Å leve fra Ånden...

  «Går det bedre nå?» spør Anett der vi sitter i sofaen hennes med et glass Cola Zero i hendene. Jeg har nettopp vært i sorggruppe og stikker innom henne på veien hjem. Tja? Hvordan kan jeg forklare det? «Vel, det er vanskelig å kalle det hverken bedre eller verre,» svarer jeg tenkende, «det er mer som bølger, som kommer og går, om du forstår hva jeg mener..? Noen bølger er store, noen er små, man vet aldri helt hva som kommer eller hvordan de påvirker en.» Hun er ikke den eneste som har spurt meg dette. Om det går bedre nå. For det må det vel gjøre, over åtte måneder seinere. Men hvordan kan jeg forklare at på noen måter føles det verre, for det er jo lenger og lenger siden jeg har sett han! Lenger og lenger siden vi snakket sammen eller jeg fikk gitt han en god klem. Og mer og mer virkelig at han er borte og alle konsekvensene av det. I sorggruppa spør de oss om hvordan vi føler det nå, hva det er jeg kjenner på for tida. Merkelig at de spør om det. For jeg har j...