Å blomstre!
Jeg har nettopp kommet hjem fra huskjerke. Vi samles hver onsdag kveld en gjeng, hjemme hos noen. Kanskje litt te og kaffe, noen ganger spiser vi kvelds sammen. To ganger i måneden leser og studerer vi Bibelen, en gang ber vi for venner og kjente, og en gang i måneden, som i kveld, deler vi hvordan vi har det og ber for hverandre. Det er utrolig fint, og en del av ryggraden i livet mitt. Someone´s got my back. I´m not alone! Mange av disse kjenner jeg ikke nødvendigvis godt, og ser gjerne bare på onsdagene, men de er der. Om jeg var i krise, eller bare trengte noen, ville de vært der. Jeg er veldig takknemlig for å ha dem, og for fellesskapet hvor vi kan dele det som betyr mest for oss. I alle fall, i kveld kom jeg til å si at jeg føler jeg er i blomstring! Det kom bare ut av munnen min før jeg fikk tenkt meg om. De andre ble så glade av å høre meg fortelle, og jeg måtte tenke etter. Er jeg virkelig i blomstring? Kan det se så enkelt ut, mitt lille liv uten at noe helt spesielt har s...