tirsdag 27. september 2016

So what really happened...

I had begun studying Korean and were planning on moving to South Korea. I had been living in three countries for a few years and wanted to continue gathering networks and organizations working in North Korea. I was motivated, dedicated and willing to commit my life to this. Suddenly I find myself being back in Norway, selling my apartment in Hawaii and getting a job (that I'm planning on staying in) as a 'Writer-in-residence coordinator'. What happened? Did I just quite and jump on to the next best thing? Did possibly living in North Korea scare me too much?

Well. Life is a journey, isn't it? And like a box of chocolate. You never know what you're gonna get. I never seem to get on beforehand what life is gonna throw at me. Somehow I'm often the most surprised at what happens, while others might have seen it coming a long time.


A year ago I was writing my thesis in Hawaii, living in my apartment there, hoping that new doors would open into North Korea, hoping to continue working with NT2 (Northern tribe 2), which I helped create (a gathering/network for workers in NK). I was regularly checking out schools and living accommodation in South Korea, planning on finishing my thesis in December 2015 and moving to South Korea in end of February 2016 to start full time Korean studies. I realized that if I really was gonna be effective, I would have to learn Korean. Since my first time visit there in 1997, this was something I'd been dodging, and it had been a process to accept that I would have to learn a horribly hard language and spend enormous effort doing so. I had finally caved in, even found a church there I really liked being in. I contemplated whether to live with the children at the orphanage I had researched or in dorms as a student. I even thought that if I ever married, he'd have to be Korean American or something, and have the same vision as me, to work for North Korea. If not, I was prepared to live as a single. Nothing could come before, and it excited and scared me that I was so dedicated that I was willing to put that before having my own family.

So I had people following me from many countries in the world. My church in Norway and friends financially supported the NK gathering we held and my travel to China and NK, half the readers of my blog were Americans, and some Koreans, Russians, some from Canada, Czech Republic, India, France, Ukraine and other random countries. Now most my readers are Norwegian, so many that I've contemplated not blogging in English any more. I sent out regular newsletters, attaching pictures and stories about what was going on on a deeper level than I could reveal on the blog and other social media. Friends, family, church, and others were thinking of me, praying for me, supporting me and most of all believing in me.


But things don't always go the way you expect, right? I didn't finish my thesis in December, and then not in January either. I was asked if I really thought moving to South Korea alone was a good idea, and since I hadn't found anyone to go with me, I saw their point. Then no door opened to continue working with the author/producer/artist Morten Traavik (who opened doors into NK for me) and I didn't have capacity to continue working with NT2 added to my studies. I realized full time Korean studies might not be realistic, and that even though I wanted to, moving there would be too hard for me. Other work relationships ended, and door after door closed on me.

I saw my dream vanish before my eyes, and all I had put so much time, effort and heart into fell apart. I thought of the children at the orphanage that I had promised to come back to. How many others, like me, had given that promise, and then never returned?


After a while I accepted reality, and allowed myself to let go of North Korea. I emptied my hands of all my plans, and focused on re-entry to Norway and finishing my studies. Maybe something else will come along some day, I hoped.


And then something did, much sooner than I expected, and much better. In my new job working for persecuted authors (mainly one from Syria), I get to do the same kind of things I used to, just with pay 💰! And all I've seen and learnt these years living in Hawaii and South Korea now seem to have been preparation for this.


It might take time to adjust and embrace it all. I might still dream about North Korea and keep the country and its people in my heart. One day I might visit the orphanage again, to not be the one who never came back. And maybe I can still make people aware of what I've seen and heard. I can still pray. I can still hope.

The journey took a different route than I expected. I suppose that's just life.


Normal, daily life in Pyongyang, North Korea. Young and old gather around a kiosk selling ice cream and snacks.

North Korea by night, in between South Korea (who lights up like a Christmas tree) and China, only one light is shining - in the capital city.
Photo credit: World at night


So in this chaotic season of my life, going for walks and crocheting have been a lifesaver!

Mohammad Habeeb, author-in-residence from Syria, arrived in Norway one year ago. I'm honored to work with and for him.
Photo credit:Sølvberget


søndag 18. september 2016

En spesiell uke

Et bilde kan si mer enn tusen ord, men et bilde kan også lyge. Hvem vet hva som egentlig foregikk da bildet ble tatt? Hvem vet hvilke ord som ble sagt, eller blikk som ble vekslet, eller hva personene følte?

Jeg har prøvd på både engelsk og norsk å skrive noe om hvordan det har vært å begynne i ny jobb - uten å helt klare sette ord på det. 

Jeg tror ikke jeg har blitt helt lurt av alle de glansede bildene på sosiale medier. Jeg vet mange av dem er oppstilt og at det fins en historie bak hvert eneste. I diskusjoner med folk har jeg blitt overraska over hvor mange som faktisk tror at folk har det sånn som det viser på bildene. Er det sant? Jeg har som regel tatt for gitt at de selvfølgelig ikke har det, og at flotte pyntelige bilder ofte kan være et forsøk på å skjule sannheten, eller behov for å vise noe som ikke eksisterer. Jeg vet at mine egne bilder selvfølgelig er utvalgt, det fins kritisk tenkning bak dem, og jeg vet at de bare gir et lite innblikk i livet mitt. Den jeg er og livet jeg lever er så mye mer - så mye verre, så mye bedre og så mye dypere og større. Og også - uendelig mye kjedeligere enn det kan se ut som. Jeg tar litt for gitt at alle egentlig vet dette. Folk kan vel umulig tro at Facebook-moments og Instagrambildene viser gjennomsnittet av livene til folk? Det er jo et utstillingsvindu og det er vi vel klar over? Livet mitt er jo virkelig ikke så pent, morsomt, koselig, gøy og dypt hele tida. Eller så tragisk (jeg har jo skrevet en del om sorg de siste årene).

Det vet dere vel. 


Eller gjør dere det?

Vel, uansett - siden jeg ikke klarer beskrive - hverken på engelsk eller norsk - hvordan den første måneden på jobb har vært, så se på bildene fra jobb denne uka 
- under Kapittels litteraturfestival i Stavanger, mitt første møte med norske forlag med mingling og vin, møte med Formannsskapet (da jeg hilste på en del politikere uten å vite hvem av dem som var ordføreren...), fest i Ledaal kongebolig med ordføreren i Stavanger, ICORN og fribyforfattere, vert for VIP-forfatterne på tur til Lysefjorden (med store hull i kunnskap om Lysefjorden og Prekestolen, og håp om at de stilte så få spørsmål som mulig) og være med som MC på 'Obstfelder på arabisk' på Efendi lørdag kveld, hvor jeg ikke var sikker på om jeg uttalte alle navnene riktig -
i lys av de følelsene som jeg har kjent sterkest på denne uka:

- Frykt
- Angst
- Usikkerhet og
- Tvil

For selv om uka har vært en opplevelse med mye gøy, så har jeg tidvis vært veldig redd.

9 forlag var presentert på tirsdag hvor jeg var sammen med Stavangers fribyforfatter Mohammad Habeeb. Veldig kjekt og veldig mye for meg å lære!

Så begynte Kapittel-festivalen, og jeg som 'Kapitteljomfru' var svært usikker på om jeg var godt nok forberedt etter snaue 4 uker i ny jobb...

Torsdag startet for min del med tur til Lysefjorden med tre fribyforfattere og Henry Marsh - nevrolog og forfatter, og Robyn Davidson - forfatter og eventyrer. Hva snakker man om med en nevrolog, guru og kjendis som Marsh? I tillegg til fantastisk vær og nydelig natur, og en australier og en engelskmann som ooooh'et og aaaaah'et igjen og igjen om den.... fikk vi noen gode samtaler om alt fra undersøkelser av barns hjerner i Romania under den kalde krigen, til religion og vitenskap (har mennesket en sjel?), Marsh og Davidson's oppvekst, hva de angrer i livet, og hvilket formål (om noe) anger har i menneskers liv.

Noen av samtalene var mellom Mohammad fra Syria, Henry Marsh fra England, Robyn Davidson fra Australia og meg fra Norge. 4 land og kulturer, 3 forfattere og meg. Jeg følte meg beæret. Mohammad og jeg diskuterte hvem som ville vært best for Robyn å ta med seg på turen over den enorme Vest-Australiaørkenen; 4 kameler og en hund, eller 4 menn. Mohammad var overbevist om at Robyn tok det riktige valget og at det andre ville endt forferdelig! (Robyn er mest kjent for, og filmatisert gjennom boken og filmen Tracks, for nettopp den reisen.)

Stavanger by, som jeg liker mer og mer

Mohammad, og Helge Lunde, sjef i ICORN (International cities of refuge network) forteller om organisasjonen og livet sitt og hvordan politikere kan hjelpe, på audiens hos Formannskapet i Stavanger (mange kjente fjes fra media, som jeg ikke klarte plassere helt. Jeg skal jo liksom briefe Mohammad, men trengte egentlig noen til å briefe meg selv!!)

Første gang i Ledaal Kongebolig, bygget av Alexander Kiellands onkel, for meg. Det var nydelig, og maten var fantastisk. Mohammad mente at den var bedre enn på Slottet, der han var i hagefest hos Kongen og Dronningen for et par uker siden. 

Ordfører i Stavanger, Christine Sagen Helgø, signerer på et skriv for å frigi den tyrkiske forfatteren og aktivisten Asli Erdogan

Da Mansur Rajih, ikon, forfatter og poet fra Yemen, og Stavangers fribyforfatter fra 1998-2001, spurte om selfie med meg, var jeg ikke sen å be. Til tross for at jeg vet at profesjonalitet og en viss distanse i denne jobben kan være viktig, begynner disse fribyforfatterne allerede å komme under huden på meg.

På seminar om Obstfelder ved Jan Erik Vold

Mansur leser egetskrevet dikt til minne om en avdød fribyforfatter og venn, Chenjerai Hove
Foto credit: Kapittel

Denne intense uka endte for meg på Efendi lørdags kveld, med 'Obstfelder på arabisk', og jeg fikk endelig se fribyforfatterne opptre for første gang, sammen med Mohammad's sønn, Khaled på det syriske instrumentet Oud. For en opplevelse det var!

mandag 12. september 2016

Stappmett

Jeg sitter på hytta i skogen og føler meg som en verdensmester fordi jeg fikk det til å brenne i peisen. Jeg kan nesten ikke tro at flammene endelig slikker oppover uten at jeg må vifte konstant med en bok eller tilføre mer tørkerullpapir!

Til tross for at folk ikke ofte assosierer meg med skog og mark har jeg alltid egentlig vært ganske god på å få til bål - kanskje ikke akkurat et talent, men allikevel. Jeg har briljert som lærer på tur med elevene i skogen og som regel alltid fått fyr på peisen der det har vært behov for det. Men da tennbriketter kom for noen år siden, gjorde jeg som alle andre. Jeg gav opp strevet med å få fyr, heiv inn et par briketter og lukka ovnsdøra. Ingen mer intens vifting, ingen småved, ikke en gang avispapir trengtes.

De to første gangene i skogen de siste ukene gjorde jeg det samme, før jeg i dag tenkte at jeg muligens skulle forsøke meg uten. Jeg la inn litt papir, og et par større kubber, tente på, og selvfølgelig sluknet det på to minutt. Første tanken var å bare gi opp med en gang og kaste inn en brikett, men noe holdt meg tilbake. Å ja, kom jeg på, veden trenger mer luft! Jeg så meg rundt etter et blad eller noe å vifte med, men fant bare hyttegjesteboka og begynte febrilsk å vifte. Ilden flammer opp, og akkurat da jeg trodde det var gang på bålet, slokna det hen.

Men nå ville jeg ikke gi meg. Det måtte da være mulig å få gang på et bål uten briketter, selv om det tross alt er 2016!

Jeg begynte å rive fliser av de store vedkubbene for å få lettere fyr på dem (der gikk neglene, gitt! Og det var den neglelakken...) og når ikke det heller hjalp kom jeg meg til og med ut døra for å finne remser av bark og små pinner, og så viftet jeg i vei. Til den store gullmedalje. Ti minutt ble til en halvtime, og endelig var det skikkelig fyr. Jeg lukka skuffen under og slo igjen døra, tok fram en juice fra sekken og satte meg godt til rette i gyngestolen, vel fornøyd.

Der slokna bålet igjen!! Argh! Gi meg en tennbrikett! 

Men aldri i livet om jeg skulle gi meg nå. Nå var det jo blitt en kampsak, å gi etter for en brikett ville være et nederlag av dimensjoner. Ut igjen, nye kvister, ny bark, ny vifting og klokka bikker en time uten at jeg er sikker på at det brenner godt. Det ser lovende ut, men jeg er ikke overbevist før alle de store vedkubbene er i full fyr.


Tenk på alle de tingene de brukte så usigelig mye tid på før! Å tenne i peisen kunne ta en time! (Eller de var nok mer rutinerte enn meg.) Å vaske klær tok en hel dag, å forberede et måltid hele formiddagen. Jeg husker på kveldene at mor strøk tøy, stoppet sokker og sydde lapper på opprevne buksebein. Mange av genserne våre var hjemmestrikket. Tenk at ting som tok så mye tid før nå tar så lite, samtidig som vi på mange måter aldri har hatt mindre tid. Tenk at vi har vaskemaskiner, tennbriketter, tørketromler, induksjonsplater og vannkokere og penger til å kjøpe nye, tvilsomt billige klær i et utall butikker og allikevel er vi travlere enn noen sinne!

På fredag introduserte noen venner en sang til meg som jeg har gått og tenkt på siden (Vinskvetten). Den heter Stappmett, og handler om når vi har forspist oss sånn på alt vi har at vi må spy hvis vi skal få plass til mere.

Har du noen gang hatt følelsen av at du kan gjøre og få alt du vil, men at du ikke har lyst på noe? En misnøye med alt som tidligere fristet. Når en har alt, hva er det da igjen å ønske seg? Å vente på? Og glede seg til? Hvis jeg kan finne ut det jeg lurer på ved å søke på Google i 30 sekunder, hva med leitinga i leksikon, grublingen over svaret, sykkelturen til biblioteket og letingen i bøker der... å finne en hel bok om temaet og gjerne lese hele boka.


All informasjon blir ikke til kunnskap, og all kunnskap blir ikke til visdom.


Jeg føler meg av og til kvalm slik som sangen beskriver. Det er derfor jeg tror jeg sitter her, igjen og igjen, i denne skogen, i denne hytta, selv om det for det meste er ganske kjedelig. Det er derfor jeg ellers prøver å venne meg av med å sjekke mobilen hver gang jeg har et ledig øyeblikk, eller i enhver pause eller mens jeg venter på noen. I stedet øver jeg meg på å gjøre det jeg gjorde før - se tomt ut i lufta, følge med på menneskene eller naturen rundt meg, trekke et godt pust og bare være til stede i nuet, kanskje forberede meg litt i tankene til det eventuelle møtet eller glede meg til å se personen jeg venter på, og av og til bare kjede meg og hverken ha folk å se på, noe å tenke på eller planlegge.


Endelig brenner det! Jeg er sikker nå, det har gått en time og 15 minutt og alle de store vedkubbene er i full flamme. Jeg er skitten og sotete på hendene og klærne, og jeg setter meg godt til rette i gyngestolen igjen, varmen fyller hytta og jeg ser fram til en ny dag her ute i skogen, uten at noen verdens ting skal skje.

mandag 29. august 2016

Retreat

Jeg kommer nettopp ut av skogen. Kledd i høye støvler, joggebukse og gammel allværsjakke, med ryggsekk på ryggen... typisk meg, hva?! Jeg har vært her hele dagen på noe som kalles for retreat, som betyr noe ala å trekke seg tilbake fra resten av verden, til et eller annet sted helst borte fra folk, by, TV, internett, og være alene, med Gud. 'Retreat from the world', trekke seg vekk fra hverdagen. Jeg kom hit fordi jeg ønsket mer stillhet og fordi hodet mitt var fullt - fullt av planer og ny jobb, full av forventningspress til meg selv, fullt av nyheter og sosiale medier-bilder og alt for mye informasjon jeg ikke klarer svelge. Det er så mange inntrykk på en dag, så mange tanker. All informasjonen blir ikke nødvendigvis til kunnskap og visdom, noe av den legger seg rundt hjertet som et slør og gjør at viktige inntrykk ikke klarer slippe inn. 
Jeg var her sist mandag også, og det første som slo meg da jeg kom inn i den lille hytta, så peisen og den gamle sofaen, var: Å nei.... skal jeg være her i hele dag? Skal det virkelig ikke skje noen ting?

Poenget med retreat er ikke at du skal kjede deg, men det er ofte en stor del av det. Poenget er vel å søke stillheten, å søke innover i en selv, og la tankene falle til ro. Mens ingenting skjer, faller noe på plass på dypet av en selv. Jeg brukte mesteparten av dagen på å passe på at ovnen ikke slokna og legge på mer ved og å gå på do. Jeg slappa av på sofaen, henta ved bak utedoet, gikk en tur, satt litt ute i sola i dag (sist uke pisseregna det) og ja, kjeda meg en god del av tida. Det største som skjedde var at det gikk en hest med en rytter forbi ute på skogsstien. 

På den lille turen ned til havet ble jeg sittende på en høyde og kjenne den sterke vinden ruske i meg og se utover havet, som så ut til å ikke ha noen ende. Det slo meg hvor mektig og stort det er, og hvor uendelig mye større Gud må være, som skapte havet, og med ett følte jeg meg veldig liten. I nærheten av det store og ville havet og en enda villere og enda større Gud, følte jeg meg ydmyk og full av ærefrykt. Hvem er jeg i møte med dette? tenkte jeg.


En gang i løpet av dagen, jeg vet ikke om det var mens jeg rugga fram og tilbake i gyngestolen foran peisen, eller mens jeg lå på sofaen og så ut på trærne, slo det meg hvor utilstrekkelig jeg føler meg og har følt meg i det siste. Så det er altså dette jeg går og føler på? tenkte jeg og åpna opp for det og kjente på det. Utilstrekkelig. Ikke nok. Så begynte jeg å tenke på om det egentlig er sant, at jeg er utilstrekkelig, og kom vel aldri fram til en konklusjon på det.


Hvis en ikke lenger klarer å høre, ikke lenger vet hvordan en lever fra hjertet, om det er umulig å være stille, om en ikke vet hvem en selv er, hvis en må snakke og ikke klarer lytte... kanskje vi da av og til må gå litt vekk fra lyden og kaoset og alle stemmene og 'ut av verden', for å være stille for oss selv...

fredag 26. august 2016

Drømmejobben

Jeg tror jeg har fått drømmejobben!

Som fribykoordinator i Stavanger kommune!

Midt i jobbtørke i Rogaland og en global krise så stor og omfattende at jeg tror vi bare aner konturene av den, har jeg begynt og jobbe for forfulgte forfattere bosatt i Stavanger.

Det har vært mye venting og mye grubling i denne prosessen. Jeg hadde såvidt begynt på ferie etter en strevsom masterinnspurt og var egentlig ikke ute etter jobb enda. I tillegg var jobben som fribykoordinator ikke lagt ut på finn og NAV sine sider, men jeg fikk et tips dagen før søknadsfristen gikk ut. Deretter ble det halvannen måned med venting. Jeg begynte å gruble - var jeg klar for en sånn jobb, var jeg sterk nok, erfaren nok, hadde jeg det som trengtes?

Stillingen fikk - ikke uventet - mye respons, og jeg ble tatt ut som en av seks kandidater til intervju. Jeg brukte dagene før til å lese og sette meg inn i yrket så godt som mulig. Å være Stavangers fribykoordinator, hva ville det si?

Mens jeg researcha fant jeg ut mye spennende. Jobben ville være å koordinere og være rådgiver for byens fribyforfatter Mohammad Habeeb, som kom som forfulgt forfatter og aktivist til Stavanger i 2015. Den ville også innebære å følge opp noen av Stavangers tidligere 9 fribyforfattere (de fleste bor framdeles her) og mye mye mer. Jeg lærte for første gang om ICORN - International cities of refuge network, og norske PEN, og internasjonale PEN, som ble stiftet av Salman Rushdie i 1993 for å gi knebla forfattere et nettverk og et trygt sted å reise til hvor de kunne uttrykke seg fritt.

Fribynettverket, med PEN og ICORN i ryggen har bare vokst og vokst og for tiden er det 12 slike byer i Norge, og 57 på verdensbasis som hvert andre år tar imot en forfulgt forfatter og gir ham eller henne opphold i en av byene og mulighet til å fortsette sitt forfattervirke.

Jeg kan nesten ikke tro at jeg skal få være en del av dette, og jeg gleder meg sånn til oppgavene. Jeg føler den bare har falt i fanget mitt, men at jeg på en eller annen merkelig måte likevel er veldig klar og forberedt! Jobben er hovedsakelig på Sølvberget i sentrum av Stavanger, hvor ICORN også har sitt hovedsete. De velger daglig ut byer og fordeler forfattere, og tar imot søknader over hele verden. Jeg er en del i serviceavdelingen i 1.etasje også, og er veldig klar for besøk, omvisninger i Sølvberget og lunch- og middagspauser i Stavanger i tida framover!

søndag 21. august 2016

Summer on end

It is 20 degrees outside (68F) (which would be a warm Norwegian summer!), but I still don't feel like going to the beach. There's something in the type of heat that has changed that shows that summer has come to an end, and fall has begun. In June and July we would be happy to go to the beach with 20 degrees outside, but now it seems too cold. And as a true Norwegian, maybe something in me is starting to expect, and even long for the fall, with rain falling on the windows, a cup of tea under a blanket and everything around me turning yellow, orange, red and brown. I love the different seasons, and how we have such distinct ones - still, even though global warming is changing it.

It has been an amazing summer, full of adventures. Coming into it, exhausted after finishing my thesis, I didn't expect much, but it has been better than I dared hope for.



It started with an amazing girl trip with Ellinor and Olene to the infamous Sandnes city 20 minutes away, with shopping and going out as our main ingredients, along with fun and deep talks. Our start up, with Maren in lead, with the intercultural cafe was better than expected, with around 30 people on a regular basis each Friday. Getting to actually do something for our asylum seekers, not just read about them in the newspaper, felt good. And even though we've been 10 volunteers and many people involved, it hit me how easy it all was, really, how little I did, that actually could mean a lot to someone.

June continued with two great bachelorette parties and then a stunning bride where I got to sing at the reception. The wedding was a creative oasis, and having gone to more than 20 weddings not much impress me anymore, but Maria's wedding did. It was beautiful!

Then Christina and I have been thinking and praying, and felt like she and Lukas was suppose to come with me to Hawaii to help me get ready for the apartment to sell, and also for all of us to have closure. They left Hawaii 2 years ago after having lived there 3 years, and re-entry is always challenging. Update on the apartment is that there are several people coming to look at it, but no sale yet. We're thinking of painting it and doing a few touch ups, done my tenants there at the moment, which will hopefully give it a boost. 


The summer continued with a spontaneous vacation to the great city of Stavanger for Elisabeth and me. She booked a junior suite and we spent the days just chillin' and eating lots of good food. I love being able to do this. Just in a day, turn things around and go on a holiday with your good friend. This spring and summer I've been living everywhere, at my Mom's, my sister, at Anett's, at friends' houses, and the good thing of staying some months in a bigger city has been to be closer to Elisabeth and other friends I usually don't see that often. Added to short walk to new parks, new coffee shops, and just the 'city feeling' I miss in my own apartment in Bryne, has been so rejuvenating (påfyll).

Then another short term decision to go with Elin and some guys from Intro church in Sandnes, to the Hillsong conference in the O2 arena in London, proved to be amazing, and so much fun! 10 000 people gathered, worshiping together, hearing amazing messages that just hit my heart like rockets... I'm so glad I went! Something happened inside me those 5 days, and also getting to see my good old friend Veronica, who I haven't seen since - I think 2007!! I never saw her kids or her husband. That was great!

I'd been moving in with the Mong's, my close friends in the middle of July when they went on vacation. I loved it, having a huge house to myself... but realizing how much work it is to keep a whole house!! Just cleaning it and tidying up took me four hours. Credit to everyone who takes care of a full house every day!! When they came back from vacation, we thought, why not me living with them and their 4 kids for a couple of weeks?! Of course I had a few hesitations, but it turned out to be so much fun! The kids´ friends would stare at me coming out of the bedroom 10am in the morning, asking: "Who are you??" which I found myself replying, after a moment's thought: "I'm a family friend!" realizing that I was becoming a friend of the whole family, really getting to know the kids as well. Good food (even me baking some, challenged to find ecological ingredients, and replace sugar and normal wheat with honey and almond flour, coconut flour and oatmeal!) and great talks, a rising star with the kids and trying to influence Olene to use more lipstick and braid her hair and include a morning coffee every day. Living in community is so underrated, more normal in other countries, and something lost in our Norwegian society. Something good happens when you're having to deal with someone outside your immediate family on a daily basis, and the challenges are so worth it when you work through it.

Then Anett was back from Los Angeles and Mosambique and what not, and we celebrated her birthday with Indian food and going to the movies. Too much money spent this summer, that's for sure.... 





Then it was full on August and I decided to move out, while waiting for my apartment in Bryne to get ready in October. After searching the net I found a tiny place in Lura, right by Sandnes, 182 square feet (!), 17 kvadratmeter, just like a bigger bedroom is my home now for the next 7 weeks. Then we just celebrated Lukas' 8th birthday last week where Mom and I gave him a basket ball net. I've just been starting to play basketball with him and Kaleb (a variation from soccer!) and am learning probably more than they are, so I decided to get a good net so we could play for real!

Through the summer I've been thinking a lot about my next step, not being in missions anymore, not being a student... and my plans switching from living in Hawaii and Korea, to Norway. I applied for one job, uncertain if I was even ready to work or if that was what I was suppose to do, dealing with re-entry to Norway and finding it hard to emptying my hands of all that was in them. While doors have been closing all over, along with being in maybe the hardest waiting season ever in my life, now some new doors are starting to open up. The last two pictures here are from Stavanger where I've been spending most my time the last week. I'll write more about why later on. But sensing a new season ahead with its challenges and joys, I feel my life will change and go in a new direction. I'm excited.


So here we are, Maria and I driving to Sola beach yesterday, bringing hot tea and expecting a fun walk in the sun. On our way there it started pouring down, really announcing fall, and we had a shorter walk, got soaking wet and spent the rest of our time in a coffee shop.

Fall is here for real!

mandag 1. august 2016

Londontanker: Sosial urettferdighet: del 2


Dette er Christine. Jeg traff henne på flyet fra London til Stavanger og vi snakket i munnen på hverandre i to timer. Det viste seg at hun hadde tenkt å sove på flyplassen før morgenflyet videre til Oslo, så jeg spurte om hun ville være med hjem til meg. Så vel, utstyrt med Calzone med pepperoni og norsk brus (jeg glemmer at Solo er norsk, og litt spesielt for en amerikaner), to forskjellige Soloer med forskjellige smaker (stort!) og en yoghurt og smoothie til frokost kjørte Christina oss hjem og vi ble sittende til en stund ut på natta og fortsette samtalen, før jeg fikk maks 2 timer søvn og kjørte henne til bussen.

Christine har en veldig spesiell historie, som jeg ikke har tenkt å fortelle her, men kort fortalt så er hun opptatt av å inspirere andre til å få kontakt med jorda igjen; naturen, fjellene, fordi hun tror vi som moderne mennesker har blitt avskåret følelsesmessig, fysisk og åndelig, fra slik vi var ment til å leve. Vi snakket om hva jeg hadde blogget om, og jeg fortalte hvor kort vi har kommet i Norge når det gjelder engasjement og rettmessig sinne i forhold til utnytting av fattige arbeidere i andre land. Fra hennes synsvinkel var det kristendommen og religion (jeg hintet om at kapitalistisk tenkning i vest jo hadde en del å si også, og hvorvidt den kom med kristendommen og på hvilken måte den originalt ble anvendt, kan jo diskuteres), som hadde vært med å `diskonnekte´ mennesket fra naturen, fra å elske jorda og ta vare på landet, og være i harmoni med dyr og planter og alt som har liv rundt oss. Hun viste til samenes levemåte, hvordan de var mer i ett med naturen rundt dem, samt indianerne i Amerika og aboriginerne i Australia, og kommenterte hvor mange likhetstrekk hun har funnet ved å studere de to førstnevnte. Christine er fotograf og filmskaper (SacredEcologyFilms) og holder på med et til nå 3-år langt prosjekt med å lage en dokumentar om dette, og hun er i Norge blant annet for å leve blant og intervjue samer.

Vel, jeg kunne sagt så mye mer om det hun fortalte, og jeg kunne delt så mye mer om hva jeg tenker om sosial urettferdighet for fattige arbeidere i Kina og Bangladesh. Aller først kan jeg starte med å si hvor vanskelig jeg syns det er, og hvor lite jeg har klart å gjøre med det selv. Siden bloggeinnlegget jeg skrev for over 3 år siden har jeg bare klart å spørre på Hennes & Mauritz to ganger om de har rettferdige klær, med total uvitenhet som svar. Ellers har jeg levd omtrent som de fleste andre, men i det siste med en gryende følelse av at noe er galt og ikke greit for meg lenger. Jeg har merket meg det ved handling på Hennes & Mauritz og mange andre butikker; at prisene går ned... og for første gang, som min søster sier, er det ikke vits å kjøpe klær på Hawaii fordi de er billigere enn i Norge. Nå er de like billige her! Og jeg har merket meg at det ikke lenger er salgsstativ med klær til 50 kroner og 75% bli-kvitt-salg, det er nye kolleksjoner i alle størrelser og farger, på Primark hele vegger og stativ etter stativ med flotte nye høstkolleksjoner til sjokkerende lave priser. Og en plass på veien har jeg merket en større og større uvilje mot dette, uten å vite hva jeg kan gjøre.

For det er ikke så lett at du bare kan slutte å kjøpe billige klær, selv om de aller billigste kanskje er lettere å forhold seg til. Hvordan kan jeg vite at dyrere klær gir mer penger til arbeiderne, eller at de har gode arbeidsforhold? Og hvis jeg slutter å handle billig, vil det gjøre livene bedre for arbeiderne? Da mister de kanskje jobbene sine. "Second hand store"- klær... de er i alle fall brukt før, men det er også et uttrykk for livsstilen vår, hvor vi kjøper og kaster fra oss på Fretex med bedre samvittighet, slik at vi kan kjøpe enda mer. Og aller mest, hvordan skal jeg klare å gjennomføre dette, når jeg tross alt ikke har lyst å betale så mye for klær?

Og dette henger sammen, så infløkt, med utnyttelse av jord til blant annet å bygge ut byer og fabrikker, og ødeleggelse og forgifting av elver og sjøer ved for eksempel alle kjemikaliene fra klærne, og dette som Christine sa, fjerner oss bare enda mer fra den naturlige kontakten mennesket hadde med jorda før. Hvem demonstrerer på Bryne når de velger å ta en del av markene og bygge boliger og bygge sammen Kåsen og Bryne? Argumentet er at vi trenger flere boliger, at flere vil til byene, og vi har mye jord å ta av, men er det egentlig greit? Hvorfor reagerer vi ikke mer?

For min del, som jeg gladelig innrømte til Christine, så går mye av dette langt over hodet mitt, noe av det har jeg svært lite naturlig interesse av, og andre sider av det virker bare for vanskelige og sammensatte til å kunne gjøre noe med. Men jeg kan la være å ikke bry meg. Jeg kan begynne, igjen. Torstein sendte et par lenker på hvor en kan finne etiske og miljøvennlige klær, også for barn, samt minnet meg om Framtiden i våre hender, som jeg vet lite om, men nå finner ut at er opptatt av alt fra kasting av mat, fortelle om forholdene til arbeidere i fattigere land til hvordan bli en grønnere syklist. Det er en begynnelse, i alle fall for meg, å lytte til magefølelsen når jeg ser drittbillige varer, stoppe opp ved tanken på personen som lagte det klesplagget jeg kjøper, og begynne og interessere meg litt mer om hva som er mulig å gjøre.


Før dette innlegget blir veldig langt og komplisert, er det interessant for meg å bemerke interessen på min egen blogg. Det siste året har det vært en jevn økning hvor jeg nå en god stund har hatt rundt 2-300 lesere på hvert innlegg (med 400 og 500 en sjelden gang her og der). Gårsdagens innlegg fikk bare litt over 100 treff til nå... og bare noen få likes. Først overraska det meg, jeg var sikker på at mange ville synes dette var bra og interessant. Ved så lite respons måtte jeg lese gjennom og se om jeg hadde skrevet noe kvasst eller dårlig. Men så demret det... det er jo dette som skjer hver gang jeg skriver om sosial urettferdighet... og jeg blir like overraska hver gang! Dette skjedde da jeg skrev om tiggere og romfolk også, og sist jeg skrev om jeansindustrien i Kina (TV-link til dokumentaren her). Vi er faktisk ikke så interessert i det. Det blir kanskje for mye. Det handler for lite om oss selv, kanskje? Eller det får for store konsekvenser for oss? Jeg vet ikke, men jeg merker meg det og fortsetter å grunne på det...

søndag 31. juli 2016

Tanker fra London

Det er min siste dag i London og jeg vandrer gatelangs Oxford street med den lille kofferten rullende etter meg. Det er søndag, men stappfullt av folk, som om det skulle vært lørdag formiddag. Det er sol og jeg traff kjentfolk i Hillsong church, som huser over 2000, og har pakkfullt på alle 4 søndagsmøter. For en annerledes verden!! Først ble jeg geleidet rundt flere kvartal for å "skrive inn trillekofferten", så stod jeg i lange køer med utallige damer og menn i svarte skjorter som snakket til hverandre gjennom en liten mikrofon. Først ville de ikke slippe meg inn da jeg kom tilbake etter å ha levert håndbagasjen, men etter gjentatte diskusjoner ble jeg geleidet av en dame - med svart skjorte og headset - gjennom lange korridorer og forbi utallige vakter, og fikk endelig kommet meg inn en sidedør av hovedsalen og klemt meg inn på bakerste benk klokka kvart på 12, 45 minutter etterpå!

Mens vi gikk gjennom korridorene fortalte damen meg om Hillsongkirken, om de 10 000 som hver søndag besøker denne menigheten, som bare er en av flere i London! Og jeg som ble overvelda over at vi samla 10 000 på O2-arenaen!! "Hvordan får dere dette til?" spurte jeg overvelda. "Å, vi er hundrevis som jobber - hver søndag!" Jeg fortsatte og gå uten å spør om mer. Hundrevis av folk i aksjon for noen få møter? Dette var annerledes enn hjemme!

Så ja, etter denne opplevelsen vandrer jeg altså gatelangs og blir med noen jenter som insisterer på å shoppe på Primark, en billigkjede forstår jeg etterhvert. Der inne får jeg en økende kvalmende følelse i magen. 5 par sokker til £2 (23 kroner), flotte, nye cardiganer, ikke på salg, for £7 (80)?! Jeg går rundt og ser i den enorme 3-etasjers, fullstappede butikken, og alt jeg ser på er rett og slett drittbillig. Mye er laget i Bangladesh. Følelsen av kvalme øker, til jeg begynner å se nærmere på plaggene. "Jeg digger denne cardiganen!" tenker jeg med meg selv og tar den av hengeren, "og denne hvite også! En sånn har jeg ikke." Ikke før har jeg glemt følelsen av ubehag før jeg var klar til å kaste meg over varene!

Jeg rykker meg selv ut av tankestrømmen, henger cardiganen på plass igjen, kvalmen kommer tilbake og jeg går langsomt ut av butikken. "Jeg må finne mer ut av dette!" tenker jeg, "jeg må gjøre noe med det! Dette er jo helt sykt!" Videoklipp av sammenraste handlesentere og fabrikker flimrer forbi øynene mine, samt dokumentarer om jeansindustrien i Kina og artikler som kritiserer Hennes & Mauritz (jamfør mitt bloggeinnlegg om dette i mars 2013). "Jeg kan ikke fortsette med å late som om dette ikke skjer!" roper det i hodet mitt, "skal jeg bare fortsette å kjøpe ekstremt billige klær som fører til andres død?!"

Så her sitter jeg, på nærmeste kafé, uten wifi, og blogger på mobilen min (tungvint!) Jeg sitter her og researcher 'rettferdige klær' og prøver å finne ut av systemet. Til nå virker det som et eneste stort rot. Alt er infiltrert i hverandre og nærmest umulig å finne ut av for en som meg, som vil vite akkurat hvor jeg nå kan kjøpe klær, uten å bli ribba totalt. "Du kan aldri være sikker på om du får rettferdige klær," mener en talsmann for Varner-gruppen, "men det betyr ikke at du ikke kan gjøre noe."
Bangladesh dukker stadig opp som et av verstingstedene for urettferdig behandling av arbeidere. Varner-gruppen (Carlings, Bik Bok, Cubus...) virker i alle fall som om de er tydelig bevisste, selv om de ikke kan garantere noe. De sier også at de ikke avslutter handel om leverandøren viser seg å utnytte arbeiderne, men prøver å forhandle med dem. Hennes & Mauritz har blitt kåret til "verste butikk" og var svært sent ute med å legge ut lister over leverandører. Det fins visst flere nettbutikker som er bevisste på "rettferdige klær," men de fleste av dem er temmelig dyre. Og kanskje mest interessant, uttalelser om hvor aktuelt dette er i de fleste land, spesielt blant ungdommer, men ikke i Norge, blir nevnt. Vi er visst "sent ute" med å bry oss.

Jeg leser og leser og får flere og flere spørsmål samtidig som jeg lærer. Hvis dette er for lite på dagsorden, er det på tide at vi gjør noe med det! Da er det jammen tid for å snakke om det, diskutere, ta bevisste valg og gjerne undersøke klesbutikker og stille spørsmål. Hva er det med Norge at vi ligger så langt etter i dette? Vi som er rikest og har mest, skal vi også ha billigst klær uten å kjenne på hvilke konsekvenser dette har for de som i verste fall ofrer livene for at vi skal få dem? Ville det ikke være mest naturlig at vi som har så mye var villige til å finne ut av dette og til og med betale mer for klærne vi går i?

Hm... Jeg sitter her og ser ned på klærne mine. Kjole kjøpt på Target på Hawaii, cardigan også... Flaks! Så ser jeg på taggen: Made in China. Klærne var hverken dyre eller spesielt billige. Er Target OK? Jeg må finne mer ut av dette. Jeg tror ikke det skjer på en dag eller en uke. Men jeg må begynne å forholde meg mer til dette, på en eller annen måte!

søndag 17. juli 2016

Good bye Hawaii

I've been a bit uncertain what to write and blog about after coming home from Hawaii a week ago. It's not that there's not lots to tell, there is, but I think it's more what the visit was about that makes me feel unsure. Because it was about saying good bye, and that is never easy.

Welcoming something new is always more fun. Starting a new book instead of finishing the old one. Buying new clothes instead of cleaning the closet and getting rid of the old. New things speak of hope and joy. Finishing speaks of.... grief? Sadness? Loss? Bittersweet memories? Because you can never go back to that exact time to make it new again. You'll never have a second chance at making the first impression and those first choices, and you have to accept, or try to accept what happened, the good and the bad, close the door and move on. Something inside us wants to stay and not move on at times, I think.

I wanted to keep the apartment in Hawaii partly because I didn't want to close the door to Hawaii and Youth with a mission and all I loved there. I wanted to live there some day, or live there in my mind, or at least go visiting often. I didn't want to let go of the dream of what could happen in the future. By putting the apartment out on the market I was making a statement to close and move on. That is not easy when Hawaii has been my home for 5 years. Three in the late 90's, and in 2013/14 when doors surprisingly opened to go back and live there again. When I bought the place I thought I might grow old there, hopefully live in three countries for a very long time. Retirement under the palms sounded great to me, of course after many dreams fulfilled while living there. That's why I for so long could not understand and accept that I might have to sell it, only a year and a half after I bought it. It didn't make any sense to me. Was I really finished here? What about all the things I dreamed about that hadn't come through yet? I was filled with sadness and sorrow. Was this really it?

After a slow struggle I gave in and put it on the market 1 year and 9 months after I bought it. The process has been hard, and going through all my stuff there to see what to keep, give away and sell was emotionally so draining I fell asleep afterwards. I had built a home there. I had Christmas stuff I planned to take out in December. I had all kind of little things hidden away for use when I would need it. I had furnished the place so it would be perfect for me and the other girls. So much time, so much money, so much planning. All those hours on Craigslist (jf finn.no), on Target.com and Walmart.com, and having friends with trucks drive me around to look for beds, closets, couch, cups and plates and decoration. So much of my heart.

Luckily I had Christina and Lukas with me. I am so glad. Christina honestly did most of the cleansing out, picked up stuff: "Do you want to keep it? Yes or no?" and decided where to put it and what to do with it. She took control while all I could do was sit there. Also over the showings (visninger), being my personal low-budget interior designer and helping me decorate the place for the new pictures and showings. We vacuumed and cleaned and gave away and sold, and my amazing realtor (eiendomsmegler)/handy man (alt mulig mann!) cleaned out a nice little nest of cockroaches (kakkerlakker) hidden away in the kitchen. Well, enough about that event...

In between we had a lot of fun and got to meet up with all our loved ones, cruising around in not only one, but two cars we borrowed for free. I came home a lot whiter than Lukas and Christina who were nearly black. I said it was because I did all the work and they had all the fun, but that's not really true. I'll have to continue to work on my tan in Norway then... but that does not seem to happen this summer...

So here I am... back in Norway, I am missing people back there, and it is hard to know I might not see them again in a long time. When will the doors open up to go back? Will they ever? I don't know. All I can do is to say good bye to Hawaii, close this chapter and move on to next. Who knows why this happened and what is going to happen next?

 



Traveling to Hawaii was a story of its own. All the 3 planes were delayed and the last one was 4-5 hours after already waiting 4. Lukas did his first 24 hours awake (døgning) while Christina and I were "dying" towards the end.

My great room mate Linn from Sweden and Sam, my good friend - I hope I will see you guys again, in Hawaii, Sweden, London or somewhere else in the world!

Monday morning worship, every week from 8 to 9. A great beginning of the new week to gather together to worship God

Having fun at the pool with Opal and Rosy that I have come to love. I will miss you Kari, and you Cameron and all your beautiful five kids!

A typical Hawaiian breakfast, as good as it gets!

Saying bye and leaving home


On our way to leave, going past pool where we spent so many days with friends and the BBQ area in my apartment complex, knowing I will miss the place a lot