Tvil // Doubt

Sist uke snakket jeg med noen om hvordan jeg mange ganger har følt meg usikker etter alt dette nye skjedde i livet mitt, ja, at det til og med er noen ganger jeg har lurt på om jeg har "mistet det litt". Jeg tror følelsen av å være ganske alene i det, og ikke nødvendigvis alltid ha ord som dekker hva jeg opplever, har påvirket til dette. 

I tillegg kom det tvil. "Mener du virkelig at du kan ha fred i alt? Vel, hva med denne situasjonen?" Og livet mitt tok vendinger som stadig satte meg i veldig tøffe posisjoner, på jobb, i andre land, i studier og i relasjoner. Hvordan leve i hvile og letthet med noe som definitivt var krevende. "Er Jesus virkelig ditt alt? Hvordan kan du ha alt i Han?" Jeg flytta til Kina og endte opp i en svært isolerende situasjon, jeg var syk 40 % av tiden og ble ikke bedre, og i lange perioder sov jeg svært lite, men opp hver dag klokka 07.10 for å gå på skole likevel. Å tro at jeg hadde alt mens jeg følte jeg ranglet rundt og hjernen min ikke fungerte på mangel på søvn, mens jobben min var å bruke hjernen og memorisere kinesiske tegn og setningsstrukturer var en prøvelse, og enda verre var isolasjonen, å være mer alene enn jeg noen gang har vært før. Frykten presset på, for dette var jo ikke normalt, hvordan kunne det være mulig å glede meg gjennom dette? Og allikevel skjedde det, det var som å gå fra død til liv noen ganger, det var mange ganger jeg valgte å hoppe i tro på noe jeg bare såvidt ante, men resultatet var det samme hver gang - letthet, fred, glede, en godhet fra Gud Far som gjorde meg målløs og en dypere og dypere erfaring av at jo, Jesus er mitt alt, jeg har alt i Han, og jeg trenger ikke en gang søvn, venner og familie for å ha det godt. 

Det var definitivt erfaringer jeg ikke nødvendigvis ønsker å oppmuntre alle til, utenom dette - hvis Han sier at Han er ett med oss, så er vi virkelig ett, ikke bare litt, ikke av og til, ikke når det passer Han, men alltid. "I am one union with Christ!" Det er vanskelig å forklare til andre hvordan jeg mange ganger bare hopper, når jeg blir møtt med frykt og tvil. Men jeg vet at hoppet er tro, faith, og ikke denne troen at det blir fint vær i morgen, men den typen som du satser alt på og lar komme ut i handling. Det er som å gå fra død til liv, the veil, som enkelte omtaler det som, hoppe ut i intet, men så erfare at Jesus står der når du lander, og at det går godt, til og med når du tar feil, til og med når du synder, til og med når valget er galt. 

Etter mange erfaringer med dette oppmuntret noen i familien min meg til å finne ut om engler eksisterte, som jeg skrev om i et tidligere blogginnlegg. Og erfaringene derfra har til tider også skapt tvil. For plutselig var det en annen supernatural dimensjon, som heller ikke nødvendigvis er så lett å forklare og for andre å forstå. Gjennom dette har jeg skjedd på mye tvil til tider, og mange spørsmål jeg ikke vet hvem jeg kan stille, utenom Jesus. Jeg føler ofte at jeg lever i to verdener, og at den himmelske blir mer og mer virkelig, samtidig som jeg er fullt tilstedeværende her på jorda. 

Med denne tvilen ligger også sannheten om at jeg ikke alltid vet, at jeg kan ta feil, og at jeg stadig vokser, både sjelelig og åndelig. Jeg vet at jeg kan tro noe fullt og fast i dag, men få ny informasjon eller åpenbaringer som endrer det i morgen. 

Kanskje det kan være en vei å godta denne tvilen, istedenfor å kjempe imot den, eller lete etter svar som beviser at jeg gjør rett? Som jeg uansett ikke kan vite. Kanskje jeg kan gå gjennom tvil i hvile og kjenne at også i dette er jeg ett med Han som skapte alt.

Doubt

Last week I spoke with someone about how I have often felt uncertain after all these new things happened in my life—yes, that there have even been times when I’ve wondered if I’ve “lost it a bit.” I think the feeling of being quite alone in it, and not always having words that fully capture what I’m experiencing, has contributed to that.

In addition, doubt crept in. “Do you really mean that you can have peace in everything? Well, what about this situation?” And my life took turns that kept placing me in very tough situations—at work, in other countries, in studies, and in relationships. How do you live in rest and lightness when things are clearly difficult? “Is Jesus really your everything? How can you have it all in Him?” I moved to China and ended up in a very isolating situation. I was sick 40% of the time and didn’t get better, and for long periods I slept very little, yet still got up every day at 7:10 to go to school. To believe that I had everything while feeling like I was barely functioning and my brain wasn’t working due to lack of sleep—while my job was to use my brain and memorize Chinese characters and sentence structures—was a trial. Even worse was the isolation, being more alone than I had ever been before. Fear arouse, because this wasn’t normal—how could it be possible to rejoice through this?

And yet, it happened. At times it felt like going from death to life. Many times I chose to take a leap in faith into something I could barely perceive, but the result was always the same—lightness, peace, joy, a goodness from God the Father that left me speechless, and a deeper and deeper experience that yes, Jesus is my everything. I have everything in Him, and I don’t even need sleep, friends, or family to be well.

These were definitely experiences I wouldn’t necessarily encourage everyone to pursue—except for this: if He says that He is one with us, then we truly are one. Not just a little, not sometimes, not when it suits Him—but always. “I am one union with Christ!” It’s hard to explain to others how I often just leap when faced with fear and doubt. But I know that the leap is faith—not the kind of belief that tomorrow’s weather will be nice, but the kind you stake everything on and is expressed through action. It’s like going from death to life—the veil, as some call it—jumping into nothingness, and then discovering that Jesus is there when you land, and that it turns out well—even when you’re wrong, even when you sin, even when the choice is not a good one.

After many experiences like this, someone in my family encouraged me to explore whether angels exist, which I wrote about in an earlier blog post. And those experiences have at times also created doubt. Suddenly there was another supernatural dimension, which is not necessarily easy to explain or for others to understand. Through this, I’ve experienced a lot of doubt at times, and many questions I don’t know who to ask—except Jesus. I often feel like I live in two worlds, and that the heavenly one is becoming more and more real, while I am still fully present here on earth.

With this doubt also comes the truth that I don’t always know, that I can be wrong, and that I am continually growing—both mentally and spiritually. I know that I can believe something fully today, and then receive new information or revelation that changes it tomorrow.

Perhaps a way forward is to accept this doubt, instead of fighting it or searching for answers that prove I am doing the right thing—which I can't truly know anyway. Perhaps I can move through doubt in rest, and sense that even in this, I am one with Him who created everything.

(English with help from chatgpt)