onsdag 3. juli 2013

Sommerferien så langt!


Jeg elsker å reise, og jeg elsker å være vekke, og gjør mye for å komme meg bort ei stund, gjerne sammen med andre. Om det betyr å ta en sjanse og besøke noen jeg ikke kjenner noe særlig og håpe på det beste, så er jeg en person som er truende til det. Men mest imponerende med Spaniaturen - utenom at den var vellykka og kjekk - er jo at noen som ikke kjenner meg, inviterer meg til å komme og feriere sammen med dem! Det sier noe om dem. Å sitte ute i T-skjorte etter klokka tolv og se på stjernehimmelen uten å fryse og spise tapas i dets hjemland servert av en fjollete rumener på jakt etter et bedre liv, samt joggeturer i bikinitopp og singlet når tid som helst på døgnet som ofte endte med å sette meg ned et sted og se utover havet, er opplevelser som betyr mye for meg.



Nå i helga gikk turen til Oslo. Det var klar for årets jentetur (5.gang på 6 år!), som denne gangen endte opp med kun Olene og jeg. Det var utrolig gode dager. Vi hadde ikke en eneste plan hele langhelga og tok alt som det kom, fra lunch med ei felles venninne til vandring fra kafé til kafé på lørdagen. Å kunne være sammen med noen og ikke behøve å snakke så mye, kommentere mocca´n kanskje, le litt av boka en av oss leser, sitte i timesvis og bare se på det yrende folkelivet og bare la tankene vandre....




I løpet av helga, etter å ha truffet på tigger etter tigger, kjenner jeg at jeg begynner å nærme meg slutten på kampen om hvordan jeg forholder meg til tiggere, i alle fall for denne gang. Jeg skrev om dette tidligere i vår i "Tiggeren og jeg" og hadde bestemt meg for at denne kampen ville jeg ta. Etter mange runder tror jeg at jeg lander på at utgangspunktet mitt er at jeg ønsker å møte dem, som enkeltmennesker. Jeg ønsker å se dem, smile til dem, og om jeg har anledning og det passer gi penger til dem, kanskje av og til si noen ord også. 

Med dette mener jeg ikke at det ikke kan være at noen av dem er involvert i kriminalitet og at det finnes bakmenn som tar mesteparten av pengene, men jeg, på dette tidspunkt, kan ikke ta ansvar for dette. Mitt ansvar må først og fremst være hvordan jeg ønsker å møte dem, enkeltmenneske til enkeltmenneske, så kan det være at andre (og kanskje jeg også en gang?) skal involvere seg i å avsløre bakmenn og gjøre noe for tiggere i deres hjemland eller i deres livssituasjon som er større enn et par slanter. Men for meg, nå, blir det hvordan jeg møter en fattig person, og som sagt før, hva det vil gjøre med meg og holdningen min å ikke gjøre det.


Ellers har sommerferien overrasket med bedre vær enn de forrige somrene. Selv om tropevarmen enda ikke har kommet, er det godt å kunne sitte i sola såpass ofte og gå ut uten jakke. Jeg har hatt mye besøk, mange fantastiske folk rundt meg og å ha ungene der gir særskilt mye liv. De minner meg på betydningen av leken og å leve fra dag til dag og å være til stede. Slik er de, helt naturlig, hele tida.

Det er noe stort som jeg nok har blitt for gammel til å helt forstå når Isabella igjen og igjen kommer til meg med tindrende øyne og hvisker eller roper av full fryd: "Ska me hoppa på trampolinen?" eller "Ska me gjemma oss?!" eller "Ska me lega med duplo?" som om hun har kommet opp med noe helt nytt og revolusjonerende, og det mest fantastiske og spennende som kan skje på denne jord. Og så at hun forventer og tror at jeg skal synes det er akkurat like spennende som henne! Hver gang. 

Så videre vil jeg være litt mer som barna, uansett hva sommerdagene bringer av følelser, opplevelser og vær. Da, så langt i ferien, sitter jeg igjen med noen nøkkelord: Å komme seg litt vekk. Besøke noe jeg ikke ser til vanlig. Møte fattige med respekt. Ta dag for dag. Være mest mulig til stede.

Det kan bli en bra sommer.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar