søndag 23. juni 2019

Du er ikke unik?

flux.no

"Du må slutte å tro at du er så veldig spesiell. Du er egentlig ganske ordinær. Om jeg leser om noen av dere på Wikipedia om 20 år vil jeg bli veldig overrasket. For Gud er dere alle spesielle, men i verden er dere ganske vanlige."

Talen var på sist fredag, av min gode kamerat Jarle Mong, foran en 30-40 ungdommer.

Jeg ble glad da jeg hørte den.

De siste årene har jeg vært i en slags prosess rundt hvordan jeg ser på meg selv. Jeg har vært i, og er enda ikke ute av, den berømte 40-års krisa. Alt jeg ikke var da jeg nylig fylte 40 ble veldig vanskelig for meg. Jeg, idealisten, som alltid hadde hatt så store drømmer, var ikke blitt til så mye som jeg en gang hadde tenkt. Realismen møtte meg i døra, og det ble en kamp mellom de to, som om jeg måtte velge en av dem. Skulle jeg fremdeles holde fram idealene selv om det ikke stemte med virkeligheten, eller skulle jeg gi opp og innse realiteten, at jeg aldri ville oppnå det jeg hadde håpet på?

Som liten hørte jeg stadig at jeg var spesiell, også at jeg var litt mer spesiell enn andre. Jeg stod på en scene fra jeg var fem år, og fikk tidlig høre at jeg hadde ferdigheter i sang og skriving. Jeg fikk tidvis stor oppmerksom for dette. Jeg gjorde det etter hvert godt på skolen, og klarte meg bra i all slags settinger. Til og med i forhold til tro ble jeg et forbilde for andre. Dette har fulgt meg siden, med et sterkt fokus på meg selv og det jeg kan prestere. Og langt der inne, selv om jeg aldri ville ha innrømmet det, har jeg nok tenkt til tider at jeg var Guds gave til verden. Jeg, idealisten, skulle forandre verden.

Men så skjedde livet, og gapet mellom drømmene mine og virkeligheten ble stor. Jeg er jo ingen ting! konstaterte jeg til tider. Jeg kunne se tydelig hva jeg ikke fikk til, og hvor svak jeg var. Fallgruben fra å ønske å få til alt til å synke ned til ingen ting. Da kom jeg borti et sitat som fikk meg til å tenke.

Accept that sometimes you´re the pigeon and sometimes you´re the statue.

Aksepter at du av og til er en due, mens andre ganger er du statuen. Slik er det, tenkte jeg, jeg må bare akseptere at jeg av og til er god, blir lagt merke til og er i vinden, mens andre ganger er jeg dårlig, blir ikke sett og får det ikke til.

Det hjalp å akseptere det.

"Men hva hvis du egentlig er ingen av delene, bare ganske vanlig?" sa terapeuten min på Modum Bad, like før jeg dro hjem derfra. Det hadde jeg aldri tenkt på. Ordene sank inn. Hva mente han? Vanlig jeg? Jeg var jo spesiell, jeg var jo unik, jeg hadde jo en hel haug med gaver og ubrukt potensial. Var det ikke det jeg alltid hadde hørt? Det han sa brøt med mye av sånn jeg så på meg selv. Visst måtte jeg akseptere å være en due av og til, men innerst inne, og en gang i framtida, var jeg vel egentlig statuen?

Men det ble liggende der i bakhodet, og de siste årene har det landet mer og mer i hjertet mitt. Jeg er ganske ordinær. Det er ikke så mye spesielt med meg. Det vil alltid være noen som er flinkere til å synge. Alltid noen finere, noen bedre, noen som er mye flinkere å skrive og så videre. Jeg blir nok ikke berømt. Og om jeg så skulle bli best i noe, så tar det ikke lang tid før det jeg får til er gamle nyheter.

Og - jeg fant ut at dette faktisk er helt greit for meg. Ja, bedre enn det, det er veldig befriende! Hvis identiteten min ikke trenger være i det jeg gjør, og livet mitt måles i hvilke drømmer jeg oppfyller, så tas mye press av skuldrene mine. Tenk om ungdommene hadde fått høre dette også, slik at de slapp å ha så mye å leve opp til hele tiden. Kanskje det ikke hadde vært så mye prestasjonsangst og depresjon hvis de ikke hadde blitt tutet ørene fulle av at "du kan få til alt du vil!", "du er helt unik!" og "ha store drømmer og mål!"

Derfor ble jeg så glad da jeg hørte talen av Jarle. Fordi det har satt meg selv fri, og fordi det kanskje vil gjøre at noen av dem som hørte det kan slappe litt mer av, og ikke ta seg selv fullt så høytidelig.

Og etter at dette skjedde med meg har jeg oppdaget at jeg jo faktisk ikke gjør mindre, men heller mer. Ikke bare ser jeg større på det jeg gjør - for hva er vel større enn å synge for 12 fanger i et fengsel? Er det ikke større enn en konsert for 1000? - men jeg har begynt å leve ut hva jeg drømmer om på et nytt nivå. Kanskje det er fordi jeg ikke lenger trenger være unik, fantastisk, spesiell og duge til alt?

onsdag 22. mai 2019

Å blomstre!

Jeg har nettopp kommet hjem fra huskjerke. Vi samles hver onsdag kveld en gjeng, hjemme hos noen. Kanskje litt te og kaffe, noen ganger spiser vi kvelds sammen. To ganger i måneden leser og studerer vi Bibelen, en gang ber vi for venner og kjente, og en gang i måneden, som i kveld, deler vi hvordan vi har det og ber for hverandre. Det er utrolig fint, og en del av ryggraden i livet mitt. Someone´s got my back. I´m not alone! Mange av disse kjenner jeg ikke nødvendigvis godt, og ser gjerne bare på onsdagene, men de er der. Om jeg var i krise, eller bare trengte noen, ville de vært der. Jeg er veldig takknemlig for å ha dem, og for fellesskapet hvor vi kan dele det som betyr mest for oss.

I alle fall, i kveld kom jeg til å si at jeg føler jeg er i blomstring! Det kom bare ut av munnen min før jeg fikk tenkt meg om. De andre ble så glade av å høre meg fortelle, og jeg måtte tenke etter. Er jeg virkelig i blomstring? Kan det se så enkelt ut, mitt lille liv uten at noe helt spesielt har skjedd, bare mange små gode ting i livet. Kan det være blomstring?

Jeg merker at jeg er veldig takknemlig. Mye mer takknemlig enn før. Og jeg husker på det oftere, hvor godt jeg har det, eller hva som er viktig. Bagateller blir mindre, jeg prøver å ikke henge meg opp i for mye, og fokusere på det som er bra. For det er som regel alltid mye mer bra enn dårlig, bare at vi ikke ser det. Jeg har så mye å glede meg over, selv om det også er utfordringer. Det vil det alltid være. Kanskje jeg har akseptert at livet ikke er for pyser, og at det bare er sånn at det ofte kan være både tøft og godt på samme tid. Jeg er takknemlig for alle jeg har rundt meg, som for eksempel huskjerka. Om jeg irriterer meg over dem? Ja. Om jeg kan kjede meg? Ja. Om vi er utrolig forskjellige med forskjellige meninger? Absolutt. Men jeg har dem. De løfter meg. Jeg kan lære av ulikhetene. Jeg kan få lov å være sur på dem. Jeg kan til og med klikke litt på dem og vise følelser. For vi prøver jo å være familie, og ikke bare vise de rosenrøde sidene. Derfor ser jeg det store i uenighetene våre, for er det ikke fantastisk å kunne være så trygg at du kan krangle?

Jeg har jobb, det er et under. Plutselig var den bare der og landet i fanget mitt når jeg trengte det som mest, når jeg nesten hadde gitt opp å håpe. Og i begynnelsen gikk jeg bare rundt i takknemlighetsrus over å kunne stå opp om morgenen og gå et sted hvor jeg trengtes, hvor jeg fikk lønn. Etter hvert så kom det jo utfordringer der også, og uenigheter, og du ser at arbeidsplassen ikke er perfekt. Men jeg prøver å holde på takknemligheten der også, for det aller meste er bra.

Så ja, kanskje jeg sa det som sant var i kveld. Kanskje jeg er i blomstring? Selv om jeg ikke har det fantastisk og livet kan være tøft, så blomstrer jeg for det om. Jeg drømmer mer, og jeg innser at jeg på mange måter lever drømmen. Jeg gjør mye som er krevende, jeg oppdager og utforsker mye nytt, jeg satser og er modig. Jeg faller og reiser meg fort. Slik livet kanskje var ment å være.

mandag 15. april 2019

Palmesøndag - en dag for fred

I går var det palmesøndag. Jeg var på gudstjeneste og Sofie Braut talte over palmesøndagsteksten i Bibelen, det som er grunnen til at vi feirer denne dagen. Den dagen for 2000 år siden feiret de også. Jødene feiret Jesus, selv om de ikke visste hvem han var. Men de hadde sett hva han hadde gjort. De hadde sett at han reiste opp folk fra de døde, helbredet syke, gav mat til alle, de hadde sett han gå inn i husene til de som var utstøtt og snakke med prostituerte midt på lyse dagen. De hadde sett han gråte av medlidenhet over folket, som var som lam blant ulver, uten fedre og mødre til å passe på seg.

Men enda visste de ikke at han skulle dø for dem, den ultimate kjærlighetshandlingen. Ikke bare leve for dem, men dø den verst tenkelige død. Han visste hva de hadde gjort galt, han overså ikke at tolleren krevde inn penger som ikke var hans, eller at den prostituerte levde et utsvevende liv. Han gav dem nåde, men også sannhet. "Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer!"

Og enda visste de ikke at han var Guds sønn, eller at hans død ville utslette disse syndene de var fanget i, slik at de kunne bli fri.

Sofie Braut var med og åpne denne teksten for meg i går. Jesus kom ikke på en storslått hest, men på et enkelt esel. Jødene brettet ut klærne sine på den skitne og støvete veien foran han, de rev palmegrener av trærne, og veivet med dem mens de sang og hyllet han som konge, mens han red forbi dem på et simpelt og lavt ansett lite esel.

Hvorfor?

Sofie sa at eselet ikke bare er slitesterkt og sta, men at det var dyret for hverdagen. Hesten ble nesten utelukkende brukt i krig mens eselet var den som slet i det daglige uten å få så mye kred. Det var et dyr ingen la merke til, dyret til hverdag, ikke til fest. Hun sa også at eselet var et dyr for fred. Det brakte på en eller annen måte med seg ro og fred til de rundt seg.

Slik valgte Jesus å komme på denne dagen vi fikk feire i går. Han kom midt i hverdagen vår med en fred vi kun kan finne hos han.

søndag 7. april 2019

Hekta på Korea og Kina!


Har du noen gang blitt skikkelig hekta på noe? Det kan være noe å spise, eller en aktivitet eller noe på TV? Noe som du bare har blitt veldig fascinert av, eller nesten avhengig av...

Jeg tror jeg ville sagt om meg selv at jeg ikke er en typisk avhengig type. I forhold til alkohol og annet vanedannende har jeg lært at det er visse typer mennesker som er mer tilbøyelige til å bli avhengige enn andre, og at de derfor må være mer forsiktige. Jeg har lurt på om jeg er en av dem, men endt opp med å tro at jeg ikke blir så fort avhengig av noe (hvis jeg ikke lurer meg selv da!). Derfor har jeg aldri helt forstått det når folk sier de er avhengige av en TV-serie. Før nå!

De siste ukene har jeg blitt helt hekta på koreanske og kinesiske dramaserier! Cathrine og andre har bare ledd av meg, og påpekt hvor utrolig smalt dette er. Men kanskje ikke så snevert som en skulle tro. Koreanske filmer og serier er på frammarsj veldig mange plasser i verden, både i Asia og Afrika har det blitt storindustri, og det er absolutt på vei til Vesten. Og kinesiske drama har jo et marked på minst en milliard allerede, så selv om vi ikke hører så mye om det her i Norge, så er det vel ikke så smalt som det først høres ut som. Det er ikke lenge siden jeg så den første koreanske filmen som gikk på kino i Stavanger. "Nå kommer det hit også!" tenkte jeg.

I alle fall har jeg blitt ganske så hekta, og tenker hver dag at nå må jeg slutte før det tar helt overhånd. Slapp av, jeg kommer til å ta grep før det blir helt vanedannende! Men jeg vet ikke sikkert hva det er jeg dras mot. Noe av det er nok at jeg slapper helt av når jeg ser det. Handlingen er ganske klisje (hilsen en som ikke liker romantiske drama noe nevneverdig!), selvfølgelig gutt møter jente, og alt som kan skje i en slik relasjon. Du vet som regel hva som kommer til å skje, og hvordan det vil ende. Og det er selvfølgelig mange sykehusinnleggelser og abnormalt mange kriser av forskjellige slag. Noe er rart, noe er ganske barnslig, og det går saktere enn mange andre TV-serier.

Men for meg er grunnen til at jeg slapper så godt av, at jeg ikke trenger være redd for det som kommer. Det er en veldig renhet over programmene og kulturen som fascinerer meg. Det er ikke noe veldige sexscener (knapt kyssing i noen av dem), ikke noe utprega vold og det er ikke mørkt, slik jeg syns mange av de nordiske og amerikanske seriene har blitt den siste tida. Selve bildene har blitt mørkere, fargene, handlingen er mer depressiv enn før. Disse seriene er - lyse. Glade. Enkle. Og som sagt er kulturen utrolig fascinerende. Kjønnsrollemønstrene er temmelig gammeldagse, men det er noe fint over det. En mann er virkelig mann, og en kvinne er mer tradisjonell, hvis du forstår hva jeg mener. Det er som å se en film fra gamle dager, og alt som var vakkert med det i en moderne og hipp forkledning (for eksempel er klærne de bruker antageligvis noe som kommer til Norge om et år!) Nå er det ikke sånn at jeg nødvendigvis ønsker meg tilbake til 50-tallet, men jeg tror allikevel vi har mistet noe av kjønnsrollemønstrene fra da, det at vi var forskjellige, alle visste det, og at det ikke var et så desperat behov for at vi alltid skulle være så like og gjøre det samme.

Ellers vet jeg jo litt hvorfor dette virkelig har tatt meg. Det er noe inni meg som lengter etter Korea, som dras mot hele nordøst-Asia (Korea, Kina, Japan), noe som handler om hvem jeg er og hvor jeg kommer fra, noe jeg ikke en gang helt har ord for. Det er noe i meg som speiler seg i karakterene i seriene og kjenner seg igjen, og som kanskje på en dypere måte forstår kulturen som jeg egentlig ikke kjenner. Æresbegrepet... kjønnsrollene, som jeg jo har nevnt. Respekten for eldre. Lydighet. Disiplin. Fokus på verdighet på en annen måte enn den jeg er vant med. Det usagte. Det ingen snakker om. Å være spesialist på et område, for eksempel tedrikking. Det er så mye fascinerende i denne kulturen som jeg vil lære mer om, som jeg lengter etter å forstå.

Jeg vet ikke helt hvor lenge dette vil vare. Jeg hører stadig temasangene i bakhodet. De siste ukene er det som om jeg har levd meg inn i en annen verden, og som jeg ikke vet om jeg vil ut av. Kanskje det bare må gå over av seg selv, som så mye annet, eller kanskje jeg må tvinge meg selv tilbake til Norge og virkeligheten.

Dette er serien jeg har blitt mest hekta på. Meteor Garden på Netflix. Den handler om college (høyskole) studenter, en gutt fra overklassen som faller for en jente fra arbeiderklassen, og mange intriger ut fra det. Det var selvfølgelig Miriam som fikk meg hekta på dette!


Det koreanske dramaet det hele startet med, også å finne på Netflix

søndag 24. mars 2019

Update på livet

Det er rart hvordan en plutselig kan føle seg på plass i livet. Og kanskje rett etter en periode der du har vært så lite på plass som det er mulig å komme.

Slik har det siste året vært for meg. Hele oppløpet til å fylle 40 egentlig. Jeg så på alle manglene i livet mitt, alt jeg ikke hadde, og alt jeg ikke hadde blitt, alt jeg ikke hadde klart å gjennomføre. 40 er jo en milepæl, da sier samfunnet at du skal ha oppnådd en viss status. Det er ikke det samme å ha sommerjobb og deltidsstilling lenger. De fleste har begynt å avansere, mange er kanskje ledere i bedrifter. Trygg økonomi, stabil familiesituasjon er ofte på plass. Og kanskje du til og med klarer å springe et maraton og holde deg i form. Det er forbi drømmestadiet. Nå skal en del av drømmene jo være oppfylt.

Etter jul har det vært nesten uutholdelig å være arbeidsledig. Jeg holdt på å klikke! 14 måneder, utenom et lite vikariat på Hognestad skule, som jeg visste ville bli midlertidig. Aldri har jeg vært så lenge uten jobb og noe fast å gå til daglig. Og kanskje det var derfor så mye annet begynte å svikte også. Plutselig fikk jeg enormt vondt i knærne. Det har jeg aldri hatt før. Det ble problem å trene, problem å gå, og enda verre å springe, på tredemølla. Det begynte å gjøre vondt i håndleddene når jeg skrev, og jeg kjente med gru på tanken om at det kunne være senebetennelse. Mer og mer hvite hår meldte seg, hvor kom de fra så plutselig?

Men så plutselig - kanskje da jeg fikk jobb, eller kanskje det var noen uker før, så følte jeg mye falt på plass. Det er rart at når noe faller på plass, så kommer det gjerne samtidig. Treningen gikk greit, jeg fikk  hjelp av fysioterapeut. Dører jeg hadde banket på begynte å åpne seg. De ringte fra både Tryggheim og Bryne videregående skole og sa at de hadde korte vikariat, som kunne bli til mer. En søknad som rådgiver på nye Tryggheim Forus videregående skulle bli behandlet, skrev de, selv om det var månedsvis siden jeg forhørte meg. Og så ringte de fra Flyktningseksjonen i Stavanger. Alt dette på mindre enn to uker! Alt skjedde samtidig. Det var fristende å ta imot tilbud fra en av de videregående skolene. Å fordype meg i norsk og engelsk, å analysere noveller og dikt, og undervise elever på et såpass høyt nivå. Det ville bli faglig krevende, og jeg ville lære mye. Men - kom jeg på - hadde jeg ikke tatt master i globale studier fordi jeg følte meg ferdig som lærer? Var det ikke sånn at jeg ønsket å gjøre noe annet?

Så ble det Flyktningseksjonen, selv om det også bare er et vikariat. Om noen måneder står jeg igjen som arbeidsledig, eller med forlengelse av vikariat. Men ganske kjapt begynte dette å føles som et godt valg. Det første møtet med flyktningene har vært spesielt. Hvordan kan jeg forstå hva de har vært gjennom? Jeg ser på dem mens de jobber med tårer i øynene. De er så takknemlige. Jeg blir glad av å se dem. Og jeg kjenner at hjertet vokser bare av å være med dem.

Sånn plutselig var jeg på plass. Plutselig var alt litt bedre. Og på fredag innså jeg noe rart. At jeg nå - på mange måter - lever drømmelivet. Og at det begynte dette året mens jeg gikk arbeidsledig. Sakte, men sikkert har det skjedd noe i det små som har bygget seg opp nesten uten at jeg har merket det. Jeg har alltid hatt et stort hjerte for de svake i samfunnet, og ønsket å gjøre noe for dem. Ganske ut av det blå får jeg faktisk jobbe med noen av dem daglig. Jeg reiser i fengsler og synger for fanger, og snakker med dem om livet. Jeg har sakte, men sikkert blitt med i et tweensarbeid i en kirke, og får se det viktige arbeidet som gjøres der på nært hold. Det har gitt meg lyst til å bli kjent med den neste generasjonen, og høre hva som rører seg i hodene deres, og forstå hverdagen deres, og hva de sliter med. Og jeg har vært med å lede lovsang i kirken jeg er en del av, jeg skriver til og med i ny og ne. Har alt sneket seg på plass mens jeg har vært opptatt av å klage over alt jeg ikke har i livet? Selv om jeg ikke går rundt i en lykkerus, kan jeg kalle dette å leve ut drømmene mine? Jeg har jobb akkurat nå. Akkurat nå får jeg synge og skrive. Akkurat nå kan jeg gjøre noe for andre. Jeg kan få ha tryggheten min i Gud og stole på at alt legger seg til rette i rett tid.

Når jeg får alt ned på jorda og kjenner etter, så er det kanskje ikke noe annet jeg ville gjort akkurat nå, enn å gjøre det lille jeg gjør.

Besøk i Kristiansand og Mandal med Vibeke. Utrolig fine turer i skog, mark og sjø i Mandal.

Stor stor opplevelse når min niese Isabella ble døpt i Misjonskjerka av svogeren min Magnar.

Noen av de 40 tweensa som kommer på X-mission annenhver fredag. Her spraymaler vi potter. For en fin gjeng!

mandag 18. februar 2019

Å ikke få nok av oss selv

Det begynner å bli en stund siden jeg blogget. I dag fikk jeg en melding fra ei venninne som hadde kjent seg igjen i det å være arbeidsledig. Da kjente jeg lysten til å blogge igjen. Mange ganger tror jeg at jeg ikke har noe å komme med, og lurer på hvem jeg skriver for. Jeg kan bli usikker om jeg ikke får respons. Da er det godt å høre at det betyr noe for noen, om det så bare er litt, om det så bare er en.

Vi trenger alle bekreftelse, og dette behovet har bare økt og økt de siste årene. Samtidig så virker det som om vi ikke blir metta, vi får ikke nok. Jeg kan legge ut et blogginnlegg og få tilbakemeldinger på at det er bra, men så er jeg like usikker neste gang. Hva er dette i oss som ikke får nok? I barndommen min var det helt annerledes, vi sa sjelden at vi var glade i hverandre eller kom med mange oppmuntringer. Det var ingen som sa de heiet på meg. Men allikevel husker jeg de få komplimentene jeg fikk, noen av dem sitter som spikra. Jeg kunne tenke på dem i dagevis etterpå og analysere dem og ta det til meg. Og jeg hadde en dyp visshet allikevel om at de rundt meg, familie og venner var glade i meg. De trengte ikke nødvendigvis si det med så mange ord.

Nå blir det av og til borte med vinden. Er det mulig at vi har skapt en kultur med et kunstig behov for bekreftelse? Hvor det etter hvert fyller et stort hull som ikke har bunn? Hva er nok? Hvor skal vi finne tryggheten inni oss som er uavhengig av hvilke tilbakemeldinger vi får?

Jeg vet ikke om det har noe med at det er så urolig rundt oss, på alle kanter. At vi ikke klarer falle til ro, heller ikke med den vi er. Det er mye mas og jag. Jeg husker jeg kunne sitte i timesvis og bare se ut vinduet. Det gjør jeg aldri lenger. Jeg kunne ha det stille rundt meg, uten å forholde meg til noe digitalt i dagesvis. TV var ikke noe som bandt meg, jeg kjedet meg fort av å se på det. Mobil fantes ikke eller var på et sånt nivå at jeg knapt sjekket den. Jeg kunne bare lese og lese og lese, eller se på bilder, lage album, eller høre på musikk for å høre på musikk. Ikke som bakgrunnsmusikk, men kun lytte, og studere coveret og fordype meg i tekstene som stod der. Jeg kunne være i min egen verden, uten å bli distrahert av den ytre gjennom sosiale medier og nyheter som kommer plingende inn.

Jeg savner denne tida. Jeg savner stillheten og roen, og mangelen på rastløshet. Jeg vil tilbake. Og noen dager vurderer jeg å skifte ut mobilen eller gi bort iPaden. Få meg en almanakk og skrive notatene jeg tar underveis i en journal. Men for mye av livet mitt er på disse dubbedingsene og spesielt mitt sosiale liv. Det vil bli veldig annerledes og jeg vil falle utenfor. Det vet jeg ikke om jeg er klar for, det vet jeg ikke hvordan jeg vil takle.

Men kanskje var det noe i denne langsomme tiden, og tryggheten om at jeg var noe, uten å få det bekreftet utenfra. Kanskje fordi jeg var så mye til stede bare med meg selv.

Jeg var på en ny liten retreat i Bryne frikirke nettopp. Og en dame kom bort til meg og spurte om jeg ikke kunne blogge om hvordan jeg hadde hatt det på de to retreatene jeg hadde vært på. Kanskje jeg gjør det en gang. Og kanskje er det det å trekke seg tilbake fra jaget som i det lange løp vil hjelpe meg til å vite at jeg er god nok som jeg er, uansett om jeg får mange likes eller kommentarer på hvor bra jeg er.

torsdag 3. januar 2019

Nytt år, nye muligheter

Fotokreditering: sjelemat.blogspot.com

Nytt år, nye muligheter. Vi er inne i 2019. Aldri mer 2018. Nye ark. Ny start.

Et nytt år bærer alltid muligheter med seg til å gjøre opp regnskap for året før og ønske noe for neste år, og gjerne også nyttårsforsett som en skal prøve å overholde.

Når jeg ser tilbake på 2018 ser jeg at det var et ganske tøft år. I alle fall om jeg skal se det under ett. Jeg reiste tilbake til Modum Bad og satte ord på hvordan jeg hadde følt meg etter at jeg kom hjem. Det føltes til tider som å falle. På Modum var jeg beskyttet og hjulpet, men så var det livet utenfor, alene.

Jeg ble arbeidsledig i 2018 og har vært det mesteparten av året. Det har vært utfordrende. Jeg elsker å jobbe, og det gir stor mening til livet mitt, og selv om ikke alltid helsa har spilt på lag, ofrer jeg mye for å kunne jobbe og gjøre det så bra som mulig. Jeg elsket jobben min som fribykoordinator på Sølvberget i Stavanger, og det var trist at en epoke var over. Hva skulle jeg gjøre nå? Det var mye usikkerhet å gå inn i 2018 uten fast inntekt og noe som fylte dagene mine. Jeg har virkelig fått kjenne på hvem jeg er uten å prestere noe. Jeg har fått kjenne på mye kjedsomhet, og et strev etter å fylle dagene mine med egne strukturer. Som mitt søskenbarn sa om tida hun var arbeidsledig: - Du blir sløvere av å være arbeidsledig. Noen dager er det som om du var en gammel dame og takker nei takk til å treffe noen fordi du skal på apoteket! Andre dager er det eneste du presterer før samboeren kommer hjem fra jobb, at du har tatt ut av oppvaskmaskinen!

Jeg kan kjenne meg igjen i det. Jeg har uendelig med tid, og skulle gjort så mye, men det er ikke alltid så lett. Tidvis snudde jeg døgnet også, kom meg ikke i seng og heller ikke opp tidlig om morgenen.

Jeg jobba også som lærer noen måneder på Hognestad skole, og fant ut at jeg hadde mye nostalgi fra mine sju år som lærer. Det ble tydelig for meg hvorfor jeg hadde gått videre, og jeg ble minnet om at jeg tok videreutdanning for å gjøre noe annet. Det var greit å jobbe som lærer igjen, men ikke like kjekt som før, og det er et yrke jeg ikke tror jeg vil bli gammel i. Så den døra jeg hadde holdt åpen i alle årene etter at jeg sluttet, fordi jeg har så mange gode minner og elsket jobben min på det tidspunktet, ble plutselig lukket. Det var litt skummelt. Jeg hadde jo alltid tenkt at jeg jo bare kan gå tilbake til læreryrket. Nå forstod jeg at, om jeg ikke må, ville noe annet. Men i og med at ikke noe hadde dukket opp, visste jeg ikke hvor jeg skulle sikte.

Så - store utfordringer i 2018. Men også mange gode opplevelser.

Hvert år rundt nyttår ber jeg Gud om en retning for det nye året. Jeg legger det gamle bak meg og spør om han har et ord eller to til meg for hva han har for meg i det nye. Som regel pleier jeg å få svar. I januar 2018 hørte jeg ordet celebration. Jeg ble overrasket over svaret og ante ikke hva det betydde. Jeg kom ikke på at jeg jo fylte 40 i november, det var enda så langt borte. Ettersom jeg kom på bursdagen min, begynte jeg å reflektere over hva jeg kunne feire ved fylte 40. Kunne jeg egentlig feire så mye når jeg ofte kjente på at jeg var arbeidsledig og ikke hadde noe daglig å gå til? Så mye var ikke på plass i livet mitt, hva kunne jeg feire? Jeg tenkte at jeg måtte se med nye øyne på livet mitt og dukke litt dypere. Noe jeg kunne feire var det jeg hadde i livet mitt, fant jeg ut. Da vinteren nærmet seg og det begynte å bli kaldt kjente jeg glede ved å kunne legge meg i en varm seng, uten å fryse slik millioner av mennesker gjør på kloden. Jeg tenkte på vinteren som nærmet seg i Nord-Korea og alle som kom til å dø av frost om det ble for kaldt. Det fikk meg til å be for dem, om at det skulle bli mildt, og kjenne takknemlighet for min egen seng.

Jeg kjente også takknemlighet for alle jeg hadde i livet mitt, og alle de jeg har en god relasjon til. Det er mange. Jeg elsker familien min og koser meg med tantungene mine, selv om de begynner å bli større og trenge meg på en annen måte enn før. Jeg er så heldig å ha en toåring til nevø som bringer så mye glede og latter til oss alle og det gjør godt å komme seg ned på golvet og leke med tog og gravemaskiner. Å se livet gjennom en liten sine øyne gir visdom.

Jeg kjenner mange (og jeg har plass til flere!), og de fleste på et dypt plan. Jeg har ikke mange overfladiske vennskap. Det er mennesker jeg vet jeg kan stole på og som holder. Jeg vet hva som skjer i livene deres og hva som rører seg i hjertene, og jeg kan dele mye av meg selv. Jeg er heldig. I lange måneder uten jobb har jeg kunnet gå mye på kafé og besøk og være ekstra sosial. Det har hjulpet mot kjedsomhet, og jeg er svært takknemlig at de har hjulpet å fylle året mitt med mening.

Jeg har mye å være takknemlig for i 2018. Og så kom bursdagen min med stormskritt, og jamen ble det skikkelig feiring og fest, en virkelig celebration av det å fylle 40, å være midt i livet, å feire livet mitt rett og slett, for det er mye å feire, bare jeg leter.

For dette året, 2019, har jeg ikke så mange forsett. Jeg tenkte jeg skulle holde meg mest mulig sukkerfri en måned i alle fall. Det har blitt veldig mye god mat og snop i desember! Nå må jeg tilbake i gode rutiner og sunnere (og kjedeligere) matvaner. Og så har jeg fått et ord fra Gud, tror jeg, som jeg enda ikke forstår. Da jeg ba syns jeg å høre ordet: Frihet. Frihet - for 2019. Enda vet jeg ikke hva det betyr. For hva er frihet? Vi lever jo i et fritt land, jeg har frihet til å tro og mene det jeg vil, jeg har frihet til å gå på skole og skaffe meg arbeid, og jeg har stor frihet som kvinne. Mesteparten av tida mi kan jeg selv bestemme hva jeg vil gjøre. Hvorfor dette ordet? Men det blir spennende å finne ut av. Jeg tar det med meg og lar det ligge bak i hodet mitt nå når januar har begynt, nå når det er nye begynnelser og nye sjanser og nye gleder som forhåpentligvis ligger foran meg!

mandag 17. desember 2018

Å ta i adopsjonen...

Har noen fått med seg alle artiklene i Aftenbladet, en hel serie, om adopsjon? Jeg har fått med meg et par artikler, men har ellers hørt om det fra flere andre. Det dukker opp litt her og litt der. Tanten min hadde klippet ut alt sammen og gitt det til min mor. Da jeg kom hjem til henne på lørdag lå de tett strødd utover på stuebordet. "Vil du lese?" spurte hun, og fortalte ivrig om noe som stod der. "Nei, du kan lese, du," svarte jeg og hørte på henne med en viss reservasjon inni meg.


Adopsjon.


Det er et stort tema for meg. Jeg er jo adoptert. Det her gjelder jo meg. Skal jeg virkelig gå inn i dette, og til og med skrive noe om det? Skal jeg lese alle disse artiklene som har så sterke meninger og karakteristikker, som på en måte sier noe om meg også?

Jeg har hørt om flere som har følt seg utrolig stigmatisert av å lese disse artiklene som har blitt publisert i mange uker. Mens andre har syns det har vært befriende at noen setter ord på hva som har foregått inni dem selv. Jeg kan forstå begge sidene. Jeg har forstått det sånn at de fleste artiklene handler om mennesker som er hovedsakelig kritisk til adopsjon, som gjerne har veldig mange negative erfaringer med å selv være adoptert. Det har påvirket dem og kanskje til og med skadet dem og gitt dem vanskelige relasjoner til adoptivforeldre, samt problem i forhold til deres egen identitet.

Det kunne ha vært interessant å se hva Stavanger Aftenblad ville skrevet om de hadde intervjuet noen av de kjente norske koreanskadopterte, såkalt vellykkede, slik som Christian Strand, programleder og tidligere skuespiller i Hotell Cæsar, eller Fredrik Solvang som er leder av Debatten på NRK, eller noen av de mange andre kjente adopterte fjesene vi har sett på TV. Eller om de snakka med søstera mi. Eller en av de adopterte jeg kjenner. Eller til og med meg. Oss med flest positive erfaringer med å være adoptert.

Jeg diskuterer dette med flere, med mor, med Christina, med venninner, og får høre hva det handler om, uten at jeg har tørret lese alt selv. De forteller at det nå foreligger et forslag om å forby utenlandsadopsjon basert på tilbakemeldinger fra en del. Jeg rystes. Hva? Forslag om forbud? Det er helt sprøtt.

Ingen snakker om hva alternativet er. Alternativet for alle barna, tusen på tusener de siste 30-40 årene som har kommet til Norge, hovedsakelig fra Korea, men også Colombia, og andre afrikanske, mellomamerikanske land, og øst-europeiske land. Hva var alternativet for dem? Hva var alternativet for meg?

For de aller fleste ville alternativet vært barnehjem. Og jeg vet en ting og to om koreanske barnehjem, og romanske barnehjem er jo viden kjent. Ut av barnehjem havner en del i rus, og for jentene, prostitusjon. I Sør-Korea kastes de ut av barnehjem når de er 18. Det fant jeg ut da jeg besøkte et der borte. Et annet alternativ ville vært et liv i skam. I Korea var det ikke sånn, er det ikke enda, at en kan få barn uten å være gift, uten at det følger skam, mobbing og utestengelse av det. Hvordan ville et slikt liv vært?

Jeg kunne ramset opp enda flere dårlige alternativ.


Merker du at jeg ikke går helt inn i dette, det jeg skriver? Du har helt rett. Jeg vegrer meg litt. Jeg har mange følelser rundt dette, og jeg skriver om det jeg syns er interessant og det jeg ser mangler i artikkelserien, men jeg går ikke virkelig inn i det. Kanskje å skrive denne lille introduksjonen, mine helt løse tanker etter samtalene jeg har hatt rundt dette, vil pushe meg til å lese dem. Kanskje jeg da får helt andre tanker, og klarer å gå mer inn i det, og virkelig kjenne på det jeg skriver.

Eller kanskje ikke. Kanskje jeg ikke er helt klar for det enda.




Hvis DU derimot vil lese mer om dette, så trykk på noen av lenkene under:
Adopsjon som forbrytelse (kan leses uten abonnement)
Hva ville ha endret seg om jeg fant min biologiske mor?
Jeg ville heller reise til Mallorca enn Sør-Korea (kan leses uten abonnement)
Espen brydde seg lite om Korea, før han ble syk
- Vi er ikke egoistiske når vi leter etter biologisk familie
Unyansert om adopsjon


tirsdag 4. desember 2018

Hva vil det si å tro?

Hva vil det egentlig si å tro? Hva tror jeg det er?

I det siste har jeg vært i flere samtaler med folk jeg kjenner om tro. Både troende kristne og ikke. Min mor har alltid pleid å si at hun er glad at hun i disse dager kan kjenne trygghet til å tro. Jeg tror hun mener at hun er glad hun klarer tro i en tid som denne, med så mye ustabilitet og forandringer, hvor det er så mange meninger og hvor søken etter sannhet er satt sånn under press, at hun er glad hun klarer tro på noe som ikke forandrer seg, på at det fins en Gud, Gud i Bibelen.

Men andre jeg har snakket med syns det er vanskelig å tro. Noen vil gjerne, men de klarer det ikke. Det kan være så mangt som står i veien. Vitenskap versus tro. Kan jeg virkelig tro at det som står i Bibelen er sant? Det kan være vonde opplevelser med kristne eller kirken. Mine erfaringer gjør det vanskelig for meg å tro. Gjerne på en god Gud. Det som uansett går igjen, er uttrykket - å klare å tro. Jeg klarer ikke tro. Som i, jeg prøver, eller noen ganger får jeg lyst å prøve, men jeg får det ikke til.

Jeg skulle gjerne ønske jeg kunne forklare dette på en lett måte slik at alle forstod. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det er enkelt, men det er det ikke alltid.

Men jeg vil gjerne si noe allikevel. Jeg vil si at tro er en gave. Det er ikke noe du presterer eller skal få til selv, dypest sett er det noe du får lov å ta imot. Jeg tror det handler mer om å velge å åpne opp. Å åpne opp for at det er sant, senke muren og alle forsvarsverkene. Åpne opp - kall det gjerne hjertet, eller sjelen, og så ta imot troen. For noen er dette en kamp. En kamp med seg selv, med sin egen vilje, sin egen stolthet, sitt eget intellekt. Det koster mye å legge ned sitt eget, det kreves ydmykhet og sårbarhet å velge å åpne opp for troen. En tro på det umulige, på det utrolige, det uforklarlige, på paradoksene, på at det fins en Gud som skaper, som har sendt sin sønn for å dø for alle som trenger han, men som lever nå, selv om han var død. Og han bor i hjertet til alle som velger å tro på han.

Og så vil jeg si at det går an å gjøre noe så enkelt som å be om å få tro. Be om at noe skal åpne seg opp slik at en klarer å ta imot denne gaven. Det er jo også tro, å tro at det fungerer å be om å få tro!

For mange av oss kommer det mye lettere å fortjene. Å prestere, å klare jobben, å klare å tro. Det jeg får til selv, det har jeg kontroll over. Og om jeg har kontrollen selv trenger jeg ikke gi slipp på meg selv.

Jeg har prøvd å få til troen mange ganger. Gjerne med å gjøre mange kristne øvelser. Be mer. Lese mer i Bibelen. Prøve å gjøre godt. Det kan bli som en stige opp mot Gud. Noen ganger kan disse øvelsene gi tro over tid, hvor handlinger fører til tro. For noen er det godt å kunne hvile i strukturer, be Fadervår eller kveldsbønn, eller andre ritualer, stole på at Gud gjør noe og gjerne etterhvert merke at det skjer noe med en. For min del har det vært begge deler. Noen ganger hjelper det å gjøre åndelige øvelser uten nødvendigvis å føle noe, mens andre ganger leder det meg ingen vei, ikke dit jeg vil i alle fall. Det blir bare denne stigen, og alt jeg skal klare selv og det lukker hjertet mitt for å ta imot. Da kommer jeg tilbake til at jeg er en sårbar person med mangler, i behov av Gud, og jeg bøyer meg ned og tar imot troen i tillit, enten jeg føler noe eller ikke og enten jeg klarer tro eller ei.

fredag 16. november 2018

Jeg reiser på retreat

I dag reiser jeg på stille retreat. Jeg tar bilen og kjører innover mot Mosterøy for å være i stillhet i naturskjønne omgivelser. Jeg lurer på om jeg skal ta med mobilen og legge den igjen i bilen, eller la den være igjen hjemme. Skal jeg bare satse på å finne det, eller måtte spør meg fram som i gamle dager? Kanskje jeg må ta med adressen og telefonnummer på en lapp? Ringe på en dør og spør om å låne telefonen?

På Mosterøy, nær Utstein kloster blir jeg i noen døgn for å finne stillheten, i og rundt meg selv. I dag etter dag skal vi være helt stille, til og med under måltidene. Det er første gang og jeg kjenner ingen.

Hva er retreat? 

Faktisk så vet jeg ikke helt enda. Selv om jeg ikke har vært på et før sammen med andre har jeg reist på egne «retreat»hytter før, en dag eller to eller fem for å være helt alene og uten lyder rundt en. Jeg vil tro retreat er noe sånn, bare alene sammen med andre. Drevet av en lengsel etter å komme bort fra hverdagen og alle stemmene rundt en, å være mer i ett med naturen, og kjenne på lengselen etter Gud, å være stille nok til å høre han snakke, og i pakt med seg selv til å kunne svare tilbake. Jeg tror retreat er å komme avsides, å meditere, gjerne på bibelvers, å gå til gudstjeneste med nattverd og sitte i stillhet sammen rundt et middagsbord. Å være sammen uten å åpne munnen, men kjenne på den samme lengselen, og noe dypere inni en selv.

Det er en ting å være stille på ei hytte for en selv, en annen med stillhet sammen med 12 andre til stede. Det er absolutt ikke i min natur og jeg lurer på hva jeg begir meg ut på. Vil hele situasjonen bare føles totalt “awkward”? Vil jeg lure på hva de andre tenker om meg? Vil jeg ha lyst til å skravle med dem hele tiden?

Jeg tror retreat handler om å se innover, og oppover. Jeg tipper det kanskje tar noen timer, kanskje så mye som en hel dag før jeg faller til ro, at så mange tanker må svinne hen før jeg bare kan være til stede. Eller kanskje vil nettopp stillheten jeg hører da gjøre at nye tanker kommer fram, kanskje vonde følelser som jeg er for travel til å legge merke til, eller problemer jeg ikke har visst om før? Jeg forventer nesten at jeg vil møte meg selv i døra, og gruer meg litt til å se hva som er bak den.

Jeg føler meg ikke veldig høy i hatten, men jeg reiser i alle fall. Jeg kan jo i alle fall prøve, sjekke det ut og se om jeg kan legge av meg litt av rastløsheten og ta med meg fred tilbake igjen.


mandag 12. november 2018

Tilbake til fengselet

Det som slår meg når jeg er på besøk i fengsel, er hvor bra det er der. Flere av de innsatte omtaler det også sånn. De har DVD-spiller, TV, og de kan også besøke hverandre. De kan trene og de får treffes sånn som dette, på møte og konsert, eller gjerne en fotballkamp mot bedriftslag, en gang i blant. De forteller om ekte ambisjoner om å slå andre bedriftslag. Det høres nesten ut som et vanlig fotballag.

Å være her er ikke som i amerikanske fengsel, slik vi har sett på film eller en dokumentar jeg så nylig. Det er ikke som i Prison break hvor de går rundt i blå eller orange kjeledresser og sitter bak gitter. Norske fengsel er humane. Du får lov til å ta utdannelse, noen av dem jobber, bygger, lager ting med hendene. Noen av fengslene er nesten som en bedrift hvor de lager for eksempel gjenstander i tre som kan selges. To av de jeg snakka med er fullt i gang med studier. Det er ikke helt som vanlig, de kan ikke gå på skoletimer, de får ikke oppfølging av lærere, men de kan lese selv og drive selvstudium og få en godkjent utdannelse de kan bruke når de kommer ut. Sånn sett kan tiden i fengsel ende med å bli ganske produktiv. De har store motivasjonsfaktorer. Mange tenker gjennom livet sitt og forandrer seg. Sett i verdens sammenheng er de heldige. Norske fengsel er humane.

Men etter to besøk slår det meg allikevel. Hva som må være verst. Hva som gjør det så vanskelig. Hva som gjør at det faktisk er ganske brutalt.

De har mistet friheten sin.

Ikke at det er “rocket science”, men plutselig forstår jeg det.

Det vi tar for gitt, det vi ikke kommer på når vi står opp eller beveger oss utenfor huset vårt, når vi gå på butikken, besøker en venn, eller er på jobb. De har mistet noe av det mest grunnleggende og viktige vi har, mulighet til å selv bestemme hvor en vil oppholde seg.

Det må føles som å være et barn igjen, bare enda verre, tenker jeg. De blir alltid passet på, holdt under oppsikt og fulgt over alt. De må tilkjennegi hva de gjør og spør om lov og de må forholde seg til voksnes nei. Og utover luftegården får de ikke gå ut.

Etter besøket lurer jeg på hvordan de holder. Som Magnar sa til meg:
 -   Hva skjer når det har gått et år, når de fire sesongene er over og alt starter om igjen? Hvordan holder de ut da, når år nummer to kommer...
På innsiden tenker jeg at jeg ikke hadde vart særlig lenge. Å miste friheten virker plutselig uoverkommelig. Jeg tenker på Orderud-saken som går for fullt på TV, å se serien føles annerledes etter å ha vært på besøk i fengsel, og jeg lurer på hvordan det føles å sitte inne hvis du er uskyldig. Det kan jeg ikke en gang forestille meg.

Mens jeg prøver å sette meg inn i hvordan det oppleves å være i norske fengsel og forbereder meg på en ny konsert der i morgen, tenker jeg at fengsel jammen meg er en forferdelig ting, og en forferdelig straff, selv i Norge.

lørdag 27. oktober 2018

Jeg - en miljøforkjemper?

Etter at jeg leste Bienes historie av Maja Lunde endret noe seg for meg i forhold til miljøet. Boka er - både i fortid, nåtid og fremtid - tre oppdiktede historier om hva som kan skje når biene forsvinner og hvilke konsekvenser det har for menneskene. Forfatteren har forestilt seg at i Kina om ikke alt for mange år, så er biene helt borte og matmangelen er stor som følge av dette. Folk må selv klatre opp i trærne og befrukte blomstene. Denne boka, samt Begynnelser av Carl Frode Tiller, om naturen vi holder på å ødelegge, har fått meg til å tenke og har virkelig åpnet øyene mine for miljøproblemene vi står ovenfor i dag. 

Dette et absolutt ikke selvsagt for meg, dessverre. Jeg som hører til de som på 90-tallet lo og tullet med Save the whales-organisasjoner og ikke forholdt oss til klimaet. Det var bare snakk om noe som ikke angikk meg, følte jeg. Jeg forstod ikke hvorfor det ble fuzzet sånn over. Vi hadde det vel bra nå, sånn vi hadde det? Virkelig mangel på kunnskap og forståelse! Nå, derimot, er jeg blitt skikkelig bekymra. 

Når jeg ser at de bygger verdens lengste bro i Kina lurer jeg nå på hvordan fiskelivet blir påvirka av det. Når jeg hører om de store cruisebåtene som legger til kai i Bergen liker jeg ikke tanken på hvor mye de forsøpler og hvordan det ser ut etter dem når de drar. Når de bygger ut her mellom Kåsen og Tjøtta/Bryne blir jeg indignert over 1000 nye husstander som skal bli tatt av udyrka og dyrka mark. Store flotte områder vi lekte i som barn i Verdalen, er nå erstattet med boliger. Det gjør meg trist. Og jeg lurer på hvorfor de ikke kan bygge på fjell heller, slik de har gjort på Lye. 

Den store oppvåkningen kommer for sent og jeg er såre klar over det. Ikke klarer jeg gjøre så mye med det heller enn å sortere godt og prøve å ikke forbruke så mye. Kjøpe minst mulig ting! Jeg kan stoppe sokker, bruke poser om igjen og gi bort klær til Ukraina eller Fretex. Men ellers er jeg enda en del av den store statistikken som kjører bil og reiser på turer med fly og ikke aner hvordan miljøproblemene kommer til å utarte seg i framtida. 

Men det som har endra seg i meg siden den boka, er bra. Jeg tenker mer, jeg prøver mer, jeg snakker mer om det med andre. Det gjør noe med holdningene mine. Og det er i alle fall en begynnelse. 

lørdag 20. oktober 2018

Hva som har skjedd siden sist

Jeg kom meg til og med opp på et fjell!

Jeg sitter og leser blogginnlegget jeg skrev for noen uker siden, om å komme meg opp på hesten igjen, om hvor tøft det har vært å være arbeidsledig. Har det skjedd noe siden sist da? Har jeg fått meg jobb?

Det føles lenge siden jeg skrev det, og det føles som om mye har skjedd. Jeg har vært på trening fem ganger på like mange uker. En av gangene gikk jeg 20 minutt (og sprang bittelitt) på tredemølle og strakk ut i ti minutter etterpå, og talte det som trening. Noen ambisjoner om å komme tilbake til tre ganger i uka virker fjern (og urealistisk?), men jeg er i alle fall i gang. Jeg har fortsatt med å blogge (knock on wood), og jeg har sunget mer enn på lenge. Og ja, ting er bedre. Merkbart bedre. Det er som om jeg har fått mer fred inni meg, og jeg har bestemt meg for å nyte å være arbeidsledig. Tenk på det! Er det lov?

Jeg hadde ei venninne som gjorde det. Hun søkte på de jobbene hun kunne, og ellers koste hun seg på kafé og reiste til Cuba og var med på all slags sosialt. For meg ble hun den perfekte arbeidsledige, og jeg skulle ønske jeg hadde vært likedan. Og selvfølgelig fikk hun jobb etterhvert! Mens jeg stresser og tenker unødvendig masse på det, og bekymrer meg, istedenfor å være bittelitt takknemlig at jeg faktisk får penger fra NAV, at vi har et så godt velferdssystem at jeg ikke trenger tenke for mye på penger og lån og utgifter, og at jeg kan søke jobber, men også har ekstra mye fritid. Tid jeg kan bruke godt. Tid jeg kan kose meg på. Å være arbeidsledig og nyte livet har liksom ikke vært to ting jeg har kunnet plassere ved siden av hverandre. Før nå.

Hva er det som har snudd dette? En av grunnene til at jeg har fått mer fred er at jeg får hjelp, og at ventinga er litt tidsbegrensa. Å vente uten å ane når noe inntreffer, er det vanskeligste som fins. Vi trenger alle avgrensing og faste holdepunkt. Jeg fikk tilbud fra NAV om å få hjelp av noe som kalles jobbspesialister. Det er riktignok opptil tre måneders ventetid, men de vil aktivt hjelpe meg å komme ut i jobb igjen. En vanlig NAV-ansatt har kanskje 140 personer de har ansvar for, mens en jobbspesialist har max 20, så det sier seg selv at de har mye mer tid og krefter til rådighet til å lete etter jobb, bli kjent med arbeidsmarked, og så videre. Da dette kom på plass ble det mye lettere. Endelig hadde jeg noe å se fram mot. Tre måneder er ikke så lenge, og selv om jeg langt fra er garantert jobb, så er jeg ikke lenger alene. Noen skal gå sammen med meg, noen skal til og med jobbe for meg. For en ekstrovert som meg, er det å få kunne spille ball med noen, og bare høre meg selv snakke med noen som faktisk kan hjelpe, helt fantastisk. Nå kan jeg utholde venting, når jeg vet at jeg ikke er alene.

Det andre som skjedde har jeg såvidt nevnt. Skriving og synging. Jeg begynte å gjøre noe. Noe kreativt. Noe som gir meg noe. Det var godt å begynne å blogge litt igjen, og skrive ned tanker og meninger. Å vite at dere leser det, og å høre fra noen at det betyr noe for dem. Så ble jeg spurt om å være med å synge i fengsel, som åpnet flere dører inni meg og utfordra meg skikkelig. Plutselig var jeg inni flere bandøvelser, repetere tekster, lytte til sanger og velge ut hvilke jeg ville synge, og hvilke arrangement jeg likte best, og samtaler om musikk, som jeg virkelig savner. Små lydprøver og musikksnakk med andre musikere. Det var som om noe tentes i meg igjen, både en følelse av at jeg bidrar og gjør noe godt for noen, samt at noe våknet som har ligget i dvale.

Det skal visst ikke så mye til. Jeg skrev om å lirke meg selv på plass, og det er jeg vel godt i gang med? Små steg, små handlinger, litt her og litt der. Så er jeg jamen på plass, gitt!

Begynte såvidt å hekle igjen. Det som er så flott med hekling, er at det kan være enkelt, men ser allikevel ganske fint ut!

Etter en våt opplevelse med Mari på topptur fant jeg ut at jeg trengte skikkelige sko!

Jeg elsker å være med tantungene mine, her er bursdagen til Jonah og Isabella

Ellinor og jeg hadde den festligste back-to-the-90´s-turen under orkanen vi nylig hadde. Vi var den kvelden på Kapittelfestivalen på et forfatterforedrag, og fant ut klokka 21 at toget var blitt innstilt. WHAT TO DO?!  Da ble det en tre timers reise med busser, og henging på Ruten som løsning.

Lukas (min nevø) ønsket seg øgle til bursdagen!! Det holdt på å gå helt tragisk og hun (eller han?) døde nesten, men så gikk det bra til sist.

Fengselsgjengen har et fast ritual med kebab etter besøket. Det kan jeg leve med!

I helga hadde jeg verdens beste tur til Oslo. Utrolig kjekt å treffe Vibeke og Knut igjen, samt familie igjen. Her i sofaen med to kusiner, Tina og Anne Sølvi. 

fredag 12. oktober 2018

I fengsel. På alvor.

Jeg føler meg underlig sårbar. Nesten naken. Foran meg sitter kanskje 12 menn, nesten som på rekke og rad, og ingen kjenner meg. Noen ser på meg med blanke blikk, andre med en viss interesse. Alle har de en dom på seg. Jeg aner ikke hva, eller hvor lenge de sitter der. Jeg kjenner ikke deres historie. Jeg vil vite hvem de er. Jeg vil spør. Men vi har fått tydelig beskjed på forhånd hva vi kan og ikke kan si. Egentlig ganske logisk. Ikke vis at du kjenner dem hvis ikke de tar kontakt. Ikke spør dem hva de sitter inne for eller når de kommer ut. Og selvsagt kan jeg ikke spør dem hva de driver med.... i etterkant finner jeg det faktisk vanskelig å ikke spør akkurat det spørsmålet, det viser meg hvor fort vi tyr til "hva gjør du på?" og hvor mye samtaler i begynnelsen av et bekjentskap handler om jobben vår, hva vi driver med på dagtid, hvem vi er når vi handler, gjør, er aktive, istedenfor hvem vi er når vi ikke gjør.

Det virker helt absurd å synge for dem, og jeg føler rommet er ganske fullt av en viss... avstand... skepsis... kjølighet. Jeg lengter etter å bevise for dem at jeg kan synge, at jeg ikke er fake, at jeg ikke er et sånt perfekt menneske som har "everything together" - alt på en gang ønsker jeg å vise. Både at jeg er svak og vanlig, men også at jeg duger og er flink. Hvordan er det mulig at de kan få så mye fram i meg, før jeg har sunget en tone, før jeg har hilst på en eneste en av dem?

I det ene fengselet er vi ni stykker fra Prison Fellowship Norge. En betjent deler ut noen trygghetsalarmer, men jeg vrir meg unna. Så blir det en til overs og jeg får den tildelt for andre gang. Jeg holder den i hånda og fomler med å feste den. Jeg vil ikke ha den på meg. Jeg spør tre stykker og får endelig gitt den fra meg igjen. Jeg trenger ikke beskyttelse. Jeg er ikke redd. Og jeg ville ikke vist det om jeg var redd uansett. Igjen, dette behovet for å fortelle dem noe uten ord. Jeg vil vise dem at jeg ikke er redd for dem og ikke trenger trygghetsalarm, at jeg er som en av dem.

Så begynner jeg å synge, og jeg vet at jeg har dem. At de i alle fall tror at jeg er et anstendig menneske, at jeg kan noe, at jeg er flink. Og så prøver jeg å kommunisere gjennom tekst og toner at jeg vet noe om den mørke siden av livet, selv om jeg vet at jeg aldri fullt ut vil forstå hva det vil si å være fange, sånn på ordentlig, sånn som dem.

I det andre fengselet er de femti stykker, både menn og noen damer. Jeg har mange tanker under konserten, men få følelser. Bare på én sang, et par ganger, blir teksten jeg synger så sterk for meg at stemmen nesten brister. Det er når jeg synger at Gud far roper: Å kjære barn, å kjære barn, kom hjem, kom hjem... 

Ellers føler jeg avstand til dem som publikum, hvis jeg føler noe i det hele tatt.

Etterpå snakker vi med dem. Det er merkelig. Jeg kommer fort i en lytterrolle og merker at jeg vil vite alt. Men jeg vet ikke hva jeg kan si, og det er så mange spørsmål som blir gale. Vi snakker etterhvert om alt fra serier vi følger med på på TV til hvorfor de sitter inne. Mens jeg lytter tenker jeg på hvor lite det må bety at jeg er her. Egentlig ganske rart, og veldig annerledes enn det de fleste andre i teamet sitter igjen med. Hvordan kan min sang og min samtale med dem bety noe mer enn et lite avbrekk? Det lurer jeg på, men prøver å konsentrere meg om hva de sier. Når noen forteller at de er uskyldige vet jeg ikke hvordan jeg skal reagere. Når en annen forteller om andre som er uskyldige, likeså. Hva sier jeg da? "Uffda!" eller "jeg tror deg" eller viser skepsis? Jeg aner jo ikke. Det er flere ting de sier som jeg ikke vet hvordan jeg skal reagere på. For eksempel når en forteller at dette har vært en lærepenge og han er helt sikker på at han aldri kommer til å komme tilbake. Er det for idealistisk av en førstegangsinnsatt? Jeg vet ikke. Olene forteller meg, fra hennes tid som fengselsbetjent, at oppimot 80-90% av dommene er rusrelatert! Det betyr at de enten er dømt for rusmedvirkning eller at de var rusa i gjerningsøyeblikket. Informasjonen overrasker meg. Og jeg undrer meg over hvor lite fokus vi har på alkohol og narkotika i samfunnet med sånne statistikker. Seinere leser jeg meg til at 1/4 av fangene kommer tilbake innen tre år. Det er mange.

Jeg er totalt utenfor min komfortsone, samtidig som jeg fort finner rollen min i samtalen. Da kan jeg jo bare spør spørsmål. Og lytte. Det kan jeg.

På utsiden kjenner jeg meg ganske tom. Og rar. Flere av de andre er opprømt og glade, og jeg blir smittet av deres entusiasme. Men når jeg kommer hjem kommer følelsen av å være avkledd tilbake. Det er som et stengsel har blitt revet bort foran hjertet mitt. Og jeg kjenner at dette koster. Det er meningsfylt og jeg er glad jeg er med, men det koster også, og kanskje aller mest etterpå. Jeg tenker på hvordan jeg skal bearbeide og forholde meg til dette i etterkant, og det tar timesvis å sovne. Jeg kaster meg fram og tilbake. Endelig slutter tankene og jeg faller i urolig søvn. En måned til neste besøk.

mandag 8. oktober 2018

Tro over en lav sko

Foto: Arenan

Tro er en interessant ting. I Norge er den ofte sett på som ganske privat, vil jeg påstå. Kanskje enda mer enn i andre land, selv om jeg ikke er sikker på det. Men i USA for eksempel, syns jeg at personlig tro er mer ute i det offentlige rom. Politikere og kjendiser snakker åpent om det, det er på pengesedlene, `Bless you´ er et utbredt uttrykk, og kristne er generelt mer på banen, gjerne mer "aggressivt" eller direkte enn her. 

Hvorfor holder vi det så privat her hjemme? Tro er jo noe alle gjør. Vi tror alle på noe. Og om du sier du ikke tror på en gud, så tror du kanskje på mennesket? Eller menneskerettigheter? Eller på det gode i mennesket, at meningen med livet er at vi skal være gode og snille med hverandre? Hva med, du tror at det ikke fins en Gud?

Uansett, jeg skulle ønske vi kunne snakke mer åpent om tro. Hva vi personlig tror på, og tviler på, og hvilken vandring vi er på i forhold til dette. Og kanskje jeg må begynne med meg selv. Jeg har skrevet om min tro flere ganger her på bloggen, for eksempel i forbindelse med påske, eller at det kommer fram i innleggene mine. Men som regel har jeg blogget mest åpent om det når det er en spesifikk anledning, som for eksempel 1.påskedag, da vi som kristne tror at Jesus stod opp fra døden og ble levende igjen. Egentlig er jo dette ganske sprøtt. Jeg og mange med meg tror på svært overnaturlige hendelser. Mye med troen min er ganske ekstremt, og jeg må virkelig ha - ja, nettopp tro - for å kunne tro på det jeg gjør. 

Men som sagt, jeg skulle ønske vi kunne gjøre dette mer hverdagslig. At det var lettere for meg å spør folk om hva de trodde på, uten å føle at jeg invaderte privatlivet deres. At jeg kunne fortelle det til folk enten jeg hadde kjent dem lenge eller ikke, som noe helt naturlig. Og jeg skulle ønske det var lettere å være uenige om det, og at jeg med frihet kunne si at jeg mener at det jeg forteller er sant, hvilket også indikerer at jeg tror at noe er usant.

Tro er virkelig en interessant ting. Og spesielt fordi den alltid må utvikle seg. Daglig opplever vi noe som forandrer måte vi ser ting på, og hvordan og hva vi tror på. Den kan strekkes og tøyes og endres, og på en måte bli mer spisset og nesten renset, eller bli mer utvannet og utydelig. Jeg tror den er en større del av hvem vi er enn vi antar, og er mer et kompass for hvordan vi lever livene våre enn vi kanskje tror. 





Noen blogginnlegg jeg tidligere har skrevet om tro:





mandag 1. oktober 2018

To speak your mind: Å si hva du egentlig mener!

Hvis jeg skulle velge mellom bilde og ord, så ville jeg valgt ord, igjen og igjen. Jeg har aldri vært noe veldig god til å ta bilder, og var en av de seneste til å bruke Insta og Snap, mens ord har alltid kommet lett for meg. Jeg begynte å blogge i 2004, og utenom noen opphold, har jeg holdt på siden da. Veldig lavterskel og fritt, men dog. Jeg har for det meste unngått veldig kontroversielle temaer. Kanskje har det vært feigt. Kanskje fordi jeg ikke har tålt kamper som kunne komme. Kanskje fordi jeg har fokusert på andre sider av livet mitt enn disse. Men jeg har egentlig veldig mange sterke meninger jeg kanskje skulle skrevet om, som jeg kvier meg for.

Noe av grunnen til at jeg ikke har skrevet så mange type kontroversielle artikler (noen har det vært) er at jeg ikke har hatt kapasitet til å sette meg inn i ulike emner. Jeg har lyst å grunngi skikkelig det jeg mener, og ha lest sakene fra flere sider på forhånd. Hvis det blir en diskusjon rundt det etterpå, har jeg lyst å ha argumenter klare. Kanskje det er en forsvarsmetode. Kanskje trenger jeg ikke ha vanntette argumenter og alltid vite hva jeg skal svare. Kan jeg få lov å ha sterke meninger basert på hva jeg tror samt en sterk magefølelse?

Min vei inn i å si hva jeg mener, har vært å dele artikler som omhandler meninger jeg har, eller er dels enig i. Jeg har mange ganger tenkt at jeg ønsker at sosiale medier skal speile hele livet mitt, ikke bare det som er glansfullt og enkelt å svelge. Siden jeg ikke har skrevet mye om mine sterke meninger, har jeg prøvd å legge ut artikler jeg selv kan stå for. Det syns jeg har vært utfordrende nok. Jeg har kjent på frykten for å bli mislikt. Følelsen med lite likes, for som regel er det nesten ingen likes, og det kjenner jeg av og til på. Selv ved bare å dele artikler må jeg dermed stå for noe som jeg gjerne vet at mange er uenige i og kanskje direkte berørt av. Dypt inni meg fins et behov for å bli likt, og en sterk medfølelse med menneskers sårbarhet. Når jeg legger ut noe jeg vet kan bli personlig for noen, syns jeg det er tøft. Allikevel gjør jeg det en del. Eller liker artiklene andre legger ut, av og til når jeg ikke tør dele dem selv. 


Går det an å tro på sannhet i en tid som denne? I en tid når relativismen rår, går det an å mene at noe er rett og galt, og si at noen tar feil, og at noen gjør noe en ikke er enig i?


Jeg har ikke tro på at frykten jeg kjenner inni meg for dette noen gang vil forsvinne. Kanskje hvis jeg gjør meg selv veldig kald, men det vil jeg ikke. Jeg tror jeg alltid vil kjenne på frykt for å si det jeg mener, men at jeg ønsker å være villig til å gjøre det, selv om jeg er redd. Å gjøre noe livredd. Mot tror jeg ikke er fravær av frykt, men å gjøre noe mens du er redd. 

Er det bra å provosere? Kameraten min hadde en tale nylig i kirka jeg er en del av. Om Bibelen. Jeg var enig i det meste, men ble også provosert. Og selv om det føltes ubehagelig så syns jeg det er bra. Jeg trenger å bli provosert for å vite hva jeg står for selv. Og så godt det er egentlig å bli skikkelig provosert, selv av noen du kjenner godt, og måtte stå i det sosiale ubehaget i en relasjon hvor du bare vil være enig. 

Jeg savner videregående, der vi diskuterte så busta føyk. Vi nærmest stod på stolene og ropte til tider, og så gikk vi ut i friminuttet og tok en røyk etterpå. Og var venner og alt var greit. Med årene har Norge endret seg på dette, og et sterkere behov for å være enige og ikke tråkke på andres tær, spesielt i relasjoner, har kommet snikende. Jeg skulle ønske vi kunne være mer uenige, og bli mer provosert og si - på en god måte - hva vi egentlig tenkte og mente til andre enn de som er enige med oss. Og ikke, slik jeg skrev om nylig i en bloggpost, bli likere og likere japanerne som skjuler følelsene sine og hva de egentlig tenker.

Mange ganger vet jeg hvordan folk vil reagere. Hva som vil bli likt og ikke. Utfordringen er å være fri til å ikke bry seg for mye, og å ikke ta avstand fra andre som legger ut artikler eller utsagn som jeg er sterkt uenig i. Så kanskje, hvem vet, vil jeg tørre å skrive om andre, mer betente temaer etterhvert. Kanskje jeg skal tåle og stå i ubehaget enda mer. Og kanskje det vil gjøre meg bittelitt modigere.

tirsdag 25. september 2018

Jentebokklubb

Vi er på Mellombels igjen. En stund siden nå, en hel sommer og litt høst. Det har blitt skikkelig kaldt ute og sommeren er definitivt over. I går hadde vi bokklubb for 8. gang. Tror snart vi kan si at den er etablert. Åtte bøker lest og analysert og diskutert. Åtte bøker som jeg alltid kommer til å huske godt, nettopp fordi vi har snakket om dem og snudd og vendt på innholdet.

Jeg tror det er den første bokklubben jeg er med i, utenom den jeg var med i som barn, eller Trygg trafikk, haha. I barnebokklubben fikk jeg hjem Astrid Lindgren og Torbjørn Egners gamle gode, blant annet. Jeg elsket det. Og jeg husker at jeg satt og tegna og fargela i Trygg trafikk-bøkene som kom jevnlig. Het det forresten Trygg Trafikk?! Jeg husker ikke.

Men det har faktisk vært bittelitt skummelt å starte en bokklubb som godt voksen, jeg kan vel kalle meg selv det nå. Litt sånn forventninger til meg selv og hva en skikkelig bokklubb skal være og inneholde, i alle fall når jeg hører om mine mannlige venners seriøse litteraturkvelder med regler for klubben og alt mulig. Kanskje har jeg hørt om så mange seriøse bokklubber som gjerne leser ganske tung litteratur, og følt meg litt mindreverdig. Jeg kan jo ikke akkurat påberope meg å være litteraturviter. Har jeg egentlig det som trengs for å starte en bokklubb?!

Etter 1. kapittel i den første boka var jeg svært i tvil. Anne og jeg starta opp bare vi to med friskt mot på Mellombels ølstove på Bryne. Vi begynte med en bok, svært lave forventninger og tenkte vi bare fikk se hvordan det gikk. Det tenker vi forresten enda. Det var bare det at vi brynte oss på en bok som mest lignet på pensumlitteratur, Kjartan Fløgstad. Jeg måtte lese hvert avsnitt flere ganger for å få med meg hva som stod der. Alt var så spekka med informasjon. Og jeg må innrømme at boka jeg leste før den antageligvis var krim... Sorry alle "seriøse" bokklubber! Jeg har jo fått høre at seriøse boklesere ikke leser krim, og i alle fall ikke Cecilia Samartin eller Jojo Moyes. Jeg har nok lest min del av begge to, og likt dem. Og selvfølgelig kan en starte en bokklubb med å lese dem!

Det er noe med det å komme sammen og gå inn i en annens verden av tanker. Å forberede oss på forhånd, lese i timesvis, kanskje skrive notater (som de andre mobber meg for) og så prøve å gå så dypt inn i det som mulig. Ofte kommer vi sammen og har helt forskjellige meninger om bøkene, og så nærmer vi oss gjerne hverandre etter hvert.

Vel, her kommer en liten kommentar til bøkene vi har gått gjennom. Kanskje noen av dere vil få lyst til å lese dem?


1. Etter i saumane - sakprosa - Kjartan Fløgstad

  • Vi skulle egentlig lese Trans-Sovjet ekspress, og jeg trodde dette var en roman. Men så ble det om etterkrigstida istedenfor, og litt tyngre lesning enn vi hadde tenkt. 
  • Den var enormt interessant, om hvordan høyresiden under krigen på mange måter var tungt inni nazimiljøet, både i Norge og utenlands. Kjartan Fløgstad mener at høyresiden; blant annet eliten i kunst og vitenskap, omskrev krigshistorien og la skylden på arbeiderklassen og sosialismen, ved blant annet å fremheve bilder av SS-offiserer sammen med felespillende bønder. Han mener at nazistene både brukte musikk og vitenskap for å påvirke folk og kommer med mange eksempler på dette, for eksempel komponisten Richard Strauss.
  • Vår mening: Oppklarende, påståelig, et dypdykk i etterkrigstida sett med litt nye øyne, hvordan store deler av ledelse i politikk, kunst, osv var koblet til nazismen og følgene det fikk. Hans meninger og bakgrunn fra venstresiden kommer tydelig fram.
  • AnmeldelseDagsavisen.

2. En moderne familie - Helga Flatland

  • Vel, dette var noe helt annet. Et innblikk i en kjernefamilie som plutselig rystes av at mor og far går fra hverandre i godt voksen alder. Dette får omfattende konsekvenser for alle de tre barna, som dealer med det ved å trekke seg unna, konfrontere og vende seg mot hverandre. Skilsmissen river opp gamle sår og gammelt nag til foreldre og hverandre. Boka handler om behov for trygghet versus behov for frihet.
  • Vår mening: Jeg syns å huske at vi var litt delte, men at vi likte boka generelt godt. Vi ville nok ikke gitt den 6´er, men den gav oss gode diskusjoner om aktuelle tema. Det var interessant å gå inn i tema som barnløshet og søskenrivalisering. Enkel å lese. 
  • Anmeldelse i NRK.


3. Røff guide til Bibelen - Alf Kjetil Walgermo
  • Den er rett og slett en guide til Bibelen og går gjennom alle bøkene og hva som er spesielt med hver enkelt av dem. Det gir en skikkelig lyst til å lese Bibelen, og boka har alt fra fun facts til hvordan språket vårt er påvirket av forskjellige ord og uttrykk i Bibelen, og hvordan den er viktig og aktuell i dag. Til og med i 2018! Boka er også en stille tolkning av innholdet i Bibelen og forsiktig kritikk mot påståelighet.
  • Vår meningFør bokklubben var vi på Sølvberget for et litteraturmøte med forfatteren av boka, som gjorde den enda mer interessant i seg selv. Bibelen blir åpnet på en ny måte. Boka er modig og åpen, selv om vi syns det manglet noen viktige sider av Bibelen. Etterpå tenkte jeg at alle som leser Bibelen skulle hatt et eksemplar av denne i bokhylla.
  • AnmeldelseVG.

4. Lofotveggen - Stig Aasvik
  • Boka har ikke et eneste avsnitt eller overskrift! Den er et sammensurium av tanker og følelser og små hendelser fra livet til en småbarnsfar uten jobb, og hans betraktninger om seg selv og samfunnet. Boka er tydelig nostalgisk i forhold til 70-tallet hvor hovedpersonen er født, både i forhold til sted (Lofoten) og hva som var "in" på den tida av musikk, osv. Forfatteren skriver om seg selv, blant annet som ghostwriter for Carl I Hagen.
  • Vår mening: En av oss hata boka! Hun sa den var det reneste kaos, og kalte den et innadvendt navlebeskuende og sentimentalt rot! Jeg må innrømme at det var vanskelig å komme inn i den, cirka de første 100 sidene, men så hadde jeg en 50 sider hvor jeg var virkelig med i drivet og fulgte forfatteren, før jeg igjen kavet meg gjennom de siste 50-100 sidene. Boka var morsom til tider, spesielt når den beskriver (og overdriver) opplevelsen av å skrive for Hagen og hvordan det er å være på jobbkurs med NAV. Da får en nesten vondt av politikeren og NAV, selv om mye er tatt på kornet. Som virkelighetslitteratur er det irriterende at forfatteren virker som om han er mer opptatt av å utbrodere problem enn å gjøre noe med dem, men dette er jo forsåvidt menneskelig, og kanskje mest irriterende fordi en kjenner seg igjen selv. Utfordrende, men verdt å lese, syns jeg. 
  • AnmeldelseStavanger Aftenblad.

Kommer tilbake med en liten anmeldelse av de siste bøkene vi har lest:

5. Begynnelser - Carl Frode Tiller
6. Liv andre har levd - Edvard Hoem.
7. Kim Jong-un - et skyggeportrett av en diktator - Sun Heidi Sæbø
8. De skyldfrie - Gaute Heivoll

søndag 23. september 2018

Store gutter gråter ikke

Det er to motsetninger som jeg tror er viktige å vite om angst. Når en får angst, altså en
sterk følelse av frykt uten noen reell fare, ønsker en å komme seg bort fortest mulig. Dette er helt naturlig. Kroppen produserer adrenalin, blodet rusher gjennom årene, en blir mer våken og på alerten, og tenker gjerne både fortere og klarere for å komme seg bort fra situasjonen på en eller annen måte. Kroppen reagerer egentlig sånn den skal. Det var ment til å være sånn. Om det hadde vært en reell fare... Om det hadde stått en løve i veien. Da er vi heldigvis skapt slik at kroppen reagerer med en frykt som gir oss uante krefter slik at vi kan komme oss bort fra situasjonen ved å springe veldig fort.

Det er naturlig å ville løpe fra vanskelige følelser
Foto: ung.no

Det motsetningsfylte ved angst er altså at en skal gjøre det motsatte. En skal bli. Ikke springe. Jeg tror det er viktig å lære seg å utholde følelsene sine og ikke bare stikke av, å tørre og kjenne på følelsen, å tåle den. Dette er den motsatte reaksjonen av hva man føler en vil. Hvor vanskelig er det ikke å bli når en ønsker å springe. Å utholde sine egne følelser istedenfor å trykke dem ned. I dette er det viktig å lære at angst ikke er farlig, slik en løve er. Ja, det er utrolig ubehagelig og til og med vondt, men det er ikke farlig.

På den andre siden, hvis en får angst, både de som daglig lever med sterk angst, og de som bare kan kjenne et lite stikk nå og da, eller i perioder, har jeg lært at en må også regulere den, lære seg når en må utholde, hvor mye, og når en skal distrahere seg og på en måte komme seg  vekk fra følelsen - å stå opp selv om en ikke vil, komme seg ut, ta oppvasken, gå en tur, eller andre distraksjoner, gjerne noe lystbetont og gøy. Om en bare blir kjennende på angsten hele tiden, så blir det for voldsomt.


I går i et selskap snakket vi om følelser. Hvordan vi i dag ofte er vant med å holde følelsene inni oss og føler mye skam ved å slippe dem ut. For gutter spesielt kommer det da ofte ut som utagering. Jeg kan tenke meg at mange også vender sinne og tristhet innover. Samfunnet har i mange år, og spesielt før i tida lært opp gutter til å ikke gråte, at det er noe jenter gjør. Store gutter gråter ikke. Selv om tidene har forandra seg, forfølges denne generasjonen også av dette. Kanskje det sitter så dypt forankra i kulturen? Selv om det ikke en gang nødvendigvis er uttalt. En i selskapet fortalte at i vikingtiden var det helt annerledes for menn. Da skulle de vise følelser, både sinne og sorg, men på veldig spesifikke hendelser. Hvis for eksempel sønnen din ble drept så skulle du gråte og skrike høylytt. Selv om følelser var situasjonsbetinga fikk de i alle fall følelsene ut. Så skjedde det visstnok en tydelig endring i kulturen etter dette.

Da jeg var på Modum Bad lærte jeg at følelser er universelle, at alle i verden har de samme åtte til ti hovedfølelsene. Dette ble det utført forskning på, og det var Japan som etterhvert var problemlandet. Der så de nemlig utad mye mindre følelser enn i resten av verden og lurte derfor på om følelser virkelig var de samme over alt. I Japan er det en kunst å beherske og skjule følelsene sine. Men så kom forskerne opp med idéen om å bruke kino. Dermed viste de en film som spilte på mange forskjellige følelser og studerte japanernes fjes mens de så på, og fikk se noe helt annet enn til vanlig, og konkluderte med at alle, også japanerne, hadde de samme følelsene. Det aller mest interessante, syns jeg, var forskernes mening om at Norge med tida, har blitt mer og mer lik Japan i mangel på å vise og uttrykke følelser! Dette har jeg tenkt på mange ganger. Jeg ser det overalt rundt meg og merker det daglig på meg selv. Alle følelsene jeg har som jeg prøver å skjule. For når, i det norske samfunn, i dagliglivet vårt, passer det seg å være åpenlyst misunnelig, eller eitrende sint? Når er det helt normalt å vise sin forakt for noen eller legge seg ned og hulke mens noen ser det?


Jeg har hørt av terapeuter at nettopp dette, å skjule følelser, er oppskrift til depresjon. Og angst henger, som mange vet, veldig tett sammen med denne. De forer hverandre. Men å kjenne på følelsene, både de gode og de vanskeligere, tror jeg er en god begynnelse, for de med store angstproblemer, og de som kjenner litt på det i perioder, ikke nødvendigvis for å bli kvitt den, men å komme et steg videre i å kjenne seg selv og å være et menneske fullt ut.