Hvorfor jeg dro...

Da Bergen stengte ned sist uke bestemte jeg meg for å reise hjem. Til Bryne, og familie og venner her. Det er utvilsomt mye som er lettere ved å være her hjemme. Alt er så convenient. Stor leilighet. Bil. Kort avstand over alt. Avslappa stemning, nesten ingen masker å se... det virker som om mange lever så normale liv som mulig. Det merket jeg med en gang jeg kom hjem, at stemningen var annerledes her.

Så hvorfor dro jeg? Jeg kan snakke om eventyr, om at jeg ønsket å gjøre noe nytt, om en drøm jeg hadde, at Bryne var for lite for meg. Jeg kan snakke om mangt, men den egentlige grunnen var at jeg følte at Jesus ba meg om det. Å dra fra alt jeg var glad i, alt som var trygt og stabilt, og reise til et ukjent sted, og hvem vet, som kan lede til fjerne strøk og at jeg kanskje aldri kommer tilbake igjen. Jeg visste da jeg dro 15. januar i år at jeg kanskje aldri kommer hjem til Bryne igjen for å bo. Kanskje det er derfor oppbruddet har vært så stort, valget så vanskelig, fordi jeg ikke vet om jeg sa farvel for godt til noe trygt og om det innebærer at jeg for alltid vil leve i dette utrygge. 

Men jeg dro fordi jeg tror Jesus ba meg gjøre det. Og ingen ting er viktigere enn det for meg, å følge Jesus der han leder, enten det er til Bergen eller Kina eller den fjerneste delen av verden, alene eller sammen med noen. Lengst inni meg er det ingen ting jeg ikke vil gjøre for å følge han, om det så er å gå i oppoverbakke resten av livet. Sammen med han vil jeg være trygg, samme hvor usikker jeg enn føler meg, samme hvor farlig det kan være rundt meg. Fordi han er trygghet. Fordi han er sannhet. 

Det har bare blitt enda tydeligere for meg når jeg ikke vet om jeg vil klare dette studiet og ikke aner hva det vil lede meg til etterpå, at jeg har en forankring i at jeg kan stole på Jesus, at jeg gjør det han ber meg om enten jeg forstår det eller ei, om det føles komfortabelt eller ikke, og at det jeg holder på med er større enn meg selv og mitt sneversyn. 

Fantastisk på Orrestranda denne uka!