Å møte Døden....
Å møte Døden ansikt til ansikt har definitivt gjort noe med meg og forandret hvordan jeg ser på livet. Tiden etterpå har vært en lang vandring, hvor å innse og godta at jeg vil sørge resten av livet, har vært en prosess. Jeg er så ung enda. Jeg føler jeg enda er i begynnelsen av livet. Sorg er noe jeg mest har forbundet med å være gammel. Det føles urettferdig at jeg nå, etter dette møtet, som jeg ikke ønsket, har måttet vandre i dødens landskap, og vil gjøre det resten av livet. Jeg vet det vil bli lettere og at livet framdeles kan være godt og bla-bla-bla... men bare dette ene møtet, hvordan det nå vil påvirke resten av livet, virker framdeles urettferdig. Mitt møte var med en mann som ikke var klar for å dø og som hadde så mye livsglede og så mye å utrette. Men han hadde allikevel levd lenge og fått se barna sine vokse opp, han hadde bidratt til å bedre samfunnet, fått forandre liv, oppleve å bli pensjonist, og gleden av å få barnebarn... Når jeg hører om barn.... og unge v...