søndag 19. mars 2017

Livet i Modum Bad-boblen og litt om skam og sinne

Livet på Modum Bad virket fremmed i begynnelsen, men ble fort veldig normalt. Utenom kvelds laget vi ingen mat selv, men ble servert til faste tider, vi vasket ikke en gang vårt eget bad, holdt bare rommene våre, stua og kjøkkenet sånn noen lunde i orden. Fra 9 om morgenen til ca 15.30 på ettermiddagen hadde vi som regel fullt program, og utenom forskjellig undervisning var det oftest ganske likt. Vi kom fort inn i en rytme. Alt vi slapp å gjøre praktisk og denne rytmen gjorde at vi lettere kunne bruke tida og energien på å jobbe med oss selv og forholde oss til hverandre, noe som hele tida var hardt arbeid og veldig givende. Men det gjorde også sitt til at vi kjapt ble institusjonalisert, for å si det sånn. Noen ganger følte jeg meg også som et barn, og det var ikke uten grunn at vi tullet mye med å kalle terapeutene våre for "foreldrene våre" og "de voksne". 

Det var interessant å observere over tid hvordan gruppekulturen utvikla seg. Behovet for å tilhøre en gruppe, og å hegne om hverandre blir veldig synlig etter hvert, og en "oss-mot-dem" kan lett oppstå. Gruppene får ofte sin egen indre kultur - noen er høylytte og morsomme (det var oss, til gjentatt irritasjon fra nabobord!), andre grupper er stille og konfliktsky, noen har enormt sterk rettferdighetssans og utvikler gjerne "regelrytteri". Stereotypene er sterke og svært interessante å legge merke til. Om du kommer inn i matsalen en ettermiddag eller tidlig morgen, ville en aldri kunne tro at en var på et sykehus, langt mindre et psykiatrisk. (Stemmer ikke det Christina?) Det minner om en kantine helt lik andre som fins på de mange skoler, universiteter og arbeidsplasser rundt om i landet. Der er det jo også grupper, gjenger og egen gruppejustis og uskrevne regler, men på Modum Bad er de nok sterkere. De aller fleste folka ser helt "vanlige" ut, men om du er der en stund vil du blant annet merke hvor lite samhandling det er mellom grupper (i forhold til hvor nær vi sitter hverandres bord og spiser), selv om mange grupper bor der mange måneder samtidig. Etterhvert ville en forstått at dette ikke er en helt vanlig arbeidsplass-kantine, og at mange av disse menneskene er - hva samfunnet kaller - "psykisk syke". (Kommentar om psykisk sykdom - vår avdeling brukte aldri ordet sykdom om problemene våre, ikke fordi det ikke forklarer noe, men mer fordi det begrenser og forklarer såpass stykkedelt, at de valgte å bruke andre ord for det vi slet med.)

En på gruppa mi som har jobbet i psykiatrien i mange år spurte Gry Stålsett (forsker, psykolog, datter av Gunnar Stålsett og søster av Sturla Stålsett) som var med å starte Vita-avdelingen, på en forelesning, om hvorfor denne kunnskapen og måten å jobbe på, ikke var vanlig ellers i landet. Hun (som mange andre i helsevesenet) hadde en erfaring av at folk som slet psykisk fikk mye hjelp, men aldri ble helt gode, at de ble gjengangere, såkalte "svingdør-pasienter", i systemet. 

Hva Vita-behandlingen er, ble blant annet godt beskrevet i en artikkel under tittelen Tøff terapi som vekker oppsikt. Den er verdt å lese. Kort fortalt sier artikkelen at Vita-behandlingen har blitt "en suksess som vekker oppsikt i Europa." Det amerikanske universitetet Harvard går så langt at de uttaler at Norge ligger i front på dette. Gry Stålsett forklarer mer: "Timeplanen er full av invitasjoner til dybdedykk i ens eget liv. I billedterapien skal mor, far, Gud og en selv settes på papiret. I den narrative gruppen skal man dele sin livshistorie med de andre pasientene. Slik oppnår man både en dialog med sitt indre jeg, de andre i gruppen og terapeutene. Dette gjøres for å utvikle pasientenes metarefleksjon. Metarefleksjon handler om å kunne se seg selv i flere perspektiver. Pasientene går inn i følelsene og kjenner på sin utholdenhet, nettopp for så å også kunne trekke seg ut og betrakte dem i fugleperspektiv. Erfaringen med Vitabehandlingen er at den fungerer blant annet for folk som har prøvd alt før, hvor tidligere psykologisk hjelp ikke har fungert." 


Jeg nevnte i sist blogginnlegg at noe av det som var annerledes på Vita, og generelt slik jeg forstod at de jobber på Modum Bad, er fokuset på følelser. Selvfølgelig kan det ikke forklare alt og er bare et av mange aspekt, men jeg tror det kan forklare mye. Å virkelig kjenne på følelser, å se på dem som informasjon, og behandle dem deretter, å lære seg å håndtere og regulere dem, samt kunnskap om følelser - at det kan ligge mange følelser oppå hverandre for eksempel... er noen av aspektene. Følelser vi jobbet mye med var skam og sinne. Det var nytt for meg å lære om viktigheten av sinne, og all kraften, energien, grensesettingen, offensiviteten som ligger i den, samt å skille mellom kaldt og varmt sinne - hvor varmt sinne ønsker å nærme seg den andre, ønsker og kan løse problem, klarer å reflektere over seg selv og sine handlinger og er viktig og bra, er kaldt sinne det motsatte, og det kan ødelegge relasjoner. Konsekvensene av å ikke tillate seg å være sint, ble veldig tydelig for meg. Over sinnet, gjerne fordi en ikke tør kjenne på det fordi det er for skummelt, legger ofte den negative skammen seg. Bare det å lære om forskjell mellom god og dårlig skam, og hvorfor vi har følelsen, hva som er positivt med den, var en øyeåpner. Og når den dårlige skammen legger seg over sinne fordi vi ikke tør kjenne på det, blir det komplisert. "Skam [den dårlige] oppstår når mennesker ikke blir sett og speilet som de er," skriver psykolog Lars J. Sørensen i en artikkel vi fikk som forklarer godt hva det er. "Når følelser hos barn ikke blir møtt, kan det ende med, at de føler at de "er feil", og så er skammen plantet."


Norge og Europa er ikke tradisjonelle skam-land, og i min oppvekst forbandt jeg det alltid med Asia og Østen; de slet med skam, vi slet med skyld. Kanskje det er derfor det har vært så lite og varierende og utydelig informasjon om det? Men forskjellige faktorer gjør at Vesten har utviklet mer og mer skamproblematikk de senere årene, og jeg tror det er viktig å forholde seg til, men at vi får riktig informasjon. Og at vi klarer skille mellom skyld og skam. Skyld er følelsen av at "jeg har gjort noe feil", mens skam er følelsen av at "jeg er feil". Det er en stor forskjell. Mens skyld ofte fører til tankekjør, så er det vanlig å reagere mer kroppslig på skam; hjertebank, rødming, osv. Problemet med skam er at det nytter lite med all verdens oppmuntring og positiv tilbakemelding. Hvis en som barn har fått følelsen av at man er feil, og ikke liker seg selv, så vil ros prelle av som vann på gåsa, eller ha veldig kortvarig effekt. Og om en innerst inne ikke liker seg selv, hvordan skal en da kunne gå ut i verden og tro at andre skal like en? Her forklarer Sørensen hvordan travle foreldre som ikke har tid til å se barnet slik det er, gjør at barnet kan gå med mange følelser som aldri blir sett og speilet, som igjen leder til denne skammen. Da nytter det ikke at venner, foreldre eller terapeuter senere sier: "Men du er jo så flink!" Som terapeut da er hva som skjer mellom terapeut og pasient det som kan være legende, at terapeuten møter pasienten i følelsene der han/hun er, i en relasjon. At terapeuten er sammen med pasienten om følelsene, rommer dem, slik at pasienten etter hvert kan romme dem, og dermed også seg selv. 


Oi, her er det mye jeg kunne ha skrevet. Og allikevel er det bare en bitteliten del av Vita-oppholdet. Og jeg har visst skrevet litt om både fugl og fisk i dette blogginnlegget. Men om det kan være med å sette litt tanker og prosesser i sving i hodene våre, og kanskje gi oss litt mot til å tørre og kjenne litt på alle følelsene vi har, også de vonde og vanskelige, så tror jeg det ville vært en god begynnelse.


onsdag 15. mars 2017

Modums A B C

Jeg lånte dette bildet av Piglet, en blogger som også har skrevet om Modum Bad fordi det viser så godt hvordan vi bor der oppe. Modum Bad er et stor område bestående av 100 (!) hus midt i skogen, med utendørs badebasseng, en dundrende foss rett i nærheten, høye fjell, utallige turveier og om vinteren flotte opptråkka skispor (hadde jeg bare gått på ski!!) I denne sveitserstilen fra 1850-tallet ble disse 100 bygningene bygget. Stedet har en egen kirke (Olavskirken) som er åpen 24 timer i døgnet, og to sykehusprester er tilgjengelige for sjelesorgssamtaler. 


Modum Bad er et psykiatrisk sykehus med fem avdelinger. Traume. Spiseforstyrrelser. Familie. Angst. Depresjon. (I tillegg er det poliklinikk, en annen poliklinikk i Oslo, et forskningsinstitutt som er ledende i Europa og aktivt forebyggende arbeid som undervisning av helsepersonell, det er et eget institutt for sjelesorg, og så fins det mye mye mer.) Under hver av disse fem avdelingene er det flere grupper, som alle jobber veldig selvstendig og ofte ganske annerledes enn de andre. Det vil si at det er kanskje 15 forskjellige grupper med 5-6 forskjellige terapeuter i hver gruppe. Da jeg spurte overlegen på min avdeling - depresjon - om de andre hovedgruppene, sa han ærlig at han ikke visste mye om hva som skjedde der, hvordan de jobbet og han hadde ikke kontroll over når de kom og gikk. Det sier litt om hvor stort arbeidet er, og hvor mange pasienter. Jeg snakka litt med enkeltpersoner fra andre hovedgrupper, men aldri nok til at jeg fikk tak i hva det var de drev med. Allikevel fikk jeg litt føling med om de syns det fungerte eller ikke, hvem som var fornøyde, og ikke på daværende tidspunkt.

Det er ikke sånn at Modum Bad er en mirakelstasjon, selv om jeg tror det skjer små mirakler der hver eneste dag. Det er intens og hard jobbing, og det er mye opp til enkeltpersonen selv, men også selvfølgelig gruppa du kommer i, terapeutene og ikke minst individualterapeuten din. Det er ikke alltid det er kjemi, grupper kan låse seg, det kan oppstå store problem som er vanskelige å løse, enkelte kan mangle motivasjon, krefter eller innsikt til å jobbe med problemene sine, eller en kan slite med å få det til å fungere med terapeuten. De gjør jo også feil. De er også bare mennesker. Jeg snakket med noen pasienter som ikke følte at de hadde fått fullt ut hjelp med det de kom for, også etter tre måneder, og det var svært vondt for meg å høre. Det interessante er likevel at de sa at de ville anbefalt Modum Bad til andre, og at de tror at de selv kunne fått mer hjelp der på en annen gruppe, eller under andre omstendigheter. Noen vil kanskje komme tilbake. For noen blir også de uløselige problemene som oppstår en gavepakning i hvordan en kan håndtere en slik situasjon, sette grenser, plassere problemene der de hørte hjemme og takle et sånt stress over tid, og ikke minst hva som oppstår inni en selv underveis. Det var interessant å erfare hvordan de fleste situasjoner kan bli brukt terapeutisk, spesielt kanskje de som ikke i utgangspunktet er bra eller fungerende.

Alle avdelingene lever veldig separate liv i forskjellige hus, og det samme gjør de fleste gruppene. Men de senere år har de tre gruppene under Depresjon jobbet mer med hverandre. Vi hadde for eksempel trening sammen to ganger i uka, og et fellesmøte, samt at to av gruppene hadde bord i spisesalen som var rett ved siden av hverandre. To av gruppene som bodde i samme hus og delte kjøkken og stue ble godt kjent, mens vi åtte som bodde i et hus for oss selv var litt mer på egenhånd. Vi var inndelt i tre grupper: Relasjon, Emosjon og den jeg var i, Vita. Gruppene jobbet veldig forskjellig.

Jeg var heldig. Eller kanskje det var alle som ba for meg (det høres sikkert provoserende ut). Eller kanskje det var valgene vi tok underveis da store problem oppstod som gjorde at vi alle fikk så stort utbytte. Mange tårer ble felt på avslutningslunchen hvor vi blant annet takket terapeutene våre. Flere av oss holdt taler, det ble historie- og diktlesing, sang- og musikkopptredener, alle terapeutene talte til oss, og vi gav dem kort med personlig hilsen og blomster. Stemmen min brast da jeg takket dem. Jeg er dem så uendelig takknemlig for det de har gjort for meg. Som jeg skrev til en på kortet, så er det umulig å beskrive det med ord, men i tillegg til håp, og varme, og verktøy, så kom de med terapeutisk hjelp som jeg faktisk tror forandret noe inni meg på et dypt plan. Men hva den terapeutiske hjelpen ville vært om jeg ikke følte at de var glade i oss er jeg usikker på. Etter som ukene gikk kalte vi dem av og til med den passende beskrivelsen, for foreldrene våre. Overlegen og lederen vår innrømte gladelig at han var glad i oss og ofte ville være sammen med oss utover terapitiden. Det gav oss bare enda mer respekt for han. Å, nå blir jeg rørt her jeg sitter. Det var som om de inviterte oss inn i varmen de hadde i deres eget fellesskap, og at vi åtte fikk lov til å bli en del av noe større sammen med dem. Jeg sa til lederen den siste dagen at jeg ikke forstod hvordan de klarte å knytte seg sånn til gruppe etter gruppe og gi så mye av seg selv uten å bli avstumpa og distanserte. Det var sterkt å få oppleve. Mange ganger så jeg tårene stod i øynene deres over det vi fortalte eller slet med, jeg så dem til og med gråte på våre vegne. To av de fem hadde jobbet der i 20 år, en i åtte. Tenk at det fins sånne som dere! tenkte jeg mange ganger.


Vita-opplegget som jeg fikk lov å være del av, er helt spesielt. Det er, i følge dem selv, det tøffeste opplegget på Modum Bad og i hele Europa. Det har blitt til gjennom mye forskning, og det er mange tanker og teorier og erfaringer som ligger til grunn for det. I 19 år, siden 1998, i en tid hvor psykologien har utviklet og forandret seg enormt, har de stått fjellstøtt. Vi var gruppe 79. 79 ganger har dette blitt gjort, omtrent helt likt. Nesten ingen ting er forandra fra gruppe 1 til oss. Det sier sitt. Et år etterpå kommer alle gruppene tilbake for å samles, fortelle om året som har gått, evaluere og tenke videre. Noe må Vita-avdelingen ha gjort riktig siden de fortsetter som før med det samme programmet tross intense og kritiske evalueringer både rett etterpå og et år senere.


Det kan være jeg kommer til å blogge litt om innholdet i disse tre månedene på Vita. Hva vi faktisk gjorde hele dagen fem dager i uka, hva vi lærte, hva det ble fokusert på. Men hvis jeg nå skal komme med ett eneste ord til slutt som utgjorde endringen, og som jeg tror kan være den store forskjellen fra mye annen psykiatri jeg har vært borti, så er det ordet følelser. Fokus på følelser. Så enkelt. Så nesten banalt enkelt, og likevel så utrolig vanskelig...

tirsdag 14. mars 2017

Kjærlighetssorg.


Ingen fortalte meg på forhånd at det var mulig å ha kjærlighetssorg etter endt opphold på Modum Bad. En på gruppe mi sa at han reiste hjem med kjærlighetssorg i forhold til hver eneste én av oss sju andre på gruppa; over hva vi hadde hatt sammen, og det ubestridelige faktumet at det måtte få en brå slutt. Det føltes brutalt for mange av oss å skulle reise hjem nå, når hjem var blitt livet på Modum Bad. Ingen fortalte meg at det kunne være enda vanskeligere å reise tilbake, enn å komme.

Utsikten fra rommet mitt. Her satt jeg daglig i en god ørelappstol og så ut vinduet, hørte spurvene som småkvitret, så dem spise fuglemat vi hadde hengt opp i treet. Det var en dyp fred og ro å ha denne bjørka stående sånn rett utenfor vinduet, og å kunne sitte og se ut over de snødekte markene


Det er umulig å beskrive helt ordentlig hva disse tre månedene har inneholdt og hva som egentlig har skjedd. På en måte føler jeg at alt inni meg har blitt kasta opp i lufta og nå enten henger der oppe eller faller ned på andre plasser enn der de var før. Hvem skulle trodd at jeg skulle lære så mye ved å være innlagt på et psykiatrisk sykehus? Om skam, om sinne, om tilknytning, om fellesskap... Jeg føler jeg sitter igjen med uendelig mange skatter av kunnskap som jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av. Skal jeg lage rom til dem inni meg så de får bo der, i et mørkt rom som kanskje etterhvert blir støvete og gjenglemt? Eller skal jeg vise dem til alle jeg treffer?

Jeg kommer hjem med mye sorg. Ingen fortalte meg på forhånd at jeg kunne komme hjem med mer følelser enn da jeg dro, og at sorg over å måtte legge bak meg alt jeg opplevde kunne være en naturlig reaksjon. Det føles helt uvirkelig å skulle gå inn i den vanlige tralten etter en slik opplevelse, etter tre måneder som har satt livet i et annet perspektiv. Fortsetter det bare etter noe sånt? Skal jeg bare leve som før nå? Mange spørsmål farer gjennom hodet.

Jeg har begynt å treffe venner, jeg har vært på jobb, jeg gjør mine daglige sysler, men det føles annerledes. Jeg er annerledes. Jeg vet ikke helt hva alt dette handler om, men en del av meg protesterer over at jeg bare skal gå videre i hverdagen - å fortsette med alt jeg må gjøre - som før, som om ingen ting har skjedd.

Samtidig er det underlig hvor fort noen ting går tilbake til normalen. En tenker at alt selvfølgelig skal bli annerledes, men så er det så lett å skli tilbake i gamle rutiner og alt en gjorde før, som om det var mekanismer eller naturlover en nesten ikke kunne gjøre noe med. Det hjelper å ha lært på Modum at dette er helt naturlig, at å gjøre det samme om og om igjen skaper etter hvert dype baner i hjernen, og å så skulle plutselig velge å gjøre noe annerledes, eller være annerledes, eller tenke noe annet eller tillate seg å føle det en egentlig føler, det er hardt arbeid. For sporene i hjernen er så tydelige at det er nesten umulig å ikke gå rett tilbake i dem. Hvem vil i dyp snø tråkke nye spor når det er oppkjørte løyper ved siden av? Det er hardt arbeid!

Hva er egentlig Modum Bad, er det kanskje noen av dere som lurer på? Kanskje jeg skal bruke litt tid framover til å fortelle om det, og samtidig kanskje bearbeide noe av det jeg opplevde. Kanskje jeg skal bruke spalteplass på å belyse psykiske problem og alle de flotte, vanlige menneskene jeg traff og bodde med der borte, kanskje for å gjøre det litt mindre skremmende, litt mer opplyst, litt mer normalt. Eller kanskje jeg ikke skal gjøre noen ting, bare la det jeg lærte og opplevde, og det som har forandra seg inni meg, komme fram litt og litt, eller forsvinne, om det ikke er sterkt nok.

Alle vet at kjærlighetssorg tar tid. Du kan ikke bare pushe den ned, da finner den egne veier å komme opp igjen på, du kan ikke late som den ikke fins, fordi alle følelsene dine minner deg daglig om at den er der. Du kan la være å bearbeide den, og lukke infiserte sår uten å ta ut verket først. Og du kan åpne såret helt, helle pyrisept over, la det gjøre skikkelig vondt, kanskje gråte en skvett, og så se hva som skjer med såret, og ta det derfra. 

Hvordan skal jeg sørge? spurte jeg terapeuten min da han ringte og spurte hvordan det gikk med meg. Du skal sørge sammen med noen, var svaret han gav meg. Og nettopp det svaret var det vanskeligste jeg kunne høre. For det letteste er jo å takle det selv, være sterk og bare la tida forhåpentligvis gjøre jobben. Men å sørge sammen med noen, i dagens samfunn, det er vanskelig det. Og det er kanskje den største utfordringen jeg står overfor nå etter at jeg har kommet hjem fra Modum Bad.

søndag 29. januar 2017

Alle rommene inni oss

Det er min 2. og siste permisjon fra Modum Bad. 2 måneder har allerede gått, tiden har fløyet, samtidig som jeg føler at jeg har fått opplevelser og inntrykk for et helt år. Når jeg reiser tilbake i slutten av neste uke er det mindre enn 5 uker igjen, så skal jeg tilbake til hverdagen.

3 måneder innlagt - 3 måneder i intensiv terapi - da er jeg vel fikset? Da er jeg vel frisk igjen?

Individualterapeuten min, Tomas, prøvde å fortelle meg så skånsomt som mulig at dette bare er begynnelsen; at det jeg lærer, og all helbredelsen som skjer må fortsette å arbeides med når jeg kommer "ut". Og jeg som trodde det var en 'easy fix', eller i alle fall håpet på en. Samtidig høres det mer troverdig ut; at å jobbe med seg selv, fortiden, barndommen og å lære å kjenne på følelser, tar et helt liv. På sett og vis blir jeg kanskje aldri ferdig?

På Modum Bad har jeg møtt noe jeg aldri har truffet på før - ikke at jeg tror det er for alle, eller at de på noen måte er perfekte - men allikevel en kompetanse blandet med varme og entusiasme jeg aldri har sett maken til. Kanskje det er spesielt på Vita-behandlingen, som jeg deltar i, skjønt vi 8 på gruppa er noenlunde enige om at det vi opplever er helt unikt.

Den første måneden var intens, med innslag av magiske øyeblikk, men allikevel en oppvarming. Den siste måneden har vært aldeles rå, og bare folk spør meg hvordan det går blir jeg momentant sliten fordi det er umulig å forklare. Jeg merker at svarene mine enten blir unnvikende eller svevende, og veldig lite konkrete. Det er som om opplevelsene spiller på så dype strenger at ord ikke kan beskrive. Noe lignende opplevde jeg da jeg kom ut av Nord-Korea, og da far døde... at ordene bare ikke strekker til. Det finnes et rom inni meg som inneholder alt jeg har tenkt og følt og opplevd i og angående Nord-Korea, som ingen andre vet om. Jeg kan ikke beskrive det, men alle følelsene mine er der inne og jeg bærer dem med meg. Av og til kan et sukk gi bedre uttrykk for hva jeg føler. Jeg ser på gradestokken og tenker på den lange vinteren, og håper at mange ikke fryser i hjel. Og så sukker jeg.

På samme måte har jeg et rom inni meg hvor far bor. Der er det hundrevis av historier, mange ugråtte tårer, følelser jeg ikke klarer kjenne på og ord jeg ikke får tak i. Noen ganger kommer jeg på flere historier og tenker at jeg må skrive dem ned. Jeg vet de vil komme løpende på en snor om jeg begynner. Men rett etterpå kjenner jeg sorg over at jeg ikke lenger husker detaljene og så tenker jeg på alle historiene jeg ikke husker, og alt jeg skulle ha spurt han om som ikke ble gjort. Jeg kommer på at jeg nesten ikke har bilder av oss to, og bare én liten filmsnutt, og så føler jeg at han forsvinner mellom fingrene mine.

Nå lages det et rom som heter Modum Bad inni meg og bare terapeutene og de 7 på gruppa mi aner hva som bor der inne, og Christina og lille Jonah, som var på besøk, og noen venner jeg har prøvd å beskrive Modum til, har også fått et lite innblikk.

Det er ensomt å ha disse ubesøkte rommene inni seg, og å såvidt orke å nærme seg døren. Å snakke om Modum Bad er like tungt som å dra opp noe helt på bunnen av en sekk, jeg blir sliten bare ved tanken.

Men kanskje drypper det litt ut her og der? Kanskje det blir lettere å snakke om med tida? Kanskje jeg bare må svelge det først før jeg er i stand til å fortelle hva som egentlig skjer.

søndag 18. desember 2016

Permisjon fra Modum

Jeg har nesten ikke vært på sosiale medier på tre uker, og syns det har vært deilig. Etterhvert glemte jeg nesten at det eksisterer, glemmer til og med å lese nyheter og å skru på mobilen. Det er herlig å være i en boble av og til, i alle fall på et sånt nydelig sted som Modum, med den naturen, og føle at en virkelig bor i skogen, utenfor all verdens aktiviteter.

Jeg hadde ikke tenkt å skrive noe nå heller, selv om jeg er hjemom på en 2-dagers svipptur. Jeg hadde ikke sagt til noen at jeg kom hjem. Etter 11 dager "innestengt" på Modum Bads område spurte en av beboerne om jeg ville være med en tur ned til byen i nærheten, Vikersund. Vel, by og by, fru Blom. Et veldig lite tettsted med en gate, kanskje 5 butikker, men med 4-5 kaféer. Der fikk jeg en interessant opplevelse. Helt uforberedt inne på Spar for å lete etter ullstrømpebukse (det er kaldt på Østlandet!) følte jeg meg merkelig hudløs. Som om det var vind inne i butikken som fōr over kroppen. Det var rart å høre så høye lyder og være i en 'ny' butikk med helt fremmede folk. Jeg trakk jakken tettere om meg og unngikk å gå i nærheten av noen, slo blikket ned og følte alle så på meg. Tenk om noen snakka til meg! -Da begynner jeg å grine, tenkte jeg. Jeg var letta da den lille handelen var over og vi kunne kjøre tilbake til trygge Modum Bad 5-10 minutter unna. -Er det dette som betyr å bli institusjonalisert? Tenk at det kan skje så umerkelig etter bare 11 dager.

Så ikke rart jeg var spent på sjokkmøte med en hel haug med mennesker utenfor boblen min, da jeg tok buss og tog til Oslo Lufthavn og kom direkte fra flyplassen til julebord for 60 stykker på Sølvberget fredag kveld (flyet var et kvarter forsinka, og Magnar rakk å hente meg så jeg kom rett til soundcheck og øvelse, jeg var så heldig å bli spurt om å opptre og synge på festen). Men så gikk det overraskende fint! Etter kort tid føltes det helt naturlig å være tilbake på arbeidsplassen min. Jeg inspiserte de flotte nye kontorlokalene, den fine nye kantina, hilste på alle kollegaene, fortalte litt om Modum og fikk synge av full hals sammen med Mohammads sønn Khaled som spilte oud for anledningen, Helge (leder i ICORN) som proff pianist og Espen (Kapittelsjef) som korist, solist (og klovn) på noen av sangene. Modum Bad og tøff (og god) behandling virket underlig langt unna. I går var jeg i merkelig normal form, hadde familien på improvisert lunch, fikk en liten prat med Anett og Claire på Dolly før Elisabeth og jeg reiste på julekonsert med kirken Intro i Sandnes kulturhus. Det var en flott musikalsk opplevelse, kjente bittelitt julestemning gjennom alle lagene inni meg, før vi endte (igjen) på Dolly for å spise pizza.

Å like noe på FB, legge ut et bilde eller blogge har vært ganske så fjernt for meg, men så er det så mange som sier de har tenkt sånn på meg, og noen veldig mye. Haha, det høres vel litt skrytete ut. Men jeg blir rørt. Tenk at det fins folk som tenker på meg! Tenk at noen ber for meg! På jobb, venner og bekjente. Jeg ble så rørt av det at jeg følte at jeg burde skrive en oppdatering, så derfor er jeg visst på nett igjen. Tusen takk for fine meldinger og gode ord og telefoner. Jarle skrev etter bare noen dager og spurte hvordan det gikk. Det tok meg timesvis å svare, før jeg tror jeg skrev noe om at jeg etter 4 dager allerede kunne skrevet flere kapitler i en bok om oppholdet. Det blir umulig å prøve og gå inn i det, om jeg ikke får veldig god tid på meg. Men jeg har det bra. Det har vært tøft og vakkert, tårer og mange følelser, andre uka var fylt av noen nesten magiske stunder. Jeg føler meg trygg og sett og selv om vi blir forespeilet en tøff fortsettelse ser jeg også fram til det. Og jeg er glad og letta at jeg har vært såpass åpen om det, til alle 70 på jobb, til dere som leser bloggen og ellers alle kjente og bekjente. Jeg kjenner mindre og mindre skam og skyld over å slite med psykiske problem. Jeg føler frihet ved å være åpen om det (til og med når det blir noen pinlige møter med folk som ikke vet om det).

Så nå drar jeg tilbake igjen om halvannen time. Christina kjører meg, håper jeg i alle fall, så er det ny runde med fly, tog og buss før en av beboerne henter meg i Vikersund. Selv om det ikke er lenge før jeg skal tilbake hit på juleferie, så er det Modum Bad som er hjemme nå, og jeg gleder meg til reisen og til å komme hjem.

søndag 27. november 2016

Å ikke takle livet selv...

Jeg fylte nettopp 38 og nærmer meg 40-årene med stormskritt. Selv om det har vært for travelt i det siste til å skikkelig reflektere over det, så merker jeg jo at det å bli eldre gjør noe med en. Tanken har slått meg at jeg i en alder av 38 år er på vei mot et opphold på Modum Bad, hvor andre bestemmer når vi må stå opp og når vi skal spise, og andre krav, som felles trening minst en gang i uka. Snakk om å være tilbake på barnestadiet! En 3 måneder lang leirskole hvor andre bestemmer de mest banale ting i livet ditt. Ved innleggelse på Modum, er det flere typer terapi en må være med på, blant annet gruppeterapi hvor jeg nå skal begynne og åpne meg om livet mitt til totalt ukjente folk. Selv om jeg ikke har lyst. Kanskje jeg noen av dagene hverken føler meg særlig positiv eller meddelsom, og kanskje det til og med er noen på gruppa jeg kommer til å mislike etter hvert. Allikevel må jeg altså daglig være rundt dem, og ikke bare det, men også dele de mest intime betroelser. For ikke å snakke om alt jeg må lytte til... utbrente personer, deprimerte personer, sinte historier, triste historier, kjedelige historier... både når det passer meg, og ikke. Uansett hva jeg kunne tenke meg, blir dette min nye hverdag de neste 3 månedene.

Mange har kommentert hvor heldig jeg er som har kommet inn på Modum Bad, og jeg er hjertens enig. Dypest sett vet jeg at jeg trenger å reise, og jeg er takknemlig for at det fins et slikt sted, og at jeg kanskje kan få hjelp. Allikevel er det ganger jeg føler meg trassig og har hatt lyst til å si - "javel, så dra der selv da!" eller "heldig og heldig! Jeg drar jo ikke akkurat fordi jeg har lyst!" For det har jeg ikke. Det er faktisk det siste jeg kunne tenke meg akkurat nå. For 3 måneder siden fikk jeg en jobb jeg trivs kjempegodt i. Jeg elsker å bruke meg selv og lære nye ting. I tillegg ble jeg endelig bofast igjen, renoverte leiligheten og brukte uker på å flytte inn. Så skal jeg plutselig stikke av igjen. Det passer meg dårlig. Jeg er en frysepinne, og alle vet at Østlandet har kaldere vintre. Jeg vet at det fort kan bli 20 minus der oppe (borte?). Hvordan skal jeg holde ut i kulda? Og hva skal jeg gjøre i helgene? Modum er langt fra folk, du må ta taxi for å komme til nærmeste tettsted, og fra flyplassen må en ta både tog, buss og så taxi for å komme fram! Lange turer i 20 minusgrader i skogen? Sitte på rommet og lese bøker hele helger?




I kveld var jeg på en jentefest i menigheten, hvor Gina Gjerme fra Saltkirken talte. Det var også morsom underholdning, tre-retters middag og mingling, men da Gina fortalte om Maria fra Bibelen, slo det meg hvor kjipt det er å kjenne på at jeg ikke takler livet mitt, så lite at jeg faktisk trenger behandling på et sted langt borte i gokk, uten garanti for at jeg vil bli bedre. Jeg kjente på en dyp sårbarhet inni meg. Gina fortalte om Maria, (ikke Jesu mor), men søster til Marta og Lasarus og god venn av Jesus, og hun påpekte at de tre gangene vi hører om henne i evangeliene så er hun på kne foran han. Den ene gangen kommer hun inn i et mannfolkselskap stikk i strid med datidens folkeskikk og heller nardussalve verdt en hel årslønn over føttene til Jesus, gråter og tørker dem med håret sitt. Slik viser hun sin kjærlighet og takknemlighet. En annen gang, mens søsteren Marta er travelt opptatt med å servere Jesus mat, sitter hun rolig ved føttene hans og bare lytter til han. Og en tredje gang, når Lasarus er død og Jesus kommer langveisfra kaster hun seg for føttene hans og gråter og roper at om han hadde vært der før, ville ikke broren hennes vært død.


Jeg kjente en lengsel etter å både lytte til Jesus og å vise min takknemlighet, men aller mest kjente jeg meg igjen i fortvilelsen den gangen Maria kaster seg ned foran føttene hans i sorg. Det er tøft å kjenne at det er deler av livet mitt jeg ikke takler selv, at jeg trenger hjelp av andre, at jeg må være svak i lang tid framover.

Den kjente og kjære presten Karsten Isachsen sa på dødsleiet i januar, at det vanskeligste et menneske kan gjøre er å la seg elske. Det har jeg tenkt mye på siden. Det kan være tøft å elske andre, både de en ikke liker, og de en er glad i, det kan være vanskelig å elske noen med problem, men å la andre elske en selv, når en er på det svakeste, tror jeg er enda tøffere. Det krever stor ydmykhet og vilje til å ta i mot uten å kunne gi noe tilbake.

Den reisen er det jeg skal ut på nå. Og den reisen er det jeg ikke er særlig lysten på. Jeg vil ikke være svak. Jeg vil ikke at andre skal se meg, og måtte elske meg i min svakhet.

Men i kveld, etter at Gina hadde snakket til oss damene, innrømmet jeg for Jesus min fortvilelse over å ikke takle livet selv, og fortalte han hvor vondt det føltes, akkurat slik Maria gjorde for flere tusen år siden.

tirsdag 15. november 2016

På dypet... Kjære lesere!

Hei alle lesere... jeg vet ikke helt hvem dere er. De siste månedene har det vært et økende antall lesere... 3-400 hits de 24 timene etter ar jeg la ut et innlegg og helt opp til over 600 (og nærmere 1000 på det siste) på de siste innleggene... og siden de aller fleste hit'ene kommer med en gang jeg har lagt det ut på Facebook regner jeg med at de fleste av dere er FB-venner, altså generelt venner, bekjente eller folk jeg i alle fall har truffet. Uansett, veldig kjekt at så mange (syns i alle fall jeg) leser det jeg skriver. Jeg føler meg beæret, jeg føler det som et ansvar.

Av og til må jeg innrømme at jeg lurer på hvem dere er. Det var lettere å tenke seg til hvem dere kunne være da jeg hadde en 40-60 hits. Nå er det så mange flere, det må vel bety at mange av dere er veldig perifere bekjente, kanskje noen jeg ikke en gang kjenner lenger, eller venner av venner når jeg legger det ut under 'offentlig'?

Uansett... For noen av dere er det ukjent, for andre som har fulgt bloggen min lenge eller kjenner meg, har dere kanskje hørt det - det har ikke vært en hemmelighet at jeg har slitt med psykiske problem i større og mindre grad i mange år. Jeg har skrevet det mange ganger mellom linjene og noen ganger ganske direkte (blant annet når jeg har skrytt av for eksempel Kroppsbevissthetsterapi) og jeg har også vært ganske åpen om mye av sorgen jeg har gjennomgått da far ble syk, og så døde. Men selv om det kan være ganske kjent, så har jeg aldri skrevet det rett ut, som nå.

Ja, og det er vanskelig å skrive det svart på hvitt, selv om de fleste som vil lese dette vet hvem jeg er. Og ja, det er vanskelig selv om det aldri egentlig har vært en hemmelighet. Jeg har vært svært nøye med å holde det private fra det personlige, og å gå i dybden på utfordringene mine har til nå tilhørt det private. Men her velger jeg altså å være åpen om noe av det.

For et par uker siden fikk jeg en overraskende telefon fra Modum Bad. Jeg har stått i kø lenge for å komme til behandling hos dem og regnet med det ville ta mange måneder før det ble ledig. Men plutselig, ut av det blå ringte de og spurte om jeg kunne komme om noen uker! Jeg fikk nesten sjokk og visste ikke hva jeg skulle si. Etter to dagers betenkningstid ble det avgjort at 28.november reiser jeg på et 3-måneders opplegg der. Og jeg som endelig hadde slått meg ned på Bryne etter 3 år rundt omkring! Vel, vel... da var det bare å pakke igjen!

Endelig tror jeg at jeg kan få hjelp, virkelig hjelp, og selv om jeg er sliten, har jeg et gryende håp. Hovedgrunnen til at jeg skal på et lengre opphold der er for å bearbeide tidlige barndomstraumer fra tida før jeg kom til Norge, som sterkt har påvirket livet mitt, spesielt som voksen. Håpet er at det er mulig å gjenopprette noen av skadene som skjedde da, skader som er vanskelige å forstå og forklare. Kanskje er det mulighet for bedring. Kanskje er det rett hjelp å få. Kanskje. Kanskje.

For dere som ikke har hørt om det før er Modum Bad et privat behandlingssted med kristne røtter, tidligere brukt som kurbad, og i dag også til sjelesorg. Det er et nydelig landsted i Vikersund, med vakker natur og villaer og uthus og paviljonger, langt fra folk, og ser ut som om det er tatt rett ut av en bok av Astrid Lindgren. Modum Bad blir brukt til blant annet hjelp til folk med psykiske problem. Det er unikt i og med at de fokuserer på det holistiske mennesket - det jeg tror er hele mennesket; ånd, sjel og kropp. For mange pasienter som har prøvd alt har dette blitt det siste stoppestedet. Uten at jeg vet tallene har de et veldig godt rykte, og jeg har hørt at utallige endelig har fått rett hjelp etter mange år i systemet.

Så kjære lesere, nye og gamle, da blir det kanskje stille herfra for en stund. Eller - om mulig blir jeg veldig inspirert og blogger masse. Uansett takk for at dere vil lese det jeg skriver, takk til dere som har oppmuntret meg og kommentert, til dere som har kritisert (ja, jeg hører gjerne på kritikk og tar det meste til meg!) og takk for at jeg får ha dette lille rommet hvor jeg kan debattere og samtidig vise litt av meg og livet mitt, rett og slett LIFE - as I know it.

onsdag 9. november 2016

Nei, amerikanerne er ikke gale!

"Jeg tror Trump vinner," sa Christina i går kveld, lenge før vi var i nærheten av å vite noe, "jeg har følt det hele tida."

"Du burde skrive et blogginnlegg om grunner til å stemme på Trump," skrev David, en gammel kamerat, til meg i går, etter at vi hadde ledd av et FB-innlegg han skrev i mars om hvor utrolig morsom og sprø valgkampen var, hvor skjønt enige vi var om at det aldri kom til å gå lengre, og at Trump selvfølgelig ikke ville vinne. Det var rart å lese vår oppfatning i mars med alt som har skjedd etterpå. "Det tør jeg ikke!" svarte jeg.

Jeg hevet øyenbrynene i dag morres da jeg så at det var han som hadde vunnet, men ikke stort mer. Jeg var ikke veldig overraska, og er heller ikke overraska over alle sjokkerte nordmenn. En av grunnene er kanskje at jeg har fulgt med på amerikanske nyheter og pratet med amerikanere, mens jeg har vært hoderystende til norske medier som bare har vinklet valget fra en synsvinkel: At vi burde stemme Clinton selv om hun er korrupt, for Trump er gal.

Men selv om, jada, det er sprøtt, og ja, det har vært den villeste og mest nedverdigende valgkampen noen sinne, og ja, Trump selv er kanskje gal og sier og gjør en hel haug med sprø uforståelige ting, så tror jeg faktisk ikke at det amerikanske folket er hverken gale eller dumme. Vi i Skandinavia, og da spesielt media, har bare aldri prøvd å virkelig forstå dem eller de underliggende grunnene til at dette skjedde.


- Er du klar over hvordan by etter by har blitt lagt øde i USA det siste tiåret? Store byer fulle av liv, tettsteder, ser i dag ut som spøkelsesbyer.
- Er du klar over hvem det er som har fått økt skatten de siste årene? Vanlige hardt arbeidende familiefedre og mødre og de med små bedrifter som prøver å holde på de få arbeiderne de har og overleve. Det er disse som betaler for Obama-CARE.
- Er du klar over at det bor millioner (MILLIONER!) av meksikanere ulovlig i USA, som sender ca 24 milliarder kroner til Mexico hvert år, penger som selvfølgelig kunne blitt brukt innad i USA.
- Er du klar over hvor mange amerikanske bedrifter som har flytta ut av USA de siste årene under Obama, og hvor mange som har blitt arbeidsledige av den grunn?
- Visste du at Clinton er for at du kan ta abort på foster nesten helt fram til barnet blir født?
- Visste du at hvis Clinton hadde blitt valgt så hadde hun blitt sittende bare 4 eller 8 år, men at 1, og kanskje så mye som 2-5 av de 9 høyestesrettsdommerene (som mange mener har den reelle makten i USA, og hvor de tre eldste er mellom 77 og 83 år nå!), kunne blitt liberale demokrater som satt på livstid. Aner du hvilke konsekvenser det ville fått for skole, tro, kristne, muslimer, økonomi, loven...? I dag er det 4 konservative dommere, 4 liberale, og en ledig stilling, og Obama prøvde selvfølgelig å velge en liberal, mens republikanerne har fått utsatt dette med håp om at en republikaner ville vinne presidentvalget slik at de kunne få inn en dommer som står for deres verdier.
- Visste du at på 8 år har Obama forverret forholdet til Israel mer enn kanskje noen annen president (som er viktig for mange amerikanere, også økonomisk, det bor mange israelere i USA som driver forretninger, osv.)?
- Visste du at under Obama har millioner følt at de har mista friheten? Har vi glemt hvordan han avlyttet Tysklands president Angela Merkel, og har forandret lovene slik at overvåking er mer vanlig enn noen gang?
- Visste du at de siste 7 årene har Obama doblet en allerede ekstrem gjeld til utlandet? Den er nå på 19 TRILLIONER DOLLAR!
- Visste du at hvis Hillary ble president så ville det være stor sjans for at hun ville bli tiltalt og "impeached", og i så fall ville hun blitt fratatt presidentvervet?
- Var du klar over at mange har gode grunner til å mene at IS oppstod på grunn av politikken Obama har ført disse årene, og mener at IS kunne vært unngått?

Amerikanerne er hverken dumme eller gale. Jeg sa litt flåsete til Christina og Magnar i går - at enten blir det 3. verdens krig (hvis Trump vinner og jamfør hans uttalelser om NATO, Nord Korea, Putin, Mexico, osv) eller (hvis han taper) så blir det revolusjon og opprør, kanskje til og med borgerkrig. Tror dere det dere har sett av USA det siste året hadde vært over om han tapte? Nei, det er nativt, mener jeg, det er dype, underliggende årsaker til at amerikanerne stemmer på Trump, og ikke nødvendigvis på han, men på det republikanske partiet, på en stor endring, på at noen er sterk (eller gal) nok til å reversere det som har skjedd de siste årene. Jeg er redd at om Clinton hadde vunnet, ville hundre tusenvis av mennesker demonstrert, opptøyer kunne skjedd over alt i landet, og at det potensielt kunne blitt veldig alvorlig.

Jeg er ikke USA-spesialist, og det jeg har nevnt her er nok bare toppen av isfjellet. Jeg kunne fortalt om "The 2nd amendment" - retten til å bære våpen, og hvor dypt den sitter i ryggmargen til mange amerikanere, og hvorfor...  Jeg kunne dratt opp loven som høyesterett nettopp omgjorde, som gjør homofile ekteskap lovlige, og hvilke konsekvenser det får for det amerikanske samfunnet, men dette er også en helt egen bloggpost. Jeg kunne nevnt hva som har skjedd med militæret de siste årene. Det fins mange flere grunner. Jeg har oppegående amerikanske venner som stemmer Trump fordi de er oppriktig bekymra for landet sitt og utviklingen der, de vil ikke ha mer av det samme (Clinton), men en endring. Hvorfor har vi ikke hørt om dette i norsk media? Det lurer jeg på. Det er kanskje ikke amerikanerne som er gale.

mandag 7. november 2016

What girls talk about on girl trips

So what's going on these days? Quite a lot. I think I found my dream job, working for persecuted authors, working in a culture house/literature house/library with so many gifted people, so many opportunities for me, I am doing ten things at the same time and I love it. But though it in many ways is a dream job, I've also had thoughts that I am working for and promoting others. What about my own dreams I had to be a singer or a writer..? Or give my life on the mission field? What about my old dreams?


I went to a cabin trip the last days of October with three girlfriends that made this theme come up. I brought ten nail polishes, lots of equipment for nail treatment, and on beforehand we sent each other pictures of girls having pillow fights and pretending to perform in their night gown, like most men think we do on girls night and girl trips (or don't they?). Though I intended to bring out my stuff so we could all chatter and paint our nails, we forgot about it, but had a little shopping trip to Egersund and other than that spent all weekend inside the cabin with a cozy fireplace, great food and cooking (I was a jolly eater as usual, and enjoyed putting the dishes in the washing machine and let the others cook!) and lots and lots of talks.

If men think we only have pillow fights, paint our toe nails, dance around in our underwear and gossip, they should have been a fly on the wall that week-end. We had serious discussions, even a bit heated ones - what was it about again?! Oh yeah, peace and war, politics, religion and all that good stuff. Ellinor brought up the article I just posted (in Norwegian) - Whatever you do, don't follow your dream - and don't tell your kids to follow their dream. At first, just having found a dream job, and generally always tried to follow my heart and thought I was suppose to do so, I disagreed. But not for long. When we discussed this new 'helicopter generation', with their concerned parents circling above at all times, how the children constantly are being told that they can do whatever they want to, that the sky is the limit - I'm wondering if we might potentially set the bar too high for them. This generation has been taken way more serious than I ever was, to the point where it is almost expected that parents call and expect special treatment from teachers and doctors ("My son played a soccer tournament this week-end, we therefore decided to keep him home from school today", ect...). Fueled by social media and each other - we read (and I saw it with my own eyes too, as a teacher in High school and Junior High) about them pushing themselves to become the top of the crop, striving to live up to what they believe the society expects of them. On the other side this is a generation (at least in Norway) known for increasing mental problems and struggles to even finish High school. A large amount of them end up on welfare early on. Do we prepare them for real life? Do we teach them that life can be really hard, that not everyone will get a job in oil business paying $100 000-200 000 coming out of college..? Do we let them know that even if your deepest desires and dreams might not be fulfilled, you can still have a good life? And by the way, you're okay.

Ellinor shared about a friend whose parents had told her: "Do something useful with your life." ("Gjør noe nyttig med livet ditt.") I thought that was such a great advice, focusing on finding something useful to do instead of chasing a lofty dream. If we all dream about becoming famous and rich, well, it will not happen to all of us. Maybe we should focus more on telling the kids to by all means use their talents, their minds, but do it to find something useful to do..? Maybe everyone won't need University degrees, maybe some will find a good enough job in a department store, lift up "yrkesutdanning" (starting a skilled school/practice at High school age, without having to go to college) and even staying at home with kids as a job (I can't think of a harder or more useful job!).

Coming home from this cabin trip, painting my nails all by myself on my couch instead, I realized that I really have a dream job, though I'm not promoting myself, my voice, my talents, but somebody elses. It's okay. I'm doing something useful for somebody else, I'm promoting the right to speak, focusing on careers of those who do not have that chance in their own country, I'm promoting culture and art and the beauty of it.


Well, I kind of wanted this blogpost to be a bit on the light side, haha, I was gonna write about nail polish and girl stuff, but seems like I'm unable the last years to blog the way I did before, about random stuff - make up, cockroaches, movies, light weight CD's - and whatever ditzy thing came into my head. But I'll try really hard to be more shallow later on, and I will say a thing or two about nail polish here at the end (because girls on girl trips do talk about girlie stuff too!). If you wanna go cheap, go for Isadora. The brush is broad and very good, and the polish lasts longer than most cheap ones. Or listen to Mindy, my American friend who introduced me to OPI! Great classic colors, lasts for a pretty long time.

Maybe we should do more of what guys think we do on our next trip - have pillow fights and eat pop corn, do each other's hair and make up and giggle and talk about absolutely super shallow stuff. Or maybe the thing about good friends is that you can do both - laugh hysterically and open your heart and discuss very serious matters. After all, we are the sex who can do multiple things at the same time ;-)

søndag 30. oktober 2016

Johaug og Hanvold: Har media gått amok?

I det siste året har det skjedd noe med meg når det gjelder forhold til medier. Jeg stoler ikke lenger på dem slik som før, og jeg har en økende skepsis til motivene deres, bakgrunnsinformasjonen og holdningen, og tidvis mistanke om politisk agenda (er NRK eid av den røde siden, f eks?).

Jeg har nok blitt påvirka av å bo utenlands og oppdage at media er veldig annerledes i USA, og sikkert på godt og vondt. Jeg opplever at det der er mer rom for mangfold og mindre politisk korrekthet. Det er greit at folk er veldig uenige, det er greit at noen offentlig mener og gjør noe som er veldig annerledes... det er mindre fallhøyde for å si noe utenfor boksen (vel, og Trump er nok et ekstremt eksempel på dette!).

Jeg har begynt mer og mer å se på media som en maktinstans, og hatt en del tanker om hvor mye makt de tilsynelatende har versus hvor mye de kanskje burde ha..?

Photo credit NRKMen aller mest reagerer jeg på det jeg opplever som personhetsing. Midt i Johaugsaken kjenner jeg at jeg får vondt i magen. Det har blitt ubehagelig å lese den massive kritikken hun blir utsatt for og jeg blir mer og mer kritisk til det jeg opplever som personhetsing. Den siste tida har jeg skrolla videre og ikke lest noe om henne. Jeg orker ikke lese mer kritikk. Stakkars jente, om hun så er skyldig eller uskyldig. Er det mulig å leve videre og gå på ski for henne i framtida om hun skulle være uskyldig? Har ikke kritikken gått litt langt når den får de andre langrennsløperne til å bli livredde og vurdere å legge opp? Hva skjedde med 'uskyldig til det motsatte er bevist'? Bedre er det ikke med mediene i andre land som godter seg over 'fallet hennes'. Hvordan har vi havnet her, tenker jeg. Hvordan hadde det vært om vi og jobben vår skulle under lupen? Om den minste feil som rådgiver/fribykoordinator kunne fått meg uthengt og ødelagt ryktet mitt?


Photo credit Visjon NorgeDen siste uka har jeg lest artikkel etter artikkel om Jan Hanvold i Visjon Norge. Jeg har mange kritiske tanker og meninger om han og TV-stasjonen hans. Jeg har diskutert dem med både uenige og enige kjentfolk, blant dem flere som elsker TV-kanalen, og jeg har jeg prøvd å møte den med åpenhet og respekt. Mange av de som elsker musikkinnslagene og blir oppmuntra av talene hans forklarer hvor gavmild han er og hvor mye tid på TV han bruker til å samle inn penger til andre, for eksempel barnebyer i Moldova. Visste du at Visjon Norge driver hjelpearbeid i sju land, blant annet Estland, Kongo og Kenya? Eller at mange av sendingene hans er fra barnebyene i Moldova og filmer det som skjer der, ofte med Hanvold selv som besøkende?

Jeg syns det er viktig å sette søkelyset på kritikkverdige forhold i hans TV-selskap, men til nå opplever jeg at dette mest har blitt et ensidig mediesirkus uten like. Er det mulig å angripe en person mer uten å tilkjennegi og fokusere noe på alt det positive han har gjort? Til nå har jeg lest få artikler som virker balansert (jeg har ikke lest alt), det formelig drypper hån fra noen av innleggene. Etter litt leting fant jeg én positiv kommentar; et klipp nederst i en artikkel på nrk.no om en uføretrygdet, pensjonert enke som gav 800 kroner månedlig, som fortalte hvor mye programmene betydde for henne. Unnskyld meg, men det skriker av stigmatisering! Hva med å også nevne paret i 40-årene fra Oslo, som jobber fulltid og har romslig økonomi, to barn og tre barnebarn og som liker å se på sendingene fra Moldova og høre på sangene som spilles på kveldene? Eller å få et intervju med noen av de jeg kjenner, helt vanlige folk (både single og med familie, i arbeid og uten) som syns det er herlig å se på noe annet enn Gullruta og Farmen og nyhetssendinger stappfulle av det amerikanske valget? Hva med å gi litt spalteplass til læreren som egentlig var kritisk innstilt, men som nå sier han ble helbredet og har vært frisk i årevis etterpå, og at livet har blitt mye bedre etter at han begynte å se på TV-kanalen? Til tross for at jeg er enig i en del av kritikken mot Hanvold, kjenner jeg allikevel at jeg blir sint på vegne av alle de som blir og har blitt, ja rett og slett velsigna, av TV-sendingene hans.

Jeg er ikke journalist, men jeg er storleser av nyheter og har en jobb som fokuserer på ytringsfrihet. Men hva når den helst gir rom for 'politisk korrekte' stemmer? Hva hvis den blir brukt til å 'ta folk' og kjøre dem i grøfta? Hva når den ikke viser vilje til å framstille hele sannheten i en sak?

Jeg vet ikke om jeg er mest skuffa eller sint. Eller om jeg har mista troa og begynt å ta mediene med en klype salt og er økende skeptisk til det jeg leser? Kanskje jeg har resignert og tenker at dette er et synlig resultat av at media er i krise, hvor flere og flere tyr til tabloid for å selge og unngå oppsigelser. Kanskje jeg må begynne og sile mer hvilke kanaler jeg velger å lytte til og ikke?

Et tegn på at synet mitt på media endrer seg er følelsen jeg sitter med nå. Jeg er redd for å legge ut dette blogginnlegget. Ikke for å få andre synspunkt og kommentarer, men for å si noe som kanskje er politisk ukorrekt, støte noen eller for å få stygge tilbakemeldinger. Eller taushet... Jeg er redd for å støtte noen som for tida blir kritisert og harselert med over hele Norges land.

Nå er jo dette bare et blogginnlegg lagt ut på min egen blogg og Facebookside, men jeg merker meg allikevel frykten min, og medias overskrifter og innhold om dagen, og er redd at dette dypest sett gjør noe med oss, frykt for å gjøre feil og synkende mot til å stå opp for det vi tror på og å være annerledes, om konsekvensen kan være å bli møtt slik som Johaug og Hanvold har blitt. Da er det enklest å heller la være.

lørdag 22. oktober 2016

Renate flytter hjem.

Jeg har nettopp flytta tilbake i den gamle leiligheten min på Bryne. Det står kasser og sekker og all slags krimskrams i alle rom - hammer og spiker, bossekker med søppel, malingsspann og en mengde knick knacks jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med. Jeg har bodd borte i 3 år - i utlandet og hos all slags venner og familie, og har samla meg opp en del ting over alt - som samla blant annet betyr 3 barberhøvler og 3-4 shampoer, og at jeg har levd uten halvparten av klærne mine uansett hvor jeg har bodd. Det har stått hos mor i forskjellige rom, boder og på loftet, hos søsteren min, hos Anett, som jeg bodde hos, på Lura... i boden i leiligheten på Bryne, i selve leiligheten og i den på Hawaii. Ting og tang over alt. For et salig kaos, og for et arbeid å samle alt sammen til en plass igjen! Nesten som om jeg samler biter av livet mitt...

Jeg kjente det i magen da jeg dro med første flyttelass til Bryne i slutten av sist uke, spesielt da jeg kom gjennom rundkjøringen med Shell og kirka på venstre side... nå var jeg visst tilbake igjen. Det var en bitteliten følelse av nederlag i magen. Det var jo en grunn til at jeg forlot Bryne for 3 år siden, og det var grunner til at jeg har bodd på Sandnes og i Verdalen det siste året. Jobb i Stavanger, nye venner i Sandnes, og planer om å kjøpe eller leie i Sandnes.... det gikk ikke slik jeg hadde tenkt. Igjen.

En av grunnene til at jeg forlot Bryne, som er et sted jeg også elsker, og hvor jeg har mange av de beste vennene mine, var at det føltes for lite. Det begynte å bli trangt. Litt vel etablert kanskje for en singel masterstudent? (på den tida) Jeg følte at alt og alle begynte å ligne hverandre og at det kanskje var litt lite rom for nye impulser og å være annerledes. Jeg fikk ikke puste. I tillegg har Bryne for meg i de årene vært assosiert med mye vekst, men også mye smerte. Mye problem. Mye tungt. Da jeg kom for å inspisere leiligheten etter at leieboerne hadde flyttet ut, kjente jeg tungsinn komme over meg. Dette var ikke mitt hjem. Her ville jeg ikke bo. Alt virket forfallent og slitt, og selv om det rommet mange av mine ting, orket jeg ikke tanken på å flytte rett inn. Dermed begynte en omfattende prosess, inspirert av familie og venner, til å fornye leiligheten og gjøre den til min. Å `vaske ut´ de ulike leieboerne og alt det tunge fra fortida.


Denne seksjonen stod i kjelleren i Misjonskjerka og skulle hives, da jeg "fakka den". Den har nok sett sine bedre dager nå...

Hvitt hvitt hvitt, alt i leiligheten var hvitt. Sånn var det jo på tidlig 2000-tallet! Og gjerne en lettere klisjéfylt tekst med løkkeskrift på veggen.

Rart å være i en leilighet jeg har eid i 11 år og føle at den var noen andres, ikke min...


Jeg gjorde vågale valg (til å være meg i alle fall), og dyre valg (til å være meg i alle fall). Jeg fikk et malerfirma (og ikke "venner og pizza-maling") til å komme og male alle vegger og tak, og i tre av rommene valgte jeg farger på alle veggene ("å male bare én vegg er så 2010!" sa Cathrine og Christina, som har mer greie på sånt enn meg). Det ble mørke farger i stua og på hovedsoverommet og jeg følte meg veldig dristig. Så kjøpte jeg det minste TV som var å oppdrive (hva har skjedd her? De hadde bare gigafjernsyn hos Expert og Elkjøp og kun 2 valg i 32-tommers. Jeg kunne få mye større TV til samme prisen, men holder på at jeg ikke vil at den skal dominere stua!), ferdige klikkplater til kjøkken (i stedet for fliser), og fant en nydelig skjenk på finn.no som Magnar og jeg halte og dro ned en smal vinkeltrapp i Stavanger og med nød og neppe (og litt bønn) fikk inn i bilen.

Før handelen kvitta jeg meg med masse inventar; den hvite seksjonen som egentlig skulle kastes, skinnlenestolene til mor og far fra 70-tallet, bokhyllene jeg fikk i 1.klasse som jeg har malt grå for at de skulle overleve noen år til - og så begynte jeg å male til den store medalje; senga mi, hyller, badeskapene far lagde til meg på begynnelsen av 2000-tallet... Neste steg er å få opp TV og klikkplatene, og kanskje kjøpe nye flotte lameller eller persienner. Og etter hvert finne et par fine lenestoler på finn.no. "Hm... du er en sånn klassisk bohem, du Renate!" sa Cathrine, og det følte jeg virkelig traff. Ja, jeg liker å spare, jeg liker ikke å kaste ting, jeg liker gjenbruk, og går aldri av veien for et godt kjøp, men jeg liker også at ting er skikkelig og fint og klassisk, og farger som svart, grått og hvitt.... Jeg elsker dyr og fin sminke, er litt kresen med hvilke hår- og hudprodukter jeg bruker, men har ingen problem med å arve klær eller handle i billigbutikker eller fylle stua mi kun med 30-år gamle møbler.
Et av de få hjørnene jeg kunne ta bilde av, haha. Alt er jo enda så rotete og uferdig. Men soverommet mitt ble - overraskende og totalt imot min første vilje - mørk aubergine, altså lilla...

Kent var så kjekk å ta med seg Daniel og henge opp hyller og starte med å få opp TV-opphenget. Gleder meg til det kommer et TV her!

Resten av sofaen er virkelig rotete, men grått - totalt i mot høstens nyeste mote (i følge Cathrine), ble det altså!

Den fantastiske skjenken jeg bare eeeelsker som Magnar og jeg risikerte ryggene våre for å bære!

Og walk-in-closet i "sjøgløtt"-farge, og det føles som et lite stykke hav, såpass at jeg ikke enda har lukket dørene fordi jeg liker å ligge i senga og se inn. Første tanke var å male det rosa eller turkis, men glad jeg forandra mening der...


Endelig - etter to ukers arbeid, maling, kasting og kjøping - føltes leiligheten min som et hjem for meg igjen, og jeg kom med flyttelasset. Allikevel føles det snålt å bo på Bryne, til nå. Har jeg virkelig flytta tilbake igjen? Skal jeg virkelig bo her? Som med mange andre slike prosesser, vet jeg at jeg kommer til å måtte omfavne situasjonen, enten jeg liker den eller ikke, og jeg regner med at det er det som vil skje nå også. Det fantastiske undervurderte Time bibliotek som er 2 minutt å gå fra der jeg bor. Togstasjonen 3 minutt lengre borte som kjapt tar meg til jobb og mange andre plasser. Bedehuskirken i gåavstand. Den ene kaféen der du alltid treffer kjentfolk. Roen om kveldene. Jeg kommer nok til å elske det igjen, jeg kommer nok til å føle meg hjemme etter hvert, kanskje jeg til og med får nye venner her og opplever nye ting?

Det kommer. Jeg skal tidsnok få omfavnet det.

Men akkurat nå er det de eskene og sekkene, og den TV-eska på golvet som brenner mest.

tirsdag 4. oktober 2016

How hard it is to finish something good...

One major thing I forgot to mention in my last blogpost about why I quite my plan of moving to South Korea, was that I already in August 2015 sensed that the life I lived was coming to an end. Deep inside I had a feeling that my task was done. The problem was that I didn't want it to be.

I felt it while being in North Korea for the first time, and when talking to Morten Traavik there, and I think a part of me knew when I was asked to continue working with NT2 in October. Even when I said no, I was hoping for other doors to open up, and in my mind planning on moving to South Korea still.

Why is it so hard to stop doing something you love, even if it's about time? Even when you know deep inside that it's not gonna work. Why is it hard to leave something not good for you - like a relationship? When letting go of something bad I've understood that for me it's difficult to end it because it feels safe, and because it's all I know and the future is unsure, and I'd rather feel safe in something bad, than insecure facing something new. I guess this goes with ending something good too. I've found part of my identity in living the dream, doing what I do, and stopping and changing course is scary.


I struggled majorly with accepting my Dad's cancer and death, and there are still times when I don't want to accept it. The twist in this was that our relationship was good, but he was suffering and very ill. Of course I didn't want him to continue to suffer, but a selfish part of me still needed him to stay, for me. Life has not become the same after he passed away, and I wonder if it ever will. The last month I am thinking about him daily. Everything reminds me of him - a mountain, an ice cream (because he liked ice cream, memories of him buying us kids ice cream, or how he and Lukas - his grandchild - both are crazy about ice cream, or... and on and on), a rocking chair, men with beards, someone else calling out for their Dad, Jonah Mateo (my nephew) being born, knowing he will never know his grandfather, drinking coffee with my Mom, remembering how we used to be three of us zipping coffee together. He is everywhere, and then he disappears.

I didn't listen to the small voice telling me the Korea/Hawaii-life I lived was gonna end, because I didn't want it to, because it made the future too scary, because I still had so many dreams unfulfilled. And I didn't want to accept that Dad had terminal cancer, and would die, because it was too painful and because we had dreams together that had not yet taken place. But it still happened. And both episodes threw me into a big black hole (vakum).

Still when looking back I'm grateful for the little clues I got before it happened, because when it did, I feel like I was prepared. I'm grateful how I suddenly started to cry intensely one night though I at that point believed Dad only was suffering from pneumonia (lungebetennelse). And the sense one morning long before he died, that I had to let him go now... I look back at my last talk with Morten, and see that I already knew I wouldn't visit North Korea again any time soon. I was being prepared, slowly without knowing, and it gives me more peace to accept it today.


tirsdag 27. september 2016

So what really happened...

I had begun studying Korean and were planning on moving to South Korea. I had been living in three countries for a few years and wanted to continue gathering networks and organizations working in North Korea. I was motivated, dedicated and willing to commit my life to this. Suddenly I find myself being back in Norway, selling my apartment in Hawaii and getting a job (that I'm planning on staying in) as a 'Writer-in-residence coordinator'. What happened? Did I just quite and jump on to the next best thing? Did possibly living in North Korea scare me too much?

Well. Life is a journey, isn't it? And like a box of chocolate. You never know what you're gonna get. I never seem to get on beforehand what life is gonna throw at me. Somehow I'm often the most surprised at what happens, while others might have seen it coming a long time.


A year ago I was writing my thesis in Hawaii, living in my apartment there, hoping that new doors would open into North Korea, hoping to continue working with NT2 (Northern tribe 2), which I helped create (a gathering/network for workers in NK). I was regularly checking out schools and living accommodation in South Korea, planning on finishing my thesis in December 2015 and moving to South Korea in end of February 2016 to start full time Korean studies. I realized that if I really was gonna be effective, I would have to learn Korean. Since my first time visit there in 1997, this was something I'd been dodging, and it had been a process to accept that I would have to learn a horribly hard language and spend enormous effort doing so. I had finally caved in, even found a church there I really liked being in. I contemplated whether to live with the children at the orphanage I had researched or in dorms as a student. I even thought that if I ever married, he'd have to be Korean American or something, and have the same vision as me, to work for North Korea. If not, I was prepared to live as a single. Nothing could come before, and it excited and scared me that I was so dedicated that I was willing to put that before having my own family.

So I had people following me from many countries in the world. My church in Norway and friends financially supported the NK gathering we held and my travel to China and NK, half the readers of my blog were Americans, and some Koreans, Russians, some from Canada, Czech Republic, India, France, Ukraine and other random countries. Now most my readers are Norwegian, so many that I've contemplated not blogging in English any more. I sent out regular newsletters, attaching pictures and stories about what was going on on a deeper level than I could reveal on the blog and other social media. Friends, family, church, and others were thinking of me, praying for me, supporting me and most of all believing in me.


But things don't always go the way you expect, right? I didn't finish my thesis in December, and then not in January either. I was asked if I really thought moving to South Korea alone was a good idea, and since I hadn't found anyone to go with me, I saw their point. Then no door opened to continue working with the author/producer/artist Morten Traavik (who opened doors into NK for me) and I didn't have capacity to continue working with NT2 added to my studies. I realized full time Korean studies might not be realistic, and that even though I wanted to, moving there would be too hard for me. Other work relationships ended, and door after door closed on me.

I saw my dream vanish before my eyes, and all I had put so much time, effort and heart into fell apart. I thought of the children at the orphanage that I had promised to come back to. How many others, like me, had given that promise, and then never returned?


After a while I accepted reality, and allowed myself to let go of North Korea. I emptied my hands of all my plans, and focused on re-entry to Norway and finishing my studies. Maybe something else will come along some day, I hoped.


And then something did, much sooner than I expected, and much better. In my new job working for persecuted authors (mainly one from Syria), I get to do the same kind of things I used to, just with pay 💰! And all I've seen and learnt these years living in Hawaii and South Korea now seem to have been preparation for this.


It might take time to adjust and embrace it all. I might still dream about North Korea and keep the country and its people in my heart. One day I might visit the orphanage again, to not be the one who never came back. And maybe I can still make people aware of what I've seen and heard. I can still pray. I can still hope.

The journey took a different route than I expected. I suppose that's just life.


Normal, daily life in Pyongyang, North Korea. Young and old gather around a kiosk selling ice cream and snacks.

North Korea by night, in between South Korea (who lights up like a Christmas tree) and China, only one light is shining - in the capital city.
Photo credit: World at night


So in this chaotic season of my life, going for walks and crocheting have been a lifesaver!

Mohammad Habeeb, author-in-residence from Syria, arrived in Norway one year ago. I'm honored to work with and for him.
Photo credit:Sølvberget


søndag 18. september 2016

En spesiell uke

Et bilde kan si mer enn tusen ord, men et bilde kan også lyge. Hvem vet hva som egentlig foregikk da bildet ble tatt? Hvem vet hvilke ord som ble sagt, eller blikk som ble vekslet, eller hva personene følte?

Jeg har prøvd på både engelsk og norsk å skrive noe om hvordan det har vært å begynne i ny jobb - uten å helt klare sette ord på det. 

Jeg tror ikke jeg har blitt helt lurt av alle de glansede bildene på sosiale medier. Jeg vet mange av dem er oppstilt og at det fins en historie bak hvert eneste. I diskusjoner med folk har jeg blitt overraska over hvor mange som faktisk tror at folk har det sånn som det viser på bildene. Er det sant? Jeg har som regel tatt for gitt at de selvfølgelig ikke har det, og at flotte pyntelige bilder ofte kan være et forsøk på å skjule sannheten, eller behov for å vise noe som ikke eksisterer. Jeg vet at mine egne bilder selvfølgelig er utvalgt, det fins kritisk tenkning bak dem, og jeg vet at de bare gir et lite innblikk i livet mitt. Den jeg er og livet jeg lever er så mye mer - så mye verre, så mye bedre og så mye dypere og større. Og også - uendelig mye kjedeligere enn det kan se ut som. Jeg tar litt for gitt at alle egentlig vet dette. Folk kan vel umulig tro at Facebook-moments og Instagrambildene viser gjennomsnittet av livene til folk? Det er jo et utstillingsvindu og det er vi vel klar over? Livet mitt er jo virkelig ikke så pent, morsomt, koselig, gøy og dypt hele tida. Eller så tragisk (jeg har jo skrevet en del om sorg de siste årene).

Det vet dere vel. 


Eller gjør dere det?

Vel, uansett - siden jeg ikke klarer beskrive - hverken på engelsk eller norsk - hvordan den første måneden på jobb har vært, så se på bildene fra jobb denne uka 
- under Kapittels litteraturfestival i Stavanger, mitt første møte med norske forlag med mingling og vin, møte med Formannsskapet (da jeg hilste på en del politikere uten å vite hvem av dem som var ordføreren...), fest i Ledaal kongebolig med ordføreren i Stavanger, ICORN og fribyforfattere, vert for VIP-forfatterne på tur til Lysefjorden (med store hull i kunnskap om Lysefjorden og Prekestolen, og håp om at de stilte så få spørsmål som mulig) og være med som MC på 'Obstfelder på arabisk' på Efendi lørdag kveld, hvor jeg ikke var sikker på om jeg uttalte alle navnene riktig -
i lys av de følelsene som jeg har kjent sterkest på denne uka:

- Frykt
- Angst
- Usikkerhet og
- Tvil

For selv om uka har vært en opplevelse med mye gøy, så har jeg tidvis vært veldig redd.

9 forlag var presentert på tirsdag hvor jeg var sammen med Stavangers fribyforfatter Mohammad Habeeb. Veldig kjekt og veldig mye for meg å lære!

Så begynte Kapittel-festivalen, og jeg som 'Kapitteljomfru' var svært usikker på om jeg var godt nok forberedt etter snaue 4 uker i ny jobb...

Torsdag startet for min del med tur til Lysefjorden med tre fribyforfattere og Henry Marsh - nevrolog og forfatter, og Robyn Davidson - forfatter og eventyrer. Hva snakker man om med en nevrolog, guru og kjendis som Marsh? I tillegg til fantastisk vær og nydelig natur, og en australier og en engelskmann som ooooh'et og aaaaah'et igjen og igjen om den.... fikk vi noen gode samtaler om alt fra undersøkelser av barns hjerner i Romania under den kalde krigen, til religion og vitenskap (har mennesket en sjel?), Marsh og Davidson's oppvekst, hva de angrer i livet, og hvilket formål (om noe) anger har i menneskers liv.

Noen av samtalene var mellom Mohammad fra Syria, Henry Marsh fra England, Robyn Davidson fra Australia og meg fra Norge. 4 land og kulturer, 3 forfattere og meg. Jeg følte meg beæret. Mohammad og jeg diskuterte hvem som ville vært best for Robyn å ta med seg på turen over den enorme Vest-Australiaørkenen; 4 kameler og en hund, eller 4 menn. Mohammad var overbevist om at Robyn tok det riktige valget og at det andre ville endt forferdelig! (Robyn er mest kjent for, og filmatisert gjennom boken og filmen Tracks, for nettopp den reisen.)

Stavanger by, som jeg liker mer og mer

Mohammad, og Helge Lunde, sjef i ICORN (International cities of refuge network) forteller om organisasjonen og livet sitt og hvordan politikere kan hjelpe, på audiens hos Formannskapet i Stavanger (mange kjente fjes fra media, som jeg ikke klarte plassere helt. Jeg skal jo liksom briefe Mohammad, men trengte egentlig noen til å briefe meg selv!!)

Første gang i Ledaal Kongebolig, bygget av Alexander Kiellands onkel, for meg. Det var nydelig, og maten var fantastisk. Mohammad mente at den var bedre enn på Slottet, der han var i hagefest hos Kongen og Dronningen for et par uker siden. 

Ordfører i Stavanger, Christine Sagen Helgø, signerer på et skriv for å frigi den tyrkiske forfatteren og aktivisten Asli Erdogan

Da Mansur Rajih, ikon, forfatter og poet fra Yemen, og Stavangers fribyforfatter fra 1998-2001, spurte om selfie med meg, var jeg ikke sen å be. Til tross for at jeg vet at profesjonalitet og en viss distanse i denne jobben kan være viktig, begynner disse fribyforfatterne allerede å komme under huden på meg.

På seminar om Obstfelder ved Jan Erik Vold

Mansur leser egetskrevet dikt til minne om en avdød fribyforfatter og venn, Chenjerai Hove
Foto credit: Kapittel

Denne intense uka endte for meg på Efendi lørdags kveld, med 'Obstfelder på arabisk', og jeg fikk endelig se fribyforfatterne opptre for første gang, sammen med Mohammad's sønn, Khaled på det syriske instrumentet Oud. For en opplevelse det var!