søndag 16. april 2017

Hva vil det si å være en kristen?

Påsken er en spesiell høytid for de som kaller seg kristne. Det blir gjort mye ut av julefeiringen, da Jesus ble født i en stall, men hvis en virkelig skal forstå hva det vil si og være en etterfølger av Jesus, så må en forstå påsken. Her er selve essensen av kristen tro, selve kjernen, det som de aller fleste som kaller seg kristne faktisk er enige om.

Jesus, som var fullt menneske og fullt Gud og som levde et liv uten å gjøre noe galt, velger å dø på et kors for å gjøre bot for all verdens synd. Det vil si at ingen av oss kan nå inn til Gud i oss selv, vi har alle gjort noe galt, og gode gjerninger alene kan ikke føre oss fram til en hellig Gud. Det måtte et botemiddel til, et offer, en død, noen måtte bane veien til Gud, noen måtte ta straffen for alt det gale som blir gjort, og det kunne ikke være hvem som helst. Det måtte være en som ikke hadde syndet, som hadde kjent på det å være menneske, vært fristet til å gjøre feil, til å lyge, stjele, baksnakke... men som valgte og klarte å ikke gjøre det.

På skjærtorsdag inviterer Jesus sine nærmeste til et siste måltid med seg og forbereder dem på sin død. På langfredag dør han en grusom død på korset, og på 1.påskedag - i dag - kommer kvinner og disipler til graven, og den er tom. Han er stått opp fra graven. Fordi han er Gud, ikke bare menneske.

Dette er en ekstrem fortelling, og ja, det kreves tro for å tro på den. Historien er overnaturlig, den er full av umuligheter og usannsynlige hendelser.

Dette tror jeg på, og dette tror millioner, og kanskje milliarder av mennesker på i verden i dag. Dette som begynte så smått med én mann og tolv disipler for over 2000 år siden har spredt seg til hele verden. Etter opplysningstiden og frammarsjen av vitenskapen, og etter postmodernismen og sekularismen, så er det like fullt utallige som tror på dette enda, så umulig, så provoserende og overnaturlig det enn høres ut som. Og dette - at vi nå kan nå inn til Gud, gjennom Jesus, er selve evangeliet, de gode nyhetene, det som de første kristne fortalte frimodig til alle de traff: Vi kan bli kvitt vår skyld og skam! Noen har sonet straffen for oss! Vi kan komme fram for Gud! Guds rike er nær!

Dette var gode nyheter for 2000 år siden, og det er gode nyheter i dag. All den dårlige skammen jeg kjenner på som ikke er min, såvel som den riktige; de tinga i livet jeg har grunn til å skamme meg over, kan jeg kaste på han. All min skyld, det vonde jeg gjør, de jeg har skadet, de jeg tenker vondt om, og all feilaktig skyldfølelse jeg føler over ting jeg har gjort som ikke er galt - alt kan jeg gi til Jesus, og vite at jeg er tilgitt og at det fins helbredelse for alle sårene jeg har. Jeg kan ha et nært fellesskap med en levende Gud, som har all makt i himmel og på jord.

Troen er full av paradokser, motsetninger som er nettopp det - motsetninger. De må leve side om side. Den greske filosofien med logisk tenkning er ikke dekkende til å forstå hva troen innebærer, og kan ikke forklare paradoksene fullt ut. Bare det at Jesus var fullt Gud og fullt menneske er et eksempel på det.

I dag, under feiringen av at han har stått opp fra graven, hadde jeg tante Kari og mor på påskemiddag. Det var en fin stund sammen. Da leste jeg noen sitater fra Bibelen, fra Profeten Jesaja, som snakker om Jesus ca 700 år før han ble født:


     "Han [Jesus] var foraktet, forlatt av mennesker,
          en mann av smerte, kjent med sykdom,
          en de skjuler ansiktet for.
          Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.
          
   
  Sannelig, våre sykdommer tok han,
          våre smerter bar han.
          Vi tenkte: Han er rammet,
          slått av Gud og plaget.
          
   
  Men han ble såret for våre lovbrudd,
          knust for våre synder.
          Straffen lå på ham, vi fikk fred,
          ved hans sår ble vi helbredet.
          
   
  Vi gikk oss alle vill som sauer,
          hver tok sin egen vei.
          Men skylden som vi alle hadde,
          lot Herren ramme ham.
          
   
  Han ble mishandlet,
          han ble plaget,
          og han åpnet ikke munnen,
          lik et lam som føres bort for å slaktes,
          lik en sau som tier når den klippes,
          og han åpnet ikke munnen."




Vi feirer påsken med å spise et lam, som symboliserer Jesus, som var det uskyldige og feilfrie lammet som ble ofret på korset.

De siste årene er det Christina og familie som har invitert familie og forskjellige venner til å komme sammen og feire, og spise lammet. Sammen med masse tilbehør!

I år var det venner fra Skien som var med oss på langfredag, og så hadde jeg som nevnt mor og tante Kari på påskemiddag i dag. For meg personlig har disse tradisjonene blitt viktigere og viktigere de siste årene. At påsken er noe mer enn bare ferie og fri, at det handler om kjernen av troen min, stikker dypere og dypere.

onsdag 12. april 2017

Å ha tweens i livet mitt!

Jeg er så heldig å ha to tweens som tantebarn, men alt er ikke så enkelt som det en gang var. Jeg tror framdeles jeg nyter tittelen som en ganske kul tante, selv om Kaleb syns jeg er strengere enn mammaen sin, men ting har likevel forandra seg. Det er ikke lenger sånn at det kommer stormende unger hver gang jeg gjør min entré inn døra. En og annen titter kanskje opp fra det de holder på med, eller fortsetter å se stivt inn i iPad'en til jeg vifter hånda foran fjeset: "Hallo!!!" Ikke er det nødvendigvis helt fantastisk å ha alenetid med tante heller. Jeg husker framdeles første gang Kaleb dro på det da jeg spurte om han ville være med meg på noe... og svarte til slutt: "Eg må tenka på det!" Han hadde kanskje bedre ting fore. Kanskje det skjedde noe med vennene, kanskje han skulle finne på noe annet, han måtte se det an. Jeg ante at det var forandringer i vente.

Det er heller ikke like lett å vite hva en skal finne på lenger. Før var det bare å foreslå en togtur eller et par timer på biblioteket. Eller ingen forslag i det hele tatt, bare at de skulle komme til meg. Ikke så lett nå lenger. "Ke ska me gjør?!" er det første spørsmålet. Kinobesøk er framdeles en hit, og begge guttene er alltid klar for kino, og liggebesøk. Men hva skal vi gjøre på hjemme hos meg? Da de var små var det ikke så mange planer jeg hadde. Jeg sørget for å ha baguetter, spaghetti og kjøttdeig tilgjengelig, men ellers var det nok med tegnesaker og litt lego. Filmen om Fimlene så vi om og om og om igjen. Jeg kunne gi Kaleb en oppvaskkost og så stod han med meg på kjøkkenet, eller vi laget muffins sammen. Noen ganger hvilte jeg på sofaen mens de lekte med lego, og ellers var vi alltid mye ute - i Sandtangen, på lekeparker, på skateparken i Sandnes, turer med toget, sykkelturer, små gåturer, med og uten matpakke. Men hva gjør jeg med tweens? Tweens med egen mobil og mer kunnskap om tekniske ting enn meg. Når tegning er kjedelig og lego er barnslig? Det var jo sånne ting jeg var god på. Jeg er ikke noe særlig på gaming eller Minecraft. Og ikke har jeg PC, Nintendo eller noen av de andre plattformene som trengs heller.

Det er en ny epoke, og jeg syns det har vært ganske utfordrende. Den kom så brått. Jeg var borte så mye i 2-3 år og plutselig var de blitt så store.


Igjen - selv om jeg kjenner på sorg over at de ikke er små og vil sitte i fanget mitt lenger - så vet jeg at jeg må omfavne det nye. Det er jo så fullt av muligheter, jeg har bare ikke oppdaget dem enda. I dag tar jeg begge tweensa med på kino og så skal de overnatte. Jeg hadde hverken ekstra seng, dyner, laken eller puter, og spill og andre ting de kunne lekt med ligger i en av de 10 eskene jeg ikke har megt meg til å få opp fra kjelleren. Gjesterommet er uten møbler, og bare lego og tegnesaker spredt utover. Jeg kjente på masse stress over at de begge skal komme. Prestasjonsangst nesten. Det som har vært så lett ble plutselig litt vanskelig. Det er jo så viktig for meg at det blir kjekt.

Jeg måtte sette meg ned og si til meg selv at det verste som kan skje er at de syns det er litt kjedelig. Og så kjente jeg glede fordi jeg vet at det likevel vil bli et godt minne. De kommer til å huske at de overnatta hos tante, og i verste fall at det kanskje var litt kjedelig, at de ikke fikk lov å spille så mye på mobilen, at hun ikke hadde PlayStation, og at de ikke alltid hadde så mye å gjøre, men de kommer også til å huske at vi var sammen, at tante brydde seg, at hun hadde tid og at hun hadde invitert dem. De kommer til å huske at vi satt rundt bordet og spiste i lag, den samme spaghettien og kjøttsausen som jeg alltid lager, og hvite baguetter med ost og egg på morgenen. De kommer til å vite at de var velkomne og at de hadde et sted å gå, der noen kunne ta i mot dem. Selv om det tidvis kunne være litt gørr. Det gjør meg glad å huske på dette og jeg slapper litt mer av.

Etter mye strev med å prøve å få hit noen gamle senger, gav jeg opp og kjørte en mer moderne 'typisk meg' variant. Jeg kjøpte to oppblåsbare madrasser på tilbud på JYSK (som selvfølgelig blåser seg opp selv bare jeg putter stikkontakten i veggen), og har tenk at guttene skal hjelpe meg med å få dem opp. Så lånte jeg noen gamle dyner av mor, et laken og et sengesett og Millionær-spillet. Jeg kjøpte en kortstokk, noen blader og kakao - rett i koppen - i tilfelle været blir fint og jeg får dem med meg ut på en liten tur på Skjærtorsdag. Det er sikkert mer enn nok. Det viktigste er jo at vi er sammen.

Jeg stresser ofte med at alt skal bli så perfekt. Jeg må ha kontrollen. Jeg må vite at de koser seg, jeg må vite at jeg alltid gjør mitt beste og at jeg har arrangert alt slik at det blir optimalt. Men tingen er den, at det gjør jo aldri det uansett. Om jeg så orkestrerer det ned til hvert bidige minutt, så vil det skje noe som forandrer ting. Sånn er livet. Det blir ikke perfekt, selv om jeg gjerne vil. Jeg kan ikke kontrollere det eller sørge for at det er kjekt hele tida. Men jeg kan være til stede. Jeg kan være en ekstra voksen som er der og som kan lytte til hemmeligheter og dagliglivet og gi noe som foreldre alene ikke kan, jeg kan gi dem en del av en større familie og en del av et større fellesskap. Og det tror jeg er nok. Så får jeg med tiden lære meg å omfavne denne nye epoken - tweens - og glede meg over alt den bringer med seg.

De har blitt store, og det har også sin sjarm. Her var vi sist på kino og så - var det Minions? I kveld er det The Boss Baby. Det blir gøy! Jeg skal prøve og bare nyte det!

søndag 2. april 2017

Viktigheten av barndommen

Selv om jeg føler jeg er sterk nok og står oppreist, innrømmer jeg gjerne at det ikke er like lett å dele om oppholdet mitt på Modum Bad og mine personlige utfordringer på bloggen min. Det er noe med det å dele det som er vanskelig mens det pågår, mens du er midt i stormen og ikke vet hvor det vil ende eller når det vil bli bedre - usikkerheten og mangelen på kontroll - og ikke minst sårbarheten - som gjør det tøffere enn om det var et ferdiglaget kapittel. Å fortelle at "Ja, jeg hadde det ganske tøft i fjor etter Modum," er noe ganske annet enn å prøve å dele hvordan det er akkurat nå mens jeg hver dag kjemper for å stå i det og noen ganger å holde hodet over vannet. Jeg vet ikke hva jeg kjenner mest på - usikkerheten over hvem som vet og hva de vet, eller hva andre kan tenke om det og meg. Eller kanskje jeg er mest redd for hva arbeidskollegaer skal syns, eller dere jeg kjenner ganske godt, men ikke har snakket med om dette, eller de mer perifere bekjente eller tidligere venner - kanskje fra barndommen eller Lundehaugen videregående, som kjente meg i en helt annen tid? Å vite at mange hundre av mine Facebook-venner leser dette, men ikke hvem av dere det er, og uten å vite hva dere tenker, er litt skummelt. Det gjør meg sårbar, og jeg har valgt det selv. Kanskje det er derfor jeg aldri sier ja til venneforespørsler på Facebook av folk jeg ikke kjenner. Selv om bloggen er en offentlig side, så innbiller jeg meg at jeg da i alle fall har bittelitt kontroll.

Foto: barnehage.noDet har vært viktig for meg å sette grenser. Jeg kjente etter det 3.innlegget om Modum at det sikkert var nok for nå, men så leste jeg en artikkel om to feminister som hadde uttalt seg om barn og tilknytning i forhold til barnehage, som til og med ble diskutert på barnehage.no sin side. Og så har det kommet flere og takket meg personlig for det jeg har skrevet, som har fått meg til å tenke litt på det igjen - hvor enormt viktig det er å være åpen om psykisk helse, selv om det er vanskelig. Og så tenkte jeg at jeg uansett ikke kan forlate Modum Bad-temaet uten å nevne noe av det som forandret meg mest der, nemlig å forstå viktigheten av barndommen min, og bruke tid på å bearbeide den, og få helbredet gamle sår.

Siden jeg tok valgfag psykologi i 3.klasse på videregående og kjapt innså at jeg ikke ville bli psykolog allikevel, har jeg hørt lite om Freud og betydningen av barndommen når det kommer til psykiske problem. Da lærte vi om alle de store psykologene og filosofene - Piaget, Erikson, Jung... og hovedvekten lå på Freud; det ubevisste, psykoanalysen, utviklingen av seksualitet, Ødipus kompleks, osv. Læreren fortalte oss en historie som visstnok skulle være sann. Om en dame som kom med sin fem år gamle sønn og ba om hjelp for ham, hvorpå Freud skal ha kikket på gutten og konstantert at det var allerede for sent å gjøre noe, gutten var jo fem! Om historien er sann eller ikke vet jeg ikke, men den sa oss noe om hvor viktig barndommen, og aller mest de første leveårene er. De en husker lite eller ingen ting av, de årene som foreldre har fortalt meg at omsorgen de gir kan føles nesten "unødvendig", siden en gir så mye som ikke en gang blir husket! Men denne tiden mente Freud var absolutt viktigst, og avgjørende for barnets videre helse og utvikling. Siden timene i psykologi valgfag, jeg var 18 år, har jeg hørt lite om dette i forhold til psykiatri. Når jeg har hørt om det har det gjerne vært i mer pedagogiske settinger, da jeg var lærer for eksempel. I psykiatrien har det i min oppfatning blitt mer og mer fokusert på kognitiv (tanke) psykologi, og her og nå, å ta utgangspunkt i det som skjer nå og som en føler nå. En har jobbet med grenser eller andre problemstillinger ut fra hva som skjer nå. Jeg, som har gått en del i terapi, har faktisk aldri jobbet med barndommen min. Er ikke det litt rart? Det har vært konstantert og fortalt litt om hvordan hjemmemiljøet var og problemstillinger der, men da ut fra hva jeg tenker om det nå. Det jeg har bearbeidet fra barndommen har aldri vært i psykiatrien, men hos sjelesørgere eller ved forbønn.

Men på Modum Bad jobbet vi hele tiden med barndommen (uten at Vita-opplegget bygger hovedsakelig på Freuds lære, det har utviklet seg langt utover det), og når vi ikke gjorde det, kom den opp av seg selv igjen og igjen. Både følelsene og hva kroppen kunne si oss. For selv i årene uten kognitivt minne, så husker kroppen og vi har de samme følelsene. Vi jobbet også mye med hva som skjedde av det vi husket, et minne kanskje fra da vi var 5, noe vanskelig som påvirket oss da vi var 10, osv. Å få tegne det, fortelle det, skrive om det, og koble på følelsene, i et fellesskap - de tre tingene: Historien, føle noe rundt det, sammen med andre - var helbredende i seg selv. Det minnet meg om historier jeg har hørt om traumebearbeidelse av barn som har blitt tatt av Boko Haram-krigere i Nigeria, hvordan bearbeidelsen ble å gå tilbake til "leirbålet" (slik forfedrene våre delte liv, hadde fellesskap og bearbeidet hendelser sammen), for at de traumatiserte eks-soldatene skulle få fortelle sine grusomme historier, og komme seg videre. På sett og vis gikk vi tilbake til "leirbålet" på Modum Bad, og delte disse historiene med hverandre, og gråt og kjente på mange følelser som var med å sette fri.

Jeg tror vi må grave dypere, mye dypere. Det er ikke nok å finne ut hva en tenker, og så forandre tankene, eller å lære seg å sette grenser og si nei. Sju lettvinte teknikker til bedre psykisk helse er ikke nok. I all den hjelpen jeg har fått, er det påfallende at ingen har gravd dypt nok, eller visst hva en skulle gjøre med det en fant. For meg måtte vi så langt tilbake som det første leveåret. Vi måtte se på de første relasjonene mine, til de biologiske foreldrene mine, til en tid jeg ikke husket og ikke hadde språk. At dette var mulig, var en stor opplevelse for meg. Tenk at det faktisk var mulig å gjøre noe med noe som satt så dypt, var så gammelt, og ingen kunne fortelle meg om! Kan det vi ikke husker og ikke har ord for virkelig påvirke oss så mye? Jeg tror de første leveårene er selve grunnlaget for blant annet god psykisk helse, et grunnlag vi skal stå på hele resten av livet. Bare det faktum at hjernen utvikler seg 80% de første 3 årene sier sitt. På Modum fant jeg ikke bare noen som var overbevist om at de første leveårene og barndommen virkelig var så viktige, men som også visste hva en skulle gjøre med det, og hadde redskap til å gå så dypt at en kunne helbrede sår fra disse årene.

Så kan veien til en bedre psykisk helse være lang og gå, forskjellig fra person til person, og absolutt hjelpes av både kognitiv terapi, teknikker og livsstilsendringer. Jeg er ikke i mot noe av det. Men målet med dette blogginnlegget er å muligens gi noen forklaringer på hvorfor mange med psykiske problem ender som "svingdørpasienter" og aldri blir gode, oppmuntre dere som sliter uten å finne svar i hjelpen dere har fått til nå, og fortelle at jeg tror at jeg har funnet en bedre løsning, nemlig å gå dypere, og ta den tunge veien tilbake til barndommen.

tirsdag 28. mars 2017

Hva er det egentlig som skjer i Syria?

Foto: DagsavisenDe siste dagene har jeg brukt en del tid til å sette meg bedre inn i Syria-konflikten siden fribyforfatteren "min", Mohammad Habeeb, skal intervjues på Snakk! på Mellombels Ølstove på Bryne i morgen kveld. Men også fordi jeg har kjent lenge at jeg vil lære mer, vite mer om dette. Så jeg har brukt noen timer på å se både nye og gamle nyhetssendinger, samt en del dokumentarer, som fokuserer på forskjellige aspekt av krigen.


Jeg tok initiativet og kontaktet Snakk! blant annet fordi jeg tror at Mohammad kan lære oss på Jæren mer om hva det er som egentlig skjer i Syria. Selv jeg som jobber ukentlig med Mohammad har jeg problem med å forstå hva det er som foregår der, og hva det er jeg skal håpe på, rett og slett hvem jeg skal heie på! Det er ikke nok å følge med på nyhetene for bildet er så stort og fragmentert. Vi hører at det er store aktører involvert; Russland, Iran, USA... de holder med forskjellige syriske parter, de samarbeider, og så bryter de samarbeid. De bomber, men vi vet ikke nødvendigvis hvem av dem, eller hvorfor. Vi har hørt navnet, men vet kanskje lite om Assad-regimet - diktatoren som styrte landet før den arabiske våren skjedde i 2011. Hva var det egentlig som foregikk i landet før vi fikk tusenvis av flyktninger på dørstokken her hjemme? Hvorfor skjedde dette, hva er bakteppet? Etter hvert har vi hørt mer og mer om ISIS, hvordan kom de inn i bildet, hvordan oppstod de? Om vi følger med forstår vi at det er enda flere aktører involvert, det er forskjellige opprørsgrupper - er ikke Peshmerga en av dem? - de er jo kurdere - hvor passer de inn i bildet? Og de forskjellige gruppene styrer eller kjemper i forskjellige deler av landet, noen er sunnimuslimer, andre shia, og så forstår vi at det er en del av krigen også.

Til mer jeg leser og ser til mer forstår jeg, samtidig som jeg får flere og flere spørsmål. Det er så mange involverte. Det er ikke så enkelt at det er de gode mot de vonde. Hvem er Assad? Er det han som er hovedproblemet? Eller er det ISIS? Fins det noe alternativ til en bedre regjering om Assad skulle bli styrtet? Fins det moderate krefter, demokratiske krefter? Og hva med nabolandene, den gamle historien som også spiller inn. Hvordan skal vi forstå dette? Hva er det egentlig som skjer?

Foto: SølvbergetTil mer jeg ser og hører til mer vondt i magen får jeg. Jeg har grått tårer over og bedt bønner for Syria de siste dagene. Lidelsen er så ekstrem. Ondskapen er så stor. Forvirringen er total. Men midt i det hele, også skjønnhet. En lege som holder ut. En danser som danser i ruinene og lærer foreldreløse barn å danse, og gir dem en pause fra krigen. Men det er en krig Mohammad tror kommer til å vare lenge, lenge. Jeg kjenner på sorg over hvordan vi behandler flyktningene og hvor lite vi har forstått av situasjonen. Jeg lurer på om jeg skulle ha gjort mer. Og på hvordan vi kan hjelpe mer i Syria, men også de som kommer til Norge. Kanskje var det ikke riktig å åpne alle dørene i 2015, men det føles også utrolig feil å stenge dem slik vi har gjort nå i 2017. Hvor fort gikk ikke mange av oss nordmenn fra å åpne hjemmene, til å stenge dem igjen i frykt.

Og så har jeg ingen god løsning, det er det verste av alt. Jeg har tro på å ta imot en god del flyktninger, men ikke mer enn vi klarer håndtere, og å gjøre det beste ut av det. Og jeg har tro på å gjøre enda mye mer enn vi gjør i Syria, men jeg vet ikke hvordan.

Dette er noe jeg må snakke mer med Mohammad om, kjenner jeg. Han har kjent Assad-regimet på kroppen, han vet hva de er i stand til, han kan hjelpe meg til å forstå situasjonen bedre, kanskje gi inspirasjon til hva vi kan gjøre, hva vi kan håpe og be om. Ellers, for å ikke bli totalt motløs eller likegyldig, så kan jeg lære mer, og å dele det jeg lærer med andre. Og ikke slutte å bry meg, å fortsette og prøve og forstå, og aldri slutte å håpe. For det er håp. Det må det være.



Noen interessante dokumentarer/program:

Assad - fem år med borgerkrig

Norske krigere i Irak og Syria

Våpenhvilen brytes

søndag 19. mars 2017

Livet i Modum Bad-boblen og litt om skam og sinne

Livet på Modum Bad virket fremmed i begynnelsen, men ble fort veldig normalt. Utenom kvelds laget vi ingen mat selv, men ble servert til faste tider, vi vasket ikke en gang vårt eget bad, holdt bare rommene våre, stua og kjøkkenet sånn noen lunde i orden. Fra 9 om morgenen til ca 15.30 på ettermiddagen hadde vi som regel fullt program, og utenom forskjellig undervisning var det oftest ganske likt. Vi kom fort inn i en rytme. Alt vi slapp å gjøre praktisk og denne rytmen gjorde at vi lettere kunne bruke tida og energien på å jobbe med oss selv og forholde oss til hverandre, noe som hele tida var hardt arbeid og veldig givende. Men det gjorde også sitt til at vi kjapt ble institusjonalisert, for å si det sånn. Noen ganger følte jeg meg også som et barn, og det var ikke uten grunn at vi tullet mye med å kalle terapeutene våre for "foreldrene våre" og "de voksne". 

Det var interessant å observere over tid hvordan gruppekulturen utvikla seg. Behovet for å tilhøre en gruppe, og å hegne om hverandre blir veldig synlig etter hvert, og en "oss-mot-dem" kan lett oppstå. Gruppene får ofte sin egen indre kultur - noen er høylytte og morsomme (det var oss, til gjentatt irritasjon fra nabobord!), andre grupper er stille og konfliktsky, noen har enormt sterk rettferdighetssans og utvikler gjerne "regelrytteri". Stereotypene er sterke og svært interessante å legge merke til. Om du kommer inn i matsalen en ettermiddag eller tidlig morgen, ville en aldri kunne tro at en var på et sykehus, langt mindre et psykiatrisk. (Stemmer ikke det Christina?) Det minner om en kantine helt lik andre som fins på de mange skoler, universiteter og arbeidsplasser rundt om i landet. Der er det jo også grupper, gjenger og egen gruppejustis og uskrevne regler, men på Modum Bad er de nok sterkere. De aller fleste folka ser helt "vanlige" ut, men om du er der en stund vil du blant annet merke hvor lite samhandling det er mellom grupper (i forhold til hvor nær vi sitter hverandres bord og spiser), selv om mange grupper bor der mange måneder samtidig. Etterhvert ville en forstått at dette ikke er en helt vanlig arbeidsplass-kantine, og at mange av disse menneskene er - hva samfunnet kaller - "psykisk syke". (Kommentar om psykisk sykdom - vår avdeling brukte aldri ordet sykdom om problemene våre, ikke fordi det ikke forklarer noe, men mer fordi det begrenser og forklarer såpass stykkedelt, at de valgte å bruke andre ord for det vi slet med.)

En på gruppa mi som har jobbet i psykiatrien i mange år spurte Gry Stålsett (forsker, psykolog, datter av Gunnar Stålsett og søster av Sturla Stålsett) som var med å starte Vita-avdelingen, på en forelesning, om hvorfor denne kunnskapen og måten å jobbe på, ikke var vanlig ellers i landet. Hun (som mange andre i helsevesenet) hadde en erfaring av at folk som slet psykisk fikk mye hjelp, men aldri ble helt gode, at de ble gjengangere, såkalte "svingdør-pasienter", i systemet. 

Hva Vita-behandlingen er, ble blant annet godt beskrevet i en artikkel under tittelen Tøff terapi som vekker oppsikt. Den er verdt å lese. Kort fortalt sier artikkelen at Vita-behandlingen har blitt "en suksess som vekker oppsikt i Europa." Det amerikanske universitetet Harvard går så langt at de uttaler at Norge ligger i front på dette. Gry Stålsett forklarer mer: "Timeplanen er full av invitasjoner til dybdedykk i ens eget liv. I billedterapien skal mor, far, Gud og en selv settes på papiret. I den narrative gruppen skal man dele sin livshistorie med de andre pasientene. Slik oppnår man både en dialog med sitt indre jeg, de andre i gruppen og terapeutene. Dette gjøres for å utvikle pasientenes metarefleksjon. Metarefleksjon handler om å kunne se seg selv i flere perspektiver. Pasientene går inn i følelsene og kjenner på sin utholdenhet, nettopp for så å også kunne trekke seg ut og betrakte dem i fugleperspektiv. Erfaringen med Vitabehandlingen er at den fungerer blant annet for folk som har prøvd alt før, hvor tidligere psykologisk hjelp ikke har fungert." 


Jeg nevnte i sist blogginnlegg at noe av det som var annerledes på Vita, og generelt slik jeg forstod at de jobber på Modum Bad, er fokuset på følelser. Selvfølgelig kan det ikke forklare alt og er bare et av mange aspekt, men jeg tror det kan forklare mye. Å virkelig kjenne på følelser, å se på dem som informasjon, og behandle dem deretter, å lære seg å håndtere og regulere dem, samt kunnskap om følelser - at det kan ligge mange følelser oppå hverandre for eksempel... er noen av aspektene. Følelser vi jobbet mye med var skam og sinne. Det var nytt for meg å lære om viktigheten av sinne, og all kraften, energien, grensesettingen, offensiviteten som ligger i den, samt å skille mellom kaldt og varmt sinne - hvor varmt sinne ønsker å nærme seg den andre, ønsker og kan løse problem, klarer å reflektere over seg selv og sine handlinger og er viktig og bra, er kaldt sinne det motsatte, og det kan ødelegge relasjoner. Konsekvensene av å ikke tillate seg å være sint, ble veldig tydelig for meg. Over sinnet, gjerne fordi en ikke tør kjenne på det fordi det er for skummelt, legger ofte den negative skammen seg. Bare det å lære om forskjell mellom god og dårlig skam, og hvorfor vi har følelsen, hva som er positivt med den, var en øyeåpner. Og når den dårlige skammen legger seg over sinne fordi vi ikke tør kjenne på det, blir det komplisert. "Skam [den dårlige] oppstår når mennesker ikke blir sett og speilet som de er," skriver psykolog Lars J. Sørensen i en artikkel vi fikk som forklarer godt hva det er. "Når følelser hos barn ikke blir møtt, kan det ende med, at de føler at de "er feil", og så er skammen plantet."


Norge og Europa er ikke tradisjonelle skam-land, og i min oppvekst forbandt jeg det alltid med Asia og Østen; de slet med skam, vi slet med skyld. Kanskje det er derfor det har vært så lite og varierende og utydelig informasjon om det? Men forskjellige faktorer gjør at Vesten har utviklet mer og mer skamproblematikk de senere årene, og jeg tror det er viktig å forholde seg til, men at vi får riktig informasjon. Og at vi klarer skille mellom skyld og skam. Skyld er følelsen av at "jeg har gjort noe feil", mens skam er følelsen av at "jeg er feil". Det er en stor forskjell. Mens skyld ofte fører til tankekjør, så er det vanlig å reagere mer kroppslig på skam; hjertebank, rødming, osv. Problemet med skam er at det nytter lite med all verdens oppmuntring og positiv tilbakemelding. Hvis en som barn har fått følelsen av at man er feil, og ikke liker seg selv, så vil ros prelle av som vann på gåsa, eller ha veldig kortvarig effekt. Og om en innerst inne ikke liker seg selv, hvordan skal en da kunne gå ut i verden og tro at andre skal like en? Her forklarer Sørensen hvordan travle foreldre som ikke har tid til å se barnet slik det er, gjør at barnet kan gå med mange følelser som aldri blir sett og speilet, som igjen leder til denne skammen. Da nytter det ikke at venner, foreldre eller terapeuter senere sier: "Men du er jo så flink!" Som terapeut da er hva som skjer mellom terapeut og pasient det som kan være legende, at terapeuten møter pasienten i følelsene der han/hun er, i en relasjon. At terapeuten er sammen med pasienten om følelsene, rommer dem, slik at pasienten etter hvert kan romme dem, og dermed også seg selv. 


Oi, her er det mye jeg kunne ha skrevet. Og allikevel er det bare en bitteliten del av Vita-oppholdet. Og jeg har visst skrevet litt om både fugl og fisk i dette blogginnlegget. Men om det kan være med å sette litt tanker og prosesser i sving i hodene våre, og kanskje gi oss litt mot til å tørre og kjenne litt på alle følelsene vi har, også de vonde og vanskelige, så tror jeg det ville vært en god begynnelse.


onsdag 15. mars 2017

Modums A B C

Jeg lånte dette bildet av Piglet, en blogger som også har skrevet om Modum Bad fordi det viser så godt hvordan vi bor der oppe. Modum Bad er et stor område bestående av 100 (!) hus midt i skogen, med utendørs badebasseng, en dundrende foss rett i nærheten, høye fjell, utallige turveier og om vinteren flotte opptråkka skispor (hadde jeg bare gått på ski!!) I denne sveitserstilen fra 1850-tallet ble disse 100 bygningene bygget. Stedet har en egen kirke (Olavskirken) som er åpen 24 timer i døgnet, og to sykehusprester er tilgjengelige for sjelesorgssamtaler. 


Modum Bad er et psykiatrisk sykehus med fem avdelinger. Traume. Spiseforstyrrelser. Familie. Angst. Depresjon. (I tillegg er det poliklinikk, en annen poliklinikk i Oslo, et forskningsinstitutt som er ledende i Europa og aktivt forebyggende arbeid som undervisning av helsepersonell, det er et eget institutt for sjelesorg, og så fins det mye mye mer.) Under hver av disse fem avdelingene er det flere grupper, som alle jobber veldig selvstendig og ofte ganske annerledes enn de andre. Det vil si at det er kanskje 15 forskjellige grupper med 5-6 forskjellige terapeuter i hver gruppe. Da jeg spurte overlegen på min avdeling - depresjon - om de andre hovedgruppene, sa han ærlig at han ikke visste mye om hva som skjedde der, hvordan de jobbet og han hadde ikke kontroll over når de kom og gikk. Det sier litt om hvor stort arbeidet er, og hvor mange pasienter. Jeg snakka litt med enkeltpersoner fra andre hovedgrupper, men aldri nok til at jeg fikk tak i hva det var de drev med. Allikevel fikk jeg litt føling med om de syns det fungerte eller ikke, hvem som var fornøyde, og ikke på daværende tidspunkt.

Det er ikke sånn at Modum Bad er en mirakelstasjon, selv om jeg tror det skjer små mirakler der hver eneste dag. Det er intens og hard jobbing, og det er mye opp til enkeltpersonen selv, men også selvfølgelig gruppa du kommer i, terapeutene og ikke minst individualterapeuten din. Det er ikke alltid det er kjemi, grupper kan låse seg, det kan oppstå store problem som er vanskelige å løse, enkelte kan mangle motivasjon, krefter eller innsikt til å jobbe med problemene sine, eller en kan slite med å få det til å fungere med terapeuten. De gjør jo også feil. De er også bare mennesker. Jeg snakket med noen pasienter som ikke følte at de hadde fått fullt ut hjelp med det de kom for, også etter tre måneder, og det var svært vondt for meg å høre. Det interessante er likevel at de sa at de ville anbefalt Modum Bad til andre, og at de tror at de selv kunne fått mer hjelp der på en annen gruppe, eller under andre omstendigheter. Noen vil kanskje komme tilbake. For noen blir også de uløselige problemene som oppstår en gavepakning i hvordan en kan håndtere en slik situasjon, sette grenser, plassere problemene der de hørte hjemme og takle et sånt stress over tid, og ikke minst hva som oppstår inni en selv underveis. Det var interessant å erfare hvordan de fleste situasjoner kan bli brukt terapeutisk, spesielt kanskje de som ikke i utgangspunktet er bra eller fungerende.

Alle avdelingene lever veldig separate liv i forskjellige hus, og det samme gjør de fleste gruppene. Men de senere år har de tre gruppene under Depresjon jobbet mer med hverandre. Vi hadde for eksempel trening sammen to ganger i uka, og et fellesmøte, samt at to av gruppene hadde bord i spisesalen som var rett ved siden av hverandre. To av gruppene som bodde i samme hus og delte kjøkken og stue ble godt kjent, mens vi åtte som bodde i et hus for oss selv var litt mer på egenhånd. Vi var inndelt i tre grupper: Relasjon, Emosjon og den jeg var i, Vita. Gruppene jobbet veldig forskjellig.

Jeg var heldig. Eller kanskje det var alle som ba for meg (det høres sikkert provoserende ut). Eller kanskje det var valgene vi tok underveis da store problem oppstod som gjorde at vi alle fikk så stort utbytte. Mange tårer ble felt på avslutningslunchen hvor vi blant annet takket terapeutene våre. Flere av oss holdt taler, det ble historie- og diktlesing, sang- og musikkopptredener, alle terapeutene talte til oss, og vi gav dem kort med personlig hilsen og blomster. Stemmen min brast da jeg takket dem. Jeg er dem så uendelig takknemlig for det de har gjort for meg. Som jeg skrev til en på kortet, så er det umulig å beskrive det med ord, men i tillegg til håp, og varme, og verktøy, så kom de med terapeutisk hjelp som jeg faktisk tror forandret noe inni meg på et dypt plan. Men hva den terapeutiske hjelpen ville vært om jeg ikke følte at de var glade i oss er jeg usikker på. Etter som ukene gikk kalte vi dem av og til med den passende beskrivelsen, for foreldrene våre. Overlegen og lederen vår innrømte gladelig at han var glad i oss og ofte ville være sammen med oss utover terapitiden. Det gav oss bare enda mer respekt for han. Å, nå blir jeg rørt her jeg sitter. Det var som om de inviterte oss inn i varmen de hadde i deres eget fellesskap, og at vi åtte fikk lov til å bli en del av noe større sammen med dem. Jeg sa til lederen den siste dagen at jeg ikke forstod hvordan de klarte å knytte seg sånn til gruppe etter gruppe og gi så mye av seg selv uten å bli avstumpa og distanserte. Det var sterkt å få oppleve. Mange ganger så jeg tårene stod i øynene deres over det vi fortalte eller slet med, jeg så dem til og med gråte på våre vegne. To av de fem hadde jobbet der i 20 år, en i åtte. Tenk at det fins sånne som dere! tenkte jeg mange ganger.


Vita-opplegget som jeg fikk lov å være del av, er helt spesielt. Det er, i følge dem selv, det tøffeste opplegget på Modum Bad og i hele Europa. Det har blitt til gjennom mye forskning, og det er mange tanker og teorier og erfaringer som ligger til grunn for det. I 19 år, siden 1998, i en tid hvor psykologien har utviklet og forandret seg enormt, har de stått fjellstøtt. Vi var gruppe 79. 79 ganger har dette blitt gjort, omtrent helt likt. Nesten ingen ting er forandra fra gruppe 1 til oss. Det sier sitt. Et år etterpå kommer alle gruppene tilbake for å samles, fortelle om året som har gått, evaluere og tenke videre. Noe må Vita-avdelingen ha gjort riktig siden de fortsetter som før med det samme programmet tross intense og kritiske evalueringer både rett etterpå og et år senere.


Det kan være jeg kommer til å blogge litt om innholdet i disse tre månedene på Vita. Hva vi faktisk gjorde hele dagen fem dager i uka, hva vi lærte, hva det ble fokusert på. Men hvis jeg nå skal komme med ett eneste ord til slutt som utgjorde endringen, og som jeg tror kan være den store forskjellen fra mye annen psykiatri jeg har vært borti, så er det ordet følelser. Fokus på følelser. Så enkelt. Så nesten banalt enkelt, og likevel så utrolig vanskelig...

tirsdag 14. mars 2017

Kjærlighetssorg.


Ingen fortalte meg på forhånd at det var mulig å ha kjærlighetssorg etter endt opphold på Modum Bad. En på gruppe mi sa at han reiste hjem med kjærlighetssorg i forhold til hver eneste én av oss sju andre på gruppa; over hva vi hadde hatt sammen, og det ubestridelige faktumet at det måtte få en brå slutt. Det føltes brutalt for mange av oss å skulle reise hjem nå, når hjem var blitt livet på Modum Bad. Ingen fortalte meg at det kunne være enda vanskeligere å reise tilbake, enn å komme.

Utsikten fra rommet mitt. Her satt jeg daglig i en god ørelappstol og så ut vinduet, hørte spurvene som småkvitret, så dem spise fuglemat vi hadde hengt opp i treet. Det var en dyp fred og ro å ha denne bjørka stående sånn rett utenfor vinduet, og å kunne sitte og se ut over de snødekte markene


Det er umulig å beskrive helt ordentlig hva disse tre månedene har inneholdt og hva som egentlig har skjedd. På en måte føler jeg at alt inni meg har blitt kasta opp i lufta og nå enten henger der oppe eller faller ned på andre plasser enn der de var før. Hvem skulle trodd at jeg skulle lære så mye ved å være innlagt på et psykiatrisk sykehus? Om skam, om sinne, om tilknytning, om fellesskap... Jeg føler jeg sitter igjen med uendelig mange skatter av kunnskap som jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av. Skal jeg lage rom til dem inni meg så de får bo der, i et mørkt rom som kanskje etterhvert blir støvete og gjenglemt? Eller skal jeg vise dem til alle jeg treffer?

Jeg kommer hjem med mye sorg. Ingen fortalte meg på forhånd at jeg kunne komme hjem med mer følelser enn da jeg dro, og at sorg over å måtte legge bak meg alt jeg opplevde kunne være en naturlig reaksjon. Det føles helt uvirkelig å skulle gå inn i den vanlige tralten etter en slik opplevelse, etter tre måneder som har satt livet i et annet perspektiv. Fortsetter det bare etter noe sånt? Skal jeg bare leve som før nå? Mange spørsmål farer gjennom hodet.

Jeg har begynt å treffe venner, jeg har vært på jobb, jeg gjør mine daglige sysler, men det føles annerledes. Jeg er annerledes. Jeg vet ikke helt hva alt dette handler om, men en del av meg protesterer over at jeg bare skal gå videre i hverdagen - å fortsette med alt jeg må gjøre - som før, som om ingen ting har skjedd.

Samtidig er det underlig hvor fort noen ting går tilbake til normalen. En tenker at alt selvfølgelig skal bli annerledes, men så er det så lett å skli tilbake i gamle rutiner og alt en gjorde før, som om det var mekanismer eller naturlover en nesten ikke kunne gjøre noe med. Det hjelper å ha lært på Modum at dette er helt naturlig, at å gjøre det samme om og om igjen skaper etter hvert dype baner i hjernen, og å så skulle plutselig velge å gjøre noe annerledes, eller være annerledes, eller tenke noe annet eller tillate seg å føle det en egentlig føler, det er hardt arbeid. For sporene i hjernen er så tydelige at det er nesten umulig å ikke gå rett tilbake i dem. Hvem vil i dyp snø tråkke nye spor når det er oppkjørte løyper ved siden av? Det er hardt arbeid!

Hva er egentlig Modum Bad, er det kanskje noen av dere som lurer på? Kanskje jeg skal bruke litt tid framover til å fortelle om det, og samtidig kanskje bearbeide noe av det jeg opplevde. Kanskje jeg skal bruke spalteplass på å belyse psykiske problem og alle de flotte, vanlige menneskene jeg traff og bodde med der borte, kanskje for å gjøre det litt mindre skremmende, litt mer opplyst, litt mer normalt. Eller kanskje jeg ikke skal gjøre noen ting, bare la det jeg lærte og opplevde, og det som har forandra seg inni meg, komme fram litt og litt, eller forsvinne, om det ikke er sterkt nok.

Alle vet at kjærlighetssorg tar tid. Du kan ikke bare pushe den ned, da finner den egne veier å komme opp igjen på, du kan ikke late som den ikke fins, fordi alle følelsene dine minner deg daglig om at den er der. Du kan la være å bearbeide den, og lukke infiserte sår uten å ta ut verket først. Og du kan åpne såret helt, helle pyrisept over, la det gjøre skikkelig vondt, kanskje gråte en skvett, og så se hva som skjer med såret, og ta det derfra. 

Hvordan skal jeg sørge? spurte jeg terapeuten min da han ringte og spurte hvordan det gikk med meg. Du skal sørge sammen med noen, var svaret han gav meg. Og nettopp det svaret var det vanskeligste jeg kunne høre. For det letteste er jo å takle det selv, være sterk og bare la tida forhåpentligvis gjøre jobben. Men å sørge sammen med noen, i dagens samfunn, det er vanskelig det. Og det er kanskje den største utfordringen jeg står overfor nå etter at jeg har kommet hjem fra Modum Bad.

søndag 29. januar 2017

Alle rommene inni oss

Det er min 2. og siste permisjon fra Modum Bad. 2 måneder har allerede gått, tiden har fløyet, samtidig som jeg føler at jeg har fått opplevelser og inntrykk for et helt år. Når jeg reiser tilbake i slutten av neste uke er det mindre enn 5 uker igjen, så skal jeg tilbake til hverdagen.

3 måneder innlagt - 3 måneder i intensiv terapi - da er jeg vel fikset? Da er jeg vel frisk igjen?

Individualterapeuten min, Tomas, prøvde å fortelle meg så skånsomt som mulig at dette bare er begynnelsen; at det jeg lærer, og all helbredelsen som skjer må fortsette å arbeides med når jeg kommer "ut". Og jeg som trodde det var en 'easy fix', eller i alle fall håpet på en. Samtidig høres det mer troverdig ut; at å jobbe med seg selv, fortiden, barndommen og å lære å kjenne på følelser, tar et helt liv. På sett og vis blir jeg kanskje aldri ferdig?

På Modum Bad har jeg møtt noe jeg aldri har truffet på før - ikke at jeg tror det er for alle, eller at de på noen måte er perfekte - men allikevel en kompetanse blandet med varme og entusiasme jeg aldri har sett maken til. Kanskje det er spesielt på Vita-behandlingen, som jeg deltar i, skjønt vi 8 på gruppa er noenlunde enige om at det vi opplever er helt unikt.

Den første måneden var intens, med innslag av magiske øyeblikk, men allikevel en oppvarming. Den siste måneden har vært aldeles rå, og bare folk spør meg hvordan det går blir jeg momentant sliten fordi det er umulig å forklare. Jeg merker at svarene mine enten blir unnvikende eller svevende, og veldig lite konkrete. Det er som om opplevelsene spiller på så dype strenger at ord ikke kan beskrive. Noe lignende opplevde jeg da jeg kom ut av Nord-Korea, og da far døde... at ordene bare ikke strekker til. Det finnes et rom inni meg som inneholder alt jeg har tenkt og følt og opplevd i og angående Nord-Korea, som ingen andre vet om. Jeg kan ikke beskrive det, men alle følelsene mine er der inne og jeg bærer dem med meg. Av og til kan et sukk gi bedre uttrykk for hva jeg føler. Jeg ser på gradestokken og tenker på den lange vinteren, og håper at mange ikke fryser i hjel. Og så sukker jeg.

På samme måte har jeg et rom inni meg hvor far bor. Der er det hundrevis av historier, mange ugråtte tårer, følelser jeg ikke klarer kjenne på og ord jeg ikke får tak i. Noen ganger kommer jeg på flere historier og tenker at jeg må skrive dem ned. Jeg vet de vil komme løpende på en snor om jeg begynner. Men rett etterpå kjenner jeg sorg over at jeg ikke lenger husker detaljene og så tenker jeg på alle historiene jeg ikke husker, og alt jeg skulle ha spurt han om som ikke ble gjort. Jeg kommer på at jeg nesten ikke har bilder av oss to, og bare én liten filmsnutt, og så føler jeg at han forsvinner mellom fingrene mine.

Nå lages det et rom som heter Modum Bad inni meg og bare terapeutene og de 7 på gruppa mi aner hva som bor der inne, og Christina og lille Jonah, som var på besøk, og noen venner jeg har prøvd å beskrive Modum til, har også fått et lite innblikk.

Det er ensomt å ha disse ubesøkte rommene inni seg, og å såvidt orke å nærme seg døren. Å snakke om Modum Bad er like tungt som å dra opp noe helt på bunnen av en sekk, jeg blir sliten bare ved tanken.

Men kanskje drypper det litt ut her og der? Kanskje det blir lettere å snakke om med tida? Kanskje jeg bare må svelge det først før jeg er i stand til å fortelle hva som egentlig skjer.

søndag 18. desember 2016

Permisjon fra Modum

Jeg har nesten ikke vært på sosiale medier på tre uker, og syns det har vært deilig. Etterhvert glemte jeg nesten at det eksisterer, glemmer til og med å lese nyheter og å skru på mobilen. Det er herlig å være i en boble av og til, i alle fall på et sånt nydelig sted som Modum, med den naturen, og føle at en virkelig bor i skogen, utenfor all verdens aktiviteter.

Jeg hadde ikke tenkt å skrive noe nå heller, selv om jeg er hjemom på en 2-dagers svipptur. Jeg hadde ikke sagt til noen at jeg kom hjem. Etter 11 dager "innestengt" på Modum Bads område spurte en av beboerne om jeg ville være med en tur ned til byen i nærheten, Vikersund. Vel, by og by, fru Blom. Et veldig lite tettsted med en gate, kanskje 5 butikker, men med 4-5 kaféer. Der fikk jeg en interessant opplevelse. Helt uforberedt inne på Spar for å lete etter ullstrømpebukse (det er kaldt på Østlandet!) følte jeg meg merkelig hudløs. Som om det var vind inne i butikken som fōr over kroppen. Det var rart å høre så høye lyder og være i en 'ny' butikk med helt fremmede folk. Jeg trakk jakken tettere om meg og unngikk å gå i nærheten av noen, slo blikket ned og følte alle så på meg. Tenk om noen snakka til meg! -Da begynner jeg å grine, tenkte jeg. Jeg var letta da den lille handelen var over og vi kunne kjøre tilbake til trygge Modum Bad 5-10 minutter unna. -Er det dette som betyr å bli institusjonalisert? Tenk at det kan skje så umerkelig etter bare 11 dager.

Så ikke rart jeg var spent på sjokkmøte med en hel haug med mennesker utenfor boblen min, da jeg tok buss og tog til Oslo Lufthavn og kom direkte fra flyplassen til julebord for 60 stykker på Sølvberget fredag kveld (flyet var et kvarter forsinka, og Magnar rakk å hente meg så jeg kom rett til soundcheck og øvelse, jeg var så heldig å bli spurt om å opptre og synge på festen). Men så gikk det overraskende fint! Etter kort tid føltes det helt naturlig å være tilbake på arbeidsplassen min. Jeg inspiserte de flotte nye kontorlokalene, den fine nye kantina, hilste på alle kollegaene, fortalte litt om Modum og fikk synge av full hals sammen med Mohammads sønn Khaled som spilte oud for anledningen, Helge (leder i ICORN) som proff pianist og Espen (Kapittelsjef) som korist, solist (og klovn) på noen av sangene. Modum Bad og tøff (og god) behandling virket underlig langt unna. I går var jeg i merkelig normal form, hadde familien på improvisert lunch, fikk en liten prat med Anett og Claire på Dolly før Elisabeth og jeg reiste på julekonsert med kirken Intro i Sandnes kulturhus. Det var en flott musikalsk opplevelse, kjente bittelitt julestemning gjennom alle lagene inni meg, før vi endte (igjen) på Dolly for å spise pizza.

Å like noe på FB, legge ut et bilde eller blogge har vært ganske så fjernt for meg, men så er det så mange som sier de har tenkt sånn på meg, og noen veldig mye. Haha, det høres vel litt skrytete ut. Men jeg blir rørt. Tenk at det fins folk som tenker på meg! Tenk at noen ber for meg! På jobb, venner og bekjente. Jeg ble så rørt av det at jeg følte at jeg burde skrive en oppdatering, så derfor er jeg visst på nett igjen. Tusen takk for fine meldinger og gode ord og telefoner. Jarle skrev etter bare noen dager og spurte hvordan det gikk. Det tok meg timesvis å svare, før jeg tror jeg skrev noe om at jeg etter 4 dager allerede kunne skrevet flere kapitler i en bok om oppholdet. Det blir umulig å prøve og gå inn i det, om jeg ikke får veldig god tid på meg. Men jeg har det bra. Det har vært tøft og vakkert, tårer og mange følelser, andre uka var fylt av noen nesten magiske stunder. Jeg føler meg trygg og sett og selv om vi blir forespeilet en tøff fortsettelse ser jeg også fram til det. Og jeg er glad og letta at jeg har vært såpass åpen om det, til alle 70 på jobb, til dere som leser bloggen og ellers alle kjente og bekjente. Jeg kjenner mindre og mindre skam og skyld over å slite med psykiske problem. Jeg føler frihet ved å være åpen om det (til og med når det blir noen pinlige møter med folk som ikke vet om det).

Så nå drar jeg tilbake igjen om halvannen time. Christina kjører meg, håper jeg i alle fall, så er det ny runde med fly, tog og buss før en av beboerne henter meg i Vikersund. Selv om det ikke er lenge før jeg skal tilbake hit på juleferie, så er det Modum Bad som er hjemme nå, og jeg gleder meg til reisen og til å komme hjem.

søndag 27. november 2016

Å ikke takle livet selv...

Jeg fylte nettopp 38 og nærmer meg 40-årene med stormskritt. Selv om det har vært for travelt i det siste til å skikkelig reflektere over det, så merker jeg jo at det å bli eldre gjør noe med en. Tanken har slått meg at jeg i en alder av 38 år er på vei mot et opphold på Modum Bad, hvor andre bestemmer når vi må stå opp og når vi skal spise, og andre krav, som felles trening minst en gang i uka. Snakk om å være tilbake på barnestadiet! En 3 måneder lang leirskole hvor andre bestemmer de mest banale ting i livet ditt. Ved innleggelse på Modum, er det flere typer terapi en må være med på, blant annet gruppeterapi hvor jeg nå skal begynne og åpne meg om livet mitt til totalt ukjente folk. Selv om jeg ikke har lyst. Kanskje jeg noen av dagene hverken føler meg særlig positiv eller meddelsom, og kanskje det til og med er noen på gruppa jeg kommer til å mislike etter hvert. Allikevel må jeg altså daglig være rundt dem, og ikke bare det, men også dele de mest intime betroelser. For ikke å snakke om alt jeg må lytte til... utbrente personer, deprimerte personer, sinte historier, triste historier, kjedelige historier... både når det passer meg, og ikke. Uansett hva jeg kunne tenke meg, blir dette min nye hverdag de neste 3 månedene.

Mange har kommentert hvor heldig jeg er som har kommet inn på Modum Bad, og jeg er hjertens enig. Dypest sett vet jeg at jeg trenger å reise, og jeg er takknemlig for at det fins et slikt sted, og at jeg kanskje kan få hjelp. Allikevel er det ganger jeg føler meg trassig og har hatt lyst til å si - "javel, så dra der selv da!" eller "heldig og heldig! Jeg drar jo ikke akkurat fordi jeg har lyst!" For det har jeg ikke. Det er faktisk det siste jeg kunne tenke meg akkurat nå. For 3 måneder siden fikk jeg en jobb jeg trivs kjempegodt i. Jeg elsker å bruke meg selv og lære nye ting. I tillegg ble jeg endelig bofast igjen, renoverte leiligheten og brukte uker på å flytte inn. Så skal jeg plutselig stikke av igjen. Det passer meg dårlig. Jeg er en frysepinne, og alle vet at Østlandet har kaldere vintre. Jeg vet at det fort kan bli 20 minus der oppe (borte?). Hvordan skal jeg holde ut i kulda? Og hva skal jeg gjøre i helgene? Modum er langt fra folk, du må ta taxi for å komme til nærmeste tettsted, og fra flyplassen må en ta både tog, buss og så taxi for å komme fram! Lange turer i 20 minusgrader i skogen? Sitte på rommet og lese bøker hele helger?




I kveld var jeg på en jentefest i menigheten, hvor Gina Gjerme fra Saltkirken talte. Det var også morsom underholdning, tre-retters middag og mingling, men da Gina fortalte om Maria fra Bibelen, slo det meg hvor kjipt det er å kjenne på at jeg ikke takler livet mitt, så lite at jeg faktisk trenger behandling på et sted langt borte i gokk, uten garanti for at jeg vil bli bedre. Jeg kjente på en dyp sårbarhet inni meg. Gina fortalte om Maria, (ikke Jesu mor), men søster til Marta og Lasarus og god venn av Jesus, og hun påpekte at de tre gangene vi hører om henne i evangeliene så er hun på kne foran han. Den ene gangen kommer hun inn i et mannfolkselskap stikk i strid med datidens folkeskikk og heller nardussalve verdt en hel årslønn over føttene til Jesus, gråter og tørker dem med håret sitt. Slik viser hun sin kjærlighet og takknemlighet. En annen gang, mens søsteren Marta er travelt opptatt med å servere Jesus mat, sitter hun rolig ved føttene hans og bare lytter til han. Og en tredje gang, når Lasarus er død og Jesus kommer langveisfra kaster hun seg for føttene hans og gråter og roper at om han hadde vært der før, ville ikke broren hennes vært død.


Jeg kjente en lengsel etter å både lytte til Jesus og å vise min takknemlighet, men aller mest kjente jeg meg igjen i fortvilelsen den gangen Maria kaster seg ned foran føttene hans i sorg. Det er tøft å kjenne at det er deler av livet mitt jeg ikke takler selv, at jeg trenger hjelp av andre, at jeg må være svak i lang tid framover.

Den kjente og kjære presten Karsten Isachsen sa på dødsleiet i januar, at det vanskeligste et menneske kan gjøre er å la seg elske. Det har jeg tenkt mye på siden. Det kan være tøft å elske andre, både de en ikke liker, og de en er glad i, det kan være vanskelig å elske noen med problem, men å la andre elske en selv, når en er på det svakeste, tror jeg er enda tøffere. Det krever stor ydmykhet og vilje til å ta i mot uten å kunne gi noe tilbake.

Den reisen er det jeg skal ut på nå. Og den reisen er det jeg ikke er særlig lysten på. Jeg vil ikke være svak. Jeg vil ikke at andre skal se meg, og måtte elske meg i min svakhet.

Men i kveld, etter at Gina hadde snakket til oss damene, innrømmet jeg for Jesus min fortvilelse over å ikke takle livet selv, og fortalte han hvor vondt det føltes, akkurat slik Maria gjorde for flere tusen år siden.

tirsdag 15. november 2016

På dypet... Kjære lesere!

Hei alle lesere... jeg vet ikke helt hvem dere er. De siste månedene har det vært et økende antall lesere... 3-400 hits de 24 timene etter ar jeg la ut et innlegg og helt opp til over 600 (og nærmere 1000 på det siste) på de siste innleggene... og siden de aller fleste hit'ene kommer med en gang jeg har lagt det ut på Facebook regner jeg med at de fleste av dere er FB-venner, altså generelt venner, bekjente eller folk jeg i alle fall har truffet. Uansett, veldig kjekt at så mange (syns i alle fall jeg) leser det jeg skriver. Jeg føler meg beæret, jeg føler det som et ansvar.

Av og til må jeg innrømme at jeg lurer på hvem dere er. Det var lettere å tenke seg til hvem dere kunne være da jeg hadde en 40-60 hits. Nå er det så mange flere, det må vel bety at mange av dere er veldig perifere bekjente, kanskje noen jeg ikke en gang kjenner lenger, eller venner av venner når jeg legger det ut under 'offentlig'?

Uansett... For noen av dere er det ukjent, for andre som har fulgt bloggen min lenge eller kjenner meg, har dere kanskje hørt det - det har ikke vært en hemmelighet at jeg har slitt med psykiske problem i større og mindre grad i mange år. Jeg har skrevet det mange ganger mellom linjene og noen ganger ganske direkte (blant annet når jeg har skrytt av for eksempel Kroppsbevissthetsterapi) og jeg har også vært ganske åpen om mye av sorgen jeg har gjennomgått da far ble syk, og så døde. Men selv om det kan være ganske kjent, så har jeg aldri skrevet det rett ut, som nå.

Ja, og det er vanskelig å skrive det svart på hvitt, selv om de fleste som vil lese dette vet hvem jeg er. Og ja, det er vanskelig selv om det aldri egentlig har vært en hemmelighet. Jeg har vært svært nøye med å holde det private fra det personlige, og å gå i dybden på utfordringene mine har til nå tilhørt det private. Men her velger jeg altså å være åpen om noe av det.

For et par uker siden fikk jeg en overraskende telefon fra Modum Bad. Jeg har stått i kø lenge for å komme til behandling hos dem og regnet med det ville ta mange måneder før det ble ledig. Men plutselig, ut av det blå ringte de og spurte om jeg kunne komme om noen uker! Jeg fikk nesten sjokk og visste ikke hva jeg skulle si. Etter to dagers betenkningstid ble det avgjort at 28.november reiser jeg på et 3-måneders opplegg der. Og jeg som endelig hadde slått meg ned på Bryne etter 3 år rundt omkring! Vel, vel... da var det bare å pakke igjen!

Endelig tror jeg at jeg kan få hjelp, virkelig hjelp, og selv om jeg er sliten, har jeg et gryende håp. Hovedgrunnen til at jeg skal på et lengre opphold der er for å bearbeide tidlige barndomstraumer fra tida før jeg kom til Norge, som sterkt har påvirket livet mitt, spesielt som voksen. Håpet er at det er mulig å gjenopprette noen av skadene som skjedde da, skader som er vanskelige å forstå og forklare. Kanskje er det mulighet for bedring. Kanskje er det rett hjelp å få. Kanskje. Kanskje.

For dere som ikke har hørt om det før er Modum Bad et privat behandlingssted med kristne røtter, tidligere brukt som kurbad, og i dag også til sjelesorg. Det er et nydelig landsted i Vikersund, med vakker natur og villaer og uthus og paviljonger, langt fra folk, og ser ut som om det er tatt rett ut av en bok av Astrid Lindgren. Modum Bad blir brukt til blant annet hjelp til folk med psykiske problem. Det er unikt i og med at de fokuserer på det holistiske mennesket - det jeg tror er hele mennesket; ånd, sjel og kropp. For mange pasienter som har prøvd alt har dette blitt det siste stoppestedet. Uten at jeg vet tallene har de et veldig godt rykte, og jeg har hørt at utallige endelig har fått rett hjelp etter mange år i systemet.

Så kjære lesere, nye og gamle, da blir det kanskje stille herfra for en stund. Eller - om mulig blir jeg veldig inspirert og blogger masse. Uansett takk for at dere vil lese det jeg skriver, takk til dere som har oppmuntret meg og kommentert, til dere som har kritisert (ja, jeg hører gjerne på kritikk og tar det meste til meg!) og takk for at jeg får ha dette lille rommet hvor jeg kan debattere og samtidig vise litt av meg og livet mitt, rett og slett LIFE - as I know it.

onsdag 9. november 2016

Nei, amerikanerne er ikke gale!

"Jeg tror Trump vinner," sa Christina i går kveld, lenge før vi var i nærheten av å vite noe, "jeg har følt det hele tida."

"Du burde skrive et blogginnlegg om grunner til å stemme på Trump," skrev David, en gammel kamerat, til meg i går, etter at vi hadde ledd av et FB-innlegg han skrev i mars om hvor utrolig morsom og sprø valgkampen var, hvor skjønt enige vi var om at det aldri kom til å gå lengre, og at Trump selvfølgelig ikke ville vinne. Det var rart å lese vår oppfatning i mars med alt som har skjedd etterpå. "Det tør jeg ikke!" svarte jeg.

Jeg hevet øyenbrynene i dag morres da jeg så at det var han som hadde vunnet, men ikke stort mer. Jeg var ikke veldig overraska, og er heller ikke overraska over alle sjokkerte nordmenn. En av grunnene er kanskje at jeg har fulgt med på amerikanske nyheter og pratet med amerikanere, mens jeg har vært hoderystende til norske medier som bare har vinklet valget fra en synsvinkel: At vi burde stemme Clinton selv om hun er korrupt, for Trump er gal.

Men selv om, jada, det er sprøtt, og ja, det har vært den villeste og mest nedverdigende valgkampen noen sinne, og ja, Trump selv er kanskje gal og sier og gjør en hel haug med sprø uforståelige ting, så tror jeg faktisk ikke at det amerikanske folket er hverken gale eller dumme. Vi i Skandinavia, og da spesielt media, har bare aldri prøvd å virkelig forstå dem eller de underliggende grunnene til at dette skjedde.


- Er du klar over hvordan by etter by har blitt lagt øde i USA det siste tiåret? Store byer fulle av liv, tettsteder, ser i dag ut som spøkelsesbyer.
- Er du klar over hvem det er som har fått økt skatten de siste årene? Vanlige hardt arbeidende familiefedre og mødre og de med små bedrifter som prøver å holde på de få arbeiderne de har og overleve. Det er disse som betaler for Obama-CARE.
- Er du klar over at det bor millioner (MILLIONER!) av meksikanere ulovlig i USA, som sender ca 24 milliarder kroner til Mexico hvert år, penger som selvfølgelig kunne blitt brukt innad i USA.
- Er du klar over hvor mange amerikanske bedrifter som har flytta ut av USA de siste årene under Obama, og hvor mange som har blitt arbeidsledige av den grunn?
- Visste du at Clinton er for at du kan ta abort på foster nesten helt fram til barnet blir født?
- Visste du at hvis Clinton hadde blitt valgt så hadde hun blitt sittende bare 4 eller 8 år, men at 1, og kanskje så mye som 2-5 av de 9 høyestesrettsdommerene (som mange mener har den reelle makten i USA, og hvor de tre eldste er mellom 77 og 83 år nå!), kunne blitt liberale demokrater som satt på livstid. Aner du hvilke konsekvenser det ville fått for skole, tro, kristne, muslimer, økonomi, loven...? I dag er det 4 konservative dommere, 4 liberale, og en ledig stilling, og Obama prøvde selvfølgelig å velge en liberal, mens republikanerne har fått utsatt dette med håp om at en republikaner ville vinne presidentvalget slik at de kunne få inn en dommer som står for deres verdier.
- Visste du at på 8 år har Obama forverret forholdet til Israel mer enn kanskje noen annen president (som er viktig for mange amerikanere, også økonomisk, det bor mange israelere i USA som driver forretninger, osv.)?
- Visste du at under Obama har millioner følt at de har mista friheten? Har vi glemt hvordan han avlyttet Tysklands president Angela Merkel, og har forandret lovene slik at overvåking er mer vanlig enn noen gang?
- Visste du at de siste 7 årene har Obama doblet en allerede ekstrem gjeld til utlandet? Den er nå på 19 TRILLIONER DOLLAR!
- Visste du at hvis Hillary ble president så ville det være stor sjans for at hun ville bli tiltalt og "impeached", og i så fall ville hun blitt fratatt presidentvervet?
- Var du klar over at mange har gode grunner til å mene at IS oppstod på grunn av politikken Obama har ført disse årene, og mener at IS kunne vært unngått?

Amerikanerne er hverken dumme eller gale. Jeg sa litt flåsete til Christina og Magnar i går - at enten blir det 3. verdens krig (hvis Trump vinner og jamfør hans uttalelser om NATO, Nord Korea, Putin, Mexico, osv) eller (hvis han taper) så blir det revolusjon og opprør, kanskje til og med borgerkrig. Tror dere det dere har sett av USA det siste året hadde vært over om han tapte? Nei, det er nativt, mener jeg, det er dype, underliggende årsaker til at amerikanerne stemmer på Trump, og ikke nødvendigvis på han, men på det republikanske partiet, på en stor endring, på at noen er sterk (eller gal) nok til å reversere det som har skjedd de siste årene. Jeg er redd at om Clinton hadde vunnet, ville hundre tusenvis av mennesker demonstrert, opptøyer kunne skjedd over alt i landet, og at det potensielt kunne blitt veldig alvorlig.

Jeg er ikke USA-spesialist, og det jeg har nevnt her er nok bare toppen av isfjellet. Jeg kunne fortalt om "The 2nd amendment" - retten til å bære våpen, og hvor dypt den sitter i ryggmargen til mange amerikanere, og hvorfor...  Jeg kunne dratt opp loven som høyesterett nettopp omgjorde, som gjør homofile ekteskap lovlige, og hvilke konsekvenser det får for det amerikanske samfunnet, men dette er også en helt egen bloggpost. Jeg kunne nevnt hva som har skjedd med militæret de siste årene. Det fins mange flere grunner. Jeg har oppegående amerikanske venner som stemmer Trump fordi de er oppriktig bekymra for landet sitt og utviklingen der, de vil ikke ha mer av det samme (Clinton), men en endring. Hvorfor har vi ikke hørt om dette i norsk media? Det lurer jeg på. Det er kanskje ikke amerikanerne som er gale.

mandag 7. november 2016

What girls talk about on girl trips

So what's going on these days? Quite a lot. I think I found my dream job, working for persecuted authors, working in a culture house/literature house/library with so many gifted people, so many opportunities for me, I am doing ten things at the same time and I love it. But though it in many ways is a dream job, I've also had thoughts that I am working for and promoting others. What about my own dreams I had to be a singer or a writer..? Or give my life on the mission field? What about my old dreams?


I went to a cabin trip the last days of October with three girlfriends that made this theme come up. I brought ten nail polishes, lots of equipment for nail treatment, and on beforehand we sent each other pictures of girls having pillow fights and pretending to perform in their night gown, like most men think we do on girls night and girl trips (or don't they?). Though I intended to bring out my stuff so we could all chatter and paint our nails, we forgot about it, but had a little shopping trip to Egersund and other than that spent all weekend inside the cabin with a cozy fireplace, great food and cooking (I was a jolly eater as usual, and enjoyed putting the dishes in the washing machine and let the others cook!) and lots and lots of talks.

If men think we only have pillow fights, paint our toe nails, dance around in our underwear and gossip, they should have been a fly on the wall that week-end. We had serious discussions, even a bit heated ones - what was it about again?! Oh yeah, peace and war, politics, religion and all that good stuff. Ellinor brought up the article I just posted (in Norwegian) - Whatever you do, don't follow your dream - and don't tell your kids to follow their dream. At first, just having found a dream job, and generally always tried to follow my heart and thought I was suppose to do so, I disagreed. But not for long. When we discussed this new 'helicopter generation', with their concerned parents circling above at all times, how the children constantly are being told that they can do whatever they want to, that the sky is the limit - I'm wondering if we might potentially set the bar too high for them. This generation has been taken way more serious than I ever was, to the point where it is almost expected that parents call and expect special treatment from teachers and doctors ("My son played a soccer tournament this week-end, we therefore decided to keep him home from school today", ect...). Fueled by social media and each other - we read (and I saw it with my own eyes too, as a teacher in High school and Junior High) about them pushing themselves to become the top of the crop, striving to live up to what they believe the society expects of them. On the other side this is a generation (at least in Norway) known for increasing mental problems and struggles to even finish High school. A large amount of them end up on welfare early on. Do we prepare them for real life? Do we teach them that life can be really hard, that not everyone will get a job in oil business paying $100 000-200 000 coming out of college..? Do we let them know that even if your deepest desires and dreams might not be fulfilled, you can still have a good life? And by the way, you're okay.

Ellinor shared about a friend whose parents had told her: "Do something useful with your life." ("Gjør noe nyttig med livet ditt.") I thought that was such a great advice, focusing on finding something useful to do instead of chasing a lofty dream. If we all dream about becoming famous and rich, well, it will not happen to all of us. Maybe we should focus more on telling the kids to by all means use their talents, their minds, but do it to find something useful to do..? Maybe everyone won't need University degrees, maybe some will find a good enough job in a department store, lift up "yrkesutdanning" (starting a skilled school/practice at High school age, without having to go to college) and even staying at home with kids as a job (I can't think of a harder or more useful job!).

Coming home from this cabin trip, painting my nails all by myself on my couch instead, I realized that I really have a dream job, though I'm not promoting myself, my voice, my talents, but somebody elses. It's okay. I'm doing something useful for somebody else, I'm promoting the right to speak, focusing on careers of those who do not have that chance in their own country, I'm promoting culture and art and the beauty of it.


Well, I kind of wanted this blogpost to be a bit on the light side, haha, I was gonna write about nail polish and girl stuff, but seems like I'm unable the last years to blog the way I did before, about random stuff - make up, cockroaches, movies, light weight CD's - and whatever ditzy thing came into my head. But I'll try really hard to be more shallow later on, and I will say a thing or two about nail polish here at the end (because girls on girl trips do talk about girlie stuff too!). If you wanna go cheap, go for Isadora. The brush is broad and very good, and the polish lasts longer than most cheap ones. Or listen to Mindy, my American friend who introduced me to OPI! Great classic colors, lasts for a pretty long time.

Maybe we should do more of what guys think we do on our next trip - have pillow fights and eat pop corn, do each other's hair and make up and giggle and talk about absolutely super shallow stuff. Or maybe the thing about good friends is that you can do both - laugh hysterically and open your heart and discuss very serious matters. After all, we are the sex who can do multiple things at the same time ;-)

søndag 30. oktober 2016

Johaug og Hanvold: Har media gått amok?

I det siste året har det skjedd noe med meg når det gjelder forhold til medier. Jeg stoler ikke lenger på dem slik som før, og jeg har en økende skepsis til motivene deres, bakgrunnsinformasjonen og holdningen, og tidvis mistanke om politisk agenda (er NRK eid av den røde siden, f eks?).

Jeg har nok blitt påvirka av å bo utenlands og oppdage at media er veldig annerledes i USA, og sikkert på godt og vondt. Jeg opplever at det der er mer rom for mangfold og mindre politisk korrekthet. Det er greit at folk er veldig uenige, det er greit at noen offentlig mener og gjør noe som er veldig annerledes... det er mindre fallhøyde for å si noe utenfor boksen (vel, og Trump er nok et ekstremt eksempel på dette!).

Jeg har begynt mer og mer å se på media som en maktinstans, og hatt en del tanker om hvor mye makt de tilsynelatende har versus hvor mye de kanskje burde ha..?

Photo credit NRKMen aller mest reagerer jeg på det jeg opplever som personhetsing. Midt i Johaugsaken kjenner jeg at jeg får vondt i magen. Det har blitt ubehagelig å lese den massive kritikken hun blir utsatt for og jeg blir mer og mer kritisk til det jeg opplever som personhetsing. Den siste tida har jeg skrolla videre og ikke lest noe om henne. Jeg orker ikke lese mer kritikk. Stakkars jente, om hun så er skyldig eller uskyldig. Er det mulig å leve videre og gå på ski for henne i framtida om hun skulle være uskyldig? Har ikke kritikken gått litt langt når den får de andre langrennsløperne til å bli livredde og vurdere å legge opp? Hva skjedde med 'uskyldig til det motsatte er bevist'? Bedre er det ikke med mediene i andre land som godter seg over 'fallet hennes'. Hvordan har vi havnet her, tenker jeg. Hvordan hadde det vært om vi og jobben vår skulle under lupen? Om den minste feil som rådgiver/fribykoordinator kunne fått meg uthengt og ødelagt ryktet mitt?


Photo credit Visjon NorgeDen siste uka har jeg lest artikkel etter artikkel om Jan Hanvold i Visjon Norge. Jeg har mange kritiske tanker og meninger om han og TV-stasjonen hans. Jeg har diskutert dem med både uenige og enige kjentfolk, blant dem flere som elsker TV-kanalen, og jeg har jeg prøvd å møte den med åpenhet og respekt. Mange av de som elsker musikkinnslagene og blir oppmuntra av talene hans forklarer hvor gavmild han er og hvor mye tid på TV han bruker til å samle inn penger til andre, for eksempel barnebyer i Moldova. Visste du at Visjon Norge driver hjelpearbeid i sju land, blant annet Estland, Kongo og Kenya? Eller at mange av sendingene hans er fra barnebyene i Moldova og filmer det som skjer der, ofte med Hanvold selv som besøkende?

Jeg syns det er viktig å sette søkelyset på kritikkverdige forhold i hans TV-selskap, men til nå opplever jeg at dette mest har blitt et ensidig mediesirkus uten like. Er det mulig å angripe en person mer uten å tilkjennegi og fokusere noe på alt det positive han har gjort? Til nå har jeg lest få artikler som virker balansert (jeg har ikke lest alt), det formelig drypper hån fra noen av innleggene. Etter litt leting fant jeg én positiv kommentar; et klipp nederst i en artikkel på nrk.no om en uføretrygdet, pensjonert enke som gav 800 kroner månedlig, som fortalte hvor mye programmene betydde for henne. Unnskyld meg, men det skriker av stigmatisering! Hva med å også nevne paret i 40-årene fra Oslo, som jobber fulltid og har romslig økonomi, to barn og tre barnebarn og som liker å se på sendingene fra Moldova og høre på sangene som spilles på kveldene? Eller å få et intervju med noen av de jeg kjenner, helt vanlige folk (både single og med familie, i arbeid og uten) som syns det er herlig å se på noe annet enn Gullruta og Farmen og nyhetssendinger stappfulle av det amerikanske valget? Hva med å gi litt spalteplass til læreren som egentlig var kritisk innstilt, men som nå sier han ble helbredet og har vært frisk i årevis etterpå, og at livet har blitt mye bedre etter at han begynte å se på TV-kanalen? Til tross for at jeg er enig i en del av kritikken mot Hanvold, kjenner jeg allikevel at jeg blir sint på vegne av alle de som blir og har blitt, ja rett og slett velsigna, av TV-sendingene hans.

Jeg er ikke journalist, men jeg er storleser av nyheter og har en jobb som fokuserer på ytringsfrihet. Men hva når den helst gir rom for 'politisk korrekte' stemmer? Hva hvis den blir brukt til å 'ta folk' og kjøre dem i grøfta? Hva når den ikke viser vilje til å framstille hele sannheten i en sak?

Jeg vet ikke om jeg er mest skuffa eller sint. Eller om jeg har mista troa og begynt å ta mediene med en klype salt og er økende skeptisk til det jeg leser? Kanskje jeg har resignert og tenker at dette er et synlig resultat av at media er i krise, hvor flere og flere tyr til tabloid for å selge og unngå oppsigelser. Kanskje jeg må begynne og sile mer hvilke kanaler jeg velger å lytte til og ikke?

Et tegn på at synet mitt på media endrer seg er følelsen jeg sitter med nå. Jeg er redd for å legge ut dette blogginnlegget. Ikke for å få andre synspunkt og kommentarer, men for å si noe som kanskje er politisk ukorrekt, støte noen eller for å få stygge tilbakemeldinger. Eller taushet... Jeg er redd for å støtte noen som for tida blir kritisert og harselert med over hele Norges land.

Nå er jo dette bare et blogginnlegg lagt ut på min egen blogg og Facebookside, men jeg merker meg allikevel frykten min, og medias overskrifter og innhold om dagen, og er redd at dette dypest sett gjør noe med oss, frykt for å gjøre feil og synkende mot til å stå opp for det vi tror på og å være annerledes, om konsekvensen kan være å bli møtt slik som Johaug og Hanvold har blitt. Da er det enklest å heller la være.

lørdag 22. oktober 2016

Renate flytter hjem.

Jeg har nettopp flytta tilbake i den gamle leiligheten min på Bryne. Det står kasser og sekker og all slags krimskrams i alle rom - hammer og spiker, bossekker med søppel, malingsspann og en mengde knick knacks jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med. Jeg har bodd borte i 3 år - i utlandet og hos all slags venner og familie, og har samla meg opp en del ting over alt - som samla blant annet betyr 3 barberhøvler og 3-4 shampoer, og at jeg har levd uten halvparten av klærne mine uansett hvor jeg har bodd. Det har stått hos mor i forskjellige rom, boder og på loftet, hos søsteren min, hos Anett, som jeg bodde hos, på Lura... i boden i leiligheten på Bryne, i selve leiligheten og i den på Hawaii. Ting og tang over alt. For et salig kaos, og for et arbeid å samle alt sammen til en plass igjen! Nesten som om jeg samler biter av livet mitt...

Jeg kjente det i magen da jeg dro med første flyttelass til Bryne i slutten av sist uke, spesielt da jeg kom gjennom rundkjøringen med Shell og kirka på venstre side... nå var jeg visst tilbake igjen. Det var en bitteliten følelse av nederlag i magen. Det var jo en grunn til at jeg forlot Bryne for 3 år siden, og det var grunner til at jeg har bodd på Sandnes og i Verdalen det siste året. Jobb i Stavanger, nye venner i Sandnes, og planer om å kjøpe eller leie i Sandnes.... det gikk ikke slik jeg hadde tenkt. Igjen.

En av grunnene til at jeg forlot Bryne, som er et sted jeg også elsker, og hvor jeg har mange av de beste vennene mine, var at det føltes for lite. Det begynte å bli trangt. Litt vel etablert kanskje for en singel masterstudent? (på den tida) Jeg følte at alt og alle begynte å ligne hverandre og at det kanskje var litt lite rom for nye impulser og å være annerledes. Jeg fikk ikke puste. I tillegg har Bryne for meg i de årene vært assosiert med mye vekst, men også mye smerte. Mye problem. Mye tungt. Da jeg kom for å inspisere leiligheten etter at leieboerne hadde flyttet ut, kjente jeg tungsinn komme over meg. Dette var ikke mitt hjem. Her ville jeg ikke bo. Alt virket forfallent og slitt, og selv om det rommet mange av mine ting, orket jeg ikke tanken på å flytte rett inn. Dermed begynte en omfattende prosess, inspirert av familie og venner, til å fornye leiligheten og gjøre den til min. Å `vaske ut´ de ulike leieboerne og alt det tunge fra fortida.


Denne seksjonen stod i kjelleren i Misjonskjerka og skulle hives, da jeg "fakka den". Den har nok sett sine bedre dager nå...

Hvitt hvitt hvitt, alt i leiligheten var hvitt. Sånn var det jo på tidlig 2000-tallet! Og gjerne en lettere klisjéfylt tekst med løkkeskrift på veggen.

Rart å være i en leilighet jeg har eid i 11 år og føle at den var noen andres, ikke min...


Jeg gjorde vågale valg (til å være meg i alle fall), og dyre valg (til å være meg i alle fall). Jeg fikk et malerfirma (og ikke "venner og pizza-maling") til å komme og male alle vegger og tak, og i tre av rommene valgte jeg farger på alle veggene ("å male bare én vegg er så 2010!" sa Cathrine og Christina, som har mer greie på sånt enn meg). Det ble mørke farger i stua og på hovedsoverommet og jeg følte meg veldig dristig. Så kjøpte jeg det minste TV som var å oppdrive (hva har skjedd her? De hadde bare gigafjernsyn hos Expert og Elkjøp og kun 2 valg i 32-tommers. Jeg kunne få mye større TV til samme prisen, men holder på at jeg ikke vil at den skal dominere stua!), ferdige klikkplater til kjøkken (i stedet for fliser), og fant en nydelig skjenk på finn.no som Magnar og jeg halte og dro ned en smal vinkeltrapp i Stavanger og med nød og neppe (og litt bønn) fikk inn i bilen.

Før handelen kvitta jeg meg med masse inventar; den hvite seksjonen som egentlig skulle kastes, skinnlenestolene til mor og far fra 70-tallet, bokhyllene jeg fikk i 1.klasse som jeg har malt grå for at de skulle overleve noen år til - og så begynte jeg å male til den store medalje; senga mi, hyller, badeskapene far lagde til meg på begynnelsen av 2000-tallet... Neste steg er å få opp TV og klikkplatene, og kanskje kjøpe nye flotte lameller eller persienner. Og etter hvert finne et par fine lenestoler på finn.no. "Hm... du er en sånn klassisk bohem, du Renate!" sa Cathrine, og det følte jeg virkelig traff. Ja, jeg liker å spare, jeg liker ikke å kaste ting, jeg liker gjenbruk, og går aldri av veien for et godt kjøp, men jeg liker også at ting er skikkelig og fint og klassisk, og farger som svart, grått og hvitt.... Jeg elsker dyr og fin sminke, er litt kresen med hvilke hår- og hudprodukter jeg bruker, men har ingen problem med å arve klær eller handle i billigbutikker eller fylle stua mi kun med 30-år gamle møbler.
Et av de få hjørnene jeg kunne ta bilde av, haha. Alt er jo enda så rotete og uferdig. Men soverommet mitt ble - overraskende og totalt imot min første vilje - mørk aubergine, altså lilla...

Kent var så kjekk å ta med seg Daniel og henge opp hyller og starte med å få opp TV-opphenget. Gleder meg til det kommer et TV her!

Resten av sofaen er virkelig rotete, men grått - totalt i mot høstens nyeste mote (i følge Cathrine), ble det altså!

Den fantastiske skjenken jeg bare eeeelsker som Magnar og jeg risikerte ryggene våre for å bære!

Og walk-in-closet i "sjøgløtt"-farge, og det føles som et lite stykke hav, såpass at jeg ikke enda har lukket dørene fordi jeg liker å ligge i senga og se inn. Første tanke var å male det rosa eller turkis, men glad jeg forandra mening der...


Endelig - etter to ukers arbeid, maling, kasting og kjøping - føltes leiligheten min som et hjem for meg igjen, og jeg kom med flyttelasset. Allikevel føles det snålt å bo på Bryne, til nå. Har jeg virkelig flytta tilbake igjen? Skal jeg virkelig bo her? Som med mange andre slike prosesser, vet jeg at jeg kommer til å måtte omfavne situasjonen, enten jeg liker den eller ikke, og jeg regner med at det er det som vil skje nå også. Det fantastiske undervurderte Time bibliotek som er 2 minutt å gå fra der jeg bor. Togstasjonen 3 minutt lengre borte som kjapt tar meg til jobb og mange andre plasser. Bedehuskirken i gåavstand. Den ene kaféen der du alltid treffer kjentfolk. Roen om kveldene. Jeg kommer nok til å elske det igjen, jeg kommer nok til å føle meg hjemme etter hvert, kanskje jeg til og med får nye venner her og opplever nye ting?

Det kommer. Jeg skal tidsnok få omfavnet det.

Men akkurat nå er det de eskene og sekkene, og den TV-eska på golvet som brenner mest.