Mer av min trosreise // More from my Faith journey

ENGLISH BELOW (with help from chatgpt)

Som du som har lest litt av det jeg har skrevet sikkert har fått med deg, har jeg vært på en intens trosreise de siste årene. Vi er vel alle på en trosreise, vil jeg tro – til og med de av dere som ikke har en tro?

På gruppen min på Modum Bad, da jeg var der vinteren 2016, var det en ateist. Og tre ganger i kunst- og uttrykksterapitimene ble vi utfordret til å tegne Gud – både oss som trodde på Ham, og de som ikke gjorde det. Det fascinerende var at de som ikke trodde, også hadde veldig tydelige gudsbilder, og at disse kom fram på forskjellige måter de tre gangene vi tegnet og malte «Gud».

Mer aktivitet – mer bevissthet

Kanskje kan jeg heller si at trosreisen min har peaket de siste årene, i den forstand at det har vært mer aktivitet. Uansett handler denne reisen om at jeg har blitt mer bevisst, og har fått opplevelser av det overnaturlige – det vi ikke nødvendigvis ser med det blotte øyet.

For en troende er jo både helbredelse og tungetale overnaturlig. I enkelte sirkler vektlegges dette ikke, mens det i andre sammenhenger oppleves som helt naturlig. Også det åndelige – som å oppleve den tredje himmel (som Paulus skriver om), å være i nærheten av Guds trone, å se himmelske vesener som engler og å drømme profetisk – har i enkelte settinger jeg har vært i, vært «innenfor».

«Ikke for meg»

Forskjellen da og nå var bare dette: Jeg trodde ikke det var tilgjengelig for meg. Mulig for andre – men ikke for meg.

Det er flere grunner til dette, som jeg kanskje kan skrive mer om en annen gang, men skuffelse var en av dem. Når jeg så andre «få det» – enten det var å falle i bakken eller se et syn – søkte jeg selv etter å oppleve det samme. Flere ganger endte jeg opp med å bli stående foran talerstolen, mens folk falt som fluer rundt meg.

«Det er visst ikke for meg! Jeg får andre ting!» trøstet jeg meg selv med, uvitende om at en kime av skuffelse hadde slått rot i hjertet mitt.

En god Far – ikke strev

Det var ikke før for omtrent et år siden, etter at jeg hadde opplevd Guds kjærlighet og godhet mot meg hver dag i over to år, og virkelig begynt å tro og kjenne at Han elsket meg, at jeg forsto at Han hadde mer for meg.

Jeg hadde sett på disse overnaturlige opplevelsene som noe man måtte streve etter – noe «gode kristne» fikk, eller spesielt heldige mennesker. Eller kristne med store utfordringer, som virkelig trengte det for å takle et tøft liv. Men ikke meg. Ikke noe jeg bare fikk fordi Han er en god Far.

Frykt, teologi og tillit

Å bevege seg inn i dette har vært en reise i seg selv. Jeg har hatt mange tanker og mye frykt for at det kunne være feil, dårlig teologi – eller rett og slett demonisk. Vi har alle hørt om og blitt advart mot «Prinsesse Marthas engler». Vi vet at djevelen kan kle seg ut som en lysende engel, og at det er mulig å fare vill.

Derfor har jeg kjent på usikkerhet og frykt for hvordan jeg skulle navigere i dette landskapet. Ofte er det jo slik at hvis vi er redde for at noe kan bli bare litt feil, så unngår vi hele greia – som å kaste babyen ut med badevannet.

Eventyr med Gud

Likevel begynte jeg forsiktig å tre inn i det jeg opplevde at Gud åpnet for meg, vel vitende om at det kunne bli usunt. Og jeg har opplevd så mye av Hans godhet og ledelse.

For hvis Han elsker oss, og vi ønsker å kjenne Ham bedre og se mer inn i Hans verden, og vi ber Ham om hjelp på veien – hvorfor skulle Han ikke gjøre det? Og hvis vi går feil, hvorfor skulle Han ikke kunne lede oss tilbake til noe som er godt for oss igjen?

Selvfølgelig vil Han det. Selvfølgelig kan Han det.

Min opplevelse er at Han bare gleder seg over at jeg har begynt å utforske dette – å gå på eventyr med Ham inn i Hans sfære, å kjenne Ham dypere, å se det Han ser og føle det Han føler.

Videre

Dette er bare én del av trosreisen min. Men det er en del jeg nok vil blogge mer om fremover, og jeg gleder meg til å sette ord på det som skjer i og rundt meg.

More from my Faith journey

As those of you who have read some of what I’ve written may have noticed, I have been on an intense journey of faith over the past few years. I suppose we are all on a journey of faith, even those of you who don’t consider yourselves believers. In my group at Modum Bad, when I was there in the winter of 2016, there was an atheist. And three times during the Art and Expressive therapy sessions, we were challenged to draw God — both those of us who believed in Him, and those who didn’t. What was fascinating was that those who didn’t believe also had very clear images of God, and these emerged in different ways during the three different times we drew and painted “God.”

So perhaps it’s more accurate to say that my faith journey has peaked in recent years, in the sense that there has been more activity. In any case, that journey has involved becoming more aware of and experiencing the supernatural — that which we do not necessarily see with the naked eye. For a believer, both healing and speaking in tongues are supernatural, and in some circles these are not emphasized, while in others they are seen as completely natural. And the spiritual realm as well — such as experiencing the third heaven (as Paul writes about), being near God’s throne, seeing heavenly beings like angels, and dreaming prophetically — has, in some settings I’ve been part of, been considered “within bounds.”

The difference between then and now was simply that I didn’t believe these things were available to me. Possible for others, but not for me. There are several reasons for this, which I may share another time, but disappointment was one of them. Seeing others “receive it” — whether that meant falling to the ground or seeing a vision — I sought to experience it myself, only to end up firmly standing at the front near the pulpit while people fell like flies around me.
“It’s obviously not for me. Well, I get other things!” I would comfort myself, unaware that a seed of disappointment had taken root in my heart.

It wasn’t until about a year ago — after experiencing God’s love and goodness toward me every day for more than two years, and truly beginning to believe and feel that He loved me — that I realized He had more for me. I had viewed these supernatural experiences as something to strive for, something “good Christians” received, or especially fortunate people. Or even Christians who struggled, who needed it more than me. But not for me. It was something I might attain if I did everything right and sought God with my whole heart — not something I simply received because He is a good Father.

Entering into this has been a journey in itself, because I carry so many thoughts and fears that it could be wrong, bad theology, or even demonic. We have all heard of and been warned against “(Norwegian) Princess Martha’s angels.” We know that the devil disguises himself as an angel of light, and that it is possible to go astray. Because of this, I have felt a great deal of fear and uncertainty about how to navigate this terrain. Often, when we are afraid of something being even slightly wrong, we avoid the whole thing altogether — a bit like throwing the baby out with the bathwater.

But I began cautiously to step into what I felt God was opening up for me, fully aware that it could become unhealthy — and I have experienced so much of His goodness and guidance. For if He loves us, and we desire to know Him better and see more into His world, and we ask Him for help along the way, why wouldn’t He do so? And if we go wrong, why wouldn’t He be able to lead us back into something that is good for us again? Of course He would. Of course He can.

My experience is that He is simply so happy that I have begun to explore this, to go on adventures with Him into His realm — to know Him more deeply, to see what He sees, and to feel what He feels.

This is only one part of my faith journey, but I will likely be blogging more along these lines in the time to come, and I look forward to putting words to what is happening in and around me.