Å leve fra Ånden...

Hver januar ber jeg Gud gi meg et nytt ord, en ny retning, for året som kommer, men for 2020 fikk jeg aldri noe. Helt til jeg satte meg ned på årets siste dag 31.12.2020, kom ordet plutselig til meg - gjennombrudd. Året 2020 hadde vært gjennombruddets år. Til mer jeg tenkte på det, til tydeligere ble det for meg hvordan 2020 har kommet med små og store gjennombrudd, og aller mest ved her jeg sitter nå i dag, i Bergen av alle steder! Hadde noen sagt det til meg i begynnelsen av 2020 ville jeg ikke trodd dem. Til tross for Cathrine som sa at jeg burde forberede meg for at noe stort ville skje. Som vanlig er hun langt fremme i fremtiden og “ser” ting ingen andre ser, også i livet mitt. Men det gjorde at jeg åpnet opp, begynte å tenke nytt og kjente skikkelig etter på lengslene mine. Hva vil jeg egentlig? Hva er det jeg er skapt til? Er kanskje Bryne “for lite” for meg? Hvorfor er jeg innerst inne urolig og utilfreds? Slik holdt det på i et halvt år hvor jeg kjente på en stigende lengsel e...

Jeg sitter og ser på deltagerne mine som jobber med engelskoppgaver jeg har gitt dem, og tenker at de er survivors , overlevere. De er fra all slags forskjellige land, fra Midt-Østen, noen fra Asia, andre fra afrikanske land. Jeg tenker på alt jeg har lært av dem disse to årene, og hvordan jeg ene dagen identifiserer meg med dem og føler at vi jo er ganske like, mens jeg neste dag ikke kjenner meg igjen i dem i det hele tatt, og føler at vi lever totalt forskjellige liv. Jeg tenker på alle fordommene mine som har blitt knust, men også på en dypere realisme jeg føler jeg har fått i forhold til utfordringene de står i, og for oss i det norske samfunn som skal ta imot dem. De er survivors  ganger to. Først har de overlevd ekstreme situasjoner hjemme, gjerne krig, personlige tragedier, og kommet seg her. Men så fortsetter kampen, og for noen er den minst like stor. Nå skal de overleve Norge, et totalt annerledes samfunn. Jeg lurer på hvordan jeg hadde klart meg i deres hjemland, og hvo...

Jeg prøver gammel mobil uten nett nummer to. Hakket oppgradert, hvor en kan skrive både æ, ø og å. To og en halv dag uten smarttelefon, hvordan har det gått? Å bytte tilbake til en gammel Samsung ble ikke helt slik jeg hadde tenkt. Jeg så for meg rolige dager uten pling, minimum sjekking av mobil på jobb, avslappa besøk uten mulighet til å sjekke om andre ville ha tak i meg, og konstant fred og fryd inni meg. Men å gå tilbake i tid på mobilfronten ble vanskeligere enn jeg hadde trodd. For faktisk viste det seg at jeg er mer avhengig av nett og apper enn jeg ante, og jeg var ikke forberedt på et liv uten. En ting var nå det jeg hadde kalkulert med. Jeg visste at å ikke ha Google Maps ville bli hardt for en som har så dårlig stedsans som meg. Det hørtes ut som et umulig fjell å gå tilbake til kart, eller ringe for veidireksjoner. Eller sjekke på dataen før jeg dro, eller ha kontakt på telefon med stedet jeg skulle til. Men jeg visste at jeg ville få utfordringer på denne fronten, det var...

Denne superfine gjengen (+ Amanda som ikke er på bildet) har jeg lært kinesisk med i et halvt år nå. For noen herlige, forskjellige folk i alle aldre. Vi har hatt det mye gøy! Noe av det vanskeligste jeg har gjort noen gang er å gå ned 11 kilo. Det var en prøvelse over et års tid som krevde mer av meg enn jeg noen gang kunne forestilt meg. Jeg hadde bodd i USA (med mye fet mat), og ellers spist akkurat det jeg ville, men plutselig en dag kjente jeg ikke meg selv igjen. På den tida visste jeg nesten ingen ting om kosthold, så utenom å slutte og spise chips slanket jeg meg kun med springing - og vilje. Det var supertøft. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, om forskjellig type trening og aller mest, hvor mye det en spiser har å si, ville det nok vært lettere.  Jeg fikk hjelp hver eneste uke. Olene og jeg traff hverandre fra før ukentlig for å dele liv og be for hverandre, og det jeg hovedsakelig snakket om, og øste min frustrasjon over i sikkert et halvt år, handlet om tre...

Vi oversvømmes av oppfordringer om å gi. Nå har det nådd Facebook også. Daglig får jeg lenker på siden min av noen som trenger noe, enten det er en bursdagsinnsamling til et godt formål eller en organisasjon som trenger penger. Går jeg ut døra møter jeg støtt på tiggere. Også de vil ha pengene mine. Overalt hvor vi går møtes vi av noens behov for penger. Det er lett å ta avstand, lett å bli kald, og at avstanden til de som ber oss blir større. Spør de om penger nå igjen ? Hvordan skal vi forholde oss til dette? Hva skal vi gjøre? Etter NRK sin dokumentar om tiggere og bakmenn , fortalte tiggere selv at de merket endringen allerede dagen etter. Nordmenn hadde blitt mer skeptiske, pengene satt ikke like løst. De opplevde skjellsord på gaten. Flere jeg har snakket med sluttet å gi fra den dagen, jeg ble selv skeptisk, sluttet også å gi en periode. Men hva gjør det med meg - å ikke gi ? Det beste argumentet jeg har hørt var av Njål Haugland som er misjonær i Tunisia. ...

Alt har gått galt for oss i dag. Vanskelig dag på jobb for en, altfor travelt for en annen, mye forskjellige tanker og følelser. Selv har jeg vært totalt avskrudd og ikke følt noe særlig på at vi igjen skal i fengselet for å ha en konsert. Vi er seint ute og får det travelt med å sette opp utstyret, får ikke testa lyd og kjørt igjennom som vi ønsker og det går galt nesten med en gang. Det er noe rart med lyden, det er gitarproblem, vi må stoppe midt i en sang, arkene flagrer og musikken sitter ikke som den skal. Så begynner jeg av alle ting å gråte under en av sangene. Det er ikke snakk om at jeg kan stoppe det. Det bare kommer. Jeg blir flau og tør nesten ikke se på de innsatte, og prøver å gjemme meg bak Magnar og trommene etterpå.  Allikevel, til tross for dette, så er kvelden magisk for meg. Det er nesten fullt. Fullt av unge menn fra mange forskjellige land, og jeg vet det ikke, men jeg føler at de blir berørt, at det skjer noe. Etterpå, framdeles flau, setter jeg meg med...

En regnfylt dag på stranda i Taiwan Da har jeg pakket kofferten og er klar for tur igjen! Nei, ikke Taiwan eller et nytt utenlandseventyr, men Utstein pilegrimsgård, og kanskje en tur til Utstein kloster. En annen type eventyr, en reise innover i meg selv, og oppover mot Gud. Jeg skal på retreat. Kanskje blir det en årlig ting. I fjor på denne tida  fikk jeg det for meg  at jeg skulle reise bort og lette etter retreater over hele landet før jeg endte opp på Mosterøy, så også denne gangen. Det var lengselen etter noe dypere og noe mer enn det den vanlige hverdagen kan gi meg, som drev meg da også. Den samme som har drevet meg ut i skogen i en liten hytte gang på gang. Det er ikke nok, det jeg har her til vanlig. Selv om jeg har alt, er jeg framdeles rastløs og urolig. For mange inntrykk gjør meg sliten istedenfor mett. Konstant påfyll gjør meg trøtt istedenfor å stille den indre sulten. Mange ganger vet jeg ikke helt hva jeg leter etter, og sist gang kom jeg hje...

I recently got home from Taiwan and am recovering from jetlag. The first few days I felt like I was seasick. It´s a horrible feeling. One moment you´re fine, and the next you feel like a drunk. Taiwan was possibly the worst and the best trip I´ve ever had. I think I kind of had a feeling when I wrote on Facebook before leaving that I was "excited and scared "... I´ve been traveling for a long time - over 22 years - in more than 35 countries, but the actual plane trips back and forth are the worst I ever experienced. They had all the stress you can imagine. Strike among the baggage people (I didn´t even know they could strike on their own!) 36 hours extra of waiting, hours and hours not knowing when or if there would come a plane Experiencing fear of flying for the first time, I think I got exhausted and a bit delirious with all the waiting Waiting for my luggage for 48 hours, without having anything at all with me ("that´s what you get for packing so little the way...

Ja, så måtte jeg ha hjelp på å komme opp på steinen for å få tatt et bilde :-) Av og til blir du dratt med på et eventyr du bare ikke hadde tenkt deg. Helt uventet kan det oppstå og så er du plutselig med på noe du aldri hadde sett for deg at du gjorde. Jeg har ikke campet noe særlig siden jeg var i barneårene, og da var det alltid med campingvogn. Erfaringene de ti siste årene var en uke på festivalen Korsvei i 2011 hvor ei venninne Rannveig og jeg lå halvveis oppå hverandre i et enmannstelt og frøs mens det høljeregna utenfor, hele uka. Alt var bløtt og klamt og ubehagelig, og aldri følte jeg at jeg var noe i kontakt med hverken naturen eller det urnorske. Hvis campinglivet var norsk folkesjel om sommeren, ja, da var jeg ikke skikkelig norsk. Neste gang var rundreise i Europa med Arnfrid og Anne. En fantastisk tur, vi kjørte litt på måfå gjennom Danmark, Tyskland, vi var noen dager i Belgia, gjennom Luxemburg, og bare gjorde det vi hadde lyst til. 12 dager. Vi hadde med oss t...

snl.no statravel.no Å leve ut en drøm kan være så mangt, og starte med en hel serie av tilfeldige hendelser. Plutselig har en dør inn til noe spennende åpnet seg uten at du helt var klar over at det skjedde. En tilfeldig person, en forandring i livet, et valg, til og med negative hendelser kan åpne opp for noe nytt som du kanskje innerst inne har lengtet etter. Men det kan også slutte av like brått som det hele startet. Dette med kinesisk begynte med Miriam.  Jeg skrev om da hun  fikk lokket meg til å se på en kinesisk dramaserie full av hormonfylte 18-åringer. Det tok meg en episode og så ble jeg, ganske uventa, hekta! Jeg så flere serier, både kinesiske og koreanske, og noe i kulturen der fascinerte meg sånn. Noe jeg kjenner igjen i meg selv. I mange år hadde jeg et   love hate   forhold til Korea og koreanere og de kan framdeles få fram de dypeste følelsene i meg, bare ved å snakka til meg på gata. Kanskje det er på grunn av fortida mi, og at jeg jo...

flux.no "Du må slutte å tro at du er så veldig spesiell. Du er egentlig ganske ordinær. Om jeg leser om noen av dere på Wikipedia om 20 år vil jeg bli veldig overrasket. For Gud er dere alle spesielle, men i verden er dere ganske vanlige." Talen var på sist fredag, av min gode kamerat Jarle Mong, foran en 30-40 ungdommer. Jeg ble glad da jeg hørte den. De siste årene har jeg vært i en slags prosess rundt hvordan jeg ser på meg selv. Jeg har vært i, og er enda ikke ute av, den berømte 40-års krisa. Alt jeg ikke var da jeg nylig fylte 40 ble veldig vanskelig for meg. Jeg, idealisten, som alltid hadde hatt så store drømmer, var ikke blitt til så mye som jeg en gang hadde tenkt. Realismen møtte meg i døra, og det ble en kamp mellom de to, som om jeg måtte velge en av dem. Skulle jeg fremdeles holde fram idealene selv om det ikke stemte med virkeligheten, eller skulle jeg gi opp og innse realiteten, at jeg aldri ville oppnå det jeg hadde håpet på? Som liten hørte jeg...

Jeg har nettopp kommet hjem fra huskjerke. Vi samles hver onsdag kveld en gjeng, hjemme hos noen. Kanskje litt te og kaffe, noen ganger spiser vi kvelds sammen. To ganger i måneden leser og studerer vi Bibelen, en gang ber vi for venner og kjente, og en gang i måneden, som i kveld, deler vi hvordan vi har det og ber for hverandre. Det er utrolig fint, og en del av ryggraden i livet mitt. Someone´s got my back. I´m not alone! Mange av disse kjenner jeg ikke nødvendigvis godt, og ser gjerne bare på onsdagene, men de er der. Om jeg var i krise, eller bare trengte noen, ville de vært der. Jeg er veldig takknemlig for å ha dem, og for fellesskapet hvor vi kan dele det som betyr mest for oss. I alle fall, i kveld kom jeg til å si at jeg føler jeg er i blomstring! Det kom bare ut av munnen min før jeg fikk tenkt meg om. De andre ble så glade av å høre meg fortelle, og jeg måtte tenke etter. Er jeg virkelig i blomstring? Kan det se så enkelt ut, mitt lille liv uten at noe helt spesielt har s...

I går var det palmesøndag. Jeg var på gudstjeneste og Sofie Braut talte over palmesøndagsteksten i Bibelen, det som er grunnen til at vi feirer denne dagen. Den dagen for 2000 år siden feiret de også. Jødene feiret Jesus, selv om de ikke visste hvem han var. Men de hadde sett hva han hadde gjort. De hadde sett at han reiste opp folk fra de døde, helbredet syke, gav mat til alle, de hadde sett han gå inn i husene til de som var utstøtt og snakke med prostituerte midt på lyse dagen. De hadde sett han gråte av medlidenhet over folket, som var som lam blant ulver, uten fedre og mødre til å passe på seg. Men enda visste de ikke at han skulle dø for dem, den ultimate kjærlighetshandlingen. Ikke bare leve for dem, men dø den verst tenkelige død. Han visste hva de hadde gjort galt, han overså ikke at tolleren krevde inn penger som ikke var hans, eller at den prostituerte levde et utsvevende liv. Han gav dem nåde, men også sannhet. "Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer...