Transformation
Bilde brukt i henhold til bruksrett Som nevnt i sist blogginnlegg levde jeg kristenlivet delvis som en tjener, hvor jeg ventet på at Gud skulle si noe til meg, og så utførte jeg det. Jeg opplevde tidvis veldig sterk kjærlighet til Han, men alene med Han klarte jeg ikke ta imot tilbake. I løpet av disse årene var det kun et par stykker som hintet frampå at jeg kanskje hadde litt feil teologi når det kom til Guds kjærlighet, men til og med når en prest spurte hvordan jeg så på Gud, og jeg svarte at jeg ser han «som en dommer, opphøyet, og over meg, han ser på meg med et strengt blikk», forstod jeg ikke at dette ikke var den fulle sannheten. Tanker om at jeg var co-creator med Gud, eller at vi oppførte oss som venner gjør, henger, skravler, ler, tuller, tar avgjørelser sammen, utforsker ting, var for det meste ganske fjern. Midt i mitt strenge gudsbilde husker jeg at jeg så et maleri av Jesus som lo. Det bergtok meg. Tenk at Han kunne være sånn! Tenk at Jesus lo! Det samme skjedde...