onsdag 28. juni 2017

Update: Tro

Da jeg begynte å skrive noen innlegg som gikk på oppdatering etter livet på Modum, av helse og jobb, og så relasjoner, tenkte jeg hele tiden at jeg ville slutte med en oppdatering av troslivet mitt. Hva vil det si for troen min å bli innlagt på Modum, kunne ikke Gud hjelpe meg slik at jeg slapp det?

Selvfølgelig blir det umulig å reflektere grundig over hvordan troen min har blitt påvirket gjennom sykdom i et blogginnlegg, det måtte i så fall blitt en bok, men jeg kan prøve å si noe om det.

Helt fra jeg var ganske liten har jeg hatt en tro, men et rettere ord for det vil være visshet, en dyp indre sikkerhet om at Gud fins. Etter litt tvil i tida før jeg ble 12, mest på om jeg egentlig ville tro på dette og følge Jesus, så har troen min gjennom tenårene, gjennom ung voksenalder, misjonsliv, studieliv, tøffe tider, glansdager, vært dypt forankra i denne vissheten. I disse periodene opplevde jeg både sterkt nærvær og fravær av Gud, men når jeg ser tilbake på det, ser jeg for meg et barn som sitter på sin fars fang, i trygg forvissing om at hun er elsket. Nå kan jeg også se at det jeg tror skjedde senere kan sammenlignes med et bilde av ei jente som sklir ned av fanget til far og må begynne og klare seg på egenhånd, uten det konstante nærværet, oppmuntringen og forsikringen av far.

Det som skjedde i virkeligheten var at jeg ble syk som 24-åring og følte at Gud forlot meg. Nærværet ble borte. Da jeg trengte Gud mest, og ropte høyest, forsvant han - føltes det som. Og ikke bare i noen måneder, det var snakk om år. Uansett hva jeg gjorde, så svarte han meg ikke, og viste seg ikke for meg. Når jeg tenker på dette i dag, tror jeg det er den største og vondeste hjertesorgen jeg noen sinne har opplevd, og at jeg kanskje aldri helt har kommet over den. Samtidig så har jeg sett med tiden at kanskje det var på tide å vokse opp og klare meg selv, at Gud gav meg ansvar og stolte på meg, og at det også muligens kan ha vært en test? Jeg ser at jeg hadde kommet inn i et ganske usunt mønster hvor jeg ikke levde veldig nær mennesker, men forbeholdt store rom i livet mitt kun Gud. I smerten min og ensomheten ble jeg tvunget til å slippe folk inn på livet mitt og hjelpe meg. Jeg måtte bli avhengig av andre mennesker, ikke bare Gud. Allikevel sitter fortvilelsen, og sinnet av å bli forlatt framdeles i ryggmargen min. Og når jeg en dag står ansikt til ansikt med han, slik jeg tror jeg vil, så er det noe av det første jeg vil spør han om. Hva var det egentlig som skjedde mellom oss den gangen?!


Da jeg ble innlagt på Modum Bad var det derimot ikke lidelsens problem og fravær av Gud som opptok meg mest. Det var mer en snikende følelse jeg hadde hatt lenge av at jeg var mer og mer alene, ikke bare i verden, men også i kirken. Det begynte for alvor å gå opp for meg, at selv om jeg på mange områder hadde de samme tankene og meningene, de samme holdningene, moralen og etikken som for 20 og 30 år siden, så hadde ikke verden rundt meg det lenger. Klimaet hadde forandret seg, som i doxaen (tidsånden) - det som nå var de rådende idéene og tankene i samfunnet, hva som var politisk korrekt å si og mene, hvordan en skulle diskutere og oppføre seg i forskjellige settinger var endret - også i kirken. For første gang innså jeg at jeg på mange måter og noen områder var blitt et mindretall der også, det stedet og folkene - både nært, nasjonalt og internasjonalt - som var hjemmet mitt, storfamilien min, et fellesskap som jeg hadde forpliktet meg på - føltes ikke lenger som hjem. Jeg var blitt en fremmed, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle det, ei heller akseptere det.

På Modum Bad begynte noe av prosessen i sjelesorg, hvor jeg fikk snakke åpent om dette med en prest. I dette rommet kunne jeg sette ord på tvilen min, på smerten, på usikkerheten. Jeg kunne høre meg selv snakke og det gikk opp en mengde lys for meg. Jeg følte meg fremmed. Jeg følte meg som en minoritet i minoriteten. Jeg følte meg redd og alene.

Denne prosessen har fortsatt etter at jeg kom hjem. Jeg fikk raskt kontakt med enda en prest, og sammen har vi nøstet opp i både det å føle seg fremmed i kirken, og fremmed i samfunnet, samt sinnet og sorgen jeg følte da jeg trodde at Gud forlot meg den gangen jeg trengte han mest. Jeg har funnet ut at jeg må bruke tid og finne ut hva jeg virkelig mener om mangt angående troen min, og også hvem (enten det er bøker eller personer) jeg ønsker å påvirke meg. Hvis jeg bare flyter med elva, blir ørene mine daglig proppa med whatever som dukker opp i nyhetene, sosiale medier, aviser, og folka jeg omgås med, den rådende doxaen. Vil jeg det? Tror jeg dette er sannhet? Dette, og mange andre ting holder jeg på å finne ut av, dette tar jeg meg tid til å se på og kjenne på, og vil fortsette å gjøre framover.


På Grimerud gård i Stange, Ungdom i Oppdrags hovedbase i Norge. Jeg var tilbake nå i slutten av mai etter 20 år, til en tid i UiO som hadde stor påvirkning for troen min.

onsdag 21. juni 2017

Update: Å utfordre relasjoner

Dohistorien endte forresten bra. Jeg sendte mail til styret, og etter å ha venta utålmodig noen dager, sendte jeg melding til styreleder og forklarte saken. Så nå er heldigvis ingen sure på meg lenger, og det er jo veeeeldig viktig... 


Det har vært forvirrende og utfordrende å flytte tilbake til Bryne i forhold til relasjoner. Og på Modum Bad har jeg jo lært og tørre å kjenne mer på følelsene, ikke være redd dem, og høre etter på informasjonen de gir meg. Å kjenne på følelsene fører jo også til at jeg må ta ansvar for dem mer enn før, og i hvilke situasjoner er det en ofte føler mye? Jo, følelsene våre er gjerne sterkest i forhold til mennesker, de nærmeste, men også bekjente, på godt og vondt. Derfor fører jo dette også til at å kjenne mer på følelser gjør noe med relasjonene våre, og hva vi velger og gjøre med dem. 

Alle vet at relasjoner forandrer seg. Tid. Avstand. Konflikter. Usikkerhet. Mange ting kan gjøre at de endres, og gjerne kjølner, og ofte tror jeg at vi ikke er så gode til å snakke om dette - med dem det gjelder - slik at relasjonene kan bevares over tid. Noen av oss har kanskje truffet igjen venner fra gamle dager, om det så er en klassefest eller et møte på butikken, og lagt merke til hvor fort en går inn i de samme rollene som vi hadde den gangen, selv om vi kanskje har forandret oss veldig fra da til nå. Hvis jeg var den sjenerte jenta som ikke turte si hva jeg egentlig mente, er det lett å gå tilbake til å bli akkurat den jenta i møter med folk fra den tida, spesielt kanskje i relasjoner fra barne- og ungdomstid. Jeg tror dette er - akkurat som tankene og følelsene våre - fastlagte mønstre vi trenger være veldig bevisst om - hvis vi ønsker å komme oss ut av det og velge å gjøre noe annerledes. 

Etter at jeg kom hjem har jeg måttet ta en liten temperaturmåling med meg selv og andre, for å finne ut hvem vennene mine er nå, og hvordan relasjonen er nå. En konkret historie er hva som skjedde mellom Anett og jeg, som jeg har fått lov å dele. Vi har vært gode venner siden vi var 15 og 16 år, og kjent hverandre på godt og vondt. Hun har vært en av de du tenker bare alltid kommer til å være der. Men da jeg kom hjem fra Modum fant vi etter hvert ut at vi faktisk ikke visste så mye om hverandre lenger og at vi gikk tilbake i gamle, fastlagte mønstre som ikke fungerte så bra. Dette skapte frustrasjon for oss begge. Hun hadde forandret seg de siste tre årene, og det hadde jeg også, og vi hadde ikke hatt anledning til å følge med i hverandres liv særlig mye. Men det tok allikevel litt tid før vi innså at vi oppførte oss som vi alltid hadde gjort mot hverandre, selv om vi ikke var de samme personene lenger. 

Utenom å snakke om dette, kom løsningen da hun sa at hun trodde vi måtte begynne litt på nytt. Vi bestemte oss for å legge det gamle bak oss, tilgi det som måtte tilgis, og starte med blanke ark. Vi skrev lapper med vonde ting fra fortida og brant dem sammen, og begge hadde tårer i øynene da vi ba hverandre om tilgivelse, og bestemte oss for å velge og se hverandre med nye øyne. Det var en utrolig fin opplevelse som endret noe i meg. Selv gamle gode vennskap kan bli vanskelige og mye usagt kan samle seg mellom en med årene. Og hva gjør vi da? Trekker oss bort? Snakker med andre om det? Koster det under teppet og later som om det ikke eksisterer? Å snakke med personen det gjelder er både vanskelig og sårbart, men kan igjen forlenge et vennskap som egentlig kanskje har surnet til.


Noe av det som er vanskelig med å komme hjem til en kjent plass, er at det tar tid før folk er klar over og husker at du faktisk er hjemme igjen. Og siden jeg har hatt så mange forskjellige venner til forskjellige tider i livet, som i huskirker, gjenger, foreninger, studietid, kollegaer... så har jeg fått høre fra flere at siden jeg har så mange venner, så regner de med at om jeg vil treffes, så er det jeg som tar kontakt. Samtidig med at jeg har vært mye bortreist, så har de gått videre, stiftet familie, skiftet jobb, forandret seg, utviklet nye vennskap, og situasjonen er annerledes enn da jeg bodde her for tre år siden. 

Jeg finner stadig ut - igjen og igjen - at det er best når en kan snakke om dette også. Det kan føles ydmykende, men jeg ønsker og dele utfordringene med å komme hjem, og sette ord på (som i denne bloggen, og noen ganger direkte til personer) at jeg trenger at ikke bare jeg tar initiativ, og at jeg faktisk ikke helt vet hvem som er vennene mine lenger blant alle mine bekjente. Det er sårbart, men jeg tror det er verdt det. 


Så å håndtere gamle relasjoner, og følelser i forhold til disse, å velge og være åpen og sårbar i relasjoner, å kjenne på også “vonde" følelser for andre, har vært noen av utfordringene mine etter at jeg kom hjem fra Modum Bad. Og i dette vokser og modnes jeg, lærer mer om meg selv, tar ansvar for meg og følelsene mine og velger å lage nye veibaner og vaner i hjernen min.


Bella og jeg tar selfie på jobben min. Hun blir mer og mer en liten dame, og samtalen og det vi gjør sammen forandrer seg deretter.

I utdrikningslag og bryllupet til Ina ble det mimring fra Marias bryllup og gamle tider.

Jonah, Lukas, Isabella og jeg ute på tur. Også relasjonen med barna forandrer seg når det kommer nye, og når de blir eldre.

Russebilde fra 1997. Det var tider. Noen av disse relasjonene fra den tida har jeg hatt tidvis i årene etter, og noen få har jeg den dag i dag.

Vi hadde en kjempefin 20-års reunionfest med gamle Lundehaugen Musikk, dans & drama. Latteren og stemningen var akkurat som for 20 år siden.

Jentetur til Oslo. Gamle og litt nyere relasjoner.

onsdag 7. juni 2017

Dohistorien

Javel, her kommer dohistorien, mens jeg sitter her i skjul i leiligheten og gremmer meg, og venter på at det skal bli en ny dag og alle naboene mine skal få "etterlysning av do-eier" i posten.


Det verste er jo at toalettet har stått der i full offentlighet, i det nye sykkelskuret (som før var søppelskur) til full og åpenlys skue i nesten tre uker!! Venninna mi, Beathe har gått forbi med hunden sin hver kveld og lurt på hvem i huleste det er som har satt toalettet sitt, gammelt og vel brukt, rett utenfor 1.etasje på den måten. Hun lurte på når noen i styret skulle ta grep i denne saken. Naboer, fra 1. til 5. etasje må jo ha gått i 3 uker og fundert, og ikke minst irritert seg over toalettet som ingen henter og ingen vet hvem er sitt. Hvem vet hvor mange klager som har kommet inn mens jeg har vært lykkelig uvitende og smilt til alle jeg har sett, hvor mange kommentarer nabo til nabo, hvor mange ganger har styreleder tenkt: Bare en dag til, ...! Og hvor mange har ikke møtt sin egen konfliktskyhet, og latt være å gjøre noe mens de i skjul har irritert seg grønne. Og så et 15 år gammelt toalett! Og ikke akkurat rent heller (det vil si, om noen har våget seg bort)...

Vel, som sagt har jeg vært lykkelig uvitende om det hele. Eller, det er ikke helt sant. Ikke helt uvitende... For nesten tre uker siden hadde jeg den mest interessante ettermiddag med to polakker, den ene CVC operatør (har det noe med rør å gjøre?), etter at jeg endelig hadde bestemt meg for å kvitte meg med toalettet mitt som rant hver halvtime og ikke spylte skikkelig. Magnar mente det lett kunne fikses, men jeg holdt på å klikke etterhvert og i et impulsivt øyeblikk la jeg det ut på Mitt anbud. To blide polakker dukket opp, og vi snakket om Polen og kulturforskjeller og rasisme og alt mulig interessant mens vi sammen dro til Håland Coop og shoppet toalett, og lokk, lyspærer og annet krimskrams. Da de reiste syns jeg det var dumt jeg ikke skulle se dem igjen, og betalte gladelig for jobben - til jeg fikk en beskjed sent på kvelden at "Ooops, de hadde visst dessverre glemt å ta med seg det gamle toalettet."

Jeg kjente en liten anelse av panikk. På den tida bodde jeg ikke på Bryne, og fikk ikke helt med meg hvor toalettet stod, men siden jeg ikke hadde sett det på vei ut til bilen da jeg dro, regna jeg med at det stod i trappeoppgangen. De sa de skulle hente det over helga, hvor jeg presiserte at jeg helst ville at de skulle hente det påfølgende dag. Jeg hadde ikke særlig lyst på en mail fra styret i Bryne allé, eller sure naboer. De svarte at selvfølgelig skulle de det, og selv om jeg tenkte tanken om at jeg kanskje burde sjekke at det ble gjort, så datt det fort ut. Det var jo mai, og så var det travelt, og så dro jeg til Oslo, og så... tja, det gikk dessverre i glemmeboka.


Og ikke visste jeg at imens har alle beboerne i Bryne allé, store og små, både de som bor der, og de som går forbi med hunden sin, som Beathe, kunnet beskue mitt gamle toalett på utstilling.


Ikke før i dag ble jeg klar over det. Jeg var i full fart på vei for å gå tur med Mari i regnværet i ettermiddag, og så en ganske stor lapp i postkassa og måtte bare ta en kikk. Alt blod forsvant fra ansiktet mitt da jeg leste lappen og jeg ble helt kald i kroppen. Enda verre ble det da jeg så at det lå like lapper i alle postkassene til alle naboene, i alle 25 postboksene, samt hengt opp på oppslagstavla. Jeg kikka ut døra og gløtta til høyre, og der stod toalettet mitt, i all sin prakt. Jeg trodde jeg skulle dø av flauhet, og så meg fort til høyre og venstre, som om det stod skrevet utpå meg at det var mitt do!! Hurtig kom jeg meg vekk fra leilighetskomplekset og ringte i panikk til de polske do-skifterne, og prøvde og på en sivilisert, høflig og ikke-anklagende måte å fortelle dem hva som hadde skjedd, inkludert at jeg nå hadde fått massiv klage. Det ble stille i den andre enden. Jeg tror hun (kona til CVC-operatøren) var i sjokk, for så begynte hun å beklage med skrekk i stemmen og la seg langflat. De hadde reist til Polen og glemt hele toalettet!!

Litt mindre panisk da jeg hørte de skulle hente det sporenstreks, møtte jeg Mari ved Sandtangen og viste henne og et par andre jenter lappen, skamlappen som hadde ligget i postkassa. De brøt ut i latter, noe de i huskjerka også gjorde et par timer senere, og jeg måtte le med. Da jeg kom hjem fra huskjerka var toalettet borte.

Men lappene ligger enda i de fleste naboenes postkasser, de får jeg ikke gjort noe med. Så nå får jeg bare ligge lavt noen dager, unngå folk i oppgangen i morgen tidlig, og oppføre meg i tråd med alle leilighetsforskrifter, og satse på at det blåser over. Jeg vil jo ikke bli kjent som "do-dama"!

Det faktiske toalettet

lørdag 3. juni 2017

Update: Jobb

Mohammad som oversetter i samtale med Åsne Seierstad og filmskaper Ali Alibrahim etter at dokumentaren One day in Aleppo ble vist på konferansen for ytringsfrihet som jeg var på i Lillehammer


Hvordan balansere helsen min og den tiden jeg trenger i terapi med en ny, og spennende og utfordrende jobb? Jeg har ikke svaret enda. Flere av mine venner har uttrykt at de ikke helt forstår hva jeg jobber med, og det forstår jeg godt. Jeg er ikke sikker på at jeg fullstendig forstår det selv. Kort sagt så jobber jeg på Sølvberget, Stavanger bibliotek og kulturhus, og hovedjobben min er med Friby Stavanger; forfattere som ikke har kunnet ytre seg i sine egne land, og som derfor har fått komme for å få trygghet og ytringsfrihet i en friby, og i dette tilfellet Stavanger. 

Utenom dette innebærer jobben min mye forskjellig. Sølvberget og Stavanger har sin egen litteraturfestival som er blant Norges største, men som jeg hadde svært liten kjennskap til før jeg begynte. Den heter Kapittel. Noe av det jeg jobber med nå er å være med og utforme litt av programmet på denne festivalen, som går av stabelen 20.-24. september i høst, med tema revolusjon. Å etter hvert ha mine egne program på Sølvberget er nytt og spennende, og ganske skremmende. Jeg har enda så mye å lære, og framfor alt finne ut hvordan jeg navigerer i de forskjellige systemene. 

Som mange av dere vet gikk en drøm i oppfyllelse da det åpnet seg dører der jeg kunne jobbe med mennesker og organisasjoner relatert til Nord-Korea. Jeg hadde hatt en drøm siden jeg etter en lang rekke utrolige hendelser fikk stå på nord-koreansk jord i 1998. Plutselig begynte dører å åpne seg i 2013, som førte til at jeg besøkte et senter for nord-koreanske avhoppere i Seoul, Sør-Korea, og også gjennomførte feltstudier for masteren min med dem. Deretter tok jeg kontakt med en av dem med mest innflytelse der; kunstneren og forfatteren Morten Traavik, og ble etter hvert invitert til Nord-Korea gjennom han. 

Det var en fantastisk og surrealistisk opplevelse å være med han og oppleve kultbandet Laibach i Nord-Korea i august 2015, men etter dette stoppet alt opp av forskjellige årsaker, og jeg måtte slippe drømmen og alt jeg hadde jobbet for. Det var en bitter pille og svelge. Jeg gjorde ferdig masteren og fikk etterhvert jobb på Sølvberget, og tenkte at alt med Nord-Korea var en saga blott. Men disse månedene har jeg vært med å jobbe for at Kapittel skal invitere Laibach til å være et av de store trekkplastrene til Kapittelfestivalen, og nå kommer de faktisk til Folken! Plutselig - selv om både Morten og jeg er enige i at det neppe kan være tilfeldig - er jeg i kontakt med Morten igjen, og plutselig får jeg være med å "bring awareness" til Nord-Korea igjen, og til og med få betalt for det! 

Ellers kom jeg nettopp hjem fra den første konferansen for Friby (ICORN og PEN International) i Lillehammer - som var spennende, interessant, smertefullt og lærerikt. Jeg merker at jeg må sette meg inn i og lære om en helt ny kultur. Menneskerettighetsforkjempere. Forfattere. Journalister. Kulturfolk. Dette er ikke en gruppe jeg kjenner veldig godt fra før, og jeg følte meg tidvis ganske annerledes - som jeg sa til en av de andre koordinatorene "som en med røde sokker når alle andre har grønne"...

Det var spesielt kjekt å være med på Snakk! på Mellombels Ølstove, og vise Mohammad byen min Bryne



 Er ikke alle damer bittelitt forelska i Karl Ove Knausgård? Anett, venninna mi, bare lo av meg og mente bestemt at det ikke stemte. (Fra Ytringsfrihetsfestival og litteraturfestival i Lillehammer)


Som nevnt i disse tre bloggpostene har de tre siste månedene ført med seg mange spørsmål om hvem jeg er og hvor jeg har identiteten min. Arbeid påvirker ofte livene våre i stor grad og får mye å si for forståelsen av hvem vi er. Nå har jeg jo ikke lenger identitet som lærer - så hvem er jeg når jeg jobber i Stavanger kulturhus? Er jeg den samme? 

Disse spørsmålene vil jeg sikkert fortsette å bale med i god tid framover.

Update: Helse

Uvitende under aktiv matlaging snappet Kaleb mine spede forsøk hjemme hos dem, og la det ut med et WOW! Jeg visste ikke han var SÅ overrasket over at jeg laget mat...


Etter opphold på Modum er det vanlig å trenge videre hjelp hjemme over en viss tid. Jeg har brukt de siste månedene på å lete etter en psykolog eller terapeut, og ikke en hvilken som helst en. Det måtte være noen som jobbet psykodynamisk, som er ganske forskjellig fra å jobbe kognitivt, og som jeg trodde kunne hjelpe meg i min komplekse situasjon. Det har vært en nedtur å innfinne meg med at Modum Bad ikke er en quick fix, og at jeg fortsatt trenger hjelp. Det å starte enda en gang med en ny person har vært vanskelig å motivere seg til. Men nå er jeg i alle fall i gang.

I tillegg har problemer med mat toppet seg. Jeg har hatt den kjedelige oppdagelsen at jeg reagerer på mat! Jeg har ofte hørt om andre som har slitt med det samme, og kanskje dømt dem litt siden jeg alltid har vært altspisende, og sikkert litt stolt av det. Nå var jeg i plutselig i en ny kategori. I tillegg til å etter hvert innrømme det for meg selv, var problemet å finne ut hvilken type mat jeg reagerte på.
Det har vært flere år med økende mageknip, luft i magen (dessverre!) og oppblåst mage, uten at jeg har klart å sette fingen på hvilken mat det er som gjør det. Og i min vanlige stahet så vil jeg helst finne det ut selv, og unngå leger. 

Lenge tenkte jeg at det "bare" var psykisk. Helt fra jeg begynte som lærer i barneskolen har jeg vært klar over at mageknip hos elever ofte kan handle om at de er redde eller gruer seg for noe. Senere har jeg lært at følelsen frykt sitter i magen. Men etter hvert måtte jeg åpne opp for at mageproblemene mine kanskje ikke bare var psykiske, og kom meg til legen. Der fant jeg ut at jeg hadde laktoseintoleranse, temmelig typisk for blant annet adopterte fra Asia. Mange generasjoner hvor melk ikke var en naturlig del av kostholdet. Men å kjøpe laktosefrie matvarer tok ikke bort alle mageproblemene mine. Neste steg ble ultralyd, og så den lange veien for å svelge slangen (jeg er veldig takknemlig for ei venninne som løy til meg og sa at "det kommer til å gå helt fint, d er ikke så gale")...

Fremdeles fant de ingen ting. Jeg prøvde halvhjertet å kutte ut litt matvarer, men med reising hver 12.dag eller 3. måned ble det umulig å holde styr på. Spesialistene sa at jeg kunne prøve slangen opp andre veien, og om ikke det fungerte ville de nok konkludere med at det var ukjent og gi meg diagnosen irritabel tarm, som da visstnok er et samlebegrep på at ingen vet hva som egentlig er galt. Jeg hadde virkelig ikke lyst på et nytt slangebesøk, og var heller ikke interessert i en sånn diagnose, men smertene økte og irritasjonen nådde etterhvert et toppunkt. Nå måtte jeg gjøre noe! 

Så da jeg kom hjem fra Modum kastet jeg meg over nettet og snakket med andre som hadde mer peiling enn meg for å finne ut av det. Jeg ble mer og mer nedtrykt over hvor mye jeg kanskje måtte slutte og spise. Jeg lastet ned appen for FODMAP, og tenkte at nå var livet som fri matspiser definitivt over. Helt til jeg kom over en blogg hvor Helene med bachelor i ernæringsfysiologi skrev at hvis en var i min situasjon kunne en slappe helt av - tarmen trengte kanskje bare tid til å bli god etter alt for mye gluten og vanskelig fordøyelig mat gjennom mange år, og at sannsynligheten var stor for at jeg kunne spise det aller meste om en tid. Jeg skulle bare kutte ut hvete (ikke rug, havre, spelt, m.m), løk, hvitløk og laktoseprodukter i noen måneder, se om det hjalp og så introdusere det litt og litt etterpå. 

Og det har hjulpet! Selv om jeg framdeles er i utforskningsfasen. Det hjalp veldig da jeg klarte å fokusere mer på alt jeg faktisk kunne spise, enn det jeg ikke kunne spise, og smalne det ned til kun disse fire reglene. Etter tre måneder er jeg mye bedre i magen, tar laktasetabletter hvis jeg spiser noe med melk i, og spiser i enkelte tilfeller litt mat med hvete og løk. 

Så mye av tida de siste månedene har gått med til å fokusere på helse - å forandre kostholdet og finne profesjonell hjelp. Og å finne ut hvem jeg er når jeg ikke lenger kan spise alt. Jeg merker hva det gjør i sosiale settinger, og er overrasket over hvor mange som inneholder mat. Nå må jeg forholde meg til dette på en annen måte.

Hva gjør det med forståelsen av meg selv når jeg ikke lenger kan skryte av at jeg spiser alt, og at "jeg drikker vann fra springen og spiser salat uansett hvor jeg er i verden"? Nå har jeg blitt en av de som "maser" om alt jeg ikke kan spise, og lager kø på kaféer fordi jeg spør om hva maten på menyen inneholder! Til tider har jeg blitt den som må ta med følget ut av kafé og restaurant for å finne et annet sted med mat jeg kan spise. 


Jeg kan heldigvis spise sushi enda!

Med så mye matintoleranse har jeg blitt nødt til å kokkelere mer, og prøve meg fram på all slags middager, og til og med noen desserter. På den måten har jeg blitt tvunget til å gjøre noe jeg alltid har unngått - å lage mat!

Update: Livet etter Modum

Etter en kjempefin tur i Oslo

Det har gått tre måneder siden Modum Bad, men det føles lengre. De tre månedene virker langt borte nå, fjerne, det har skjedd så mye siden da. I tiden rett etter leste jeg gjennom journalene jeg hadde skrevet og undervisningen vi hadde fått, og artiklene - om følelser, om sinne og om skam. Men så datt realitetene innover meg, at det var over. En ny hverdag slo meg, med alt fra ansvar på arbeid hvor jeg raskt måtte sette meg inn i det som hadde skjedd mens jeg var borte, å innfinne meg på Bryne og fikse alle praktiske ting som ikke funket i leiligheten, å komme tilbake til menigheten som jeg hadde vært inn og ut av de siste årene, til å finne tilbake til forskjellige relasjoner. 

Etter hvert gikk det opp for meg at jeg ikke bare var kommet tilbake fra Modum, men også tilbake fra misjon, tilbake til Norge og Bryne etter flere år med reising til Hawaii og Sør-Korea. Alt føltes uvant; kulturen, folkene... Hvem var jeg nå, etter livet som student og omreisende misjonær? Hvem var jeg nå i menigheten? Hvem var jeg nå på Bryne? Hva var rollen min på jobb, på Sølvberget? Alle spørsmålene slo meg med full styrke, og gjorde at jeg følte at jeg befant meg i en enorm gigantisk kultur- og identitetskrise. Jeg visste at tida på Modum hadde forandret meg, men hva gjorde jeg med den jeg var blitt nå, og hvordan fortsatte jeg herfra?

En sånn krise går ikke over på tre måneder, og selv om det føles som om det verste er over, så er jeg sikkert midt inni den enda. Jeg ønsker å ta den alvorlig, uten at den skal styre livet mitt fullstendig. Hvem er jeg post Modum Bad, post-misjon, post-Hawaii, post-Korea og drømmene for å bety en forskjell i Nord-Korea og post livet og identiteten som lærer? Og hvordan har livet jeg har levd de siste årene og forandringen som har skjedd påvirket troen min? Fortsatt har jeg mest spørsmål, og få svar. Og jeg ønsker å tillate meg selv å være her så lenge jeg trenger, på dette stedet hvor jeg vet lite, men spør mye. Derfor er det kanskje lettere å skrive om konkrete hendelser i livet mitt, for hvis jeg skulle skrive om tankene og følelsene, ville det blitt mest spørsmål.

Så hva har skjedd - konkret - på de forskjellige områdene av livet mitt de siste tre månedene? Skriver litt om forskjellige temaer i de neste bloggpostene, Update: Helse og Update: Jobb

søndag 16. april 2017

Hva vil det si å være en kristen?

Påsken er en spesiell høytid for de som kaller seg kristne. Det blir gjort mye ut av julefeiringen, da Jesus ble født i en stall, men hvis en virkelig skal forstå hva det vil si og være en etterfølger av Jesus, så må en forstå påsken. Her er selve essensen av kristen tro, selve kjernen, det som de aller fleste som kaller seg kristne faktisk er enige om.

Jesus, som var fullt menneske og fullt Gud og som levde et liv uten å gjøre noe galt, velger å dø på et kors for å gjøre bot for all verdens synd. Det vil si at ingen av oss kan nå inn til Gud i oss selv, vi har alle gjort noe galt, og gode gjerninger alene kan ikke føre oss fram til en hellig Gud. Det måtte et botemiddel til, et offer, en død, noen måtte bane veien til Gud, noen måtte ta straffen for alt det gale som blir gjort, og det kunne ikke være hvem som helst. Det måtte være en som ikke hadde syndet, som hadde kjent på det å være menneske, vært fristet til å gjøre feil, til å lyge, stjele, baksnakke... men som valgte og klarte å ikke gjøre det.

På skjærtorsdag inviterer Jesus sine nærmeste til et siste måltid med seg og forbereder dem på sin død. På langfredag dør han en grusom død på korset, og på 1.påskedag - i dag - kommer kvinner og disipler til graven, og den er tom. Han er stått opp fra graven. Fordi han er Gud, ikke bare menneske.

Dette er en ekstrem fortelling, og ja, det kreves tro for å tro på den. Historien er overnaturlig, den er full av umuligheter og usannsynlige hendelser.

Dette tror jeg på, og dette tror millioner, og kanskje milliarder av mennesker på i verden i dag. Dette som begynte så smått med én mann og tolv disipler for over 2000 år siden har spredt seg til hele verden. Etter opplysningstiden og frammarsjen av vitenskapen, og etter postmodernismen og sekularismen, så er det like fullt utallige som tror på dette enda, så umulig, så provoserende og overnaturlig det enn høres ut som. Og dette - at vi nå kan nå inn til Gud, gjennom Jesus, er selve evangeliet, de gode nyhetene, det som de første kristne fortalte frimodig til alle de traff: Vi kan bli kvitt vår skyld og skam! Noen har sonet straffen for oss! Vi kan komme fram for Gud! Guds rike er nær!

Dette var gode nyheter for 2000 år siden, og det er gode nyheter i dag. All den dårlige skammen jeg kjenner på som ikke er min, såvel som den riktige; de tinga i livet jeg har grunn til å skamme meg over, kan jeg kaste på han. All min skyld, det vonde jeg gjør, de jeg har skadet, de jeg tenker vondt om, og all feilaktig skyldfølelse jeg føler over ting jeg har gjort som ikke er galt - alt kan jeg gi til Jesus, og vite at jeg er tilgitt og at det fins helbredelse for alle sårene jeg har. Jeg kan ha et nært fellesskap med en levende Gud, som har all makt i himmel og på jord.

Troen er full av paradokser, motsetninger som er nettopp det - motsetninger. De må leve side om side. Den greske filosofien med logisk tenkning er ikke dekkende til å forstå hva troen innebærer, og kan ikke forklare paradoksene fullt ut. Bare det at Jesus var fullt Gud og fullt menneske er et eksempel på det.

I dag, under feiringen av at han har stått opp fra graven, hadde jeg tante Kari og mor på påskemiddag. Det var en fin stund sammen. Da leste jeg noen sitater fra Bibelen, fra Profeten Jesaja, som snakker om Jesus ca 700 år før han ble født:


     "Han [Jesus] var foraktet, forlatt av mennesker,
          en mann av smerte, kjent med sykdom,
          en de skjuler ansiktet for.
          Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.
          
   
  Sannelig, våre sykdommer tok han,
          våre smerter bar han.
          Vi tenkte: Han er rammet,
          slått av Gud og plaget.
          
   
  Men han ble såret for våre lovbrudd,
          knust for våre synder.
          Straffen lå på ham, vi fikk fred,
          ved hans sår ble vi helbredet.
          
   
  Vi gikk oss alle vill som sauer,
          hver tok sin egen vei.
          Men skylden som vi alle hadde,
          lot Herren ramme ham.
          
   
  Han ble mishandlet,
          han ble plaget,
          og han åpnet ikke munnen,
          lik et lam som føres bort for å slaktes,
          lik en sau som tier når den klippes,
          og han åpnet ikke munnen."




Vi feirer påsken med å spise et lam, som symboliserer Jesus, som var det uskyldige og feilfrie lammet som ble ofret på korset.

De siste årene er det Christina og familie som har invitert familie og forskjellige venner til å komme sammen og feire, og spise lammet. Sammen med masse tilbehør!

I år var det venner fra Skien som var med oss på langfredag, og så hadde jeg som nevnt mor og tante Kari på påskemiddag i dag. For meg personlig har disse tradisjonene blitt viktigere og viktigere de siste årene. At påsken er noe mer enn bare ferie og fri, at det handler om kjernen av troen min, stikker dypere og dypere.

onsdag 12. april 2017

Å ha tweens i livet mitt!

Jeg er så heldig å ha to tweens som tantebarn, men alt er ikke så enkelt som det en gang var. Jeg tror framdeles jeg nyter tittelen som en ganske kul tante, selv om Kaleb syns jeg er strengere enn mammaen sin, men ting har likevel forandra seg. Det er ikke lenger sånn at det kommer stormende unger hver gang jeg gjør min entré inn døra. En og annen titter kanskje opp fra det de holder på med, eller fortsetter å se stivt inn i iPad'en til jeg vifter hånda foran fjeset: "Hallo!!!" Ikke er det nødvendigvis helt fantastisk å ha alenetid med tante heller. Jeg husker framdeles første gang Kaleb dro på det da jeg spurte om han ville være med meg på noe... og svarte til slutt: "Eg må tenka på det!" Han hadde kanskje bedre ting fore. Kanskje det skjedde noe med vennene, kanskje han skulle finne på noe annet, han måtte se det an. Jeg ante at det var forandringer i vente.

Det er heller ikke like lett å vite hva en skal finne på lenger. Før var det bare å foreslå en togtur eller et par timer på biblioteket. Eller ingen forslag i det hele tatt, bare at de skulle komme til meg. Ikke så lett nå lenger. "Ke ska me gjør?!" er det første spørsmålet. Kinobesøk er framdeles en hit, og begge guttene er alltid klar for kino, og liggebesøk. Men hva skal vi gjøre på hjemme hos meg? Da de var små var det ikke så mange planer jeg hadde. Jeg sørget for å ha baguetter, spaghetti og kjøttdeig tilgjengelig, men ellers var det nok med tegnesaker og litt lego. Filmen om Fimlene så vi om og om og om igjen. Jeg kunne gi Kaleb en oppvaskkost og så stod han med meg på kjøkkenet, eller vi laget muffins sammen. Noen ganger hvilte jeg på sofaen mens de lekte med lego, og ellers var vi alltid mye ute - i Sandtangen, på lekeparker, på skateparken i Sandnes, turer med toget, sykkelturer, små gåturer, med og uten matpakke. Men hva gjør jeg med tweens? Tweens med egen mobil og mer kunnskap om tekniske ting enn meg. Når tegning er kjedelig og lego er barnslig? Det var jo sånne ting jeg var god på. Jeg er ikke noe særlig på gaming eller Minecraft. Og ikke har jeg PC, Nintendo eller noen av de andre plattformene som trengs heller.

Det er en ny epoke, og jeg syns det har vært ganske utfordrende. Den kom så brått. Jeg var borte så mye i 2-3 år og plutselig var de blitt så store.


Igjen - selv om jeg kjenner på sorg over at de ikke er små og vil sitte i fanget mitt lenger - så vet jeg at jeg må omfavne det nye. Det er jo så fullt av muligheter, jeg har bare ikke oppdaget dem enda. I dag tar jeg begge tweensa med på kino og så skal de overnatte. Jeg hadde hverken ekstra seng, dyner, laken eller puter, og spill og andre ting de kunne lekt med ligger i en av de 10 eskene jeg ikke har megt meg til å få opp fra kjelleren. Gjesterommet er uten møbler, og bare lego og tegnesaker spredt utover. Jeg kjente på masse stress over at de begge skal komme. Prestasjonsangst nesten. Det som har vært så lett ble plutselig litt vanskelig. Det er jo så viktig for meg at det blir kjekt.

Jeg måtte sette meg ned og si til meg selv at det verste som kan skje er at de syns det er litt kjedelig. Og så kjente jeg glede fordi jeg vet at det likevel vil bli et godt minne. De kommer til å huske at de overnatta hos tante, og i verste fall at det kanskje var litt kjedelig, at de ikke fikk lov å spille så mye på mobilen, at hun ikke hadde PlayStation, og at de ikke alltid hadde så mye å gjøre, men de kommer også til å huske at vi var sammen, at tante brydde seg, at hun hadde tid og at hun hadde invitert dem. De kommer til å huske at vi satt rundt bordet og spiste i lag, den samme spaghettien og kjøttsausen som jeg alltid lager, og hvite baguetter med ost og egg på morgenen. De kommer til å vite at de var velkomne og at de hadde et sted å gå, der noen kunne ta i mot dem. Selv om det tidvis kunne være litt gørr. Det gjør meg glad å huske på dette og jeg slapper litt mer av.

Etter mye strev med å prøve å få hit noen gamle senger, gav jeg opp og kjørte en mer moderne 'typisk meg' variant. Jeg kjøpte to oppblåsbare madrasser på tilbud på JYSK (som selvfølgelig blåser seg opp selv bare jeg putter stikkontakten i veggen), og har tenk at guttene skal hjelpe meg med å få dem opp. Så lånte jeg noen gamle dyner av mor, et laken og et sengesett og Millionær-spillet. Jeg kjøpte en kortstokk, noen blader og kakao - rett i koppen - i tilfelle været blir fint og jeg får dem med meg ut på en liten tur på Skjærtorsdag. Det er sikkert mer enn nok. Det viktigste er jo at vi er sammen.

Jeg stresser ofte med at alt skal bli så perfekt. Jeg må ha kontrollen. Jeg må vite at de koser seg, jeg må vite at jeg alltid gjør mitt beste og at jeg har arrangert alt slik at det blir optimalt. Men tingen er den, at det gjør jo aldri det uansett. Om jeg så orkestrerer det ned til hvert bidige minutt, så vil det skje noe som forandrer ting. Sånn er livet. Det blir ikke perfekt, selv om jeg gjerne vil. Jeg kan ikke kontrollere det eller sørge for at det er kjekt hele tida. Men jeg kan være til stede. Jeg kan være en ekstra voksen som er der og som kan lytte til hemmeligheter og dagliglivet og gi noe som foreldre alene ikke kan, jeg kan gi dem en del av en større familie og en del av et større fellesskap. Og det tror jeg er nok. Så får jeg med tiden lære meg å omfavne denne nye epoken - tweens - og glede meg over alt den bringer med seg.

De har blitt store, og det har også sin sjarm. Her var vi sist på kino og så - var det Minions? I kveld er det The Boss Baby. Det blir gøy! Jeg skal prøve og bare nyte det!

søndag 2. april 2017

Viktigheten av barndommen

Selv om jeg føler jeg er sterk nok og står oppreist, innrømmer jeg gjerne at det ikke er like lett å dele om oppholdet mitt på Modum Bad og mine personlige utfordringer på bloggen min. Det er noe med det å dele det som er vanskelig mens det pågår, mens du er midt i stormen og ikke vet hvor det vil ende eller når det vil bli bedre - usikkerheten og mangelen på kontroll - og ikke minst sårbarheten - som gjør det tøffere enn om det var et ferdiglaget kapittel. Å fortelle at "Ja, jeg hadde det ganske tøft i fjor etter Modum," er noe ganske annet enn å prøve å dele hvordan det er akkurat nå mens jeg hver dag kjemper for å stå i det og noen ganger å holde hodet over vannet. Jeg vet ikke hva jeg kjenner mest på - usikkerheten over hvem som vet og hva de vet, eller hva andre kan tenke om det og meg. Eller kanskje jeg er mest redd for hva arbeidskollegaer skal syns, eller dere jeg kjenner ganske godt, men ikke har snakket med om dette, eller de mer perifere bekjente eller tidligere venner - kanskje fra barndommen eller Lundehaugen videregående, som kjente meg i en helt annen tid? Å vite at mange hundre av mine Facebook-venner leser dette, men ikke hvem av dere det er, og uten å vite hva dere tenker, er litt skummelt. Det gjør meg sårbar, og jeg har valgt det selv. Kanskje det er derfor jeg aldri sier ja til venneforespørsler på Facebook av folk jeg ikke kjenner. Selv om bloggen er en offentlig side, så innbiller jeg meg at jeg da i alle fall har bittelitt kontroll.

Foto: barnehage.noDet har vært viktig for meg å sette grenser. Jeg kjente etter det 3.innlegget om Modum at det sikkert var nok for nå, men så leste jeg en artikkel om to feminister som hadde uttalt seg om barn og tilknytning i forhold til barnehage, som til og med ble diskutert på barnehage.no sin side. Og så har det kommet flere og takket meg personlig for det jeg har skrevet, som har fått meg til å tenke litt på det igjen - hvor enormt viktig det er å være åpen om psykisk helse, selv om det er vanskelig. Og så tenkte jeg at jeg uansett ikke kan forlate Modum Bad-temaet uten å nevne noe av det som forandret meg mest der, nemlig å forstå viktigheten av barndommen min, og bruke tid på å bearbeide den, og få helbredet gamle sår.

Siden jeg tok valgfag psykologi i 3.klasse på videregående og kjapt innså at jeg ikke ville bli psykolog allikevel, har jeg hørt lite om Freud og betydningen av barndommen når det kommer til psykiske problem. Da lærte vi om alle de store psykologene og filosofene - Piaget, Erikson, Jung... og hovedvekten lå på Freud; det ubevisste, psykoanalysen, utviklingen av seksualitet, Ødipus kompleks, osv. Læreren fortalte oss en historie som visstnok skulle være sann. Om en dame som kom med sin fem år gamle sønn og ba om hjelp for ham, hvorpå Freud skal ha kikket på gutten og konstantert at det var allerede for sent å gjøre noe, gutten var jo fem! Om historien er sann eller ikke vet jeg ikke, men den sa oss noe om hvor viktig barndommen, og aller mest de første leveårene er. De en husker lite eller ingen ting av, de årene som foreldre har fortalt meg at omsorgen de gir kan føles nesten "unødvendig", siden en gir så mye som ikke en gang blir husket! Men denne tiden mente Freud var absolutt viktigst, og avgjørende for barnets videre helse og utvikling. Siden timene i psykologi valgfag, jeg var 18 år, har jeg hørt lite om dette i forhold til psykiatri. Når jeg har hørt om det har det gjerne vært i mer pedagogiske settinger, da jeg var lærer for eksempel. I psykiatrien har det i min oppfatning blitt mer og mer fokusert på kognitiv (tanke) psykologi, og her og nå, å ta utgangspunkt i det som skjer nå og som en føler nå. En har jobbet med grenser eller andre problemstillinger ut fra hva som skjer nå. Jeg, som har gått en del i terapi, har faktisk aldri jobbet med barndommen min. Er ikke det litt rart? Det har vært konstantert og fortalt litt om hvordan hjemmemiljøet var og problemstillinger der, men da ut fra hva jeg tenker om det nå. Det jeg har bearbeidet fra barndommen har aldri vært i psykiatrien, men hos sjelesørgere eller ved forbønn.

Men på Modum Bad jobbet vi hele tiden med barndommen (uten at Vita-opplegget bygger hovedsakelig på Freuds lære, det har utviklet seg langt utover det), og når vi ikke gjorde det, kom den opp av seg selv igjen og igjen. Både følelsene og hva kroppen kunne si oss. For selv i årene uten kognitivt minne, så husker kroppen og vi har de samme følelsene. Vi jobbet også mye med hva som skjedde av det vi husket, et minne kanskje fra da vi var 5, noe vanskelig som påvirket oss da vi var 10, osv. Å få tegne det, fortelle det, skrive om det, og koble på følelsene, i et fellesskap - de tre tingene: Historien, føle noe rundt det, sammen med andre - var helbredende i seg selv. Det minnet meg om historier jeg har hørt om traumebearbeidelse av barn som har blitt tatt av Boko Haram-krigere i Nigeria, hvordan bearbeidelsen ble å gå tilbake til "leirbålet" (slik forfedrene våre delte liv, hadde fellesskap og bearbeidet hendelser sammen), for at de traumatiserte eks-soldatene skulle få fortelle sine grusomme historier, og komme seg videre. På sett og vis gikk vi tilbake til "leirbålet" på Modum Bad, og delte disse historiene med hverandre, og gråt og kjente på mange følelser som var med å sette fri.

Jeg tror vi må grave dypere, mye dypere. Det er ikke nok å finne ut hva en tenker, og så forandre tankene, eller å lære seg å sette grenser og si nei. Sju lettvinte teknikker til bedre psykisk helse er ikke nok. I all den hjelpen jeg har fått, er det påfallende at ingen har gravd dypt nok, eller visst hva en skulle gjøre med det en fant. For meg måtte vi så langt tilbake som det første leveåret. Vi måtte se på de første relasjonene mine, til de biologiske foreldrene mine, til en tid jeg ikke husket og ikke hadde språk. At dette var mulig, var en stor opplevelse for meg. Tenk at det faktisk var mulig å gjøre noe med noe som satt så dypt, var så gammelt, og ingen kunne fortelle meg om! Kan det vi ikke husker og ikke har ord for virkelig påvirke oss så mye? Jeg tror de første leveårene er selve grunnlaget for blant annet god psykisk helse, et grunnlag vi skal stå på hele resten av livet. Bare det faktum at hjernen utvikler seg 80% de første 3 årene sier sitt. På Modum fant jeg ikke bare noen som var overbevist om at de første leveårene og barndommen virkelig var så viktige, men som også visste hva en skulle gjøre med det, og hadde redskap til å gå så dypt at en kunne helbrede sår fra disse årene.

Så kan veien til en bedre psykisk helse være lang og gå, forskjellig fra person til person, og absolutt hjelpes av både kognitiv terapi, teknikker og livsstilsendringer. Jeg er ikke i mot noe av det. Men målet med dette blogginnlegget er å muligens gi noen forklaringer på hvorfor mange med psykiske problem ender som "svingdørpasienter" og aldri blir gode, oppmuntre dere som sliter uten å finne svar i hjelpen dere har fått til nå, og fortelle at jeg tror at jeg har funnet en bedre løsning, nemlig å gå dypere, og ta den tunge veien tilbake til barndommen.

tirsdag 28. mars 2017

Hva er det egentlig som skjer i Syria?

Foto: DagsavisenDe siste dagene har jeg brukt en del tid til å sette meg bedre inn i Syria-konflikten siden fribyforfatteren "min", Mohammad Habeeb, skal intervjues på Snakk! på Mellombels Ølstove på Bryne i morgen kveld. Men også fordi jeg har kjent lenge at jeg vil lære mer, vite mer om dette. Så jeg har brukt noen timer på å se både nye og gamle nyhetssendinger, samt en del dokumentarer, som fokuserer på forskjellige aspekt av krigen.


Jeg tok initiativet og kontaktet Snakk! blant annet fordi jeg tror at Mohammad kan lære oss på Jæren mer om hva det er som egentlig skjer i Syria. Selv jeg som jobber ukentlig med Mohammad har jeg problem med å forstå hva det er som foregår der, og hva det er jeg skal håpe på, rett og slett hvem jeg skal heie på! Det er ikke nok å følge med på nyhetene for bildet er så stort og fragmentert. Vi hører at det er store aktører involvert; Russland, Iran, USA... de holder med forskjellige syriske parter, de samarbeider, og så bryter de samarbeid. De bomber, men vi vet ikke nødvendigvis hvem av dem, eller hvorfor. Vi har hørt navnet, men vet kanskje lite om Assad-regimet - diktatoren som styrte landet før den arabiske våren skjedde i 2011. Hva var det egentlig som foregikk i landet før vi fikk tusenvis av flyktninger på dørstokken her hjemme? Hvorfor skjedde dette, hva er bakteppet? Etter hvert har vi hørt mer og mer om ISIS, hvordan kom de inn i bildet, hvordan oppstod de? Om vi følger med forstår vi at det er enda flere aktører involvert, det er forskjellige opprørsgrupper - er ikke Peshmerga en av dem? - de er jo kurdere - hvor passer de inn i bildet? Og de forskjellige gruppene styrer eller kjemper i forskjellige deler av landet, noen er sunnimuslimer, andre shia, og så forstår vi at det er en del av krigen også.

Til mer jeg leser og ser til mer forstår jeg, samtidig som jeg får flere og flere spørsmål. Det er så mange involverte. Det er ikke så enkelt at det er de gode mot de vonde. Hvem er Assad? Er det han som er hovedproblemet? Eller er det ISIS? Fins det noe alternativ til en bedre regjering om Assad skulle bli styrtet? Fins det moderate krefter, demokratiske krefter? Og hva med nabolandene, den gamle historien som også spiller inn. Hvordan skal vi forstå dette? Hva er det egentlig som skjer?

Foto: SølvbergetTil mer jeg ser og hører til mer vondt i magen får jeg. Jeg har grått tårer over og bedt bønner for Syria de siste dagene. Lidelsen er så ekstrem. Ondskapen er så stor. Forvirringen er total. Men midt i det hele, også skjønnhet. En lege som holder ut. En danser som danser i ruinene og lærer foreldreløse barn å danse, og gir dem en pause fra krigen. Men det er en krig Mohammad tror kommer til å vare lenge, lenge. Jeg kjenner på sorg over hvordan vi behandler flyktningene og hvor lite vi har forstått av situasjonen. Jeg lurer på om jeg skulle ha gjort mer. Og på hvordan vi kan hjelpe mer i Syria, men også de som kommer til Norge. Kanskje var det ikke riktig å åpne alle dørene i 2015, men det føles også utrolig feil å stenge dem slik vi har gjort nå i 2017. Hvor fort gikk ikke mange av oss nordmenn fra å åpne hjemmene, til å stenge dem igjen i frykt.

Og så har jeg ingen god løsning, det er det verste av alt. Jeg har tro på å ta imot en god del flyktninger, men ikke mer enn vi klarer håndtere, og å gjøre det beste ut av det. Og jeg har tro på å gjøre enda mye mer enn vi gjør i Syria, men jeg vet ikke hvordan.

Dette er noe jeg må snakke mer med Mohammad om, kjenner jeg. Han har kjent Assad-regimet på kroppen, han vet hva de er i stand til, han kan hjelpe meg til å forstå situasjonen bedre, kanskje gi inspirasjon til hva vi kan gjøre, hva vi kan håpe og be om. Ellers, for å ikke bli totalt motløs eller likegyldig, så kan jeg lære mer, og å dele det jeg lærer med andre. Og ikke slutte å bry meg, å fortsette og prøve og forstå, og aldri slutte å håpe. For det er håp. Det må det være.



Noen interessante dokumentarer/program:

Assad - fem år med borgerkrig

Norske krigere i Irak og Syria

Våpenhvilen brytes

søndag 19. mars 2017

Livet i Modum Bad-boblen og litt om skam og sinne

Livet på Modum Bad virket fremmed i begynnelsen, men ble fort veldig normalt. Utenom kvelds laget vi ingen mat selv, men ble servert til faste tider, vi vasket ikke en gang vårt eget bad, holdt bare rommene våre, stua og kjøkkenet sånn noen lunde i orden. Fra 9 om morgenen til ca 15.30 på ettermiddagen hadde vi som regel fullt program, og utenom forskjellig undervisning var det oftest ganske likt. Vi kom fort inn i en rytme. Alt vi slapp å gjøre praktisk og denne rytmen gjorde at vi lettere kunne bruke tida og energien på å jobbe med oss selv og forholde oss til hverandre, noe som hele tida var hardt arbeid og veldig givende. Men det gjorde også sitt til at vi kjapt ble institusjonalisert, for å si det sånn. Noen ganger følte jeg meg også som et barn, og det var ikke uten grunn at vi tullet mye med å kalle terapeutene våre for "foreldrene våre" og "de voksne". 

Det var interessant å observere over tid hvordan gruppekulturen utvikla seg. Behovet for å tilhøre en gruppe, og å hegne om hverandre blir veldig synlig etter hvert, og en "oss-mot-dem" kan lett oppstå. Gruppene får ofte sin egen indre kultur - noen er høylytte og morsomme (det var oss, til gjentatt irritasjon fra nabobord!), andre grupper er stille og konfliktsky, noen har enormt sterk rettferdighetssans og utvikler gjerne "regelrytteri". Stereotypene er sterke og svært interessante å legge merke til. Om du kommer inn i matsalen en ettermiddag eller tidlig morgen, ville en aldri kunne tro at en var på et sykehus, langt mindre et psykiatrisk. (Stemmer ikke det Christina?) Det minner om en kantine helt lik andre som fins på de mange skoler, universiteter og arbeidsplasser rundt om i landet. Der er det jo også grupper, gjenger og egen gruppejustis og uskrevne regler, men på Modum Bad er de nok sterkere. De aller fleste folka ser helt "vanlige" ut, men om du er der en stund vil du blant annet merke hvor lite samhandling det er mellom grupper (i forhold til hvor nær vi sitter hverandres bord og spiser), selv om mange grupper bor der mange måneder samtidig. Etterhvert ville en forstått at dette ikke er en helt vanlig arbeidsplass-kantine, og at mange av disse menneskene er - hva samfunnet kaller - "psykisk syke". (Kommentar om psykisk sykdom - vår avdeling brukte aldri ordet sykdom om problemene våre, ikke fordi det ikke forklarer noe, men mer fordi det begrenser og forklarer såpass stykkedelt, at de valgte å bruke andre ord for det vi slet med.)

En på gruppa mi som har jobbet i psykiatrien i mange år spurte Gry Stålsett (forsker, psykolog, datter av Gunnar Stålsett og søster av Sturla Stålsett) som var med å starte Vita-avdelingen, på en forelesning, om hvorfor denne kunnskapen og måten å jobbe på, ikke var vanlig ellers i landet. Hun (som mange andre i helsevesenet) hadde en erfaring av at folk som slet psykisk fikk mye hjelp, men aldri ble helt gode, at de ble gjengangere, såkalte "svingdør-pasienter", i systemet. 

Hva Vita-behandlingen er, ble blant annet godt beskrevet i en artikkel under tittelen Tøff terapi som vekker oppsikt. Den er verdt å lese. Kort fortalt sier artikkelen at Vita-behandlingen har blitt "en suksess som vekker oppsikt i Europa." Det amerikanske universitetet Harvard går så langt at de uttaler at Norge ligger i front på dette. Gry Stålsett forklarer mer: "Timeplanen er full av invitasjoner til dybdedykk i ens eget liv. I billedterapien skal mor, far, Gud og en selv settes på papiret. I den narrative gruppen skal man dele sin livshistorie med de andre pasientene. Slik oppnår man både en dialog med sitt indre jeg, de andre i gruppen og terapeutene. Dette gjøres for å utvikle pasientenes metarefleksjon. Metarefleksjon handler om å kunne se seg selv i flere perspektiver. Pasientene går inn i følelsene og kjenner på sin utholdenhet, nettopp for så å også kunne trekke seg ut og betrakte dem i fugleperspektiv. Erfaringen med Vitabehandlingen er at den fungerer blant annet for folk som har prøvd alt før, hvor tidligere psykologisk hjelp ikke har fungert." 


Jeg nevnte i sist blogginnlegg at noe av det som var annerledes på Vita, og generelt slik jeg forstod at de jobber på Modum Bad, er fokuset på følelser. Selvfølgelig kan det ikke forklare alt og er bare et av mange aspekt, men jeg tror det kan forklare mye. Å virkelig kjenne på følelser, å se på dem som informasjon, og behandle dem deretter, å lære seg å håndtere og regulere dem, samt kunnskap om følelser - at det kan ligge mange følelser oppå hverandre for eksempel... er noen av aspektene. Følelser vi jobbet mye med var skam og sinne. Det var nytt for meg å lære om viktigheten av sinne, og all kraften, energien, grensesettingen, offensiviteten som ligger i den, samt å skille mellom kaldt og varmt sinne - hvor varmt sinne ønsker å nærme seg den andre, ønsker og kan løse problem, klarer å reflektere over seg selv og sine handlinger og er viktig og bra, er kaldt sinne det motsatte, og det kan ødelegge relasjoner. Konsekvensene av å ikke tillate seg å være sint, ble veldig tydelig for meg. Over sinnet, gjerne fordi en ikke tør kjenne på det fordi det er for skummelt, legger ofte den negative skammen seg. Bare det å lære om forskjell mellom god og dårlig skam, og hvorfor vi har følelsen, hva som er positivt med den, var en øyeåpner. Og når den dårlige skammen legger seg over sinne fordi vi ikke tør kjenne på det, blir det komplisert. "Skam [den dårlige] oppstår når mennesker ikke blir sett og speilet som de er," skriver psykolog Lars J. Sørensen i en artikkel vi fikk som forklarer godt hva det er. "Når følelser hos barn ikke blir møtt, kan det ende med, at de føler at de "er feil", og så er skammen plantet."


Norge og Europa er ikke tradisjonelle skam-land, og i min oppvekst forbandt jeg det alltid med Asia og Østen; de slet med skam, vi slet med skyld. Kanskje det er derfor det har vært så lite og varierende og utydelig informasjon om det? Men forskjellige faktorer gjør at Vesten har utviklet mer og mer skamproblematikk de senere årene, og jeg tror det er viktig å forholde seg til, men at vi får riktig informasjon. Og at vi klarer skille mellom skyld og skam. Skyld er følelsen av at "jeg har gjort noe feil", mens skam er følelsen av at "jeg er feil". Det er en stor forskjell. Mens skyld ofte fører til tankekjør, så er det vanlig å reagere mer kroppslig på skam; hjertebank, rødming, osv. Problemet med skam er at det nytter lite med all verdens oppmuntring og positiv tilbakemelding. Hvis en som barn har fått følelsen av at man er feil, og ikke liker seg selv, så vil ros prelle av som vann på gåsa, eller ha veldig kortvarig effekt. Og om en innerst inne ikke liker seg selv, hvordan skal en da kunne gå ut i verden og tro at andre skal like en? Her forklarer Sørensen hvordan travle foreldre som ikke har tid til å se barnet slik det er, gjør at barnet kan gå med mange følelser som aldri blir sett og speilet, som igjen leder til denne skammen. Da nytter det ikke at venner, foreldre eller terapeuter senere sier: "Men du er jo så flink!" Som terapeut da er hva som skjer mellom terapeut og pasient det som kan være legende, at terapeuten møter pasienten i følelsene der han/hun er, i en relasjon. At terapeuten er sammen med pasienten om følelsene, rommer dem, slik at pasienten etter hvert kan romme dem, og dermed også seg selv. 


Oi, her er det mye jeg kunne ha skrevet. Og allikevel er det bare en bitteliten del av Vita-oppholdet. Og jeg har visst skrevet litt om både fugl og fisk i dette blogginnlegget. Men om det kan være med å sette litt tanker og prosesser i sving i hodene våre, og kanskje gi oss litt mot til å tørre og kjenne litt på alle følelsene vi har, også de vonde og vanskelige, så tror jeg det ville vært en god begynnelse.


onsdag 15. mars 2017

Modums A B C

Jeg lånte dette bildet av Piglet, en blogger som også har skrevet om Modum Bad fordi det viser så godt hvordan vi bor der oppe. Modum Bad er et stor område bestående av 100 (!) hus midt i skogen, med utendørs badebasseng, en dundrende foss rett i nærheten, høye fjell, utallige turveier og om vinteren flotte opptråkka skispor (hadde jeg bare gått på ski!!) I denne sveitserstilen fra 1850-tallet ble disse 100 bygningene bygget. Stedet har en egen kirke (Olavskirken) som er åpen 24 timer i døgnet, og to sykehusprester er tilgjengelige for sjelesorgssamtaler. 


Modum Bad er et psykiatrisk sykehus med fem avdelinger. Traume. Spiseforstyrrelser. Familie. Angst. Depresjon. (I tillegg er det poliklinikk, en annen poliklinikk i Oslo, et forskningsinstitutt som er ledende i Europa og aktivt forebyggende arbeid som undervisning av helsepersonell, det er et eget institutt for sjelesorg, og så fins det mye mye mer.) Under hver av disse fem avdelingene er det flere grupper, som alle jobber veldig selvstendig og ofte ganske annerledes enn de andre. Det vil si at det er kanskje 15 forskjellige grupper med 5-6 forskjellige terapeuter i hver gruppe. Da jeg spurte overlegen på min avdeling - depresjon - om de andre hovedgruppene, sa han ærlig at han ikke visste mye om hva som skjedde der, hvordan de jobbet og han hadde ikke kontroll over når de kom og gikk. Det sier litt om hvor stort arbeidet er, og hvor mange pasienter. Jeg snakka litt med enkeltpersoner fra andre hovedgrupper, men aldri nok til at jeg fikk tak i hva det var de drev med. Allikevel fikk jeg litt føling med om de syns det fungerte eller ikke, hvem som var fornøyde, og ikke på daværende tidspunkt.

Det er ikke sånn at Modum Bad er en mirakelstasjon, selv om jeg tror det skjer små mirakler der hver eneste dag. Det er intens og hard jobbing, og det er mye opp til enkeltpersonen selv, men også selvfølgelig gruppa du kommer i, terapeutene og ikke minst individualterapeuten din. Det er ikke alltid det er kjemi, grupper kan låse seg, det kan oppstå store problem som er vanskelige å løse, enkelte kan mangle motivasjon, krefter eller innsikt til å jobbe med problemene sine, eller en kan slite med å få det til å fungere med terapeuten. De gjør jo også feil. De er også bare mennesker. Jeg snakket med noen pasienter som ikke følte at de hadde fått fullt ut hjelp med det de kom for, også etter tre måneder, og det var svært vondt for meg å høre. Det interessante er likevel at de sa at de ville anbefalt Modum Bad til andre, og at de tror at de selv kunne fått mer hjelp der på en annen gruppe, eller under andre omstendigheter. Noen vil kanskje komme tilbake. For noen blir også de uløselige problemene som oppstår en gavepakning i hvordan en kan håndtere en slik situasjon, sette grenser, plassere problemene der de hørte hjemme og takle et sånt stress over tid, og ikke minst hva som oppstår inni en selv underveis. Det var interessant å erfare hvordan de fleste situasjoner kan bli brukt terapeutisk, spesielt kanskje de som ikke i utgangspunktet er bra eller fungerende.

Alle avdelingene lever veldig separate liv i forskjellige hus, og det samme gjør de fleste gruppene. Men de senere år har de tre gruppene under Depresjon jobbet mer med hverandre. Vi hadde for eksempel trening sammen to ganger i uka, og et fellesmøte, samt at to av gruppene hadde bord i spisesalen som var rett ved siden av hverandre. To av gruppene som bodde i samme hus og delte kjøkken og stue ble godt kjent, mens vi åtte som bodde i et hus for oss selv var litt mer på egenhånd. Vi var inndelt i tre grupper: Relasjon, Emosjon og den jeg var i, Vita. Gruppene jobbet veldig forskjellig.

Jeg var heldig. Eller kanskje det var alle som ba for meg (det høres sikkert provoserende ut). Eller kanskje det var valgene vi tok underveis da store problem oppstod som gjorde at vi alle fikk så stort utbytte. Mange tårer ble felt på avslutningslunchen hvor vi blant annet takket terapeutene våre. Flere av oss holdt taler, det ble historie- og diktlesing, sang- og musikkopptredener, alle terapeutene talte til oss, og vi gav dem kort med personlig hilsen og blomster. Stemmen min brast da jeg takket dem. Jeg er dem så uendelig takknemlig for det de har gjort for meg. Som jeg skrev til en på kortet, så er det umulig å beskrive det med ord, men i tillegg til håp, og varme, og verktøy, så kom de med terapeutisk hjelp som jeg faktisk tror forandret noe inni meg på et dypt plan. Men hva den terapeutiske hjelpen ville vært om jeg ikke følte at de var glade i oss er jeg usikker på. Etter som ukene gikk kalte vi dem av og til med den passende beskrivelsen, for foreldrene våre. Overlegen og lederen vår innrømte gladelig at han var glad i oss og ofte ville være sammen med oss utover terapitiden. Det gav oss bare enda mer respekt for han. Å, nå blir jeg rørt her jeg sitter. Det var som om de inviterte oss inn i varmen de hadde i deres eget fellesskap, og at vi åtte fikk lov til å bli en del av noe større sammen med dem. Jeg sa til lederen den siste dagen at jeg ikke forstod hvordan de klarte å knytte seg sånn til gruppe etter gruppe og gi så mye av seg selv uten å bli avstumpa og distanserte. Det var sterkt å få oppleve. Mange ganger så jeg tårene stod i øynene deres over det vi fortalte eller slet med, jeg så dem til og med gråte på våre vegne. To av de fem hadde jobbet der i 20 år, en i åtte. Tenk at det fins sånne som dere! tenkte jeg mange ganger.


Vita-opplegget som jeg fikk lov å være del av, er helt spesielt. Det er, i følge dem selv, det tøffeste opplegget på Modum Bad og i hele Europa. Det har blitt til gjennom mye forskning, og det er mange tanker og teorier og erfaringer som ligger til grunn for det. I 19 år, siden 1998, i en tid hvor psykologien har utviklet og forandret seg enormt, har de stått fjellstøtt. Vi var gruppe 79. 79 ganger har dette blitt gjort, omtrent helt likt. Nesten ingen ting er forandra fra gruppe 1 til oss. Det sier sitt. Et år etterpå kommer alle gruppene tilbake for å samles, fortelle om året som har gått, evaluere og tenke videre. Noe må Vita-avdelingen ha gjort riktig siden de fortsetter som før med det samme programmet tross intense og kritiske evalueringer både rett etterpå og et år senere.


Det kan være jeg kommer til å blogge litt om innholdet i disse tre månedene på Vita. Hva vi faktisk gjorde hele dagen fem dager i uka, hva vi lærte, hva det ble fokusert på. Men hvis jeg nå skal komme med ett eneste ord til slutt som utgjorde endringen, og som jeg tror kan være den store forskjellen fra mye annen psykiatri jeg har vært borti, så er det ordet følelser. Fokus på følelser. Så enkelt. Så nesten banalt enkelt, og likevel så utrolig vanskelig...

tirsdag 14. mars 2017

Kjærlighetssorg.


Ingen fortalte meg på forhånd at det var mulig å ha kjærlighetssorg etter endt opphold på Modum Bad. En på gruppe mi sa at han reiste hjem med kjærlighetssorg i forhold til hver eneste én av oss sju andre på gruppa; over hva vi hadde hatt sammen, og det ubestridelige faktumet at det måtte få en brå slutt. Det føltes brutalt for mange av oss å skulle reise hjem nå, når hjem var blitt livet på Modum Bad. Ingen fortalte meg at det kunne være enda vanskeligere å reise tilbake, enn å komme.

Utsikten fra rommet mitt. Her satt jeg daglig i en god ørelappstol og så ut vinduet, hørte spurvene som småkvitret, så dem spise fuglemat vi hadde hengt opp i treet. Det var en dyp fred og ro å ha denne bjørka stående sånn rett utenfor vinduet, og å kunne sitte og se ut over de snødekte markene


Det er umulig å beskrive helt ordentlig hva disse tre månedene har inneholdt og hva som egentlig har skjedd. På en måte føler jeg at alt inni meg har blitt kasta opp i lufta og nå enten henger der oppe eller faller ned på andre plasser enn der de var før. Hvem skulle trodd at jeg skulle lære så mye ved å være innlagt på et psykiatrisk sykehus? Om skam, om sinne, om tilknytning, om fellesskap... Jeg føler jeg sitter igjen med uendelig mange skatter av kunnskap som jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av. Skal jeg lage rom til dem inni meg så de får bo der, i et mørkt rom som kanskje etterhvert blir støvete og gjenglemt? Eller skal jeg vise dem til alle jeg treffer?

Jeg kommer hjem med mye sorg. Ingen fortalte meg på forhånd at jeg kunne komme hjem med mer følelser enn da jeg dro, og at sorg over å måtte legge bak meg alt jeg opplevde kunne være en naturlig reaksjon. Det føles helt uvirkelig å skulle gå inn i den vanlige tralten etter en slik opplevelse, etter tre måneder som har satt livet i et annet perspektiv. Fortsetter det bare etter noe sånt? Skal jeg bare leve som før nå? Mange spørsmål farer gjennom hodet.

Jeg har begynt å treffe venner, jeg har vært på jobb, jeg gjør mine daglige sysler, men det føles annerledes. Jeg er annerledes. Jeg vet ikke helt hva alt dette handler om, men en del av meg protesterer over at jeg bare skal gå videre i hverdagen - å fortsette med alt jeg må gjøre - som før, som om ingen ting har skjedd.

Samtidig er det underlig hvor fort noen ting går tilbake til normalen. En tenker at alt selvfølgelig skal bli annerledes, men så er det så lett å skli tilbake i gamle rutiner og alt en gjorde før, som om det var mekanismer eller naturlover en nesten ikke kunne gjøre noe med. Det hjelper å ha lært på Modum at dette er helt naturlig, at å gjøre det samme om og om igjen skaper etter hvert dype baner i hjernen, og å så skulle plutselig velge å gjøre noe annerledes, eller være annerledes, eller tenke noe annet eller tillate seg å føle det en egentlig føler, det er hardt arbeid. For sporene i hjernen er så tydelige at det er nesten umulig å ikke gå rett tilbake i dem. Hvem vil i dyp snø tråkke nye spor når det er oppkjørte løyper ved siden av? Det er hardt arbeid!

Hva er egentlig Modum Bad, er det kanskje noen av dere som lurer på? Kanskje jeg skal bruke litt tid framover til å fortelle om det, og samtidig kanskje bearbeide noe av det jeg opplevde. Kanskje jeg skal bruke spalteplass på å belyse psykiske problem og alle de flotte, vanlige menneskene jeg traff og bodde med der borte, kanskje for å gjøre det litt mindre skremmende, litt mer opplyst, litt mer normalt. Eller kanskje jeg ikke skal gjøre noen ting, bare la det jeg lærte og opplevde, og det som har forandra seg inni meg, komme fram litt og litt, eller forsvinne, om det ikke er sterkt nok.

Alle vet at kjærlighetssorg tar tid. Du kan ikke bare pushe den ned, da finner den egne veier å komme opp igjen på, du kan ikke late som den ikke fins, fordi alle følelsene dine minner deg daglig om at den er der. Du kan la være å bearbeide den, og lukke infiserte sår uten å ta ut verket først. Og du kan åpne såret helt, helle pyrisept over, la det gjøre skikkelig vondt, kanskje gråte en skvett, og så se hva som skjer med såret, og ta det derfra. 

Hvordan skal jeg sørge? spurte jeg terapeuten min da han ringte og spurte hvordan det gikk med meg. Du skal sørge sammen med noen, var svaret han gav meg. Og nettopp det svaret var det vanskeligste jeg kunne høre. For det letteste er jo å takle det selv, være sterk og bare la tida forhåpentligvis gjøre jobben. Men å sørge sammen med noen, i dagens samfunn, det er vanskelig det. Og det er kanskje den største utfordringen jeg står overfor nå etter at jeg har kommet hjem fra Modum Bad.

søndag 29. januar 2017

Alle rommene inni oss

Det er min 2. og siste permisjon fra Modum Bad. 2 måneder har allerede gått, tiden har fløyet, samtidig som jeg føler at jeg har fått opplevelser og inntrykk for et helt år. Når jeg reiser tilbake i slutten av neste uke er det mindre enn 5 uker igjen, så skal jeg tilbake til hverdagen.

3 måneder innlagt - 3 måneder i intensiv terapi - da er jeg vel fikset? Da er jeg vel frisk igjen?

Individualterapeuten min, Tomas, prøvde å fortelle meg så skånsomt som mulig at dette bare er begynnelsen; at det jeg lærer, og all helbredelsen som skjer må fortsette å arbeides med når jeg kommer "ut". Og jeg som trodde det var en 'easy fix', eller i alle fall håpet på en. Samtidig høres det mer troverdig ut; at å jobbe med seg selv, fortiden, barndommen og å lære å kjenne på følelser, tar et helt liv. På sett og vis blir jeg kanskje aldri ferdig?

På Modum Bad har jeg møtt noe jeg aldri har truffet på før - ikke at jeg tror det er for alle, eller at de på noen måte er perfekte - men allikevel en kompetanse blandet med varme og entusiasme jeg aldri har sett maken til. Kanskje det er spesielt på Vita-behandlingen, som jeg deltar i, skjønt vi 8 på gruppa er noenlunde enige om at det vi opplever er helt unikt.

Den første måneden var intens, med innslag av magiske øyeblikk, men allikevel en oppvarming. Den siste måneden har vært aldeles rå, og bare folk spør meg hvordan det går blir jeg momentant sliten fordi det er umulig å forklare. Jeg merker at svarene mine enten blir unnvikende eller svevende, og veldig lite konkrete. Det er som om opplevelsene spiller på så dype strenger at ord ikke kan beskrive. Noe lignende opplevde jeg da jeg kom ut av Nord-Korea, og da far døde... at ordene bare ikke strekker til. Det finnes et rom inni meg som inneholder alt jeg har tenkt og følt og opplevd i og angående Nord-Korea, som ingen andre vet om. Jeg kan ikke beskrive det, men alle følelsene mine er der inne og jeg bærer dem med meg. Av og til kan et sukk gi bedre uttrykk for hva jeg føler. Jeg ser på gradestokken og tenker på den lange vinteren, og håper at mange ikke fryser i hjel. Og så sukker jeg.

På samme måte har jeg et rom inni meg hvor far bor. Der er det hundrevis av historier, mange ugråtte tårer, følelser jeg ikke klarer kjenne på og ord jeg ikke får tak i. Noen ganger kommer jeg på flere historier og tenker at jeg må skrive dem ned. Jeg vet de vil komme løpende på en snor om jeg begynner. Men rett etterpå kjenner jeg sorg over at jeg ikke lenger husker detaljene og så tenker jeg på alle historiene jeg ikke husker, og alt jeg skulle ha spurt han om som ikke ble gjort. Jeg kommer på at jeg nesten ikke har bilder av oss to, og bare én liten filmsnutt, og så føler jeg at han forsvinner mellom fingrene mine.

Nå lages det et rom som heter Modum Bad inni meg og bare terapeutene og de 7 på gruppa mi aner hva som bor der inne, og Christina og lille Jonah, som var på besøk, og noen venner jeg har prøvd å beskrive Modum til, har også fått et lite innblikk.

Det er ensomt å ha disse ubesøkte rommene inni seg, og å såvidt orke å nærme seg døren. Å snakke om Modum Bad er like tungt som å dra opp noe helt på bunnen av en sekk, jeg blir sliten bare ved tanken.

Men kanskje drypper det litt ut her og der? Kanskje det blir lettere å snakke om med tida? Kanskje jeg bare må svelge det først før jeg er i stand til å fortelle hva som egentlig skjer.