lørdag 16. september 2017

Update on my life: Letting go of a dream

I thought I lost you English readers a long time ago, since it is for ever since I used to blog in English, and though there aren't that many of you clicking into my pages like before, understandably when writing in Norwegian now, I see that there are still some from America, and even countries like Greece, South Korea and quite a few from Russia coming by. Are you all Norwegians, I wonder, or is it to look at pictures or use Google translate?

Anyways, I thought I'd write a little update on my life (and in English for those who used to follow my blog), and let you know what's been going on the last months.

Over a year ago, last summer, I was in Hawaii for the last time with sorrow in my heart. I think the last blogpost: Summer on end or Good bye Hawaii were some of the last I did in English. After a long time of resisting I decided to put my apartment there up for sale (I can still by a click go in and take a look at it!). It wasn't just selling an apartment, it meant a lot more. It was giving up my dream. Even though I hadn't lived in it for 6 months and no doors were opening up to Hawaii (or South Korea), the fact that I had my apartment there, was "proof" to me that the dream was still alive. I could at any time - if circumstances just changed - hop on a plane and move back to my apartment in Hawaii and continue traveling from there to Asia. But having an apartment in another country, being the landlord for 5 girls living there, had its price. It was hard to do the work that was required while living in Norway. After Magnar and others gently pushed me over time - I decided to let it go, in the back of my mind hoping it might not sell and things would change.

You see I had dreamed of being in missions since the day I left - September 25th 2000. I couldn't believe it when the door opened back to the very same place I left 14 years ago, thinking then I would be back in matter of months. It ended up being almost 14 years. When I came back to Norway in 2000 the dream of going out again was very much alive for years, always living with an open suitcase in the back of my mind, never settling. Then the dream faded, realism sunk in, and I kind of gave up on it before everything changed in 2013/14. Now, after 2 small years back, traveling around the world, living in three countries, was everything coming to an end, and I was to move back to - Bryne?! It didn't make sense, I couldn't believe it was already over, but it was.

In January 2017 the apartment sold, but it took over three months to finalize the sale (if I would have known the difficulties buying and selling property in Hawaii, I probably wouldn't have dared doing it. I am glad I didn't know on beforehand!) In April 2017 I was back in Bryne for good, and the apartment was gone for ever.

Needless to say the last year has been filled with a lot of grief and struggle to settle down in a place you thought you'd left, maybe for good. Bryne is so small! I still have thoughts of - is this really it?

But at the same time I'm noticing that the place is growing on me. I'm starting to not mind small town so much. To be surrounded by mostly Norwegians that know my culture instead of trying to understand Americans and Asians all the time. To meet people I know almost every time I go by the store or out for a walk. Less than five minutes to get to nature. Earning money again (ha!). Having a car. See the big things in the little things. And feeling that I am at home in a way I guess I never fully felt while living abroad.

This doesn't mean I will never again uproot and travel or live in another country again. That's at least what I'm telling myself and something that gives me comfort when I just want to scream of the way things are done in Norway (like the jantelov, the inside law to not stick your head out or be different or better than anybody else). Last time it suddenly happened, when I was well grounded with deep roots in Bryne. And if it happens again I guess it will come as a surprise again, because right now my focus is to put down those roots one more time at the place where I'm at right now.



So I will never live in this apartment again, spend Saturdays by the pool or invite people for food in my kitchen. 


This summer I started to create a "being room", or call it a prayer room. It's just a place to come and sit and be me before God. I light candles and read, and next up is to get wall stickers of the world on that purple wall, so that I can continue to dream about the nations, traveling, and also have something to inspire me when I pray for other countries.

Being in one place and knowing the stores in and out allows me to try out cooking some more. I've never cooked as much as I have this year in my entire life. Here is a new hit for me - tortilla pizza, which is made in 10 minutes, perfect time frame for me who always wants it quickly done.

Norway is beautiful, at least on sunny days. 

The great thing about living in one place is that I get to do normal things, and have routines. Routine was the first thing to be thrown out the window with such excessive traveling. I often just stayed 2-3 months in one place, and it took me at least a month to start routines that could only last a little while before I was moving away again. Living in Bryne I have a gym less than five minutes from where I live, and it has helped me get rhythm into my life again.

Playing with these little guys is the joy of my life. They grow up too fast. It's such a joy to live less than ten minutes away, and see them as often as I want to.

Having friends that I've known for decades close by me. 

And my work place, which I love. As a Friby (International cities of refuge) coordinator I in some ways get the best of two worlds. Idealistic work of giving a voice to persecuted authors who now live in Stavanger, a city near me. Sometimes it feels a bit like being in missions, just with a paycheck. 

fredag 8. september 2017

Mens vi snakker om angst...


Mens vi snakker om angst, så fikk jeg noen kommentarer på Facebooklenken på sist blogginnlegg. Det er så bra med tilbakemeldinger, for dere som leser det kommer på mye som ikke jeg har tenkt på. Jeg er også selvfølgelig åpen for reaksjoner, og innspill hvis du som leser dette ikke er enig eller ser det på en annen måte. En av kommentarene handlet om at det er viktig å få fram at det går an å få hjelp om en sliter med angst. Det tror jeg er viktig å bekrefte. Jeg vet ikke om det kom så tydelig fram, men jeg har fått en god del hjelp fra profesjonelle til å finne ut hvordan jeg best kan takle angst når den dukker opp. Uten hjelp fra dem ville jeg kanskje enda vært redd for den, og den ville muligens ha kontrollert livet mitt. Nå får den ikke gjøre det.

Et annet poeng jeg har tenkt litt på i etterkant av sist blogginnlegg er hvor forskjellig angst kan oppleves. Mine første erfaringer var veldig skremmende, men når den dukker opp nå kan den lett forveksles med noe annet, den kan oppleves som en enkel uro under mange andre lag av følelser. Jeg tror de aller fleste mennesker, enten de er klar over det eller ikke, har hatt øyeblikk og møter med angst, enten det var den forsterkede fryktfølelsen de fem minuttene du ikke visste hvor barnet var eller bekymringstankene som spinner litt ut av kontroll som gjør at du kan kjenne lett hjertebank. Kanskje vi kaller det noe annet - angst kan jo slå ut på så mange måter. Svimmelhet. Kvalme. Hjertebank. Panikk. Tungpusthet. Uro. Stress. Hodepine. Alt dette kan være angstsymptomer. Jeg tror ikke mange av oss gjennom et langt liv er skånt for å kjenne på disse følelsene og kroppslige fornemmelsene selv om reell fare ikke er involvert.

Da jeg lette etter et passende bilde, kom det bare opp deprimerende bilder ved søk på ordet 'angst'. Men jeg fant dette i Aftenposten innsikt.


I den siste perioden jeg har kjent en del på angst - med lærdom i bagasjen, og verktøy og teknikker for å håndtere den - har jeg lurt på om det går an å bli kvitt den. I mange sammenhenger har jeg hørt og trodd at angst er noe jeg alltid må leve med. Men nå har jeg begynt å stille spørsmålstegn ved dette. Må jeg godta den for godt? Og har jeg et valg i å la den komme eller ikke? At jeg lurer på dette, betyr ikke at jeg tror at jeg aldri vil føle angst igjen. Men jeg har blitt litt nysgjerrig på om jeg allikevel kan bli mer eller mindre kvitt å måtte leve med angst. I andre sesonger har det handlet om å godta den, å ufarliggjøre og romme den. Og det har vært det jeg trengte da. Men nå tror jeg det rett og slett handler om å komme litt forbi den. Håp i at det ikke er noe jeg må leve med, kanskje.

Jeg har noen egne tanker og erfaringer om dette, jeg har snakket med både venner og fagfolk, og jeg har ikke mange selvsikre svar. Men jeg lurer derimot. Jeg undrer meg over uttalelser over at dette er noe jeg - litt passivt - bare må godta. Kan jeg grave dypt nok og bearbeide det som trengs i livet mitt - fra barndommen og nåtiden - og bli kvitt mye av den? Kan den slutte å plage meg? Jeg er troende til å tenke at det kan skje. Det har slått meg i det siste at i flere settinger så stresser jeg, og angsten kommer krypende, uten at jeg tror det alltid trenger skje. Det er som om jeg mister kontroll, men når jeg minner meg på at jeg har et valg og at det ikke skje, så forsvinner de vonde følelsene. Det er som om jeg stopper det før det kommer.

Jeg har flere spørsmål enn svar, og kanskje handler det om flere faser av å forstå seg selv, og at det til forskjellige tider kan være forskjellige løsninger..? Kanskje grader av modenhet også, og at nå er jeg der at jeg kan stille spørsmålstegn ved hvor mye angst jeg faktisk trenger å godta.

Jeg ønsker uansett med dette å ha et utforskende perspektiv på angst, og et nysgjerrig blikk på meg selv. Å ha det under lupen, så og si, og ikke godta angsten som en del av livet hvis jeg ikke trenger det.

Takk igjen for kommentarer og likes, meldinger i innboks og oppmuntringer på tomannshånd. Takk for at jeg får lov å dele av livet mitt her på bloggen min, og at det er så mange som leser det jeg skriver. Og til deg som leste det, men ikke gav deg til kjenne og kanskje sliter med dette, så vil jeg bare gjenta det jeg skrev i begynnelsen - det er hjelp og få, du er ikke alene og du trenger ikke å være redd.

tirsdag 5. september 2017

La oss snakke om angst

Jeg har tenkt en stund at jeg har hatt lyst til å skrive litt om angst. Kanskje for å ufarliggjøre det? Eller å gi det et ansikt, mitt ansikt? Kanskje for å fortelle min vandring i dette, ikke som ekspert eller fagperson, men som en som har slitt med det flere ganger over tid.

Den første gangen jeg opplevde angst var en forferdelig opplevelse. Jeg visste ikke helt hva som traff meg. Det var bare en blanding av panikk og en vond følelse i brystet, som jeg ville gjøre hva som helst for at skulle gå vekk. Jeg var nesten uvitende om psykisk lidelse på den tida - og redd det, samtidig som jeg syns det var fascinerende. Men de første opplevelsene av angst handlet bare om å få vekk den vonde følelsen og kroppslige fornemmelsen, og håpe at den aldri kom igjen. Da jeg senere forstod at det var angst, men ikke slet med det lenger, var jeg framdeles redd den. Og jeg var glad for at den ikke kom igjen, på mange år.

Den neste perioden jeg opplevde angst visste jeg hva det var. Min første reaksjon var som første gangen, jeg ville bare flykte. Jeg ville gjøre hva som helst for at denne følelsen skulle gå bort. Prosessen i denne fasen - hvor jeg hadde fagfolk rundt meg som lærte meg om hva det var - gikk ut på å ikke være redd angsten, men tvert om å bli kjent med den, til og med ønske den velkommen. Jeg lærte at angst ikke er farlig, at det egentlig bare er frykt som gir fysiske og psykiske symptomer og ubehagelige følelser. Jeg forstod at angst er en grunnleggende, nødvendig følelse, for eksempel i nødsituasjoner. Hvis det skulle oppstå en farlig situasjon, vil sterk frykt slå inn og gi meg adrenalin til å komme meg ut av situasjonen; handle, rømme, tenke raskt, få ekstra krefter og kunne reagere fortere enn vanlig. Angst er når denne frykten oppstår i en situasjon der jeg egentlig ikke har noe å være redd for. Det kan skje i sosiale settinger, når en er i en presset situasjon, om en har måttet tåle tunge belastninger eller av å se en edderkopp - adrenalinet setter inn og blodet pumper raskere, for noen slår hjertet hardt, mens andre blir kanskje svimle, uten at en egentlig trenger å komme seg ut av situasjonen, ganske enkelt fordi den ikke er farlig. Denne frykten er kroppens forsvarsmekanisme, og gjør den i beredskap til å handle raskt.

Å lære hva angst egentlig gikk ut på og å bli kjent med den når den kom, istedenfor å flykte, hjalp meg veldig mye. Jeg kunne gi den et ansikt, det var mer enn noe skummelt og udefinerbart. Når den kom, kunne jeg puste dypt inn og si til meg selv: - Javel, der var du igjen, angst! Lurer på hvorfor du kom nå? Vel, jeg godtar at du er her og velger å kjenne litt på hvordan dette kjennes ut. Hva sier kroppen meg? Hva med følelsene?  Mange ganger førte dette til at angsten minsket og til og med forsvant.

Allikevel - selv om jeg ble "venn med angsten" så kunne jeg ikke la det bli med det. Jeg forstod jo at den også var en indikator på at noe i livet mitt ikke var bra, og det lot seg ikke løse med å bare ta imot den. Jeg måtte finne ut hva som kunne ligge bak, av tanker og følelser og "sår". Gjerne handlet det om at jeg ikke hadde vært så god til å sette grenser, eller at det var noe jeg var redd for som jeg trengte å ta et oppgjør med, eller dypere ting. Å gå i møte med angsten, og noen ganger gjøre det stikk motsatte av hva den sa meg fikk den ofte til å forsvinne, og gav meg mestringsfølelse. Jeg kunne håndtere den istedenfor at den kontrollerte meg. Fikk jeg angst av noe, kunne det hjelpe å gjøre det jeg var redd for, istedenfor å flykte. Da måtte jeg trosse følelsene mine og ønsket om å komme meg langt bort.

Når jeg nå skriver om dette kjenner jeg at jeg er litt redd for å legge ut dette blogginnlegget av to grunner. Den ene er at dere som leser det ikke skal forstå at angst er en så liten del av et stort bilde av det som er meg. Irrasjonell frykt (altså angst) er jo noe jeg tror de fleste har følt, og egentlig ganske normalt for meg å snakke om. Om jeg skulle kjenne på litt angst, blir jeg ikke lenger hverken redd eller stressa. Det kan være en to minutters hendelse som jeg har glemt etter fem minutter. Den andre er at jeg kjenner mennesker som sliter med dette i en så stor grad at det tar over livene deres, og det har jeg stor respekt for. Jeg vil ikke late som om jeg forstår det, og jeg har ikke noen kjapp løsning på problemet. For dem er det ikke bare å ta imot angsten og finne ut hva som ligger bak. Jeg ønsker ikke å gjøre stigmatiseringen rundt angst verre, eller å gjøre det til et større eller mindre problem enn det det er. Men nettopp derfor er det vel viktig at vi snakker om det, og derfor legger jeg ut blogginnlegget. På den måten håper jeg å i alle fall være med og ufarliggjør det bittelitt. Hvis jeg kan være med å bidra til det, så gjør jeg det med glede!

lørdag 26. august 2017

Alt er tomhet og jag etter vind



I det siste har jeg kjent på noe dypt, vanskelig som jeg har hatt problem med å definere. En stund trodde jeg at jeg hadde taket på hva det var jeg følte. Jeg trodde jeg var ensom. Følelsen som kunne slå meg på vei hjem fra jobb, men også etter en kjekk fest. Denne vanskelige følelsen som er så skambelagt for mange av oss. Ensomhet. Følte jeg meg ensom? Var det fordi jeg er single? Var det det å bo alene som gjorde det sånn?

Men sent i kveld - alene på være-rommet mitt med bare stearinlys til å lyse opp mørket utenfor, er det noe annet som trår tydelig fram. Jeg kjenner på en dyp tomhet. Jeg ser ut på den mørke himmelen og de små lysene som blafrer såvidt og føler meg merkelig stille og tom. Jeg scroller nedover på Facebook-siden og ser jakten etter likes så tydelig, og kjenner igjen min egen jakt på likes til tider. Tomhet. Jeg tenker på følelsen jeg hadde da jeg gikk hjem fra en venninne i dag etter god mat og spennende samtaler. Tomhet. Mine forsøk på å finne meg til rette her på Bryne igjen, å være noen i sosiale lag, i menigheten, i familien...  Tomhet. Forsøket på å være noen på jobb. Tomhet. Dypest sett vår streven med å få mat på bordet, våre behov for anerkjennelse... som etter å ha blitt oppfylt må gjøres om og om igjen. Som Sisyfos som ruller steinen opp bakken, ser den rulle nedover, og må begynne på nytt med akkurat samme oppgave.


Alt er tomhet og jag etter vind  (Forkynneren 2)


Jeg kjenner igjen denne følelsen. Jeg satt ofte igjen med den etter en av sangopptredene mine, og enda kan jeg kjenne på dette etter at jeg har sunget for noen. Er dette virkelig alt? Er dette livet mitt? Er det dette jeg har strevd så hardt for? Følelsen er gjerne sterkere etter mye applaus og oppmerksomhet. Skulle det ikke være noe mer enn dette? 

Jeg kan kjenne på denne tomheten i så mange settinger. Og jeg er ikke sikker på hva den kommer av, eller hva jeg kan gjøre med den. Livet er så forgjengelig. Det er så kort. Snart nærmer jeg meg halvparten av det... eller det kan ta slutt i morgen. Alt er som et pust. Mennesker kommer og mennesker dør. Jeg er bare en av dem, som et støv i den store mengden, faktisk 1 av 6 milliarder. Og følelsen trår spesielt sterkt fram i kontrast med budskapet media og verden gir i dag: Vær noen! Skap noe! Du kan bli akkurat hva du vil! Hvert sekund teller! Men hva betyr det egentlig - hvis en zoomer litt ut - hva jeg gjør? Hva betyr det at akkurat jeg følger drømmene mine? 

Det rareste av alt er vel at å kjenne på denne tomheten, erkjenne den og godta den fyller meg ikke med motløshet. Det føles ikke som en negativ eller destruktiv erkjennelse. Det er et paradoks til sannheten om at jeg er verdt mye, og til at livet er meningsfylt, men det står seg allikevel. At livet er tomhet er et paradoks som kan stå sammen med det motsatte, uten at det blir feil. Det gjør det bare mer helt for meg. Jeg når bunnen, men jeg står stødig likevel. Selv om jeg er et sandkorn på stranda, selv om jeg dypest sett er alene, og selv om mye av mitt strev i dag egentlig er veldig tomt.

søndag 13. august 2017

Er det bare galt av Trump å forberede invasjon av Nord-Korea?

Siden jeg var 18 år har Nord-Korea hatt en spesiell plass i mitt hjerte. Jeg kom i 1997 tilfeldigvis forbi et klasserom hvor en film fra forholdene der ble avslørt, og noe i det grep meg. Jeg så bilder på skjermen av lik som lå og duppet i vannet, om mennesker som gråt i fortvilelse og fortalte en historie verden enda ikke hadde hørt.

Det var en historie om hundre tusenvis, kanskje millioner som hadde dødd av sult etter feilslåtte avlinger og tørke, og manglende subsidier fra Russland som til da hadde vært en av landets få allianser. De døde i hopetall uten mat, hele byer ble utradert. Vi hørte om bark som ble spist av trærne, om hjem som hadde familieråd om hvem som skulle dø først, og deretter lot maten de fant gå til de sterkeste barna, slik at de eldre og syke døde først og så de voksne, for å etterlate utallige barn foreldreløse. Alt dette skjedde i verdens mest stengte land, mens det gikk media og oss utenfor hus forbi.

Jeg fikk Nord-Korea på hjernen, jeg kunne ikke glemme det jeg hadde sett og hørt. De utallige fangeleirene hvor barn ble født inn i, levde et helt liv i, for så å dø der 30, 40, 50 år seinere uten noen gang ha smakt frihet. Det var så brutalt. Skulle verden virkelig ikke gjøre noe? Hva med USA, verdenspolitiet, eller Sør-Korea? Skulle vi virkelig bare la dette skje?

På besøk i Kina og Nord-Korea
I 1998 besøkte jeg et iskaldt Kina i 30 minusgrader kun ikledd høstklær. Jeg var med en gruppe og klatret i tynne joggesko opp fjellene ved Kinas grense mot Nord-Korea for å komme så høyt opp at vi kunne se inn i landet. Jeg vil aldri glemme det jeg så der, for der, rett foran øynene mine lå en av disse tomme spøkelsesbyene. Forlatte grå og skitne hus, hundrevis av dem, med røyk som kom opp bare fra noen få. En hel død by så jeg inn i. Over det enorme området, bare en enslig bil som kjørte i gatene. Ingen var ute. Det hersket en grusom stillhet selv om det var midt på dagen. Vi fikk høre at i den ekstreme kulden, i denne vinteren var det mange som la seg ned for å dø for de visste at de ikke ville overleve vinteren. Der stod vi på fjellet, så nær dem, og likevel så langt ifra.

Noen dager seinere var jeg med på en risky vandring, fra Kinas grense og ulovlig over elva inn i Nord-Korea. Jeg bare måtte få være i landet, jeg bare måtte stå på nord-koreansk jord! 17,5 år skulle det gå før jeg igjen, lovlig denne gang, skulle få lov å komme inn og se landet med egne øyne. I 2015 gikk drømmen i oppfyllelse hvor jeg fikk være med inn i en kultur som på noen måter ikke har forandret seg stort på 65 år.

I alle disse årene har jeg fulgt landet - gjennom solskinnspolitikken fra 1998-2008 hvor Sør-Koreas president Kim Dae-jung og daværende Nord-Koreas president Kim Jong-il besøkte hverandre og la vekt på fredelig samarbeid med håp om å gjenforene de to landene. Det var stor optimisme og spore og mange trodde at nå ville det skje. Endelig skulle landet åpne seg, endelig skulle de mange tusen i fengsler og fangeleirer slippe fri. Men den gang ei. Klimaet ble formørket igjen. Jeg lurte på hvorfor ingen gjorde noe nå heller. Var det ikke nok ressurser der inne? Var brudd på menneskerettigheter ikke dokumentert godt nok? Var det redsel for Russland og Kina? Hvor lenge skulle vi godta at mennesker ble født og døde i fangeleirer? Kunne vi sett for oss at konsentrasjonsleirene eller Gulag-leirene i det gamle Sovjet skulle få bestå den dag i dag? I så tilfelle, hadde ikke noen grepet inn for lenge siden?

Siden har vi sett og hørt hvordan Kim Jong-un terroriserer folket sitt, men også Sør-Korea og USA med truslene sine. Rakettoppskytingene blir hyppigere, ordskiftet krappere. Han sier en ting, og gjør noe annet, som et fem år gammelt barn som vil vise at han er sterkest, på bekostning av sitt eget land og verdens trygghet.

Så kom Trump
Er jeg - som resten av media tilsynelatende - bare lei meg for at Trump sier at nok er nok? Er jeg bare redd for at noen endelig tør å gjøre noe annet enn å føre dialog og iverksette sanksjoner, som mange eksperter mener uansett er feilslått og straffer vanlige folk istedenfor regimet? Selv om motivene til Trump ikke hovedsakelig er menneskerettigheter, så er han tydelig lei av at Kim Jong-un bare får ture på og leke seg med rakettene sine, og utvikle farligere og bedre våpen. Kommer det potensielt til å gå menneskeliv ved en invasjon? Ja. Er jeg redd Trump? Absolutt. Jeg syns ikke det er en lett sak å ha sterke meninger i. Det er absolutt risikabelt det han sier og er villig til å gjøre. Utfallet er ikke gitt på forhånd.

Men for oss som har ventet i 20 år, og for de som har ventet enda lengre, så er det ikke bare dårlige nyheter at Trump er klar til å invadere Nord-Korea, at han sier at landet ikke vil slippe unna hvis de fortsetter med missiloppskytingen, at det ikke er greit at de truer Sør-Koreas befolkning, Guam eller USA med raketter som nå kan skyte seg inn blant den vanlige amerikaner. Selv om jeg i alle år har håpet på en folkelig revolusjon, at forandringen og opprøret skal komme innenfra, fra folket selv, så er det ikke gitt at ikke det også vil ende i et blodbad. Jeg tror ikke løsningen er så enkel at Trump bare må tone ned retorikken og prøve å bli venner med Kim Jong-un, med en mann som nekter å ha dialog, nekter å komme til forhandlingsbordet, og som uansett bryter de løftene han har gitt.

Jeg savner en stemme i media som klarer å se hele bildet av Nord-Korea, som ser det i lys av historien og de alvorlige forbrytelser som daglig skjer og har pågått de siste 60-70 årene. Jeg savner en stemme som prøver å forstå Trump og forstå Sør-Korea og Japan som gleder seg over det han sier. For en side av saken som ikke er belyst, er at for hundretusener, ja, for millioner, vil en inngripen i Nord-Koreas nåværende tilstand, være en befrielse og lettelse de har ventet på i over 60 år. For noen vil Trump faktisk kanskje være redningsmannen.

lørdag 5. august 2017

Ferien min - tid for hvile

Jeg har vært tilbake i jobb i to uker, men jeg merker at jeg langt fra er tilbake fra feriemodus. Kanskje det er fordi jeg ikke føler at jeg har fått lang nok ferie? Jeg innrømmer glatt at årene som lærer og student gjorde meg en smule bortskjemt. 10 år med 2 måneder ferie hver sommer tok jeg for gitt, og kom nesten alltid tilbake i midten av august proppfull av energi og arbeidslyst. 3 uker gir ikke samme effekt. 3 uker hvor alt må skje, både full hvile, gøy, opplevelse, reising, beising av terrasse og andre prosjekt jeg ikke får tid til i hverdagen, osv, osv. Det er alt for lite tid. Hvordan gjør vanlige folk det? Årene som lærer har det - helt ærlig - tatt meg nesten 3 uker bare å roe ned før jeg virkelig klarer slappe av. Deretter har det vært en god måned med total avslapping hvor jeg ikke har tenkt på lærerjobben et sekund, jeg har glemt brukernavn og passord, jeg har kost meg og solt meg, før jeg begynner å bli litt rastløs og har en uke til å mentalt forberede meg og glede meg til å være tilbake på jobb. All honnør til "vanlige folk" som har 3 uker ferie om sommeren!

Stikkord for feriene mine pleier alltid å være hvile. Det er enormt viktig for meg. "Den som prøver å få med seg alt, får ikke med seg noe," er en god leveregel. For å få tak i det beste, må en gi slipp på mye godt. Med så mange inntrykk i hverdagen, i jobben, sosialt og ellers, er jeg veldig klar over at jeg i ferier - og i andre sesonger - trenger å gi slipp på behov for å få med meg alt, være "on top of things", være oppdatert på nyheter og sosiale medier, i tantebarna mine sitt liv, i alt jeg skal få gjort... og pleie det jeg tror på - at å virkelig hvile fra hverdagen, er ekstremt viktig. Det er så lett å fylle dagene med aktiviteter at jeg kan glemme hvem jeg er uten dem. Jeg trenger å søke dypere hvem jeg er uavhengig av det jeg gjør og hvem jeg har rundt meg. Jeg trenger å kjenne på følelsene som oppstår i meg når jeg ikke presterer, enten det er angst, uro, tristhet eller sinne som slår meg tyngst. Da blir følelsene et kart med informasjon om hva som egentlig foregår på innsiden av meg. I den daglige tralten glemmer jeg dette, eller jeg legger aktiviteter over slik at jeg slipper å kjenne på det. Men i stillheten, i hvilen blir jeg konfrontert med meg selv, møter jeg meg selv i døra, og finner ut hvordan jeg har det på dypet, og hva jeg egentlig vil. Ofte kommer jeg ut av slike tider med en større bevissthet om å leve enklere, å lytte mer, å skru av sosiale medier oftere, å være i stillhet mer. Dette blir stolper i livsløpet mitt, som jeg kan navigere etter.

Erling Rimehaug (forfatter og journalist i Vårt Land) skriver det sånn i sin bok Tørsten gir lys: "Eneboerne [kunne være munker på 300-tallet] som dro ut i ørkenen, gjorde det for å slippe ut av samtidens høye puls og få ro. I ørkenen står tida stille. Det ene døgnet er det andre likt. Etter hvert stilner alt av. Man får god tid... Tålmodig venting er ikke av de ting som står høyt i kurs i dagens samfunn. Vi skal ha svar med en gang. Vi vil se løsningen samtidig som vi møter problemet." Deretter beskriver han en pastor og forfatter som er i villrede om veien videre, som oppsøker en koptisk munk i Egypt og øser sin bekymring ut over han. "Hva skal jeg gjøre?" klager han. Munken som har lyttet i taushet mens han tilsynelatende arbeider uberørt med et lærkors har et ord som svar: "Vente."

I hviletiden lærer jeg meg å vente. Jeg lærer meg å slippe. Jeg lærer meg å godta. Jeg lærer å være.

For min del ble denne sommeren noen uker hvor jeg skrudde av Facebook og Snapchat og la ut noe på Instagram mens jeg bevisst ikke skrolla ned og fulgte med på hva andre gjorde. Det ble en sommer med minst mulig nyhetslesning. Det ble en sommer hvor jeg var veldig nøye med hva jeg tillot meg å se på på TV og Netflix. En tid som startet med Bibellesning hver morgen og tid til å be og lytte, både til Gud og til meg selv. Ikke fordi jeg måtte, ikke fordi det er en lov som sier at slik må en gjøre for å hvile, men fordi jeg vet at om jeg virkelig skal koble av, kan jeg ikke ta innover meg alle de intense inntrykkene som daglig slenges mot meg - fra sosiale medier, nyheter, TV, og de jeg har rundt meg. Etter inspirasjon fra et stevne som heter Oase en uke i Fredrikstad, ble jeg oppmuntret til å lage et Værerom i det ene soverommet i leiligheten min. Et sted hvor jeg kan bare sitte og være, hvor jeg kan be, hvor jeg kan tenne lys, skrive ned bønner på lapper - og komme slik jeg er for å finne hvile midt i en travel hverdag.

Men allikevel - 3 uker var ikke nok. Kanskje det ble for lite sol. Eller kanskje jeg bare må venne meg til at nå når jeg ikke lenger er lærer, må jeg tenke annerledes, jeg må sørge for å få de ukene med hvile og pusterom som jeg trenger, men bare på andre måter og underveis i hverdagen.


Herlige dager med sol på Østlandet, på besøk hos Vibeke og Siv Merethe

Bibelen på app har blitt en slager i sommer (søk i AppStore på "Daily audio Bible")


Terrassen før og etter sårt tiltrengt beis. Jeg skulle ønske far var her slik at han kunne se hva jeg har gjort!

Bare én dag på Borestranda ble det i sommer - med disse fine. Det var minst 6 dager for lite!

Møtene på Oase


Litt tynt i rekkene på Luther-seminar

På Oase traff jeg på den herlige IMI-gjengen og vi koste oss i sola på Gjestgiveriet i gamlebyen i Fredrikstad flere dager

Der traff jeg også igjen Isabella Leroy (fra Idol og Grand Prix). Henne har jeg ikke sett på nærmere 10 år, men har mange fine ungdomsminner med henne og søsteren Karianne. Jeg vil gjerne tilbake til Fredrikstad og det nydelige Østlandet!

onsdag 28. juni 2017

Update: Tro

Da jeg begynte å skrive noen innlegg som gikk på oppdatering etter livet på Modum, av helse og jobb, og så relasjoner, tenkte jeg hele tiden at jeg ville slutte med en oppdatering av troslivet mitt. Hva vil det si for troen min å bli innlagt på Modum, kunne ikke Gud hjelpe meg slik at jeg slapp det?

Selvfølgelig blir det umulig å reflektere grundig over hvordan troen min har blitt påvirket gjennom sykdom i et blogginnlegg, det måtte i så fall blitt en bok, men jeg kan prøve å si noe om det.

Helt fra jeg var ganske liten har jeg hatt en tro, men et rettere ord for det vil være visshet, en dyp indre sikkerhet om at Gud fins. Etter litt tvil i tida før jeg ble 12, mest på om jeg egentlig ville tro på dette og følge Jesus, så har troen min gjennom tenårene, gjennom ung voksenalder, misjonsliv, studieliv, tøffe tider, glansdager, vært dypt forankra i denne vissheten. I disse periodene opplevde jeg både sterkt nærvær og fravær av Gud, men når jeg ser tilbake på det, ser jeg for meg et barn som sitter på sin fars fang, i trygg forvissing om at hun er elsket. Nå kan jeg også se at det jeg tror skjedde senere kan sammenlignes med et bilde av ei jente som sklir ned av fanget til far og må begynne og klare seg på egenhånd, uten det konstante nærværet, oppmuntringen og forsikringen av far.

Det som skjedde i virkeligheten var at jeg ble syk som 24-åring og følte at Gud forlot meg. Nærværet ble borte. Da jeg trengte Gud mest, og ropte høyest, forsvant han - føltes det som. Og ikke bare i noen måneder, det var snakk om år. Uansett hva jeg gjorde, så svarte han meg ikke, og viste seg ikke for meg. Når jeg tenker på dette i dag, tror jeg det er den største og vondeste hjertesorgen jeg noen sinne har opplevd, og at jeg kanskje aldri helt har kommet over den. Samtidig så har jeg sett med tiden at kanskje det var på tide å vokse opp og klare meg selv, at Gud gav meg ansvar og stolte på meg, og at det også muligens kan ha vært en test? Jeg ser at jeg hadde kommet inn i et ganske usunt mønster hvor jeg ikke levde veldig nær mennesker, men forbeholdt store rom i livet mitt kun Gud. I smerten min og ensomheten ble jeg tvunget til å slippe folk inn på livet mitt og hjelpe meg. Jeg måtte bli avhengig av andre mennesker, ikke bare Gud. Allikevel sitter fortvilelsen, og sinnet av å bli forlatt framdeles i ryggmargen min. Og når jeg en dag står ansikt til ansikt med han, slik jeg tror jeg vil, så er det noe av det første jeg vil spør han om. Hva var det egentlig som skjedde mellom oss den gangen?!


Da jeg ble innlagt på Modum Bad var det derimot ikke lidelsens problem og fravær av Gud som opptok meg mest. Det var mer en snikende følelse jeg hadde hatt lenge av at jeg var mer og mer alene, ikke bare i verden, men også i kirken. Det begynte for alvor å gå opp for meg, at selv om jeg på mange områder hadde de samme tankene og meningene, de samme holdningene, moralen og etikken som for 20 og 30 år siden, så hadde ikke verden rundt meg det lenger. Klimaet hadde forandret seg, som i doxaen (tidsånden) - det som nå var de rådende idéene og tankene i samfunnet, hva som var politisk korrekt å si og mene, hvordan en skulle diskutere og oppføre seg i forskjellige settinger var endret - også i kirken. For første gang innså jeg at jeg på mange måter og noen områder var blitt et mindretall der også, det stedet og folkene - både nært, nasjonalt og internasjonalt - som var hjemmet mitt, storfamilien min, et fellesskap som jeg hadde forpliktet meg på - føltes ikke lenger som hjem. Jeg var blitt en fremmed, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle det, ei heller akseptere det.

På Modum Bad begynte noe av prosessen i sjelesorg, hvor jeg fikk snakke åpent om dette med en prest. I dette rommet kunne jeg sette ord på tvilen min, på smerten, på usikkerheten. Jeg kunne høre meg selv snakke og det gikk opp en mengde lys for meg. Jeg følte meg fremmed. Jeg følte meg som en minoritet i minoriteten. Jeg følte meg redd og alene.

Denne prosessen har fortsatt etter at jeg kom hjem. Jeg fikk raskt kontakt med enda en prest, og sammen har vi nøstet opp i både det å føle seg fremmed i kirken, og fremmed i samfunnet, samt sinnet og sorgen jeg følte da jeg trodde at Gud forlot meg den gangen jeg trengte han mest. Jeg har funnet ut at jeg må bruke tid og finne ut hva jeg virkelig mener om mangt angående troen min, og også hvem (enten det er bøker eller personer) jeg ønsker å påvirke meg. Hvis jeg bare flyter med elva, blir ørene mine daglig proppa med whatever som dukker opp i nyhetene, sosiale medier, aviser, og folka jeg omgås med, den rådende doxaen. Vil jeg det? Tror jeg dette er sannhet? Dette, og mange andre ting holder jeg på å finne ut av, dette tar jeg meg tid til å se på og kjenne på, og vil fortsette å gjøre framover.


På Grimerud gård i Stange, Ungdom i Oppdrags hovedbase i Norge. Jeg var tilbake nå i slutten av mai etter 20 år, til en tid i UiO som hadde stor påvirkning for troen min.

onsdag 21. juni 2017

Update: Å utfordre relasjoner

Dohistorien endte forresten bra. Jeg sendte mail til styret, og etter å ha venta utålmodig noen dager, sendte jeg melding til styreleder og forklarte saken. Så nå er heldigvis ingen sure på meg lenger, og det er jo veeeeldig viktig... 


Det har vært forvirrende og utfordrende å flytte tilbake til Bryne i forhold til relasjoner. Og på Modum Bad har jeg jo lært og tørre å kjenne mer på følelsene, ikke være redd dem, og høre etter på informasjonen de gir meg. Å kjenne på følelsene fører jo også til at jeg må ta ansvar for dem mer enn før, og i hvilke situasjoner er det en ofte føler mye? Jo, følelsene våre er gjerne sterkest i forhold til mennesker, de nærmeste, men også bekjente, på godt og vondt. Derfor fører jo dette også til at å kjenne mer på følelser gjør noe med relasjonene våre, og hva vi velger og gjøre med dem. 

Alle vet at relasjoner forandrer seg. Tid. Avstand. Konflikter. Usikkerhet. Mange ting kan gjøre at de endres, og gjerne kjølner, og ofte tror jeg at vi ikke er så gode til å snakke om dette - med dem det gjelder - slik at relasjonene kan bevares over tid. Noen av oss har kanskje truffet igjen venner fra gamle dager, om det så er en klassefest eller et møte på butikken, og lagt merke til hvor fort en går inn i de samme rollene som vi hadde den gangen, selv om vi kanskje har forandret oss veldig fra da til nå. Hvis jeg var den sjenerte jenta som ikke turte si hva jeg egentlig mente, er det lett å gå tilbake til å bli akkurat den jenta i møter med folk fra den tida, spesielt kanskje i relasjoner fra barne- og ungdomstid. Jeg tror dette er - akkurat som tankene og følelsene våre - fastlagte mønstre vi trenger være veldig bevisst om - hvis vi ønsker å komme oss ut av det og velge å gjøre noe annerledes. 

Etter at jeg kom hjem har jeg måttet ta en liten temperaturmåling med meg selv og andre, for å finne ut hvem vennene mine er nå, og hvordan relasjonen er nå. En konkret historie er hva som skjedde mellom Anett og jeg, som jeg har fått lov å dele. Vi har vært gode venner siden vi var 15 og 16 år, og kjent hverandre på godt og vondt. Hun har vært en av de du tenker bare alltid kommer til å være der. Men da jeg kom hjem fra Modum fant vi etter hvert ut at vi faktisk ikke visste så mye om hverandre lenger og at vi gikk tilbake i gamle, fastlagte mønstre som ikke fungerte så bra. Dette skapte frustrasjon for oss begge. Hun hadde forandret seg de siste tre årene, og det hadde jeg også, og vi hadde ikke hatt anledning til å følge med i hverandres liv særlig mye. Men det tok allikevel litt tid før vi innså at vi oppførte oss som vi alltid hadde gjort mot hverandre, selv om vi ikke var de samme personene lenger. 

Utenom å snakke om dette, kom løsningen da hun sa at hun trodde vi måtte begynne litt på nytt. Vi bestemte oss for å legge det gamle bak oss, tilgi det som måtte tilgis, og starte med blanke ark. Vi skrev lapper med vonde ting fra fortida og brant dem sammen, og begge hadde tårer i øynene da vi ba hverandre om tilgivelse, og bestemte oss for å velge og se hverandre med nye øyne. Det var en utrolig fin opplevelse som endret noe i meg. Selv gamle gode vennskap kan bli vanskelige og mye usagt kan samle seg mellom en med årene. Og hva gjør vi da? Trekker oss bort? Snakker med andre om det? Koster det under teppet og later som om det ikke eksisterer? Å snakke med personen det gjelder er både vanskelig og sårbart, men kan igjen forlenge et vennskap som egentlig kanskje har surnet til.


Noe av det som er vanskelig med å komme hjem til en kjent plass, er at det tar tid før folk er klar over og husker at du faktisk er hjemme igjen. Og siden jeg har hatt så mange forskjellige venner til forskjellige tider i livet, som i huskirker, gjenger, foreninger, studietid, kollegaer... så har jeg fått høre fra flere at siden jeg har så mange venner, så regner de med at om jeg vil treffes, så er det jeg som tar kontakt. Samtidig med at jeg har vært mye bortreist, så har de gått videre, stiftet familie, skiftet jobb, forandret seg, utviklet nye vennskap, og situasjonen er annerledes enn da jeg bodde her for tre år siden. 

Jeg finner stadig ut - igjen og igjen - at det er best når en kan snakke om dette også. Det kan føles ydmykende, men jeg ønsker og dele utfordringene med å komme hjem, og sette ord på (som i denne bloggen, og noen ganger direkte til personer) at jeg trenger at ikke bare jeg tar initiativ, og at jeg faktisk ikke helt vet hvem som er vennene mine lenger blant alle mine bekjente. Det er sårbart, men jeg tror det er verdt det. 


Så å håndtere gamle relasjoner, og følelser i forhold til disse, å velge og være åpen og sårbar i relasjoner, å kjenne på også “vonde" følelser for andre, har vært noen av utfordringene mine etter at jeg kom hjem fra Modum Bad. Og i dette vokser og modnes jeg, lærer mer om meg selv, tar ansvar for meg og følelsene mine og velger å lage nye veibaner og vaner i hjernen min.


Bella og jeg tar selfie på jobben min. Hun blir mer og mer en liten dame, og samtalen og det vi gjør sammen forandrer seg deretter.

I utdrikningslag og bryllupet til Ina ble det mimring fra Marias bryllup og gamle tider.

Jonah, Lukas, Isabella og jeg ute på tur. Også relasjonen med barna forandrer seg når det kommer nye, og når de blir eldre.

Russebilde fra 1997. Det var tider. Noen av disse relasjonene fra den tida har jeg hatt tidvis i årene etter, og noen få har jeg den dag i dag.

Vi hadde en kjempefin 20-års reunionfest med gamle Lundehaugen Musikk, dans & drama. Latteren og stemningen var akkurat som for 20 år siden.

Jentetur til Oslo. Gamle og litt nyere relasjoner.

onsdag 7. juni 2017

Dohistorien

Javel, her kommer dohistorien, mens jeg sitter her i skjul i leiligheten og gremmer meg, og venter på at det skal bli en ny dag og alle naboene mine skal få "etterlysning av do-eier" i posten.


Det verste er jo at toalettet har stått der i full offentlighet, i det nye sykkelskuret (som før var søppelskur) til full og åpenlys skue i nesten tre uker!! Venninna mi, Beathe har gått forbi med hunden sin hver kveld og lurt på hvem i huleste det er som har satt toalettet sitt, gammelt og vel brukt, rett utenfor 1.etasje på den måten. Hun lurte på når noen i styret skulle ta grep i denne saken. Naboer, fra 1. til 5. etasje må jo ha gått i 3 uker og fundert, og ikke minst irritert seg over toalettet som ingen henter og ingen vet hvem er sitt. Hvem vet hvor mange klager som har kommet inn mens jeg har vært lykkelig uvitende og smilt til alle jeg har sett, hvor mange kommentarer nabo til nabo, hvor mange ganger har styreleder tenkt: Bare en dag til, ...! Og hvor mange har ikke møtt sin egen konfliktskyhet, og latt være å gjøre noe mens de i skjul har irritert seg grønne. Og så et 15 år gammelt toalett! Og ikke akkurat rent heller (det vil si, om noen har våget seg bort)...

Vel, som sagt har jeg vært lykkelig uvitende om det hele. Eller, det er ikke helt sant. Ikke helt uvitende... For nesten tre uker siden hadde jeg den mest interessante ettermiddag med to polakker, den ene CVC operatør (har det noe med rør å gjøre?), etter at jeg endelig hadde bestemt meg for å kvitte meg med toalettet mitt som rant hver halvtime og ikke spylte skikkelig. Magnar mente det lett kunne fikses, men jeg holdt på å klikke etterhvert og i et impulsivt øyeblikk la jeg det ut på Mitt anbud. To blide polakker dukket opp, og vi snakket om Polen og kulturforskjeller og rasisme og alt mulig interessant mens vi sammen dro til Håland Coop og shoppet toalett, og lokk, lyspærer og annet krimskrams. Da de reiste syns jeg det var dumt jeg ikke skulle se dem igjen, og betalte gladelig for jobben - til jeg fikk en beskjed sent på kvelden at "Ooops, de hadde visst dessverre glemt å ta med seg det gamle toalettet."

Jeg kjente en liten anelse av panikk. På den tida bodde jeg ikke på Bryne, og fikk ikke helt med meg hvor toalettet stod, men siden jeg ikke hadde sett det på vei ut til bilen da jeg dro, regna jeg med at det stod i trappeoppgangen. De sa de skulle hente det over helga, hvor jeg presiserte at jeg helst ville at de skulle hente det påfølgende dag. Jeg hadde ikke særlig lyst på en mail fra styret i Bryne allé, eller sure naboer. De svarte at selvfølgelig skulle de det, og selv om jeg tenkte tanken om at jeg kanskje burde sjekke at det ble gjort, så datt det fort ut. Det var jo mai, og så var det travelt, og så dro jeg til Oslo, og så... tja, det gikk dessverre i glemmeboka.


Og ikke visste jeg at imens har alle beboerne i Bryne allé, store og små, både de som bor der, og de som går forbi med hunden sin, som Beathe, kunnet beskue mitt gamle toalett på utstilling.


Ikke før i dag ble jeg klar over det. Jeg var i full fart på vei for å gå tur med Mari i regnværet i ettermiddag, og så en ganske stor lapp i postkassa og måtte bare ta en kikk. Alt blod forsvant fra ansiktet mitt da jeg leste lappen og jeg ble helt kald i kroppen. Enda verre ble det da jeg så at det lå like lapper i alle postkassene til alle naboene, i alle 25 postboksene, samt hengt opp på oppslagstavla. Jeg kikka ut døra og gløtta til høyre, og der stod toalettet mitt, i all sin prakt. Jeg trodde jeg skulle dø av flauhet, og så meg fort til høyre og venstre, som om det stod skrevet utpå meg at det var mitt do!! Hurtig kom jeg meg vekk fra leilighetskomplekset og ringte i panikk til de polske do-skifterne, og prøvde og på en sivilisert, høflig og ikke-anklagende måte å fortelle dem hva som hadde skjedd, inkludert at jeg nå hadde fått massiv klage. Det ble stille i den andre enden. Jeg tror hun (kona til CVC-operatøren) var i sjokk, for så begynte hun å beklage med skrekk i stemmen og la seg langflat. De hadde reist til Polen og glemt hele toalettet!!

Litt mindre panisk da jeg hørte de skulle hente det sporenstreks, møtte jeg Mari ved Sandtangen og viste henne og et par andre jenter lappen, skamlappen som hadde ligget i postkassa. De brøt ut i latter, noe de i huskjerka også gjorde et par timer senere, og jeg måtte le med. Da jeg kom hjem fra huskjerka var toalettet borte.

Men lappene ligger enda i de fleste naboenes postkasser, de får jeg ikke gjort noe med. Så nå får jeg bare ligge lavt noen dager, unngå folk i oppgangen i morgen tidlig, og oppføre meg i tråd med alle leilighetsforskrifter, og satse på at det blåser over. Jeg vil jo ikke bli kjent som "do-dama"!

Det faktiske toalettet

lørdag 3. juni 2017

Update: Jobb

Mohammad som oversetter i samtale med Åsne Seierstad og filmskaper Ali Alibrahim etter at dokumentaren One day in Aleppo ble vist på konferansen for ytringsfrihet som jeg var på i Lillehammer


Hvordan balansere helsen min og den tiden jeg trenger i terapi med en ny, og spennende og utfordrende jobb? Jeg har ikke svaret enda. Flere av mine venner har uttrykt at de ikke helt forstår hva jeg jobber med, og det forstår jeg godt. Jeg er ikke sikker på at jeg fullstendig forstår det selv. Kort sagt så jobber jeg på Sølvberget, Stavanger bibliotek og kulturhus, og hovedjobben min er med Friby Stavanger; forfattere som ikke har kunnet ytre seg i sine egne land, og som derfor har fått komme for å få trygghet og ytringsfrihet i en friby, og i dette tilfellet Stavanger. 

Utenom dette innebærer jobben min mye forskjellig. Sølvberget og Stavanger har sin egen litteraturfestival som er blant Norges største, men som jeg hadde svært liten kjennskap til før jeg begynte. Den heter Kapittel. Noe av det jeg jobber med nå er å være med og utforme litt av programmet på denne festivalen, som går av stabelen 20.-24. september i høst, med tema revolusjon. Å etter hvert ha mine egne program på Sølvberget er nytt og spennende, og ganske skremmende. Jeg har enda så mye å lære, og framfor alt finne ut hvordan jeg navigerer i de forskjellige systemene. 

Som mange av dere vet gikk en drøm i oppfyllelse da det åpnet seg dører der jeg kunne jobbe med mennesker og organisasjoner relatert til Nord-Korea. Jeg hadde hatt en drøm siden jeg etter en lang rekke utrolige hendelser fikk stå på nord-koreansk jord i 1998. Plutselig begynte dører å åpne seg i 2013, som førte til at jeg besøkte et senter for nord-koreanske avhoppere i Seoul, Sør-Korea, og også gjennomførte feltstudier for masteren min med dem. Deretter tok jeg kontakt med en av dem med mest innflytelse der; kunstneren og forfatteren Morten Traavik, og ble etter hvert invitert til Nord-Korea gjennom han. 

Det var en fantastisk og surrealistisk opplevelse å være med han og oppleve kultbandet Laibach i Nord-Korea i august 2015, men etter dette stoppet alt opp av forskjellige årsaker, og jeg måtte slippe drømmen og alt jeg hadde jobbet for. Det var en bitter pille og svelge. Jeg gjorde ferdig masteren og fikk etterhvert jobb på Sølvberget, og tenkte at alt med Nord-Korea var en saga blott. Men disse månedene har jeg vært med å jobbe for at Kapittel skal invitere Laibach til å være et av de store trekkplastrene til Kapittelfestivalen, og nå kommer de faktisk til Folken! Plutselig - selv om både Morten og jeg er enige i at det neppe kan være tilfeldig - er jeg i kontakt med Morten igjen, og plutselig får jeg være med å "bring awareness" til Nord-Korea igjen, og til og med få betalt for det! 

Ellers kom jeg nettopp hjem fra den første konferansen for Friby (ICORN og PEN International) i Lillehammer - som var spennende, interessant, smertefullt og lærerikt. Jeg merker at jeg må sette meg inn i og lære om en helt ny kultur. Menneskerettighetsforkjempere. Forfattere. Journalister. Kulturfolk. Dette er ikke en gruppe jeg kjenner veldig godt fra før, og jeg følte meg tidvis ganske annerledes - som jeg sa til en av de andre koordinatorene "som en med røde sokker når alle andre har grønne"...

Det var spesielt kjekt å være med på Snakk! på Mellombels Ølstove, og vise Mohammad byen min Bryne



 Er ikke alle damer bittelitt forelska i Karl Ove Knausgård? Anett, venninna mi, bare lo av meg og mente bestemt at det ikke stemte. (Fra Ytringsfrihetsfestival og litteraturfestival i Lillehammer)


Som nevnt i disse tre bloggpostene har de tre siste månedene ført med seg mange spørsmål om hvem jeg er og hvor jeg har identiteten min. Arbeid påvirker ofte livene våre i stor grad og får mye å si for forståelsen av hvem vi er. Nå har jeg jo ikke lenger identitet som lærer - så hvem er jeg når jeg jobber i Stavanger kulturhus? Er jeg den samme? 

Disse spørsmålene vil jeg sikkert fortsette å bale med i god tid framover.

Update: Helse

Uvitende under aktiv matlaging snappet Kaleb mine spede forsøk hjemme hos dem, og la det ut med et WOW! Jeg visste ikke han var SÅ overrasket over at jeg laget mat...


Etter opphold på Modum er det vanlig å trenge videre hjelp hjemme over en viss tid. Jeg har brukt de siste månedene på å lete etter en psykolog eller terapeut, og ikke en hvilken som helst en. Det måtte være noen som jobbet psykodynamisk, som er ganske forskjellig fra å jobbe kognitivt, og som jeg trodde kunne hjelpe meg i min komplekse situasjon. Det har vært en nedtur å innfinne meg med at Modum Bad ikke er en quick fix, og at jeg fortsatt trenger hjelp. Det å starte enda en gang med en ny person har vært vanskelig å motivere seg til. Men nå er jeg i alle fall i gang.

I tillegg har problemer med mat toppet seg. Jeg har hatt den kjedelige oppdagelsen at jeg reagerer på mat! Jeg har ofte hørt om andre som har slitt med det samme, og kanskje dømt dem litt siden jeg alltid har vært altspisende, og sikkert litt stolt av det. Nå var jeg i plutselig i en ny kategori. I tillegg til å etter hvert innrømme det for meg selv, var problemet å finne ut hvilken type mat jeg reagerte på.
Det har vært flere år med økende mageknip, luft i magen (dessverre!) og oppblåst mage, uten at jeg har klart å sette fingen på hvilken mat det er som gjør det. Og i min vanlige stahet så vil jeg helst finne det ut selv, og unngå leger. 

Lenge tenkte jeg at det "bare" var psykisk. Helt fra jeg begynte som lærer i barneskolen har jeg vært klar over at mageknip hos elever ofte kan handle om at de er redde eller gruer seg for noe. Senere har jeg lært at følelsen frykt sitter i magen. Men etter hvert måtte jeg åpne opp for at mageproblemene mine kanskje ikke bare var psykiske, og kom meg til legen. Der fant jeg ut at jeg hadde laktoseintoleranse, temmelig typisk for blant annet adopterte fra Asia. Mange generasjoner hvor melk ikke var en naturlig del av kostholdet. Men å kjøpe laktosefrie matvarer tok ikke bort alle mageproblemene mine. Neste steg ble ultralyd, og så den lange veien for å svelge slangen (jeg er veldig takknemlig for ei venninne som løy til meg og sa at "det kommer til å gå helt fint, d er ikke så gale")...

Fremdeles fant de ingen ting. Jeg prøvde halvhjertet å kutte ut litt matvarer, men med reising hver 12.dag eller 3. måned ble det umulig å holde styr på. Spesialistene sa at jeg kunne prøve slangen opp andre veien, og om ikke det fungerte ville de nok konkludere med at det var ukjent og gi meg diagnosen irritabel tarm, som da visstnok er et samlebegrep på at ingen vet hva som egentlig er galt. Jeg hadde virkelig ikke lyst på et nytt slangebesøk, og var heller ikke interessert i en sånn diagnose, men smertene økte og irritasjonen nådde etterhvert et toppunkt. Nå måtte jeg gjøre noe! 

Så da jeg kom hjem fra Modum kastet jeg meg over nettet og snakket med andre som hadde mer peiling enn meg for å finne ut av det. Jeg ble mer og mer nedtrykt over hvor mye jeg kanskje måtte slutte og spise. Jeg lastet ned appen for FODMAP, og tenkte at nå var livet som fri matspiser definitivt over. Helt til jeg kom over en blogg hvor Helene med bachelor i ernæringsfysiologi skrev at hvis en var i min situasjon kunne en slappe helt av - tarmen trengte kanskje bare tid til å bli god etter alt for mye gluten og vanskelig fordøyelig mat gjennom mange år, og at sannsynligheten var stor for at jeg kunne spise det aller meste om en tid. Jeg skulle bare kutte ut hvete (ikke rug, havre, spelt, m.m), løk, hvitløk og laktoseprodukter i noen måneder, se om det hjalp og så introdusere det litt og litt etterpå. 

Og det har hjulpet! Selv om jeg framdeles er i utforskningsfasen. Det hjalp veldig da jeg klarte å fokusere mer på alt jeg faktisk kunne spise, enn det jeg ikke kunne spise, og smalne det ned til kun disse fire reglene. Etter tre måneder er jeg mye bedre i magen, tar laktasetabletter hvis jeg spiser noe med melk i, og spiser i enkelte tilfeller litt mat med hvete og løk. 

Så mye av tida de siste månedene har gått med til å fokusere på helse - å forandre kostholdet og finne profesjonell hjelp. Og å finne ut hvem jeg er når jeg ikke lenger kan spise alt. Jeg merker hva det gjør i sosiale settinger, og er overrasket over hvor mange som inneholder mat. Nå må jeg forholde meg til dette på en annen måte.

Hva gjør det med forståelsen av meg selv når jeg ikke lenger kan skryte av at jeg spiser alt, og at "jeg drikker vann fra springen og spiser salat uansett hvor jeg er i verden"? Nå har jeg blitt en av de som "maser" om alt jeg ikke kan spise, og lager kø på kaféer fordi jeg spør om hva maten på menyen inneholder! Til tider har jeg blitt den som må ta med følget ut av kafé og restaurant for å finne et annet sted med mat jeg kan spise. 


Jeg kan heldigvis spise sushi enda!

Med så mye matintoleranse har jeg blitt nødt til å kokkelere mer, og prøve meg fram på all slags middager, og til og med noen desserter. På den måten har jeg blitt tvunget til å gjøre noe jeg alltid har unngått - å lage mat!

Update: Livet etter Modum

Etter en kjempefin tur i Oslo

Det har gått tre måneder siden Modum Bad, men det føles lengre. De tre månedene virker langt borte nå, fjerne, det har skjedd så mye siden da. I tiden rett etter leste jeg gjennom journalene jeg hadde skrevet og undervisningen vi hadde fått, og artiklene - om følelser, om sinne og om skam. Men så datt realitetene innover meg, at det var over. En ny hverdag slo meg, med alt fra ansvar på arbeid hvor jeg raskt måtte sette meg inn i det som hadde skjedd mens jeg var borte, å innfinne meg på Bryne og fikse alle praktiske ting som ikke funket i leiligheten, å komme tilbake til menigheten som jeg hadde vært inn og ut av de siste årene, til å finne tilbake til forskjellige relasjoner. 

Etter hvert gikk det opp for meg at jeg ikke bare var kommet tilbake fra Modum, men også tilbake fra misjon, tilbake til Norge og Bryne etter flere år med reising til Hawaii og Sør-Korea. Alt føltes uvant; kulturen, folkene... Hvem var jeg nå, etter livet som student og omreisende misjonær? Hvem var jeg nå i menigheten? Hvem var jeg nå på Bryne? Hva var rollen min på jobb, på Sølvberget? Alle spørsmålene slo meg med full styrke, og gjorde at jeg følte at jeg befant meg i en enorm gigantisk kultur- og identitetskrise. Jeg visste at tida på Modum hadde forandret meg, men hva gjorde jeg med den jeg var blitt nå, og hvordan fortsatte jeg herfra?

En sånn krise går ikke over på tre måneder, og selv om det føles som om det verste er over, så er jeg sikkert midt inni den enda. Jeg ønsker å ta den alvorlig, uten at den skal styre livet mitt fullstendig. Hvem er jeg post Modum Bad, post-misjon, post-Hawaii, post-Korea og drømmene for å bety en forskjell i Nord-Korea og post livet og identiteten som lærer? Og hvordan har livet jeg har levd de siste årene og forandringen som har skjedd påvirket troen min? Fortsatt har jeg mest spørsmål, og få svar. Og jeg ønsker å tillate meg selv å være her så lenge jeg trenger, på dette stedet hvor jeg vet lite, men spør mye. Derfor er det kanskje lettere å skrive om konkrete hendelser i livet mitt, for hvis jeg skulle skrive om tankene og følelsene, ville det blitt mest spørsmål.

Så hva har skjedd - konkret - på de forskjellige områdene av livet mitt de siste tre månedene? Skriver litt om forskjellige temaer i de neste bloggpostene, Update: Helse og Update: Jobb

søndag 16. april 2017

Hva vil det si å være en kristen?

Påsken er en spesiell høytid for de som kaller seg kristne. Det blir gjort mye ut av julefeiringen, da Jesus ble født i en stall, men hvis en virkelig skal forstå hva det vil si og være en etterfølger av Jesus, så må en forstå påsken. Her er selve essensen av kristen tro, selve kjernen, det som de aller fleste som kaller seg kristne faktisk er enige om.

Jesus, som var fullt menneske og fullt Gud og som levde et liv uten å gjøre noe galt, velger å dø på et kors for å gjøre bot for all verdens synd. Det vil si at ingen av oss kan nå inn til Gud i oss selv, vi har alle gjort noe galt, og gode gjerninger alene kan ikke føre oss fram til en hellig Gud. Det måtte et botemiddel til, et offer, en død, noen måtte bane veien til Gud, noen måtte ta straffen for alt det gale som blir gjort, og det kunne ikke være hvem som helst. Det måtte være en som ikke hadde syndet, som hadde kjent på det å være menneske, vært fristet til å gjøre feil, til å lyge, stjele, baksnakke... men som valgte og klarte å ikke gjøre det.

På skjærtorsdag inviterer Jesus sine nærmeste til et siste måltid med seg og forbereder dem på sin død. På langfredag dør han en grusom død på korset, og på 1.påskedag - i dag - kommer kvinner og disipler til graven, og den er tom. Han er stått opp fra graven. Fordi han er Gud, ikke bare menneske.

Dette er en ekstrem fortelling, og ja, det kreves tro for å tro på den. Historien er overnaturlig, den er full av umuligheter og usannsynlige hendelser.

Dette tror jeg på, og dette tror millioner, og kanskje milliarder av mennesker på i verden i dag. Dette som begynte så smått med én mann og tolv disipler for over 2000 år siden har spredt seg til hele verden. Etter opplysningstiden og frammarsjen av vitenskapen, og etter postmodernismen og sekularismen, så er det like fullt utallige som tror på dette enda, så umulig, så provoserende og overnaturlig det enn høres ut som. Og dette - at vi nå kan nå inn til Gud, gjennom Jesus, er selve evangeliet, de gode nyhetene, det som de første kristne fortalte frimodig til alle de traff: Vi kan bli kvitt vår skyld og skam! Noen har sonet straffen for oss! Vi kan komme fram for Gud! Guds rike er nær!

Dette var gode nyheter for 2000 år siden, og det er gode nyheter i dag. All den dårlige skammen jeg kjenner på som ikke er min, såvel som den riktige; de tinga i livet jeg har grunn til å skamme meg over, kan jeg kaste på han. All min skyld, det vonde jeg gjør, de jeg har skadet, de jeg tenker vondt om, og all feilaktig skyldfølelse jeg føler over ting jeg har gjort som ikke er galt - alt kan jeg gi til Jesus, og vite at jeg er tilgitt og at det fins helbredelse for alle sårene jeg har. Jeg kan ha et nært fellesskap med en levende Gud, som har all makt i himmel og på jord.

Troen er full av paradokser, motsetninger som er nettopp det - motsetninger. De må leve side om side. Den greske filosofien med logisk tenkning er ikke dekkende til å forstå hva troen innebærer, og kan ikke forklare paradoksene fullt ut. Bare det at Jesus var fullt Gud og fullt menneske er et eksempel på det.

I dag, under feiringen av at han har stått opp fra graven, hadde jeg tante Kari og mor på påskemiddag. Det var en fin stund sammen. Da leste jeg noen sitater fra Bibelen, fra Profeten Jesaja, som snakker om Jesus ca 700 år før han ble født:


     "Han [Jesus] var foraktet, forlatt av mennesker,
          en mann av smerte, kjent med sykdom,
          en de skjuler ansiktet for.
          Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.
          
   
  Sannelig, våre sykdommer tok han,
          våre smerter bar han.
          Vi tenkte: Han er rammet,
          slått av Gud og plaget.
          
   
  Men han ble såret for våre lovbrudd,
          knust for våre synder.
          Straffen lå på ham, vi fikk fred,
          ved hans sår ble vi helbredet.
          
   
  Vi gikk oss alle vill som sauer,
          hver tok sin egen vei.
          Men skylden som vi alle hadde,
          lot Herren ramme ham.
          
   
  Han ble mishandlet,
          han ble plaget,
          og han åpnet ikke munnen,
          lik et lam som føres bort for å slaktes,
          lik en sau som tier når den klippes,
          og han åpnet ikke munnen."




Vi feirer påsken med å spise et lam, som symboliserer Jesus, som var det uskyldige og feilfrie lammet som ble ofret på korset.

De siste årene er det Christina og familie som har invitert familie og forskjellige venner til å komme sammen og feire, og spise lammet. Sammen med masse tilbehør!

I år var det venner fra Skien som var med oss på langfredag, og så hadde jeg som nevnt mor og tante Kari på påskemiddag i dag. For meg personlig har disse tradisjonene blitt viktigere og viktigere de siste årene. At påsken er noe mer enn bare ferie og fri, at det handler om kjernen av troen min, stikker dypere og dypere.

onsdag 12. april 2017

Å ha tweens i livet mitt!

Jeg er så heldig å ha to tweens som tantebarn, men alt er ikke så enkelt som det en gang var. Jeg tror framdeles jeg nyter tittelen som en ganske kul tante, selv om Kaleb syns jeg er strengere enn mammaen sin, men ting har likevel forandra seg. Det er ikke lenger sånn at det kommer stormende unger hver gang jeg gjør min entré inn døra. En og annen titter kanskje opp fra det de holder på med, eller fortsetter å se stivt inn i iPad'en til jeg vifter hånda foran fjeset: "Hallo!!!" Ikke er det nødvendigvis helt fantastisk å ha alenetid med tante heller. Jeg husker framdeles første gang Kaleb dro på det da jeg spurte om han ville være med meg på noe... og svarte til slutt: "Eg må tenka på det!" Han hadde kanskje bedre ting fore. Kanskje det skjedde noe med vennene, kanskje han skulle finne på noe annet, han måtte se det an. Jeg ante at det var forandringer i vente.

Det er heller ikke like lett å vite hva en skal finne på lenger. Før var det bare å foreslå en togtur eller et par timer på biblioteket. Eller ingen forslag i det hele tatt, bare at de skulle komme til meg. Ikke så lett nå lenger. "Ke ska me gjør?!" er det første spørsmålet. Kinobesøk er framdeles en hit, og begge guttene er alltid klar for kino, og liggebesøk. Men hva skal vi gjøre på hjemme hos meg? Da de var små var det ikke så mange planer jeg hadde. Jeg sørget for å ha baguetter, spaghetti og kjøttdeig tilgjengelig, men ellers var det nok med tegnesaker og litt lego. Filmen om Fimlene så vi om og om og om igjen. Jeg kunne gi Kaleb en oppvaskkost og så stod han med meg på kjøkkenet, eller vi laget muffins sammen. Noen ganger hvilte jeg på sofaen mens de lekte med lego, og ellers var vi alltid mye ute - i Sandtangen, på lekeparker, på skateparken i Sandnes, turer med toget, sykkelturer, små gåturer, med og uten matpakke. Men hva gjør jeg med tweens? Tweens med egen mobil og mer kunnskap om tekniske ting enn meg. Når tegning er kjedelig og lego er barnslig? Det var jo sånne ting jeg var god på. Jeg er ikke noe særlig på gaming eller Minecraft. Og ikke har jeg PC, Nintendo eller noen av de andre plattformene som trengs heller.

Det er en ny epoke, og jeg syns det har vært ganske utfordrende. Den kom så brått. Jeg var borte så mye i 2-3 år og plutselig var de blitt så store.


Igjen - selv om jeg kjenner på sorg over at de ikke er små og vil sitte i fanget mitt lenger - så vet jeg at jeg må omfavne det nye. Det er jo så fullt av muligheter, jeg har bare ikke oppdaget dem enda. I dag tar jeg begge tweensa med på kino og så skal de overnatte. Jeg hadde hverken ekstra seng, dyner, laken eller puter, og spill og andre ting de kunne lekt med ligger i en av de 10 eskene jeg ikke har megt meg til å få opp fra kjelleren. Gjesterommet er uten møbler, og bare lego og tegnesaker spredt utover. Jeg kjente på masse stress over at de begge skal komme. Prestasjonsangst nesten. Det som har vært så lett ble plutselig litt vanskelig. Det er jo så viktig for meg at det blir kjekt.

Jeg måtte sette meg ned og si til meg selv at det verste som kan skje er at de syns det er litt kjedelig. Og så kjente jeg glede fordi jeg vet at det likevel vil bli et godt minne. De kommer til å huske at de overnatta hos tante, og i verste fall at det kanskje var litt kjedelig, at de ikke fikk lov å spille så mye på mobilen, at hun ikke hadde PlayStation, og at de ikke alltid hadde så mye å gjøre, men de kommer også til å huske at vi var sammen, at tante brydde seg, at hun hadde tid og at hun hadde invitert dem. De kommer til å huske at vi satt rundt bordet og spiste i lag, den samme spaghettien og kjøttsausen som jeg alltid lager, og hvite baguetter med ost og egg på morgenen. De kommer til å vite at de var velkomne og at de hadde et sted å gå, der noen kunne ta i mot dem. Selv om det tidvis kunne være litt gørr. Det gjør meg glad å huske på dette og jeg slapper litt mer av.

Etter mye strev med å prøve å få hit noen gamle senger, gav jeg opp og kjørte en mer moderne 'typisk meg' variant. Jeg kjøpte to oppblåsbare madrasser på tilbud på JYSK (som selvfølgelig blåser seg opp selv bare jeg putter stikkontakten i veggen), og har tenk at guttene skal hjelpe meg med å få dem opp. Så lånte jeg noen gamle dyner av mor, et laken og et sengesett og Millionær-spillet. Jeg kjøpte en kortstokk, noen blader og kakao - rett i koppen - i tilfelle været blir fint og jeg får dem med meg ut på en liten tur på Skjærtorsdag. Det er sikkert mer enn nok. Det viktigste er jo at vi er sammen.

Jeg stresser ofte med at alt skal bli så perfekt. Jeg må ha kontrollen. Jeg må vite at de koser seg, jeg må vite at jeg alltid gjør mitt beste og at jeg har arrangert alt slik at det blir optimalt. Men tingen er den, at det gjør jo aldri det uansett. Om jeg så orkestrerer det ned til hvert bidige minutt, så vil det skje noe som forandrer ting. Sånn er livet. Det blir ikke perfekt, selv om jeg gjerne vil. Jeg kan ikke kontrollere det eller sørge for at det er kjekt hele tida. Men jeg kan være til stede. Jeg kan være en ekstra voksen som er der og som kan lytte til hemmeligheter og dagliglivet og gi noe som foreldre alene ikke kan, jeg kan gi dem en del av en større familie og en del av et større fellesskap. Og det tror jeg er nok. Så får jeg med tiden lære meg å omfavne denne nye epoken - tweens - og glede meg over alt den bringer med seg.

De har blitt store, og det har også sin sjarm. Her var vi sist på kino og så - var det Minions? I kveld er det The Boss Baby. Det blir gøy! Jeg skal prøve og bare nyte det!