mandag 29. januar 2018

My adventures in Hawaii

I´ve just come home from three weeks of adventures in Hawaii. It´s my 20th time to the big island (pluss 2 times on Oahu). I have never counted before, but Magnar asked me walking into the airplane on our way home, and I counted for the first time as we boarded the plane. 20 times, in 20 years, if I´m correct! For many years I wasn´t there at all, like between 2001 and 2005 and 2005 and 2011. That means that for a lot of years I came to Hawaii several times a year. And several times I´ve thought it would be my last. But for some reason I seem to be coming back.

It´s been three amazing weeks with a lot of fun and adventures. Hiking trips, long car drives along the volcano to come out to a nice beach or a small town with a totally different climate. Hawaii is one of the most ecologically diverse places in the world and has 10 of the worlds 13 climate zones, which means it´s less than an hour to get to tropical rainforest. During my stay I got to go back and visit almost all my favorite beaches; Kua bay (Mile 88) and Hapuna, where I even got to boogie board, a new beach Abay, and out to the Old airport, watching the sun set. I got to visit with several friends at all the different cafés where I sat and wrote my master assignment in 2016, and catch up on their lives, and reminiscence about the old days.

Visiting Kona means visiting Youth with a mission, which I also wrote about in an earlier blogpost: What´s so special about YWAM Kona Hawaii, with over 1000 students and staff training for missions in several spheres - arts, bible education, clean water, natural farming, human trafficking and so forth. A place that has grown tremendously since I first set foot there in 1997.

It was special to start the new year in a place that means so much to me and has been the point of many beginnings for me. I kept thinking and praying about what God has for me this year, like I usually do each January. I didn´t get anything specific, sometimes I will get words or impressions about what the year will hold, but not this time. But one day I thought about what my desires are now. I have been thinking about how the older I get the less I seem to be celebrating my life. And how easy it is to stop having fun. Life, for me at least, some times gets way too serious. And I become focused on what is wrong instead of what is good. There are so much of my story I could celebrate, so much has gone right for me to be where I am right now. My life is worth celebrating. I realized I have a desire to do more of that.

When talking to Christina, my sister, she told me she is reading a book - The resolution for women - where the author had a whole chapter on being content. I thought about it, how it is a state to be in that we often overlook in our days. We strive so much at becoming better; changing, transforming, and acquiring new things in our lives. We value not being happy with what we have or where we are to prevent us from stagnation. And the world constantly sell us the idea that we shouldn´t be satisfied. Christina and I ended up talking about the importance of simply being content with what we have and where we are at. If I can do that and make the most of it, I think I might have a bit more peace and maybe even be more present.

So what I´ve been thinking about and realizing, wandering from beach to beach, driving hours along the volcanic roads in these first weeks of January, is that my new years resolutions are to celebrate my life right now, from the story that has brought me where I am today to the little things, and to have more fun and being content with what I already have. If that is what I got from my trip to Hawaii, along with a tan and meetings with so many beautiful people, I am very happy with my adventures.


Adventures with Sam. I stayed with my good friend Sam for a week and we had such a good time, visiting local natural coffee shop, drive to Waimea, and Waipio valley, walking the Cloud trail, Aloha night with hula show at the YWAM base and just lots of good and fun talks.

I got to hang out some with my friend Kerry also, here we´re spending a whole day at Abay beach, which I went to several times and loved just hanging out, mostly under the sun, but also under those huge trees. The atmosphere was so chilled out. I also stayed with my friend Kari a week and hung out with her and her children. It was so good seeing them again!

I traveled down to Kona with the Olafsrud family and it was so fun to get to know their family better. We stayed in touch the whole time in Kona and I got to spend lots of time with Ingvild, going for walks down town, coffee shops, and slow afternoons by the pool. Marte from my home church is doing a DTS in Kona, and I drove her and some girls to Target one night and in general tried to look out a bit for her and make sure she was ok the weeks I was there. My friend Sylvia, also my student in July DTS 2014, was teaching on the Biblical book Hosea one day which I´m happy I got to sit in on. And the last days Magnar, my brother in law, came to Kona, and we explored Hawaii, bodyboarded and had a lot of fun!


lørdag 13. januar 2018

For fem år siden i dag...


Jeg føler noen ganger at jeg er for mye. At jeg snakker for mye. At jeg blogger for mye. At jeg snakker og skriver for mye om livet mitt, om sorg, om følelser. At det bare blir for mye depressivt. Helsa mi. Hawaii... Sorg... Blir ikke folk drittlei av å lese bloggen min? Skriver jeg ikke om mye av det samme igjen og igjen. Men - så føler jeg også at jeg er for lite. Jeg føler jeg blogger for lite. Det føles rart når jeg går lengre perioder uten å legge ut bilder på Instagram eller sjekke Snapchat. Det føles som om jeg ikke er åpen om livet mitt, som om en stor del av meg har blitt virtuell, og at hvis jeg ikke legger ut om livet mitt så er jeg i realiteten taus. Paradokser. Jeg kan føle meg for mye. Og for lite.

Som jeg nevnte på Facebook og Instagram, så føles det ikke helt som om det blir lettere med årene, at far døde. Det føles vanskeligere. Siden det er lengre og lengre siden jeg har sett han. Samtidig så blir jo noe lettere. Jeg tenker på han mindre, den grusomme smerten som skar langt inn til beinet i den første tida etter at han var død kjenner jeg ikke til på samme måte lenger. Jeg er ikke lenger nummen. Det river ikke i kroppen. Paradokser. Det blir bedre. Men det blir ikke bedre, det blir verre. Begge deler faktisk, på samme tid.

Det er mange paradokser i livet. Som opplevelsen av at jeg var svært nær min far, og alltid hadde vært det. At han var som vegger og tak i livet mitt. At han nådde inn til noe dypt i meg som kanskje ingen andre. Jeg hadde sittet timesvis i barndommen og voksen alder og hørt på historiene hans, noen av dem om og om igjen. Samtidig - etter at han er død - slår det meg hvor mye jeg ikke visste om livet hans og hvem han var. Av og til lurer jeg på om jeg egentlig kjente store deler av han, det fins flere tiår av livet hans som jeg nesten ikke vet noen ting om. Han blir mystisk for meg. Jeg skulle så gjerne visst mer. Jeg kommer på små setninger han har sagt om disse årene, som nå virker kryptiske. Hvem var han da? Kjente jeg han egentlig? Jeg var nær han og kjente han godt, men likevel ikke. Han hadde rom inni seg vi ikke kjente til.

Så mye protesterte inni meg da far døde. Så mye føltes totalt meningsløst for meg. Jeg følte meg for ung til å oppleve dette. Det var alt for tidlig. Tanken på at jeg skal gå gjennom over halve livet mitt uten at han er der virker noen ganger helt uutholdelig, framdeles. Jeg som tror på en himmel, og at far er der, syns allikevel at å vente i kanskje 40-50 år på å se han igjen virker som en evighet. Lengselen etter å se han blir kanskje verre med årene. Er det fordi lengselen etter å sees igjen blir større?

Til dere som har fedre som lever, vil jeg gjerne oppmuntre dere til å ikke ta dem for gitt, and make the most out of the relationship. Det vil jo selvfølgelig se veldig forskjellig ut. Kanskje er du nær faren din eller ikke i det hele tatt. Noen av dere har god kontakt, andre ikke. Ingen av oss har eller hadde perfekte fedre. Ikke jeg heller. Alle fedre har mangler, alle relasjoner er vel til en viss grad brutte. Men kanskje det går an å komme litt nærmere? Eller skvære opp, hvis det trengs? Å ære dem mens de framdeles er i live? Nå sitter jeg igjen og tenker på alt jeg skulle gjort annerledes. Hvis jeg bare hadde visst før at han skulle dø... eller jeg hadde fått beholde han 20 år til... . Jeg ville vært mer bevisst at han ikke kom til å være her på jorda bestandig. Jeg hadde spurt han om å fortelle mer. Kanskje skrevet ned noen av historiene. Jeg ville tatt flere bilder, av han, av oss. Jeg ville ha filmet han. Jeg ville vært mer til stede. Eller kanskje dette bare er en del av sorgen, uansett, alle de tingene jeg skulle ønske jeg hadde gjort, men som kanskje ikke ville vært realistiske i virkeligheten. Noe av sorgen er nettopp alt det som ikke var, som nå er for sent, som du glemte å gjøre. Kanskje jeg i virkeligheten ikke hadde gjort så mye annerledes.

Noe av det som har blitt viktig for meg i etterkant er å ære far, å hedre minnet hans, og å videreføre arven hans. Jeg har spurt meg selv mange ganger hvilken arv det var han etterlot meg (og da tenker jeg ikke på den økonomiske), og hvordan jeg kan levere det videre til neste generasjon. Så inni meg kjente jeg en enorm protest på å la denne dagen gå forbi i stillhet. Som om det var en helt vanlig dag. Jeg hadde behov for å lete i gamle albumer, behov for å skrive om han, og endte opp med en lang Powerpoint til barnebarna hans, og mine tantebarn, med bilder og historier fra livet hans. Når jeg ikke kunne være sammen med familien min på denne dagen, så var dette en måte for meg å la arven hans gå videre til barnebarna.

Tusen takk for alle likes og gode ord i dag, og tusen takk for at dere var med meg å stoppe opp på denne dagen, og delte det sammen med meg.



onsdag 10. januar 2018

Å lete etter noe fantastisk

Så var jeg visst ute og reiste igjen. Og stoppestedet var Hawaii. Etter litt for lite sol denne sommeren, og litt for kort sommerferie (jeg er altfor vant til å være lærer eller student), og en altfor snau feriefølelse i Tunisia så skrek kroppen virkelig etter sol og sommer. Kanskje det også var en liten flukt. Av og til rømmer vi fra oss selv. Eller rømmer til et annet sted for å bli sterke nok til å ikke rømme mer.

Jeg vet ikke helt. Det var kanskje mange grunner til at jeg reiste hit, og stedet var vel ikke helt tilfeldig. Som Ingvild sa til meg - hvis jeg virkelig bare hadde trengt sol, kunne jeg jo dratt til Gran Canaria. Litt mye billigere. Og ganske mye nærmere.

Så hvorfor dro jeg til Hawaii? Egentlig var det en fjern tanke å reise så langt. Jeg følte jeg definitivt hadde sagt farvel til plassen, kanskje for godt da jeg solgte leiligheten der i april. Det var med stor sorg jeg solgte den. Mange knuste drømmer og håp lå i kjølvannet av avgjørelsen og virkeligheten jeg hadde levd i ved å ha en leilighet på Hawaii. Livet mitt som bestod i å reise mellom Hawaii - Sør-Korea og Norge var så eksotisk og spennende. Å være tilbake i korttidsmisjon var en drøm i oppfyllelse. Jeg fikk være med å starte en 'ministry' (tjeneste?) som samlet arbeidere i Nord-Korea som jobbet i forskjellige sfærer der (sport, helse, kunst, veldedighet, osv). Men denne tida var forbi, og det nyttet ikke å gråte over spilt melk. Bare jeg skriver det kommer den gamle sorgen opp igjen. Jeg hadde sagt farvel og god natt til livet jeg levde som fikk slik en brå slutt. Det var ferdig. Nå var jeg tilbake på Bryne og i jobb i Stavanger. Ferdig med drømmer. Månedslønn og faste rutiner. Trening. Reise inn til byen med tog. Og jeg fant ut at jeg likte mitt nye liv, og etter hvert føltes det riktig, veldig riktig, å være på Bryne og på Sølvberget i Stavanger.

Feilen jeg alltid gjør, igjen og igjen, er å tro at det jeg holder på med skal vare evig. Som nyutdannet lærer tenkte jeg at jeg kom til å ende opp med gullklokka på Bø skule på Nærbø. Det ble bare to år. Så var jeg forberedt på å gi mitt alt til Tryggheim ungdomsskule. 3 år.... Og det samme følte jeg da jeg begynte å pendle mellom tre land, bare i enda sterkere grad, for dette var jo selve livet, det beste jeg kunne tenke meg siden jeg for første gang entret misjon som 18-åring, med mer og mer hjerte for Nord-Korea. Og jeg trodde dette skulle vare evig. Jeg trodde jeg skulle lære koreansk... Å nei, nå er jeg på vei ned memory lane igjen. Sorry.


Men Ungdom i Oppdrags base på Hawaii (som jeg bor på, og har skrevet om før her) er et senter for nye ting. Det er et mekka av en base, med utallige 'ministryer' som blomstrer; arbeid for å bekjempe slavehandel, 'natural farming', solcellepanel over store tak, planlagt filmstudio, oversette Bibelen til utallige språk, osv, osv. Her er over 1000 mennesker i sving, i arbeid eller utdannelse, og reiser ut herfra til alle verdens hjørner, for eksempel på svære cruiseskip til Papa New Guinea for å foreta gratis operasjoner på befolkningen der eller hjelpesendinger til Haiti og Nepal etter jordskjelv og andre naturkatastrofer. Det er et sted hvor utallige får oppfylt drømmene sine.

Reiste jeg ikke litt tilbake hit for å lete etter nye drømmer, kanskje? Når jeg hadde mistet så mange. Drømte jeg om at helsa mi skulle snu brått ved å være her i sol og sommer, og i et miljø av sterk tro, pågangsmot og nye begynnelser?


Uansett tror jeg at jeg dro her med et ørlite håp om at noe skulle skje. Noe... fantastisk. Noe... nytt.

Det som møtte meg, etter jetlag og en slående varme, var meg selv. Jeg møtte meg selv i døra. Nissen ble med på lasset. Jeg kunne ikke flykte fra meg selv. Mellom late dager på stranda, fine 'hiking'-turer og kafébesøk med gamle kjente, kom angsten tilbake med jevne mellomrom. Hvem er jeg egentlig? Og hva gjorde jeg her? Jeg følte meg helt ute av mitt rette element. Det var som om jeg fikk se meg selv utenfra, og så at da jeg sist var her hadde jeg klokketro på at alt var mulig, jeg var ukuelig optimist med stort pågangsmot, men at pendelen nå hadde svingt til motsatt ende - alt virket umulig, vanskelig, ja, hadde jeg egentlig tro på noe lenger? Og jeg kjente at hjertet mitt begynte å rope høyt.

Og der er jeg nå altså. Etter 10 dager her. Etter opp- og nedturer, og aller mest veldig fine, spennende dager, så merker jeg at jeg hører hjertet mitt rope. Etter håp. Ropet graver seg forbi lag med beskyttelse og trenger forbi alle fornuftige stemmer i hodet. Ned til hjertet.

Og kanskje merker jeg at noe endrer seg, sakte, men sikkert, og jeg begynner å tro at jeg kanskje vil finne noe fantastisk her.

tirsdag 19. desember 2017

Hos psykologen

Slik ser det ut. Venteværelset hos psykologen.

Dette er en del av livet mitt. Her sitter jeg cirka en gang i uka og venter på min tur. Og her kommer jeg til å komme og gå i lang tid framover. For selv om jeg fikk mye god hjelp på Modum Bad, er det nok ikke en mirakelkur, og den største jobben startet da hverdagen kom her hjemme. Jeg hadde vel innerst inne håpet at Modum kanskje skulle være en slags quick fix, litt som en operasjon. Få stilt diagnose. Inn på operasjonssalen. Bedøvelse. Kirurger åpner deg opp og operer vekk det som er galt. Hviletid og rekonvalesens, og vips så er en tilbake på beina, frisk som en fisk.

Lærdommen min er at psykiske lidelser ofte kan ta veldig lang tid, og er alt annen enn en operasjon. Her tar det tid å bygge opp tillit, for helbredelsen skjer ofte i samhandling mellom terapeuten og pasienten. I dette rommet, mellom disse to, i denne relasjonen kan dypere sår leges. Men det tar tid. For tillit på dette nivået kommer ikke kjapt, og det fins ingen snarveier. Og helt ærlig, så må en kanskje kysse et par frosker før en finner prinsen. Det er ikke alle psykologer og terapeuter som kan hjelpe, det går både på kjemi, men også på hvor gode de er. Og hva de kan og hvordan de jobber, og om de klarer å se hele meg. Etter Modum Bad tenker jeg at jeg ikke har måttet kysse så mange frosker, men at det har vært mye ugress som har blitt luket. I terapiens rom har det ikke vært så mange røtter som har blitt dratt opp for min del, og ikke så mange som har klart å se det store bildet av meg. Visst har det blitt dratt opp dype røtter i livet mitt, men det har hovedsakelig vært i sjelesorg, eller gjennom forbønn. Innen psykiatrien har jeg derimot erfart at du kan gå i mange år og luke ugress, som alltid vil vokse opp på ny.

Røttene mine strekker seg langt tilbake og sitter dypt. Det er ikke gjort i en håndvending. Jeg måtte faktisk finne ut av det selv, hvilken type hjelp jeg trengte, etter å ha jobbet kognitivt i mange år uten at det gav varig bedring. Jeg ble etterhvert ekspert på min egen helse, og begynte å undersøke muligheter for hjelp på steder hvor forskning var kommet lengre enn i Norge. Det førte meg til USA, til hjerneforskning og traumebehandling, så til RVTS (psykologisk kompetansesenter) i Norge og jeg forstod at det var mulighet for å få hjelp også her til lands. Jeg måtte ikke dra til USA for å få hjelp likevel. Og så dukket Modum Bad opp, som jeg jo hadde hørt om mange ganger, men alltid trodd "bare" var et sjelesorgsenter og retreat, ikke forstått at det også var et psykiatrisk sykehus, og faktisk ledende i Europa på sitt felt.


Noen ganger når jeg kommer hit sitter det andre og venter. Det er kanskje fem-seks stoler. Det er ofte litt klamt. Kanskje enda mer enn på legeværelset. Jeg har ikke møtt på kjentfolk enda, men er ikke så redd for det heller. Noen som kommer ser ut som om de skammer seg og vil helst forsvinne bak jakken eller et magasin. Mens andre er åpne og kontaktsøkende og vil starte en samtale. Jeg er vel noe midt i midten. Jeg kjenner av og til på et behov for å skjule meg, på å forklare at jeg er normal eller vise dem en annen side av meg, men for det meste går det veldig greit. Jeg ser folk i øynene om de er klar for det og smiler. Nikker. Svarer vennlig og interessert om noen snakker til meg. Forteller at jeg skal til psykolog og ikke til naprapat, som også fins i bygningen, uten å rødme.

Og så prøver jeg å slappe av og være til stede, og godta at det er her jeg er nå, uvisst hvor lenge, men at dette venteværelset er en del av livet mitt og kommer til å være det i lang tid framover.

lørdag 9. desember 2017

Førjulstid

Jula kommer tidligere og tidligere for hvert år, syns jeg. Og nå merker jeg at det allerede tidlig i november begynner å fylles opp. Høsten har bare sprunget av gårde, og så akselerer det fra november av. Og enda har jeg ikke vært i en butikk og kjøpt en eneste gave! Heldigvis fikk jeg gavekort på klær av mor, og Christina har mast på meg og fikk meg i dag endelig med ut for å kjøpe noen klær jeg kan ha på jobb og til jul. Jeg hadde nesten gitt opp å komme meg i en butikk selv, og lurer på om jeg må ty til kleshandel på nett, slik jeg gjorde før, for å få nye klær i hus. Å gå i butikker er så tiltak, på samme måte som å pynte leiligheten til jul (hvor jeg heldigvis fikk hjelp av Isabella) og å rydde og vaske i skuffer og skap. 

Førjula begynte for min del 9.november da vi hadde julebord med huskjerka som jeg er en del av. Torstein og Carly hadde pynta så flott til jul, siden de ville ha en skikkelig norsk jul før de dro til sommer i Australia. Jeg kan godt spise pinnekjøtt mange ganger i året, jeg! Vi fikk servert nydelig middag og hadde en kjempefin kveld sammen. 

Mari, Olene, Ellinor og jeg fikk til en hyttetur også midt i travelheten. Vi endte opp på ei hytte på Reve. Det ble noen fine dager med mye lesing, snakking og mer stillhet enn vanlig. Godt å komme seg vekk til ei hytte i skogen, og kunne være litt av i noen dager.


Så ble det noen fine dager i Oslo i midten av november med jobben. Jeg var på min første nasjonale nettverkssamling for Friby, hvor jeg treffer andre koordinatorer som jobber med det samme som meg, nemlig å være vertskap for en forfulgt forfatter hvert andre år. Det ble noen kjempefine dager hvor vi fikk møte Norsk forfattersentrum, Oversetterforeningen, Fritt Ord og var samlet til spennende samlinger på Litteraturhuset. Et bonus var et lite kaffebesøk med kusina mi, Tina, som bor i Oslo. Skulle gjerne sittet i mange timer.

Det ble et lite selskap selv uten den mislykka kaka mi! Christina trådte til og lagde lapper, og mor hadde med ostekake. Jeg fikk miksa sammen noen brownies (fra Toro selvfølgelig!), så alt ordna seg til slutt. I etterkant har jeg fått flere tilbud om hjelp til kakebaking, og neste plan er å lage Firkløverkake (sammen med noen!). Det skal visstnok være så lett..? Hvert år jeg fyller året fylles jeg med takknemlighet for familien jeg har og alle vennene.

Av alt vi tar fra USA syns jeg det er fint å beholde Thanksgiving. Det er en tradisjon hvor målet ikke er å selge, men takknemligheten står i sentrum. Hva er vi takknemlige for? Hva er det vi allerede har som vi kanskje tar for gitt? Så da Anett og noen jeg kjenner fra Imi inviterte meg, ble jeg veldig glad. Det ble Thanksgiving på skikkelig amerikansk vis, med kalkun og tilbehør og pecan pie til dessert. Og årets første gløgg! 

Ellers har vi jo starta en beskjeden bokklubb; Ellinor, Anne og jeg til nå. Vi treffes en gang i måneden på Mellombels ølstove. Det har vært kjempekjekt, selv om klubben blir litt til mens vi går. Har aldri vært i en sånn bokklubb før og er ikke sikker på om det kanskje fins en del regler vi skulle forholdt oss til? Vi begynte med Kjartan Fløgstad (Etter i saumane), gikk over til En moderne familie av Helga Flatland, og nå hadde vi lest Begynnelser av Carl Frode Tiller. Sistnevnte var en fantastisk bok med mange lag, og kan absolutt anbefales. Det var nok den boka jeg til nå ble mest imponert av. 

Til neste gang prøver vi oss på Alf Kjetil Walgermo (journalist i Vårt Land) sin nylige utgivelse Røff guide til Bibelen. Selv om jeg har lest og leser en god del i Bibelen, er det interessant å lese hva en annen trekker fram som viktig med boka. En bonus var at Ellinor og jeg skulle på Kapittel (litteratur- og ytringsfrihetsfestival i Stavanger) sin julefest hvor nettopp Alf Kjetil Walgermo skulle bli intervjuet om den nye boka si. Etterpå endte vi på Renaa i samtale om tro og Bibelen i flere timer, og Walgermo utbrøt mot slutten at "tenk at det går an å ha en sånn samtale på en pub i Stavanger!" Jeg var godt fornøyd med det og personlig hilsen i boka! #starstruck

Hverdag: Tre generasjoner spiller Carcassonne hjemme hos min søster Christina. Syns det var så fint å tenke på at vi var tre generasjoner som spilte sammen. 


Til slutt kom jeg hjem i går fra en forholdsvis stor menneskerettighetskonferanse med jobben min, Safe Havens i Malmø i Sverige. Det var tre spennende dager med mange interessante seminar og konserter. 

Så det var litt fra førjulstida mi. Jeg venta til 1.desember med å høre på julesanger, og nå kan jeg så smått kjenne litt julefølelse. Etter at Isabella hjalp meg å handle julepynt og pynte til jul, og jeg til og med har fått et lite falskt juletre på plass, tenker jeg at nå kan julen snart bare komme.

mandag 20. november 2017

Å føle seg mislykka

Noen som har lyst på kake med gul krem..?

Jeg har ikke særlig god selvtillit når det kommer til å lage mat. Spesielt ikke på kaker og desserter. Det skjer en gang i skuddåret at jeg slår til, men som regel blir det Toros brownie med vaniljeis til (slår aldri feil!). Men av en eller annen grunn når jeg plutselig skal bake, så må jeg selvfølgelig velge det mest kompliserte. Som kake med gul krem, eller suksesskake som den heter på fintistedenfor at jeg kjapt kunne rørt sammen en krydderkake, som jeg har forstått er mye lettere. Det er akkurat som om når jeg virkelig skal bake, så er det ikke nok med krydderkake. Så jeg satte av rikelig tid til dette. Faktisk en hel kveld. Tenk så kjekt å for en gangs skyld servere en kake jeg selv hadde laget i mitt eget selskap dagen etter!

Handling av varer jeg trengte starta før klokka seks. Allerede på det første egget gikk det galt. Da jeg skulle skille eggehviten fra det gule kom det litt eggeplomme ned i det hvite, noe jeg har forstått er en dødssynd, fordi eggehvitene da ikke alltid lar seg piske stive etterpå. Jeg burde ha innsett det allerede da. Jeg burde bare ha stoppa og gitt meg. Det neste var den gule kremen. Selvfølgelig hadde jeg lest at jeg måtte røre hele tida, men jeg glemte meg av et lite sekund (eller to), og plutselig dukker store brune klumper opp i sausen. Herlig! Nå burde jeg i alle fall ha stoppet. Neida, i stedet brukte jeg god tid på å få ut med spiseskje så mange brune klumper som mulig og fortsatte, enda med godt mot. Tida gikk, timene gikk, og jeg sjonglerte mellom den gule kremen og den vanskelige eggehviten som skulle bli til marengs og så til mandelbunn mens jeg prøvde å være sosial med tantungene mine samtidig. Da begge deler endelig var ferdig klarte jeg selvfølgelig å åpne kakeformen uten å ha skrapt langs kanten, og hele kaken begynte å gå fra hverandre og det ble store sprekker i bunnen. Men tror dere jeg gav meg?

Etter fem timers hardt arbeid og klokka var 23 kom jeg meg endelig hjem, balanserende med kake, veske og to bæreposer med mat. Og selv om jeg satte kakefatet godt inn på bordet i gangen mens jeg tok inn bæreposene, tror du ikke den klarte å skli ned og deise i bakken opp ned! ...Da stod tida stille og kroppen min ble helt kald. Det var som om alt gikk i sakte kino. Det var kake og gul krem over alt. Jeg klarte å få det bort til vasken og prøvde å redde noe av kaken og vaske resten av utstyret med det resultatet at hele vasken ble full av fett av den rike kremen. Ingenting lot seg redde. Hele kaken var soggy og ødelagt.

Jeg klarte ikke le den kvelden. Men det kom noen tårer. Jeg følte meg så utrolig mislykka. Ikke en gang klarte jeg å bake en kake og få den med hel hjem! Hva skulle det bli av meg? Eller... nå som jeg fyller 39 - hva har det egentlig blitt av meg?

Kakefiaskoen var kanskje bare toppen av kransekaka (!) på noe dypere jeg kjente på. Å nærme seg 40 er nemlig ingen spøk. Kollegaer i dag sa i lunchen at før kalte de alle over 30 år for middelaldrende. Hm, hva blir jeg da? Senior? Og kanskje er det ikke det å nærme meg 40 som er verst, men følelsen av å ikke ha utrettet alt du hadde tenkt, og at livet ikke ble helt slik du planla. Kanskje jeg har kjent på mye sorg nå i tida før bursdagen min. Jeg tror ikke jeg hadde sett for meg 39-års dagen min som single på Bryne. Hvis jeg var single var jeg sikker på at jeg reiste verden rundt og gjorde noe ekstremt meningsfylt og viktig, kanskje jeg til og med hadde starta en egen organisasjon, eller levde i bushen en eller annen plass som misjonær. For lengre siden hadde jeg andre drømmer. Kanskje jeg hadde en sangkarriere, og gav ut musikk og holdt konserter over alt? Eller jeg var en anerkjent psykolog som hjalp mennesker med dype og kompliserte problem. Eller kanskje jeg skrev bøker?

Uansett drømte jeg nok ikke om å være der jeg er nå. På noen måte. Jeg drømte ikke om å bruke tre måneder på Modum Bad eller trenge hjelp fra psykolog og hjelpeapparat selv. Men nå er jeg jo en gang her. Midt i livet. Og livet har visst blitt sånn det har blitt, kronglete og vanskelig og umulig til tider, og alt annet en strømlinjeformet og rett. Men det er i alle fall mitt, dette her. Mitt liv. Og kanskje er jeg egentlig akkurat der jeg skal være. Kanskje alt egentlig er opp ned? Kanskje jeg egentlig er veldig rik som har så annerledes liv enn det en kunne forvente av en 39-åring? Kanskje jeg i min svakhet blir kjent ved sider av meg selv jeg ellers aldri ville utforsket. Kanskje det å trenge hjelp istedenfor å bare gi hjelp gjør at jeg forstår hvordan det er å ha det vondt på en annen måte enn hvis jeg ikke hadde kjent det selv på  kroppen. Kanskje det lærer meg ydmykhet og lærer meg å ta imot, at det er mye innsikt og visdom i å være den svake når jeg helst vil være den sterke.

Så selv om jeg av og til føler meg overvelda av media og sosiale medier, av reklame og tidsånden sine krav om å være noen, og ha oppnådd spesifikke ting ved spesifikke aldre, så hender det i glimt at jeg får en visshet om at dette egentlig ikke er så viktig. Og at egentlig langt der inne, dypt der nede, står jeg ganske fjellstøtt, tross alt.

søndag 22. oktober 2017

Vel hjemme...

Etter en lettere dramatisk avslutning av Tunisiaturen er jeg nå hjemme igjen, og har hatt litt tid til i ro og mak svelge opplevelsene. Siste kvelden, hvor jeg først hadde vært med Lina og filmet på en søppelplass, med budskap til tunisere om å ikke misbruke friheten de har vunnet til å forsøple naturen, ringte hun politiet (etter sterk oppmoding fra faren om å ikke stikke av fra dem), for å gi beskjed hvor hun skulle. Deretter stakk hun ut av leiligheten for kjapt å hente mat til oss mens jeg blogget, og gav meg en siste beskjed om å ikke under noen omstendigheter, til og med hvis de banket på, å åpne døren. Jeg merket meg intensiteten hennes, men bare nikket og vendte tilbake til iPaden.

Det varte og det rakk, en time gikk, så en til, men ingen Lina kom. Da klokka var over ti, kjente jeg at jeg begynte å bli bekymra for henne og ringte telefonen hennes. Ingen svarte. Jeg la igjen beskjed på Messenger, men ingen svar der heller. Plutselig føltes leiligheten veldig liten, og lydene utenfor hørtes ikke lenger så hyggelige ut. Nattemørket hadde seget på for lengst. Og historiene hun og faren hadde fortalt om når livet hennes hadde vært i fare ble med ett enda skumlere. Jeg syntes jeg hørte lyder utenfor leiligheten og lurte på hva jeg skulle gjøre hvis noen banket på. En halv time til gikk, tankene i hodet eskalerte og til slutt ringte jeg Magnar, så Njål. Han skrev beskjed til faren hennes, prøvde også og ringe Lina, og til slutt ringte han en venn.

Etter godt over tre timer hvor jeg på slutten vandrer hvileløst fra rom til rom, finner vi ut at hun framdeles lever, men ikke før fire timer er hun tilbake i leiligheten. Da er klokka tolv og jeg har allerede lagt meg, og jeg er letta, og sint. Jeg skal opp klokka seks neste morgen for at Lina skal kjøre meg til flyplassen. At hun kunne være borte, ja, til og med drept, ble en plutselig realitet for meg. Hva skulle jeg gjort da? Dagen etter får jeg høre den alvorlige situasjonen som hadde oppstått, dog ikke med henne. En venn av henne var plutselig blitt kastet i fengsel, og hun hadde vært hos politiet for å forhøre seg og klage. Det viste seg at han hadde kranglet med en politimann og blitt arrestert uten å få tilgang til advokat, eller at familien hans hadde blitt informert. Tre dager i fengsel før han slapp ut. Jeg reiser fra Tunisia med en forståelse av at det har blitt et gryende demokrati med nye muligheter for den kommende generasjonen, men også en erfaring av mer frykt og usikkerhet i landet, og at overtramp som dette framdeles skjer.

Vel hjemme igjen tar det litt tid å la det jeg har opplevd synke inn, og fortsette med livet som vanlig. Kontrastene til livet mitt i Norge er store. Noe av det jeg bekymrer meg over virker banalt. Tryggheten jeg tar for gitt. Men som jeg har erfart fra tidligere reiser så innhenter nåtiden meg ganske kjapt, og fort føles det som veldig lenge siden jeg var i en helt annen virkelighet. Nå virker Tunisia nesten som en drøm langt borte. Men jeg håper at det ikke blir elleve år til neste gang jeg drar dit og får rystet verdensbildet mitt litt igjen.


Life at home. Ina, Maria og jeg - mastergrad-trekløveret -  treffes enda. Her er første gang på Starbucks i Stavanger etter jobb en dag. I morgen møtes vi her igjen.


Beathe og jeg leser i Bibelen sammen i ettermiddag sammen med god thaimat og kaffe, og som alltid, hunden Bailey som følger spent med.

Christina, min søster, har begynt med Mary Kay, og på mandag var jeg sminkemodell. Det er sikkert ikke siste gang. Kjekt å bli inspirert og å lære om hud- og sminkeprodukter.

Vår skarve lille enkle bokklubb (som vi såvidt tør å kalle bokklubb enda) har kommet oss gjennom bok nummer 2 (den første var av Kjartan Fløgstad, vi siktet høyt) og satser nå på Carl Frode Tiller til neste gang. 

Mitt siste minne med Lina, her under filming til befolkningen om å slutte å forsøple naturen.

tirsdag 10. oktober 2017

Visiting Tunisia: A story about a father and a daughter

For you, my American, Korean and perhaps Canadian or other international friends who have seen me put out several blogposts lately with foreign pictures, I’m on a trip to Tunisia. There I’m visiting an organization working for peace and reconciliation called Friends of Tunisia, and the activist and writer Lina Ben Mhenni, who visited Stavanger Culture House (where I work) in September. It’s been a ride so far, traveling by myself from one city to another in North Africa, facing some fears and prejudices on the way, and talking to different kinds of people, from men at the hotel and on the train, to film makers, authors, journalists and other people working with culture, that surround Lina wherever we go. 

Besides the bodyguard and the police following her, there are always people stopping her. But to be a friend of Lina’s it almost seems like you need to at least have published a few books or spent a couple of years in jail! Of the maybe 30 I’ve met non of them are what I consider ‘ordinary’. I haven’t met one who is just a student or works as a nurse or teacher. The most normal people I’ve met are journalists, but then of course they’re not just journalists, but film makers or poets with several published books. Is this really normal here? I wonder, though what we consider ‘normal jobs’ are few and they all struggle financially, even Lina. 

One of the first people I meet is her father, Sadok Ben Mhenni. He is publishing a book today about his six years as a political prisoner in jail, but when I ask him he doesn’t know how the book sale or reviews have been so far. “I’ve been too busy today!” he says, but clearly not too busy to follow Lina and me around Tunis city all day, and carrying the ever increasing numbers of bags I acquire. Through my days in Tunis he is never far away. “Saturday I will do the book signing and discussion of my book.” He moves on to tell me about the night he caught his daughter’s attempted murderer outside his home, by a lamp post. The man was outside waiting for her. Now he is in prison. Since then Sadok has been very careful about the police protecting Lina, needless to say, I can’t even imagine being a father of a girl with death treats hanging over her head, and as we speak one pending lawsuit against police men attacking her.

Visiting El Kef
 Yesterday we all traveled nearly four hours, getting up at 5.30 to get to an ancient city up North where it even snows in winter time. It is colder there and it’s a great historic site with old buildings dating back to Roman time. Here we were to take part of a film festival who is targeting areas where culture is not accessible, and focused on young people and children. “What do you think of our theater?” one of the leaders ask me, “we call it a pocket theater, it reaches schools and the center of town and the places where people are, with workshops, films and showings.” 

I meet many journalists, one famous actress and others involved in film and TV. It seems to be normal for people like that to be volunteering at cultural festivals and anything else for a good cause. While we sit around, introduce ourselves and talk, a master class for story telling and techniques for youth have started. We’re waiting for the permit to go into a prison to show films and debate the situation in Tunisia; unemployment and violence against women. For those of you who didn’t know it, Tunisia became the starting point for a revolution of the people back in 2011, where more than 400 000 people demonstrated on the streets and in the end caused the dictator to resign and democracy to be installed, as the first ever in the Arab world. Freedom of speech has won, and people can express themselves more; on TV, through music and in newspapers, but huge problems also followed the revolution. Lina says that the people have misunderstood freedom and use it as an excuse to be lazy and not work. Wherever we go the streets are filled with trash. Many Tunisians see throwing trash and parking wherever they like as part of freedom. Radical Islamic voices are also lurking in the background, freedom of speech also gave them a louder voice.

I feel a deep need to immerse myself in another culture while talking to these people, just like I did in Korea, to dive into it, to really know it, in a way not possible for a week’s stay. Something in me really wants to know these people, in their own language, to know who they are, where they’re coming from, their history, struggles and pain. 

A couple of hours later it’s clear that the prison permit has not gone through and won’t happen today. “Come back on Friday,” they say, “maybe then.” What? We just drove four hours! I can’t believe I seem to be the only one upset, but then again, I might be the only one not able to be here Friday, since my plane leaves early Wednesday. We then spend hours in the middle of the day under the hot blazing sun looking for a street acting group performing for children, which also fails, but again it seems like I’m the only one disappointed, for Lina and the others this seem normal, and just how things go.

Lina and her father
We then end up going for a sightseeing tour in El Kef. Lina’s father is with us, and can tell me everything about the ancient buildings, the Jewish, Islamic and Christian eras, and about the different architecture. He tells me about his work prior to retirement, where he among other things was a city planner and working on a project in this city to bring infrastructure to it. He is also an Arabic and French translator and has a background in archeology and English literature. “When you know everything, you know nothing!” he smiles when I marvel at all he has done. He reminds me about my father, and I tell him. Wherever we go he is telling me about the history and culture of the place, just overflowing of knowledge, not wondering whether I want to hear it or not. Just like my father. It’s obvious that Lina and him are close, the tone between them, all the little things that show me she respects him and that he loves her, and I look at them and think of my own Dad, and how lucky she is to still have him. 

He takes my hand walking down a steep hill, and I let him lead me. “He is still alive, you know!” he says silently. I’m unsure what he means. “When you’re talking about your Dad and telling us about him, he’s still here.” At that moment I really wish he could still be here, and that they could meet him too. I keep thinking about our time in Tunisia together, back in 2004. Were we in this exact city? Was he telling me about Roman buildings, like Lina’s father is doing now? I can’t remember. I miss him more than normal here. There are so many things I wish I could ask him now, so much knowledge that is lost, so many pictures I wish I would have taken and stories I wish I wrote down. Whenever I see daughters with their Dads I want to tell them not to take him and the relationship for granted.

Then we end up at a café in Medina, the old part of the city. A place where not many tourists, but more archeologists and historians come, and a coffee cost less than 50 cents! I ask Sadok what his thoughts about Tunisia are. He says he is not positive now, nor for the next 10-15 years. “I think it will get worse,” is his conclusion, “but I can see in the future something good. When I see how the youth are embracing culture, expressing themselves, and starting culture festivals like this it gives me more than hope. It gives me conviction that it can get better with time.”

So now that it’s almost time for me to finish my trip here, Lina and her father’s continued dedication to fight for Tunisia through prison, death treats and using culture in every way they can, are some of the memories I will take with me. Maybe all I can do for now is to give a voice for them to you who are reading it right now, and try not to forget about Tunisia when this trip soon will seem far away and long ago.

søndag 8. oktober 2017

På innsiden

Jeg har vært hos den berømte Lina Ben Mhenni og skal tilbake igjen om få dager for å være med på filmfestival, se filmer og debatter retta mot fanger (i prosjektet hennes Books to prisons), treffe kunstgrupper og forhåpentligvis få gå litt i fotsporene til den arabiske våren med henne. Men aller først får jeg være med Njål og Mari Haugland i Sousse, feriebyen, som nå har mistet nesten alle sine vestlige turister. Jeg er spent på hvordan byen er uten, og møter andre gjester på et godt over halvfullt hotell, men med svært få vestlige... en del russere, et par tyskere og franskmenn, men ellers for det meste arabere. Det er en annerledes følelse enn de andre gangene jeg har vært her. Kanskje avventende er den rette beskrivelsen? De jeg kommer i snakk med er fra Algerie og Marokko. De er på guttetur, forklarer de, de er studenter og arbeidere på ferietur. Njål og Mari forteller at disse og lokale tunisere som er på hotellet, er velstående. Og at det ikke er vanlig at tunisiske kvinner, og dårligere stilte ferierer her. «Middelklassen har blitt mindre og mindre, det er flere rike, men også flere fattige enn det var før revolusjonen,» forklarer de.

Mari og Njål, ledere for Friends of Tunisia, er et studium i seg selv. De gav opp alt som kan tenkes av menneskelig luksus og vanlige norske minstekrav og har nå bodd 17 år i Tunisia, og fått 5 barn her. De eldste har gått på arabisk skole og snakker flytende arabisk, samt fransk, engelsk og norsk, mens de yngre går på en norsk-britisk skole de selv har startet, den første i sitt slag i Tunisia, en skole som er en direkte reaksjon på et strikt og gammeldags skolesystem hvor elevene jevnlig blir slått, og læreren underviser på samme måte som vi ikke har sett i norsk skole siden kanskje 50-tallet. «Tunisere ser at skolesystemet deres er totalt utdatert og at de trenger oppdaterte og mer pedagogiske skoler med elevene i sentrum. Flere og flere viser interesse for privatskolen vår som har totalt andre prinsipper enn den tradisjonelle, og hvor vi lærer de tunisiske lærerne pedagogikk, noe de aldri har lært før!» forteller Mari ivrig.

Friends of Tunisia er en spennende organisasjon som også driver med fred- og forsoningsarbeid i et land hvor mye usikkerhet råder. Etter årtier styrt med jernhånd var det i lang tid etter revolusjonen et stort vakum og mye frykt blant befolkningen - hva ville skje nå? Hvordan skulle en reagere nå? Organisasjonen bygger relasjoner på langs og tvers i organisk stil, og jobber tett med kulturhus, ungdomssenter og bibliotek i byen. Jeg blir inspirert og engasjert av å være med dem rundt og høre hvordan de jobber. De er både helt vanlige mennesker som har valgt en svært uvanlig livsstil, og samtidig annerledes og karismatiske. Jeg blir dratt mot noen som så til de grader har ofret et vanlig norsk liv og heller tatt med barna og gjort noe helt annet, for å gjøre en forskjell. Jeg blir fascinert. Jeg ser enorme muligheter for hva som er mulig å få til med få personer, ja, til og med for en barnefamilie. 

Påvirkning gjennom bøker og kultur
«Det strømmer på med muligheter til å påvirke på høyt nivå, så mange at det ikke alltid er lett å vite hva en skal prioritere,» forteller Njål, «det har vært mange år med usikkerhet og lite som skjedde, og bang! så kom revolusjonen og ikke lenge etter skjer det slag i slag.» Mari og Njål har fulle hus (kinosalen tar 500 personer) på kulturhuset når de arrangerer filmkvelder og debatterer beste løsninger for fred og forsoning i et land som har vært gjennom en revolusjon og to alvorlige terrorangrep, først mot de politisk styrende i 2013 og deretter to mot turister i 2015. Noen vil ikke at demokratiet skal lykkes i landet, og med ytringsfriheten har også radikale grupper som før ble holdt tilbake, kommet tydeligere fram. «Men vi trenger et Tunisia som lykkes med revolusjonen,» sier Njål, «Vi trenger det som et eksempel til etterfølgelse for de andre landene. Vi trenger å vite at det er håp og muligheter for å lykkes, også i arabiske land. Tunisia er flaskehalsen til Europa, hvis vi mislykkes vil alle utfordringene, og også flyktningstrømmen øke i styrke, og våre problem bli Europas problem i en enda sterkere grad.»

På besøk i både Sousse kulturhus og biblioteket er det interessant å snakke med kulturhussjefen og biblioteksjefen der, de gjør så mye med så få ressurser. I lange tider venter de på penger til vedlikehold og alt mulig annet som sårt trengs, men idéer, pågangsmot og store drømmer har de mange av. Når jeg snakker med dem og Njål og Mari forstår jeg hvor utrolig viktige de er, det eneste som står mellom mange av ungdommene (og også voksne) og radikalisering, er nettopp kulturhuset og biblioteket og det de tilbyr. For en viktig rolle å ha i samfunnet. For en forskjell. Biblioteket er med på Linas bokprosjekt om å samle bøker til fengslene, slik at flere ikke skal radikaliseres der. Tunisia er jo som kjent det landet som rekrutterer flest IS-krigere til Syria og Irak. En enkel hasjdom for en ung tuniser, med kun islamistisk litteratur i fengslene og garvede eldre radikaliserte innsatte som cellekamerater, er nok til at mange av dem også ender som IS-krigere. Det vil Lina, Friends of Tunisia og biblioteket ha en slutt på, og har til nå samlet inn 25 000 bøker som blir distribuert til alle landets fengsler. Og det er bare første runde! Friends of Tunisia sitt fokus er å sørge for at det kommer litteratur som går på fred, tilgivelse og forsoning. De vet, som Nelson Mandela, at det beste er en fredelig løsning.

Tilbake til Tunis
Søndag ettermiddag og jeg er tilbake på toget og kjenner meg igjen utrygg. Alene etter gode dager med Njål og Mari. Jeg har blitt tryggere her etter å ha hatt dem så mye rundt meg, på toget kjenner jeg igjen på usikkerheten over å skulle dra tilbake til Tunis. Når jeg finner et sete og skal sette meg med alt pikkpakket mitt får jeg smilende blikk av unge menn som også er på reise. De er vennlige, og kommer på egen hånd bort og hjelper meg dra ned persienner som er ødelagte slik at jeg skal slippe å sitte i sterkt sollys. De ler og smiler og hjelper uten at jeg trenger spør. Jeg tar takknemlig imot hjelpen og lurer på hvem de er. Jeg får lyst til å bli kjent med dem, vite hva slags liv de har nå som unge tunisere i et land som har gått gjennom så store omveltninger. Har de fått arbeid? Kan de le mot framtiden? Jeg trekkes mot dem og spøker litt med dem på engelsk og setter meg så tilbake i setet mitt. Jeg ser ikke mange kvinner på turen, men såvidt jeg husker er det flere enn for elleve år siden. Noen få på hotellet, blant annet ei i resepsjonen, og noen reisende damer, også en med en baby på toget. Tunisia er kjent for å ha gitt mer frihet til sine kvinner enn sine naboland. Allikevel - over alt er det mest menn enda, uansett hvor jeg beveger meg.

Tilbake i Tunis ønsker Lina meg varmt velkommen, og det er godt å se henne igjen. Jeg slapper av etter hvert. Vi begynner på en rundtur i byen for å se merkesteder for revolusjonen og jeg kjenner at jeg kommer nok til å bli klar for flere nye eventyr med henne de neste dagene.
  
I Sousse mens jeg venter på Mari

Biblioteksjefen i Sousse og Mari fra Friends of Tunisia ser fram mot videre samarbeid

 
Her er Njål også  med og ser på  muligheter for biblioteket


På besøk i Sousse kulturhus med omvisning av kulturhussjef og Mari

Så  var det togturen tilbake til Tunis og Lina




torsdag 5. oktober 2017

Noen små historier fra Tunisia så langt

Det regner katter og hunder når jeg lander i Tunis, hovedstaden. Det høljer ned og jeg kan ikke for at jeg blir en smule deprimert. «Vi skulle visst blitt i London!» spøker noen av de jeg reiser sammen med, flere uttrykker sin misnøye. «Det er egoistisk å si, det har vært tørke, de trenger regnet her!» sier en mann brått. Jeg blir litt sur, selv om han jo selvfølgelig har rett. Bare synd at den tørken ikke kunne vart bittelitt lenger! Vi har jo ikke akkurat vært bortskjemt med sol i sommer. 

Lina Ben Mhenni, min nye venninne, henter meg på flyplassen og beklager været, men jeg sier raust at de sikkert trenger det... På vei ut blir jeg introdusert for bodyguarden hennes! What?! Dette er spesi. Jeg hadde helt glemt av at hun blir fotfulgt 24 timer i døgnet! På vei til leiligheten hennes stopper vi for å fylle bensin, og mannen som fyller for henne vet tydeligvis hvem hun er, og skryter av å ha samme etternavn og at han står med henne i frihetskampen. Spøkende spør han om hun har ristet politiet av seg, siden ingen politibil kjører bak henne. Hun peker ironisk på bodyguarden i baksetet - hun har fått lov å kjøre uten politibil i kveld. Flere gjenkjenner henne og det føles litt surrealistisk. Tenk å til enhver tid ha en politibil kjørende bak seg! 

Jeg kommer over regnet, selv om det høljer ned første kvelden og også neste dag. Toget fra Tunis til Sousse, hvor jeg skal besøke Njål og Mari (Friends of Tunisia) og både kulturhus og skoler, kunne trengt en solid oppgradering og går så sakte at det tar en time ekstra å komme fram. Det er kjekt å se dem og Lina, selv om jeg kjenner på at jeg reiser alene. Og ja, jeg føler meg faktisk litt tøff. Alt er vel i Tunisialand, men på veien ned hit slår det meg plutselig at jeg reiser alene til Nord-Afrika, til et land som regjeringen.no har funnet ut at de må legge noen advarsler ved. Tenk hvis det skjer noe! tenker jeg. Er jeg egentlig forberedt på dette? På mine to turer tidligere hit, da sammen med en gruppe, fikk jeg ymse erfaringer med den arabiske kulturen. Jeg kom på den korte tiden ikke inn på den, og slet med å forholde meg til den aggressiviteten jeg opplevde fra det mannlige kjønn, enten jeg gikk langs veien, handlet eller tok taxi. Men jegvet at jeg har mange fordommer, og vil ikke være her med piggene ute, slik det har vært før. 

Så i kveld fikk jeg meg en venn. Vi møtes ved pommes fritesen på hotellrestauranten, hvor jeg desperat prøver å finne noe kjent å spise i alle de merkelige tunisiske variantene. Han kommer rett bort til bordet mitt etterpå og spør om han kan slå seg ned. Alle varsellampene blinker. Han er ung, ser arabisk ut og er ganske pågående. Og jeg vedder på at han ved første øyekast tror jeg er en god del år yngre. Men jeg lar han sette seg og vi begynner å snakke. Han er fort på pletten med å fortelle at alle hans venner er gift og at han så gjerne vil ha kjæreste, og at han syns jeg er sååå nydelig. Jeg kontrer fort med at jeg er 38 år, og prøver å innta en moderlig holdning. Han spør deretter om jeg vil være med på stranda i morgen. Jeg tror han er takknemlig for ethvert selskap. Hadde dette vært for et par år siden hadde jeg vært long gone for lenge siden, men denne gangen nøler jeg. Jeg vil se hva som skjer og ikke kappe han av for tidlig. Den første delen av måltidet prøver jeg å konversere samtidig som jeg leter etter alle tenkelige og utenkelige utveier i hodet mitt. Men etter hvert finner jeg ut at han faktisk er ganske hyggelig. Og er jeg ikke alene, jeg også kanskje, og uten noen planer for kvelden? Jeg finner ut at han er fransk, studerer til jurist ved et universitet i Nice, og spiller håndball på høyt nivå. Han vil bli dommer, han kjeder seg i Tunisia og han vil gjerne reise rundt i hele verden, med ei kone, ikke alene. Han sier jeg må komme på besøk i Nice og at han vil ta meg med over alt og vise meg byen, moren hans er visst super all right. Jeg overrumples alltid, som den nordmannen jeg tross alt er, over sånn overdådig gjestfrihet som jeg kan finne når jeg er ute og reiser. Men for å være på den sikre siden skyter jeg inn at jeg er alt for gammel for han. Han lurer seg ihjel på hvorfor jeg er single, og javel, jeg blir jo litt smigret.


Det føles som en samtale med en person jeg nettopp har møtt, men samtidig som med en lillebror og jeg sier ja til å bli med han på shopping utenfor hotellet. På vei ut snapper jeg en liten film av min nye venn, og kommer på at jeg ikke en gang vet navnet hans. Da vi går ut av hotellet henvender han seg plutselig til to arabiske menn, de begynner å gå sammen med oss ut i mørket uten at jeg aner hvor vi skal, og jeg kjenner et øyeblikks panikk. Jeg ser plutselig for meg scenarioer hvor denne snappen blir mitt siste livstegn før jeg forsvinner inn i tunisisk mulm og mørke for aldri å bli funnet igjen. Dramatiske avisoverskrifter flimrer forbi i hodet mitt - tenk om dette vil bli de siste minuttene i mitt liv! Da jeg etter hvert ser virkelige butikker lenger framme på veien puster jeg lettet ut. Magefølelsen min stemte. Dette var en vanlig hyggelig fyr, og jeg koser meg og er trygg på at jeg kommer tilbake til hotellet like hel. Jeg utfordrer fordommene mine på denne reisen, og det er bra. 

Vel, så i morgen skal vi visst på stranda. Og det ser ut som om været har snudd og det kanskje blir en etterlengtet soldag her i Tunisia! 

tirsdag 3. oktober 2017

Renate på reise igjen

Jeg ante noe var feil da flyselskapet sa at det ikke var mulig å ta med bagasje på turen, kun håndbagasje, men jeg slo det fort vekk. En liten stemme sa meg at det var litt rart at det var mellomlanding på bare halvannen time, men jeg tenkte at det gikk nok greit når jeg allerede var inne på flyplassområdet, forbi innsjekking og sikkerhet.

Ikke før søndags kveld når jeg nevner for familien at jeg ikke fikk med bagasje og Christina sier det er det rareste hun har hørt blir jeg litt stressa. Og dette slår ut i full blomst når jeg i dag kom på flyplassen og damen i skranken ikke forstod billetten min og hvorfor det ikke gikk an å boarde meg helt til Tunisia. «Har du bestilt to separate billetter?» spør hun flere ganger, men jeg bedyrer, og viser ivrig fram reservasjonen min, at alt er gjort fra samme reisebyrå. «Men i systemet vårt har du bare billett til London!» Hun ender opp med å tilkalle sjefen sin og vil sende meg videre i systemet. Jeg kjenner at hjertet synker. Dette var ikke det jeg trengte, alene på tur til Nord-Afrika, litt stressa fra før og ganske halvrusten i forhold til reising, slik føles det i alle fall. Til slutt ender hun opp, når hun ikke klarer finne ut av billetten min, og mangel på flyreservasjon fra London til Tunis, å si at det nok ordner seg og jeg får bare springe til gaten i London og få boardingkort der.

Nå er hele beredskapsanlegget mitt på og jeg sender chattemailer til reisebyrået med en ganske stressa «stemme». Der får jeg en nedslående beskjed. Jeg kan ikke gå til noen gate, for jeg har jo ikke billett. Jeg må helt ut av transit, ut av sikkerhetsområdet og bagasjehenting og begynne prosessen på nytt, sjekke inn og så gjennom sikkerhetssystemet, alt på halvannen time! Men.... det er jo umulig... Jeg skriver en litt desperat melding til Beathe, Cathrine og Christina og spør om de kan be.

Jakten på nytt fly og hotell, for ikke å snakke om hvem som skal ordne det, og ikke minst betale for det frister ikke. Og ventingen... På flyturen til London får jeg virkelig utfordra meg i kognitive øvelser i hvordan ikke stresse. Det er jo ikke noe jeg kan gjøre med dette uansett, minner jeg meg selv på. Allikevel klarer jeg ikke la være å irritere meg over at jeg ikke sjekket dette bedre på forhånd. Og jeg som trålet nettet i dagevis etter de beste billettene. Og er såpass reisevant. At jeg ikke ante ugler i mosen, slik som Christina! Men - igjen, absolutt ingen verdens ting jeg kan gjøre med dette nå, og jeg lar være å falle for fristelsen å sjekke billettene jeg burde ha kjøpt.

Det er midt i rushtida i London, klokka er mellom 16 og 17, og hjertet synker når jeg kommer springende ut av det forsinkede flyet, det er tykt av folk som først skal gjennom immigrasjon og få ubehagelige spørsmål og så gjennom sikkerhet for å hente bagasjen. Jeg blir helt kald inni meg, og fortvilelsen øker. Jeg vil bli stuck i timesvis. Hvis det er noen som har reist til London, eller prøvd å komme inn i USA, så vet du hva jeg mener. Og det er rushtid og ikke akkurat Sola flyplass. Hva skal jeg gjøre? Det er 1 time og 10 minutt til flyet skal gå. En mann i lilla uniform står foran meg og jeg henvender meg til han, jeg må ha sett skrekkslagen ut. «Hva skal jeg gjøre?» spør jeg uten å klare å skjule fortvilelsen. Stakkars folk som må deale med sånne som meg hver eneste dag på jobb. «Gå til custom service,» sier han. Jeg springer bort, men også der er det kø. Og uansett, hva kan de hjelpe meg med? Jeg må kanskje gjennom immigrasjonskøen allikevel. Jeg springer tilbake til den lilla mannen. «Har du vært der allerede?» spør han. «Nei, jeg må komme meg på flyet til Tunisia, men jeg har ikke boarding pass!» «Ok, det er i terminal 4, det er ikke her, dette er terminal 5. Bare kom deg bort dit og spør om boarding pass der!» Beskjed, stikk i strid med den jeg fikk av reisebyrået. Hva skal jeg velge?

Jeg bestemmer meg for å prøve. Hvis jeg først skal miste flyet er det bedre det skjer mens jeg har prøvd noe jeg faktisk kan klare. Jeg vil ikke en gang være halvveis gjennom immigrasjon før flyet går, hvis jeg skulle prøvd på det.

15 minutter tar det med bussen til terminalen, evinnelig lange minutter og klokka tikker. Det er 50 minutt til flyet går og jeg vet ikke hvor jeg er, hvor jeg skal få tak i boardingkort og hvor langt det er til gaten.

Da... som ved et trylleslag skifter atmosfæren ganske betraktelig. Jeg merker det nesten med en gang. Fra alt stresset og køene i terminal 5, er terminal 4 nesten som å ha kommet til Hawaii. I det nye sikkerhetsrommet er det over 10 ansatte, men ingen andre flyvende enn meg! Sikkerhetsbetjentene henger over bagasjebåndet, skravler med hverandre og beveger seg sakte. Om jeg kan få boardingkort her? Selvfølgelig kan jeg det, Tunisair er rett bak svingen! Det er ikke måte på hjelp, og selvfølgelig går alt fort, det er jo ingen andre reisende! Det slår meg plutselig at jeg som er vant med USA og Asia nå har oppdaget et nytt felt som reisende, livet på flyplassen i avdeling Afrika og Midt-Østen. «Skal du med Tunisair?» spør de vennlig, «åh, de flyene er alltid forsinket.» «Alltid?» spør jeg måpende. «Ja, alltid!» Så slår noe annet meg, jeg skal til Tunisia, og alt der er ikke som vanlig. Veldig få vestlige turister tør reise dit etter de to terrorangrepene i 2015, noe som har tatt fra utallige arbeidsplassen og ødelagt deler av Tunisias økonomi siden de var svært avhengige av turismen. Jeg husker vagt et skriv da jeg kjøpte flybilletten som fortalte om alle farene ved å reise til Tunisia, som jeg bestemte meg for å ikke lese skikkelig. Men betyr det at etter den arabiske våren er det færre som reiser til hele Midt-Østen og Nord-Afrika? Jeg lurer på hva som venter meg der. 

Ganske sikkert, flyet er forsinket. Plutselig har jeg god tid! I den store hallen med butikker og kaféer er det få reisende til å være klokka fem en ettermiddag. Jeg går for å kjøpe noe å spise og skriver melding til venninnene mine som er nysgjerrige på hvordan jeg ligger an. Jeg har visst engasjert mange til å be! Jeg undrer meg over mannen som stod der i lilla og som ble min redningsmann. Jeg undrer meg over alt stresset og kavet jeg kjente på, når de verste konsekvensene for meg ville blitt venting, et mistet fly og en natts hotellopphold i London, mens noen i USA nettopp har opplevd å bli beskutt på konsert og andre i verden kaver med utfordringer så store at jeg ikke kan forstå det. 



Når jeg går inn på flyet blir jeg tilsnakket av en mann, han vil vite om jeg har vært i Tunisia før. Jeg lurer skeptisk på om det er en dårlig pick-up-line, før jeg kjefter på meg selv over fordommene mine og blir med på en spennende samtale om forholdene i Tunisia med en som selv bor der. Jeg sier at jeg har vært der to ganger, om sommeren i 2004 og 2006, og at landet den gang bugnet av turisme. Jeg forteller om inntrykkene av å ikke se kvinner i arbeid og heller ikke på gatene om kvelden, og at jeg er spent på om jeg vil oppleve det annerledes nå, etter demokratiets spede begynnelse. «Det er bedre!» svarer mannen og jeg sperrer øynene interessert opp, «mener du det?» «Ja, vi har fått mer frihet, jeg tror du vil få en fin reise. Sousse er flott. Menneskene er vennligere enn før. Jeg tror du vil oppleve at det har forandret seg til det bedre!» Jeg kjenner at jeg gleder meg. Inni flyet er stemningen også annerledes. Kabinet har samtaler med passasjerene når de ønsker oss velkommen ombord, ikke bare et høflig smil, og de er mer enn klar for å hjelpe. Stollenet mitt er imidlertid løst, og etter en stund ser jeg at det er bundet sammen med knallrød gaffatape. Jeg må smile. Dette er definitivt ikke som hjemme. Og jeg liker det. Denne uka blir et eventyr.

onsdag 27. september 2017

Kapittel17: Del 1: Lina Ben Mhenni og den arabiske våren

Siste uka - fra onsdag til onsdag - har vært ei uke med veldig mange inntrykk, mange tanker og mange meninger.

Det var Kapittel 17 på Sølvberget Stavanger kulturhus, som er min arbeidsplass, og jeg hadde mine første program - et to-delt seminar om Hvor ble det av den arabiske våren? med foredrag av tunisiske Lina Ben Mhenni (som kom i Stavanger Aftenblad dagen etter) og samtale med henne, Jacob Wærness, tidligere sikkerhetssjef i en storfabrikk i Syria og aktuell med boka Risikosjef i Syria, og Mohammad Habeeb, fribyforfatter i Stavanger som jeg jobber med til daglig. Det var skummelt og stress og spennende å ha mitt første arrangement på selveste Kapittelfestivalen, som er en festival for litteratur og ytringsfrihet med langt over 100 forskjellige program denne uken og mange tusen besøkende. Det var så mye å tenke på, alt fra det praktiske, som hvor vi skulle ha arrangementet, hvem vi skulle invitere, hvem skulle gjøre hva, til innholdet - å komme opp med en beskrivelse av hva dette skulle være, fra tittel og format til hva seminaret skulle handle om, og hvordan vi kunne få det best mulig fram. Så kom bestilling av flybilletter for forfatterne som kom fra Tunisia og Sveits, hjelpe til med visum, hotellbooking, og ikke minst å så ta vare på dem når de kom, passe på at de fikk festivalpass og mat, ble henta på flyplassen, og så videre. Jeg skulle selv innlede arrangementet, og hele dagene før følte jeg at jeg gikk rundt og ikke var helt til stede. Heldigvis hadde jeg en ressursgruppe rundt meg som har gjort dette hundrevis av ganger før. De fortalte morsomme historier om hvor galt det kan gå, for eksempel at 12 mennesker dukker opp i en stor kinosal, og hvordan livet går videre allikevel. De forsikra meg om at jeg kunne slappe helt av, siden jeg allerede visste det ville komme mange på forhånd.

Så på selve arrangementet fikk vi pressa inn cirka 140 stykker og ikke en stol stod ledig. 70 elever fra videregående skoler hadde kommet, og mange andre spesielt interesserte eller som jobbet med flyktninger eller innvandrere på en eller annen måte. Og selv om jeg kan se i etterkant hva jeg kunne ha gjort bedre, så gikk det generelt veldig bra! Lina Ben Mhenni, som jevnlig blir invitert til USA og europeiske land for å tale, sa at det var den beste opplevelsen hun hadde hatt av reising. Kanskje litt fordi vi hadde fått med kjæresten hennes på turen, men uansett ble turen hennes med samtaler med oss og de andre forfatterne hun traff, samt en Lysefjordentur, hvor hun streamet store deler av turen live med stor seerskare fra Tunisia, en stor suksess. (Vi og) Jacob Wærness og Mohammad fikk henge med sitt idol, poeten Adonis (mange ganger foreslått til Nobels litteraturpris), og generelt var det veldig god stemning.

Noe av det som imponerer meg mest med Lina er at hun blir i Tunisia. Hun fortalte meg at alle aktivistvennene hennes fra 2010-2011 som kjempet med henne under den arabiske våren, har forlatt Tunisia og flyttet til Europa eller USA. "De har gitt opp Tunisia!" sier hun. Da de ble klar over at revolusjonen kanskje ville ta årtier å gjennomføre, og at de store forandringene ikke ville skje med det samme, mistet mange håpet. Selv har hun kjent på håpløshet mange ganger og gjentatte ganger fått sjanse til å flytte utenlands, men sier at det aldri har vært aktuelt: "Jeg må være her og kjempe for Tunisia!" Konsekvensene av det er ikke noe hun snakker veldig høyt om. For etter at hun til stadighet går kritisk ut mot myndigheter, blogger og streamer folkelige demonstrasjoner, og kjemper for lovendringer, og spesielt etter at hun ble fredsprisnominert i 2011, er det ekstremt farlig å være Lina. Å være aktivist tok fra henne den trygge jobben som lærer på et tunisisk universitet i hovedstaden. I tre år har hun vært arbeidsløs og ingen vil ansette henne. Og i 4 år nå har hun levd med 24 timers beskyttelse av politiet. Uansett hvor hun går blir hun konstant fotfulgt. Til og med på noen foredragsturer til land som Italia, har politiet fulgt etter. Det var en av grunnene til at hun syns det var fantastisk å komme til Norge. "Ingen politi som passer på meg, og ingen politi i gatene!" sa hun til meg da vi satt på en kinesisk restaurant på Bryne og så ut vinduet og rett på torget. For meg ble det en sterk påminner å tenke seg et Bryne sentrum fullt av politi, og hvordan det må være at de alltid følger etter en.

Lina gav meg mye å tenke på i uka som var, og gjorde meg nysgjerrig - både på Tunisia og livet hennes, og jeg føler meg priviligert at jeg fikk treffe henne og bli kjent med henne.

Forberedelsene til seminaret har vært omfattende og veldig kjekt!

Jeg prøver å finne min rolle som koordinator. Her avbilda i dype tanker av Anett Braut.

Små glimt fra uka!

Det var surt vær på Lysefjorden, men Lina og kjæresten var i Himmelen og utrolig fascinert av den vakre naturen. Herlig å treffe Njål Haugland (leder i Friends of Tunisia) også, og vi fikk mange gode samtaler.

Et vennskap, Norge Tunisia
Photo cred: Anne Liv Tønnessen


I neste innlegg skal jeg blogge om del to av høydepunktene under Kapittel 17: Morten Traavik, min venn fra Nord-Korea, og hva jeg mener om mangel på debatt og konflikt i dag i forbindelse med dette.