onsdag 22. mai 2019

Å blomstre!

Jeg har nettopp kommet hjem fra huskjerke. Vi samles hver onsdag kveld en gjeng, hjemme hos noen. Kanskje litt te og kaffe, noen ganger spiser vi kvelds sammen. To ganger i måneden leser og studerer vi Bibelen, en gang ber vi for venner og kjente, og en gang i måneden, som i kveld, deler vi hvordan vi har det og ber for hverandre. Det er utrolig fint, og en del av ryggraden i livet mitt. Someone´s got my back. I´m not alone! Mange av disse kjenner jeg ikke nødvendigvis godt, og ser gjerne bare på onsdagene, men de er der. Om jeg var i krise, eller bare trengte noen, ville de vært der. Jeg er veldig takknemlig for å ha dem, og for fellesskapet hvor vi kan dele det som betyr mest for oss.

I alle fall, i kveld kom jeg til å si at jeg føler jeg er i blomstring! Det kom bare ut av munnen min før jeg fikk tenkt meg om. De andre ble så glade av å høre meg fortelle, og jeg måtte tenke etter. Er jeg virkelig i blomstring? Kan det se så enkelt ut, mitt lille liv uten at noe helt spesielt har skjedd, bare mange små gode ting i livet. Kan det være blomstring?

Jeg merker at jeg er veldig takknemlig. Mye mer takknemlig enn før. Og jeg husker på det oftere, hvor godt jeg har det, eller hva som er viktig. Bagateller blir mindre, jeg prøver å ikke henge meg opp i for mye, og fokusere på det som er bra. For det er som regel alltid mye mer bra enn dårlig, bare at vi ikke ser det. Jeg har så mye å glede meg over, selv om det også er utfordringer. Det vil det alltid være. Kanskje jeg har akseptert at livet ikke er for pyser, og at det bare er sånn at det ofte kan være både tøft og godt på samme tid. Jeg er takknemlig for alle jeg har rundt meg, som for eksempel huskjerka. Om jeg irriterer meg over dem? Ja. Om jeg kan kjede meg? Ja. Om vi er utrolig forskjellige med forskjellige meninger? Absolutt. Men jeg har dem. De løfter meg. Jeg kan lære av ulikhetene. Jeg kan få lov å være sur på dem. Jeg kan til og med klikke litt på dem og vise følelser. For vi prøver jo å være familie, og ikke bare vise de rosenrøde sidene. Derfor ser jeg det store i uenighetene våre, for er det ikke fantastisk å kunne være så trygg at du kan krangle?

Jeg har jobb, det er et under. Plutselig var den bare der og landet i fanget mitt når jeg trengte det som mest, når jeg nesten hadde gitt opp å håpe. Og i begynnelsen gikk jeg bare rundt i takknemlighetsrus over å kunne stå opp om morgenen og gå et sted hvor jeg trengtes, hvor jeg fikk lønn. Etter hvert så kom det jo utfordringer der også, og uenigheter, og du ser at arbeidsplassen ikke er perfekt. Men jeg prøver å holde på takknemligheten der også, for det aller meste er bra.

Så ja, kanskje jeg sa det som sant var i kveld. Kanskje jeg er i blomstring? Selv om jeg ikke har det fantastisk og livet kan være tøft, så blomstrer jeg for det om. Jeg drømmer mer, og jeg innser at jeg på mange måter lever drømmen. Jeg gjør mye som er krevende, jeg oppdager og utforsker mye nytt, jeg satser og er modig. Jeg faller og reiser meg fort. Slik livet kanskje var ment å være.

2 kommentarer:

  1. Så utrolig godt å lese 🌸🌼🌻

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Ina, du er en stor del av det. Du og jobben :-)

      Slett