Om å bli værende - i den forbudte by!

april 22, 2025

20. juli 2023

I dag er det en uke siden jeg kom hjem fra Kina. Det føles på en måte lenge siden, og minnene begynner å bli fjernere. En tanke dukker opp i meg at nå er det jo lenge siden, jeg burde vært ferdig med det, og gå videre. Men så er det akkurat det jeg ikke tror jeg skal, jeg tror jeg skal være her, ikke bare svelge unna, men fordøye, så lenge jeg trenger. For er det ikke det samfunnet ønsker, at vi skal oppleve og haste videre til neste opplevelse, mens det vi egentlig trenger er tid, til å tenke, sitte og se ut vinduet, gjenoppleve minner og ta inn over meg at jeg nettopp har vært i Kina, og alt det utrolige jeg fikk være med på.

Her vil jeg være. Jeg benytter enhver anledning til å snakke om det, vise bilder, bare fortelle de samme historiene om og om igjen. Slik fordøyer jeg. Slik forstår jeg at jeg faktisk opplevde det jeg gjorde. Slik blir historiene virkelige.

Og selv om jeg føler at jeg burde, er jeg ikke klar til å gå videre med en gang.

Den kanskje største opplevelsen, ved siden av Den kinesiske muren, var besøket i Den forbudte by. For min del var det knyttet store forventninger til dette mystiske stedet og jeg hadde lest en hel roman (CHINA - an epic novel av Edward Rutherford, en fantastisk historisk roman) i forkant. Så jeg var veldig spent. Historien sier at denne keiserbyen skulle stå i stil med Kinas syn på seg selv som verdens sentrum (AKA Midtens rike, som er direkte oversettelse av ordet Kina: 中国). Den fikk kallenavnet fordi vanlige mennesker ikke hadde tilgang til den, og for oss vestlige får det den til å høre nesten forførerisk ut. Bare adelige, embetsmenn og tjenere hadde adgang, og selvfølgelig hver av de 24 keiserne som bodde der.

På dette stedet har det skjedd utallige intriger. På et tidspunkt bodde keiseren her med sine 3000 (!) koner, så mange kvinner på lediggang på et sted gav nok grobunn for uendelige konspirasjoner og utspekulerte pek, som det er laget mange såkalt C-drama om (noen gode fins også på Netflix). For mange var det nok et “forgylt fengsel”. Og ble nok en grunn til at de etter hvert kuttet av alt «utstyret» til de mange evnukkene som arbeidet der. Disse betrodde tjenerne skulle nemlig ikke rote seg borti disse konene, noe de flere ganger prøvde på.

Området er enormt, var det første jeg tenkte da vi var på rundtur i byen. Store praktfulle bygninger, som alle ligner på hverandre, faktisk 999 bygninger med 9999 rom, et mindre enn hos gudene i “himmelen”. Det var en veldig fascinerende følelse å gå der og ta inn over seg hva som henger igjen i veggene.

Så i dag sitter jeg og ser på bilder fra Den forbudte by og turen vår, og blir værende her en stund. Jeg har ikke en eneste plan for dagen, men lar tankene vandre til turen vår og keisere og evnukker og konkubiner fra en annen tid.