mandag 20. november 2017

Å føle seg mislykka

Noen som har lyst på kake med gul krem..?

Jeg har ikke særlig god selvtillit når det kommer til å lage mat. Spesielt ikke på kaker og desserter. Det skjer en gang i skuddåret at jeg slår til, men som regel blir det Toros brownie med vaniljeis til (slår aldri feil!). Men av en eller annen grunn når jeg plutselig skal bake, så må jeg selvfølgelig velge det mest kompliserte. Som kake med gul krem, eller suksesskake som den heter på fintistedenfor at jeg kjapt kunne rørt sammen en krydderkake, som jeg har forstått er mye lettere. Det er akkurat som om når jeg virkelig skal bake, så er det ikke nok med krydderkake. Så jeg satte av rikelig tid til dette. Faktisk en hel kveld. Tenk så kjekt å for en gangs skyld servere en kake jeg selv hadde laget i mitt eget selskap dagen etter!

Handling av varer jeg trengte starta før klokka seks. Allerede på det første egget gikk det galt. Da jeg skulle skille eggehviten fra det gule kom det litt eggeplomme ned i det hvite, noe jeg har forstått er en dødssynd, fordi eggehvitene da ikke alltid lar seg piske stive etterpå. Jeg burde ha innsett det allerede da. Jeg burde bare ha stoppa og gitt meg. Det neste var den gule kremen. Selvfølgelig hadde jeg lest at jeg måtte røre hele tida, men jeg glemte meg av et lite sekund (eller to), og plutselig dukker store brune klumper opp i sausen. Herlig! Nå burde jeg i alle fall ha stoppet. Neida, i stedet brukte jeg god tid på å få ut med spiseskje så mange brune klumper som mulig og fortsatte, enda med godt mot. Tida gikk, timene gikk, og jeg sjonglerte mellom den gule kremen og den vanskelige eggehviten som skulle bli til marengs og så til mandelbunn mens jeg prøvde å være sosial med tantungene mine samtidig. Da begge deler endelig var ferdig klarte jeg selvfølgelig å åpne kakeformen uten å ha skrapt langs kanten, og hele kaken begynte å gå fra hverandre og det ble store sprekker i bunnen. Men tror dere jeg gav meg?

Etter fem timers hardt arbeid og klokka var 23 kom jeg meg endelig hjem, balanserende med kake, veske og to bæreposer med mat. Og selv om jeg satte kakefatet godt inn på bordet i gangen mens jeg tok inn bæreposene, tror du ikke den klarte å skli ned og deise i bakken opp ned! ...Da stod tida stille og kroppen min ble helt kald. Det var som om alt gikk i sakte kino. Det var kake og gul krem over alt. Jeg klarte å få det bort til vasken og prøvde å redde noe av kaken og vaske resten av utstyret med det resultatet at hele vasken ble full av fett av den rike kremen. Ingenting lot seg redde. Hele kaken var soggy og ødelagt.

Jeg klarte ikke le den kvelden. Men det kom noen tårer. Jeg følte meg så utrolig mislykka. Ikke en gang klarte jeg å bake en kake og få den med hel hjem! Hva skulle det bli av meg? Eller... nå som jeg fyller 39 - hva har det egentlig blitt av meg?

Kakefiaskoen var kanskje bare toppen av kransekaka (!) på noe dypere jeg kjente på. Å nærme seg 40 er nemlig ingen spøk. Kollegaer i dag sa i lunchen at før kalte de alle over 30 år for middelaldrende. Hm, hva blir jeg da? Senior? Og kanskje er det ikke det å nærme meg 40 som er verst, men følelsen av å ikke ha utrettet alt du hadde tenkt, og at livet ikke ble helt slik du planla. Kanskje jeg har kjent på mye sorg nå i tida før bursdagen min. Jeg tror ikke jeg hadde sett for meg 39-års dagen min som single på Bryne. Hvis jeg var single var jeg sikker på at jeg reiste verden rundt og gjorde noe ekstremt meningsfylt og viktig, kanskje jeg til og med hadde starta en egen organisasjon, eller levde i bushen en eller annen plass som misjonær. For lengre siden hadde jeg andre drømmer. Kanskje jeg hadde en sangkarriere, og gav ut musikk og holdt konserter over alt? Eller jeg var en anerkjent psykolog som hjalp mennesker med dype og kompliserte problem. Eller kanskje jeg skrev bøker?

Uansett drømte jeg nok ikke om å være der jeg er nå. På noen måte. Jeg drømte ikke om å bruke tre måneder på Modum Bad eller trenge hjelp fra psykolog og hjelpeapparat selv. Men nå er jeg jo en gang her. Midt i livet. Og livet har visst blitt sånn det har blitt, kronglete og vanskelig og umulig til tider, og alt annet en strømlinjeformet og rett. Men det er i alle fall mitt, dette her. Mitt liv. Og kanskje er jeg egentlig akkurat der jeg skal være. Kanskje alt egentlig er opp ned? Kanskje jeg egentlig er veldig rik som har så annerledes liv enn det en kunne forvente av en 39-åring? Kanskje jeg i min svakhet blir kjent ved sider av meg selv jeg ellers aldri ville utforsket. Kanskje det å trenge hjelp istedenfor å bare gi hjelp gjør at jeg forstår hvordan det er å ha det vondt på en annen måte enn hvis jeg ikke hadde kjent det selv på  kroppen. Kanskje det lærer meg ydmykhet og lærer meg å ta imot, at det er mye innsikt og visdom i å være den svake når jeg helst vil være den sterke.

Så selv om jeg av og til føler meg overvelda av media og sosiale medier, av reklame og tidsånden sine krav om å være noen, og ha oppnådd spesifikke ting ved spesifikke aldre, så hender det i glimt at jeg får en visshet om at dette egentlig ikke er så viktig. Og at egentlig langt der inne, dypt der nede, står jeg ganske fjellstøtt, tross alt.

søndag 22. oktober 2017

Vel hjemme...

Etter en lettere dramatisk avslutning av Tunisiaturen er jeg nå hjemme igjen, og har hatt litt tid til i ro og mak svelge opplevelsene. Siste kvelden, hvor jeg først hadde vært med Lina og filmet på en søppelplass, med budskap til tunisere om å ikke misbruke friheten de har vunnet til å forsøple naturen, ringte hun politiet (etter sterk oppmoding fra faren om å ikke stikke av fra dem), for å gi beskjed hvor hun skulle. Deretter stakk hun ut av leiligheten for kjapt å hente mat til oss mens jeg blogget, og gav meg en siste beskjed om å ikke under noen omstendigheter, til og med hvis de banket på, å åpne døren. Jeg merket meg intensiteten hennes, men bare nikket og vendte tilbake til iPaden.

Det varte og det rakk, en time gikk, så en til, men ingen Lina kom. Da klokka var over ti, kjente jeg at jeg begynte å bli bekymra for henne og ringte telefonen hennes. Ingen svarte. Jeg la igjen beskjed på Messenger, men ingen svar der heller. Plutselig føltes leiligheten veldig liten, og lydene utenfor hørtes ikke lenger så hyggelige ut. Nattemørket hadde seget på for lengst. Og historiene hun og faren hadde fortalt om når livet hennes hadde vært i fare ble med ett enda skumlere. Jeg syntes jeg hørte lyder utenfor leiligheten og lurte på hva jeg skulle gjøre hvis noen banket på. En halv time til gikk, tankene i hodet eskalerte og til slutt ringte jeg Magnar, så Njål. Han skrev beskjed til faren hennes, prøvde også og ringe Lina, og til slutt ringte han en venn.

Etter godt over tre timer hvor jeg på slutten vandrer hvileløst fra rom til rom, finner vi ut at hun framdeles lever, men ikke før fire timer er hun tilbake i leiligheten. Da er klokka tolv og jeg har allerede lagt meg, og jeg er letta, og sint. Jeg skal opp klokka seks neste morgen for at Lina skal kjøre meg til flyplassen. At hun kunne være borte, ja, til og med drept, ble en plutselig realitet for meg. Hva skulle jeg gjort da? Dagen etter får jeg høre den alvorlige situasjonen som hadde oppstått, dog ikke med henne. En venn av henne var plutselig blitt kastet i fengsel, og hun hadde vært hos politiet for å forhøre seg og klage. Det viste seg at han hadde kranglet med en politimann og blitt arrestert uten å få tilgang til advokat, eller at familien hans hadde blitt informert. Tre dager i fengsel før han slapp ut. Jeg reiser fra Tunisia med en forståelse av at det har blitt et gryende demokrati med nye muligheter for den kommende generasjonen, men også en erfaring av mer frykt og usikkerhet i landet, og at overtramp som dette framdeles skjer.

Vel hjemme igjen tar det litt tid å la det jeg har opplevd synke inn, og fortsette med livet som vanlig. Kontrastene til livet mitt i Norge er store. Noe av det jeg bekymrer meg over virker banalt. Tryggheten jeg tar for gitt. Men som jeg har erfart fra tidligere reiser så innhenter nåtiden meg ganske kjapt, og fort føles det som veldig lenge siden jeg var i en helt annen virkelighet. Nå virker Tunisia nesten som en drøm langt borte. Men jeg håper at det ikke blir elleve år til neste gang jeg drar dit og får rystet verdensbildet mitt litt igjen.


Life at home. Ina, Maria og jeg - mastergrad-trekløveret -  treffes enda. Her er første gang på Starbucks i Stavanger etter jobb en dag. I morgen møtes vi her igjen.


Beathe og jeg leser i Bibelen sammen i ettermiddag sammen med god thaimat og kaffe, og som alltid, hunden Bailey som følger spent med.

Christina, min søster, har begynt med Mary Kay, og på mandag var jeg sminkemodell. Det er sikkert ikke siste gang. Kjekt å bli inspirert og å lære om hud- og sminkeprodukter.

Vår skarve lille enkle bokklubb (som vi såvidt tør å kalle bokklubb enda) har kommet oss gjennom bok nummer 2 (den første var av Kjartan Fløgstad, vi siktet høyt) og satser nå på Carl Frode Tiller til neste gang. 

Mitt siste minne med Lina, her under filming til befolkningen om å slutte å forsøple naturen.

tirsdag 10. oktober 2017

Visiting Tunisia: A story about a father and a daughter

For you, my American, Korean and perhaps Canadian or other international friends who have seen me put out several blogposts lately with foreign pictures, I’m on a trip to Tunisia. There I’m visiting an organization working for peace and reconciliation called Friends of Tunisia, and the activist and writer Lina Ben Mhenni, who visited Stavanger Culture House (where I work) in September. It’s been a ride so far, traveling by myself from one city to another in North Africa, facing some fears and prejudices on the way, and talking to different kinds of people, from men at the hotel and on the train, to film makers, authors, journalists and other people working with culture, that surround Lina wherever we go. 

Besides the bodyguard and the police following her, there are always people stopping her. But to be a friend of Lina’s it almost seems like you need to at least have published a few books or spent a couple of years in jail! Of the maybe 30 I’ve met non of them are what I consider ‘ordinary’. I haven’t met one who is just a student or works as a nurse or teacher. The most normal people I’ve met are journalists, but then of course they’re not just journalists, but film makers or poets with several published books. Is this really normal here? I wonder, though what we consider ‘normal jobs’ are few and they all struggle financially, even Lina. 

One of the first people I meet is her father, Sadok Ben Mhenni. He is publishing a book today about his six years as a political prisoner in jail, but when I ask him he doesn’t know how the book sale or reviews have been so far. “I’ve been too busy today!” he says, but clearly not too busy to follow Lina and me around Tunis city all day, and carrying the ever increasing numbers of bags I acquire. Through my days in Tunis he is never far away. “Saturday I will do the book signing and discussion of my book.” He moves on to tell me about the night he caught his daughter’s attempted murderer outside his home, by a lamp post. The man was outside waiting for her. Now he is in prison. Since then Sadok has been very careful about the police protecting Lina, needless to say, I can’t even imagine being a father of a girl with death treats hanging over her head, and as we speak one pending lawsuit against police men attacking her.

Visiting El Kef
 Yesterday we all traveled nearly four hours, getting up at 5.30 to get to an ancient city up North where it even snows in winter time. It is colder there and it’s a great historic site with old buildings dating back to Roman time. Here we were to take part of a film festival who is targeting areas where culture is not accessible, and focused on young people and children. “What do you think of our theater?” one of the leaders ask me, “we call it a pocket theater, it reaches schools and the center of town and the places where people are, with workshops, films and showings.” 

I meet many journalists, one famous actress and others involved in film and TV. It seems to be normal for people like that to be volunteering at cultural festivals and anything else for a good cause. While we sit around, introduce ourselves and talk, a master class for story telling and techniques for youth have started. We’re waiting for the permit to go into a prison to show films and debate the situation in Tunisia; unemployment and violence against women. For those of you who didn’t know it, Tunisia became the starting point for a revolution of the people back in 2011, where more than 400 000 people demonstrated on the streets and in the end caused the dictator to resign and democracy to be installed, as the first ever in the Arab world. Freedom of speech has won, and people can express themselves more; on TV, through music and in newspapers, but huge problems also followed the revolution. Lina says that the people have misunderstood freedom and use it as an excuse to be lazy and not work. Wherever we go the streets are filled with trash. Many Tunisians see throwing trash and parking wherever they like as part of freedom. Radical Islamic voices are also lurking in the background, freedom of speech also gave them a louder voice.

I feel a deep need to immerse myself in another culture while talking to these people, just like I did in Korea, to dive into it, to really know it, in a way not possible for a week’s stay. Something in me really wants to know these people, in their own language, to know who they are, where they’re coming from, their history, struggles and pain. 

A couple of hours later it’s clear that the prison permit has not gone through and won’t happen today. “Come back on Friday,” they say, “maybe then.” What? We just drove four hours! I can’t believe I seem to be the only one upset, but then again, I might be the only one not able to be here Friday, since my plane leaves early Wednesday. We then spend hours in the middle of the day under the hot blazing sun looking for a street acting group performing for children, which also fails, but again it seems like I’m the only one disappointed, for Lina and the others this seem normal, and just how things go.

Lina and her father
We then end up going for a sightseeing tour in El Kef. Lina’s father is with us, and can tell me everything about the ancient buildings, the Jewish, Islamic and Christian eras, and about the different architecture. He tells me about his work prior to retirement, where he among other things was a city planner and working on a project in this city to bring infrastructure to it. He is also an Arabic and French translator and has a background in archeology and English literature. “When you know everything, you know nothing!” he smiles when I marvel at all he has done. He reminds me about my father, and I tell him. Wherever we go he is telling me about the history and culture of the place, just overflowing of knowledge, not wondering whether I want to hear it or not. Just like my father. It’s obvious that Lina and him are close, the tone between them, all the little things that show me she respects him and that he loves her, and I look at them and think of my own Dad, and how lucky she is to still have him. 

He takes my hand walking down a steep hill, and I let him lead me. “He is still alive, you know!” he says silently. I’m unsure what he means. “When you’re talking about your Dad and telling us about him, he’s still here.” At that moment I really wish he could still be here, and that they could meet him too. I keep thinking about our time in Tunisia together, back in 2004. Were we in this exact city? Was he telling me about Roman buildings, like Lina’s father is doing now? I can’t remember. I miss him more than normal here. There are so many things I wish I could ask him now, so much knowledge that is lost, so many pictures I wish I would have taken and stories I wish I wrote down. Whenever I see daughters with their Dads I want to tell them not to take him and the relationship for granted.

Then we end up at a café in Medina, the old part of the city. A place where not many tourists, but more archeologists and historians come, and a coffee cost less than 50 cents! I ask Sadok what his thoughts about Tunisia are. He says he is not positive now, nor for the next 10-15 years. “I think it will get worse,” is his conclusion, “but I can see in the future something good. When I see how the youth are embracing culture, expressing themselves, and starting culture festivals like this it gives me more than hope. It gives me conviction that it can get better with time.”

So now that it’s almost time for me to finish my trip here, Lina and her father’s continued dedication to fight for Tunisia through prison, death treats and using culture in every way they can, are some of the memories I will take with me. Maybe all I can do for now is to give a voice for them to you who are reading it right now, and try not to forget about Tunisia when this trip soon will seem far away and long ago.

søndag 8. oktober 2017

På innsiden

Jeg har vært hos den berømte Lina Ben Mhenni og skal tilbake igjen om få dager for å være med på filmfestival, se filmer og debatter retta mot fanger (i prosjektet hennes Books to prisons), treffe kunstgrupper og forhåpentligvis få gå litt i fotsporene til den arabiske våren med henne. Men aller først får jeg være med Njål og Mari Haugland i Sousse, feriebyen, som nå har mistet nesten alle sine vestlige turister. Jeg er spent på hvordan byen er uten, og møter andre gjester på et godt over halvfullt hotell, men med svært få vestlige... en del russere, et par tyskere og franskmenn, men ellers for det meste arabere. Det er en annerledes følelse enn de andre gangene jeg har vært her. Kanskje avventende er den rette beskrivelsen? De jeg kommer i snakk med er fra Algerie og Marokko. De er på guttetur, forklarer de, de er studenter og arbeidere på ferietur. Njål og Mari forteller at disse og lokale tunisere som er på hotellet, er velstående. Og at det ikke er vanlig at tunisiske kvinner, og dårligere stilte ferierer her. «Middelklassen har blitt mindre og mindre, det er flere rike, men også flere fattige enn det var før revolusjonen,» forklarer de.

Mari og Njål, ledere for Friends of Tunisia, er et studium i seg selv. De gav opp alt som kan tenkes av menneskelig luksus og vanlige norske minstekrav og har nå bodd 17 år i Tunisia, og fått 5 barn her. De eldste har gått på arabisk skole og snakker flytende arabisk, samt fransk, engelsk og norsk, mens de yngre går på en norsk-britisk skole de selv har startet, den første i sitt slag i Tunisia, en skole som er en direkte reaksjon på et strikt og gammeldags skolesystem hvor elevene jevnlig blir slått, og læreren underviser på samme måte som vi ikke har sett i norsk skole siden kanskje 50-tallet. «Tunisere ser at skolesystemet deres er totalt utdatert og at de trenger oppdaterte og mer pedagogiske skoler med elevene i sentrum. Flere og flere viser interesse for privatskolen vår som har totalt andre prinsipper enn den tradisjonelle, og hvor vi lærer de tunisiske lærerne pedagogikk, noe de aldri har lært før!» forteller Mari ivrig.

Friends of Tunisia er en spennende organisasjon som også driver med fred- og forsoningsarbeid i et land hvor mye usikkerhet råder. Etter årtier styrt med jernhånd var det i lang tid etter revolusjonen et stort vakum og mye frykt blant befolkningen - hva ville skje nå? Hvordan skulle en reagere nå? Organisasjonen bygger relasjoner på langs og tvers i organisk stil, og jobber tett med kulturhus, ungdomssenter og bibliotek i byen. Jeg blir inspirert og engasjert av å være med dem rundt og høre hvordan de jobber. De er både helt vanlige mennesker som har valgt en svært uvanlig livsstil, og samtidig annerledes og karismatiske. Jeg blir dratt mot noen som så til de grader har ofret et vanlig norsk liv og heller tatt med barna og gjort noe helt annet, for å gjøre en forskjell. Jeg blir fascinert. Jeg ser enorme muligheter for hva som er mulig å få til med få personer, ja, til og med for en barnefamilie. 

Påvirkning gjennom bøker og kultur
«Det strømmer på med muligheter til å påvirke på høyt nivå, så mange at det ikke alltid er lett å vite hva en skal prioritere,» forteller Njål, «det har vært mange år med usikkerhet og lite som skjedde, og bang! så kom revolusjonen og ikke lenge etter skjer det slag i slag.» Mari og Njål har fulle hus (kinosalen tar 500 personer) på kulturhuset når de arrangerer filmkvelder og debatterer beste løsninger for fred og forsoning i et land som har vært gjennom en revolusjon og to alvorlige terrorangrep, først mot de politisk styrende i 2013 og deretter to mot turister i 2015. Noen vil ikke at demokratiet skal lykkes i landet, og med ytringsfriheten har også radikale grupper som før ble holdt tilbake, kommet tydeligere fram. «Men vi trenger et Tunisia som lykkes med revolusjonen,» sier Njål, «Vi trenger det som et eksempel til etterfølgelse for de andre landene. Vi trenger å vite at det er håp og muligheter for å lykkes, også i arabiske land. Tunisia er flaskehalsen til Europa, hvis vi mislykkes vil alle utfordringene, og også flyktningstrømmen øke i styrke, og våre problem bli Europas problem i en enda sterkere grad.»

På besøk i både Sousse kulturhus og biblioteket er det interessant å snakke med kulturhussjefen og biblioteksjefen der, de gjør så mye med så få ressurser. I lange tider venter de på penger til vedlikehold og alt mulig annet som sårt trengs, men idéer, pågangsmot og store drømmer har de mange av. Når jeg snakker med dem og Njål og Mari forstår jeg hvor utrolig viktige de er, det eneste som står mellom mange av ungdommene (og også voksne) og radikalisering, er nettopp kulturhuset og biblioteket og det de tilbyr. For en viktig rolle å ha i samfunnet. For en forskjell. Biblioteket er med på Linas bokprosjekt om å samle bøker til fengslene, slik at flere ikke skal radikaliseres der. Tunisia er jo som kjent det landet som rekrutterer flest IS-krigere til Syria og Irak. En enkel hasjdom for en ung tuniser, med kun islamistisk litteratur i fengslene og garvede eldre radikaliserte innsatte som cellekamerater, er nok til at mange av dem også ender som IS-krigere. Det vil Lina, Friends of Tunisia og biblioteket ha en slutt på, og har til nå samlet inn 25 000 bøker som blir distribuert til alle landets fengsler. Og det er bare første runde! Friends of Tunisia sitt fokus er å sørge for at det kommer litteratur som går på fred, tilgivelse og forsoning. De vet, som Nelson Mandela, at det beste er en fredelig løsning.

Tilbake til Tunis
Søndag ettermiddag og jeg er tilbake på toget og kjenner meg igjen utrygg. Alene etter gode dager med Njål og Mari. Jeg har blitt tryggere her etter å ha hatt dem så mye rundt meg, på toget kjenner jeg igjen på usikkerheten over å skulle dra tilbake til Tunis. Når jeg finner et sete og skal sette meg med alt pikkpakket mitt får jeg smilende blikk av unge menn som også er på reise. De er vennlige, og kommer på egen hånd bort og hjelper meg dra ned persienner som er ødelagte slik at jeg skal slippe å sitte i sterkt sollys. De ler og smiler og hjelper uten at jeg trenger spør. Jeg tar takknemlig imot hjelpen og lurer på hvem de er. Jeg får lyst til å bli kjent med dem, vite hva slags liv de har nå som unge tunisere i et land som har gått gjennom så store omveltninger. Har de fått arbeid? Kan de le mot framtiden? Jeg trekkes mot dem og spøker litt med dem på engelsk og setter meg så tilbake i setet mitt. Jeg ser ikke mange kvinner på turen, men såvidt jeg husker er det flere enn for elleve år siden. Noen få på hotellet, blant annet ei i resepsjonen, og noen reisende damer, også en med en baby på toget. Tunisia er kjent for å ha gitt mer frihet til sine kvinner enn sine naboland. Allikevel - over alt er det mest menn enda, uansett hvor jeg beveger meg.

Tilbake i Tunis ønsker Lina meg varmt velkommen, og det er godt å se henne igjen. Jeg slapper av etter hvert. Vi begynner på en rundtur i byen for å se merkesteder for revolusjonen og jeg kjenner at jeg kommer nok til å bli klar for flere nye eventyr med henne de neste dagene.
  
I Sousse mens jeg venter på Mari

Biblioteksjefen i Sousse og Mari fra Friends of Tunisia ser fram mot videre samarbeid

 
Her er Njål også  med og ser på  muligheter for biblioteket


På besøk i Sousse kulturhus med omvisning av kulturhussjef og Mari

Så  var det togturen tilbake til Tunis og Lina




torsdag 5. oktober 2017

Noen små historier fra Tunisia så langt

Det regner katter og hunder når jeg lander i Tunis, hovedstaden. Det høljer ned og jeg kan ikke for at jeg blir en smule deprimert. «Vi skulle visst blitt i London!» spøker noen av de jeg reiser sammen med, flere uttrykker sin misnøye. «Det er egoistisk å si, det har vært tørke, de trenger regnet her!» sier en mann brått. Jeg blir litt sur, selv om han jo selvfølgelig har rett. Bare synd at den tørken ikke kunne vart bittelitt lenger! Vi har jo ikke akkurat vært bortskjemt med sol i sommer. 

Lina Ben Mhenni, min nye venninne, henter meg på flyplassen og beklager været, men jeg sier raust at de sikkert trenger det... På vei ut blir jeg introdusert for bodyguarden hennes! What?! Dette er spesi. Jeg hadde helt glemt av at hun blir fotfulgt 24 timer i døgnet! På vei til leiligheten hennes stopper vi for å fylle bensin, og mannen som fyller for henne vet tydeligvis hvem hun er, og skryter av å ha samme etternavn og at han står med henne i frihetskampen. Spøkende spør han om hun har ristet politiet av seg, siden ingen politibil kjører bak henne. Hun peker ironisk på bodyguarden i baksetet - hun har fått lov å kjøre uten politibil i kveld. Flere gjenkjenner henne og det føles litt surrealistisk. Tenk å til enhver tid ha en politibil kjørende bak seg! 

Jeg kommer over regnet, selv om det høljer ned første kvelden og også neste dag. Toget fra Tunis til Sousse, hvor jeg skal besøke Njål og Mari (Friends of Tunisia) og både kulturhus og skoler, kunne trengt en solid oppgradering og går så sakte at det tar en time ekstra å komme fram. Det er kjekt å se dem og Lina, selv om jeg kjenner på at jeg reiser alene. Og ja, jeg føler meg faktisk litt tøff. Alt er vel i Tunisialand, men på veien ned hit slår det meg plutselig at jeg reiser alene til Nord-Afrika, til et land som regjeringen.no har funnet ut at de må legge noen advarsler ved. Tenk hvis det skjer noe! tenker jeg. Er jeg egentlig forberedt på dette? På mine to turer tidligere hit, da sammen med en gruppe, fikk jeg ymse erfaringer med den arabiske kulturen. Jeg kom på den korte tiden ikke inn på den, og slet med å forholde meg til den aggressiviteten jeg opplevde fra det mannlige kjønn, enten jeg gikk langs veien, handlet eller tok taxi. Men jegvet at jeg har mange fordommer, og vil ikke være her med piggene ute, slik det har vært før. 

Så i kveld fikk jeg meg en venn. Vi møtes ved pommes fritesen på hotellrestauranten, hvor jeg desperat prøver å finne noe kjent å spise i alle de merkelige tunisiske variantene. Han kommer rett bort til bordet mitt etterpå og spør om han kan slå seg ned. Alle varsellampene blinker. Han er ung, ser arabisk ut og er ganske pågående. Og jeg vedder på at han ved første øyekast tror jeg er en god del år yngre. Men jeg lar han sette seg og vi begynner å snakke. Han er fort på pletten med å fortelle at alle hans venner er gift og at han så gjerne vil ha kjæreste, og at han syns jeg er sååå nydelig. Jeg kontrer fort med at jeg er 38 år, og prøver å innta en moderlig holdning. Han spør deretter om jeg vil være med på stranda i morgen. Jeg tror han er takknemlig for ethvert selskap. Hadde dette vært for et par år siden hadde jeg vært long gone for lenge siden, men denne gangen nøler jeg. Jeg vil se hva som skjer og ikke kappe han av for tidlig. Den første delen av måltidet prøver jeg å konversere samtidig som jeg leter etter alle tenkelige og utenkelige utveier i hodet mitt. Men etter hvert finner jeg ut at han faktisk er ganske hyggelig. Og er jeg ikke alene, jeg også kanskje, og uten noen planer for kvelden? Jeg finner ut at han er fransk, studerer til jurist ved et universitet i Nice, og spiller håndball på høyt nivå. Han vil bli dommer, han kjeder seg i Tunisia og han vil gjerne reise rundt i hele verden, med ei kone, ikke alene. Han sier jeg må komme på besøk i Nice og at han vil ta meg med over alt og vise meg byen, moren hans er visst super all right. Jeg overrumples alltid, som den nordmannen jeg tross alt er, over sånn overdådig gjestfrihet som jeg kan finne når jeg er ute og reiser. Men for å være på den sikre siden skyter jeg inn at jeg er alt for gammel for han. Han lurer seg ihjel på hvorfor jeg er single, og javel, jeg blir jo litt smigret.


Det føles som en samtale med en person jeg nettopp har møtt, men samtidig som med en lillebror og jeg sier ja til å bli med han på shopping utenfor hotellet. På vei ut snapper jeg en liten film av min nye venn, og kommer på at jeg ikke en gang vet navnet hans. Da vi går ut av hotellet henvender han seg plutselig til to arabiske menn, de begynner å gå sammen med oss ut i mørket uten at jeg aner hvor vi skal, og jeg kjenner et øyeblikks panikk. Jeg ser plutselig for meg scenarioer hvor denne snappen blir mitt siste livstegn før jeg forsvinner inn i tunisisk mulm og mørke for aldri å bli funnet igjen. Dramatiske avisoverskrifter flimrer forbi i hodet mitt - tenk om dette vil bli de siste minuttene i mitt liv! Da jeg etter hvert ser virkelige butikker lenger framme på veien puster jeg lettet ut. Magefølelsen min stemte. Dette var en vanlig hyggelig fyr, og jeg koser meg og er trygg på at jeg kommer tilbake til hotellet like hel. Jeg utfordrer fordommene mine på denne reisen, og det er bra. 

Vel, så i morgen skal vi visst på stranda. Og det ser ut som om været har snudd og det kanskje blir en etterlengtet soldag her i Tunisia! 

tirsdag 3. oktober 2017

Renate på reise igjen

Jeg ante noe var feil da flyselskapet sa at det ikke var mulig å ta med bagasje på turen, kun håndbagasje, men jeg slo det fort vekk. En liten stemme sa meg at det var litt rart at det var mellomlanding på bare halvannen time, men jeg tenkte at det gikk nok greit når jeg allerede var inne på flyplassområdet, forbi innsjekking og sikkerhet.

Ikke før søndags kveld når jeg nevner for familien at jeg ikke fikk med bagasje og Christina sier det er det rareste hun har hørt blir jeg litt stressa. Og dette slår ut i full blomst når jeg i dag kom på flyplassen og damen i skranken ikke forstod billetten min og hvorfor det ikke gikk an å boarde meg helt til Tunisia. «Har du bestilt to separate billetter?» spør hun flere ganger, men jeg bedyrer, og viser ivrig fram reservasjonen min, at alt er gjort fra samme reisebyrå. «Men i systemet vårt har du bare billett til London!» Hun ender opp med å tilkalle sjefen sin og vil sende meg videre i systemet. Jeg kjenner at hjertet synker. Dette var ikke det jeg trengte, alene på tur til Nord-Afrika, litt stressa fra før og ganske halvrusten i forhold til reising, slik føles det i alle fall. Til slutt ender hun opp, når hun ikke klarer finne ut av billetten min, og mangel på flyreservasjon fra London til Tunis, å si at det nok ordner seg og jeg får bare springe til gaten i London og få boardingkort der.

Nå er hele beredskapsanlegget mitt på og jeg sender chattemailer til reisebyrået med en ganske stressa «stemme». Der får jeg en nedslående beskjed. Jeg kan ikke gå til noen gate, for jeg har jo ikke billett. Jeg må helt ut av transit, ut av sikkerhetsområdet og bagasjehenting og begynne prosessen på nytt, sjekke inn og så gjennom sikkerhetssystemet, alt på halvannen time! Men.... det er jo umulig... Jeg skriver en litt desperat melding til Beathe, Cathrine og Christina og spør om de kan be.

Jakten på nytt fly og hotell, for ikke å snakke om hvem som skal ordne det, og ikke minst betale for det frister ikke. Og ventingen... På flyturen til London får jeg virkelig utfordra meg i kognitive øvelser i hvordan ikke stresse. Det er jo ikke noe jeg kan gjøre med dette uansett, minner jeg meg selv på. Allikevel klarer jeg ikke la være å irritere meg over at jeg ikke sjekket dette bedre på forhånd. Og jeg som trålet nettet i dagevis etter de beste billettene. Og er såpass reisevant. At jeg ikke ante ugler i mosen, slik som Christina! Men - igjen, absolutt ingen verdens ting jeg kan gjøre med dette nå, og jeg lar være å falle for fristelsen å sjekke billettene jeg burde ha kjøpt.

Det er midt i rushtida i London, klokka er mellom 16 og 17, og hjertet synker når jeg kommer springende ut av det forsinkede flyet, det er tykt av folk som først skal gjennom immigrasjon og få ubehagelige spørsmål og så gjennom sikkerhet for å hente bagasjen. Jeg blir helt kald inni meg, og fortvilelsen øker. Jeg vil bli stuck i timesvis. Hvis det er noen som har reist til London, eller prøvd å komme inn i USA, så vet du hva jeg mener. Og det er rushtid og ikke akkurat Sola flyplass. Hva skal jeg gjøre? Det er 1 time og 10 minutt til flyet skal gå. En mann i lilla uniform står foran meg og jeg henvender meg til han, jeg må ha sett skrekkslagen ut. «Hva skal jeg gjøre?» spør jeg uten å klare å skjule fortvilelsen. Stakkars folk som må deale med sånne som meg hver eneste dag på jobb. «Gå til custom service,» sier han. Jeg springer bort, men også der er det kø. Og uansett, hva kan de hjelpe meg med? Jeg må kanskje gjennom immigrasjonskøen allikevel. Jeg springer tilbake til den lilla mannen. «Har du vært der allerede?» spør han. «Nei, jeg må komme meg på flyet til Tunisia, men jeg har ikke boarding pass!» «Ok, det er i terminal 4, det er ikke her, dette er terminal 5. Bare kom deg bort dit og spør om boarding pass der!» Beskjed, stikk i strid med den jeg fikk av reisebyrået. Hva skal jeg velge?

Jeg bestemmer meg for å prøve. Hvis jeg først skal miste flyet er det bedre det skjer mens jeg har prøvd noe jeg faktisk kan klare. Jeg vil ikke en gang være halvveis gjennom immigrasjon før flyet går, hvis jeg skulle prøvd på det.

15 minutter tar det med bussen til terminalen, evinnelig lange minutter og klokka tikker. Det er 50 minutt til flyet går og jeg vet ikke hvor jeg er, hvor jeg skal få tak i boardingkort og hvor langt det er til gaten.

Da... som ved et trylleslag skifter atmosfæren ganske betraktelig. Jeg merker det nesten med en gang. Fra alt stresset og køene i terminal 5, er terminal 4 nesten som å ha kommet til Hawaii. I det nye sikkerhetsrommet er det over 10 ansatte, men ingen andre flyvende enn meg! Sikkerhetsbetjentene henger over bagasjebåndet, skravler med hverandre og beveger seg sakte. Om jeg kan få boardingkort her? Selvfølgelig kan jeg det, Tunisair er rett bak svingen! Det er ikke måte på hjelp, og selvfølgelig går alt fort, det er jo ingen andre reisende! Det slår meg plutselig at jeg som er vant med USA og Asia nå har oppdaget et nytt felt som reisende, livet på flyplassen i avdeling Afrika og Midt-Østen. «Skal du med Tunisair?» spør de vennlig, «åh, de flyene er alltid forsinket.» «Alltid?» spør jeg måpende. «Ja, alltid!» Så slår noe annet meg, jeg skal til Tunisia, og alt der er ikke som vanlig. Veldig få vestlige turister tør reise dit etter de to terrorangrepene i 2015, noe som har tatt fra utallige arbeidsplassen og ødelagt deler av Tunisias økonomi siden de var svært avhengige av turismen. Jeg husker vagt et skriv da jeg kjøpte flybilletten som fortalte om alle farene ved å reise til Tunisia, som jeg bestemte meg for å ikke lese skikkelig. Men betyr det at etter den arabiske våren er det færre som reiser til hele Midt-Østen og Nord-Afrika? Jeg lurer på hva som venter meg der. 

Ganske sikkert, flyet er forsinket. Plutselig har jeg god tid! I den store hallen med butikker og kaféer er det få reisende til å være klokka fem en ettermiddag. Jeg går for å kjøpe noe å spise og skriver melding til venninnene mine som er nysgjerrige på hvordan jeg ligger an. Jeg har visst engasjert mange til å be! Jeg undrer meg over mannen som stod der i lilla og som ble min redningsmann. Jeg undrer meg over alt stresset og kavet jeg kjente på, når de verste konsekvensene for meg ville blitt venting, et mistet fly og en natts hotellopphold i London, mens noen i USA nettopp har opplevd å bli beskutt på konsert og andre i verden kaver med utfordringer så store at jeg ikke kan forstå det. 



Når jeg går inn på flyet blir jeg tilsnakket av en mann, han vil vite om jeg har vært i Tunisia før. Jeg lurer skeptisk på om det er en dårlig pick-up-line, før jeg kjefter på meg selv over fordommene mine og blir med på en spennende samtale om forholdene i Tunisia med en som selv bor der. Jeg sier at jeg har vært der to ganger, om sommeren i 2004 og 2006, og at landet den gang bugnet av turisme. Jeg forteller om inntrykkene av å ikke se kvinner i arbeid og heller ikke på gatene om kvelden, og at jeg er spent på om jeg vil oppleve det annerledes nå, etter demokratiets spede begynnelse. «Det er bedre!» svarer mannen og jeg sperrer øynene interessert opp, «mener du det?» «Ja, vi har fått mer frihet, jeg tror du vil få en fin reise. Sousse er flott. Menneskene er vennligere enn før. Jeg tror du vil oppleve at det har forandret seg til det bedre!» Jeg kjenner at jeg gleder meg. Inni flyet er stemningen også annerledes. Kabinet har samtaler med passasjerene når de ønsker oss velkommen ombord, ikke bare et høflig smil, og de er mer enn klar for å hjelpe. Stollenet mitt er imidlertid løst, og etter en stund ser jeg at det er bundet sammen med knallrød gaffatape. Jeg må smile. Dette er definitivt ikke som hjemme. Og jeg liker det. Denne uka blir et eventyr.

onsdag 27. september 2017

Kapittel17: Del 1: Lina Ben Mhenni og den arabiske våren

Siste uka - fra onsdag til onsdag - har vært ei uke med veldig mange inntrykk, mange tanker og mange meninger.

Det var Kapittel 17 på Sølvberget Stavanger kulturhus, som er min arbeidsplass, og jeg hadde mine første program - et to-delt seminar om Hvor ble det av den arabiske våren? med foredrag av tunisiske Lina Ben Mhenni (som kom i Stavanger Aftenblad dagen etter) og samtale med henne, Jacob Wærness, tidligere sikkerhetssjef i en storfabrikk i Syria og aktuell med boka Risikosjef i Syria, og Mohammad Habeeb, fribyforfatter i Stavanger som jeg jobber med til daglig. Det var skummelt og stress og spennende å ha mitt første arrangement på selveste Kapittelfestivalen, som er en festival for litteratur og ytringsfrihet med langt over 100 forskjellige program denne uken og mange tusen besøkende. Det var så mye å tenke på, alt fra det praktiske, som hvor vi skulle ha arrangementet, hvem vi skulle invitere, hvem skulle gjøre hva, til innholdet - å komme opp med en beskrivelse av hva dette skulle være, fra tittel og format til hva seminaret skulle handle om, og hvordan vi kunne få det best mulig fram. Så kom bestilling av flybilletter for forfatterne som kom fra Tunisia og Sveits, hjelpe til med visum, hotellbooking, og ikke minst å så ta vare på dem når de kom, passe på at de fikk festivalpass og mat, ble henta på flyplassen, og så videre. Jeg skulle selv innlede arrangementet, og hele dagene før følte jeg at jeg gikk rundt og ikke var helt til stede. Heldigvis hadde jeg en ressursgruppe rundt meg som har gjort dette hundrevis av ganger før. De fortalte morsomme historier om hvor galt det kan gå, for eksempel at 12 mennesker dukker opp i en stor kinosal, og hvordan livet går videre allikevel. De forsikra meg om at jeg kunne slappe helt av, siden jeg allerede visste det ville komme mange på forhånd.

Så på selve arrangementet fikk vi pressa inn cirka 140 stykker og ikke en stol stod ledig. 70 elever fra videregående skoler hadde kommet, og mange andre spesielt interesserte eller som jobbet med flyktninger eller innvandrere på en eller annen måte. Og selv om jeg kan se i etterkant hva jeg kunne ha gjort bedre, så gikk det generelt veldig bra! Lina Ben Mhenni, som jevnlig blir invitert til USA og europeiske land for å tale, sa at det var den beste opplevelsen hun hadde hatt av reising. Kanskje litt fordi vi hadde fått med kjæresten hennes på turen, men uansett ble turen hennes med samtaler med oss og de andre forfatterne hun traff, samt en Lysefjordentur, hvor hun streamet store deler av turen live med stor seerskare fra Tunisia, en stor suksess. (Vi og) Jacob Wærness og Mohammad fikk henge med sitt idol, poeten Adonis (mange ganger foreslått til Nobels litteraturpris), og generelt var det veldig god stemning.

Noe av det som imponerer meg mest med Lina er at hun blir i Tunisia. Hun fortalte meg at alle aktivistvennene hennes fra 2010-2011 som kjempet med henne under den arabiske våren, har forlatt Tunisia og flyttet til Europa eller USA. "De har gitt opp Tunisia!" sier hun. Da de ble klar over at revolusjonen kanskje ville ta årtier å gjennomføre, og at de store forandringene ikke ville skje med det samme, mistet mange håpet. Selv har hun kjent på håpløshet mange ganger og gjentatte ganger fått sjanse til å flytte utenlands, men sier at det aldri har vært aktuelt: "Jeg må være her og kjempe for Tunisia!" Konsekvensene av det er ikke noe hun snakker veldig høyt om. For etter at hun til stadighet går kritisk ut mot myndigheter, blogger og streamer folkelige demonstrasjoner, og kjemper for lovendringer, og spesielt etter at hun ble fredsprisnominert i 2011, er det ekstremt farlig å være Lina. Å være aktivist tok fra henne den trygge jobben som lærer på et tunisisk universitet i hovedstaden. I tre år har hun vært arbeidsløs og ingen vil ansette henne. Og i 4 år nå har hun levd med 24 timers beskyttelse av politiet. Uansett hvor hun går blir hun konstant fotfulgt. Til og med på noen foredragsturer til land som Italia, har politiet fulgt etter. Det var en av grunnene til at hun syns det var fantastisk å komme til Norge. "Ingen politi som passer på meg, og ingen politi i gatene!" sa hun til meg da vi satt på en kinesisk restaurant på Bryne og så ut vinduet og rett på torget. For meg ble det en sterk påminner å tenke seg et Bryne sentrum fullt av politi, og hvordan det må være at de alltid følger etter en.

Lina gav meg mye å tenke på i uka som var, og gjorde meg nysgjerrig - både på Tunisia og livet hennes, og jeg føler meg priviligert at jeg fikk treffe henne og bli kjent med henne.

Forberedelsene til seminaret har vært omfattende og veldig kjekt!

Jeg prøver å finne min rolle som koordinator. Her avbilda i dype tanker av Anett Braut.

Små glimt fra uka!

Det var surt vær på Lysefjorden, men Lina og kjæresten var i Himmelen og utrolig fascinert av den vakre naturen. Herlig å treffe Njål Haugland (leder i Friends of Tunisia) også, og vi fikk mange gode samtaler.

Et vennskap, Norge Tunisia
Photo cred: Anne Liv Tønnessen


I neste innlegg skal jeg blogge om del to av høydepunktene under Kapittel 17: Morten Traavik, min venn fra Nord-Korea, og hva jeg mener om mangel på debatt og konflikt i dag i forbindelse med dette.



lørdag 16. september 2017

Update on my life: Letting go of a dream

I thought I lost you English readers a long time ago, since it is for ever since I used to blog in English, and though there aren't that many of you clicking into my pages like before, understandably when writing in Norwegian now, I see that there are still some from America, and even countries like Greece, South Korea and quite a few from Russia coming by. Are you all Norwegians, I wonder, or is it to look at pictures or use Google translate?

Anyways, I thought I'd write a little update on my life (and in English for those who used to follow my blog), and let you know what's been going on the last months.

Over a year ago, last summer, I was in Hawaii for the last time with sorrow in my heart. I think the last blogpost: Summer on end or Good bye Hawaii were some of the last I did in English. After a long time of resisting I decided to put my apartment there up for sale (I can still by a click go in and take a look at it!). It wasn't just selling an apartment, it meant a lot more. It was giving up my dream. Even though I hadn't lived in it for 6 months and no doors were opening up to Hawaii (or South Korea), the fact that I had my apartment there, was "proof" to me that the dream was still alive. I could at any time - if circumstances just changed - hop on a plane and move back to my apartment in Hawaii and continue traveling from there to Asia. But having an apartment in another country, being the landlord for 5 girls living there, had its price. It was hard to do the work that was required while living in Norway. After Magnar and others gently pushed me over time - I decided to let it go, in the back of my mind hoping it might not sell and things would change.

You see I had dreamed of being in missions since the day I left - September 25th 2000. I couldn't believe it when the door opened back to the very same place I left 14 years ago, thinking then I would be back in matter of months. It ended up being almost 14 years. When I came back to Norway in 2000 the dream of going out again was very much alive for years, always living with an open suitcase in the back of my mind, never settling. Then the dream faded, realism sunk in, and I kind of gave up on it before everything changed in 2013/14. Now, after 2 small years back, traveling around the world, living in three countries, was everything coming to an end, and I was to move back to - Bryne?! It didn't make sense, I couldn't believe it was already over, but it was.

In January 2017 the apartment sold, but it took over three months to finalize the sale (if I would have known the difficulties buying and selling property in Hawaii, I probably wouldn't have dared doing it. I am glad I didn't know on beforehand!) In April 2017 I was back in Bryne for good, and the apartment was gone for ever.

Needless to say the last year has been filled with a lot of grief and struggle to settle down in a place you thought you'd left, maybe for good. Bryne is so small! I still have thoughts of - is this really it?

But at the same time I'm noticing that the place is growing on me. I'm starting to not mind small town so much. To be surrounded by mostly Norwegians that know my culture instead of trying to understand Americans and Asians all the time. To meet people I know almost every time I go by the store or out for a walk. Less than five minutes to get to nature. Earning money again (ha!). Having a car. See the big things in the little things. And feeling that I am at home in a way I guess I never fully felt while living abroad.

This doesn't mean I will never again uproot and travel or live in another country again. That's at least what I'm telling myself and something that gives me comfort when I just want to scream of the way things are done in Norway (like the jantelov, the inside law to not stick your head out or be different or better than anybody else). Last time it suddenly happened, when I was well grounded with deep roots in Bryne. And if it happens again I guess it will come as a surprise again, because right now my focus is to put down those roots one more time at the place where I'm at right now.



So I will never live in this apartment again, spend Saturdays by the pool or invite people for food in my kitchen. 


This summer I started to create a "being room", or call it a prayer room. It's just a place to come and sit and be me before God. I light candles and read, and next up is to get wall stickers of the world on that purple wall, so that I can continue to dream about the nations, traveling, and also have something to inspire me when I pray for other countries.

Being in one place and knowing the stores in and out allows me to try out cooking some more. I've never cooked as much as I have this year in my entire life. Here is a new hit for me - tortilla pizza, which is made in 10 minutes, perfect time frame for me who always wants it quickly done.

Norway is beautiful, at least on sunny days. 

The great thing about living in one place is that I get to do normal things, and have routines. Routine was the first thing to be thrown out the window with such excessive traveling. I often just stayed 2-3 months in one place, and it took me at least a month to start routines that could only last a little while before I was moving away again. Living in Bryne I have a gym less than five minutes from where I live, and it has helped me get rhythm into my life again.

Playing with these little guys is the joy of my life. They grow up too fast. It's such a joy to live less than ten minutes away, and see them as often as I want to.

Having friends that I've known for decades close by me. 

And my work place, which I love. As a Friby (International cities of refuge) coordinator I in some ways get the best of two worlds. Idealistic work of giving a voice to persecuted authors who now live in Stavanger, a city near me. Sometimes it feels a bit like being in missions, just with a paycheck. 

fredag 8. september 2017

Mens vi snakker om angst...


Mens vi snakker om angst, så fikk jeg noen kommentarer på Facebooklenken på sist blogginnlegg. Det er så bra med tilbakemeldinger, for dere som leser det kommer på mye som ikke jeg har tenkt på. Jeg er også selvfølgelig åpen for reaksjoner, og innspill hvis du som leser dette ikke er enig eller ser det på en annen måte. En av kommentarene handlet om at det er viktig å få fram at det går an å få hjelp om en sliter med angst. Det tror jeg er viktig å bekrefte. Jeg vet ikke om det kom så tydelig fram, men jeg har fått en god del hjelp fra profesjonelle til å finne ut hvordan jeg best kan takle angst når den dukker opp. Uten hjelp fra dem ville jeg kanskje enda vært redd for den, og den ville muligens ha kontrollert livet mitt. Nå får den ikke gjøre det.

Et annet poeng jeg har tenkt litt på i etterkant av sist blogginnlegg er hvor forskjellig angst kan oppleves. Mine første erfaringer var veldig skremmende, men når den dukker opp nå kan den lett forveksles med noe annet, den kan oppleves som en enkel uro under mange andre lag av følelser. Jeg tror de aller fleste mennesker, enten de er klar over det eller ikke, har hatt øyeblikk og møter med angst, enten det var den forsterkede fryktfølelsen de fem minuttene du ikke visste hvor barnet var eller bekymringstankene som spinner litt ut av kontroll som gjør at du kan kjenne lett hjertebank. Kanskje vi kaller det noe annet - angst kan jo slå ut på så mange måter. Svimmelhet. Kvalme. Hjertebank. Panikk. Tungpusthet. Uro. Stress. Hodepine. Alt dette kan være angstsymptomer. Jeg tror ikke mange av oss gjennom et langt liv er skånt for å kjenne på disse følelsene og kroppslige fornemmelsene selv om reell fare ikke er involvert.

Da jeg lette etter et passende bilde, kom det bare opp deprimerende bilder ved søk på ordet 'angst'. Men jeg fant dette i Aftenposten innsikt.


I den siste perioden jeg har kjent en del på angst - med lærdom i bagasjen, og verktøy og teknikker for å håndtere den - har jeg lurt på om det går an å bli kvitt den. I mange sammenhenger har jeg hørt og trodd at angst er noe jeg alltid må leve med. Men nå har jeg begynt å stille spørsmålstegn ved dette. Må jeg godta den for godt? Og har jeg et valg i å la den komme eller ikke? At jeg lurer på dette, betyr ikke at jeg tror at jeg aldri vil føle angst igjen. Men jeg har blitt litt nysgjerrig på om jeg allikevel kan bli mer eller mindre kvitt å måtte leve med angst. I andre sesonger har det handlet om å godta den, å ufarliggjøre og romme den. Og det har vært det jeg trengte da. Men nå tror jeg det rett og slett handler om å komme litt forbi den. Håp i at det ikke er noe jeg må leve med, kanskje.

Jeg har noen egne tanker og erfaringer om dette, jeg har snakket med både venner og fagfolk, og jeg har ikke mange selvsikre svar. Men jeg lurer derimot. Jeg undrer meg over uttalelser over at dette er noe jeg - litt passivt - bare må godta. Kan jeg grave dypt nok og bearbeide det som trengs i livet mitt - fra barndommen og nåtiden - og bli kvitt mye av den? Kan den slutte å plage meg? Jeg er troende til å tenke at det kan skje. Det har slått meg i det siste at i flere settinger så stresser jeg, og angsten kommer krypende, uten at jeg tror det alltid trenger skje. Det er som om jeg mister kontroll, men når jeg minner meg på at jeg har et valg og at det ikke skje, så forsvinner de vonde følelsene. Det er som om jeg stopper det før det kommer.

Jeg har flere spørsmål enn svar, og kanskje handler det om flere faser av å forstå seg selv, og at det til forskjellige tider kan være forskjellige løsninger..? Kanskje grader av modenhet også, og at nå er jeg der at jeg kan stille spørsmålstegn ved hvor mye angst jeg faktisk trenger å godta.

Jeg ønsker uansett med dette å ha et utforskende perspektiv på angst, og et nysgjerrig blikk på meg selv. Å ha det under lupen, så og si, og ikke godta angsten som en del av livet hvis jeg ikke trenger det.

Takk igjen for kommentarer og likes, meldinger i innboks og oppmuntringer på tomannshånd. Takk for at jeg får lov å dele av livet mitt her på bloggen min, og at det er så mange som leser det jeg skriver. Og til deg som leste det, men ikke gav deg til kjenne og kanskje sliter med dette, så vil jeg bare gjenta det jeg skrev i begynnelsen - det er hjelp og få, du er ikke alene og du trenger ikke å være redd.

tirsdag 5. september 2017

La oss snakke om angst

Jeg har tenkt en stund at jeg har hatt lyst til å skrive litt om angst. Kanskje for å ufarliggjøre det? Eller å gi det et ansikt, mitt ansikt? Kanskje for å fortelle min vandring i dette, ikke som ekspert eller fagperson, men som en som har slitt med det flere ganger over tid.

Den første gangen jeg opplevde angst var en forferdelig opplevelse. Jeg visste ikke helt hva som traff meg. Det var bare en blanding av panikk og en vond følelse i brystet, som jeg ville gjøre hva som helst for at skulle gå vekk. Jeg var nesten uvitende om psykisk lidelse på den tida - og redd det, samtidig som jeg syns det var fascinerende. Men de første opplevelsene av angst handlet bare om å få vekk den vonde følelsen og kroppslige fornemmelsen, og håpe at den aldri kom igjen. Da jeg senere forstod at det var angst, men ikke slet med det lenger, var jeg framdeles redd den. Og jeg var glad for at den ikke kom igjen, på mange år.

Den neste perioden jeg opplevde angst visste jeg hva det var. Min første reaksjon var som første gangen, jeg ville bare flykte. Jeg ville gjøre hva som helst for at denne følelsen skulle gå bort. Prosessen i denne fasen - hvor jeg hadde fagfolk rundt meg som lærte meg om hva det var - gikk ut på å ikke være redd angsten, men tvert om å bli kjent med den, til og med ønske den velkommen. Jeg lærte at angst ikke er farlig, at det egentlig bare er frykt som gir fysiske og psykiske symptomer og ubehagelige følelser. Jeg forstod at angst er en grunnleggende, nødvendig følelse, for eksempel i nødsituasjoner. Hvis det skulle oppstå en farlig situasjon, vil sterk frykt slå inn og gi meg adrenalin til å komme meg ut av situasjonen; handle, rømme, tenke raskt, få ekstra krefter og kunne reagere fortere enn vanlig. Angst er når denne frykten oppstår i en situasjon der jeg egentlig ikke har noe å være redd for. Det kan skje i sosiale settinger, når en er i en presset situasjon, om en har måttet tåle tunge belastninger eller av å se en edderkopp - adrenalinet setter inn og blodet pumper raskere, for noen slår hjertet hardt, mens andre blir kanskje svimle, uten at en egentlig trenger å komme seg ut av situasjonen, ganske enkelt fordi den ikke er farlig. Denne frykten er kroppens forsvarsmekanisme, og gjør den i beredskap til å handle raskt.

Å lære hva angst egentlig gikk ut på og å bli kjent med den når den kom, istedenfor å flykte, hjalp meg veldig mye. Jeg kunne gi den et ansikt, det var mer enn noe skummelt og udefinerbart. Når den kom, kunne jeg puste dypt inn og si til meg selv: - Javel, der var du igjen, angst! Lurer på hvorfor du kom nå? Vel, jeg godtar at du er her og velger å kjenne litt på hvordan dette kjennes ut. Hva sier kroppen meg? Hva med følelsene?  Mange ganger førte dette til at angsten minsket og til og med forsvant.

Allikevel - selv om jeg ble "venn med angsten" så kunne jeg ikke la det bli med det. Jeg forstod jo at den også var en indikator på at noe i livet mitt ikke var bra, og det lot seg ikke løse med å bare ta imot den. Jeg måtte finne ut hva som kunne ligge bak, av tanker og følelser og "sår". Gjerne handlet det om at jeg ikke hadde vært så god til å sette grenser, eller at det var noe jeg var redd for som jeg trengte å ta et oppgjør med, eller dypere ting. Å gå i møte med angsten, og noen ganger gjøre det stikk motsatte av hva den sa meg fikk den ofte til å forsvinne, og gav meg mestringsfølelse. Jeg kunne håndtere den istedenfor at den kontrollerte meg. Fikk jeg angst av noe, kunne det hjelpe å gjøre det jeg var redd for, istedenfor å flykte. Da måtte jeg trosse følelsene mine og ønsket om å komme meg langt bort.

Når jeg nå skriver om dette kjenner jeg at jeg er litt redd for å legge ut dette blogginnlegget av to grunner. Den ene er at dere som leser det ikke skal forstå at angst er en så liten del av et stort bilde av det som er meg. Irrasjonell frykt (altså angst) er jo noe jeg tror de fleste har følt, og egentlig ganske normalt for meg å snakke om. Om jeg skulle kjenne på litt angst, blir jeg ikke lenger hverken redd eller stressa. Det kan være en to minutters hendelse som jeg har glemt etter fem minutter. Den andre er at jeg kjenner mennesker som sliter med dette i en så stor grad at det tar over livene deres, og det har jeg stor respekt for. Jeg vil ikke late som om jeg forstår det, og jeg har ikke noen kjapp løsning på problemet. For dem er det ikke bare å ta imot angsten og finne ut hva som ligger bak. Jeg ønsker ikke å gjøre stigmatiseringen rundt angst verre, eller å gjøre det til et større eller mindre problem enn det det er. Men nettopp derfor er det vel viktig at vi snakker om det, og derfor legger jeg ut blogginnlegget. På den måten håper jeg å i alle fall være med og ufarliggjør det bittelitt. Hvis jeg kan være med å bidra til det, så gjør jeg det med glede!

lørdag 26. august 2017

Alt er tomhet og jag etter vind



I det siste har jeg kjent på noe dypt, vanskelig som jeg har hatt problem med å definere. En stund trodde jeg at jeg hadde taket på hva det var jeg følte. Jeg trodde jeg var ensom. Følelsen som kunne slå meg på vei hjem fra jobb, men også etter en kjekk fest. Denne vanskelige følelsen som er så skambelagt for mange av oss. Ensomhet. Følte jeg meg ensom? Var det fordi jeg er single? Var det det å bo alene som gjorde det sånn?

Men sent i kveld - alene på være-rommet mitt med bare stearinlys til å lyse opp mørket utenfor, er det noe annet som trår tydelig fram. Jeg kjenner på en dyp tomhet. Jeg ser ut på den mørke himmelen og de små lysene som blafrer såvidt og føler meg merkelig stille og tom. Jeg scroller nedover på Facebook-siden og ser jakten etter likes så tydelig, og kjenner igjen min egen jakt på likes til tider. Tomhet. Jeg tenker på følelsen jeg hadde da jeg gikk hjem fra en venninne i dag etter god mat og spennende samtaler. Tomhet. Mine forsøk på å finne meg til rette her på Bryne igjen, å være noen i sosiale lag, i menigheten, i familien...  Tomhet. Forsøket på å være noen på jobb. Tomhet. Dypest sett vår streven med å få mat på bordet, våre behov for anerkjennelse... som etter å ha blitt oppfylt må gjøres om og om igjen. Som Sisyfos som ruller steinen opp bakken, ser den rulle nedover, og må begynne på nytt med akkurat samme oppgave.


Alt er tomhet og jag etter vind  (Forkynneren 2)


Jeg kjenner igjen denne følelsen. Jeg satt ofte igjen med den etter en av sangopptredene mine, og enda kan jeg kjenne på dette etter at jeg har sunget for noen. Er dette virkelig alt? Er dette livet mitt? Er det dette jeg har strevd så hardt for? Følelsen er gjerne sterkere etter mye applaus og oppmerksomhet. Skulle det ikke være noe mer enn dette? 

Jeg kan kjenne på denne tomheten i så mange settinger. Og jeg er ikke sikker på hva den kommer av, eller hva jeg kan gjøre med den. Livet er så forgjengelig. Det er så kort. Snart nærmer jeg meg halvparten av det... eller det kan ta slutt i morgen. Alt er som et pust. Mennesker kommer og mennesker dør. Jeg er bare en av dem, som et støv i den store mengden, faktisk 1 av 6 milliarder. Og følelsen trår spesielt sterkt fram i kontrast med budskapet media og verden gir i dag: Vær noen! Skap noe! Du kan bli akkurat hva du vil! Hvert sekund teller! Men hva betyr det egentlig - hvis en zoomer litt ut - hva jeg gjør? Hva betyr det at akkurat jeg følger drømmene mine? 

Det rareste av alt er vel at å kjenne på denne tomheten, erkjenne den og godta den fyller meg ikke med motløshet. Det føles ikke som en negativ eller destruktiv erkjennelse. Det er et paradoks til sannheten om at jeg er verdt mye, og til at livet er meningsfylt, men det står seg allikevel. At livet er tomhet er et paradoks som kan stå sammen med det motsatte, uten at det blir feil. Det gjør det bare mer helt for meg. Jeg når bunnen, men jeg står stødig likevel. Selv om jeg er et sandkorn på stranda, selv om jeg dypest sett er alene, og selv om mye av mitt strev i dag egentlig er veldig tomt.

søndag 13. august 2017

Er det bare galt av Trump å forberede invasjon av Nord-Korea?

Siden jeg var 18 år har Nord-Korea hatt en spesiell plass i mitt hjerte. Jeg kom i 1997 tilfeldigvis forbi et klasserom hvor en film fra forholdene der ble avslørt, og noe i det grep meg. Jeg så bilder på skjermen av lik som lå og duppet i vannet, om mennesker som gråt i fortvilelse og fortalte en historie verden enda ikke hadde hørt.

Det var en historie om hundre tusenvis, kanskje millioner som hadde dødd av sult etter feilslåtte avlinger og tørke, og manglende subsidier fra Russland som til da hadde vært en av landets få allianser. De døde i hopetall uten mat, hele byer ble utradert. Vi hørte om bark som ble spist av trærne, om hjem som hadde familieråd om hvem som skulle dø først, og deretter lot maten de fant gå til de sterkeste barna, slik at de eldre og syke døde først og så de voksne, for å etterlate utallige barn foreldreløse. Alt dette skjedde i verdens mest stengte land, mens det gikk media og oss utenfor hus forbi.

Jeg fikk Nord-Korea på hjernen, jeg kunne ikke glemme det jeg hadde sett og hørt. De utallige fangeleirene hvor barn ble født inn i, levde et helt liv i, for så å dø der 30, 40, 50 år seinere uten noen gang ha smakt frihet. Det var så brutalt. Skulle verden virkelig ikke gjøre noe? Hva med USA, verdenspolitiet, eller Sør-Korea? Skulle vi virkelig bare la dette skje?

På besøk i Kina og Nord-Korea
I 1998 besøkte jeg et iskaldt Kina i 30 minusgrader kun ikledd høstklær. Jeg var med en gruppe og klatret i tynne joggesko opp fjellene ved Kinas grense mot Nord-Korea for å komme så høyt opp at vi kunne se inn i landet. Jeg vil aldri glemme det jeg så der, for der, rett foran øynene mine lå en av disse tomme spøkelsesbyene. Forlatte grå og skitne hus, hundrevis av dem, med røyk som kom opp bare fra noen få. En hel død by så jeg inn i. Over det enorme området, bare en enslig bil som kjørte i gatene. Ingen var ute. Det hersket en grusom stillhet selv om det var midt på dagen. Vi fikk høre at i den ekstreme kulden, i denne vinteren var det mange som la seg ned for å dø for de visste at de ikke ville overleve vinteren. Der stod vi på fjellet, så nær dem, og likevel så langt ifra.

Noen dager seinere var jeg med på en risky vandring, fra Kinas grense og ulovlig over elva inn i Nord-Korea. Jeg bare måtte få være i landet, jeg bare måtte stå på nord-koreansk jord! 17,5 år skulle det gå før jeg igjen, lovlig denne gang, skulle få lov å komme inn og se landet med egne øyne. I 2015 gikk drømmen i oppfyllelse hvor jeg fikk være med inn i en kultur som på noen måter ikke har forandret seg stort på 65 år.

I alle disse årene har jeg fulgt landet - gjennom solskinnspolitikken fra 1998-2008 hvor Sør-Koreas president Kim Dae-jung og daværende Nord-Koreas president Kim Jong-il besøkte hverandre og la vekt på fredelig samarbeid med håp om å gjenforene de to landene. Det var stor optimisme og spore og mange trodde at nå ville det skje. Endelig skulle landet åpne seg, endelig skulle de mange tusen i fengsler og fangeleirer slippe fri. Men den gang ei. Klimaet ble formørket igjen. Jeg lurte på hvorfor ingen gjorde noe nå heller. Var det ikke nok ressurser der inne? Var brudd på menneskerettigheter ikke dokumentert godt nok? Var det redsel for Russland og Kina? Hvor lenge skulle vi godta at mennesker ble født og døde i fangeleirer? Kunne vi sett for oss at konsentrasjonsleirene eller Gulag-leirene i det gamle Sovjet skulle få bestå den dag i dag? I så tilfelle, hadde ikke noen grepet inn for lenge siden?

Siden har vi sett og hørt hvordan Kim Jong-un terroriserer folket sitt, men også Sør-Korea og USA med truslene sine. Rakettoppskytingene blir hyppigere, ordskiftet krappere. Han sier en ting, og gjør noe annet, som et fem år gammelt barn som vil vise at han er sterkest, på bekostning av sitt eget land og verdens trygghet.

Så kom Trump
Er jeg - som resten av media tilsynelatende - bare lei meg for at Trump sier at nok er nok? Er jeg bare redd for at noen endelig tør å gjøre noe annet enn å føre dialog og iverksette sanksjoner, som mange eksperter mener uansett er feilslått og straffer vanlige folk istedenfor regimet? Selv om motivene til Trump ikke hovedsakelig er menneskerettigheter, så er han tydelig lei av at Kim Jong-un bare får ture på og leke seg med rakettene sine, og utvikle farligere og bedre våpen. Kommer det potensielt til å gå menneskeliv ved en invasjon? Ja. Er jeg redd Trump? Absolutt. Jeg syns ikke det er en lett sak å ha sterke meninger i. Det er absolutt risikabelt det han sier og er villig til å gjøre. Utfallet er ikke gitt på forhånd.

Men for oss som har ventet i 20 år, og for de som har ventet enda lengre, så er det ikke bare dårlige nyheter at Trump er klar til å invadere Nord-Korea, at han sier at landet ikke vil slippe unna hvis de fortsetter med missiloppskytingen, at det ikke er greit at de truer Sør-Koreas befolkning, Guam eller USA med raketter som nå kan skyte seg inn blant den vanlige amerikaner. Selv om jeg i alle år har håpet på en folkelig revolusjon, at forandringen og opprøret skal komme innenfra, fra folket selv, så er det ikke gitt at ikke det også vil ende i et blodbad. Jeg tror ikke løsningen er så enkel at Trump bare må tone ned retorikken og prøve å bli venner med Kim Jong-un, med en mann som nekter å ha dialog, nekter å komme til forhandlingsbordet, og som uansett bryter de løftene han har gitt.

Jeg savner en stemme i media som klarer å se hele bildet av Nord-Korea, som ser det i lys av historien og de alvorlige forbrytelser som daglig skjer og har pågått de siste 60-70 årene. Jeg savner en stemme som prøver å forstå Trump og forstå Sør-Korea og Japan som gleder seg over det han sier. For en side av saken som ikke er belyst, er at for hundretusener, ja, for millioner, vil en inngripen i Nord-Koreas nåværende tilstand, være en befrielse og lettelse de har ventet på i over 60 år. For noen vil Trump faktisk kanskje være redningsmannen.