søndag 27. november 2016

Å ikke takle livet selv...

Jeg fylte nettopp 38 og nærmer meg 40-årene med stormskritt. Selv om det har vært for travelt i det siste til å skikkelig reflektere over det, så merker jeg jo at det å bli eldre gjør noe med en. Tanken har slått meg at jeg i en alder av 38 år er på vei mot et opphold på Modum Bad, hvor andre bestemmer når vi må stå opp og når vi skal spise, og andre krav, som felles trening minst en gang i uka. Snakk om å være tilbake på barnestadiet! En 3 måneder lang leirskole hvor andre bestemmer de mest banale ting i livet ditt. Ved innleggelse på Modum, er det flere typer terapi en må være med på, blant annet gruppeterapi hvor jeg nå skal begynne og åpne meg om livet mitt til totalt ukjente folk. Selv om jeg ikke har lyst. Kanskje jeg noen av dagene hverken føler meg særlig positiv eller meddelsom, og kanskje det til og med er noen på gruppa jeg kommer til å mislike etter hvert. Allikevel må jeg altså daglig være rundt dem, og ikke bare det, men også dele de mest intime betroelser. For ikke å snakke om alt jeg må lytte til... utbrente personer, deprimerte personer, sinte historier, triste historier, kjedelige historier... både når det passer meg, og ikke. Uansett hva jeg kunne tenke meg, blir dette min nye hverdag de neste 3 månedene.

Mange har kommentert hvor heldig jeg er som har kommet inn på Modum Bad, og jeg er hjertens enig. Dypest sett vet jeg at jeg trenger å reise, og jeg er takknemlig for at det fins et slikt sted, og at jeg kanskje kan få hjelp. Allikevel er det ganger jeg føler meg trassig og har hatt lyst til å si - "javel, så dra der selv da!" eller "heldig og heldig! Jeg drar jo ikke akkurat fordi jeg har lyst!" For det har jeg ikke. Det er faktisk det siste jeg kunne tenke meg akkurat nå. For 3 måneder siden fikk jeg en jobb jeg trivs kjempegodt i. Jeg elsker å bruke meg selv og lære nye ting. I tillegg ble jeg endelig bofast igjen, renoverte leiligheten og brukte uker på å flytte inn. Så skal jeg plutselig stikke av igjen. Det passer meg dårlig. Jeg er en frysepinne, og alle vet at Østlandet har kaldere vintre. Jeg vet at det fort kan bli 20 minus der oppe (borte?). Hvordan skal jeg holde ut i kulda? Og hva skal jeg gjøre i helgene? Modum er langt fra folk, du må ta taxi for å komme til nærmeste tettsted, og fra flyplassen må en ta både tog, buss og så taxi for å komme fram! Lange turer i 20 minusgrader i skogen? Sitte på rommet og lese bøker hele helger?




I kveld var jeg på en jentefest i menigheten, hvor Gina Gjerme fra Saltkirken talte. Det var også morsom underholdning, tre-retters middag og mingling, men da Gina fortalte om Maria fra Bibelen, slo det meg hvor kjipt det er å kjenne på at jeg ikke takler livet mitt, så lite at jeg faktisk trenger behandling på et sted langt borte i gokk, uten garanti for at jeg vil bli bedre. Jeg kjente på en dyp sårbarhet inni meg. Gina fortalte om Maria, (ikke Jesu mor), men søster til Marta og Lasarus og god venn av Jesus, og hun påpekte at de tre gangene vi hører om henne i evangeliene så er hun på kne foran han. Den ene gangen kommer hun inn i et mannfolkselskap stikk i strid med datidens folkeskikk og heller nardussalve verdt en hel årslønn over føttene til Jesus, gråter og tørker dem med håret sitt. Slik viser hun sin kjærlighet og takknemlighet. En annen gang, mens søsteren Marta er travelt opptatt med å servere Jesus mat, sitter hun rolig ved føttene hans og bare lytter til han. Og en tredje gang, når Lasarus er død og Jesus kommer langveisfra kaster hun seg for føttene hans og gråter og roper at om han hadde vært der før, ville ikke broren hennes vært død.


Jeg kjente en lengsel etter å både lytte til Jesus og å vise min takknemlighet, men aller mest kjente jeg meg igjen i fortvilelsen den gangen Maria kaster seg ned foran føttene hans i sorg. Det er tøft å kjenne at det er deler av livet mitt jeg ikke takler selv, at jeg trenger hjelp av andre, at jeg må være svak i lang tid framover.

Den kjente og kjære presten Karsten Isachsen sa på dødsleiet i januar, at det vanskeligste et menneske kan gjøre er å la seg elske. Det har jeg tenkt mye på siden. Det kan være tøft å elske andre, både de en ikke liker, og de en er glad i, det kan være vanskelig å elske noen med problem, men å la andre elske en selv, når en er på det svakeste, tror jeg er enda tøffere. Det krever stor ydmykhet og vilje til å ta i mot uten å kunne gi noe tilbake.

Den reisen er det jeg skal ut på nå. Og den reisen er det jeg ikke er særlig lysten på. Jeg vil ikke være svak. Jeg vil ikke at andre skal se meg, og måtte elske meg i min svakhet.

Men i kveld, etter at Gina hadde snakket til oss damene, innrømmet jeg for Jesus min fortvilelse over å ikke takle livet selv, og fortalte han hvor vondt det føltes, akkurat slik Maria gjorde for flere tusen år siden.

tirsdag 15. november 2016

På dypet... Kjære lesere!

Hei alle lesere... jeg vet ikke helt hvem dere er. De siste månedene har det vært et økende antall lesere... 3-400 hits de 24 timene etter ar jeg la ut et innlegg og helt opp til over 600 (og nærmere 1000 på det siste) på de siste innleggene... og siden de aller fleste hit'ene kommer med en gang jeg har lagt det ut på Facebook regner jeg med at de fleste av dere er FB-venner, altså generelt venner, bekjente eller folk jeg i alle fall har truffet. Uansett, veldig kjekt at så mange (syns i alle fall jeg) leser det jeg skriver. Jeg føler meg beæret, jeg føler det som et ansvar.

Av og til må jeg innrømme at jeg lurer på hvem dere er. Det var lettere å tenke seg til hvem dere kunne være da jeg hadde en 40-60 hits. Nå er det så mange flere, det må vel bety at mange av dere er veldig perifere bekjente, kanskje noen jeg ikke en gang kjenner lenger, eller venner av venner når jeg legger det ut under 'offentlig'?

Uansett... For noen av dere er det ukjent, for andre som har fulgt bloggen min lenge eller kjenner meg, har dere kanskje hørt det - det har ikke vært en hemmelighet at jeg har slitt med psykiske problem i større og mindre grad i mange år. Jeg har skrevet det mange ganger mellom linjene og noen ganger ganske direkte (blant annet når jeg har skrytt av for eksempel Kroppsbevissthetsterapi) og jeg har også vært ganske åpen om mye av sorgen jeg har gjennomgått da far ble syk, og så døde. Men selv om det kan være ganske kjent, så har jeg aldri skrevet det rett ut, som nå.

Ja, og det er vanskelig å skrive det svart på hvitt, selv om de fleste som vil lese dette vet hvem jeg er. Og ja, det er vanskelig selv om det aldri egentlig har vært en hemmelighet. Jeg har vært svært nøye med å holde det private fra det personlige, og å gå i dybden på utfordringene mine har til nå tilhørt det private. Men her velger jeg altså å være åpen om noe av det.

For et par uker siden fikk jeg en overraskende telefon fra Modum Bad. Jeg har stått i kø lenge for å komme til behandling hos dem og regnet med det ville ta mange måneder før det ble ledig. Men plutselig, ut av det blå ringte de og spurte om jeg kunne komme om noen uker! Jeg fikk nesten sjokk og visste ikke hva jeg skulle si. Etter to dagers betenkningstid ble det avgjort at 28.november reiser jeg på et 3-måneders opplegg der. Og jeg som endelig hadde slått meg ned på Bryne etter 3 år rundt omkring! Vel, vel... da var det bare å pakke igjen!

Endelig tror jeg at jeg kan få hjelp, virkelig hjelp, og selv om jeg er sliten, har jeg et gryende håp. Hovedgrunnen til at jeg skal på et lengre opphold der er for å bearbeide tidlige barndomstraumer fra tida før jeg kom til Norge, som sterkt har påvirket livet mitt, spesielt som voksen. Håpet er at det er mulig å gjenopprette noen av skadene som skjedde da, skader som er vanskelige å forstå og forklare. Kanskje er det mulighet for bedring. Kanskje er det rett hjelp å få. Kanskje. Kanskje.

For dere som ikke har hørt om det før er Modum Bad et privat behandlingssted med kristne røtter, tidligere brukt som kurbad, og i dag også til sjelesorg. Det er et nydelig landsted i Vikersund, med vakker natur og villaer og uthus og paviljonger, langt fra folk, og ser ut som om det er tatt rett ut av en bok av Astrid Lindgren. Modum Bad blir brukt til blant annet hjelp til folk med psykiske problem. Det er unikt i og med at de fokuserer på det holistiske mennesket - det jeg tror er hele mennesket; ånd, sjel og kropp. For mange pasienter som har prøvd alt har dette blitt det siste stoppestedet. Uten at jeg vet tallene har de et veldig godt rykte, og jeg har hørt at utallige endelig har fått rett hjelp etter mange år i systemet.

Så kjære lesere, nye og gamle, da blir det kanskje stille herfra for en stund. Eller - om mulig blir jeg veldig inspirert og blogger masse. Uansett takk for at dere vil lese det jeg skriver, takk til dere som har oppmuntret meg og kommentert, til dere som har kritisert (ja, jeg hører gjerne på kritikk og tar det meste til meg!) og takk for at jeg får ha dette lille rommet hvor jeg kan debattere og samtidig vise litt av meg og livet mitt, rett og slett LIFE - as I know it.

onsdag 9. november 2016

Nei, amerikanerne er ikke gale!

"Jeg tror Trump vinner," sa Christina i går kveld, lenge før vi var i nærheten av å vite noe, "jeg har følt det hele tida."

"Du burde skrive et blogginnlegg om grunner til å stemme på Trump," skrev David, en gammel kamerat, til meg i går, etter at vi hadde ledd av et FB-innlegg han skrev i mars om hvor utrolig morsom og sprø valgkampen var, hvor skjønt enige vi var om at det aldri kom til å gå lengre, og at Trump selvfølgelig ikke ville vinne. Det var rart å lese vår oppfatning i mars med alt som har skjedd etterpå. "Det tør jeg ikke!" svarte jeg.

Jeg hevet øyenbrynene i dag morres da jeg så at det var han som hadde vunnet, men ikke stort mer. Jeg var ikke veldig overraska, og er heller ikke overraska over alle sjokkerte nordmenn. En av grunnene er kanskje at jeg har fulgt med på amerikanske nyheter og pratet med amerikanere, mens jeg har vært hoderystende til norske medier som bare har vinklet valget fra en synsvinkel: At vi burde stemme Clinton selv om hun er korrupt, for Trump er gal.

Men selv om, jada, det er sprøtt, og ja, det har vært den villeste og mest nedverdigende valgkampen noen sinne, og ja, Trump selv er kanskje gal og sier og gjør en hel haug med sprø uforståelige ting, så tror jeg faktisk ikke at det amerikanske folket er hverken gale eller dumme. Vi i Skandinavia, og da spesielt media, har bare aldri prøvd å virkelig forstå dem eller de underliggende grunnene til at dette skjedde.


- Er du klar over hvordan by etter by har blitt lagt øde i USA det siste tiåret? Store byer fulle av liv, tettsteder, ser i dag ut som spøkelsesbyer.
- Er du klar over hvem det er som har fått økt skatten de siste årene? Vanlige hardt arbeidende familiefedre og mødre og de med små bedrifter som prøver å holde på de få arbeiderne de har og overleve. Det er disse som betaler for Obama-CARE.
- Er du klar over at det bor millioner (MILLIONER!) av meksikanere ulovlig i USA, som sender ca 24 milliarder kroner til Mexico hvert år, penger som selvfølgelig kunne blitt brukt innad i USA.
- Er du klar over hvor mange amerikanske bedrifter som har flytta ut av USA de siste årene under Obama, og hvor mange som har blitt arbeidsledige av den grunn?
- Visste du at Clinton er for at du kan ta abort på foster nesten helt fram til barnet blir født?
- Visste du at hvis Clinton hadde blitt valgt så hadde hun blitt sittende bare 4 eller 8 år, men at 1, og kanskje så mye som 2-5 av de 9 høyestesrettsdommerene (som mange mener har den reelle makten i USA, og hvor de tre eldste er mellom 77 og 83 år nå!), kunne blitt liberale demokrater som satt på livstid. Aner du hvilke konsekvenser det ville fått for skole, tro, kristne, muslimer, økonomi, loven...? I dag er det 4 konservative dommere, 4 liberale, og en ledig stilling, og Obama prøvde selvfølgelig å velge en liberal, mens republikanerne har fått utsatt dette med håp om at en republikaner ville vinne presidentvalget slik at de kunne få inn en dommer som står for deres verdier.
- Visste du at på 8 år har Obama forverret forholdet til Israel mer enn kanskje noen annen president (som er viktig for mange amerikanere, også økonomisk, det bor mange israelere i USA som driver forretninger, osv.)?
- Visste du at under Obama har millioner følt at de har mista friheten? Har vi glemt hvordan han avlyttet Tysklands president Angela Merkel, og har forandret lovene slik at overvåking er mer vanlig enn noen gang?
- Visste du at de siste 7 årene har Obama doblet en allerede ekstrem gjeld til utlandet? Den er nå på 19 TRILLIONER DOLLAR!
- Visste du at hvis Hillary ble president så ville det være stor sjans for at hun ville bli tiltalt og "impeached", og i så fall ville hun blitt fratatt presidentvervet?
- Var du klar over at mange har gode grunner til å mene at IS oppstod på grunn av politikken Obama har ført disse årene, og mener at IS kunne vært unngått?

Amerikanerne er hverken dumme eller gale. Jeg sa litt flåsete til Christina og Magnar i går - at enten blir det 3. verdens krig (hvis Trump vinner og jamfør hans uttalelser om NATO, Nord Korea, Putin, Mexico, osv) eller (hvis han taper) så blir det revolusjon og opprør, kanskje til og med borgerkrig. Tror dere det dere har sett av USA det siste året hadde vært over om han tapte? Nei, det er nativt, mener jeg, det er dype, underliggende årsaker til at amerikanerne stemmer på Trump, og ikke nødvendigvis på han, men på det republikanske partiet, på en stor endring, på at noen er sterk (eller gal) nok til å reversere det som har skjedd de siste årene. Jeg er redd at om Clinton hadde vunnet, ville hundre tusenvis av mennesker demonstrert, opptøyer kunne skjedd over alt i landet, og at det potensielt kunne blitt veldig alvorlig.

Jeg er ikke USA-spesialist, og det jeg har nevnt her er nok bare toppen av isfjellet. Jeg kunne fortalt om "The 2nd amendment" - retten til å bære våpen, og hvor dypt den sitter i ryggmargen til mange amerikanere, og hvorfor...  Jeg kunne dratt opp loven som høyesterett nettopp omgjorde, som gjør homofile ekteskap lovlige, og hvilke konsekvenser det får for det amerikanske samfunnet, men dette er også en helt egen bloggpost. Jeg kunne nevnt hva som har skjedd med militæret de siste årene. Det fins mange flere grunner. Jeg har oppegående amerikanske venner som stemmer Trump fordi de er oppriktig bekymra for landet sitt og utviklingen der, de vil ikke ha mer av det samme (Clinton), men en endring. Hvorfor har vi ikke hørt om dette i norsk media? Det lurer jeg på. Det er kanskje ikke amerikanerne som er gale.

mandag 7. november 2016

What girls talk about on girl trips

So what's going on these days? Quite a lot. I think I found my dream job, working for persecuted authors, working in a culture house/literature house/library with so many gifted people, so many opportunities for me, I am doing ten things at the same time and I love it. But though it in many ways is a dream job, I've also had thoughts that I am working for and promoting others. What about my own dreams I had to be a singer or a writer..? Or give my life on the mission field? What about my old dreams?


I went to a cabin trip the last days of October with three girlfriends that made this theme come up. I brought ten nail polishes, lots of equipment for nail treatment, and on beforehand we sent each other pictures of girls having pillow fights and pretending to perform in their night gown, like most men think we do on girls night and girl trips (or don't they?). Though I intended to bring out my stuff so we could all chatter and paint our nails, we forgot about it, but had a little shopping trip to Egersund and other than that spent all weekend inside the cabin with a cozy fireplace, great food and cooking (I was a jolly eater as usual, and enjoyed putting the dishes in the washing machine and let the others cook!) and lots and lots of talks.

If men think we only have pillow fights, paint our toe nails, dance around in our underwear and gossip, they should have been a fly on the wall that week-end. We had serious discussions, even a bit heated ones - what was it about again?! Oh yeah, peace and war, politics, religion and all that good stuff. Ellinor brought up the article I just posted (in Norwegian) - Whatever you do, don't follow your dream - and don't tell your kids to follow their dream. At first, just having found a dream job, and generally always tried to follow my heart and thought I was suppose to do so, I disagreed. But not for long. When we discussed this new 'helicopter generation', with their concerned parents circling above at all times, how the children constantly are being told that they can do whatever they want to, that the sky is the limit - I'm wondering if we might potentially set the bar too high for them. This generation has been taken way more serious than I ever was, to the point where it is almost expected that parents call and expect special treatment from teachers and doctors ("My son played a soccer tournament this week-end, we therefore decided to keep him home from school today", ect...). Fueled by social media and each other - we read (and I saw it with my own eyes too, as a teacher in High school and Junior High) about them pushing themselves to become the top of the crop, striving to live up to what they believe the society expects of them. On the other side this is a generation (at least in Norway) known for increasing mental problems and struggles to even finish High school. A large amount of them end up on welfare early on. Do we prepare them for real life? Do we teach them that life can be really hard, that not everyone will get a job in oil business paying $100 000-200 000 coming out of college..? Do we let them know that even if your deepest desires and dreams might not be fulfilled, you can still have a good life? And by the way, you're okay.

Ellinor shared about a friend whose parents had told her: "Do something useful with your life." ("Gjør noe nyttig med livet ditt.") I thought that was such a great advice, focusing on finding something useful to do instead of chasing a lofty dream. If we all dream about becoming famous and rich, well, it will not happen to all of us. Maybe we should focus more on telling the kids to by all means use their talents, their minds, but do it to find something useful to do..? Maybe everyone won't need University degrees, maybe some will find a good enough job in a department store, lift up "yrkesutdanning" (starting a skilled school/practice at High school age, without having to go to college) and even staying at home with kids as a job (I can't think of a harder or more useful job!).

Coming home from this cabin trip, painting my nails all by myself on my couch instead, I realized that I really have a dream job, though I'm not promoting myself, my voice, my talents, but somebody elses. It's okay. I'm doing something useful for somebody else, I'm promoting the right to speak, focusing on careers of those who do not have that chance in their own country, I'm promoting culture and art and the beauty of it.


Well, I kind of wanted this blogpost to be a bit on the light side, haha, I was gonna write about nail polish and girl stuff, but seems like I'm unable the last years to blog the way I did before, about random stuff - make up, cockroaches, movies, light weight CD's - and whatever ditzy thing came into my head. But I'll try really hard to be more shallow later on, and I will say a thing or two about nail polish here at the end (because girls on girl trips do talk about girlie stuff too!). If you wanna go cheap, go for Isadora. The brush is broad and very good, and the polish lasts longer than most cheap ones. Or listen to Mindy, my American friend who introduced me to OPI! Great classic colors, lasts for a pretty long time.

Maybe we should do more of what guys think we do on our next trip - have pillow fights and eat pop corn, do each other's hair and make up and giggle and talk about absolutely super shallow stuff. Or maybe the thing about good friends is that you can do both - laugh hysterically and open your heart and discuss very serious matters. After all, we are the sex who can do multiple things at the same time ;-)

søndag 30. oktober 2016

Johaug og Hanvold: Har media gått amok?

I det siste året har det skjedd noe med meg når det gjelder forhold til medier. Jeg stoler ikke lenger på dem slik som før, og jeg har en økende skepsis til motivene deres, bakgrunnsinformasjonen og holdningen, og tidvis mistanke om politisk agenda (er NRK eid av den røde siden, f eks?).

Jeg har nok blitt påvirka av å bo utenlands og oppdage at media er veldig annerledes i USA, og sikkert på godt og vondt. Jeg opplever at det der er mer rom for mangfold og mindre politisk korrekthet. Det er greit at folk er veldig uenige, det er greit at noen offentlig mener og gjør noe som er veldig annerledes... det er mindre fallhøyde for å si noe utenfor boksen (vel, og Trump er nok et ekstremt eksempel på dette!).

Jeg har begynt mer og mer å se på media som en maktinstans, og hatt en del tanker om hvor mye makt de tilsynelatende har versus hvor mye de kanskje burde ha..?

Photo credit NRKMen aller mest reagerer jeg på det jeg opplever som personhetsing. Midt i Johaugsaken kjenner jeg at jeg får vondt i magen. Det har blitt ubehagelig å lese den massive kritikken hun blir utsatt for og jeg blir mer og mer kritisk til det jeg opplever som personhetsing. Den siste tida har jeg skrolla videre og ikke lest noe om henne. Jeg orker ikke lese mer kritikk. Stakkars jente, om hun så er skyldig eller uskyldig. Er det mulig å leve videre og gå på ski for henne i framtida om hun skulle være uskyldig? Har ikke kritikken gått litt langt når den får de andre langrennsløperne til å bli livredde og vurdere å legge opp? Hva skjedde med 'uskyldig til det motsatte er bevist'? Bedre er det ikke med mediene i andre land som godter seg over 'fallet hennes'. Hvordan har vi havnet her, tenker jeg. Hvordan hadde det vært om vi og jobben vår skulle under lupen? Om den minste feil som rådgiver/fribykoordinator kunne fått meg uthengt og ødelagt ryktet mitt?


Photo credit Visjon NorgeDen siste uka har jeg lest artikkel etter artikkel om Jan Hanvold i Visjon Norge. Jeg har mange kritiske tanker og meninger om han og TV-stasjonen hans. Jeg har diskutert dem med både uenige og enige kjentfolk, blant dem flere som elsker TV-kanalen, og jeg har jeg prøvd å møte den med åpenhet og respekt. Mange av de som elsker musikkinnslagene og blir oppmuntra av talene hans forklarer hvor gavmild han er og hvor mye tid på TV han bruker til å samle inn penger til andre, for eksempel barnebyer i Moldova. Visste du at Visjon Norge driver hjelpearbeid i sju land, blant annet Estland, Kongo og Kenya? Eller at mange av sendingene hans er fra barnebyene i Moldova og filmer det som skjer der, ofte med Hanvold selv som besøkende?

Jeg syns det er viktig å sette søkelyset på kritikkverdige forhold i hans TV-selskap, men til nå opplever jeg at dette mest har blitt et ensidig mediesirkus uten like. Er det mulig å angripe en person mer uten å tilkjennegi og fokusere noe på alt det positive han har gjort? Til nå har jeg lest få artikler som virker balansert (jeg har ikke lest alt), det formelig drypper hån fra noen av innleggene. Etter litt leting fant jeg én positiv kommentar; et klipp nederst i en artikkel på nrk.no om en uføretrygdet, pensjonert enke som gav 800 kroner månedlig, som fortalte hvor mye programmene betydde for henne. Unnskyld meg, men det skriker av stigmatisering! Hva med å også nevne paret i 40-årene fra Oslo, som jobber fulltid og har romslig økonomi, to barn og tre barnebarn og som liker å se på sendingene fra Moldova og høre på sangene som spilles på kveldene? Eller å få et intervju med noen av de jeg kjenner, helt vanlige folk (både single og med familie, i arbeid og uten) som syns det er herlig å se på noe annet enn Gullruta og Farmen og nyhetssendinger stappfulle av det amerikanske valget? Hva med å gi litt spalteplass til læreren som egentlig var kritisk innstilt, men som nå sier han ble helbredet og har vært frisk i årevis etterpå, og at livet har blitt mye bedre etter at han begynte å se på TV-kanalen? Til tross for at jeg er enig i en del av kritikken mot Hanvold, kjenner jeg allikevel at jeg blir sint på vegne av alle de som blir og har blitt, ja rett og slett velsigna, av TV-sendingene hans.

Jeg er ikke journalist, men jeg er storleser av nyheter og har en jobb som fokuserer på ytringsfrihet. Men hva når den helst gir rom for 'politisk korrekte' stemmer? Hva hvis den blir brukt til å 'ta folk' og kjøre dem i grøfta? Hva når den ikke viser vilje til å framstille hele sannheten i en sak?

Jeg vet ikke om jeg er mest skuffa eller sint. Eller om jeg har mista troa og begynt å ta mediene med en klype salt og er økende skeptisk til det jeg leser? Kanskje jeg har resignert og tenker at dette er et synlig resultat av at media er i krise, hvor flere og flere tyr til tabloid for å selge og unngå oppsigelser. Kanskje jeg må begynne og sile mer hvilke kanaler jeg velger å lytte til og ikke?

Et tegn på at synet mitt på media endrer seg er følelsen jeg sitter med nå. Jeg er redd for å legge ut dette blogginnlegget. Ikke for å få andre synspunkt og kommentarer, men for å si noe som kanskje er politisk ukorrekt, støte noen eller for å få stygge tilbakemeldinger. Eller taushet... Jeg er redd for å støtte noen som for tida blir kritisert og harselert med over hele Norges land.

Nå er jo dette bare et blogginnlegg lagt ut på min egen blogg og Facebookside, men jeg merker meg allikevel frykten min, og medias overskrifter og innhold om dagen, og er redd at dette dypest sett gjør noe med oss, frykt for å gjøre feil og synkende mot til å stå opp for det vi tror på og å være annerledes, om konsekvensen kan være å bli møtt slik som Johaug og Hanvold har blitt. Da er det enklest å heller la være.

lørdag 22. oktober 2016

Renate flytter hjem.

Jeg har nettopp flytta tilbake i den gamle leiligheten min på Bryne. Det står kasser og sekker og all slags krimskrams i alle rom - hammer og spiker, bossekker med søppel, malingsspann og en mengde knick knacks jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med. Jeg har bodd borte i 3 år - i utlandet og hos all slags venner og familie, og har samla meg opp en del ting over alt - som samla blant annet betyr 3 barberhøvler og 3-4 shampoer, og at jeg har levd uten halvparten av klærne mine uansett hvor jeg har bodd. Det har stått hos mor i forskjellige rom, boder og på loftet, hos søsteren min, hos Anett, som jeg bodde hos, på Lura... i boden i leiligheten på Bryne, i selve leiligheten og i den på Hawaii. Ting og tang over alt. For et salig kaos, og for et arbeid å samle alt sammen til en plass igjen! Nesten som om jeg samler biter av livet mitt...

Jeg kjente det i magen da jeg dro med første flyttelass til Bryne i slutten av sist uke, spesielt da jeg kom gjennom rundkjøringen med Shell og kirka på venstre side... nå var jeg visst tilbake igjen. Det var en bitteliten følelse av nederlag i magen. Det var jo en grunn til at jeg forlot Bryne for 3 år siden, og det var grunner til at jeg har bodd på Sandnes og i Verdalen det siste året. Jobb i Stavanger, nye venner i Sandnes, og planer om å kjøpe eller leie i Sandnes.... det gikk ikke slik jeg hadde tenkt. Igjen.

En av grunnene til at jeg forlot Bryne, som er et sted jeg også elsker, og hvor jeg har mange av de beste vennene mine, var at det føltes for lite. Det begynte å bli trangt. Litt vel etablert kanskje for en singel masterstudent? (på den tida) Jeg følte at alt og alle begynte å ligne hverandre og at det kanskje var litt lite rom for nye impulser og å være annerledes. Jeg fikk ikke puste. I tillegg har Bryne for meg i de årene vært assosiert med mye vekst, men også mye smerte. Mye problem. Mye tungt. Da jeg kom for å inspisere leiligheten etter at leieboerne hadde flyttet ut, kjente jeg tungsinn komme over meg. Dette var ikke mitt hjem. Her ville jeg ikke bo. Alt virket forfallent og slitt, og selv om det rommet mange av mine ting, orket jeg ikke tanken på å flytte rett inn. Dermed begynte en omfattende prosess, inspirert av familie og venner, til å fornye leiligheten og gjøre den til min. Å `vaske ut´ de ulike leieboerne og alt det tunge fra fortida.


Denne seksjonen stod i kjelleren i Misjonskjerka og skulle hives, da jeg "fakka den". Den har nok sett sine bedre dager nå...

Hvitt hvitt hvitt, alt i leiligheten var hvitt. Sånn var det jo på tidlig 2000-tallet! Og gjerne en lettere klisjéfylt tekst med løkkeskrift på veggen.

Rart å være i en leilighet jeg har eid i 11 år og føle at den var noen andres, ikke min...


Jeg gjorde vågale valg (til å være meg i alle fall), og dyre valg (til å være meg i alle fall). Jeg fikk et malerfirma (og ikke "venner og pizza-maling") til å komme og male alle vegger og tak, og i tre av rommene valgte jeg farger på alle veggene ("å male bare én vegg er så 2010!" sa Cathrine og Christina, som har mer greie på sånt enn meg). Det ble mørke farger i stua og på hovedsoverommet og jeg følte meg veldig dristig. Så kjøpte jeg det minste TV som var å oppdrive (hva har skjedd her? De hadde bare gigafjernsyn hos Expert og Elkjøp og kun 2 valg i 32-tommers. Jeg kunne få mye større TV til samme prisen, men holder på at jeg ikke vil at den skal dominere stua!), ferdige klikkplater til kjøkken (i stedet for fliser), og fant en nydelig skjenk på finn.no som Magnar og jeg halte og dro ned en smal vinkeltrapp i Stavanger og med nød og neppe (og litt bønn) fikk inn i bilen.

Før handelen kvitta jeg meg med masse inventar; den hvite seksjonen som egentlig skulle kastes, skinnlenestolene til mor og far fra 70-tallet, bokhyllene jeg fikk i 1.klasse som jeg har malt grå for at de skulle overleve noen år til - og så begynte jeg å male til den store medalje; senga mi, hyller, badeskapene far lagde til meg på begynnelsen av 2000-tallet... Neste steg er å få opp TV og klikkplatene, og kanskje kjøpe nye flotte lameller eller persienner. Og etter hvert finne et par fine lenestoler på finn.no. "Hm... du er en sånn klassisk bohem, du Renate!" sa Cathrine, og det følte jeg virkelig traff. Ja, jeg liker å spare, jeg liker ikke å kaste ting, jeg liker gjenbruk, og går aldri av veien for et godt kjøp, men jeg liker også at ting er skikkelig og fint og klassisk, og farger som svart, grått og hvitt.... Jeg elsker dyr og fin sminke, er litt kresen med hvilke hår- og hudprodukter jeg bruker, men har ingen problem med å arve klær eller handle i billigbutikker eller fylle stua mi kun med 30-år gamle møbler.
Et av de få hjørnene jeg kunne ta bilde av, haha. Alt er jo enda så rotete og uferdig. Men soverommet mitt ble - overraskende og totalt imot min første vilje - mørk aubergine, altså lilla...

Kent var så kjekk å ta med seg Daniel og henge opp hyller og starte med å få opp TV-opphenget. Gleder meg til det kommer et TV her!

Resten av sofaen er virkelig rotete, men grått - totalt i mot høstens nyeste mote (i følge Cathrine), ble det altså!

Den fantastiske skjenken jeg bare eeeelsker som Magnar og jeg risikerte ryggene våre for å bære!

Og walk-in-closet i "sjøgløtt"-farge, og det føles som et lite stykke hav, såpass at jeg ikke enda har lukket dørene fordi jeg liker å ligge i senga og se inn. Første tanke var å male det rosa eller turkis, men glad jeg forandra mening der...


Endelig - etter to ukers arbeid, maling, kasting og kjøping - føltes leiligheten min som et hjem for meg igjen, og jeg kom med flyttelasset. Allikevel føles det snålt å bo på Bryne, til nå. Har jeg virkelig flytta tilbake igjen? Skal jeg virkelig bo her? Som med mange andre slike prosesser, vet jeg at jeg kommer til å måtte omfavne situasjonen, enten jeg liker den eller ikke, og jeg regner med at det er det som vil skje nå også. Det fantastiske undervurderte Time bibliotek som er 2 minutt å gå fra der jeg bor. Togstasjonen 3 minutt lengre borte som kjapt tar meg til jobb og mange andre plasser. Bedehuskirken i gåavstand. Den ene kaféen der du alltid treffer kjentfolk. Roen om kveldene. Jeg kommer nok til å elske det igjen, jeg kommer nok til å føle meg hjemme etter hvert, kanskje jeg til og med får nye venner her og opplever nye ting?

Det kommer. Jeg skal tidsnok få omfavnet det.

Men akkurat nå er det de eskene og sekkene, og den TV-eska på golvet som brenner mest.

tirsdag 4. oktober 2016

How hard it is to finish something good...

One major thing I forgot to mention in my last blogpost about why I quite my plan of moving to South Korea, was that I already in August 2015 sensed that the life I lived was coming to an end. Deep inside I had a feeling that my task was done. The problem was that I didn't want it to be.

I felt it while being in North Korea for the first time, and when talking to Morten Traavik there, and I think a part of me knew when I was asked to continue working with NT2 in October. Even when I said no, I was hoping for other doors to open up, and in my mind planning on moving to South Korea still.

Why is it so hard to stop doing something you love, even if it's about time? Even when you know deep inside that it's not gonna work. Why is it hard to leave something not good for you - like a relationship? When letting go of something bad I've understood that for me it's difficult to end it because it feels safe, and because it's all I know and the future is unsure, and I'd rather feel safe in something bad, than insecure facing something new. I guess this goes with ending something good too. I've found part of my identity in living the dream, doing what I do, and stopping and changing course is scary.


I struggled majorly with accepting my Dad's cancer and death, and there are still times when I don't want to accept it. The twist in this was that our relationship was good, but he was suffering and very ill. Of course I didn't want him to continue to suffer, but a selfish part of me still needed him to stay, for me. Life has not become the same after he passed away, and I wonder if it ever will. The last month I am thinking about him daily. Everything reminds me of him - a mountain, an ice cream (because he liked ice cream, memories of him buying us kids ice cream, or how he and Lukas - his grandchild - both are crazy about ice cream, or... and on and on), a rocking chair, men with beards, someone else calling out for their Dad, Jonah Mateo (my nephew) being born, knowing he will never know his grandfather, drinking coffee with my Mom, remembering how we used to be three of us zipping coffee together. He is everywhere, and then he disappears.

I didn't listen to the small voice telling me the Korea/Hawaii-life I lived was gonna end, because I didn't want it to, because it made the future too scary, because I still had so many dreams unfulfilled. And I didn't want to accept that Dad had terminal cancer, and would die, because it was too painful and because we had dreams together that had not yet taken place. But it still happened. And both episodes threw me into a big black hole (vakum).

Still when looking back I'm grateful for the little clues I got before it happened, because when it did, I feel like I was prepared. I'm grateful how I suddenly started to cry intensely one night though I at that point believed Dad only was suffering from pneumonia (lungebetennelse). And the sense one morning long before he died, that I had to let him go now... I look back at my last talk with Morten, and see that I already knew I wouldn't visit North Korea again any time soon. I was being prepared, slowly without knowing, and it gives me more peace to accept it today.


tirsdag 27. september 2016

So what really happened...

I had begun studying Korean and were planning on moving to South Korea. I had been living in three countries for a few years and wanted to continue gathering networks and organizations working in North Korea. I was motivated, dedicated and willing to commit my life to this. Suddenly I find myself being back in Norway, selling my apartment in Hawaii and getting a job (that I'm planning on staying in) as a 'Writer-in-residence coordinator'. What happened? Did I just quite and jump on to the next best thing? Did possibly living in North Korea scare me too much?

Well. Life is a journey, isn't it? And like a box of chocolate. You never know what you're gonna get. I never seem to get on beforehand what life is gonna throw at me. Somehow I'm often the most surprised at what happens, while others might have seen it coming a long time.


A year ago I was writing my thesis in Hawaii, living in my apartment there, hoping that new doors would open into North Korea, hoping to continue working with NT2 (Northern tribe 2), which I helped create (a gathering/network for workers in NK). I was regularly checking out schools and living accommodation in South Korea, planning on finishing my thesis in December 2015 and moving to South Korea in end of February 2016 to start full time Korean studies. I realized that if I really was gonna be effective, I would have to learn Korean. Since my first time visit there in 1997, this was something I'd been dodging, and it had been a process to accept that I would have to learn a horribly hard language and spend enormous effort doing so. I had finally caved in, even found a church there I really liked being in. I contemplated whether to live with the children at the orphanage I had researched or in dorms as a student. I even thought that if I ever married, he'd have to be Korean American or something, and have the same vision as me, to work for North Korea. If not, I was prepared to live as a single. Nothing could come before, and it excited and scared me that I was so dedicated that I was willing to put that before having my own family.

So I had people following me from many countries in the world. My church in Norway and friends financially supported the NK gathering we held and my travel to China and NK, half the readers of my blog were Americans, and some Koreans, Russians, some from Canada, Czech Republic, India, France, Ukraine and other random countries. Now most my readers are Norwegian, so many that I've contemplated not blogging in English any more. I sent out regular newsletters, attaching pictures and stories about what was going on on a deeper level than I could reveal on the blog and other social media. Friends, family, church, and others were thinking of me, praying for me, supporting me and most of all believing in me.


But things don't always go the way you expect, right? I didn't finish my thesis in December, and then not in January either. I was asked if I really thought moving to South Korea alone was a good idea, and since I hadn't found anyone to go with me, I saw their point. Then no door opened to continue working with the author/producer/artist Morten Traavik (who opened doors into NK for me) and I didn't have capacity to continue working with NT2 added to my studies. I realized full time Korean studies might not be realistic, and that even though I wanted to, moving there would be too hard for me. Other work relationships ended, and door after door closed on me.

I saw my dream vanish before my eyes, and all I had put so much time, effort and heart into fell apart. I thought of the children at the orphanage that I had promised to come back to. How many others, like me, had given that promise, and then never returned?


After a while I accepted reality, and allowed myself to let go of North Korea. I emptied my hands of all my plans, and focused on re-entry to Norway and finishing my studies. Maybe something else will come along some day, I hoped.


And then something did, much sooner than I expected, and much better. In my new job working for persecuted authors (mainly one from Syria), I get to do the same kind of things I used to, just with pay 💰! And all I've seen and learnt these years living in Hawaii and South Korea now seem to have been preparation for this.


It might take time to adjust and embrace it all. I might still dream about North Korea and keep the country and its people in my heart. One day I might visit the orphanage again, to not be the one who never came back. And maybe I can still make people aware of what I've seen and heard. I can still pray. I can still hope.

The journey took a different route than I expected. I suppose that's just life.


Normal, daily life in Pyongyang, North Korea. Young and old gather around a kiosk selling ice cream and snacks.

North Korea by night, in between South Korea (who lights up like a Christmas tree) and China, only one light is shining - in the capital city.
Photo credit: World at night


So in this chaotic season of my life, going for walks and crocheting have been a lifesaver!

Mohammad Habeeb, author-in-residence from Syria, arrived in Norway one year ago. I'm honored to work with and for him.
Photo credit:Sølvberget


søndag 18. september 2016

En spesiell uke

Et bilde kan si mer enn tusen ord, men et bilde kan også lyge. Hvem vet hva som egentlig foregikk da bildet ble tatt? Hvem vet hvilke ord som ble sagt, eller blikk som ble vekslet, eller hva personene følte?

Jeg har prøvd på både engelsk og norsk å skrive noe om hvordan det har vært å begynne i ny jobb - uten å helt klare sette ord på det. 

Jeg tror ikke jeg har blitt helt lurt av alle de glansede bildene på sosiale medier. Jeg vet mange av dem er oppstilt og at det fins en historie bak hvert eneste. I diskusjoner med folk har jeg blitt overraska over hvor mange som faktisk tror at folk har det sånn som det viser på bildene. Er det sant? Jeg har som regel tatt for gitt at de selvfølgelig ikke har det, og at flotte pyntelige bilder ofte kan være et forsøk på å skjule sannheten, eller behov for å vise noe som ikke eksisterer. Jeg vet at mine egne bilder selvfølgelig er utvalgt, det fins kritisk tenkning bak dem, og jeg vet at de bare gir et lite innblikk i livet mitt. Den jeg er og livet jeg lever er så mye mer - så mye verre, så mye bedre og så mye dypere og større. Og også - uendelig mye kjedeligere enn det kan se ut som. Jeg tar litt for gitt at alle egentlig vet dette. Folk kan vel umulig tro at Facebook-moments og Instagrambildene viser gjennomsnittet av livene til folk? Det er jo et utstillingsvindu og det er vi vel klar over? Livet mitt er jo virkelig ikke så pent, morsomt, koselig, gøy og dypt hele tida. Eller så tragisk (jeg har jo skrevet en del om sorg de siste årene).

Det vet dere vel. 


Eller gjør dere det?

Vel, uansett - siden jeg ikke klarer beskrive - hverken på engelsk eller norsk - hvordan den første måneden på jobb har vært, så se på bildene fra jobb denne uka 
- under Kapittels litteraturfestival i Stavanger, mitt første møte med norske forlag med mingling og vin, møte med Formannsskapet (da jeg hilste på en del politikere uten å vite hvem av dem som var ordføreren...), fest i Ledaal kongebolig med ordføreren i Stavanger, ICORN og fribyforfattere, vert for VIP-forfatterne på tur til Lysefjorden (med store hull i kunnskap om Lysefjorden og Prekestolen, og håp om at de stilte så få spørsmål som mulig) og være med som MC på 'Obstfelder på arabisk' på Efendi lørdag kveld, hvor jeg ikke var sikker på om jeg uttalte alle navnene riktig -
i lys av de følelsene som jeg har kjent sterkest på denne uka:

- Frykt
- Angst
- Usikkerhet og
- Tvil

For selv om uka har vært en opplevelse med mye gøy, så har jeg tidvis vært veldig redd.

9 forlag var presentert på tirsdag hvor jeg var sammen med Stavangers fribyforfatter Mohammad Habeeb. Veldig kjekt og veldig mye for meg å lære!

Så begynte Kapittel-festivalen, og jeg som 'Kapitteljomfru' var svært usikker på om jeg var godt nok forberedt etter snaue 4 uker i ny jobb...

Torsdag startet for min del med tur til Lysefjorden med tre fribyforfattere og Henry Marsh - nevrolog og forfatter, og Robyn Davidson - forfatter og eventyrer. Hva snakker man om med en nevrolog, guru og kjendis som Marsh? I tillegg til fantastisk vær og nydelig natur, og en australier og en engelskmann som ooooh'et og aaaaah'et igjen og igjen om den.... fikk vi noen gode samtaler om alt fra undersøkelser av barns hjerner i Romania under den kalde krigen, til religion og vitenskap (har mennesket en sjel?), Marsh og Davidson's oppvekst, hva de angrer i livet, og hvilket formål (om noe) anger har i menneskers liv.

Noen av samtalene var mellom Mohammad fra Syria, Henry Marsh fra England, Robyn Davidson fra Australia og meg fra Norge. 4 land og kulturer, 3 forfattere og meg. Jeg følte meg beæret. Mohammad og jeg diskuterte hvem som ville vært best for Robyn å ta med seg på turen over den enorme Vest-Australiaørkenen; 4 kameler og en hund, eller 4 menn. Mohammad var overbevist om at Robyn tok det riktige valget og at det andre ville endt forferdelig! (Robyn er mest kjent for, og filmatisert gjennom boken og filmen Tracks, for nettopp den reisen.)

Stavanger by, som jeg liker mer og mer

Mohammad, og Helge Lunde, sjef i ICORN (International cities of refuge network) forteller om organisasjonen og livet sitt og hvordan politikere kan hjelpe, på audiens hos Formannskapet i Stavanger (mange kjente fjes fra media, som jeg ikke klarte plassere helt. Jeg skal jo liksom briefe Mohammad, men trengte egentlig noen til å briefe meg selv!!)

Første gang i Ledaal Kongebolig, bygget av Alexander Kiellands onkel, for meg. Det var nydelig, og maten var fantastisk. Mohammad mente at den var bedre enn på Slottet, der han var i hagefest hos Kongen og Dronningen for et par uker siden. 

Ordfører i Stavanger, Christine Sagen Helgø, signerer på et skriv for å frigi den tyrkiske forfatteren og aktivisten Asli Erdogan

Da Mansur Rajih, ikon, forfatter og poet fra Yemen, og Stavangers fribyforfatter fra 1998-2001, spurte om selfie med meg, var jeg ikke sen å be. Til tross for at jeg vet at profesjonalitet og en viss distanse i denne jobben kan være viktig, begynner disse fribyforfatterne allerede å komme under huden på meg.

På seminar om Obstfelder ved Jan Erik Vold

Mansur leser egetskrevet dikt til minne om en avdød fribyforfatter og venn, Chenjerai Hove
Foto credit: Kapittel

Denne intense uka endte for meg på Efendi lørdags kveld, med 'Obstfelder på arabisk', og jeg fikk endelig se fribyforfatterne opptre for første gang, sammen med Mohammad's sønn, Khaled på det syriske instrumentet Oud. For en opplevelse det var!

mandag 12. september 2016

Stappmett

Jeg sitter på hytta i skogen og føler meg som en verdensmester fordi jeg fikk det til å brenne i peisen. Jeg kan nesten ikke tro at flammene endelig slikker oppover uten at jeg må vifte konstant med en bok eller tilføre mer tørkerullpapir!

Til tross for at folk ikke ofte assosierer meg med skog og mark har jeg alltid egentlig vært ganske god på å få til bål - kanskje ikke akkurat et talent, men allikevel. Jeg har briljert som lærer på tur med elevene i skogen og som regel alltid fått fyr på peisen der det har vært behov for det. Men da tennbriketter kom for noen år siden, gjorde jeg som alle andre. Jeg gav opp strevet med å få fyr, heiv inn et par briketter og lukka ovnsdøra. Ingen mer intens vifting, ingen småved, ikke en gang avispapir trengtes.

De to første gangene i skogen de siste ukene gjorde jeg det samme, før jeg i dag tenkte at jeg muligens skulle forsøke meg uten. Jeg la inn litt papir, og et par større kubber, tente på, og selvfølgelig sluknet det på to minutt. Første tanken var å bare gi opp med en gang og kaste inn en brikett, men noe holdt meg tilbake. Å ja, kom jeg på, veden trenger mer luft! Jeg så meg rundt etter et blad eller noe å vifte med, men fant bare hyttegjesteboka og begynte febrilsk å vifte. Ilden flammer opp, og akkurat da jeg trodde det var gang på bålet, slokna det hen.

Men nå ville jeg ikke gi meg. Det måtte da være mulig å få gang på et bål uten briketter, selv om det tross alt er 2016!

Jeg begynte å rive fliser av de store vedkubbene for å få lettere fyr på dem (der gikk neglene, gitt! Og det var den neglelakken...) og når ikke det heller hjalp kom jeg meg til og med ut døra for å finne remser av bark og små pinner, og så viftet jeg i vei. Til den store gullmedalje. Ti minutt ble til en halvtime, og endelig var det skikkelig fyr. Jeg lukka skuffen under og slo igjen døra, tok fram en juice fra sekken og satte meg godt til rette i gyngestolen, vel fornøyd.

Der slokna bålet igjen!! Argh! Gi meg en tennbrikett! 

Men aldri i livet om jeg skulle gi meg nå. Nå var det jo blitt en kampsak, å gi etter for en brikett ville være et nederlag av dimensjoner. Ut igjen, nye kvister, ny bark, ny vifting og klokka bikker en time uten at jeg er sikker på at det brenner godt. Det ser lovende ut, men jeg er ikke overbevist før alle de store vedkubbene er i full fyr.


Tenk på alle de tingene de brukte så usigelig mye tid på før! Å tenne i peisen kunne ta en time! (Eller de var nok mer rutinerte enn meg.) Å vaske klær tok en hel dag, å forberede et måltid hele formiddagen. Jeg husker på kveldene at mor strøk tøy, stoppet sokker og sydde lapper på opprevne buksebein. Mange av genserne våre var hjemmestrikket. Tenk at ting som tok så mye tid før nå tar så lite, samtidig som vi på mange måter aldri har hatt mindre tid. Tenk at vi har vaskemaskiner, tennbriketter, tørketromler, induksjonsplater og vannkokere og penger til å kjøpe nye, tvilsomt billige klær i et utall butikker og allikevel er vi travlere enn noen sinne!

På fredag introduserte noen venner en sang til meg som jeg har gått og tenkt på siden (Vinskvetten). Den heter Stappmett, og handler om når vi har forspist oss sånn på alt vi har at vi må spy hvis vi skal få plass til mere.

Har du noen gang hatt følelsen av at du kan gjøre og få alt du vil, men at du ikke har lyst på noe? En misnøye med alt som tidligere fristet. Når en har alt, hva er det da igjen å ønske seg? Å vente på? Og glede seg til? Hvis jeg kan finne ut det jeg lurer på ved å søke på Google i 30 sekunder, hva med leitinga i leksikon, grublingen over svaret, sykkelturen til biblioteket og letingen i bøker der... å finne en hel bok om temaet og gjerne lese hele boka.


All informasjon blir ikke til kunnskap, og all kunnskap blir ikke til visdom.


Jeg føler meg av og til kvalm slik som sangen beskriver. Det er derfor jeg tror jeg sitter her, igjen og igjen, i denne skogen, i denne hytta, selv om det for det meste er ganske kjedelig. Det er derfor jeg ellers prøver å venne meg av med å sjekke mobilen hver gang jeg har et ledig øyeblikk, eller i enhver pause eller mens jeg venter på noen. I stedet øver jeg meg på å gjøre det jeg gjorde før - se tomt ut i lufta, følge med på menneskene eller naturen rundt meg, trekke et godt pust og bare være til stede i nuet, kanskje forberede meg litt i tankene til det eventuelle møtet eller glede meg til å se personen jeg venter på, og av og til bare kjede meg og hverken ha folk å se på, noe å tenke på eller planlegge.


Endelig brenner det! Jeg er sikker nå, det har gått en time og 15 minutt og alle de store vedkubbene er i full flamme. Jeg er skitten og sotete på hendene og klærne, og jeg setter meg godt til rette i gyngestolen igjen, varmen fyller hytta og jeg ser fram til en ny dag her ute i skogen, uten at noen verdens ting skal skje.

mandag 29. august 2016

Retreat

Jeg kommer nettopp ut av skogen. Kledd i høye støvler, joggebukse og gammel allværsjakke, med ryggsekk på ryggen... typisk meg, hva?! Jeg har vært her hele dagen på noe som kalles for retreat, som betyr noe ala å trekke seg tilbake fra resten av verden, til et eller annet sted helst borte fra folk, by, TV, internett, og være alene, med Gud. 'Retreat from the world', trekke seg vekk fra hverdagen. Jeg kom hit fordi jeg ønsket mer stillhet og fordi hodet mitt var fullt - fullt av planer og ny jobb, full av forventningspress til meg selv, fullt av nyheter og sosiale medier-bilder og alt for mye informasjon jeg ikke klarer svelge. Det er så mange inntrykk på en dag, så mange tanker. All informasjonen blir ikke nødvendigvis til kunnskap og visdom, noe av den legger seg rundt hjertet som et slør og gjør at viktige inntrykk ikke klarer slippe inn. 
Jeg var her sist mandag også, og det første som slo meg da jeg kom inn i den lille hytta, så peisen og den gamle sofaen, var: Å nei.... skal jeg være her i hele dag? Skal det virkelig ikke skje noen ting?

Poenget med retreat er ikke at du skal kjede deg, men det er ofte en stor del av det. Poenget er vel å søke stillheten, å søke innover i en selv, og la tankene falle til ro. Mens ingenting skjer, faller noe på plass på dypet av en selv. Jeg brukte mesteparten av dagen på å passe på at ovnen ikke slokna og legge på mer ved og å gå på do. Jeg slappa av på sofaen, henta ved bak utedoet, gikk en tur, satt litt ute i sola i dag (sist uke pisseregna det) og ja, kjeda meg en god del av tida. Det største som skjedde var at det gikk en hest med en rytter forbi ute på skogsstien. 

På den lille turen ned til havet ble jeg sittende på en høyde og kjenne den sterke vinden ruske i meg og se utover havet, som så ut til å ikke ha noen ende. Det slo meg hvor mektig og stort det er, og hvor uendelig mye større Gud må være, som skapte havet, og med ett følte jeg meg veldig liten. I nærheten av det store og ville havet og en enda villere og enda større Gud, følte jeg meg ydmyk og full av ærefrykt. Hvem er jeg i møte med dette? tenkte jeg.


En gang i løpet av dagen, jeg vet ikke om det var mens jeg rugga fram og tilbake i gyngestolen foran peisen, eller mens jeg lå på sofaen og så ut på trærne, slo det meg hvor utilstrekkelig jeg føler meg og har følt meg i det siste. Så det er altså dette jeg går og føler på? tenkte jeg og åpna opp for det og kjente på det. Utilstrekkelig. Ikke nok. Så begynte jeg å tenke på om det egentlig er sant, at jeg er utilstrekkelig, og kom vel aldri fram til en konklusjon på det.


Hvis en ikke lenger klarer å høre, ikke lenger vet hvordan en lever fra hjertet, om det er umulig å være stille, om en ikke vet hvem en selv er, hvis en må snakke og ikke klarer lytte... kanskje vi da av og til må gå litt vekk fra lyden og kaoset og alle stemmene og 'ut av verden', for å være stille for oss selv...

fredag 26. august 2016

Drømmejobben

Jeg tror jeg har fått drømmejobben!

Som fribykoordinator i Stavanger kommune!

Midt i jobbtørke i Rogaland og en global krise så stor og omfattende at jeg tror vi bare aner konturene av den, har jeg begynt og jobbe for forfulgte forfattere bosatt i Stavanger.

Det har vært mye venting og mye grubling i denne prosessen. Jeg hadde såvidt begynt på ferie etter en strevsom masterinnspurt og var egentlig ikke ute etter jobb enda. I tillegg var jobben som fribykoordinator ikke lagt ut på finn og NAV sine sider, men jeg fikk et tips dagen før søknadsfristen gikk ut. Deretter ble det halvannen måned med venting. Jeg begynte å gruble - var jeg klar for en sånn jobb, var jeg sterk nok, erfaren nok, hadde jeg det som trengtes?

Stillingen fikk - ikke uventet - mye respons, og jeg ble tatt ut som en av seks kandidater til intervju. Jeg brukte dagene før til å lese og sette meg inn i yrket så godt som mulig. Å være Stavangers fribykoordinator, hva ville det si?

Mens jeg researcha fant jeg ut mye spennende. Jobben ville være å koordinere og være rådgiver for byens fribyforfatter Mohammad Habeeb, som kom som forfulgt forfatter og aktivist til Stavanger i 2015. Den ville også innebære å følge opp noen av Stavangers tidligere 9 fribyforfattere (de fleste bor framdeles her) og mye mye mer. Jeg lærte for første gang om ICORN - International cities of refuge network, og norske PEN, og internasjonale PEN, som ble stiftet av Salman Rushdie i 1993 for å gi knebla forfattere et nettverk og et trygt sted å reise til hvor de kunne uttrykke seg fritt.

Fribynettverket, med PEN og ICORN i ryggen har bare vokst og vokst og for tiden er det 12 slike byer i Norge, og 57 på verdensbasis som hvert andre år tar imot en forfulgt forfatter og gir ham eller henne opphold i en av byene og mulighet til å fortsette sitt forfattervirke.

Jeg kan nesten ikke tro at jeg skal få være en del av dette, og jeg gleder meg sånn til oppgavene. Jeg føler den bare har falt i fanget mitt, men at jeg på en eller annen merkelig måte likevel er veldig klar og forberedt! Jobben er hovedsakelig på Sølvberget i sentrum av Stavanger, hvor ICORN også har sitt hovedsete. De velger daglig ut byer og fordeler forfattere, og tar imot søknader over hele verden. Jeg er en del i serviceavdelingen i 1.etasje også, og er veldig klar for besøk, omvisninger i Sølvberget og lunch- og middagspauser i Stavanger i tida framover!

søndag 21. august 2016

Summer on end

It is 20 degrees outside (68F) (which would be a warm Norwegian summer!), but I still don't feel like going to the beach. There's something in the type of heat that has changed that shows that summer has come to an end, and fall has begun. In June and July we would be happy to go to the beach with 20 degrees outside, but now it seems too cold. And as a true Norwegian, maybe something in me is starting to expect, and even long for the fall, with rain falling on the windows, a cup of tea under a blanket and everything around me turning yellow, orange, red and brown. I love the different seasons, and how we have such distinct ones - still, even though global warming is changing it.

It has been an amazing summer, full of adventures. Coming into it, exhausted after finishing my thesis, I didn't expect much, but it has been better than I dared hope for.



It started with an amazing girl trip with Ellinor and Olene to the infamous Sandnes city 20 minutes away, with shopping and going out as our main ingredients, along with fun and deep talks. Our start up, with Maren in lead, with the intercultural cafe was better than expected, with around 30 people on a regular basis each Friday. Getting to actually do something for our asylum seekers, not just read about them in the newspaper, felt good. And even though we've been 10 volunteers and many people involved, it hit me how easy it all was, really, how little I did, that actually could mean a lot to someone.

June continued with two great bachelorette parties and then a stunning bride where I got to sing at the reception. The wedding was a creative oasis, and having gone to more than 20 weddings not much impress me anymore, but Maria's wedding did. It was beautiful!

Then Christina and I have been thinking and praying, and felt like she and Lukas was suppose to come with me to Hawaii to help me get ready for the apartment to sell, and also for all of us to have closure. They left Hawaii 2 years ago after having lived there 3 years, and re-entry is always challenging. Update on the apartment is that there are several people coming to look at it, but no sale yet. We're thinking of painting it and doing a few touch ups, done my tenants there at the moment, which will hopefully give it a boost. 


The summer continued with a spontaneous vacation to the great city of Stavanger for Elisabeth and me. She booked a junior suite and we spent the days just chillin' and eating lots of good food. I love being able to do this. Just in a day, turn things around and go on a holiday with your good friend. This spring and summer I've been living everywhere, at my Mom's, my sister, at Anett's, at friends' houses, and the good thing of staying some months in a bigger city has been to be closer to Elisabeth and other friends I usually don't see that often. Added to short walk to new parks, new coffee shops, and just the 'city feeling' I miss in my own apartment in Bryne, has been so rejuvenating (påfyll).

Then another short term decision to go with Elin and some guys from Intro church in Sandnes, to the Hillsong conference in the O2 arena in London, proved to be amazing, and so much fun! 10 000 people gathered, worshiping together, hearing amazing messages that just hit my heart like rockets... I'm so glad I went! Something happened inside me those 5 days, and also getting to see my good old friend Veronica, who I haven't seen since - I think 2007!! I never saw her kids or her husband. That was great!

I'd been moving in with the Mong's, my close friends in the middle of July when they went on vacation. I loved it, having a huge house to myself... but realizing how much work it is to keep a whole house!! Just cleaning it and tidying up took me four hours. Credit to everyone who takes care of a full house every day!! When they came back from vacation, we thought, why not me living with them and their 4 kids for a couple of weeks?! Of course I had a few hesitations, but it turned out to be so much fun! The kids´ friends would stare at me coming out of the bedroom 10am in the morning, asking: "Who are you??" which I found myself replying, after a moment's thought: "I'm a family friend!" realizing that I was becoming a friend of the whole family, really getting to know the kids as well. Good food (even me baking some, challenged to find ecological ingredients, and replace sugar and normal wheat with honey and almond flour, coconut flour and oatmeal!) and great talks, a rising star with the kids and trying to influence Olene to use more lipstick and braid her hair and include a morning coffee every day. Living in community is so underrated, more normal in other countries, and something lost in our Norwegian society. Something good happens when you're having to deal with someone outside your immediate family on a daily basis, and the challenges are so worth it when you work through it.

Then Anett was back from Los Angeles and Mosambique and what not, and we celebrated her birthday with Indian food and going to the movies. Too much money spent this summer, that's for sure.... 





Then it was full on August and I decided to move out, while waiting for my apartment in Bryne to get ready in October. After searching the net I found a tiny place in Lura, right by Sandnes, 182 square feet (!), 17 kvadratmeter, just like a bigger bedroom is my home now for the next 7 weeks. Then we just celebrated Lukas' 8th birthday last week where Mom and I gave him a basket ball net. I've just been starting to play basketball with him and Kaleb (a variation from soccer!) and am learning probably more than they are, so I decided to get a good net so we could play for real!

Through the summer I've been thinking a lot about my next step, not being in missions anymore, not being a student... and my plans switching from living in Hawaii and Korea, to Norway. I applied for one job, uncertain if I was even ready to work or if that was what I was suppose to do, dealing with re-entry to Norway and finding it hard to emptying my hands of all that was in them. While doors have been closing all over, along with being in maybe the hardest waiting season ever in my life, now some new doors are starting to open up. The last two pictures here are from Stavanger where I've been spending most my time the last week. I'll write more about why later on. But sensing a new season ahead with its challenges and joys, I feel my life will change and go in a new direction. I'm excited.


So here we are, Maria and I driving to Sola beach yesterday, bringing hot tea and expecting a fun walk in the sun. On our way there it started pouring down, really announcing fall, and we had a shorter walk, got soaking wet and spent the rest of our time in a coffee shop.

Fall is here for real!