fredag 26. august 2016


Jeg tror jeg har fått drømmejobben!

Som fribykoordinator i Stavanger kommune!

Midt i jobbtørke i Rogaland og en global krise så stor og omfattende at jeg tror vi bare aner konturene av den, har jeg begynt og jobbe for forfulgte forfattere bosatt i Stavanger.

Det har vært mye venting og mye grubling i denne prosessen. Jeg hadde såvidt begynt på ferie etter en strevsom masterinnspurt og var egentlig ikke ute etter jobb enda. I tillegg var jobben som fribykoordinator ikke lagt ut på finn og NAV sine sider, men jeg fikk et tips dagen før søknadsfristen gikk ut. Deretter ble det halvannen måned med venting. Jeg begynte å gruble - var jeg klar for en sånn jobb, var jeg sterk nok, erfaren nok, hadde jeg det som trengtes?

Stillingen fikk - ikke uventet - mye respons, og jeg ble tatt ut som en av seks kandidater til intervju. Jeg brukte dagene før til å lese og sette meg inn i yrket så godt som mulig. Å være Stavangers fribykoordinator, hva ville det si?

Mens jeg researcha fant jeg ut mye spennende. Jobben ville være å koordinere og være rådgiver for byens fribyforfatter Mohammad Habeeb, som kom som forfulgt forfatter og aktivist til Stavanger i 2015. Den ville også innebære å følge opp noen av Stavangers tidligere 9 fribyforfattere (de fleste bor framdeles her) og mye mye mer. Jeg lærte for første gang om ICORN - International cities of refuge network, og norske PEN, og internasjonale PEN, som ble stiftet av Salman Rushdie i 1993 for å gi knebla forfattere et nettverk og et trygt sted å reise til hvor de kunne uttrykke seg fritt.

Fribynettverket, med PEN og ICORN i ryggen har bare vokst og vokst og for tiden er det 12 slike byer i Norge, og 57 på verdensbasis som hvert andre år tar imot en forfulgt forfatter og gir ham eller henne opphold i en av byene og mulighet til å fortsette sitt forfattervirke.

Jeg kan nesten ikke tro at jeg skal få være en del av dette, og jeg gleder meg sånn til oppgavene. Jeg føler den bare har falt i fanget mitt, men at jeg på en eller annen merkelig måte likevel er veldig klar og forberedt! Jobben er hovedsakelig på Sølvberget i sentrum av Stavanger, hvor ICORN også har sitt hovedsete. De velger daglig ut byer og fordeler forfattere, og tar imot søknader over hele verden. Jeg er en del i serviceavdelingen i 1.etasje også, og er veldig klar for besøk, omvisninger i Sølvberget og lunch- og middagspauser i Stavanger i tida framover!

søndag 21. august 2016

Summer on end

It is 20 degrees outside (68F) (which would be a warm Norwegian summer!), but I still don't feel like going to the beach. There's something in the type of heat that has changed that shows that summer has come to an end, and fall has begun. In June and July we would be happy to go to the beach with 20 degrees outside, but now it seems too cold. And as a true Norwegian, maybe something in me is starting to expect, and even long for the fall, with rain falling on the windows, a cup of tea under a blanket and everything around me turning yellow, orange, red and brown. I love the different seasons, and how we have such distinct ones - still, even though global warming is changing it.

It has been an amazing summer, full of adventures. Coming into it, exhausted after finishing my thesis, I didn't expect much, but it has been better than I dared hope for.

It started with an amazing girl trip with Ellinor and Olene to the infamous Sandnes city 20 minutes away, with shopping and going out as our main ingredients, along with fun and deep talks. Our start up, with Maren in lead, with the intercultural cafe was better than expected, with around 30 people on a regular basis each Friday. Getting to actually do something for our asylum seekers, not just read about them in the newspaper, felt good. And even though we've been 10 volunteers and many people involved, it hit me how easy it all was, really, how little I did, that actually could mean a lot to someone.

June continued with two great bachelorette parties and then a stunning bride where I got to sing at the reception. The wedding was a creative oasis, and having gone to more than 20 weddings not much impress me anymore, but Maria's wedding did. It was beautiful!

Then Christina and I have been thinking and praying, and felt like she and Lukas was suppose to come with me to Hawaii to help me get ready for the apartment to sell, and also for all of us to have closure. They left Hawaii 2 years ago after having lived there 3 years, and re-entry is always challenging. Update on the apartment is that there are several people coming to look at it, but no sale yet. We're thinking of painting it and doing a few touch ups, done my tenants there at the moment, which will hopefully give it a boost. 

The summer continued with a spontaneous vacation to the great city of Stavanger for Elisabeth and me. She booked a junior suite and we spent the days just chillin' and eating lots of good food. I love being able to do this. Just in a day, turn things around and go on a holiday with your good friend. This spring and summer I've been living everywhere, at my Mom's, my sister, at Anett's, at friends' houses, and the good thing of staying some months in a bigger city has been to be closer to Elisabeth and other friends I usually don't see that often. Added to short walk to new parks, new coffee shops, and just the 'city feeling' I miss in my own apartment in Bryne, has been so rejuvenating (påfyll).

Then another short term decision to go with Elin and some guys from Intro church in Sandnes, to the Hillsong conference in the O2 arena in London, proved to be amazing, and so much fun! 10 000 people gathered, worshiping together, hearing amazing messages that just hit my heart like rockets... I'm so glad I went! Something happened inside me those 5 days, and also getting to see my good old friend Veronica, who I haven't seen since - I think 2007!! I never saw her kids or her husband. That was great!

I'd been moving in with the Mong's, my close friends in the middle of July when they went on vacation. I loved it, having a huge house to myself... but realizing how much work it is to keep a whole house!! Just cleaning it and tidying up took me four hours. Credit to everyone who takes care of a full house every day!! When they came back from vacation, we thought, why not me living with them and their 4 kids for a couple of weeks?! Of course I had a few hesitations, but it turned out to be so much fun! The kids´ friends would stare at me coming out of the bedroom 10am in the morning, asking: "Who are you??" which I found myself replying, after a moment's thought: "I'm a family friend!" realizing that I was becoming a friend of the whole family, really getting to know the kids as well. Good food (even me baking some, challenged to find ecological ingredients, and replace sugar and normal wheat with honey and almond flour, coconut flour and oatmeal!) and great talks, a rising star with the kids and trying to influence Olene to use more lipstick and braid her hair and include a morning coffee every day. Living in community is so underrated, more normal in other countries, and something lost in our Norwegian society. Something good happens when you're having to deal with someone outside your immediate family on a daily basis, and the challenges are so worth it when you work through it.

Then Anett was back from Los Angeles and Mosambique and what not, and we celebrated her birthday with Indian food and going to the movies. Too much money spent this summer, that's for sure.... 

Then it was full on August and I decided to move out, while waiting for my apartment in Bryne to get ready in October. After searching the net I found a tiny place in Lura, right by Sandnes, 182 square feet (!), 17 kvadratmeter, just like a bigger bedroom is my home now for the next 7 weeks. Then we just celebrated Lukas' 8th birthday last week where Mom and I gave him a basket ball net. I've just been starting to play basketball with him and Kaleb (a variation from soccer!) and am learning probably more than they are, so I decided to get a good net so we could play for real!

Through the summer I've been thinking a lot about my next step, not being in missions anymore, not being a student... and my plans switching from living in Hawaii and Korea, to Norway. I applied for one job, uncertain if I was even ready to work or if that was what I was suppose to do, dealing with re-entry to Norway and finding it hard to emptying my hands of all that was in them. While doors have been closing all over, along with being in maybe the hardest waiting season ever in my life, now some new doors are starting to open up. The last two pictures here are from Stavanger where I've been spending most my time the last week. I'll write more about why later on. But sensing a new season ahead with its challenges and joys, I feel my life will change and go in a new direction. I'm excited.

So here we are, Maria and I driving to Sola beach yesterday, bringing hot tea and expecting a fun walk in the sun. On our way there it started pouring down, really announcing fall, and we had a shorter walk, got soaking wet and spent the rest of our time in a coffee shop.

Fall is here for real!

mandag 1. august 2016

Londontanker: Sosial urettferdighet: del 2

Dette er Christine. Jeg traff henne på flyet fra London til Stavanger og vi snakket i munnen på hverandre i to timer. Det viste seg at hun hadde tenkt å sove på flyplassen før morgenflyet videre til Oslo, så jeg spurte om hun ville være med hjem til meg. Så vel, utstyrt med Calzone med pepperoni og norsk brus (jeg glemmer at Solo er norsk, og litt spesielt for en amerikaner), to forskjellige Soloer med forskjellige smaker (stort!) og en yoghurt og smoothie til frokost kjørte Christina oss hjem og vi ble sittende til en stund ut på natta og fortsette samtalen, før jeg fikk maks 2 timer søvn og kjørte henne til bussen.

Christine har en veldig spesiell historie, som jeg ikke har tenkt å fortelle her, men kort fortalt så er hun opptatt av å inspirere andre til å få kontakt med jorda igjen; naturen, fjellene, fordi hun tror vi som moderne mennesker har blitt avskåret følelsesmessig, fysisk og åndelig, fra slik vi var ment til å leve. Vi snakket om hva jeg hadde blogget om, og jeg fortalte hvor kort vi har kommet i Norge når det gjelder engasjement og rettmessig sinne i forhold til utnytting av fattige arbeidere i andre land. Fra hennes synsvinkel var det kristendommen og religion (jeg hintet om at kapitalistisk tenkning i vest jo hadde en del å si også, og hvorvidt den kom med kristendommen og på hvilken måte den originalt ble anvendt, kan jo diskuteres), som hadde vært med å `diskonnekte´ mennesket fra naturen, fra å elske jorda og ta vare på landet, og være i harmoni med dyr og planter og alt som har liv rundt oss. Hun viste til samenes levemåte, hvordan de var mer i ett med naturen rundt dem, samt indianerne i Amerika og aboriginerne i Australia, og kommenterte hvor mange likhetstrekk hun har funnet ved å studere de to førstnevnte. Christine er fotograf og filmskaper (SacredEcologyFilms) og holder på med et til nå 3-år langt prosjekt med å lage en dokumentar om dette, og hun er i Norge blant annet for å leve blant og intervjue samer.

Vel, jeg kunne sagt så mye mer om det hun fortalte, og jeg kunne delt så mye mer om hva jeg tenker om sosial urettferdighet for fattige arbeidere i Kina og Bangladesh. Aller først kan jeg starte med å si hvor vanskelig jeg syns det er, og hvor lite jeg har klart å gjøre med det selv. Siden bloggeinnlegget jeg skrev for over 3 år siden har jeg bare klart å spørre på Hennes & Mauritz to ganger om de har rettferdige klær, med total uvitenhet som svar. Ellers har jeg levd omtrent som de fleste andre, men i det siste med en gryende følelse av at noe er galt og ikke greit for meg lenger. Jeg har merket meg det ved handling på Hennes & Mauritz og mange andre butikker; at prisene går ned... og for første gang, som min søster sier, er det ikke vits å kjøpe klær på Hawaii fordi de er billigere enn i Norge. Nå er de like billige her! Og jeg har merket meg at det ikke lenger er salgsstativ med klær til 50 kroner og 75% bli-kvitt-salg, det er nye kolleksjoner i alle størrelser og farger, på Primark hele vegger og stativ etter stativ med flotte nye høstkolleksjoner til sjokkerende lave priser. Og en plass på veien har jeg merket en større og større uvilje mot dette, uten å vite hva jeg kan gjøre.

For det er ikke så lett at du bare kan slutte å kjøpe billige klær, selv om de aller billigste kanskje er lettere å forhold seg til. Hvordan kan jeg vite at dyrere klær gir mer penger til arbeiderne, eller at de har gode arbeidsforhold? Og hvis jeg slutter å handle billig, vil det gjøre livene bedre for arbeiderne? Da mister de kanskje jobbene sine. "Second hand store"- klær... de er i alle fall brukt før, men det er også et uttrykk for livsstilen vår, hvor vi kjøper og kaster fra oss på Fretex med bedre samvittighet, slik at vi kan kjøpe enda mer. Og aller mest, hvordan skal jeg klare å gjennomføre dette, når jeg tross alt ikke har lyst å betale så mye for klær?

Og dette henger sammen, så infløkt, med utnyttelse av jord til blant annet å bygge ut byer og fabrikker, og ødeleggelse og forgifting av elver og sjøer ved for eksempel alle kjemikaliene fra klærne, og dette som Christine sa, fjerner oss bare enda mer fra den naturlige kontakten mennesket hadde med jorda før. Hvem demonstrerer på Bryne når de velger å ta en del av markene og bygge boliger og bygge sammen Kåsen og Bryne? Argumentet er at vi trenger flere boliger, at flere vil til byene, og vi har mye jord å ta av, men er det egentlig greit? Hvorfor reagerer vi ikke mer?

For min del, som jeg gladelig innrømte til Christine, så går mye av dette langt over hodet mitt, noe av det har jeg svært lite naturlig interesse av, og andre sider av det virker bare for vanskelige og sammensatte til å kunne gjøre noe med. Men jeg kan la være å ikke bry meg. Jeg kan begynne, igjen. Torstein sendte et par lenker på hvor en kan finne etiske og miljøvennlige klær, også for barn, samt minnet meg om Framtiden i våre hender, som jeg vet lite om, men nå finner ut at er opptatt av alt fra kasting av mat, fortelle om forholdene til arbeidere i fattigere land til hvordan bli en grønnere syklist. Det er en begynnelse, i alle fall for meg, å lytte til magefølelsen når jeg ser drittbillige varer, stoppe opp ved tanken på personen som lagte det klesplagget jeg kjøper, og begynne og interessere meg litt mer om hva som er mulig å gjøre.

Før dette innlegget blir veldig langt og komplisert, er det interessant for meg å bemerke interessen på min egen blogg. Det siste året har det vært en jevn økning hvor jeg nå en god stund har hatt rundt 2-300 lesere på hvert innlegg (med 400 og 500 en sjelden gang her og der). Gårsdagens innlegg fikk bare litt over 100 treff til nå... og bare noen få likes. Først overraska det meg, jeg var sikker på at mange ville synes dette var bra og interessant. Ved så lite respons måtte jeg lese gjennom og se om jeg hadde skrevet noe kvasst eller dårlig. Men så demret det... det er jo dette som skjer hver gang jeg skriver om sosial urettferdighet... og jeg blir like overraska hver gang! Dette skjedde da jeg skrev om tiggere og romfolk også, og sist jeg skrev om jeansindustrien i Kina (TV-link til dokumentaren her). Vi er faktisk ikke så interessert i det. Det blir kanskje for mye. Det handler for lite om oss selv, kanskje? Eller det får for store konsekvenser for oss? Jeg vet ikke, men jeg merker meg det og fortsetter å grunne på det...

søndag 31. juli 2016

Tanker fra London

Det er min siste dag i London og jeg vandrer gatelangs Oxford street med den lille kofferten rullende etter meg. Det er søndag, men stappfullt av folk, som om det skulle vært lørdag formiddag. Det er sol og jeg traff kjentfolk i Hillsong church, som huser over 2000, og har pakkfullt på alle 4 søndagsmøter. For en annerledes verden!! Først ble jeg geleidet rundt flere kvartal for å "skrive inn trillekofferten", så stod jeg i lange køer med utallige damer og menn i svarte skjorter som snakket til hverandre gjennom en liten mikrofon. Først ville de ikke slippe meg inn da jeg kom tilbake etter å ha levert håndbagasjen, men etter gjentatte diskusjoner ble jeg geleidet av en dame - med svart skjorte og headset - gjennom lange korridorer og forbi utallige vakter, og fikk endelig kommet meg inn en sidedør av hovedsalen og klemt meg inn på bakerste benk klokka kvart på 12, 45 minutter etterpå!

Mens vi gikk gjennom korridorene fortalte damen meg om Hillsongkirken, om de 10 000 som hver søndag besøker denne menigheten, som bare er en av flere i London! Og jeg som ble overvelda over at vi samla 10 000 på O2-arenaen!! "Hvordan får dere dette til?" spurte jeg overvelda. "Å, vi er hundrevis som jobber - hver søndag!" Jeg fortsatte og gå uten å spør om mer. Hundrevis av folk i aksjon for noen få møter? Dette var annerledes enn hjemme!

Så ja, etter denne opplevelsen vandrer jeg altså gatelangs og blir med noen jenter som insisterer på å shoppe på Primark, en billigkjede forstår jeg etterhvert. Der inne får jeg en økende kvalmende følelse i magen. 5 par sokker til £2 (23 kroner), flotte, nye cardiganer, ikke på salg, for £7 (80)?! Jeg går rundt og ser i den enorme 3-etasjers, fullstappede butikken, og alt jeg ser på er rett og slett drittbillig. Mye er laget i Bangladesh. Følelsen av kvalme øker, til jeg begynner å se nærmere på plaggene. "Jeg digger denne cardiganen!" tenker jeg med meg selv og tar den av hengeren, "og denne hvite også! En sånn har jeg ikke." Ikke før har jeg glemt følelsen av ubehag før jeg var klar til å kaste meg over varene!

Jeg rykker meg selv ut av tankestrømmen, henger cardiganen på plass igjen, kvalmen kommer tilbake og jeg går langsomt ut av butikken. "Jeg må finne mer ut av dette!" tenker jeg, "jeg må gjøre noe med det! Dette er jo helt sykt!" Videoklipp av sammenraste handlesentere og fabrikker flimrer forbi øynene mine, samt dokumentarer om jeansindustrien i Kina og artikler som kritiserer Hennes & Mauritz (jamfør mitt bloggeinnlegg om dette i mars 2013). "Jeg kan ikke fortsette med å late som om dette ikke skjer!" roper det i hodet mitt, "skal jeg bare fortsette å kjøpe ekstremt billige klær som fører til andres død?!"

Så her sitter jeg, på nærmeste kafé, uten wifi, og blogger på mobilen min (tungvint!) Jeg sitter her og researcher 'rettferdige klær' og prøver å finne ut av systemet. Til nå virker det som et eneste stort rot. Alt er infiltrert i hverandre og nærmest umulig å finne ut av for en som meg, som vil vite akkurat hvor jeg nå kan kjøpe klær, uten å bli ribba totalt. "Du kan aldri være sikker på om du får rettferdige klær," mener en talsmann for Varner-gruppen, "men det betyr ikke at du ikke kan gjøre noe."
Bangladesh dukker stadig opp som et av verstingstedene for urettferdig behandling av arbeidere. Varner-gruppen (Carlings, Bik Bok, Cubus...) virker i alle fall som om de er tydelig bevisste, selv om de ikke kan garantere noe. De sier også at de ikke avslutter handel om leverandøren viser seg å utnytte arbeiderne, men prøver å forhandle med dem. Hennes & Mauritz har blitt kåret til "verste butikk" og var svært sent ute med å legge ut lister over leverandører. Det fins visst flere nettbutikker som er bevisste på "rettferdige klær," men de fleste av dem er temmelig dyre. Og kanskje mest interessant, uttalelser om hvor aktuelt dette er i de fleste land, spesielt blant ungdommer, men ikke i Norge, blir nevnt. Vi er visst "sent ute" med å bry oss.

Jeg leser og leser og får flere og flere spørsmål samtidig som jeg lærer. Hvis dette er for lite på dagsorden, er det på tide at vi gjør noe med det! Da er det jammen tid for å snakke om det, diskutere, ta bevisste valg og gjerne undersøke klesbutikker og stille spørsmål. Hva er det med Norge at vi ligger så langt etter i dette? Vi som er rikest og har mest, skal vi også ha billigst klær uten å kjenne på hvilke konsekvenser dette har for de som i verste fall ofrer livene for at vi skal få dem? Ville det ikke være mest naturlig at vi som har så mye var villige til å finne ut av dette og til og med betale mer for klærne vi går i?

Hm... Jeg sitter her og ser ned på klærne mine. Kjole kjøpt på Target på Hawaii, cardigan også... Flaks! Så ser jeg på taggen: Made in China. Klærne var hverken dyre eller spesielt billige. Er Target OK? Jeg må finne mer ut av dette. Jeg tror ikke det skjer på en dag eller en uke. Men jeg må begynne å forholde meg mer til dette, på en eller annen måte!

søndag 17. juli 2016

Good bye Hawaii

I've been a bit uncertain what to write and blog about after coming home from Hawaii a week ago. It's not that there's not lots to tell, there is, but I think it's more what the visit was about that makes me feel unsure. Because it was about saying good bye, and that is never easy.

Welcoming something new is always more fun. Starting a new book instead of finishing the old one. Buying new clothes instead of cleaning the closet and getting rid of the old. New things speak of hope and joy. Finishing speaks of.... grief? Sadness? Loss? Bittersweet memories? Because you can never go back to that exact time to make it new again. You'll never have a second chance at making the first impression and those first choices, and you have to accept, or try to accept what happened, the good and the bad, close the door and move on. Something inside us wants to stay and not move on at times, I think.

I wanted to keep the apartment in Hawaii partly because I didn't want to close the door to Hawaii and Youth with a mission and all I loved there. I wanted to live there some day, or live there in my mind, or at least go visiting often. I didn't want to let go of the dream of what could happen in the future. By putting the apartment out on the market I was making a statement to close and move on. That is not easy when Hawaii has been my home for 5 years. Three in the late 90's, and in 2013/14 when doors surprisingly opened to go back and live there again. When I bought the place I thought I might grow old there, hopefully live in three countries for a very long time. Retirement under the palms sounded great to me, of course after many dreams fulfilled while living there. That's why I for so long could not understand and accept that I might have to sell it, only a year and a half after I bought it. It didn't make any sense to me. Was I really finished here? What about all the things I dreamed about that hadn't come through yet? I was filled with sadness and sorrow. Was this really it?

After a slow struggle I gave in and put it on the market 1 year and 9 months after I bought it. The process has been hard, and going through all my stuff there to see what to keep, give away and sell was emotionally so draining I fell asleep afterwards. I had built a home there. I had Christmas stuff I planned to take out in December. I had all kind of little things hidden away for use when I would need it. I had furnished the place so it would be perfect for me and the other girls. So much time, so much money, so much planning. All those hours on Craigslist (jf, on and, and having friends with trucks drive me around to look for beds, closets, couch, cups and plates and decoration. So much of my heart.

Luckily I had Christina and Lukas with me. I am so glad. Christina honestly did most of the cleansing out, picked up stuff: "Do you want to keep it? Yes or no?" and decided where to put it and what to do with it. She took control while all I could do was sit there. Also over the showings (visninger), being my personal low-budget interior designer and helping me decorate the place for the new pictures and showings. We vacuumed and cleaned and gave away and sold, and my amazing realtor (eiendomsmegler)/handy man (alt mulig mann!) cleaned out a nice little nest of cockroaches (kakkerlakker) hidden away in the kitchen. Well, enough about that event...

In between we had a lot of fun and got to meet up with all our loved ones, cruising around in not only one, but two cars we borrowed for free. I came home a lot whiter than Lukas and Christina who were nearly black. I said it was because I did all the work and they had all the fun, but that's not really true. I'll have to continue to work on my tan in Norway then... but that does not seem to happen this summer...

So here I am... back in Norway, I am missing people back there, and it is hard to know I might not see them again in a long time. When will the doors open up to go back? Will they ever? I don't know. All I can do is to say good bye to Hawaii, close this chapter and move on to next. Who knows why this happened and what is going to happen next?


Traveling to Hawaii was a story of its own. All the 3 planes were delayed and the last one was 4-5 hours after already waiting 4. Lukas did his first 24 hours awake (døgning) while Christina and I were "dying" towards the end.

My great room mate Linn from Sweden and Sam, my good friend - I hope I will see you guys again, in Hawaii, Sweden, London or somewhere else in the world!

Monday morning worship, every week from 8 to 9. A great beginning of the new week to gather together to worship God

Having fun at the pool with Opal and Rosy that I have come to love. I will miss you Kari, and you Cameron and all your beautiful five kids!

A typical Hawaiian breakfast, as good as it gets!

Saying bye and leaving home

On our way to leave, going past pool where we spent so many days with friends and the BBQ area in my apartment complex, knowing I will miss the place a lot

onsdag 22. juni 2016

Karakteren på masteroppgaven...

Det var som om jeg leste den og så den, men allikevel ikke gjorde det. Det var som om den ikke passet inn, så pent på slutten av rekka av de fine A-ene og B-ene mine i masterfagene, samt Kinastudiet og Lykke gjennom tidene-faget. Jeg måtte se flere ganger før det gikk opp for meg.

Jeg hadde fått en C på masteroppgaven.

Første tanken som da kom, var "nå kan jeg aldri ta en doktorgrad om jeg vil!"

Så kom det ramlende mange følelser. Tristhet. Skam. Frykt for hva andre ville si. Urettferdighet. Og sigende litt etter litt, en dyp følelse av middelmådighet. Det gjorde vondt.

Samme dag hadde jeg sunget i en vielse i et bryllup. Det var lenge siden sist. Men det var fantastisk, jeg opplevde det veldig bra og sterkt. Men uansett hvor bra det var, så er det vel ingen sangere som drømmer om å "ende opp" som "Bryllupssangeren" (ala filmen.....) Det er vel ikke kjennetegnet på musikalsk storhet og evne... Det blir mye The Rose, Shania Twain, gamle svisker, Det vackraste, Bryllaupssong... og en 10-12 andre sanger jeg har sunget så mange ganger jeg ikke har tall. Og det er ikke det, jeg har likt det hver gang, og får godt betalt, men det er jo ikke det jeg har drømt om å gjøre med sangen....

Jeg tenkte på at jeg har slutta og danse, og at om jeg hadde startet igjen, ville jeg ikke være i nærheten av den formen og smidigheten jeg hadde for 10 år siden. Nå har det som nevnt før blitt redusert til dansing på byen en sjelden gang.

Skrivingen min. Jeg drømte en gang om å bli forfatter. Så mange hadde forhåpninger til meg, større enn jeg sjøl hadde. Nå blogger jeg. Og det er jo veldig bra. Men det er også alt jeg klarer. Jeg har for lengst gitt opp skjønnlitteratur og det er sjelden jeg får tid til og har krefter til å skrive gode artikler, forske på noe, virkelig gå inn i et område og skrive noe viktig om det. Og nå har til og med masteren min blitt en C. Etter alt det arbeidet!

Alt skrek middelmådighet mot meg. Alle tankene om sangen, dansen, skrivingen, mine akademiske evner ropte om talent som var sløst bort, evner som var forspilt, at tida hadde gått fra meg, og jeg satt igjen som min største frykt - middelmådighet. Helt ok. Greit nok. Ikke så verst.

I et bloggeinnlegg for en stund siden, da jeg trodde jeg måtte avlyse masterskrivingen kjente jeg på bitterhet like stor over å avbryte studiet som å ende opp med en dårlig oppgave jeg ikke kunne være stolt over. Denne følelsen kom nå tilbake med full styrke. Jeg hadde stått, men jeg hadde mislykkes. Jeg hadde prøvd, men jeg kunne ikke være stolt av det jeg hadde gjort.

Hele helga kjempet jeg med slike tanker. 2 venner spurte meg om jeg hadde fått svar, og jeg løy uten å tenke over det. Hvor mange hadde ikke allerede sagt; "Du får helt sikkert A eller B!" Jeg klarte bare ikke snakke om det. Jeg måtte håndtere dette i mitt eget hode før jeg kunne fortelle det til andre. Og.... vel, følelsen av å skuffe andre, eller andres forventninger var en ting. Skuffelsen over meg selv var den verste.

Skulle jeg klage? Hvorfor fikk jeg en C? Disse spørsmålene begynte å komme etter hvert, og det endte opp med en samtale med den ene sensoren hvor hun gav meg grunnlaget for karakteren:

"Renate, C er en god besvarelse. Det er ikke middelmådig. Det er tilfredsstillende og bra arbeid, og du har vist at du har god kompetanse og gjort et stort feltarbeid.

Den andre sensoren ville at jeg spesifikt skulle si at han hadde stor glede av å lese oppgaven din. Han syns det var svært spennende og relevant, og han lærte mye nytt. Han sa du hadde mange spennende funn som han gav deg kreditt for!"

Støtten og ordene hennes var så gode å høre at jeg måtte skrive dem ned. Kanskje det ikke var så alvorlig allikevel? Kanskje jeg kunne være litt stolt allikevel? Kunne C være en god karakter? Men hvis det var så bra, hvorfor hadde jeg ikke fått A eller B?

Hun fortsatte med å forklare at jeg hadde favnet for vidt, villet ha svar på for mange spørsmål. "Du ville litt for mye i én oppgave" hadde den andre sensoren sagt. Jeg trengte mer fokus på noe og dybde i det. Hun kom med eksempler og andre kommentarer, og jeg begynte å se det selv. Det var bra, men det kunne vært dypere og mer fokusert.

"Slik jeg ser det fikk du C på grunn av situasjonen din. Du hadde jo studiepause til april og hadde ikke tenkt å levere en gang! Du har det som kreves til å skrive både til en B og en A, og det har ikke alle, men denne gangen ble det for lite tid, og helsen din satte en stopper for det."

Det siste hun sa kjente jeg i hjertet: "Du har vist at du tar sjanser, Renate. Du hopper uti det ukjente. Du valgte en vanskelig oppgave. Du kjørte ikke en safe en hvor du enkelt kunne fått A. Og noen ganger blir det sånn når man velger å være kreativ og gjøre det en egentlig vil; man lander, men kanskje ikke der en hadde tenkt. Og hvorfor skrev du egentlig oppgaven? For å få en god karakter? Eller for å lære? For å oppdage? Erfare?"

Jeg måtte gå enda flere runder etter samtalen med henne. Jeg ble trøstet, jeg følte meg bedre, kanskje hun hadde rett i noe... men jeg - i alle framtidige jobbintervju og hver gang noen gang spør meg hva jeg fikk - må jeg fortelle at det "bare ble C". Folk rundt meg og arbeidsgivere vil ikke tenke at det er veldig bra. Kanskje det er det, kanskje slik som G på ungdomsskolen betydde GODT så betyr C at det var bra... men det ville vel ikke andre tenke?

Så jeg grublet og grublet, og følte og tenkte og ba og i nattemørket kjente jeg en ro komme over meg - endelig. Plutselig kjente jeg litt stolthet. For jeg hadde jo klart det! Tross alle odds. Jeg var jo ferdig. Jeg hadde jo bestått! Jeg begynte å tenke på alt jeg hadde lært og opplevd og mestringen jeg har fått gjennom dette, jeg så for meg senteret med de nord-koreanske barna jeg hadde blitt kjent med og intervjuet, volontørene jeg hadde blitt glad i - nå hadde jeg skrevet deres historie, den ville for alltid være tilgjengelig for folk å lese. Jeg tenkte på hva det jeg har lært kan gi meg av muligheter til å hjelpe i framtida, og ikke minst forståelsen jeg har fått gjennom dette.

Og endelig kom gleden også. Jeg har kanskje ikke blitt det jeg håpet, hverken som sanger, danser, skribent, akademiker og på mange andre områder - jeg er hverken etterspurt nok, trent nok, kanskje ikke flink nok og helsa mi er ikke god nok til å reise rundt i verden alene lenger og gjøre det jeg har gjort de siste årene. Hvor vondt det enn gjør å innrømme og godta det, så har jeg for mange hindringer i livet mitt til å gjøre det jeg vil. Men kanskje det er øyet som ser. Kanskje dette bare er hvis jeg ser med "verdens" øyne. Kanskje det blir helt annerledes hvis jeg prøver å se livet mitt med Guds øyne. Hva ser han? Hva ville han sagt?

Kanskje jeg kan akseptere og glede meg over denne C-en, som først skapte så mye smerte, og vite at jeg er den jeg er og skal være, enten jeg får A, C eller F, at i den store sammenheng betyr det ikke så mye, at bokstaven ikke forteller meg hvem jeg er, og at alt jeg gjør, får til eller ikke får til heller ikke forteller hele sannheten.

Jeg er mer enn det.

lørdag 28. mai 2016

Jærnåttå og dans!

Hvorfor danser vi ikke mer?!

Dette er noe jeg har tenkt litt på i det siste. En Zumba-time på et overfylt Elixia med 20 svette damer på rekke og rad er liksom ikke det samme. Til og med Zumba på Hawaii under palmene får ikke samme effekten. Eller trampe takten under allsangen...

Lørdag kveld for et par uker siden var Ellinor, Olene og jeg ute og svingte oss. Det skjer så alt for sjeldent. Faktisk så sjeldent at jeg alltid glemmer sist gang jeg var ute og dansa. Vi kom til en fullpakka bar i halv tolv tida og slo oss løs. Det føltes fantastisk. Det føltes som medisin. Den første halve timen glemte jeg litt tid og sted og bare nøt å være i ett med musikken, bare være, bare flyte - og le (bare pittelitt) av mannen i blå dressjakke som hadde noen helt vanvittige dansemoves. Etter en halvtime begynte vi å bli litt utålmodige og lurte på om det skulle komme noe mer spenstig enn disco og Abba og Fame, helst litt techno for Olene sin skyld, men det kom aldri - så vi holdt det gående en halvtime til før vi heiv oss på 1.13-toget, og følte oss voldsomt ungdommelige, i alle fall jeg.

I kveld var Olene og jeg ute igjen - to ganger på to uker - har det skjedd siden 1997?! Det ble over 4 timer med bevegelse, smådansing og litt vill dansing (noen hakk borte fra Jarle...) til Vind i gardhol (gammeldags visemusikk ala gitarkameratene, kanskje? Jeg var skeptisk, men det var faktisk overraskende bra), Morten Abel (det var fantastiiiiisk!), Hilde Selvikvåg (hvor vi tilbrakte halve konserten i dokø!!!) og Carpe Diem (som var langt over en time med rap-musikk; digg i begynnelsen, liiiitt langdrygt i slutten). Da jeg nettopp tok toget hjem hadde jeg så vondt i beina at jeg hadde problem med å gå skikkelig. Uvant, litt god følelse!

Hvorfor danser vi ikke mer?

Jeg er sikker på at det hadde gjort noe både med helsa og humøret! Hvorfor blir det bare med mimring - fra russetida, eller sist gang vi var ute, som september da vi var en hel jentegjeng og noen kom bort til oss og spurte om det var lenge siden vi hadde vært ute. "Eh...ja..." svarte Miriam. "Hehe, vi kan se det!" var svaret.

Det er noe spesielt med dansing som trening ikke kan gi. En joggetur gir liksom ikke samme effekten, selv ved en "runner's high" (ikke at jeg har erfart det så ofte). Aerobic kan i alle fall ikke erstatte det. Å danse for å være ett med musikken, eller å danse for å uttrykke noe på innsiden, å danse av glede eller å være så glad at en danser... Det er noe det!

Dansing har nesten utgått fra livet mitt, det som pleide å være en helt naturlig del av det. Jeg tror det skjedde gradvis.... Og uten at jeg helt så det komme før ei jeg kjenner fortalte meg hvor kjekt det var å gå på swingkurs i Stavanger hver uke, og jeg tok meg i å ikke kunne fatte hvilken verden hun levde i hvor det var normalt å gå på swingkurs...

I det siste har jeg vært en del i en menighet som heter Intro på Sandnes. Det har vært utrolig fint og inspirerende. Og hver gang under sangen (som vi kaller lovsang til Gud) så er det folk som danser (vel, hopper opp og ned i alle fall). Både eldre og ungdom. De første gangene tror jeg bare at jeg stirret på dem, så uvant var det. Ikke at jeg ikke har danset og sett dans på hundrevis av møter i livet mitt, men det er så lenge siden. Det var som salve for såre øyne. Å bare se gleden og friheten og energien det skapte. Jeg hadde glemt at jeg kunne bevege meg og hoppe og feire på denne måten på et møte. En kamerat sa til meg etter et av møtene: "Dette er jo typisk din stil, er det ikke? Med sang og dans og sånn!" Jeg bare stirret på han. Hva snakket han om? Meg og dans? That was sooo 2010. Eller var det 1997? Jeg har glemt hvordan det føles. Jeg tror ikke jeg tør lenger. Det var noe jeg gjorde "i ungdommen", var det ikke? Nå får jeg det ut når jeg en gang i skuddåret er på en nattbar eller diskotek...

Jeg måtte tilbake til 2007 for å finne dansebilder av oss, og det er jo helt tragisk! Men... etter vellykka dansing på Jærnåttå i kveld så føler jeg noe kanskje kan ha forandra seg. To ganger på to uker?? Kanskje det er håp allikevel?

2007 ja.... Julekonsert. Det var gøy det!

mandag 23. mai 2016

A journey is over

A journey that started three years ago is over. Three years since I said hello to Ina and Maria for the first time and didn't know we would become such close friends. It's been three years since I told Cathrine that my goal was to try until Christmas, and if it didn't work out, I'd quit in a heartbeat.

It's been 1,5 years since I went to South Korea, gripped with fear, to encounter the North Korean children in a foreign center I'd never heard of before. And since then I've been writing about them daily, always keeping them in the back of my mind, wondering if I would ever finish. I have postponed the due date again and again, only a few weeks ago I was certain I would not finish, maybe ever. Isn't it funny, through all the ups and downs, and the many times decisions to give up, that it all comes together on a Sunday afternoon the day before I turn it in?

This master thesis has led me to different corners of the world, from Norway to Hawaii and setting roots there, and help start a ministry for the first time. It led me to South Korea and then to China and North Korea... To an orphanage and defector center in Seoul... And to my surprise it led me to the inner most parts of my own heart, confronting my past, facing my wounds and memories only my body remembers. I never knew that I in many ways was just like those children and that something deep inside me would identify with them, we - orphans, alone for long periods of time, deserting our own country in hope of a better future.

My therapist said to me this winter, over a year after I started researching and writing about these orphans: "Do you know what you are doing? Since the beginning of this I haven't been able to understand why you, with your past, would choose this as a thesis. Talk about jumping into your main fear with both legs at the same time!" Not until now, half a year later I start to understand what she meant, and how this has affected me, and how much it has cost me.

In some ways I wish my master would be a novel, and not a thesis, so I could share all my experiences without worrying about the proper language or if I have material to back up all I write. I wish I could have told everything just from my heart and not have to focus on religious theory, previous research, history and so forth. But in this I have learnt in a different way, things I would never have if I wrote a book.

I know it is just a master thesis. So many have done it before me, and many so much better. It's not that big of a deal. But for some reason to me it is. It marks something in my life, it changed me and challenged me in ways I had not experienced before.

Being a girl that is not that into chick flicks I feel high on life right now. I don't care if there are 100 cliches in this blogpost! I feel victorious, almost like I can climb any mountain or do whatever I want!

But... when it all comes down to it.... I did not do any of this alone. Besides family and friends it is mainly because of Jesus all things became possible. Waiting on him and allowing him to lead me in new ways - because of that, I could do all things. He has been there the whole time. From the beginning, grieving over my Dad...  opening doors for me to continue the studies when I thought it was impossible to continue; whether it was invitation to another country, finances or sending specific people my way... The day I told Him my frustrations not knowing what to research and write about, I met Jimmy Chae in the lunch line, the man that led me to the orphanage in Seoul. On the plane down to visit them, alone and scared, He seated an 'angel' next to me, with money, directions and encouragement. He was there, even when I didn't feel Him or questioned if I was really doing the right thing.

If anything, my picture of God has become so much bigger on this journey. He will not be contained in a box, he knows my inner being in a way I can never understand. And resting in this, trusting him more than I trust myself, even though everything around may dictate differently and I don't understand what is going on, he has lead me faithfully through my writing, through the doors to my soul, through healing and to see a bigger picture of Him and who I am in Him.


  • Thank you, Kari Storstein Haug, for steadfast council and Skype conversations in three countries; Norway, the United States (Hawaii) and South Korea. I am especially grateful for your ability to see the bigger picture, understanding my assignment, and for all the valuable knowledge and insight you contributed to my writing. You went above and beyond.
  • To Ina and Maria, my friends who I met through this master program - thanks for sharing this experience with me, for all your help, notes and updates in the beginning stages when I was abroad, and for discussing my material with me towards the end. I have learnt so much from you.

  • To my amazing family and friends, for encouragement, prayers, pep talks and a shoulder to cry on when finishing seemed far away. A special thanks to my sister Christina, and Cathrine, my close friend - without you this would not have been possible.

  • To the children in Durihana - De, Kang-dae, Kong, Kyung-mi, Jia and Kaia - thank you for sharing your lives with me and trusting me with your stories. I can only hope I do them justice in this master thesis. I will never forget you.

  • To Janet and the other teachers and volunteers in Durihana - you made my research so much better. Thank you for allowing me into your lives and work space and for helping me with everything I needed. I hope I will see you again soon.

  • To the leaders of Durihana - pastor Chang and Samonim, for sacrificing your lives for a people in a closed country and for continuing to help as many North Koreans as you can. This is only a humble attempt for a Western mind to try to grasp what you do and how, and if possible provide an objective, contrasting voice on the religious and cultural aspects of it. I know I could never fully understand who you are, what you do and what you have sacrificed. This is my analysis alone.

Sandnes, Norway, 20.05.2015
Renate Solberg

fredag 13. mai 2016

Å følge noen andres drøm

I en historie fra Bibelen, 1.Samuelsbok 14, står det en fantastisk historie som var med å forandre noe i livet mitt for mange år siden. Det er om kongens sønn, Jonatan som ble en modig kriger, men på den tiden var en ung nybegynner. Israel lå i kamp med filisterne, og en dag sier Jonatan til våpenbæreren sin, en slags hjelper/beskytter/høyre hånd/bærer av våpen, vil jeg tro: «Kom, la oss dra over til filisterne og se hvor mange vi kan felle!» Våpensveinen svarer: «Gjør alt som ligger deg på hjertet. Gå bare på! Jeg skal følge deg hvor du vil.»

Det overraskende angrepet gjør at jyplingen og tjeneren hans feller 20 av fiendene sine den dagen og setter skrekk i hele filisterleiren.

Da jeg hørte historien fortalt på et møte den gangen, fikk jeg en tanke som festet seg og har sittet der siden: Du skal være den våpenbæreren!

I går leste jeg en kommentar på åpningssidene i Stavanger Aftenblad, sittende i solsteken på CoffeeBerry på Sandnes med en ismocha i hendene (#denfølelsen #fordijegfortjenerdet😉) og ble igjen minnet om denne historien. Artikkelforfatteren spør om selvhjelpsbøker og enkle "visdomsord" er bare bra og riktig, eller om de kan lede oss til en ny type egoisme, hvor vi bruker all vår tid på den perfekte kroppen, det fineste hjemmet, våre egne drømmer og lengsler om å reise mer, oppleve mer, få mer selvinnsikt, ha mer... Argumentene for å gjøre dette, mente Kine Hult, blir for eksempel - 'Man kan ikke gjøre noe for andre før en har det bra selv', eller bildet hvor en ved en flystyrt må ta på surstoffmaske selv først før en kan hjelpe andre. "Gjør det noe om folk blir så manisk opptatt av å finne meningen med livet at de glemmer å engasjere seg i livene til andre?" spør hun og mener at ja, det gjør det, og kaller den nye individualismen "den nye opiumen", med egoisme som konsekvens og rot.

Hva har så denne artikkelen og denne historien til felles?

Det som slo meg da jeg hørte historien var innstillingen til våpenbæreren. Han var bare en tjener. Han hadde ikke noe å tjene på å være med egentlig, han ville ikke få æren om de seiret, og om de feilet ville han ofre livet sitt for sjefen sitt innfall. Fordi han stolte på sjefen sin, valgte han å følge hans ønske, hans drøm, hans idé.

Dette ble så inspirerende for meg den gang at jeg bestemte meg for å bli en "våpensvein". Det er en annen historie, og innimellom har jeg ofte glemt det og bare søkt og lett etter mine egne drømmer. Jeg har latt "visdomsord" - gode og dårlige - malt på veggene i folk sine hjem, sammen med naturbakgrunn på Facebook og Instagram, på utsiden og baksiden av selvhjelpsbøker, lede meg, og lurt utallige ganger på hva som er min drøm, hva det er ment at jeg skal gjøre med livet. Jeg har brukt uendelig med tid på å finne ut av kosthold og trening og hvilke behov jeg har til enhver tid, og lett med lys og lykte etter hva jeg ønsker å gjøre.

Da jeg omsider 'fant' Nord-Korea gikk endelig en drøm i oppfyllelse og jeg var beredt til å gjøre alt for å fullføre den. Dette er også en annen historie som endte opp med et ganske brått stopp - eller i alle fall pause - og jeg satt igjen; forvirra, sorgfull og uten en drøm å leve ut.

Men for et par måneder siden traff jeg på Maren, en venninne. Med liv, mot og glede fortalte hun om drømmen om å starte en kafé for asylsøkere. Hun arbeidet aktivt mot den, hadde store drømmer og planene klare. Det var enormt inspirerende å høre henne fortelle. "Vil du være med?" endte hun opp med å spør på slutten av samtalen. Jeg kvakk til. Eh.... nei....! var min første tanke. Dette har jeg jo ingen kunnskap om eller erfaring med. Dette virker jo skummelt. Og det er ikke akkurat det jeg drømmer om.... Og nå... så ustabilt som livet mitt er, ikke akkurat ideelt tidspunkt heller! Motargumentene haglet på. De var mange. Og gode. Men jeg fortsatte og tenke på det, og med tida ble jeg en av Marens våpensveiner😉

Dermed starter vi snart en kafé i det små, for asylsøkere. Det blir spennende! Jeg kan ikke si at det er min drøm enda. Kanskje det aldri blir det. Det er mye jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til. Av og til har jeg lurt på om dette kan være rett, om det ikke også må være noe jeg har drømt om eller bare visst at jeg skulle gjøre. Å lese Kine Hult sin kommentar og bli minna på historien om våpenbæreren minner meg om at det ikke trenger være sånn. Uansett hvordan det går, uansett hvor lyst eller ikke jeg har eller hva følelsene sier, så trenger det ikke være min drøm. Kanskje for å motvirke noe av denne nye egoismen som jeg kjenner meg så godt igjen i er det viktig at vi av og til gjør nettopp det - følger noen andre sine drømmer, gir opp våre egne, hjelper andre før oss selv eller samtidig, og ser utover boblen av 'meg og mine'.


søndag 8. mai 2016

Når jeg er svak da er jeg sterk...

Enneagrammet er et eldgammelt personlighetsforståelsessystem med 9 forskjellige typer. Det er mye mer enn det (les om boka Sjelens ni ansikter), men det er den korteste måten å forklare det på.

Jeg begynte å lese fra begynnelsen om nummer 1 - behovet for å være perfekt, og kjente meg litt igjen i det, for så og lese om type nummer 2 - behov for å bli behøvd, og kunne se sider av meg selv der også... slik gikk det utover i boken, utenom nummer 6 kanskje - behov for trygghet, og egentlig 7 - behov for å ha det gøy (tragisk nok!), men da jeg kom til nummer 8 var det som å lese om meg! Det var litt vondt, og faktisk ganske flaut. Det var som om noen som kjenner meg veldig godt plutselig hadde skrevet ned alle hemmelighetene mine, spesielt de mindre gode...

Boka snakker om en moden og en umoden åtter. Og selv om jeg tror jeg er en modnere én nå enn da jeg først leste boka, kjenner jeg på dette hver eneste dag. Behovet for å være sterk. Det sitter langt og dypt inni hjertet mitt og dukker opp til stadighet. Hver gang jeg treffer nye folk, hver gang jeg er i en diskusjon, hver gang jeg vil prøve noe nytt...

Det som har gjort det så ekstra vanskelig er kanskje at i mange år av livet mitt har jeg ikke bare følt meg, men vært virkelig svak. Å ha behov for å være sterk, men hele tida måtte godta at du er svak har stilt meg på valg i livet igjen og igjen - å tillate det, å la være og kjempe imot med nebb og klør og å vise andre svakhetene mine, ikke bare ha dem for meg selv. Det har vært, og er framdeles, veldig vanskelig. Det er sjelden en trøst å høre at 'å være svak, det er da du er sterk', selv om jeg jo vet at det er sant. Behovet for å være sterk er der likevel.

Det er en av livets ironier, og noe jeg kanskje aldri vil forstå, at en som har så stort behov for å vise sin styrke, har måttet godta å være veldig svak. Fra utsiden har jeg kanskje sett ganske sterk ut mesteparten av livet. Jeg har tatt utdannelse, jeg har jobbet som lærer i mange år, jeg har mange venner, jeg har kjøpt leiligheter og klart meg godt økonomisk, jeg har tidvis fått drevet mye med lidenskaper som sang og dans... men de som kjenner meg godt... og ikke minst jeg vet sannheten bak den 'sterke masken'. Jeg vet at jeg har vært tidvis deltids- og fulltids sykemeldt i jobben... Jeg vet at jeg sov meg gjennom hele Kristendom grunnfag, og at det var flaks som gjorde at jeg fullførte (flaks, og god hjelp fra gjengen jeg reiste sammen med - Kristin Aanestad, Jarle Mong, Kent Tjelta, Torstein Bjorland, Steinar Johannesen og de andre som utgjorde denne fantastiske kollokviegruppa). Jeg vet at jeg i månedsvis, ja, årevis, har hatt ett ønske når jeg står opp om morgenen: Gud, gi meg nok styrke til å komme gjennom denne dagen! Jeg vet at bak mange av mine fantastiske reiser, til Costa Rica, Hawaii... ligger det desperasjon etter å komme meg vekk og finne en måte å takle livet på, og at sangtekstene jeg skrev kom ut av smerte og at mye av det jeg har lykkes med, har skjedd gjennom flaks og litt galskap og hjelp fra andre.

Jeg vet at jeg egentlig er ingenting. Jeg vet at innerst inne er jeg veldig svak. Jeg vet at jeg kan gjøre alt rett og bruke all min disiplin og vilje, og allikevel går livet skeis og jeg må plukke opp bitene av meg selv etterpå.

For å bli en moden åtter må veien nemlig gås gjennom svakhet. Det er ikke lett, og enda mindre med dagens sosiale medier. Hvorfor og hvordan skal jeg vise mine svakheter der? Jeg kommer jo ikke en gang på å legge ut et bilde på Instagram hvis ikke sola stråler, jeg har overgått meg selv med en fantastisk matrett, jeg ligger strekk ut på stranda eller er ute på en frisk sykkeltur med tantebarna mine!

Men innerst inne er det det jeg vil. Ikke bare det svake, ikke hele tida, men noe av det, av og til... for å se om også sosiale medier kan tåle den sida av meg, ikke bare det jeg får til og er god på. Hele meg. Også det svake.

søndag 1. mai 2016

A chapter is over - I am selling my apartment in Hawaii!

Hawaii are you ready for this? I'm selling my beautiful apartment in Kona, Hawaii after much thought and prayer.

Thinking about this too much breaks my heart. Seldom have I worked so hard to attain something like this very condo in 2014. When I bought my apartment in Norway in 2005 it was the easiest thing I had ever done. The bank said I could pretty much borrow as much money I wanted and then asked my parents and I to sign two papers, deal done in 10 minutes. I went on one showing that I stumbled upon and the whole deal was over in the matter of a few days!!

When buying my Hawaiian condo it took blood, sweat and tears, and I spent months howling over listings, laws, hundreds and hundreds of papers and documents, and on several showings, not finding the exact place I wanted. I started July in 2014 and worked on it until September, before I could breath out and be the proud owner of a Hawaiian home. 

Now, less than two years later, I'm letting go of that dream, and selling it. It has been a lot of hard work and a lot of joy. I have met some amazing people, and remain close to some of them and my real estate agent. She keeps buying me stuff and taking me out to breakfast and dinners, and our next plan is to catch a movie. I had no idea I would find a friend in her. Through these two years over 20 girls have lived with me or without me in the apartment!! It has been amazing to think that I've been able to provide a home, not just for me, but for other girls in missions while they are in training in Hawaii. I wish I could continue doing that, but hope the person that will take over, can continue what I started. It has been a steep learning curve, I've made mistakes, I've been super stressed out, and I've gotten some things right.

When nothing was working out, and I could not find a place I wanted to buy, these are the exact words I felt God whisper into my ears "I want you to have a home in Hawaii" - which led me to search as close to the YWAM base I could and made me buy in Royal Kailuan, the closest neighbor to YWAM.

To you who lived there these 2 years, I just want to say thank you!!! Thank you for being a part of my dream. I really hope my home was a home to you also in the months you lived there! Thanks to everyone that helped me out, moral support, prayers, plumbers, handy men, friends that helped carry and fix and set up all the furniture (a lot of stairs, huh?). Thanks to you who believed in me. And of course to my Norwegian bank Nordea and Ole Martin Kro!

The only joy in this, is that to sell it I am coming back to visit this summer!! I get to see Kona and Hawaii at least one more time and maybe get a closure, at least for now. It makes me so sad. Living there 1997-2000, then visiting in 2001, living there 3 months in 2005, visiting in 2011 and then living there 2013-2015, this place have impacted me enormously. I would not be the person I am today without Kona. Now it is time to say goodbye.

One of the hard feelings I'm left with is was this really it? All that work for this? Is it really ending now? I guess that's some of the questions I will have to deal with in the months to come, and allow myself to grieve too.

Well, so a chapter is closing and almost over. Here is a little picture cavalcade to show some of the things and people being involved in the dream.

Zade and Laura, two of my interior oriented students in DTS helped me buy and decorate my place!

One of the documents I had to read and sign. And yes, it was 108 pages long!! 

Meet Patti Kam, my amazing friend and realtor! I don't think I could have done this without you!! Here out for one of the great hang-outs we had.

Luckily I've had a lot of girls living here more handy than me!! Samantha, you were gold to have in the beginning. I'm so sorry about that huge couch you had to drag up those stairs while I was on a plane to Korea!!!

Haha, the larger than life TV! It took 4 grown men to carry it into the apartment and they said they hoped I would never return it (so they would have to come pick it up again!) 

The first three girls living in the apartment, Samantha and Benedicte. Thank you so much for all your help!!!

Without a car this is how it went down. Using my scarf and handbag and the scooter lock to get down curtain rods from Walmart!! Many fun experiences like this and help from strangers.

But sometimes I got help from Cam's truck to carry beds and other heavy stuff in. Thanks Cam!

And Sam came with the only thing missing, her own coffee pot!!

It's looking more and more like a home!

Creative Lynda decorating one of the bedrooms!

One of several pool parties, this one for my birthday!

Good Norwegian company, Astrid! In between her busy Bible studies we got some down time to speak Norwegian and hang out!

Visitors from Norway!!

Beautiful Kayla and Alea, my two friends that supported me and hung out in my place. 

Some of my students over to hang out, watching movies and baking cakes! Awaken DTS 2014 yei!

A crumb on the floor left alone for a couple of hours and this happens!!

The only picture of me cooking, haha!! But I did cook a lot actually, though the repertoir was pretty meager!

Sam and Sharon took me to American football game. I'll miss you in the apartment, Sam! We'll have to do some final hang-outs there this summer!

Katie, who taught me all I know about American football and some more. Here we're at Ironman 2015, at the finish line. We spend numerous Saturday days on the couch watching American football! Now she is training to be a midwife in Togo!! 

Katie started brewing the Hawaiian drink Kombucha and we all got hooked on it! It looked like a little animal living in that jar, it was pretty nasty, but oh tasted so good!

Linn and I on our way home from the beach. I loved living with you, Linn!