onsdag 4. desember 2019

Hvordan skal vi forholde oss til tiggere og Facebookinnsamlinger?

Vi oversvømmes av oppfordringer om å gi. Nå har det nådd Facebook også. Daglig får jeg lenker på siden min av noen som trenger noe, enten det er en bursdagsinnsamling til et godt formål eller en organisasjon som trenger penger. Går jeg ut døra møter jeg støtt på tiggere. Også de vil ha pengene mine.

Overalt hvor vi går møtes vi av noens behov for penger. Det er lett å ta avstand, lett å bli kald, og at avstanden til de som ber oss blir større. Spør de om penger nå igjen?


Hvordan skal vi forholde oss til dette? Hva skal vi gjøre?


Etter NRK sin dokumentar om tiggere og bakmenn, fortalte tiggere selv at de merket endringen allerede dagen etter. Nordmenn hadde blitt mer skeptiske, pengene satt ikke like løst. De opplevde skjellsord på gaten. Flere jeg har snakket med sluttet å gi fra den dagen, jeg ble selv skeptisk, sluttet også å gi en periode.

Men hva gjør det med meg - å ikke gi?

Det beste argumentet jeg har hørt var av Njål Haugland som er misjonær i Tunisia. Jeg hadde debattert med venner og inni hodet mitt, fram og tilbake, var det lurt å gi penger til tiggere eller ikke? Så var vi på en liten misjons- slash ferietur hvor jeg så at han stakk noen slanter til en av tiggerne. Jeg spurte han om han alltid gav. "Ja," svarte han, "jeg vet det i noen tilfeller finnes bakmenn, at pengene kan gå til alkohol og rus, men jeg er allikevel mer redd for hva det ville gjøre med meg å ikke gi."

Det vil jeg aldri glemme. Jeg tenkte at jeg ville bli som han.

For hva gjør det med oss å ikke gi til tiggere, de som - uansett grunn - er desperate nok til å sitte ute i kulda i et ukjent land å be om penger? Hvor lett er det ikke å også slutte å se dem i øynene, å bare haste forbi, og glemme at det sitter et menneske med store behov foran meg? Jeg kjenner at jeg er mer redd for det, at jeg skal se så mange nyheter om folks elendighet at jeg ikke føler noe, at jeg skal overse alle spørsmål om penger til gode formål uten å tenke over det og at jeg ikke skal legge merke til tiggerne lenger. Det er det jeg er mest redd for. Å bli kald. Å bli lunken.

Så jeg synes vi skal gi.

Mye. 

Ofte. 

Til mange.

Ikke bare av vår overflod, men så vi kjenner at det koster. Gi noe du virkelig liker til Fretex sammen med alle de bortgjemte gamle klærne i skapet. Gi mer i en Facebookinnsamling enn du egentlig tenkte du hadde råd til, gi med en gang lønna kommer istedenfor å vente til slutten av måneden for å se hva du har igjen. La det kreve noe av oss, la det gjøre litt vondt, ja, tenk om vi kunne gitt så mye til andre at det var noe til oss selv vi ikke har råd til denne måneden.


Det er min oppfordring nå i julen.






Tidligere blogginnlegg om dette:

Tiggeren og jeg

Sommerferien min - og hvordan forholde seg til tiggere

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar