Det viktigste av alt og litt praktisk hjelp // The most important things and some practical tools

Når en begynner å bli bevisst at en lever i Himmelen, at en alltid kan ha fred og glede og erfarer det i all slags situasjoner, ser religiøse systemer en har akseptert (til dels) som ramme for livet, for ikke å snakke om strevet ved å leve fra knowledge of good and evil, kan det nok av og til lede til en streben etter opplevelser med Gud. Det blir viktig å erfare Gud, å se hvordan Himmelen ser ut, hva som skjer der, og føle denne freden og gleden i alle ting. 

Noen ganger har jeg glemt at det aller viktigste er relasjonen og intimiteten med Jesus. Til og med sterke opplevelser og å leve fra Himmelen kan ta bort fra det aller viktigste, som er samfunn med Han, uansett hva en føler eller opplever. Når en kanskje også ikke alltid blir forstått, eller klarer å sette ord på hva som skjer, kan det påvirke relasjoner. Jeg tror en del av meg har av og til tviholdt på det jeg har opplevd, nesten redd at noen eller noe skal kunne ta det fra meg, spesielt om jeg følte at folk ikke forstod. I denne ensomheten har jeg nok både vært innadvendt og bare lent meg på Jesus, når jeg kunne vært mer åpen med mennesker rundt meg, vært dømmende til de jeg ikke føler forstår og også stolt over livsforandringen og alt det sterke jeg opplever.

Hele tiden må jeg tilbake til det aller enkleste og viktigste. Jesus og jeg. Gud Far og meg. At jeg er elsket, at jeg kan åpne opp for å ta imot Hans kjærlighet (som høres lett ut, men ikke er det), og at jeg får tro at jeg er ett med Han, og aldri separert, uansett hva jeg går gjennom. Og at de sterke opplevelsene i Himmelen er Guds godhet til meg, noe vi får oppleve sammen i relasjon. Og at Gud er god, og jeg kan erfare større dybder av denne godheten til mer jeg tør å åpne opp for den og tro den. Jeg forstår ikke alt, men Han er så god! Han kjenner meg så godt. Han elsker meg så vel. 

Å tro at Han snakker til meg og vil snakke til meg, er noe annet. Og er det noe jeg har kommet fram til, spesielt etter det siste året hvor jeg har brukt mye tid i Himmelen og til å lytte til Han, så er det at det ikke er noe krav, at Han kan snakke når som helst, men at noe spesielt skjer når jeg gir Han rom og tid. Og for å erfare Han slik, så ja, trengs ro og tid. Og det er jo ikke det aller enkleste i 2026. For selv om det kan være rolig rundt oss, eller vi har tid, så er det ikke sikkert det er rolig inni oss. Og er det rolig inni oss trenger vi bare rekke ut hånden, så distraherer vi oss med mobilen, nyheter, sosiale medier, osv.

Jeg vet jeg har lett etter en slags formel for å få det til tidligere, for mange ganger er det ingen ting inni meg som klarer å roe meg hos Jesus, selv om jeg har tid, og en måte å gjøre det på er å gjøre det sammen. Jeg har hørt fra flere i nettverket mitt, at de opplever mye mer i Himmelen når de ikke gjør det alene. Og bare det å være stille sammen med noen, kan hjelpe oss å faktisk roe oss. Siden jeg har gått denne veien uten noen rundt meg der jeg er, for det meste, så har jeg lett etter mennesker online, og funnet likesinnede jeg kan søke Jesus med. Utenom det så tar det både tid, disiplin, lage gode vaner og legge til rette for ro, for å være sammen med Han alene.

Men, det er sååååå verdt det! Å kjenne Jesu nærvær og høre Han hviske i øret ditt hva Han tenker om deg, hvor fornøyd Han er med deg, selv om du føler du ikke strekker til, å føre lange samtaler med Han, komme med idéer, fram og tilbake, hvor Han aktivt lytter til deg og tar tankene og meningene dine på alvor, å lene deg inntil brystet Hans og vite at du er helt trygg. Og - så alt det kule som skjer, som er kult, men ikke det viktigste. Drømmer om nettene, åndelige opplevelser, at alt åpner seg.

Andre måter som har hjulpet meg, er å lese bøker av andre som har gått foran meg, høre podcaster, se Chosen (elsker Chosen! Gråter litt nesten hver episode), og finne åndelige mødre og fedre (gjerne online, siden jeg ikke har funnet det i landene jeg har bodd i), ja, be Jesus sende mødre, fedre, medvandrere, og også andre du kan gi det videre til. Og ikke la det bli et strev, gi det til Jesus, og se hvem og hva som kommer flytende med elva, ofte enkelt og gratis, å se hva og hvem som blir sendt deg i ulike sesonger. Siden Gud Far kjenner oss fullt ut, vet Han så mye bedre enn oss hva vi trenger og hvor på veien Han vil møte oss nå.

Og så, ta imot eventyret Han har for deg, be Han vise deg hvordan du kan leve fra Himmelen og i Hans rike, og ikke som en del av verdens rike (og ja, noen ganger også kirkens system). Det er fantastisk! Det er et helt nytt liv. Det er noe verdt å leve, og dø for.

Used with permission

The most important thing and some practical tools  

When you begin to become aware that you live in Heaven, that you can always have peace and joy and experience that in all kinds of situations, and you see the religious systems you have lived under (to some extent) and struggled by living from the tree of knowledge of good and evil, it can sometimes lead to striving to have experiences with God. It becomes important to experience Him, to see what Heaven looks like, what happens there, and to feel this peace and joy in all things. 

Sometimes I have forgotten that the most important thing is relationship and intimacy with Jesus. Even powerful experiences and living from Heaven can take away from what matters most, which is fellowship with Him, regardless of what we might feel or experience. When you are perhaps not always understood, or can’t fully put into words what is happening, it can also affect relationships. I think part of me has at times clung tightly to what I have experienced, almost afraid that someone or something could take it away from me, especially if I felt people did not understand. In this loneliness I have probably both withdrawn inwardly and only leaned on Jesus, when I could have been more open with the people around me, been judgmental toward those I felt did not understand, and also proud of the life transformation and all the powerful things I experience.

Again and again, I have to return to the simplest and most important thing. Jesus and me. God the Father and me. That I am loved, that I can open myself to receive His love (which sounds easy, but is not), and that I can believe I am one with Him and never separated, no matter what I go through. And that the powerful experiences in Heaven are God’s goodness toward me, something we get to experience together in relationship. And that God is good, and I can experience deeper depths of this goodness the more I dare to open myself to it and believe it. I do not understand everything, but He is so good! He knows me so well. He loves me so well.

Believing that He speaks to me and wants to speak to me is another thing. And if there is one thing I have come to realize, especially after this last year where I have spent much time in Heaven and listening to Him, it is that there is no demands, He can speak at any time, but something special happens when I give Him space and time. And to experience Him in this way, yes, stillness and time are needed. And that is not exactly the easiest thing in 2026. Because even if it is quiet around us, or we have time, it does not necessarily mean it is quiet within us. And if it is quiet within us, we only need to reach for our phone and we distract ourselves with news, social media, and so on.

I know I have looked for some kind of formula to make it happen before, because many times there is nothing inside me that is able to become still with Jesus, even when I have time. One way of doing it is to do it together with others. I have heard from several people in my network that they experience much more in Heaven when they are not doing it alone. And simply being silent together with someone can help us actually become still. Since I have mostly walked this path without anyone around me where I live, I have searched for people online and found like-minded people I can seek Jesus with. Apart from that, it has taken time for me, as well as discipline, building good habits, and creating room for stillness in order to be with Him alone.

But it is sooooo worth it! To know Jesus’ presence and hear Him whisper in your ear what He thinks about you, how pleased He is with you even when you feel you are not enough; to have long conversations with Him, sharing ideas back and forth where He actively listens to you and takes your thoughts and opinions seriously; to lean against His chest and know that you are completely safe. And then, all the amazing things that happen too — dreams, visions, experiences, which are wonderful, but not the most important thing.

Other things that have helped me are reading books by others who have gone before me, listening to podcasts, watching The Chosen (I love The Chosen! I cry almost every episode), and finding spiritual mothers and fathers (could also be online, since I have not found that in the countries I have lived in). Yes, asking Jesus to send mothers, fathers, peers, and also others you can pass it on to. And not turning it into striving — give it to Jesus, and see who and what comes floating along with the river, often simply and freely, see what and who is sent to you in different seasons. Since God our Dad knows us so well, He knows so much better than we do what we need and where on the journey He wants to meet us right now.

And embrace the adventure He has for you. Ask Him to show you how to live from Heaven and in His Kingdom, and not as part of the kingdom of the world (and yes, sometimes also the church system). It is amazing! It is an entirely new life. It is something worth living — and dying — for.

English with help from ChatGPT