Taiwan here we go!

Da går ferden videre til Taiwan, og det er med stor glede og skrekkblandet fryd jeg forlater Norge denne gangen. Jeg har bodd mye utenlands i mitt liv, men å bo i Kina tidligere i år og nå flytte til Taiwan er noe helt annet enn å flytte til Hawaii. Det er også noe helt annet å dra nå enn da jeg var 18 og 33. Akkurat som om fallhøyden er lengre, og sårbarheten større. 

Samtidig har jeg, gjennom hele prosessen, hatt utrolig mye fred og glede. Tenk at jeg er fri som fuglen og får lov å gjøre dette, dra til et annet land med en helt annen historie, religion og kultur enn min egen, og slå røtter der. Christina sa til meg da vi satt og så utover havet her på Jæren søndag kveld, at jeg må glede meg til hverdagen. Til det vanlige og enkle. Og forvente at det kommer til å bli både ensomt og tøft, og veldig varmt (som jeg vanligvis ikke takler så godt), men at det går an å glede seg i det også. Anett sa til meg at hun trodde det ville bli en tid med mye hvile, og mye tid med Jesus. Å se innover og bare være. Da jeg ble bedt for av Bedehuskirken på søndag kjente jeg bare en sånn inderlig glede og begeistring over å få være frisk nok til å dra, at jeg faktisk er i stand til å gjøre et så stort skifte i livet mitt, og tro at jeg har helsen og ressursene og verktøyene jeg trenger for å takle det som kommer.

Takk til Influx Bergen, UiO Rogaland og Bedehuskirken som støtter og sender meg ut og til alle dere andre som vil be for meg. Det er jeg så takknemlig for. 

Jeg har enda ikke bestemt meg for hvordan jeg vil oppdatere, men mye mulig blir det gjennom bloggen min som jeg lenker til på sosiale medier. De som vil må gjerne følge med der, eller nå meg gjennom WhatsApp, Snapchat og Messenger.

ENGLISH - with help from ChatGPT 

The journey now continues to Taiwan, and it is with both great joy and a mix of excitement and fear that I leave Norway this time. I have lived abroad a lot in my life, but having lived in China earlier this year and now moving to Taiwan is something entirely different from moving to Hawaii. It is also something very different to go now than when I was 18 or 33. It feels as though the fall height is greater, and the vulnerability stronger.

At the same time, throughout this whole process, I’ve had an incredible sense of peace and joy. Just imagine—I am free as a bird and have the privilege of doing this, moving to another country with a completely different history, religion, and culture than my own, and putting down roots there. Christina said to me, as we sat looking out over the sea here in Jæren on Sunday evening, that I should look forward to the everyday life. To the ordinary and the simple. And to expect that it will be both lonely and tough, and very hot (which I usually don’t handle so well), but that it’s still possible to find joy in that too. Anett told me she believed it would be a time of much rest and much time with Jesus. A time to look inward and just be. When I was prayed for at Bedehuskirken on Sunday, I just felt such deep joy and excitement over being healthy enough to go—that I am actually able to make such a big shift in my life, and believe that I have the health, resources, and tools I need to handle whatever comes.

Thank you to Influx Bergen, UiO Rogaland, and Bedehuskirken for supporting and sending me out—and to all of you who will be praying for me. I am so grateful.

I haven’t yet decided how I’ll share updates, but most likely it will be here on my blog. For those who want to, you’re welcome to follow along, or reach me on WhatsApp, Snapchat, or Messenger.