På dybden av temaet - små barn i barnehage
Jeg er ikke i mot barnehager. Ikke i det hele tatt. Slik som samfunnet nå har blitt tror jeg det kan være veldig bra for et barn å være en del i barnehage. Jeg ser at mange har det kjekt og trives godt, og at flere ikke alltid vil hjem igjen når foreldrene henter dem. Innerst inne syns jeg nok litt synd på barna at de ikke får lov å ha den oppveksten jeg fikk, som fra morgen til kveld sprang rundt i gata - på fjellet, i skogen, i hagen... klatra i trær (og falt ned mange ganger), hadde utflukter i marka med venninner, passa kaniner og hunder og fant på en hel haug sprell før jeg starta i 1.klasse. Det var et eventyr hver dag. Jeg fikk sove til jeg våkna og hadde lang god frokost med mor og Christina (når hun kom til familien) før jeg fikk lov og springe ut og besøke Mette som bodde 2 minutter unna. Fra jeg var 2-3 år sprang jeg alene bort til henne og ropte navnet hennes så høyt jeg kunne, fordi jeg ikke rakk opp til ringeklokka.
Jeg vet at noen få har det slik enda i Norge. De er hjemme med mor og søsken til skolen begynner. En av familiene jeg kjenner til var i flere år hjemme med far. De var en god søskenflokk der de hadde hverandre, kunne dra på utflukter med far, og hang med ungene i gata da de kom hjem fra barnehagen. Ikke en dag i barnehage noen av dem, nå er alle i skolealder, og jeg har ikke hørt om at noen av dem sliter sosialt.
Men jeg er ikke i mot barnehage. Jeg tror det kan være veldig bra. Jeg kjenner mange veldig gode barnehager og barnehageansatte. Og jeg selv er av den personlighetstypen som elsker å jobbe, og aldri har vært spesielt opptatt av barn. Jeg kan tenke meg - om jeg selv hadde fått barn - at jeg hadde vært drittlei av bleier og å være hjemme lenge før ungen var ett år. Det er en ærlig innrømmelse. Jeg kan ikke se for meg at personligheten min blir transformert i den grad at jeg bare har så inmari lyst å "bare gå hjemme". Jeg tror det ville vært dager da jeg holdt på å gå på veggen og bare ville vekk!
Allikevel.... tror jeg ikke det er det beste for barnet at jeg hadde gjort det.
Jeg er ikke psykolog. Eller ekspert. Kanskje en pedagog siden jeg er lærer...? Dette bloggeinnlegget er uansett ikke faglitteratur. Men jeg har snakket med en del eksperter på emnene. Eksperter på barns utvikling, og på barn og tilknytning. I tillegg har jeg snakket med mange mødre. Og selv vært aktivt involvert i tre tantebarns liv som i dag er 4, snart 6 og snart 10 år. En av disse ekspertene sa at hovedproblemet som han ser i dag er at ett-åringer i barnehage har blitt et "samfunnseksperiment!" Det er som om samfunnet eksperimenterer med barna, uten å virkelig tenke nøye gjennom det, spørre seg selv de vanskelige spørsmålene og se på forskning om barn og barns utvikling, og har gjort det til en selvfølge i hele samfunnet at de fleste barn skal i barnehagen fra de er 10 måneder til 1 år. Det er bekymringsverdig, mente han! Han sa også at han var skeptisk til å sende dem i barnehage så tidlig på grunn av de viktige tilknytningsfasene som skjer, blant annet i hjernen, og nervetrådene som må bindes sammen før barnet er rundt 2 år. Hvis det ikke skjer, kan det ha skjedd varig ødeleggelse. Mange tilknytningsprosesser skjer i barnet fra de er født (ja, til og med i magen), i blant annet 8-måneders alderen og 1,5-årsalderen, litt varierende fra barn til barn.
En annen pedagog som jobber med barn og ungdom med tilknytningsforstyrrelser sa at dette, som var et kjent fenomen blant fosterbarn, også skjedde med barn som var blitt sendt for tidlig i barnehage. Hun underviste meg og flere andre lærere om tilknytningsproblemer og de alvorlige konsekvensene dette kan ha.
Felles for disse to samtalene - det som kanskje skremmer meg mest - var hvor betent begge sa at dette temaet var. Det var absolutt politisk ukorrekt å si dette høyt, selv om de var eksperter, dette var noe de mente nordmenn ikke ville høre.
Det samme sier venninner av meg som går hjemme med barn lengre enn 1-årsalderen. Hvordan de nesten ikke kan snakke høyt om det, hvordan mange mødre går i forsvarsposisjon med en gang de forteller dem at de er hjemme med barn, og hvordan de ofte føler de har blitt nødt til å fortie meningene sine.
Jeg tror ikke alle som går i barnehage blir varig skada, selv om de bare var ett år. Men jeg tror heller ikke at alle barn som tilsynelatende virker helt normale, alltid er helt upåvirka. Jeg tror mye ikke er mulig å se før seint etterpå, i ungdomstida og i voksenlivet. Og i mange tilfeller er det så vanskelig å se, at det vil være lett å skylde på andre faktorer. For eksempel - en 14-åring som skifter venninner ofte - kan både være normalt og et tegn på problem med tilknytning. En 30-åring som sliter med å forplikte seg, eller være i lange forhold - kan være all slags årsaker, men også problem med tilknytning. En depresjon i 20-årene - mange sammensatte faktorer, kanskje vanskelig å spore det tilbake til tida før en var 3, fordi en ikke husker det! Men alle disse utfordringene, og mange andre, og mye mer alvorlige, kan være et resultat av svak tilknytning eller skada tilknytning. I mer ekstreme tilfeller vil du selvfølgelig se det tydeligere, som en i noen tilfeller kan se tydelig hos enkelte fosterbarn.
Mye kunne vært sagt om barnehager, om gode og dårlige. Om veldige utskiftninger av personal. Om ustabilitet og forandringer i personalet som en del av hverdagen. Om barnehageansatte uten utdannelse eller som rett og slett ikke er flinke nok. Om forskjellen på å gå tre dager i uka fem timer, enn fem dager i uka åtte timer hver dag.
Hvis jeg får barn, vil jeg sannsynligvis ønske å sende barna i barnehage før de er ett år. Bare fordi jeg er som jeg er. Men jeg tror ikke det er bra for dem. Og jeg kommer ikke til å gjøre det. Når de er 2 eller 3 eller 4 vil jeg sannsynligvis ønske å sende dem fulltid. Men er det det beste for dem?
Mine personlige erfaringer - som jeg har lite av og består i tett oppfølging av tre små, nydelige tantebarn som jeg elsker over alt på jord, går blant annet på observasjoner av hvor godt de har hatt det av å ha min søster hjemme, og også min svoger til tider - fram til de var over 3 år alle sammen. Lukas var 4. Jeg har observert og reflektert over livene deres, og er det en ting som står klart for meg og som jeg aldri vil glemme er det tankene og følelsene mine hver enkelte gang de var rundt 1 år. Både Kaleb, Lukas og Isabella. Jeg husker jeg tenkte på hvor små de var, hvor sårbare, og jeg husker at jeg kjente dypt inni meg at det de trengte aller mest i denne verden, var min søster. De trengte sin mor. Aller mest. Klart sosialisering er viktig etter hvert. Klart far er uvurderlig. Klart de har mange behov. Men for meg var det enormt tydelig at det og den de trengte aller mest - og oftest - da de alle var ett år - var sin mor.
Så jeg er som sagt ikke i mot barnehage og å sende barn der. Men jeg ville gjerne dele mine observasjoner, refleksjoner og den kunnskapen jeg har - samt mine bekymringer - litt på dybden av temaet små barn i barnehage.
Jeg vet at noen få har det slik enda i Norge. De er hjemme med mor og søsken til skolen begynner. En av familiene jeg kjenner til var i flere år hjemme med far. De var en god søskenflokk der de hadde hverandre, kunne dra på utflukter med far, og hang med ungene i gata da de kom hjem fra barnehagen. Ikke en dag i barnehage noen av dem, nå er alle i skolealder, og jeg har ikke hørt om at noen av dem sliter sosialt.
Men jeg er ikke i mot barnehage. Jeg tror det kan være veldig bra. Jeg kjenner mange veldig gode barnehager og barnehageansatte. Og jeg selv er av den personlighetstypen som elsker å jobbe, og aldri har vært spesielt opptatt av barn. Jeg kan tenke meg - om jeg selv hadde fått barn - at jeg hadde vært drittlei av bleier og å være hjemme lenge før ungen var ett år. Det er en ærlig innrømmelse. Jeg kan ikke se for meg at personligheten min blir transformert i den grad at jeg bare har så inmari lyst å "bare gå hjemme". Jeg tror det ville vært dager da jeg holdt på å gå på veggen og bare ville vekk!
Allikevel.... tror jeg ikke det er det beste for barnet at jeg hadde gjort det.
Jeg er ikke psykolog. Eller ekspert. Kanskje en pedagog siden jeg er lærer...? Dette bloggeinnlegget er uansett ikke faglitteratur. Men jeg har snakket med en del eksperter på emnene. Eksperter på barns utvikling, og på barn og tilknytning. I tillegg har jeg snakket med mange mødre. Og selv vært aktivt involvert i tre tantebarns liv som i dag er 4, snart 6 og snart 10 år. En av disse ekspertene sa at hovedproblemet som han ser i dag er at ett-åringer i barnehage har blitt et "samfunnseksperiment!" Det er som om samfunnet eksperimenterer med barna, uten å virkelig tenke nøye gjennom det, spørre seg selv de vanskelige spørsmålene og se på forskning om barn og barns utvikling, og har gjort det til en selvfølge i hele samfunnet at de fleste barn skal i barnehagen fra de er 10 måneder til 1 år. Det er bekymringsverdig, mente han! Han sa også at han var skeptisk til å sende dem i barnehage så tidlig på grunn av de viktige tilknytningsfasene som skjer, blant annet i hjernen, og nervetrådene som må bindes sammen før barnet er rundt 2 år. Hvis det ikke skjer, kan det ha skjedd varig ødeleggelse. Mange tilknytningsprosesser skjer i barnet fra de er født (ja, til og med i magen), i blant annet 8-måneders alderen og 1,5-årsalderen, litt varierende fra barn til barn.
En annen pedagog som jobber med barn og ungdom med tilknytningsforstyrrelser sa at dette, som var et kjent fenomen blant fosterbarn, også skjedde med barn som var blitt sendt for tidlig i barnehage. Hun underviste meg og flere andre lærere om tilknytningsproblemer og de alvorlige konsekvensene dette kan ha.
Felles for disse to samtalene - det som kanskje skremmer meg mest - var hvor betent begge sa at dette temaet var. Det var absolutt politisk ukorrekt å si dette høyt, selv om de var eksperter, dette var noe de mente nordmenn ikke ville høre.
Det samme sier venninner av meg som går hjemme med barn lengre enn 1-årsalderen. Hvordan de nesten ikke kan snakke høyt om det, hvordan mange mødre går i forsvarsposisjon med en gang de forteller dem at de er hjemme med barn, og hvordan de ofte føler de har blitt nødt til å fortie meningene sine.
Jeg tror ikke alle som går i barnehage blir varig skada, selv om de bare var ett år. Men jeg tror heller ikke at alle barn som tilsynelatende virker helt normale, alltid er helt upåvirka. Jeg tror mye ikke er mulig å se før seint etterpå, i ungdomstida og i voksenlivet. Og i mange tilfeller er det så vanskelig å se, at det vil være lett å skylde på andre faktorer. For eksempel - en 14-åring som skifter venninner ofte - kan både være normalt og et tegn på problem med tilknytning. En 30-åring som sliter med å forplikte seg, eller være i lange forhold - kan være all slags årsaker, men også problem med tilknytning. En depresjon i 20-årene - mange sammensatte faktorer, kanskje vanskelig å spore det tilbake til tida før en var 3, fordi en ikke husker det! Men alle disse utfordringene, og mange andre, og mye mer alvorlige, kan være et resultat av svak tilknytning eller skada tilknytning. I mer ekstreme tilfeller vil du selvfølgelig se det tydeligere, som en i noen tilfeller kan se tydelig hos enkelte fosterbarn.
Mye kunne vært sagt om barnehager, om gode og dårlige. Om veldige utskiftninger av personal. Om ustabilitet og forandringer i personalet som en del av hverdagen. Om barnehageansatte uten utdannelse eller som rett og slett ikke er flinke nok. Om forskjellen på å gå tre dager i uka fem timer, enn fem dager i uka åtte timer hver dag.
Hvis jeg får barn, vil jeg sannsynligvis ønske å sende barna i barnehage før de er ett år. Bare fordi jeg er som jeg er. Men jeg tror ikke det er bra for dem. Og jeg kommer ikke til å gjøre det. Når de er 2 eller 3 eller 4 vil jeg sannsynligvis ønske å sende dem fulltid. Men er det det beste for dem?
Mine personlige erfaringer - som jeg har lite av og består i tett oppfølging av tre små, nydelige tantebarn som jeg elsker over alt på jord, går blant annet på observasjoner av hvor godt de har hatt det av å ha min søster hjemme, og også min svoger til tider - fram til de var over 3 år alle sammen. Lukas var 4. Jeg har observert og reflektert over livene deres, og er det en ting som står klart for meg og som jeg aldri vil glemme er det tankene og følelsene mine hver enkelte gang de var rundt 1 år. Både Kaleb, Lukas og Isabella. Jeg husker jeg tenkte på hvor små de var, hvor sårbare, og jeg husker at jeg kjente dypt inni meg at det de trengte aller mest i denne verden, var min søster. De trengte sin mor. Aller mest. Klart sosialisering er viktig etter hvert. Klart far er uvurderlig. Klart de har mange behov. Men for meg var det enormt tydelig at det og den de trengte aller mest - og oftest - da de alle var ett år - var sin mor.
Så jeg er som sagt ikke i mot barnehage og å sende barn der. Men jeg ville gjerne dele mine observasjoner, refleksjoner og den kunnskapen jeg har - samt mine bekymringer - litt på dybden av temaet små barn i barnehage.
Kommentarer
Legg inn en kommentar