zoom, og har ingen steder å gå. Skal jeg dra hjem? Er det innenfor? Hva er best for helsen min i dette? Hvor lenge vil det vare? Hvordan kan jeg håndtere det på best mulig måte? Spørsmål som dette farer gjennom hodet mitt, jeg blir i beredskap, jeg må handle, noe må jeg gjøre, jeg må legge en plan slik at jeg vet at jeg kommer til å takle den neste uken. Og kanskje flere.
Så jeg har kommet til min første lille krise her i Bergen. Det har gått opp og ned, men generelt veldig bra. Jeg har blitt en del av tre kollokvier, jeg begynner å bli vant med å pugge tegn, jeg har blitt kjent med mange flotte folk i et kristent fellesskap, jeg digger romkameratene mine og det har begynt å bli en hverdag. Denne uka var krevende, men den beste til nå. Fordi jeg endelig begynte å føle meg litt trygg. Og så kommer altså dette og igjen kjenner jeg utryggheten og usikkerheten banke på døra.
Hva skal jeg gjøre nå? Hvordan skal jeg takle dette her?