Å leve fra Ånden...

  J eg er ikke i mot barnehage. Ikke i det hele tatt. Jeg tror det kan være veldig bra. Jeg kjenner mange gode barnehager og barnehageansatte. Og selv er jeg av den personlighetstypen som elsker å jobbe, og aldri har vært spesielt opptatt av barn. Hadde jeg fått barn kan det godt være at jeg hadde vært drittlei av bleier og å være hjemme lenge før ungen var ett år. Det er en ærlig innrømmelse. Jeg kan ikke se for meg at personligheten min blir transformert i den grad at jeg bare har så inmari lyst å "bare gå hjemme". Jeg tror det ville vært dager da jeg holdt på å gå på veggen og bare ville vekk! Allikevel.... tror jeg ikke det er det beste for barnet at jeg hadde gjort det. Jeg er ikke psykolog. Eller ekspert. Kanskje en pedagog siden jeg er lærer. Dette innlegget er uansett ikke faglitteratur. Men jeg har snakket med en del eksperter på emnene. Eksperter på barns utvikling, og på barn og tilknytning. En behandler innen psykiatrien sa til meg at det er et problem...

Jeg er ikke i mot barnehager. Ikke i det hele tatt. Slik som samfunnet nå har blitt tror jeg det kan være veldig bra for et barn å være en del i barnehage. Jeg ser at mange har det kjekt og trives godt, og at flere ikke alltid vil hjem igjen når foreldrene henter dem. Innerst inne syns jeg nok litt synd på barna at de ikke får lov å ha den oppveksten jeg fikk, som fra morgen til kveld sprang rundt i gata - på fjellet, i skogen, i hagen... klatra i trær (og falt ned mange ganger), hadde utflukter i marka med venninner, passa kaniner og hunder og fant på en hel haug sprell før jeg starta i 1.klasse. Det var et eventyr hver dag. Jeg fikk sove til jeg våkna og hadde lang god frokost med mor og Christina (når hun kom til familien) før jeg fikk lov og springe ut og besøke Mette som bodde 2 minutter unna. Fra jeg var 2-3 år sprang jeg alene bort til henne og ropte navnet hennes så høyt jeg kunne, fordi jeg ikke rakk opp til ringeklokka. Jeg vet at noen få har det slik enda i Norge. De er h...