søndag 29. april 2018

Er det noe som er sikkert er det at alt forandrer seg!

Av og til tar livet en uventet vending, og går plutselig i en helt annen retning. Kanskje skjer det mens du minst venter det. Av og til tror vi at vi står stødig og vet akkurat hvor vi er på vei hen, men så snur det plutselig i en håndvending og vi står der, usikre og kanskje redde.

Er det noe vi kan være sikre på så er det at livet endrer seg. Vi kan prøve så godt vi kan å klore oss fast til det trygge, det vante, men på mange områder må vi gi slipp, brått eller litt etter litt.

Jeg går nå gjennom en slik endring, og er det noe jeg merker så er det at endring kan gjøre vondt, men at det også åpner dører som gir nye muligheter og frihet.

Jeg sluttet i jobben som fribykoordinator 31.desember, og ser tilbake på tiden min på Sølvberget med glede. Alt jeg har fått være med på, så mange spennende mennesker jeg har truffet. Som koordinator ble jeg strukket i alle retninger og fikk utvida horisonten min og utfordra nye sider av meg selv! Det har vært litt av en reise. Men nå var denne reisen slutt, og der stod jeg - arbeidsløs. Det er det sjelden jeg har vært. Som regel har jobber dalt ned i fanget mitt, og jeg har kun en gang (noen få måneder) fått kjenne på det å ikke ha arbeid å gå til. Det var like tøft denne gangen. Og jeg har nå mye mer forståelse for alle de tusener som har gått arbeidsledige etter oljekrisen. Usikkerheten. Identiteten som vakler. Behovet for trygghet. Behovet for kontroll. Bekymring for økonomi og framtiden. For de med familier må dette føles enda tyngre.

Selv de få månedene jeg var arbeidsledig denne gangen kjente jeg på usikkerhet rundt hvem jeg er nå - uten jobb, uten sikker inntekt, uten visshet om framtida. Hvem er jeg når jeg står på bar bakke? Hvem er jeg hvis jeg ikke har en tittel? Hvem er - bare jeg?

Så fikk jeg jobb. Plutselig er jeg tilbake til livet som lærer, nå på Hognestad skule på Bryne. Det skjedde ganske raskt. I de seks årene som har gått siden jeg sluttet som lærer, har jeg tenkt nostalgisk tilbake på alle årene jeg hadde i skolen. Jeg har husket alt det gode, og glemt det som var vanskelig. Jeg har misunt venner som fortsatte i yrket. Nå får jeg lov å være tilbake igjen.

Og gjett om mye har skjedd siden sist! Skolen har jo gjennomgått en digital revolusjon. Læringsbrett til alle, forskjellige apper til forskjellig bruk, nye datasystem, alt er digitalisert. I den måneden jeg har jobbet der nå tror jeg ikke jeg har sett en eneste kladdebok. Elevene leser inn leksene og sender lydfil til læreren, gloser og oppgaver legges inn på appen Showbie, og lærerne gir tilbakemeldinger på forskjellige apper. For en lærer som meg, som alltid har hatt streng kontroll av elevenes bruk av data, er det mye å sette meg inn i, og ganske overveldende. Og jeg må innrømme at jeg lurer på om alt dette er bra. Med alle de nye hjelpemidlene, og alle kursene for å lære det, kan det se ut som om en normal hverdag har forsvunnet ut døra. Sammen med turer og fridager er det nesten ikke en uke som bare er normal.

Livet i skolen har jamen gått videre. Og jeg som er ganske tradisjonell og konservativ av meg må følge med, i alle fall til en viss grad. Selv om jeg er skeptisk til bruken av digitale plattformer, tviler på at elevene lærer så mye mer, og lengter tilbake til skriveblokk og blyant (hvor den eneste måten elevene kunne dra ut tida på var å spisse blyanten ekstra lenge), så snur jeg meg rundt og kaster meg ut i dette nye, ukjente og litt skumle. Akkurat som jeg prøver å godta denne nye retningen i livet mitt. Det er mer usikkert enn før. I slutten av juni står jeg arbeidsledig igjen. Kanskje det tar mer enn noen uker denne gangen å få meg jobb, og det vil drøye lenge. Kanskje identiteten og selvtilliten og selvfølelsen vil få seg en smell. Kanskje jeg må prøve ut flere jobber før jeg lander på noe.

Jeg prøver å omfavne denne situasjonen, og se mulighetene. At usikkerhet og utrygghet og nye ting ikke nødvendigvis er farlig og dårlig. At det kan komme mye kreativitet ut av den tilværelsen som føles som stillstand og ingen ting. At jeg kan lære mye om meg selv og at mye i meg blir utfordra og testa. Det kan jeg ha godt av iblant. Jeg har godt av å kjenne på at jeg lever, at jeg på enkelte områder er ribbet, at hendene mine er åpne og tomme. Jeg prøver å tenke nytt og utenfor boksen. Kanskje jeg skal prøve noe helt nytt og gå i en ny retning?

For nå prøver jeg å gi det jeg kan som lærer, og så gruer og gleder jeg meg til tida etterpå...

mandag 23. april 2018

Hvor er du, Marie?

Fra Maries Facebook

Jeg kjenner ikke Marie noe særlig godt. Egentlig har jeg bare truffet henne i en ukes tid. Vi var sammen på en misjonstur til Tsjekkia for 5-6 år siden, hvor hun var del av en liten herlig jentegjeng fra Imi-kirken. Jeg kjente henne som en skjønn og god og glad jente, en jeg kunne tenke meg var lett å bli glad i. Vi hadde noen fantastiske dager sammen med tsjekkere som ble våre venner - utenom det kjente jeg ikke noe særlig til henne. Men nok til at hun la meg til på Facebook etterpå og jeg sporadisk så oppdateringene hennes.

Allikevel - det gikk kaldt nedover ryggen min da jeg så at ei jente fra Stavanger var forsvunnet og jeg kjente igjen navnet hennes. Kunne det være den Marie jeg visste hvem var? Nei, det måtte ikke være henne. Jeg gikk rett inn på Facebook for å sjekke. Det var henne. Hjertet sank i brystet mitt. Etter det har jeg gått med en liten klump i magen. Jeg tenker på det flere ganger til dagen og sjekker stadig nettsteder for å lese om utvikling i saken. Hvor kan hun ha blitt av? Hvordan kan hun bare forsvinne sånn? Har det skjedd noe kriminelt eller har hun forsvunnet i sjøen?

Når jeg som ikke kjente henne ordentlig en gang syns dette er fælt, kan jeg ikke en gang forestille meg hvordan de nærmeste må føle det. Hvordan kommer familien seg gjennom dagene? Hvordan er det for venninnen som leter etter henne der nede i Sør-Afrika? Plutselig ble det så nært, det å miste noen en er glad i. Plutselig kjentes livet så skjørt, og døden så nær. Vi vet ikke når det er slutt. Vi vet ikke hvor mye tid vi får her på jorden. Og vi vet ikke hvor lenge vi får beholde de vi er glad i.

Jeg ber om at du skal bli funnet i god behold, Marie. Jeg ber igjen og igjen. Og jeg håper at det er mange som husker deg og ber for deg, og ikke glemmer, til det skjer.

søndag 1. april 2018

Min troshistorie

Photo cred: Leavethe99

Sist påske skrev jeg et innlegg hvor jeg prøvde å forklare hva påsken betydde for meg og for kristne, og hvorfor den var sentral i den kristne tro. Og for 6 år siden - den siste påsken far levde - blogget jeg også om oppstandelsen og i 2006 om hva Jesus gjorde. Denne påsken tenkte jeg at jeg skulle fortelle om hva troen betyr for meg, personlig, ja, faktisk dele troshistorien min.

Jeg har hatt en bevisst tro på Jesus siden jeg var 3 år gammel. Jeg vokste opp i et kristent hjem, men ble veldig utfordret på hva jeg trodde på allerede som 11-åring og forstod da at jeg ikke kunne “flyte på” mine foreldres tro, men at jeg måtte ta mitt eget valg. Fra da av valgte jeg å følge Jesus, og det har vært en lang vandring. Tro og tvil, mange følelser og utfordringer, mange opp- og nedturer og en dypere forståelse av hvem jeg tror Gud er og hva det vil si å leve ut troen…

Hele barndommen og ungdomstida var fylt av samtaler og undervisning om tro. Vi diskuterte heftig rundt middagsbordet, og jeg var flere ganger uenig med foreldrene mine. Jeg hadde lange og omfattende diskusjoner over temaer som abort og seksualitet; hjemme, i kirka og på skolen, jeg leste bøker og snakket med ulike folk og gikk mange runder rundt store temaer, og landet etterhvert på de fleste av dem. Jeg ble opplært i at Bibelen var Guds ord, inspirert av Gud, slik klassisk kristen tro er, og jeg fikk - både på bedehuset, i frikirkelig og karismatisk sammenheng - grundig undervisning i de bibelske temaene, som nestekjærlighet - hvordan behandle vår neste, men også fienden vår. Andre temaer var Israel - hvordan vi som kristne skal forholde oss til landet, og betydningen det har for troen vår, endetida - at Jesus skal komme tilbake og hente de som følger han, og hva skjer når vi dør - jeg fikk jevnlig og tydelig undervisning om Himmelen og helvete, at det var to utganger på livet. Det var alvorspreget og gikk inn på meg, men jeg følte ikke at noen tråkket over grensene mine eller skremte meg med vilje. Jeg lærte alle bibelhistoriene på rams og fikk Jesu korsfestelse nærmest malt for øynene mine, i detalj. Hva ville det si for meg? Hva var frelse? Hva betydde det at vi var frelst av nåde, at det var ingen ting vi kunne gjør selv, men kun en gave vi kunne ta imot? At Jesus hadde tatt alt det gale vi hadde gjort på korset, vi kunne bare i tro ta imot og få dette nye livet. Alle disse temaene og mange andre klassiske stolpesteiner ble undervist med stor overbevisning, og det ble en del av fundamentet jeg stod på.

Jeg hadde en sterk tro gjennom hele tenårene. Og jeg husker jeg ble veldig utfordra av noen talere på leir som fortalte om forfulgte kristne i andre land som i noen tilfeller måtte lide døden for troen sin. Det gikk sterkt inn på meg, og jeg følte meg personlig utfordra på dette. Hvor sterk var troen min egentlig? Var jeg villig til å ofre livet for den? Jeg kjente inni meg at jeg virkelig ville følge Jesus hele veien, om enn i døden, selv om jeg også visste at i meg selv ville jeg ikke klare det.

Så selv om jeg hadde en sterk tro, og prøvde å leve riktig og ta gode valg var det ikke før i 18-års alderen jeg begynte å erfare Gud og følte at jeg ble kjent med han. Det var en oppvåkning av de sjeldne. Hele livet mitt ble totalt forandra da Gud plutselig ble min venn. Jeg ante ikke at det var mulig å ha et så nært personlig forhold til den allmektige GUD, det opplevdes som helt vilt. Plutselig var det som om han snakket direkte til meg; gjennom talere, gjennom Bibelen som plutselig føltes levende og som om det jeg leste ofte var skrevet til meg, og jeg erfarte også at jeg fikk tanker og ord i hodet som jeg tror var Gud sin stemme som snakket. Jeg hadde sterke opplevelser av at han elsket meg og at hans død var personlig, det gjaldt meg. 

Men møtet med Gud ble også sterkt på andre måter. Jeg opplevde at han satte fingeren på ting som ikke var bra i livet mitt. Jeg kom på mennesker jeg hadde såret, som jeg hadde noe uoppgjort med. Jeg kom også på folk som hadde såret meg, som jeg ikke hadde tilgitt. Dette så jeg nå at jeg måtte gjøre noe med. I sterke stunder med Gud hvor jeg følte og opplevde hans hellighet fikk jeg se meg selv med nye briller, slik jeg var på dypet av meg selv. Jeg så min egen utilstrekkelighet, og alle mine mangler. Jeg så mitt eget strev og kav etter å please andre, mitt ønske om å gjøre Gud til lags med gode gjerninger, og jeg forstod hvor falske mange av motivene mine var, også de gangene jeg gjorde vel. Selv mine edleste handlinger var ofte motivert av egoisme, et ønske om å bli æret eller å være bedre enn andre. For ikke å snakke om de handlingene i livet mitt som var alt annet enn edle. Jeg så at i meg selv var jeg ikke verdig å nærme meg en hellig Gud, og det ble veldig tydelig at jeg ikke fortjente hans nåde. Det var som å bli kledd naken. Alt visste han om meg. Alt så han. Og min nakenhet og skam ble uendelig synlig ved siden av hans hellighet og renhet. Ved å oppleve hans hellighet på denne måten ble det uforståelig for meg hvordan han kunne være så god og invitere meg inn til seg. Det fortjente jeg jo ikke! Det han gjorde på korset ble plutselig så stort. Tenk han døde for meg selv om jeg ikke fortjente det. Jeg fikk rett og slett en åpenbaring, og slik Mel Gibson selv lot sin egen hånd hamre Jesus til korset i filmen Passion of Christ, fordi han ville demonstrere at hans synd var med å nagle Jesus til korset, slik ble det vist meg at det var mine synder som hadde gjort det. Da ble det desto større at han virkelig døde for meg og det gale jeg hadde gjort, og ikke bare for meg, men for hele verdens. 

Siden denne honeymoon-fasen hvor jeg opplevde at jeg ble kjent med Gud, har troslivet mitt vært preget av opp- og nedturer. Jeg har hatt år med mye tvil, og år der jeg har syns det har vært umulig å lese og forstå Bibelen. Det har vært år hvor Gud har føltes uendelig langt borte, og jeg har ropt ut i natta om han egentlig er der, og om han egentlig bryr seg om meg. Mange ganger har jeg ikke fått svar.

Gjennom mang en vinternatt i troens landskap tror jeg det er pilarene jeg fikk i barndom og tidlig ungdom som har holdt meg tett til Jesus, og som har gjort at jeg har holdt ut. Selv før jeg erfarte Gud, ble denne lærdommen og vissheten til en påle i livet mitt, som et ankerfeste som gjør at troen har holdt, og at jeg har utholdt både åndelig og sjelelig smerte. Mitt vitnesbyrd er at uten denne troen vet jeg ikke om jeg en gang hadde levd på denne jord, og om jeg hadde klart å komme meg gjennom det livet har ført med seg. Derfor vil jeg minnes hver påskehøytid, fordi uten Jesu død og oppstandelse er troen min verdt null. Gjennom døden hans på korset fikk jeg tilgivelse for alt jeg har gjort galt. Men siden jeg fortsatt vil begå nye synder, og fortsatt kommer til å dø, nettopp derfor er oppstandelsen så viktig. Uten den døde Jesus bare for at vi skulle få tilgitt syndene og ha et fredelig liv på jorda. Men jeg tror det er mye større. Ved at han stod opp fra grava vinner ikke døden seier, Jesus er sterkere enn den og åpner dermed en vei for oss gjennom døden og til et evig liv, etter døden. Jeg tror jeg skal leve evig med han fordi jeg har tatt imot dette.


Så i bunn og grunn er troen det viktigste i livet mitt. Det er håpet mitt, som er noe annet enn at “jeg håper det blir fint vær i morgen”, det er mer som et anker - håp om noe evig, noe varig, noe som er nå, men som også skal komme. Og det er grunnmuren jeg står på og bygger livet mitt på. Det er større enn meg selv, og noe som bærer meg gjennom gode og onde dager.



tirsdag 6. mars 2018

På Modum: Å skrive historien om igjen

Så interessant det er at historier skrives om igjen. Og så igjen. Og så om og om igjen, hele livet. At noe som skjer nå forteller jeg på en måte i dag, men på en helt annerledes måte den neste dagen, eller det neste året. Så interessant, men også skummelt. For hva er da sannheten i historien? Den blir jo alltid formet ut fra når og hvordan jeg forteller den. Og dette er igjen farget av hva jeg til enhver tid går gjennom, hvilke ytre påvirkninger jeg er utsatt for, hvem jeg forteller det til, og hvordan jeg har det da. Brilleglassene mine er forskjellige.

Det er interessant at jeg skrev for noen dager siden på bloggen, at "Modum Bad var veldig bra, og ikke så bra for meg. Begge deler på en gang." Nå, tre dager seinere, etter bare to dager her, er jeg igjen Modumfrelst, og ville fortalt historien på en helt annen måte. Jeg ville fortalt at sjokket jeg fikk ved å bli kasta ut av redet etter tre måneder, var normalt, og framfor alt verdt det. Jeg ville skrevet at mye ble helbredet inni meg der, og at jeg tok med meg verdifulle verktøy som blir en del av meg for resten av livet, at jeg må se det ikke bare i et årsperspektiv, men livsperspektiv.

Ved å få satt ord på alt som har hopet seg opp i meg i løpet av dette året, og rettet min frustrasjon mot enkelte personer, og blitt møtt på en god måte, har det allerede skjedd helbredelse inni meg disse dagene. Mange biter har falt på plass, og jeg ser både Modumtiden og hele det påfølgende året hjemme gjennom helt andre øyne. Jeg har nesten vært litt høy de siste dagene. Å få lov til å ta seg selv på alvor, og konfrontere, være sint, ta plass, og så bli møtt på dette, er det største privilegium. Og ikke en selvfølge. Det koster mye å ta seg selv på alvor, det koster å rette sinnet mot en annen person, og det koster like mye å ta imot det, ta det innover seg og romme det. Dette opplevde jeg nettopp, og da det var over, var det som om verden var litt ny, og brilleglassene mine fikk en annen farge. Kanskje rosa. Eller lyseblå. Eller kanskje bare klarere, at jeg kunne se tydeligere.

Det var her på Modum Bad jeg lærte om sinne. Og forskjellen mellom kaldt og varmt sinne. Hvor kaldt sinne er destruktivt og selvfokuserende, og hverken søker forsoning eller klarer å se forbi seg selv, er varmt sinne imøtekommende og viktig. Det gjør at en person kjenner på egne grenser og setter grenser for seg selv og andre - "så langt kommer du, men ikke lengre" eller "dette oppleves ikke greit for meg". Dette er et sinne som søker dialog, nærhet og gjenopprettelse. I et slikt sinne er det mye positiv energi, og personen trer tydeligere fram med hele seg. Og det er ikke farlig. Hverken å kjenne på det, eller ta imot det fra andre. Et slikt varmt sinne var det jeg rettet mot noen her på Modum Bad, på en (tror jeg) god måte, og effekten lot ikke vente på seg. Nå kan jeg skrive hele historien på ny, føles det som, med andre fortegn enn før. Plutselig blir det annerledes når jeg ser bakover på alt som har hendt her. Og jeg får enda mer håp for framtida.


Det har bare gått to dager, men mye har allerede skjedd. Det er sterkt og godt å treffe gruppa mi igjen, og de andre to gruppene på samme avdeling. Vi har delt så mye og venta på å treffe hverandre og fortelle alt i et helt år. Og det beste er bare å være sammen.

Samtalene har gått høyt og lavt, det har vært mange latterbrøl og noen tårer. Jeg har snakka en del om tro med noen, og jeg kjenner på en ny måte - at på tross av angst og depresjon - så står jeg støtt. Som jeg forklarte én i dag, jeg kjenner at jeg henger fast i noe, og det er en påle inni meg som er urokkelig, ingen kan rikke den. Det kan være så mange følelser, så mye smerte, så mye uro det vil rundt og inni meg, men jeg er likevel forankret, jeg blåser ikke bort. Jeg vet at dette er troen min på Jesus, og at det er han som holder meg fast. Dette har tredd tydeligere fram mens jeg har vært her og gir meg fred. Da blir alt det vonde mindre viktig.

Etter at vi i bildeterapien hadde malt Veien videre skrev jeg som et tillegg at veien videre for meg er lys og full av fred og glede, også om jeg ikke føler det sånn og får det tøft, fordi noe større enn meg selv bærer meg. Å være her ser jeg tydeligere at ikke alle rundt meg har det sånn. Mange henger ikke fast i noe, de flyter rundt i universet, de opplever ikke å ha en fast kjerne inni seg.

Så... i kveld skriver jeg altså historien om Modum Bad på nytt, vel vitende om at den vil forandres i årene som kommer, sikkert da preget av savn og nostalgi. Og jeg minner meg på at det som er så sterkt og svart hvitt nå, kanskje vil oppleves annerledes med tiden, at historien aldri vil være konstant og kanskje ikke fullt ut sannhet. Og jeg bestemmer meg for å holde historien litt løst og la den få leve videre på den måten.

lørdag 3. mars 2018

Tilbake til Modum

Det er mars igjen og jeg reiser tilbake til Modum Bad i morgen. I dag har jeg vaska klær og pakka, avtalt at Magnar kjører meg til flyplassen og begynt å gjøre meg mentalt klar til å reise tilbake. Den siste uka har jeg lest mye i de to fullstappa journalene jeg skrev fra de tre månedene jeg var der. Det er utrolig at det er et år siden. Tida har gått så fort. Nå skal jeg tilbake til Østlandets vinterskoger.

Altså skal jeg ikke på et nytt opphold, men på avslutningen av mitt første. For de fleste som kommer til Modum på tre måneders opphold venter en ukes avslutning ett år seinere. Jeg syns det er helt genialt. Så mens en jobber hjemme med alt en har lært, så har en den uka som kommer i bakhodet. Den kan være med å holde en ansvarlig, hvis en for eksempel etter seks måneder har lyst å gi opp. Da kan det være motivasjon nok at vi skal fortelle hvordan det har gått med oss igjen. I tillegg til at det er med å motivere en, er det også noe å se fram til. En skal jo få treffe alle igjen og høre hvordan det har gått med dem, og også få møte terapeutene og være i de nydelige omgivelsene som fins der. Lange snødekte marker. Vinterro. Dype skoger. Mulighet til å brenne bål ute i snøen.

Framfor alt lærte jeg veldig mye på Modum Bad, at det fantes hjelp når kognitiv terapi møter veggen. Ettersom månedene har gått har jeg blitt mer vennlig innstilt til kognitiv terapi, og forstått hvor mye det også har hjulpet meg, men i starten under og etter oppholdet, tenkte jeg vel at det eneste som virkelig kan hjelpe mennesker med psykiske problem er psykodynamisk terapi. Det er vel typisk å være så svart hvitt med alt en opplever som er nytt og bra. Slik tenker jeg ikke nå lenger, selv om jeg ser begrensningene til kognitiv terapi. Det er bare så mye en klarer å gjøre ved hjelp av egen tankekraft og viljestyrke. Og selvhjelpsterapi har begrensninger. Hva når en ikke har mer vilje igjen? Hva når en ikke er sterk nok? Hva om en har gjort alt en kan, fra å sette grenser, tenke riktige tanker, vært åpen og ærlig, positiv og takknemlig og tatt gode valg? Hva gjør en om en framdeles føler en synker eller har mistet kontrollen? Jeg hadde mistet håpet, og oppholdet på Modum Bad var med å gi meg det tilbake.

Men var alt bra på Modum? Hva tenker jeg om det nå, ett år seinere? Jeg må innrømme at jeg har blandede følelser. Jeg har lært uendelig mye, fått håp og bearbeidet en del. Det er jeg inderlig takknemlig for. Jeg tror absolutt det var riktig å reise, og jeg anser meg selv som heldig som fikk muligheten.

Men livet skal jo leves utenfor et psykiatrisk sykehus, og hva skjer etterpå, når de trygge rammene
rives bort fra en og en er overlatt til seg selv? Uten hjelp på alle sider kan nye utfordringer oppstå da. Etter Modum følte jeg at jeg falt som aldri før. Utenfor rammene var virkeligheten tidvis brutal og mye av det jeg hadde lært hjalp meg lite. Det er ingen god situasjon å jobbe med seg selv når en føler at en såvidt holder hodet over vannet. Mange dype sår ble åpnet som var vanskelige å takle her hjemme i et liv hvor jeg skulle fungere i jobb, forholde meg til folk i alle slags settinger, bo alene i leiligheten og så videre. Kanskje hadde det vært bedre om noen av disse sårene ikke hadde blitt åpnet, lurer jeg på nå. Jeg er ikke sikker. Og jeg har landet på at jeg trenger ikke være sikker heller, jeg trenger ikke et svar med to streker under. Modum Bad var veldig bra, og det var ikke så bra for meg, begge deler på en gang.

Muligens vil nettopp den kommende uka forandre på dette. Kanskje vil noe falle på plass. Og kanskje det først er etter at dette oppholdet er over og jeg føler jeg har hodet over vannet igjen, at lærdommen jeg fikk setter inn. Jeg har framdeles håp.

Og jeg er i alle fall uendelig spent på i morgen, og gleder meg enormt til å dra tilbake igjen.

mandag 29. januar 2018

My adventures in Hawaii

I´ve just come home from three weeks of adventures in Hawaii. It´s my 20th time to the big island (pluss 2 times on Oahu). I have never counted before, but Magnar asked me walking into the airplane on our way home, and I counted for the first time as we boarded the plane. 20 times, in 20 years, if I´m correct! For many years I wasn´t there at all, like between 2001 and 2005 and 2005 and 2011. That means that for a lot of years I came to Hawaii several times a year. And several times I´ve thought it would be my last. But for some reason I seem to be coming back.

It´s been three amazing weeks with a lot of fun and adventures. Hiking trips, long car drives along the volcano to come out to a nice beach or a small town with a totally different climate. Hawaii is one of the most ecologically diverse places in the world and has 10 of the worlds 13 climate zones, which means it´s less than an hour to get to tropical rainforest. During my stay I got to go back and visit almost all my favorite beaches; Kua bay (Mile 88) and Hapuna, where I even got to boogie board, a new beach Abay, and out to the Old airport, watching the sun set. I got to visit with several friends at all the different cafés where I sat and wrote my master assignment in 2016, and catch up on their lives, and reminiscence about the old days.

Visiting Kona means visiting Youth with a mission, which I also wrote about in an earlier blogpost: What´s so special about YWAM Kona Hawaii, with over 1000 students and staff training for missions in several spheres - arts, bible education, clean water, natural farming, human trafficking and so forth. A place that has grown tremendously since I first set foot there in 1997.

It was special to start the new year in a place that means so much to me and has been the point of many beginnings for me. I kept thinking and praying about what God has for me this year, like I usually do each January. I didn´t get anything specific, sometimes I will get words or impressions about what the year will hold, but not this time. But one day I thought about what my desires are now. I have been thinking about how the older I get the less I seem to be celebrating my life. And how easy it is to stop having fun. Life, for me at least, some times gets way too serious. And I become focused on what is wrong instead of what is good. There are so much of my story I could celebrate, so much has gone right for me to be where I am right now. My life is worth celebrating. I realized I have a desire to do more of that.

When talking to Christina, my sister, she told me she is reading a book - The resolution for women - where the author had a whole chapter on being content. I thought about it, how it is a state to be in that we often overlook in our days. We strive so much at becoming better; changing, transforming, and acquiring new things in our lives. We value not being happy with what we have or where we are to prevent us from stagnation. And the world constantly sell us the idea that we shouldn´t be satisfied. Christina and I ended up talking about the importance of simply being content with what we have and where we are at. If I can do that and make the most of it, I think I might have a bit more peace and maybe even be more present.

So what I´ve been thinking about and realizing, wandering from beach to beach, driving hours along the volcanic roads in these first weeks of January, is that my new years resolutions are to celebrate my life right now, from the story that has brought me where I am today to the little things, and to have more fun and being content with what I already have. If that is what I got from my trip to Hawaii, along with a tan and meetings with so many beautiful people, I am very happy with my adventures.


Adventures with Sam. I stayed with my good friend Sam for a week and we had such a good time, visiting local natural coffee shop, drive to Waimea, and Waipio valley, walking the Cloud trail, Aloha night with hula show at the YWAM base and just lots of good and fun talks.

I got to hang out some with my friend Kerry also, here we´re spending a whole day at Abay beach, which I went to several times and loved just hanging out, mostly under the sun, but also under those huge trees. The atmosphere was so chilled out. I also stayed with my friend Kari a week and hung out with her and her children. It was so good seeing them again!

I traveled down to Kona with the Olafsrud family and it was so fun to get to know their family better. We stayed in touch the whole time in Kona and I got to spend lots of time with Ingvild, going for walks down town, coffee shops, and slow afternoons by the pool. Marte from my home church is doing a DTS in Kona, and I drove her and some girls to Target one night and in general tried to look out a bit for her and make sure she was ok the weeks I was there. My friend Sylvia, also my student in July DTS 2014, was teaching on the Biblical book Hosea one day which I´m happy I got to sit in on. And the last days Magnar, my brother in law, came to Kona, and we explored Hawaii, bodyboarded and had a lot of fun!


lørdag 13. januar 2018

For fem år siden i dag...


Jeg føler noen ganger at jeg er for mye. At jeg snakker for mye. At jeg blogger for mye. At jeg snakker og skriver for mye om livet mitt, om sorg, om følelser. At det bare blir for mye depressivt. Helsa mi. Hawaii... Sorg... Blir ikke folk drittlei av å lese bloggen min? Skriver jeg ikke om mye av det samme igjen og igjen. Men - så føler jeg også at jeg er for lite. Jeg føler jeg blogger for lite. Det føles rart når jeg går lengre perioder uten å legge ut bilder på Instagram eller sjekke Snapchat. Det føles som om jeg ikke er åpen om livet mitt, som om en stor del av meg har blitt virtuell, og at hvis jeg ikke legger ut om livet mitt så er jeg i realiteten taus. Paradokser. Jeg kan føle meg for mye. Og for lite.

Som jeg nevnte på Facebook og Instagram, så føles det ikke helt som om det blir lettere med årene, at far døde. Det føles vanskeligere. Siden det er lengre og lengre siden jeg har sett han. Samtidig så blir jo noe lettere. Jeg tenker på han mindre, den grusomme smerten som skar langt inn til beinet i den første tida etter at han var død kjenner jeg ikke til på samme måte lenger. Jeg er ikke lenger nummen. Det river ikke i kroppen. Paradokser. Det blir bedre. Men det blir ikke bedre, det blir verre. Begge deler faktisk, på samme tid.

Det er mange paradokser i livet. Som opplevelsen av at jeg var svært nær min far, og alltid hadde vært det. At han var som vegger og tak i livet mitt. At han nådde inn til noe dypt i meg som kanskje ingen andre. Jeg hadde sittet timesvis i barndommen og voksen alder og hørt på historiene hans, noen av dem om og om igjen. Samtidig - etter at han er død - slår det meg hvor mye jeg ikke visste om livet hans og hvem han var. Av og til lurer jeg på om jeg egentlig kjente store deler av han, det fins flere tiår av livet hans som jeg nesten ikke vet noen ting om. Han blir mystisk for meg. Jeg skulle så gjerne visst mer. Jeg kommer på små setninger han har sagt om disse årene, som nå virker kryptiske. Hvem var han da? Kjente jeg han egentlig? Jeg var nær han og kjente han godt, men likevel ikke. Han hadde rom inni seg vi ikke kjente til.

Så mye protesterte inni meg da far døde. Så mye føltes totalt meningsløst for meg. Jeg følte meg for ung til å oppleve dette. Det var alt for tidlig. Tanken på at jeg skal gå gjennom over halve livet mitt uten at han er der virker noen ganger helt uutholdelig, framdeles. Jeg som tror på en himmel, og at far er der, syns allikevel at å vente i kanskje 40-50 år på å se han igjen virker som en evighet. Lengselen etter å se han blir kanskje verre med årene. Er det fordi lengselen etter å sees igjen blir større?

Til dere som har fedre som lever, vil jeg gjerne oppmuntre dere til å ikke ta dem for gitt, and make the most out of the relationship. Det vil jo selvfølgelig se veldig forskjellig ut. Kanskje er du nær faren din eller ikke i det hele tatt. Noen av dere har god kontakt, andre ikke. Ingen av oss har eller hadde perfekte fedre. Ikke jeg heller. Alle fedre har mangler, alle relasjoner er vel til en viss grad brutte. Men kanskje det går an å komme litt nærmere? Eller skvære opp, hvis det trengs? Å ære dem mens de framdeles er i live? Nå sitter jeg igjen og tenker på alt jeg skulle gjort annerledes. Hvis jeg bare hadde visst før at han skulle dø... eller jeg hadde fått beholde han 20 år til... . Jeg ville vært mer bevisst at han ikke kom til å være her på jorda bestandig. Jeg hadde spurt han om å fortelle mer. Kanskje skrevet ned noen av historiene. Jeg ville tatt flere bilder, av han, av oss. Jeg ville ha filmet han. Jeg ville vært mer til stede. Eller kanskje dette bare er en del av sorgen, uansett, alle de tingene jeg skulle ønske jeg hadde gjort, men som kanskje ikke ville vært realistiske i virkeligheten. Noe av sorgen er nettopp alt det som ikke var, som nå er for sent, som du glemte å gjøre. Kanskje jeg i virkeligheten ikke hadde gjort så mye annerledes.

Noe av det som har blitt viktig for meg i etterkant er å ære far, å hedre minnet hans, og å videreføre arven hans. Jeg har spurt meg selv mange ganger hvilken arv det var han etterlot meg (og da tenker jeg ikke på den økonomiske), og hvordan jeg kan levere det videre til neste generasjon. Så inni meg kjente jeg en enorm protest på å la denne dagen gå forbi i stillhet. Som om det var en helt vanlig dag. Jeg hadde behov for å lete i gamle albumer, behov for å skrive om han, og endte opp med en lang Powerpoint til barnebarna hans, og mine tantebarn, med bilder og historier fra livet hans. Når jeg ikke kunne være sammen med familien min på denne dagen, så var dette en måte for meg å la arven hans gå videre til barnebarna.

Tusen takk for alle likes og gode ord i dag, og tusen takk for at dere var med meg å stoppe opp på denne dagen, og delte det sammen med meg.



onsdag 10. januar 2018

Å lete etter noe fantastisk

Så var jeg visst ute og reiste igjen. Og stoppestedet var Hawaii. Etter litt for lite sol denne sommeren, og litt for kort sommerferie (jeg er altfor vant til å være lærer eller student), og en altfor snau feriefølelse i Tunisia så skrek kroppen virkelig etter sol og sommer. Kanskje det også var en liten flukt. Av og til rømmer vi fra oss selv. Eller rømmer til et annet sted for å bli sterke nok til å ikke rømme mer.

Jeg vet ikke helt. Det var kanskje mange grunner til at jeg reiste hit, og stedet var vel ikke helt tilfeldig. Som Ingvild sa til meg - hvis jeg virkelig bare hadde trengt sol, kunne jeg jo dratt til Gran Canaria. Litt mye billigere. Og ganske mye nærmere.

Så hvorfor dro jeg til Hawaii? Egentlig var det en fjern tanke å reise så langt. Jeg følte jeg definitivt hadde sagt farvel til plassen, kanskje for godt da jeg solgte leiligheten der i april. Det var med stor sorg jeg solgte den. Mange knuste drømmer og håp lå i kjølvannet av avgjørelsen og virkeligheten jeg hadde levd i ved å ha en leilighet på Hawaii. Livet mitt som bestod i å reise mellom Hawaii - Sør-Korea og Norge var så eksotisk og spennende. Å være tilbake i korttidsmisjon var en drøm i oppfyllelse. Jeg fikk være med å starte en 'ministry' (tjeneste?) som samlet arbeidere i Nord-Korea som jobbet i forskjellige sfærer der (sport, helse, kunst, veldedighet, osv). Men denne tida var forbi, og det nyttet ikke å gråte over spilt melk. Bare jeg skriver det kommer den gamle sorgen opp igjen. Jeg hadde sagt farvel og god natt til livet jeg levde som fikk slik en brå slutt. Det var ferdig. Nå var jeg tilbake på Bryne og i jobb i Stavanger. Ferdig med drømmer. Månedslønn og faste rutiner. Trening. Reise inn til byen med tog. Og jeg fant ut at jeg likte mitt nye liv, og etter hvert føltes det riktig, veldig riktig, å være på Bryne og på Sølvberget i Stavanger.

Feilen jeg alltid gjør, igjen og igjen, er å tro at det jeg holder på med skal vare evig. Som nyutdannet lærer tenkte jeg at jeg kom til å ende opp med gullklokka på Bø skule på Nærbø. Det ble bare to år. Så var jeg forberedt på å gi mitt alt til Tryggheim ungdomsskule. 3 år.... Og det samme følte jeg da jeg begynte å pendle mellom tre land, bare i enda sterkere grad, for dette var jo selve livet, det beste jeg kunne tenke meg siden jeg for første gang entret misjon som 18-åring, med mer og mer hjerte for Nord-Korea. Og jeg trodde dette skulle vare evig. Jeg trodde jeg skulle lære koreansk... Å nei, nå er jeg på vei ned memory lane igjen. Sorry.


Men Ungdom i Oppdrags base på Hawaii (som jeg bor på, og har skrevet om før her) er et senter for nye ting. Det er et mekka av en base, med utallige 'ministryer' som blomstrer; arbeid for å bekjempe slavehandel, 'natural farming', solcellepanel over store tak, planlagt filmstudio, oversette Bibelen til utallige språk, osv, osv. Her er over 1000 mennesker i sving, i arbeid eller utdannelse, og reiser ut herfra til alle verdens hjørner, for eksempel på svære cruiseskip til Papa New Guinea for å foreta gratis operasjoner på befolkningen der eller hjelpesendinger til Haiti og Nepal etter jordskjelv og andre naturkatastrofer. Det er et sted hvor utallige får oppfylt drømmene sine.

Reiste jeg ikke litt tilbake hit for å lete etter nye drømmer, kanskje? Når jeg hadde mistet så mange. Drømte jeg om at helsa mi skulle snu brått ved å være her i sol og sommer, og i et miljø av sterk tro, pågangsmot og nye begynnelser?


Uansett tror jeg at jeg dro her med et ørlite håp om at noe skulle skje. Noe... fantastisk. Noe... nytt.

Det som møtte meg, etter jetlag og en slående varme, var meg selv. Jeg møtte meg selv i døra. Nissen ble med på lasset. Jeg kunne ikke flykte fra meg selv. Mellom late dager på stranda, fine 'hiking'-turer og kafébesøk med gamle kjente, kom angsten tilbake med jevne mellomrom. Hvem er jeg egentlig? Og hva gjorde jeg her? Jeg følte meg helt ute av mitt rette element. Det var som om jeg fikk se meg selv utenfra, og så at da jeg sist var her hadde jeg klokketro på at alt var mulig, jeg var ukuelig optimist med stort pågangsmot, men at pendelen nå hadde svingt til motsatt ende - alt virket umulig, vanskelig, ja, hadde jeg egentlig tro på noe lenger? Og jeg kjente at hjertet mitt begynte å rope høyt.

Og der er jeg nå altså. Etter 10 dager her. Etter opp- og nedturer, og aller mest veldig fine, spennende dager, så merker jeg at jeg hører hjertet mitt rope. Etter håp. Ropet graver seg forbi lag med beskyttelse og trenger forbi alle fornuftige stemmer i hodet. Ned til hjertet.

Og kanskje merker jeg at noe endrer seg, sakte, men sikkert, og jeg begynner å tro at jeg kanskje vil finne noe fantastisk her.

tirsdag 19. desember 2017

Hos psykologen

Slik ser det ut. Venteværelset hos psykologen.

Dette er en del av livet mitt. Her sitter jeg cirka en gang i uka og venter på min tur. Og her kommer jeg til å komme og gå i lang tid framover. For selv om jeg fikk mye god hjelp på Modum Bad, er det nok ikke en mirakelkur, og den største jobben startet da hverdagen kom her hjemme. Jeg hadde vel innerst inne håpet at Modum kanskje skulle være en slags quick fix, litt som en operasjon. Få stilt diagnose. Inn på operasjonssalen. Bedøvelse. Kirurger åpner deg opp og opererer vekk det som er galt. Hviletid og rekonvalesens, og vips så er en tilbake på beina, frisk som en fisk.

Lærdommen min er at psykiske lidelser ofte kan ta veldig lang tid, og er alt annet enn en operasjon. Her tar det tid å bygge opp tillit, for helbredelsen skjer ofte i samhandling mellom terapeuten og pasienten. I dette rommet, mellom disse to, i denne relasjonen kan dypere sår leges. Men det tar tid. For tillit på dette nivået kommer ikke kjapt, og det fins ingen snarveier. Og helt ærlig, så må en kanskje kysse et par frosker før en finner prinsen. Det er ikke alle psykologer og terapeuter som kan hjelpe, det går både på kjemi, men også på hvor gode de er. Og hva de kan og hvordan de jobber, og om de klarer å se hele meg. Etter Modum Bad tenker jeg at jeg ikke har måttet kysse så mange frosker, men at det har vært mye ugress som har blitt luket. I terapiens rom har det ikke vært så mange røtter som har blitt dratt opp for min del, og ikke så mange som har klart å se det store bildet av meg. Visst har det blitt dratt opp dype røtter i livet mitt, men det har hovedsakelig vært i sjelesorg, eller gjennom forbønn. Innen psykiatrien har jeg derimot erfart at du kan gå i mange år og luke ugress, som alltid vil vokse opp på ny.

Røttene mine strekker seg langt tilbake og sitter dypt. Det er ikke gjort i en håndvending. Jeg måtte faktisk finne ut av det selv, hvilken type hjelp jeg trengte, etter å ha jobbet kognitivt i mange år uten at det gav varig bedring. Jeg ble etterhvert ekspert på min egen helse, og begynte å undersøke muligheter for hjelp på steder hvor forskning var kommet lengre enn i Norge. Det førte meg til USA, til hjerneforskning og traumebehandling, så til RVTS (psykologisk kompetansesenter) i Norge og jeg forstod at det var mulighet for å få hjelp også her til lands. Jeg måtte ikke dra til USA for å få hjelp likevel. Og så dukket Modum Bad opp, som jeg jo hadde hørt om mange ganger, men alltid trodd "bare" var et sjelesorgsenter og retreat, ikke forstått at det også var et psykiatrisk sykehus, og faktisk ledende i Europa på sitt felt.


Noen ganger når jeg kommer hit sitter det andre og venter. Det er kanskje fem-seks stoler. Det er ofte litt klamt. Kanskje enda mer enn på legeværelset. Jeg har ikke møtt på kjentfolk enda, men er ikke så redd for det heller. Noen som kommer ser ut som om de skammer seg og vil helst forsvinne bak jakken eller et magasin. Mens andre er åpne og kontaktsøkende og vil starte en samtale. Jeg er vel noe midt i midten. Jeg kjenner av og til på et behov for å skjule meg, på å forklare at jeg er normal eller vise dem en annen side av meg, men for det meste går det veldig greit. Jeg ser folk i øynene om de er klar for det og smiler. Nikker. Svarer vennlig og interessert om noen snakker til meg. Forteller at jeg skal til psykolog og ikke til naprapat, som også fins i bygningen, uten å rødme.

Og så prøver jeg å slappe av og være til stede, og godta at det er her jeg er nå, uvisst hvor lenge, men at dette venteværelset er en del av livet mitt og kommer til å være det i lang tid framover.

lørdag 9. desember 2017

Førjulstid

Jula kommer tidligere og tidligere for hvert år, syns jeg. Og nå merker jeg at det allerede tidlig i november begynner å fylles opp. Høsten har bare sprunget av gårde, og så akselerer det fra november av. Og enda har jeg ikke vært i en butikk og kjøpt en eneste gave! Heldigvis fikk jeg gavekort på klær av mor, og Christina har mast på meg og fikk meg i dag endelig med ut for å kjøpe noen klær jeg kan ha på jobb og til jul. Jeg hadde nesten gitt opp å komme meg i en butikk selv, og lurer på om jeg må ty til kleshandel på nett, slik jeg gjorde før, for å få nye klær i hus. Å gå i butikker er så tiltak, på samme måte som å pynte leiligheten til jul (hvor jeg heldigvis fikk hjelp av Isabella) og å rydde og vaske i skuffer og skap. 

Førjula begynte for min del 9.november da vi hadde julebord med huskjerka som jeg er en del av. Torstein og Carly hadde pynta så flott til jul, siden de ville ha en skikkelig norsk jul før de dro til sommer i Australia. Jeg kan godt spise pinnekjøtt mange ganger i året, jeg! Vi fikk servert nydelig middag og hadde en kjempefin kveld sammen. 

Mari, Olene, Ellinor og jeg fikk til en hyttetur også midt i travelheten. Vi endte opp på ei hytte på Reve. Det ble noen fine dager med mye lesing, snakking og mer stillhet enn vanlig. Godt å komme seg vekk til ei hytte i skogen, og kunne være litt av i noen dager.


Så ble det noen fine dager i Oslo i midten av november med jobben. Jeg var på min første nasjonale nettverkssamling for Friby, hvor jeg treffer andre koordinatorer som jobber med det samme som meg, nemlig å være vertskap for en forfulgt forfatter hvert andre år. Det ble noen kjempefine dager hvor vi fikk møte Norsk forfattersentrum, Oversetterforeningen, Fritt Ord og var samlet til spennende samlinger på Litteraturhuset. Et bonus var et lite kaffebesøk med kusina mi, Tina, som bor i Oslo. Skulle gjerne sittet i mange timer.

Det ble et lite selskap selv uten den mislykka kaka mi! Christina trådte til og lagde lapper, og mor hadde med ostekake. Jeg fikk miksa sammen noen brownies (fra Toro selvfølgelig!), så alt ordna seg til slutt. I etterkant har jeg fått flere tilbud om hjelp til kakebaking, og neste plan er å lage Firkløverkake (sammen med noen!). Det skal visstnok være så lett..? Hvert år jeg fyller året fylles jeg med takknemlighet for familien jeg har og alle vennene.

Av alt vi tar fra USA syns jeg det er fint å beholde Thanksgiving. Det er en tradisjon hvor målet ikke er å selge, men takknemligheten står i sentrum. Hva er vi takknemlige for? Hva er det vi allerede har som vi kanskje tar for gitt? Så da Anett og noen jeg kjenner fra Imi inviterte meg, ble jeg veldig glad. Det ble Thanksgiving på skikkelig amerikansk vis, med kalkun og tilbehør og pecan pie til dessert. Og årets første gløgg! 

Ellers har vi jo starta en beskjeden bokklubb; Ellinor, Anne og jeg til nå. Vi treffes en gang i måneden på Mellombels ølstove. Det har vært kjempekjekt, selv om klubben blir litt til mens vi går. Har aldri vært i en sånn bokklubb før og er ikke sikker på om det kanskje fins en del regler vi skulle forholdt oss til? Vi begynte med Kjartan Fløgstad (Etter i saumane), gikk over til En moderne familie av Helga Flatland, og nå hadde vi lest Begynnelser av Carl Frode Tiller. Sistnevnte var en fantastisk bok med mange lag, og kan absolutt anbefales. Det var nok den boka jeg til nå ble mest imponert av. 

Til neste gang prøver vi oss på Alf Kjetil Walgermo (journalist i Vårt Land) sin nylige utgivelse Røff guide til Bibelen. Selv om jeg har lest og leser en god del i Bibelen, er det interessant å lese hva en annen trekker fram som viktig med boka. En bonus var at Ellinor og jeg skulle på Kapittel (litteratur- og ytringsfrihetsfestival i Stavanger) sin julefest hvor nettopp Alf Kjetil Walgermo skulle bli intervjuet om den nye boka si. Etterpå endte vi på Renaa i samtale om tro og Bibelen i flere timer, og Walgermo utbrøt mot slutten at "tenk at det går an å ha en sånn samtale på en pub i Stavanger!" Jeg var godt fornøyd med det og personlig hilsen i boka! #starstruck

Hverdag: Tre generasjoner spiller Carcassonne hjemme hos min søster Christina. Syns det var så fint å tenke på at vi var tre generasjoner som spilte sammen. 


Til slutt kom jeg hjem i går fra en forholdsvis stor menneskerettighetskonferanse med jobben min, Safe Havens i Malmø i Sverige. Det var tre spennende dager med mange interessante seminar og konserter. 

Så det var litt fra førjulstida mi. Jeg venta til 1.desember med å høre på julesanger, og nå kan jeg så smått kjenne litt julefølelse. Etter at Isabella hjalp meg å handle julepynt og pynte til jul, og jeg til og med har fått et lite falskt juletre på plass, tenker jeg at nå kan julen snart bare komme.

mandag 20. november 2017

Å føle seg mislykka

Noen som har lyst på kake med gul krem..?

Jeg har ikke særlig god selvtillit når det kommer til å lage mat. Spesielt ikke på kaker og desserter. Det skjer en gang i skuddåret at jeg slår til, men som regel blir det Toros brownie med vaniljeis til (slår aldri feil!). Men av en eller annen grunn når jeg plutselig skal bake, så må jeg selvfølgelig velge det mest kompliserte. Som kake med gul krem, eller suksesskake som den heter på fintistedenfor at jeg kjapt kunne rørt sammen en krydderkake, som jeg har forstått er mye lettere. Det er akkurat som om når jeg virkelig skal bake, så er det ikke nok med krydderkake. Så jeg satte av rikelig tid til dette. Faktisk en hel kveld. Tenk så kjekt å for en gangs skyld servere en kake jeg selv hadde laget i mitt eget selskap dagen etter!

Handling av varer jeg trengte starta før klokka seks. Allerede på det første egget gikk det galt. Da jeg skulle skille eggehviten fra det gule kom det litt eggeplomme ned i det hvite, noe jeg har forstått er en dødssynd, fordi eggehvitene da ikke alltid lar seg piske stive etterpå. Jeg burde ha innsett det allerede da. Jeg burde bare ha stoppa og gitt meg. Det neste var den gule kremen. Selvfølgelig hadde jeg lest at jeg måtte røre hele tida, men jeg glemte meg av et lite sekund (eller to), og plutselig dukker store brune klumper opp i sausen. Herlig! Nå burde jeg i alle fall ha stoppet. Neida, i stedet brukte jeg god tid på å få ut med spiseskje så mange brune klumper som mulig og fortsatte, enda med godt mot. Tida gikk, timene gikk, og jeg sjonglerte mellom den gule kremen og den vanskelige eggehviten som skulle bli til marengs og så til mandelbunn mens jeg prøvde å være sosial med tantungene mine samtidig. Da begge deler endelig var ferdig klarte jeg selvfølgelig å åpne kakeformen uten å ha skrapt langs kanten, og hele kaken begynte å gå fra hverandre og det ble store sprekker i bunnen. Men tror dere jeg gav meg?

Etter fem timers hardt arbeid og klokka var 23 kom jeg meg endelig hjem, balanserende med kake, veske og to bæreposer med mat. Og selv om jeg satte kakefatet godt inn på bordet i gangen mens jeg tok inn bæreposene, tror du ikke den klarte å skli ned og deise i bakken opp ned! ...Da stod tida stille og kroppen min ble helt kald. Det var som om alt gikk i sakte kino. Det var kake og gul krem over alt. Jeg klarte å få det bort til vasken og prøvde å redde noe av kaken og vaske resten av utstyret med det resultatet at hele vasken ble full av fett av den rike kremen. Ingenting lot seg redde. Hele kaken var soggy og ødelagt.

Jeg klarte ikke le den kvelden. Men det kom noen tårer. Jeg følte meg så utrolig mislykka. Ikke en gang klarte jeg å bake en kake og få den med hel hjem! Hva skulle det bli av meg? Eller... nå som jeg fyller 39 - hva har det egentlig blitt av meg?

Kakefiaskoen var kanskje bare toppen av kransekaka (!) på noe dypere jeg kjente på. Å nærme seg 40 er nemlig ingen spøk. Kollegaer i dag sa i lunchen at før kalte de alle over 30 år for middelaldrende. Hm, hva blir jeg da? Senior? Og kanskje er det ikke det å nærme meg 40 som er verst, men følelsen av å ikke ha utrettet alt du hadde tenkt, og at livet ikke ble helt slik du planla. Kanskje jeg har kjent på mye sorg nå i tida før bursdagen min. Jeg tror ikke jeg hadde sett for meg 39-års dagen min som single på Bryne. Hvis jeg var single var jeg sikker på at jeg reiste verden rundt og gjorde noe ekstremt meningsfylt og viktig, kanskje jeg til og med hadde starta en egen organisasjon, eller levde i bushen en eller annen plass som misjonær. For lengre siden hadde jeg andre drømmer. Kanskje jeg hadde en sangkarriere, og gav ut musikk og holdt konserter over alt? Eller jeg var en anerkjent psykolog som hjalp mennesker med dype og kompliserte problem. Eller kanskje jeg skrev bøker?

Uansett drømte jeg nok ikke om å være der jeg er nå. På noen måte. Jeg drømte ikke om å bruke tre måneder på Modum Bad eller trenge hjelp fra psykolog og hjelpeapparat selv. Men nå er jeg jo en gang her. Midt i livet. Og livet har visst blitt sånn det har blitt, kronglete og vanskelig og umulig til tider, og alt annet en strømlinjeformet og rett. Men det er i alle fall mitt, dette her. Mitt liv. Og kanskje er jeg egentlig akkurat der jeg skal være. Kanskje alt egentlig er opp ned? Kanskje jeg egentlig er veldig rik som har så annerledes liv enn det en kunne forvente av en 39-åring? Kanskje jeg i min svakhet blir kjent ved sider av meg selv jeg ellers aldri ville utforsket. Kanskje det å trenge hjelp istedenfor å bare gi hjelp gjør at jeg forstår hvordan det er å ha det vondt på en annen måte enn hvis jeg ikke hadde kjent det selv på  kroppen. Kanskje det lærer meg ydmykhet og lærer meg å ta imot, at det er mye innsikt og visdom i å være den svake når jeg helst vil være den sterke.

Så selv om jeg av og til føler meg overvelda av media og sosiale medier, av reklame og tidsånden sine krav om å være noen, og ha oppnådd spesifikke ting ved spesifikke aldre, så hender det i glimt at jeg får en visshet om at dette egentlig ikke er så viktig. Og at egentlig langt der inne, dypt der nede, står jeg ganske fjellstøtt, tross alt.

søndag 22. oktober 2017

Vel hjemme...

Etter en lettere dramatisk avslutning av Tunisiaturen er jeg nå hjemme igjen, og har hatt litt tid til i ro og mak svelge opplevelsene. Siste kvelden, hvor jeg først hadde vært med Lina og filmet på en søppelplass, med budskap til tunisere om å ikke misbruke friheten de har vunnet til å forsøple naturen, ringte hun politiet (etter sterk oppmoding fra faren om å ikke stikke av fra dem), for å gi beskjed hvor hun skulle. Deretter stakk hun ut av leiligheten for kjapt å hente mat til oss mens jeg blogget, og gav meg en siste beskjed om å ikke under noen omstendigheter, til og med hvis de banket på, å åpne døren. Jeg merket meg intensiteten hennes, men bare nikket og vendte tilbake til iPaden.

Det varte og det rakk, en time gikk, så en til, men ingen Lina kom. Da klokka var over ti, kjente jeg at jeg begynte å bli bekymra for henne og ringte telefonen hennes. Ingen svarte. Jeg la igjen beskjed på Messenger, men ingen svar der heller. Plutselig føltes leiligheten veldig liten, og lydene utenfor hørtes ikke lenger så hyggelige ut. Nattemørket hadde seget på for lengst. Og historiene hun og faren hadde fortalt om når livet hennes hadde vært i fare ble med ett enda skumlere. Jeg syntes jeg hørte lyder utenfor leiligheten og lurte på hva jeg skulle gjøre hvis noen banket på. En halv time til gikk, tankene i hodet eskalerte og til slutt ringte jeg Magnar, så Njål. Han skrev beskjed til faren hennes, prøvde også og ringe Lina, og til slutt ringte han en venn.

Etter godt over tre timer hvor jeg på slutten vandrer hvileløst fra rom til rom, finner vi ut at hun framdeles lever, men ikke før fire timer er hun tilbake i leiligheten. Da er klokka tolv og jeg har allerede lagt meg, og jeg er letta, og sint. Jeg skal opp klokka seks neste morgen for at Lina skal kjøre meg til flyplassen. At hun kunne være borte, ja, til og med drept, ble en plutselig realitet for meg. Hva skulle jeg gjort da? Dagen etter får jeg høre den alvorlige situasjonen som hadde oppstått, dog ikke med henne. En venn av henne var plutselig blitt kastet i fengsel, og hun hadde vært hos politiet for å forhøre seg og klage. Det viste seg at han hadde kranglet med en politimann og blitt arrestert uten å få tilgang til advokat, eller at familien hans hadde blitt informert. Tre dager i fengsel før han slapp ut. Jeg reiser fra Tunisia med en forståelse av at det har blitt et gryende demokrati med nye muligheter for den kommende generasjonen, men også en erfaring av mer frykt og usikkerhet i landet, og at overtramp som dette framdeles skjer.

Vel hjemme igjen tar det litt tid å la det jeg har opplevd synke inn, og fortsette med livet som vanlig. Kontrastene til livet mitt i Norge er store. Noe av det jeg bekymrer meg over virker banalt. Tryggheten jeg tar for gitt. Men som jeg har erfart fra tidligere reiser så innhenter nåtiden meg ganske kjapt, og fort føles det som veldig lenge siden jeg var i en helt annen virkelighet. Nå virker Tunisia nesten som en drøm langt borte. Men jeg håper at det ikke blir elleve år til neste gang jeg drar dit og får rystet verdensbildet mitt litt igjen.


Life at home. Ina, Maria og jeg - mastergrad-trekløveret -  treffes enda. Her er første gang på Starbucks i Stavanger etter jobb en dag. I morgen møtes vi her igjen.


Beathe og jeg leser i Bibelen sammen i ettermiddag sammen med god thaimat og kaffe, og som alltid, hunden Bailey som følger spent med.

Christina, min søster, har begynt med Mary Kay, og på mandag var jeg sminkemodell. Det er sikkert ikke siste gang. Kjekt å bli inspirert og å lære om hud- og sminkeprodukter.

Vår skarve lille enkle bokklubb (som vi såvidt tør å kalle bokklubb enda) har kommet oss gjennom bok nummer 2 (den første var av Kjartan Fløgstad, vi siktet høyt) og satser nå på Carl Frode Tiller til neste gang. 

Mitt siste minne med Lina, her under filming til befolkningen om å slutte å forsøple naturen.

tirsdag 10. oktober 2017

Visiting Tunisia: A story about a father and a daughter

For you, my American, Korean and perhaps Canadian or other international friends who have seen me put out several blogposts lately with foreign pictures, I’m on a trip to Tunisia. There I’m visiting an organization working for peace and reconciliation called Friends of Tunisia, and the activist and writer Lina Ben Mhenni, who visited Stavanger Culture House (where I work) in September. It’s been a ride so far, traveling by myself from one city to another in North Africa, facing some fears and prejudices on the way, and talking to different kinds of people, from men at the hotel and on the train, to film makers, authors, journalists and other people working with culture, that surround Lina wherever we go. 

Besides the bodyguard and the police following her, there are always people stopping her. But to be a friend of Lina’s it almost seems like you need to at least have published a few books or spent a couple of years in jail! Of the maybe 30 I’ve met non of them are what I consider ‘ordinary’. I haven’t met one who is just a student or works as a nurse or teacher. The most normal people I’ve met are journalists, but then of course they’re not just journalists, but film makers or poets with several published books. Is this really normal here? I wonder, though what we consider ‘normal jobs’ are few and they all struggle financially, even Lina. 

One of the first people I meet is her father, Sadok Ben Mhenni. He is publishing a book today about his six years as a political prisoner in jail, but when I ask him he doesn’t know how the book sale or reviews have been so far. “I’ve been too busy today!” he says, but clearly not too busy to follow Lina and me around Tunis city all day, and carrying the ever increasing numbers of bags I acquire. Through my days in Tunis he is never far away. “Saturday I will do the book signing and discussion of my book.” He moves on to tell me about the night he caught his daughter’s attempted murderer outside his home, by a lamp post. The man was outside waiting for her. Now he is in prison. Since then Sadok has been very careful about the police protecting Lina, needless to say, I can’t even imagine being a father of a girl with death treats hanging over her head, and as we speak one pending lawsuit against police men attacking her.

Visiting El Kef
 Yesterday we all traveled nearly four hours, getting up at 5.30 to get to an ancient city up North where it even snows in winter time. It is colder there and it’s a great historic site with old buildings dating back to Roman time. Here we were to take part of a film festival who is targeting areas where culture is not accessible, and focused on young people and children. “What do you think of our theater?” one of the leaders ask me, “we call it a pocket theater, it reaches schools and the center of town and the places where people are, with workshops, films and showings.” 

I meet many journalists, one famous actress and others involved in film and TV. It seems to be normal for people like that to be volunteering at cultural festivals and anything else for a good cause. While we sit around, introduce ourselves and talk, a master class for story telling and techniques for youth have started. We’re waiting for the permit to go into a prison to show films and debate the situation in Tunisia; unemployment and violence against women. For those of you who didn’t know it, Tunisia became the starting point for a revolution of the people back in 2011, where more than 400 000 people demonstrated on the streets and in the end caused the dictator to resign and democracy to be installed, as the first ever in the Arab world. Freedom of speech has won, and people can express themselves more; on TV, through music and in newspapers, but huge problems also followed the revolution. Lina says that the people have misunderstood freedom and use it as an excuse to be lazy and not work. Wherever we go the streets are filled with trash. Many Tunisians see throwing trash and parking wherever they like as part of freedom. Radical Islamic voices are also lurking in the background, freedom of speech also gave them a louder voice.

I feel a deep need to immerse myself in another culture while talking to these people, just like I did in Korea, to dive into it, to really know it, in a way not possible for a week’s stay. Something in me really wants to know these people, in their own language, to know who they are, where they’re coming from, their history, struggles and pain. 

A couple of hours later it’s clear that the prison permit has not gone through and won’t happen today. “Come back on Friday,” they say, “maybe then.” What? We just drove four hours! I can’t believe I seem to be the only one upset, but then again, I might be the only one not able to be here Friday, since my plane leaves early Wednesday. We then spend hours in the middle of the day under the hot blazing sun looking for a street acting group performing for children, which also fails, but again it seems like I’m the only one disappointed, for Lina and the others this seem normal, and just how things go.

Lina and her father
We then end up going for a sightseeing tour in El Kef. Lina’s father is with us, and can tell me everything about the ancient buildings, the Jewish, Islamic and Christian eras, and about the different architecture. He tells me about his work prior to retirement, where he among other things was a city planner and working on a project in this city to bring infrastructure to it. He is also an Arabic and French translator and has a background in archeology and English literature. “When you know everything, you know nothing!” he smiles when I marvel at all he has done. He reminds me about my father, and I tell him. Wherever we go he is telling me about the history and culture of the place, just overflowing of knowledge, not wondering whether I want to hear it or not. Just like my father. It’s obvious that Lina and him are close, the tone between them, all the little things that show me she respects him and that he loves her, and I look at them and think of my own Dad, and how lucky she is to still have him. 

He takes my hand walking down a steep hill, and I let him lead me. “He is still alive, you know!” he says silently. I’m unsure what he means. “When you’re talking about your Dad and telling us about him, he’s still here.” At that moment I really wish he could still be here, and that they could meet him too. I keep thinking about our time in Tunisia together, back in 2004. Were we in this exact city? Was he telling me about Roman buildings, like Lina’s father is doing now? I can’t remember. I miss him more than normal here. There are so many things I wish I could ask him now, so much knowledge that is lost, so many pictures I wish I would have taken and stories I wish I wrote down. Whenever I see daughters with their Dads I want to tell them not to take him and the relationship for granted.

Then we end up at a café in Medina, the old part of the city. A place where not many tourists, but more archeologists and historians come, and a coffee cost less than 50 cents! I ask Sadok what his thoughts about Tunisia are. He says he is not positive now, nor for the next 10-15 years. “I think it will get worse,” is his conclusion, “but I can see in the future something good. When I see how the youth are embracing culture, expressing themselves, and starting culture festivals like this it gives me more than hope. It gives me conviction that it can get better with time.”

So now that it’s almost time for me to finish my trip here, Lina and her father’s continued dedication to fight for Tunisia through prison, death treats and using culture in every way they can, are some of the memories I will take with me. Maybe all I can do for now is to give a voice for them to you who are reading it right now, and try not to forget about Tunisia when this trip soon will seem far away and long ago.

søndag 8. oktober 2017

På innsiden

Jeg har vært hos den berømte Lina Ben Mhenni og skal tilbake igjen om få dager for å være med på filmfestival, se filmer og debatter retta mot fanger (i prosjektet hennes Books to prisons), treffe kunstgrupper og forhåpentligvis få gå litt i fotsporene til den arabiske våren med henne. Men aller først får jeg være med Njål og Mari Haugland i Sousse, feriebyen, som nå har mistet nesten alle sine vestlige turister. Jeg er spent på hvordan byen er uten, og møter andre gjester på et godt over halvfullt hotell, men med svært få vestlige... en del russere, et par tyskere og franskmenn, men ellers for det meste arabere. Det er en annerledes følelse enn de andre gangene jeg har vært her. Kanskje avventende er den rette beskrivelsen? De jeg kommer i snakk med er fra Algerie og Marokko. De er på guttetur, forklarer de, de er studenter og arbeidere på ferietur. Njål og Mari forteller at disse og lokale tunisere som er på hotellet, er velstående. Og at det ikke er vanlig at tunisiske kvinner, og dårligere stilte ferierer her. «Middelklassen har blitt mindre og mindre, det er flere rike, men også flere fattige enn det var før revolusjonen,» forklarer de.

Mari og Njål, ledere for Friends of Tunisia, er et studium i seg selv. De gav opp alt som kan tenkes av menneskelig luksus og vanlige norske minstekrav og har nå bodd 17 år i Tunisia, og fått 5 barn her. De eldste har gått på arabisk skole og snakker flytende arabisk, samt fransk, engelsk og norsk, mens de yngre går på en norsk-britisk skole de selv har startet, den første i sitt slag i Tunisia, en skole som er en direkte reaksjon på et strikt og gammeldags skolesystem hvor elevene jevnlig blir slått, og læreren underviser på samme måte som vi ikke har sett i norsk skole siden kanskje 50-tallet. «Tunisere ser at skolesystemet deres er totalt utdatert og at de trenger oppdaterte og mer pedagogiske skoler med elevene i sentrum. Flere og flere viser interesse for privatskolen vår som har totalt andre prinsipper enn den tradisjonelle, og hvor vi lærer de tunisiske lærerne pedagogikk, noe de aldri har lært før!» forteller Mari ivrig.

Friends of Tunisia er en spennende organisasjon som også driver med fred- og forsoningsarbeid i et land hvor mye usikkerhet råder. Etter årtier styrt med jernhånd var det i lang tid etter revolusjonen et stort vakum og mye frykt blant befolkningen - hva ville skje nå? Hvordan skulle en reagere nå? Organisasjonen bygger relasjoner på langs og tvers i organisk stil, og jobber tett med kulturhus, ungdomssenter og bibliotek i byen. Jeg blir inspirert og engasjert av å være med dem rundt og høre hvordan de jobber. De er både helt vanlige mennesker som har valgt en svært uvanlig livsstil, og samtidig annerledes og karismatiske. Jeg blir dratt mot noen som så til de grader har ofret et vanlig norsk liv og heller tatt med barna og gjort noe helt annet, for å gjøre en forskjell. Jeg blir fascinert. Jeg ser enorme muligheter for hva som er mulig å få til med få personer, ja, til og med for en barnefamilie. 

Påvirkning gjennom bøker og kultur
«Det strømmer på med muligheter til å påvirke på høyt nivå, så mange at det ikke alltid er lett å vite hva en skal prioritere,» forteller Njål, «det har vært mange år med usikkerhet og lite som skjedde, og bang! så kom revolusjonen og ikke lenge etter skjer det slag i slag.» Mari og Njål har fulle hus (kinosalen tar 500 personer) på kulturhuset når de arrangerer filmkvelder og debatterer beste løsninger for fred og forsoning i et land som har vært gjennom en revolusjon og to alvorlige terrorangrep, først mot de politisk styrende i 2013 og deretter to mot turister i 2015. Noen vil ikke at demokratiet skal lykkes i landet, og med ytringsfriheten har også radikale grupper som før ble holdt tilbake, kommet tydeligere fram. «Men vi trenger et Tunisia som lykkes med revolusjonen,» sier Njål, «Vi trenger det som et eksempel til etterfølgelse for de andre landene. Vi trenger å vite at det er håp og muligheter for å lykkes, også i arabiske land. Tunisia er flaskehalsen til Europa, hvis vi mislykkes vil alle utfordringene, og også flyktningstrømmen øke i styrke, og våre problem bli Europas problem i en enda sterkere grad.»

På besøk i både Sousse kulturhus og biblioteket er det interessant å snakke med kulturhussjefen og biblioteksjefen der, de gjør så mye med så få ressurser. I lange tider venter de på penger til vedlikehold og alt mulig annet som sårt trengs, men idéer, pågangsmot og store drømmer har de mange av. Når jeg snakker med dem og Njål og Mari forstår jeg hvor utrolig viktige de er, det eneste som står mellom mange av ungdommene (og også voksne) og radikalisering, er nettopp kulturhuset og biblioteket og det de tilbyr. For en viktig rolle å ha i samfunnet. For en forskjell. Biblioteket er med på Linas bokprosjekt om å samle bøker til fengslene, slik at flere ikke skal radikaliseres der. Tunisia er jo som kjent det landet som rekrutterer flest IS-krigere til Syria og Irak. En enkel hasjdom for en ung tuniser, med kun islamistisk litteratur i fengslene og garvede eldre radikaliserte innsatte som cellekamerater, er nok til at mange av dem også ender som IS-krigere. Det vil Lina, Friends of Tunisia og biblioteket ha en slutt på, og har til nå samlet inn 25 000 bøker som blir distribuert til alle landets fengsler. Og det er bare første runde! Friends of Tunisia sitt fokus er å sørge for at det kommer litteratur som går på fred, tilgivelse og forsoning. De vet, som Nelson Mandela, at det beste er en fredelig løsning.

Tilbake til Tunis
Søndag ettermiddag og jeg er tilbake på toget og kjenner meg igjen utrygg. Alene etter gode dager med Njål og Mari. Jeg har blitt tryggere her etter å ha hatt dem så mye rundt meg, på toget kjenner jeg igjen på usikkerheten over å skulle dra tilbake til Tunis. Når jeg finner et sete og skal sette meg med alt pikkpakket mitt får jeg smilende blikk av unge menn som også er på reise. De er vennlige, og kommer på egen hånd bort og hjelper meg dra ned persienner som er ødelagte slik at jeg skal slippe å sitte i sterkt sollys. De ler og smiler og hjelper uten at jeg trenger spør. Jeg tar takknemlig imot hjelpen og lurer på hvem de er. Jeg får lyst til å bli kjent med dem, vite hva slags liv de har nå som unge tunisere i et land som har gått gjennom så store omveltninger. Har de fått arbeid? Kan de le mot framtiden? Jeg trekkes mot dem og spøker litt med dem på engelsk og setter meg så tilbake i setet mitt. Jeg ser ikke mange kvinner på turen, men såvidt jeg husker er det flere enn for elleve år siden. Noen få på hotellet, blant annet ei i resepsjonen, og noen reisende damer, også en med en baby på toget. Tunisia er kjent for å ha gitt mer frihet til sine kvinner enn sine naboland. Allikevel - over alt er det mest menn enda, uansett hvor jeg beveger meg.

Tilbake i Tunis ønsker Lina meg varmt velkommen, og det er godt å se henne igjen. Jeg slapper av etter hvert. Vi begynner på en rundtur i byen for å se merkesteder for revolusjonen og jeg kjenner at jeg kommer nok til å bli klar for flere nye eventyr med henne de neste dagene.
  
I Sousse mens jeg venter på Mari

Biblioteksjefen i Sousse og Mari fra Friends of Tunisia ser fram mot videre samarbeid

 
Her er Njål også  med og ser på  muligheter for biblioteket


På besøk i Sousse kulturhus med omvisning av kulturhussjef og Mari

Så  var det togturen tilbake til Tunis og Lina