tirsdag 4. august 2020

To dager uten smarttelefon


Jeg prøver gammel mobil uten nett nummer to. Hakket oppgradert, hvor en kan skrive både æ, ø og å.

To og en halv dag uten smarttelefon, hvordan har det gått?
Å bytte tilbake til en gammel Samsung ble ikke helt slik jeg hadde tenkt. Jeg så for meg rolige dager uten pling, minimum sjekking av mobil på jobb, avslappa besøk uten mulighet til å sjekke om andre ville ha tak i meg, og konstant fred og fryd inni meg.
Men å gå tilbake i tid på mobilfronten ble vanskeligere enn jeg hadde trodd. For faktisk viste det seg at jeg er mer avhengig av nett og apper enn jeg ante, og jeg var ikke forberedt på et liv uten. En ting var nå det jeg hadde kalkulert med. Jeg visste at å ikke ha Google Maps ville bli hardt for en som har så dårlig stedsans som meg. Det hørtes ut som et umulig fjell å gå tilbake til kart, eller ringe for veidireksjoner. Eller sjekke på dataen før jeg dro, eller ha kontakt på telefon med stedet jeg skulle til. Men jeg visste at jeg ville få utfordringer på denne fronten, det var jeg forberedt på.
Men det jeg ikke var forberedt på var alt det nye utstyret jeg ville trenge. En venninne foreslo at jeg kunne låne deres GPS. Det var nå en ting. Men så var det almanakk. Måtte jeg virkelig kjøpe det også? Nå hadde jeg jo ikke kalenderen på iPhonen lenger. Plutselig så jeg for meg alt jeg måtte skaffe meg for å hverdagen til å fungere. GPS. Almanakk. Å ja, for ikke å snakke om bankdings! Det hadde jeg glemt av. Hvor i alle dager hadde jeg gjort av den? Måtte jeg helt til bankfilialen i Stavanger for å få meg en ny? Og hvor skulle jeg gjøre av alle kortene? Ville jeg bli nødt til å kjøpe ny lommebok også nå?
I tillegg var det tiden jeg trodde jeg skulle få. Eh, til nå har jeg fått mindre tid. Og det har vært mer stress. Jeg skynder meg hjem fra jobb for å sjekke apper jeg ikke har tilgang til på dataen på jobb. Og alt stresset med den gamle Samsungen. For på den går det ikke an å skrive æ, ø eller å! Og så viste det seg at jeg ikke fikk meldinger fra folk. Det ene problemet etter det andre.
«Renate, dette kommer ikke til å gå, kjøp deg en skikkelig mobil,» sa søsteren min, «du gjør det bare enda mer komplisert for deg selv.» Andre heiet på at jeg skulle holde ut, gi det litt tid. For det var jo en gevinst, var det ikke? Var det ikke deilig at det ikke plinget like mye som vanlig? Og det til tross for at jeg har skrudd av nesten alt som går an å ha varsler på. Likevel plinget det mindre, det føltes bra. Og litt stress. For hva gikk jeg glipp av? Ville noen slutte å ta kontakt fordi jeg var mindre tilgjengelig? Plutselig lurte jeg på om jeg ville begynne å bli utenfor.
Men en ting oppdaget jeg i kveld. Det er deilig å jogge uten musikk. Det går helt fint, og tankene flyr av gårde.
Jeg skal holde ut. I alle fall noen dager til, haha. Men jeg tror jeg tar med meg jobbtelefonen når jeg skal finne en organist jeg skal øve med i en ukjent kirke i morgen:-)

onsdag 22. januar 2020

Å gå inn i et nytt år med usikkerhet


Denne superfine gjengen (+ Amanda som ikke er på bildet) har jeg lært kinesisk med i et halvt år nå. For noen herlige, forskjellige folk i alle aldre. Vi har hatt det mye gøy!



Noe av det vanskeligste jeg har gjort noen gang er å gå ned 11 kilo. Det var en prøvelse over et års tid som krevde mer av meg enn jeg noen gang kunne forestilt meg. Jeg hadde bodd i USA (med mye fet mat), og ellers spist akkurat det jeg ville, men plutselig en dag kjente jeg ikke meg selv igjen. På den tida visste jeg nesten ingen ting om kosthold, så utenom å slutte og spise chips slanket jeg meg kun med springing - og vilje. Det var supertøft. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, om forskjellig type trening og aller mest, hvor mye det en spiser har å si, ville det nok vært lettere. 

Jeg fikk hjelp hver eneste uke. Olene og jeg traff hverandre fra før ukentlig for å dele liv og be for hverandre, og det jeg hovedsakelig snakket om, og øste min frustrasjon over i sikkert et halvt år, handlet om trening og å gå ned i vekt. Stakkars Olene. Uten henne hadde jeg aldri klart det. Jeg vet ikke hvorfor jeg var så desperat etter å gå ned i vekt, ja, utenom at jeg over tid hadde lagt på meg 15 kilo, da, og at både min far, kollegaer på jobb og tilfeldige på Coop (!) hadde kommentert vekta mi. «Noen mødre har spurt om du er gravid og lurer på hvem som skal være lærer for barna deres til høsten,» kommenterte en kollega en dag. «Oi! Så du er ikke gravid?» sa en bekjent på Coop. «Å så tynn du ser ut i den kjolen!» kommenterte en venninne (jeg hadde aldri hørt før at jeg så tynn ut i noe som helst, det var jo en selvfølge. Plutselig fikk jeg kommentarer som antydet at jeg kanskje ikke alltid så like tynn ut i alle klærne jeg gikk med). Etter mange nok slike kommentarer var det nok. Jeg måtte gjøre noe med det. Jeg tror noe av motivasjonen var at jeg ikke følte meg som meg selv. Hvem var jeg når jeg så sånn ut? Mye av identiteten min lå visst i å være tynn, det var jo den jeg var.

Når jeg kommer på dette nå så er det fordi å lære kinesisk begynner å minne meg om den tida. Det begynner å bli utfordrende på samme måte - og kreve mye disiplin. Og som den gang, er det kanskje vel så mye en mental kamp. Mye av kampen står nå i hodet. Jeg bruker sikkert 30 % av tida jeg lærer meg det - minst - til å tenke på hvor vanskelig kinesisk er, og at jeg aldri kommer til å lære det. Samt på å sette lave mål for meg selv, som at «jeg skal bare lære bittelitt» eller «drit i skrifttegnene, du trenger ikke begynne på dem enda!» og «jeg skal bare gjøre dette noen måneder så tar jeg en ny vurdering da». Og ikke minst tankekraft til å fokusere på det positive og at mye av det jo er gøy, og faktisk så har jeg lært noe på et halvt år! Men likevel, usikkerheten over hvorfor jeg gjør dette og hva i huleste jeg skal bruke kinesisk til, ligger i bakhodet. For hvem er jeg hvis jeg prøver å lære meg dette språket, og ikke får det til?



Slik har jeg gått inn i det nye året, 2020, med mye stress og usikkerhet. Jeg har ikke trent siden juni (unnskyldningen etter en forstuet fot varte veldig lenge), og spist altfor mye, så det var mange nyttårsforsett i år. Og så har det gått sånn passe med dem til nå... I tillegg pleier jeg å be Gud vise meg noe for hvert år, og dette året har det bare ikke kommet noe tydelig, selv om jeg har bedt og bedt. Enda mer forvirring.

Jeg har vikariat bare til juli, før jeg eventuelt går ut i usikkerhet igjen. Hva skal jeg gjøre om jeg ikke får fortsette i jobben? Der ligger i hvert fall mye av identiteten min. I tillegg har jeg mange påbegynte ting som jeg bare ikke vet fortsettelsen på. Og jeg er fremdeles single og uten barn og andre forpliktelser. Jeg har full frihet, men hva skal jeg bruke den til? Jeg kjenner på usikkerhet og mangel på retning. Hvor går egentlig livet mitt?

Så egentlig hadde jeg tenkt å vente med å blogge til jeg fikk noe fra Gud for 2020, og skrive om det, og om alle håp og drømmer jeg har for det nye året, slik jeg har gjort flere andre år i januar. Men så ender dette altså opp med å bli om det jeg ikke har fått og det jeg ikke vet, og å møte et nytt år i usikkerhet. Der er jeg nå. Og på et eller annet vis så er det kanskje greit nok, det også, for det er jo også en del av livet, å ikke vite





Jeg klarte meg gjennom det første kurset, altså! Og jeg fortsetter i 2020, selv om jeg ikke vet hva jeg skal bruke det til. Her er den flinke læreren min Lingyan Tan.


onsdag 4. desember 2019

Hvordan skal vi forholde oss til tiggere og Facebookinnsamlinger?

Vi oversvømmes av oppfordringer om å gi. Nå har det nådd Facebook også. Daglig får jeg lenker på siden min av noen som trenger noe, enten det er en bursdagsinnsamling til et godt formål eller en organisasjon som trenger penger. Går jeg ut døra møter jeg støtt på tiggere. Også de vil ha pengene mine.

Overalt hvor vi går møtes vi av noens behov for penger. Det er lett å ta avstand, lett å bli kald, og at avstanden til de som ber oss blir større. Spør de om penger nå igjen?


Hvordan skal vi forholde oss til dette? Hva skal vi gjøre?


Etter NRK sin dokumentar om tiggere og bakmenn, fortalte tiggere selv at de merket endringen allerede dagen etter. Nordmenn hadde blitt mer skeptiske, pengene satt ikke like løst. De opplevde skjellsord på gaten. Flere jeg har snakket med sluttet å gi fra den dagen, jeg ble selv skeptisk, sluttet også å gi en periode.

Men hva gjør det med meg - å ikke gi?

Det beste argumentet jeg har hørt var av Njål Haugland som er misjonær i Tunisia. Jeg hadde debattert med venner og inni hodet mitt, fram og tilbake, var det lurt å gi penger til tiggere eller ikke? Så var vi på en liten misjons- slash ferietur hvor jeg så at han stakk noen slanter til en av tiggerne. Jeg spurte han om han alltid gav. "Ja," svarte han, "jeg vet det i noen tilfeller finnes bakmenn, at pengene kan gå til alkohol og rus, men jeg er allikevel mer redd for hva det ville gjøre med meg å ikke gi."

Det vil jeg aldri glemme. Jeg tenkte at jeg ville bli som han.

For hva gjør det med oss å ikke gi til tiggere, de som - uansett grunn - er desperate nok til å sitte ute i kulda i et ukjent land å be om penger? Hvor lett er det ikke å også slutte å se dem i øynene, å bare haste forbi, og glemme at det sitter et menneske med store behov foran meg? Jeg kjenner at jeg er mer redd for det, at jeg skal se så mange nyheter om folks elendighet at jeg ikke føler noe, at jeg skal overse alle spørsmål om penger til gode formål uten å tenke over det og at jeg ikke skal legge merke til tiggerne lenger. Det er det jeg er mest redd for. Å bli kald. Å bli lunken.

Så jeg synes vi skal gi.

Mye. 

Ofte. 

Til mange.

Ikke bare av vår overflod, men så vi kjenner at det koster. Gi noe du virkelig liker til Fretex sammen med alle de bortgjemte gamle klærne i skapet. Gi mer i en Facebookinnsamling enn du egentlig tenkte du hadde råd til, gi med en gang lønna kommer istedenfor å vente til slutten av måneden for å se hva du har igjen. La det kreve noe av oss, la det gjøre litt vondt, ja, tenk om vi kunne gitt så mye til andre at det var noe til oss selv vi ikke har råd til denne måneden.


Det er min oppfordring nå i julen.






Tidligere blogginnlegg om dette:

Tiggeren og jeg

Sommerferien min - og hvordan forholde seg til tiggere

torsdag 21. november 2019

De minste i samfunnet

Alt har gått galt for oss i dag. Vanskelig dag på jobb for en, altfor travelt for en annen, mye forskjellige tanker og følelser. Selv har jeg vært totalt avskrudd og ikke følt noe særlig på at vi igjen skal i fengselet for å ha en konsert. Vi er seint ute og får det travelt med å sette opp utstyret, får ikke testa lyd og kjørt igjennom som vi ønsker og det går galt nesten med en gang. Det er noe rart med lyden, det er gitarproblem, vi må stoppe midt i en sang, arkene flagrer og musikken sitter ikke som den skal. Så begynner jeg av alle ting å gråte under en av sangene. Det er ikke snakk om at jeg kan stoppe det. Det bare kommer. Jeg blir flau og tør nesten ikke se på de innsatte, og prøver å gjemme meg bak Magnar og trommene etterpå. 

Allikevel, til tross for dette, så er kvelden magisk for meg. Det er nesten fullt. Fullt av unge menn fra mange forskjellige land, og jeg vet det ikke, men jeg føler at de blir berørt, at det skjer noe.


Etterpå, framdeles flau, setter jeg meg med en av bordene, skjenker kaffe til meg selv og begynner å prate med de som sitter der. Det er en spesiell stemning, de begynner å fortelle med en gang. En sier han er innsatt på grunn av narkotika. en annen smiler lurt og sier at han syns myndighetene hadde krevd nok skatt av han, den tredje sier at han har skadet en mann alvorlig og har sittet inne lenge, men at han snart skal ut. "Da skal jeg aldri mer tilbake!" Jeg tar meg i å lure på om han har sagt det samme før. 

Dette er de minste i samfunnet. Jeg kan merke sårbarheten deres. Dette er de som sliter med å få et vanlig liv og jobb etter fengselsopphold, som skal klare å komme seg ut av rus og et dårlig miljø. Og alle har en fortid. "Det er mange triste historier her!" sier en av dem og ser ned. De er de minste i samfunnet, men de er også helt vanlige menn. Jeg glemmer at de er fanger, jeg glemmer at jeg er flau og bittelitt redd, og etter hvert blir det bare en vanlig prat.

"Hvorfor gråt du?" spør plutselig en av dem.

Det blir stille.

"Vil du virkelig vite hvorfor?" svarer jeg etter en stund.


Jeg kan ikke huske sist gang det skjedde. Kanskje 20 år siden? Jeg har ikke sunget et vers en gang før jeg merker at det snører seg til i halsen. Tettere. Det kommer et hulk og jeg rekker å tenke at dette kan ikke skje, før jeg begynner å grine midt i sangen. Ikke som tårer i øynene og litt skjelven i stemmen, men grining. Det er som om alt går i sakte kino. Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre. Jeg klarer ikke se på dem, det er for sterkt. Og jeg klarer i alle fall ikke synge teksten.

Det stopper helt opp, og bandet spiller usikkert videre… jeg klarer ikke ta meg sammen og slutter å synge til noen roper ut at vi tar det om igjen. Jeg prøver igjen på vers to. Jarle synger høyt sammen med meg for å hjelpe meg i gang. Men det skjærer seg igjen. Nye hulk. Jeg ser i taket, opp i lufta, på bærebjelkene, alle andre plasser enn på de innsatte, men det hjelper ikke. Så snur jeg meg 180 grader rundt og står med ryggen til dem og synger, men jeg klarer ikke slutte å grine. Jeg har lyst å bare legge meg ned og hulke, så sterkt er det å stå foran dem.

For jeg ser dem - plutselig. Og jeg vet at Gud ser dem. Og i noen få øyeblikk forstår jeg hva han tenker om dem. Mens jeg gråtende og til tider falskt kommer meg gjennom sangen forstår jeg at han ser med andre øyne enn oss.

Jeg føler taket vil løfte seg av applausen jeg får etterpå. Etter siste sang er spilt, reiser en av dem seg og gir oss stående applaus og kommer bort og klemmer meg. På veien hjem i bilen får jeg en melding fra en dame jeg kjenner godt. Denne mannen er sønnen hennes og han har kontaktet henne etter konserten og fortalt hvordan sangen min berørte ham. Jeg kan nesten ikke tro det, har griningen min gjort det?


Det er tid å si farvel. Jeg reiser meg og trykker noen av dem i hånda. "Beklager at jeg gråt!" sier jeg til en. Han ser varmt på meg, "sånn er det når det er noe som treffer følelsene," svarer han. 

"Følelser forstår de seg på," sier fengselspresten til meg etterpå, og jeg tenker at å gråte er et godt språk.







You say av Lauren Daigle



You say
I keep fighting voices in my mind that say I'm not enough
Every single lie that tells me I will never measure up
Am I more than just the sum of every high and every low?
Remind me once again just who I am, because I need to know (ooh oh)
You say I am loved when I can't feel a thing
You say I am strong when I think I am weak
You say I am held when I am falling short
When I don't belong, oh You say that I am Yours
And I believe (I), oh I believe (I)
What You say of me (I)
I believe
The only thing that matters now is everything You think of me
In You I find my worth, in You I find my identity, (ooh oh)
You say I am loved when I can't feel a thing
You say I am strong when I think I am weak
And You say I am held when I am falling short
When I don't belong, oh You say that I am Yours
And I believe (I), oh I believe (I)
What You say of me (I)
Oh, I believe
Taking all I have and now I'm laying it at Your feet
You have every failure God, and You'll have every victory, (ooh oh)
You say I am loved when I can't feel a thing
You say I am strong when I think I am weak
You say I am held when I am falling short
When I don't belong, oh You say that I am Yours
And I believe (I), oh I believe (I)
What You say of me (I)
I believe

torsdag 7. november 2019

Jeg søker stillheten igjen

En regnfylt dag på stranda i Taiwan


Da har jeg pakket kofferten og er klar for tur igjen! Nei, ikke Taiwan eller et nytt utenlandseventyr, men Utstein pilegrimsgård, og kanskje en tur til Utstein kloster. En annen type eventyr, en reise innover i meg selv, og oppover mot Gud.


Jeg skal på retreat.


Kanskje blir det en årlig ting. I fjor på denne tida fikk jeg det for meg at jeg skulle reise bort og lette etter retreater over hele landet før jeg endte opp på Mosterøy, så også denne gangen. Det var lengselen etter noe dypere og noe mer enn det den vanlige hverdagen kan gi meg, som drev meg da også. Den samme som har drevet meg ut i skogen i en liten hytte gang på gang. Det er ikke nok, det jeg har her til vanlig. Selv om jeg har alt, er jeg framdeles rastløs og urolig. For mange inntrykk gjør meg sliten istedenfor mett. Konstant påfyll gjør meg trøtt istedenfor å stille den indre sulten.

Mange ganger vet jeg ikke helt hva jeg leter etter, og sist gang kom jeg hjem uten svar, og uten januarløftene om alt som skulle bli annerledes nå. Mer trening, mindre chips, bedre utnyttelse av tiden min, mindre TV, mer struktur, mer gøy.... hele den lange listen som så ofte ligger i bakhodet mitt. Ingen løfter kom jeg hjem med annet enn å legge merke til mer rundt meg og et håp om at livet mitt ville inneholde mer stillhet.

Stillhet, kan det løse noe? Kanskje leste dere artikkelen i Dagbladet eller lenken jeg la ut i fjor fra NRK om de tyngste kriminelle i Norge som frivillig reiser på retreat og er stille i tre uker, og hvordan det totalt endrer mange sitt liv. Hva er det med stillhet som kan forandre fanger sitt liv? Hva er det med stillhet som kan endre mitt liv?

I begynnelsen var det et sjokk for fangene, så også for meg, og stillheten ble overraskende hard uten noe tilgjengelig for å underholde meg selv. Plutselig kan de ikke flykte fra seg selv. Men når de utholder tausheten, venter, og godtar og rommer seg selv, så skjer det noe.


Fangene sier at de får kontakt med følelsene sine igjen. Jeg tenker at jeg får kontakt med meg selv.


Ikke noe av dette er nyheter, eller rocket science, selv om det kan høres slik ut i det 21. århundret. Både munker i Vesten og i andre religioner som buddhismen har gjort dette i tusenvis av år, trukket seg tilbake fra verden for å være stille. Men jeg vender meg ikke bare innover i meg selv, der tror jeg at jeg i bunn vil finne mye som ikke er bra. Jeg tror jeg vil finne mye tomhet der. Men jeg vender meg opp, mot Gud, Han er konteksten min, i Han finner jeg stillhet som gjør at jeg ikke flyter rundt, men faktisk henger fast i noe. Stillhet er nemlig ikke å nødvendigvis være alene, jeg søker stillhet for å være sammen med Gud - og med andre mennesker, uten ord.

Denne gangen får jeg med meg noen jeg kjenner - det blir ekstra bra. Vi gleder oss. Sammen skal vi være stille. Fra en travel dag på jobb med få pauser og slag i slag til vi kjører ut mot naturen og pilegrimsgården på Mosterøy.

Som sagt, kanskje jeg må gjøre dette til en årlig tur, og kanskje er det flere som etter hvert vil være med?


torsdag 26. september 2019

Taiwan: The good and the bad!

I recently got home from Taiwan and am recovering from jetlag. The first few days I felt like I was seasick. It´s a horrible feeling. One moment you´re fine, and the next you feel like a drunk. Taiwan was possibly the worst and the best trip I´ve ever had. I think I kind of had a feeling when I wrote on Facebook before leaving that I was "excited and scared"... I´ve been traveling for a long time - over 22 years - in more than 35 countries, but the actual plane trips back and forth are the worst I ever experienced. They had all the stress you can imagine.

  • Strike among the baggage people (I didn´t even know they could strike on their own!)
  • 36 hours extra of waiting, hours and hours not knowing when or if there would come a plane
  • Experiencing fear of flying for the first time, I think I got exhausted and a bit delirious with all the waiting
  • Waiting for my luggage for 48 hours, without having anything at all with me ("that´s what you get for packing so little the way you do," said my sister...)
  • 3 plane trips being cancelled, without the airline letting me know on beforehand. Literally not being let on the plane on my way home, and almost crying and begging the flight personnel at the check-in counter to help me, without any luck (sometimes crying, or being a girl, doesn´t help...)
  • Buying a new plane ticket with my own money, about $1300 (11 500 Norwegian kroner) without knowing if I will get any of it back. Spending another $170 (1500 NOK) on clothes and toiletries and $90 (800 NOK) in extra taxi expenses, (not including extra food)
  • Having to travel far to an airport and then having to go back
  • Needing personal assistance on an airplane
  • A lot of uncertainty, and being alone all the time in it
  • And now, after coming home, spending hours on the phone and writing e-mails (with my sister being much more indignant than me) trying to get money back


I think I´m slightly traumatized after this trip, haha, and I never ever want to fly again!!

That´s how it feels now anyways.


The reason I went to Taiwan in the first place, was because I think I wanted to knock on a door and see if it opened...

"What were you expecting behind that door?" my friend Ingunn asked me yesterday. I hadn´t even thought about that.

"Maybe some sort of meaning... or understanding about my life..." I answered after some thought.

I´m unsure whether Taiwan was mostly about adventure and looking for dreams, or if it actually had more to do with identity and my roots somehow. Anyhow, I didn´t find many answers, but came home with a lot more questions. Questions I´m not sure how to figure out.


I wrote it was one of my worst, but also one of my best, travels. Here are some pictures of the "best" reasons.

My good friend Kerry and I. She´s studying the Bible in a hardcore school in Taipei. Traveling around with her was so much fun. Though a lot went wrong, (like every other day!), we still managed to experience much and get to know each other better.

Have you ever experienced the plane actually turning and going back to start??!

First thing I did when I finally arrived, after 45 hours of traveling, was eating a big fat traditional Taiwanese meal!

There are temples everywhere. The Taiwanese are very religious and superstitious! They have a strong belief in spirits and offering to their forefathers. I learned so much interesting about the people, their culture, religion and politics - like how the Taiwanese people feel about the demonstrations in Hong Kong, and how it affects them.

The view from our coffee shop and stroll around the area

A Taiwanese, a girl from Hong Kong, a Korean... and me - a Norwegian? A Norwegian + a little bit Korean? I don´t quite know 

I did of course take the chance to learn some Chinese while I was there, and had 10 private lessons with two beautiful and amazing teachers that did everything to help me. We got to know each other quite well and talked about much more than Chinese. Avril and Viola (and Adam, the base Chinese leader) were so great to me and had much patience with my frustrations. I had no idea Chinese was THIS hard. But I jumped right into it at cafées and shops and made the clerks patiently wait for me to stutter through a phrase or two - like: How much does it cost? Or - I want coffee!  

Cutest Viola!

I don´t believe anymore in the phrase that "anyone can learn a language". It´s just not that simple....

Zoey, another girl I got to know!

The David Jackson, who I met in Hawaii a long time ago. Sooo good to see a familiar face. He´s into his 6th month of studying Chinese and says it´s fun, but soooo hard. 

This is the Youth with a mission base - a short term missionary organization, the same one I was with for years in Hawaii. What struck me about these guys and Taiwanese people in general, was how interested they were in getting to know you, even if it was for five minutes and they´d never see you again. That really touched me!

I love Asian markets!! I didn´t take any great pictures, but this is a place known for its food market, there must have been a hundred food boots where we just bought whatever snack or food or drinks we wanted, anything you could imagine, and ate it while strolling around. 

In general I ate a lot!! Way too much, and I tried almost everything I could, except chicken feet and something they called "stinky tofu"



Hot springs and massages

A bit of sightseeing in the capital city, Taipei. This tower is called Taipei 101 and is, with the LOVE sign (below) some of the big attractions in Taiwan. 

With LOVE from Taiwan. Will I come back? Will all my travels end with this trip? Was it a start or an end? I don´t know, only time will tell.

søndag 4. august 2019

Sommerferien min - et eventyr

Ja, så måtte jeg ha hjelp på å komme opp på steinen for å få tatt et bilde :-)


Av og til blir du dratt med på et eventyr du bare ikke hadde tenkt deg. Helt uventet kan det oppstå og så er du plutselig med på noe du aldri hadde sett for deg at du gjorde.

Jeg har ikke campet noe særlig siden jeg var i barneårene, og da var det alltid med campingvogn. Erfaringene de ti siste årene var en uke på festivalen Korsvei i 2011 hvor ei venninne Rannveig og jeg lå halvveis oppå hverandre i et enmannstelt og frøs mens det høljeregna utenfor, hele uka. Alt var bløtt og klamt og ubehagelig, og aldri følte jeg at jeg var noe i kontakt med hverken naturen eller det urnorske. Hvis campinglivet var norsk folkesjel om sommeren, ja, da var jeg ikke skikkelig norsk. Neste gang var rundreise i Europa med Arnfrid og Anne. En fantastisk tur, vi kjørte litt på måfå gjennom Danmark, Tyskland, vi var noen dager i Belgia, gjennom Luxemburg, og bare gjorde det vi hadde lyst til. 12 dager. Vi hadde med oss telt, selvfølgelig. Vi måtte jo campe, det ville bli for dyrt med 12 netters betalt overnatting. Men det var omtrent det vi endte opp med. Til tross for våre gode forsett ble det en mye hotell, og bare en natt med telt, ikke så verst størrelse, kanskje 4-mannstelt, men klamt allikevel, og en helt ok opplevelse, selv om jeg ikke sov så mye den natta. Og selvfølgelig regna det.

Så derfor var jeg ikke særlig optimistisk med tanke på en hel uke på teltleir i - Skjolden? Sogn og Fjordane? Langt inn i innlandet. Jeg hadde aldri kommet på det selv, og jeg ble halvveis dratt med av Ingunn. Pakkelista var lang som et vondt år. Trengte en virkelig så mye for å være med på tur? Jeg handlet inn mer og trengte mer bagasje enn når jeg drar til Hawaii i tre måneder! To dager brukte vi på å komme oss opp, vi kjørte feil, ble trøtte og slitne og gretne, og da vi kom frem - ja, akkurat, høljeregna det. Hva skulle vi gjøre? Sitte i bilen og vente på at det kanskje slutta? Vi kom oss ut og strevde svært med å få det opp, mens alt rundt oss ble vått. Hvordan skal jeg klare dette i sju dager, tenkte jeg irritert. Dette kommer aldri til å gå.

Men - så ble det fantastisk! Og et eventyr. Naturen ble stor og vakker for meg. Hver natt når alle hadde lagt seg stod jeg utenfor og så på himmelen og campingplassen som var omgitt av fjell på alle kanter. Tenk at naturen kan være så overveldende. Og så mystisk. Jeg følte ro og fred inni meg, fikk med meg det meste av det jeg trengte i sekken (selv om jeg pakket feil på to av turene, for lite den ene og måtte låne klær av tre andre, og for mye den andre) og klarte se meg rundt på naturen når vi gikk turer, ikke bare haste av gårde fra A til B. En dag satt vi på brygga og prata i flere timer mens sola stekte, og jeg badet i norsk kaldt vann (ødelagt av Hawaii!) - godt pusha av en - flere ganger. To kvelder danset vi swing (som jeg også fikk lære av en) og jeg klarte meg ganske greit etter hvert. Å danse swing var fantastisk. Jeg som trodde det var gått av mote, og mest forbeholdt pensjonister fikk et nytt syn på det. Det var kjempegøy.

Og jeg elsket campinglivet. Vel, så hadde vi seksmannstelt på to, og kunne stå i teltet... og greit nok, så hadde vi tykk skumgummimadrass og tykke tepper under og over oss, og så fikk jeg ikke brukt stormkjøkken så mye (siden det var kafé i nærheten...) eller REAL- og boksematen jeg hadde tatt med... men like fullt ble det en del spising og grilling ute, en kveld laget vi blomkålsuppe og stekt løk og bacon på fire stormkjøkken og satt og spiste sammen med et tjuetalls andre på trebord bortover. Faktisk tror jeg det er lenge siden jeg har hatt en så gøy ferie og fått uventede, spennende møter med nye folk.

Og - jeg oppdaget noe ved meg selv. Hvor gøy det går an å ha det, og hvor kjekt det er å fokusere på trivielle ting, og være i naturen hele tiden. Det har vært mye alvor de siste årene i livet mitt, litt for mye. Av og til føler jeg at jeg lever under vann. Det merket jeg på turen. Jeg trengte å bli vekt opp, å le mer, å prøve noe nytt, å utfordre meg selv og finne litt tilbake til den jeg var før, da jeg var mer ubekymra og tenkte litt mindre.

Så for meg ble campinglivet i sommer et lite eventyr, og et jeg gjerne drar på igjen!

Noe av alt jeg dro med meg


På vei opp til Dulsete

Ja, hva heter det her nå igjen..?

Egen barista på den ene toppen



Helgedalsnosi. Å bli bedre kjent med Ingunn var noe av det fine på turen.


Fine Skjolden


lørdag 13. juli 2019

Å åpne døra til en drøm

snl.no

statravel.no

Å leve ut en drøm kan være så mangt, og starte med en hel serie av tilfeldige hendelser. Plutselig har en dør inn til noe spennende åpnet seg uten at du helt var klar over at det skjedde. En tilfeldig person, en forandring i livet, et valg, til og med negative hendelser kan åpne opp for noe nytt som du kanskje innerst inne har lengtet etter. Men det kan også slutte av like brått som det hele startet.

Dette med kinesisk begynte med Miriam. Jeg skrev om da hun fikk lokket meg til å se på en kinesisk dramaserie full av hormonfylte 18-åringer. Det tok meg en episode og så ble jeg, ganske uventa, hekta! Jeg så flere serier, både kinesiske og koreanske, og noe i kulturen der fascinerte meg sånn. Noe jeg kjenner igjen i meg selv. I mange år hadde jeg et  love hate  forhold til Korea og koreanere og de kan framdeles få fram de dypeste følelsene i meg, bare ved å snakka til meg på gata. Kanskje det er på grunn av fortida mi, og at jeg jo egentlig kommer fra Korea.

Så var det denne årlige samtalen med Magnar. Den med masse nostalgi om alt som var og alt som ikke var blitt, og alle drømmene vi skulle ha oppfylt. Den hvor vi snakka om alle drømmene vi har hatt. Det er rart hvordan vi alltid kommer tilbake til det, selv om det har gått månedsvis, noen ganger år siden vi sist hadde samtalen. Som jeg skrev om, har jeg jo blitt økende bevisst på hvor ordinær jeg er, og forsont meg med det, at livet mitt kanskje ikke vil se ut slik jeg har drømt om. Men - går det an å oppfylle gamle drømmer selv om jeg også slipper drømmene mine? Begge deler på en gang?

Jeg sa til Magnar at jeg alltid hadde hatt lyst å lære et tredje språk, og fortalte om mine spede forsøk. Skoletysken, som jeg gav blaffen i, men som jeg nå - i etterkant - gjerne skulle tatt litt mer alvorlig. Så var det min kortlevde spanskkarriere - sammen med salsa og tre måneders reising i Costa Rica, som jeg nå bare bruker for å spør renholdere på jobb om hva de heter og hvor de bor, og å hjelpe Kaleb med spanskleksene. Jeg hadde så smått noen tanker om å lære meg litt tsjekkisk etter to misjonsturer der en sommer, og så selvfølgelig koreansk, hvor jeg lærte skriftspråket i 1998, og etter hvert klarte å komme meg rundt på egenhånd i Korea - prute, handle, spør om veien og finne toalett og subway. I 2014 tok jeg det opp igjen, lærte litt av det grunnleggende, så min første koreanske serie og begynte å lete etter koreanskundervisning på universitetene. Planen var å flytte dit i mars 2016, og bli B-statsborger, og lære meg koreansk. Men det skjedde aldri. Disse drømmene gikk i vasken. Og i etterkant kan jeg se at jeg har hatt en slags stille underliggende sorg i årene etter. Ikke så merkbar, men den har dukket opp sånn her og der, over at livet igjen ikke ble slik jeg hadde tenkt. Følelsene var aldri voldsomme, jeg godtok fort at det ikke ble Korea neste på meg, men langt inne et sted sørget jeg nok over det.

Det er kanskje derfor jeg har fått så desperat lengsel etter nord-øst Asia og kjenner på alt fra lukter om høsten til kulturen jeg finner så annerledes og spennende.

Skulle jeg gjøre noe med det Magnar og jeg snakka om - nå - for en gangs skyld, istedenfor å vente et år, til vi hadde akkurat den samme samtalen igjen? Det føltes skremmende. Bare tanken på å lære et språk. Hvordan begynner en med det? Og hvilket? Koreansk dukket jo opp i tankene mine, fødestedet mitt, og en stor del av den jeg er. Nja... Men så var det denne såpeserien fra Kina med denne kjekkasen som selvfølgelig får jenta til slutt. Kinesisk? Tanken var latterlig. Jeg liker jo ikke Kina en gang. Jeg skal ikke gjøre skam på landet, men etter tre uker der, kan jeg vel si at jeg i bunn og grunn syns det var en skitten og rølpete versjon av Korea...?

Så endte jeg opp med å skrive en liste over fordeler og ulemper ved å lære meg kinesisk versus koreansk, og endte opp med bare fordeler til koreansk (som at jeg kjenner noen, har en menighet jeg har besøkt der, allerede kan litt koreansk, har bodd der før, osv) og bare ulemper med kinesisk. Men så valgte jeg kinesisk allikevel, på tross av det, uten noen som helst grunn eller tanke på å dra der eller bli kjent med noen kinesere. Bare "on a whim", eller en magefølelse, eller idioti.

Så det var historien, om å begynne på en gammel drøm. Og siden det har jeg lært meg litt kinesisk hver dag de siste seks sju ukene. Jeg aner ikke hva jeg holder på med, hva jeg eventuelt skal bruke det til eller hvor lenge det vil vare. Og jeg er glad jeg ikke ante på forhånd hvor vanskelig språket var. Dette er et annet nivå enn spansk og tysk, og jeg har enda ikke lært meg et av alle de 50 000 tegnene som fins.

Så - på dette stadiet, hvor jeg ikke vet om jeg virkelig vil dette, og ikke kan nok til å kommunisere med noen som helst, så konkluderer jeg med at det jeg har gjort er å åpne en dør. Intet mer, intet mindre. Jeg har åpnet en dør til en drøm, og til et språk, og kanskje den lukkes ganske fort, eller jeg oppdager at det innenfor ikke var så interessant allikevel, eller at det blir begynnelsen til noe mer.

Og er det noe jeg kan minne oss helt alminnelige mennesker på, så er det at å forsone seg med realitetene og slippe gamle drømmer, ikke nødvendigvis betyr at du ikke kan realisere noen av dem, drømme noen nye, eller gjøre noe du aldri har gjort før.

søndag 23. juni 2019

Du er ikke unik?

flux.no

"Du må slutte å tro at du er så veldig spesiell. Du er egentlig ganske ordinær. Om jeg leser om noen av dere på Wikipedia om 20 år vil jeg bli veldig overrasket. For Gud er dere alle spesielle, men i verden er dere ganske vanlige."

Talen var på sist fredag, av min gode kamerat Jarle Mong, foran en 30-40 ungdommer.

Jeg ble glad da jeg hørte den.

De siste årene har jeg vært i en slags prosess rundt hvordan jeg ser på meg selv. Jeg har vært i, og er enda ikke ute av, den berømte 40-års krisa. Alt jeg ikke var da jeg nylig fylte 40 ble veldig vanskelig for meg. Jeg, idealisten, som alltid hadde hatt så store drømmer, var ikke blitt til så mye som jeg en gang hadde tenkt. Realismen møtte meg i døra, og det ble en kamp mellom de to, som om jeg måtte velge en av dem. Skulle jeg fremdeles holde fram idealene selv om det ikke stemte med virkeligheten, eller skulle jeg gi opp og innse realiteten, at jeg aldri ville oppnå det jeg hadde håpet på?

Som liten hørte jeg stadig at jeg var spesiell, også at jeg var litt mer spesiell enn andre. Jeg stod på en scene fra jeg var fem år, og fikk tidlig høre at jeg hadde ferdigheter i sang og skriving. Jeg fikk tidvis stor oppmerksom for dette. Jeg gjorde det etter hvert godt på skolen, og klarte meg bra i all slags settinger. Til og med i forhold til tro ble jeg et forbilde for andre. Dette har fulgt meg siden, med et sterkt fokus på meg selv og det jeg kan prestere. Og langt der inne, selv om jeg aldri ville ha innrømmet det, har jeg nok tenkt til tider at jeg var Guds gave til verden. Jeg, idealisten, skulle forandre verden.

Men så skjedde livet, og gapet mellom drømmene mine og virkeligheten ble stor. Jeg er jo ingen ting! konstaterte jeg til tider. Jeg kunne se tydelig hva jeg ikke fikk til, og hvor svak jeg var. Fallgruben fra å ønske å få til alt til å synke ned til ingen ting. Da kom jeg borti et sitat som fikk meg til å tenke.

Accept that sometimes you´re the pigeon and sometimes you´re the statue.

Aksepter at du av og til er en due, mens andre ganger er du statuen. Slik er det, tenkte jeg, jeg må bare akseptere at jeg av og til er god, blir lagt merke til og er i vinden, mens andre ganger er jeg dårlig, blir ikke sett og får det ikke til.

Det hjalp å akseptere det.

"Men hva hvis du egentlig er ingen av delene, bare ganske vanlig?" sa terapeuten min på Modum Bad, like før jeg dro hjem derfra. Det hadde jeg aldri tenkt på. Ordene sank inn. Hva mente han? Vanlig jeg? Jeg var jo spesiell, jeg var jo unik, jeg hadde jo en hel haug med gaver og ubrukt potensial. Var det ikke det jeg alltid hadde hørt? Det han sa brøt med mye av sånn jeg så på meg selv. Visst måtte jeg akseptere å være en due av og til, men innerst inne, og en gang i framtida, var jeg vel egentlig statuen?

Men det ble liggende der i bakhodet, og de siste årene har det landet mer og mer i hjertet mitt. Jeg er ganske ordinær. Det er ikke så mye spesielt med meg. Det vil alltid være noen som er flinkere til å synge. Alltid noen finere, noen bedre, noen som er mye flinkere å skrive og så videre. Jeg blir nok ikke berømt. Og om jeg så skulle bli best i noe, så tar det ikke lang tid før det jeg får til er gamle nyheter.

Og - jeg fant ut at dette faktisk er helt greit for meg. Ja, bedre enn det, det er veldig befriende! Hvis identiteten min ikke trenger være i det jeg gjør, og livet mitt måles i hvilke drømmer jeg oppfyller, så tas mye press av skuldrene mine. Tenk om ungdommene hadde fått høre dette også, slik at de slapp å ha så mye å leve opp til hele tiden. Kanskje det ikke hadde vært så mye prestasjonsangst og depresjon hvis de ikke hadde blitt tutet ørene fulle av at "du kan få til alt du vil!", "du er helt unik!" og "ha store drømmer og mål!"

Derfor ble jeg så glad da jeg hørte talen av Jarle. Fordi det har satt meg selv fri, og fordi det kanskje vil gjøre at noen av dem som hørte det kan slappe litt mer av, og ikke ta seg selv fullt så høytidelig.

Og etter at dette skjedde med meg har jeg oppdaget at jeg jo faktisk ikke gjør mindre, men heller mer. Ikke bare ser jeg større på det jeg gjør - for hva er vel større enn å synge for 12 fanger i et fengsel? Er det ikke større enn en konsert for 1000? - men jeg har begynt å leve ut hva jeg drømmer om på et nytt nivå. Kanskje det er fordi jeg ikke lenger trenger være unik, fantastisk, spesiell og duge til alt?

onsdag 22. mai 2019

Å blomstre!

Jeg har nettopp kommet hjem fra huskjerke. Vi samles hver onsdag kveld en gjeng, hjemme hos noen. Kanskje litt te og kaffe, noen ganger spiser vi kvelds sammen. To ganger i måneden leser og studerer vi Bibelen, en gang ber vi for venner og kjente, og en gang i måneden, som i kveld, deler vi hvordan vi har det og ber for hverandre. Det er utrolig fint, og en del av ryggraden i livet mitt. Someone´s got my back. I´m not alone! Mange av disse kjenner jeg ikke nødvendigvis godt, og ser gjerne bare på onsdagene, men de er der. Om jeg var i krise, eller bare trengte noen, ville de vært der. Jeg er veldig takknemlig for å ha dem, og for fellesskapet hvor vi kan dele det som betyr mest for oss.

I alle fall, i kveld kom jeg til å si at jeg føler jeg er i blomstring! Det kom bare ut av munnen min før jeg fikk tenkt meg om. De andre ble så glade av å høre meg fortelle, og jeg måtte tenke etter. Er jeg virkelig i blomstring? Kan det se så enkelt ut, mitt lille liv uten at noe helt spesielt har skjedd, bare mange små gode ting i livet. Kan det være blomstring?

Jeg merker at jeg er veldig takknemlig. Mye mer takknemlig enn før. Og jeg husker på det oftere, hvor godt jeg har det, eller hva som er viktig. Bagateller blir mindre, jeg prøver å ikke henge meg opp i for mye, og fokusere på det som er bra. For det er som regel alltid mye mer bra enn dårlig, bare at vi ikke ser det. Jeg har så mye å glede meg over, selv om det også er utfordringer. Det vil det alltid være. Kanskje jeg har akseptert at livet ikke er for pyser, og at det bare er sånn at det ofte kan være både tøft og godt på samme tid. Jeg er takknemlig for alle jeg har rundt meg, som for eksempel huskjerka. Om jeg irriterer meg over dem? Ja. Om jeg kan kjede meg? Ja. Om vi er utrolig forskjellige med forskjellige meninger? Absolutt. Men jeg har dem. De løfter meg. Jeg kan lære av ulikhetene. Jeg kan få lov å være sur på dem. Jeg kan til og med klikke litt på dem og vise følelser. For vi prøver jo å være familie, og ikke bare vise de rosenrøde sidene. Derfor ser jeg det store i uenighetene våre, for er det ikke fantastisk å kunne være så trygg at du kan krangle?

Jeg har jobb, det er et under. Plutselig var den bare der og landet i fanget mitt når jeg trengte det som mest, når jeg nesten hadde gitt opp å håpe. Og i begynnelsen gikk jeg bare rundt i takknemlighetsrus over å kunne stå opp om morgenen og gå et sted hvor jeg trengtes, hvor jeg fikk lønn. Etter hvert så kom det jo utfordringer der også, og uenigheter, og du ser at arbeidsplassen ikke er perfekt. Men jeg prøver å holde på takknemligheten der også, for det aller meste er bra.

Så ja, kanskje jeg sa det som sant var i kveld. Kanskje jeg er i blomstring? Selv om jeg ikke har det fantastisk og livet kan være tøft, så blomstrer jeg for det om. Jeg drømmer mer, og jeg innser at jeg på mange måter lever drømmen. Jeg gjør mye som er krevende, jeg oppdager og utforsker mye nytt, jeg satser og er modig. Jeg faller og reiser meg fort. Slik livet kanskje var ment å være.

mandag 15. april 2019

Palmesøndag - en dag for fred

I går var det palmesøndag. Jeg var på gudstjeneste og Sofie Braut talte over palmesøndagsteksten i Bibelen, det som er grunnen til at vi feirer denne dagen. Den dagen for 2000 år siden feiret de også. Jødene feiret Jesus, selv om de ikke visste hvem han var. Men de hadde sett hva han hadde gjort. De hadde sett at han reiste opp folk fra de døde, helbredet syke, gav mat til alle, de hadde sett han gå inn i husene til de som var utstøtt og snakke med prostituerte midt på lyse dagen. De hadde sett han gråte av medlidenhet over folket, som var som lam blant ulver, uten fedre og mødre til å passe på seg.

Men enda visste de ikke at han skulle dø for dem, den ultimate kjærlighetshandlingen. Ikke bare leve for dem, men dø den verst tenkelige død. Han visste hva de hadde gjort galt, han overså ikke at tolleren krevde inn penger som ikke var hans, eller at den prostituerte levde et utsvevende liv. Han gav dem nåde, men også sannhet. "Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer!"

Og enda visste de ikke at han var Guds sønn, eller at hans død ville utslette disse syndene de var fanget i, slik at de kunne bli fri.

Sofie Braut var med og åpne denne teksten for meg i går. Jesus kom ikke på en storslått hest, men på et enkelt esel. Jødene brettet ut klærne sine på den skitne og støvete veien foran han, de rev palmegrener av trærne, og veivet med dem mens de sang og hyllet han som konge, mens han red forbi dem på et simpelt og lavt ansett lite esel.

Hvorfor?

Sofie sa at eselet ikke bare er slitesterkt og sta, men at det var dyret for hverdagen. Hesten ble nesten utelukkende brukt i krig mens eselet var den som slet i det daglige uten å få så mye kred. Det var et dyr ingen la merke til, dyret til hverdag, ikke til fest. Hun sa også at eselet var et dyr for fred. Det brakte på en eller annen måte med seg ro og fred til de rundt seg.

Slik valgte Jesus å komme på denne dagen vi fikk feire i går. Han kom midt i hverdagen vår med en fred vi kun kan finne hos han.

søndag 7. april 2019

Hekta på Korea og Kina!


Har du noen gang blitt skikkelig hekta på noe? Det kan være noe å spise, eller en aktivitet eller noe på TV? Noe som du bare har blitt veldig fascinert av, eller nesten avhengig av...

Jeg tror jeg ville sagt om meg selv at jeg ikke er en typisk avhengig type. I forhold til alkohol og annet vanedannende har jeg lært at det er visse typer mennesker som er mer tilbøyelige til å bli avhengige enn andre, og at de derfor må være mer forsiktige. Jeg har lurt på om jeg er en av dem, men endt opp med å tro at jeg ikke blir så fort avhengig av noe (hvis jeg ikke lurer meg selv da!). Derfor har jeg aldri helt forstått det når folk sier de er avhengige av en TV-serie. Før nå!

De siste ukene har jeg blitt helt hekta på koreanske og kinesiske dramaserier! Cathrine og andre har bare ledd av meg, og påpekt hvor utrolig smalt dette er. Men kanskje ikke så snevert som en skulle tro. Koreanske filmer og serier er på frammarsj veldig mange plasser i verden, både i Asia og Afrika har det blitt storindustri, og det er absolutt på vei til Vesten. Og kinesiske drama har jo et marked på minst en milliard allerede, så selv om vi ikke hører så mye om det her i Norge, så er det vel ikke så smalt som det først høres ut som. Det er ikke lenge siden jeg så den første koreanske filmen som gikk på kino i Stavanger. "Nå kommer det hit også!" tenkte jeg.

I alle fall har jeg blitt ganske så hekta, og tenker hver dag at nå må jeg slutte før det tar helt overhånd. Slapp av, jeg kommer til å ta grep før det blir helt vanedannende! Men jeg vet ikke sikkert hva det er jeg dras mot. Noe av det er nok at jeg slapper helt av når jeg ser det. Handlingen er ganske klisje (hilsen en som ikke liker romantiske drama noe nevneverdig!), selvfølgelig gutt møter jente, og alt som kan skje i en slik relasjon. Du vet som regel hva som kommer til å skje, og hvordan det vil ende. Og det er selvfølgelig mange sykehusinnleggelser og abnormalt mange kriser av forskjellige slag. Noe er rart, noe er ganske barnslig, og det går saktere enn mange andre TV-serier.

Men for meg er grunnen til at jeg slapper så godt av, at jeg ikke trenger være redd for det som kommer. Det er en veldig renhet over programmene og kulturen som fascinerer meg. Det er ikke noe veldige sexscener (knapt kyssing i noen av dem), ikke noe utprega vold og det er ikke mørkt, slik jeg syns mange av de nordiske og amerikanske seriene har blitt den siste tida. Selve bildene har blitt mørkere, fargene, handlingen er mer depressiv enn før. Disse seriene er - lyse. Glade. Enkle. Og som sagt er kulturen utrolig fascinerende. Kjønnsrollemønstrene er temmelig gammeldagse, men det er noe fint over det. En mann er virkelig mann, og en kvinne er mer tradisjonell, hvis du forstår hva jeg mener. Det er som å se en film fra gamle dager, og alt som var vakkert med det i en moderne og hipp forkledning (for eksempel er klærne de bruker antageligvis noe som kommer til Norge om et år!) Nå er det ikke sånn at jeg nødvendigvis ønsker meg tilbake til 50-tallet, men jeg tror allikevel vi har mistet noe av kjønnsrollemønstrene fra da, det at vi var forskjellige, alle visste det, og at det ikke var et så desperat behov for at vi alltid skulle være så like og gjøre det samme.

Ellers vet jeg jo litt hvorfor dette virkelig har tatt meg. Det er noe inni meg som lengter etter Korea, som dras mot hele nordøst-Asia (Korea, Kina, Japan), noe som handler om hvem jeg er og hvor jeg kommer fra, noe jeg ikke en gang helt har ord for. Det er noe i meg som speiler seg i karakterene i seriene og kjenner seg igjen, og som kanskje på en dypere måte forstår kulturen som jeg egentlig ikke kjenner. Æresbegrepet... kjønnsrollene, som jeg jo har nevnt. Respekten for eldre. Lydighet. Disiplin. Fokus på verdighet på en annen måte enn den jeg er vant med. Det usagte. Det ingen snakker om. Å være spesialist på et område, for eksempel tedrikking. Det er så mye fascinerende i denne kulturen som jeg vil lære mer om, som jeg lengter etter å forstå.

Jeg vet ikke helt hvor lenge dette vil vare. Jeg hører stadig temasangene i bakhodet. De siste ukene er det som om jeg har levd meg inn i en annen verden, og som jeg ikke vet om jeg vil ut av. Kanskje det bare må gå over av seg selv, som så mye annet, eller kanskje jeg må tvinge meg selv tilbake til Norge og virkeligheten.

Dette er serien jeg har blitt mest hekta på. Meteor Garden på Netflix. Den handler om college (høyskole) studenter, en gutt fra overklassen som faller for en jente fra arbeiderklassen, og mange intriger ut fra det. Det var selvfølgelig Miriam som fikk meg hekta på dette!


Det koreanske dramaet det hele startet med, også å finne på Netflix

søndag 24. mars 2019

Update på livet

Det er rart hvordan en plutselig kan føle seg på plass i livet. Og kanskje rett etter en periode der du har vært så lite på plass som det er mulig å komme.

Slik har det siste året vært for meg. Hele oppløpet til å fylle 40 egentlig. Jeg så på alle manglene i livet mitt, alt jeg ikke hadde, og alt jeg ikke hadde blitt, alt jeg ikke hadde klart å gjennomføre. 40 er jo en milepæl, da sier samfunnet at du skal ha oppnådd en viss status. Det er ikke det samme å ha sommerjobb og deltidsstilling lenger. De fleste har begynt å avansere, mange er kanskje ledere i bedrifter. Trygg økonomi, stabil familiesituasjon er ofte på plass. Og kanskje du til og med klarer å springe et maraton og holde deg i form. Det er forbi drømmestadiet. Nå skal en del av drømmene jo være oppfylt.

Etter jul har det vært nesten uutholdelig å være arbeidsledig. Jeg holdt på å klikke! 14 måneder, utenom et lite vikariat på Hognestad skule, som jeg visste ville bli midlertidig. Aldri har jeg vært så lenge uten jobb og noe fast å gå til daglig. Og kanskje det var derfor så mye annet begynte å svikte også. Plutselig fikk jeg enormt vondt i knærne. Det har jeg aldri hatt før. Det ble problem å trene, problem å gå, og enda verre å springe, på tredemølla. Det begynte å gjøre vondt i håndleddene når jeg skrev, og jeg kjente med gru på tanken om at det kunne være senebetennelse. Mer og mer hvite hår meldte seg, hvor kom de fra så plutselig?

Men så plutselig - kanskje da jeg fikk jobb, eller kanskje det var noen uker før, så følte jeg mye falt på plass. Det er rart at når noe faller på plass, så kommer det gjerne samtidig. Treningen gikk greit, jeg fikk  hjelp av fysioterapeut. Dører jeg hadde banket på begynte å åpne seg. De ringte fra både Tryggheim og Bryne videregående skole og sa at de hadde korte vikariat, som kunne bli til mer. En søknad som rådgiver på nye Tryggheim Forus videregående skulle bli behandlet, skrev de, selv om det var månedsvis siden jeg forhørte meg. Og så ringte de fra Flyktningseksjonen i Stavanger. Alt dette på mindre enn to uker! Alt skjedde samtidig. Det var fristende å ta imot tilbud fra en av de videregående skolene. Å fordype meg i norsk og engelsk, å analysere noveller og dikt, og undervise elever på et såpass høyt nivå. Det ville bli faglig krevende, og jeg ville lære mye. Men - kom jeg på - hadde jeg ikke tatt master i globale studier fordi jeg følte meg ferdig som lærer? Var det ikke sånn at jeg ønsket å gjøre noe annet?

Så ble det Flyktningseksjonen, selv om det også bare er et vikariat. Om noen måneder står jeg igjen som arbeidsledig, eller med forlengelse av vikariat. Men ganske kjapt begynte dette å føles som et godt valg. Det første møtet med flyktningene har vært spesielt. Hvordan kan jeg forstå hva de har vært gjennom? Jeg ser på dem mens de jobber med tårer i øynene. De er så takknemlige. Jeg blir glad av å se dem. Og jeg kjenner at hjertet vokser bare av å være med dem.

Sånn plutselig var jeg på plass. Plutselig var alt litt bedre. Og på fredag innså jeg noe rart. At jeg nå - på mange måter - lever drømmelivet. Og at det begynte dette året mens jeg gikk arbeidsledig. Sakte, men sikkert har det skjedd noe i det små som har bygget seg opp nesten uten at jeg har merket det. Jeg har alltid hatt et stort hjerte for de svake i samfunnet, og ønsket å gjøre noe for dem. Ganske ut av det blå får jeg faktisk jobbe med noen av dem daglig. Jeg reiser i fengsler og synger for fanger, og snakker med dem om livet. Jeg har sakte, men sikkert blitt med i et tweensarbeid i en kirke, og får se det viktige arbeidet som gjøres der på nært hold. Det har gitt meg lyst til å bli kjent med den neste generasjonen, og høre hva som rører seg i hodene deres, og forstå hverdagen deres, og hva de sliter med. Og jeg har vært med å lede lovsang i kirken jeg er en del av, jeg skriver til og med i ny og ne. Har alt sneket seg på plass mens jeg har vært opptatt av å klage over alt jeg ikke har i livet? Selv om jeg ikke går rundt i en lykkerus, kan jeg kalle dette å leve ut drømmene mine? Jeg har jobb akkurat nå. Akkurat nå får jeg synge og skrive. Akkurat nå kan jeg gjøre noe for andre. Jeg kan få ha tryggheten min i Gud og stole på at alt legger seg til rette i rett tid.

Når jeg får alt ned på jorda og kjenner etter, så er det kanskje ikke noe annet jeg ville gjort akkurat nå, enn å gjøre det lille jeg gjør.

Besøk i Kristiansand og Mandal med Vibeke. Utrolig fine turer i skog, mark og sjø i Mandal.

Stor stor opplevelse når min niese Isabella ble døpt i Misjonskjerka av svogeren min Magnar.

Noen av de 40 tweensa som kommer på X-mission annenhver fredag. Her spraymaler vi potter. For en fin gjeng!

mandag 18. februar 2019

Å ikke få nok av oss selv

Det begynner å bli en stund siden jeg blogget. I dag fikk jeg en melding fra ei venninne som hadde kjent seg igjen i det å være arbeidsledig. Da kjente jeg lysten til å blogge igjen. Mange ganger tror jeg at jeg ikke har noe å komme med, og lurer på hvem jeg skriver for. Jeg kan bli usikker om jeg ikke får respons. Da er det godt å høre at det betyr noe for noen, om det så bare er litt, om det så bare er en.

Vi trenger alle bekreftelse, og dette behovet har bare økt og økt de siste årene. Samtidig så virker det som om vi ikke blir metta, vi får ikke nok. Jeg kan legge ut et blogginnlegg og få tilbakemeldinger på at det er bra, men så er jeg like usikker neste gang. Hva er dette i oss som ikke får nok? I barndommen min var det helt annerledes, vi sa sjelden at vi var glade i hverandre eller kom med mange oppmuntringer. Det var ingen som sa de heiet på meg. Men allikevel husker jeg de få komplimentene jeg fikk, noen av dem sitter som spikra. Jeg kunne tenke på dem i dagevis etterpå og analysere dem og ta det til meg. Og jeg hadde en dyp visshet allikevel om at de rundt meg, familie og venner var glade i meg. De trengte ikke nødvendigvis si det med så mange ord.

Nå blir det av og til borte med vinden. Er det mulig at vi har skapt en kultur med et kunstig behov for bekreftelse? Hvor det etter hvert fyller et stort hull som ikke har bunn? Hva er nok? Hvor skal vi finne tryggheten inni oss som er uavhengig av hvilke tilbakemeldinger vi får?

Jeg vet ikke om det har noe med at det er så urolig rundt oss, på alle kanter. At vi ikke klarer falle til ro, heller ikke med den vi er. Det er mye mas og jag. Jeg husker jeg kunne sitte i timesvis og bare se ut vinduet. Det gjør jeg aldri lenger. Jeg kunne ha det stille rundt meg, uten å forholde meg til noe digitalt i dagesvis. TV var ikke noe som bandt meg, jeg kjedet meg fort av å se på det. Mobil fantes ikke eller var på et sånt nivå at jeg knapt sjekket den. Jeg kunne bare lese og lese og lese, eller se på bilder, lage album, eller høre på musikk for å høre på musikk. Ikke som bakgrunnsmusikk, men kun lytte, og studere coveret og fordype meg i tekstene som stod der. Jeg kunne være i min egen verden, uten å bli distrahert av den ytre gjennom sosiale medier og nyheter som kommer plingende inn.

Jeg savner denne tida. Jeg savner stillheten og roen, og mangelen på rastløshet. Jeg vil tilbake. Og noen dager vurderer jeg å skifte ut mobilen eller gi bort iPaden. Få meg en almanakk og skrive notatene jeg tar underveis i en journal. Men for mye av livet mitt er på disse dubbedingsene og spesielt mitt sosiale liv. Det vil bli veldig annerledes og jeg vil falle utenfor. Det vet jeg ikke om jeg er klar for, det vet jeg ikke hvordan jeg vil takle.

Men kanskje var det noe i denne langsomme tiden, og tryggheten om at jeg var noe, uten å få det bekreftet utenfra. Kanskje fordi jeg var så mye til stede bare med meg selv.

Jeg var på en ny liten retreat i Bryne frikirke nettopp. Og en dame kom bort til meg og spurte om jeg ikke kunne blogge om hvordan jeg hadde hatt det på de to retreatene jeg hadde vært på. Kanskje jeg gjør det en gang. Og kanskje er det det å trekke seg tilbake fra jaget som i det lange løp vil hjelpe meg til å vite at jeg er god nok som jeg er, uansett om jeg får mange likes eller kommentarer på hvor bra jeg er.